Populære melodier

hans fredrik dahl hans fredrik dahl tom b. jensen

FOTO: PRIVAT

forskning på andre verdenskrig. Han er historiker, medieviter, journalist og professor emeritus ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke sentrale bøker, for eksempel biografien om Vidkun Quisling (1991/1992), En kort historie om rettsoppgjøret etter krigen (2018), NRKs historie (1999) og flerbindsverket Norsk presses historie (red.), fra 2010.

FOTO: MORTEN KOLSTAD

I de tusen hjem ligger ennå notehefter som minner om den gang populærmusikken ble spilt hjemme, til tekster med eviggrønne sanger som Når det kommer en båt med bananer, eller om Harry Lime som har time til å bli’ med, eller om flagget som smeller i Rødt, hvitt og blått. Disse populærmelodiene er en del av felleskulturen i Norge, av en sangskatt alle kunne dele. De ble sunget ved oppvaskbenken, nynnet i ensomhet, hørt fra radio og grammofon men også spilt selv, etter noter som lå ved ethvert piano i landet, som fire siders hefter med omslag i fargesprakende prakt. Det er dette som her vekkes til live i bokformat av medieforskeren Hans Fredrik Dahl, som sammen med Tom B. Jensen har gjort et dypdykk i denne historiske skatten.

T O M B . J E N S E N er fotograf og publisist, med bred

erfaring fra presse og forlag. Han har også vært ansatt ved Forsvarsmuseet. Jensen er en dedikert småtrykk-, tidsskrift- og boksamler, og har i mange år interessert seg særlig for skrifter om andre verdenskrig. Sammen med Hans Fredrik Dahl utga han Parti og plakat. NS 1933–1945 (1988). Han står også bak en rekke andre utgivelser, som Nasjonal Samlings periodiske skrifter (1992), Det frie Norges periodiske skrifter 1940–1945 (1992) og en Vidkun Quisling-bibliografi (1996).Videre har han utgitt bibliografiene Barnebøkene 1940–1945 (2009), Hva norske forfattere fikk publisert under krigen (2012) og Julehefter i krig og fred (2016).

ISBN 978-82-530-4055-4

OMSLAGSBILDE:

På Hankø, illustrasjon Karl Dahl

9 788253 040554

Populære melodier — pianonoter i Norge gjennom 100 år

HANS FREDRIK DAHL er en av nestorene innen

tom b. jensen

Populære melodier – pianonoter i Norge gjennom 100 år





Innledning Populære melodier Populær musikk – ørets lyst Musikkens noter og unoter Pianoet – hjemmets instrument Hvor utbredt var pianoet?

Spredning i andre media Instrumentet som skapte musikken Et himmerike – også for amatører Noter og unoter Noteheftenes mystikk – og gjenkomst

11 12 16 20 22 24 40 43 45 46

Noter og litteratur

47

Kategorier Schlagere Revyviser Jazz og dansemusikk Den smektende vals – skjærgårdens musikk Reklamesangene Kongelig musikk Krig-fangenskap-frigjøring Filmmelodier Barnesanger Marsjer og polarsanger

49 63 75 87 99 111 123 135 147 159

Noter

166

Skal vi ikke være dus • Musikk: Helge Lindberg • Tekst: Otto Calmar • Design: Ikke angitt.



Den gule viseboka ble presentert hjemme hos Thorbjørn Egner. Fra venstre Alf Prøysen,Ykon Gjelseth, Kaare Siem ved pianoet og Thorbjørn Egner. Fotograf ukjent

Virkelig populær ble musikken da den trengte inn i hjemmene. Og der sto pianoet, klaveret, som det foretrukne instrument – det man kunne samle seg rundt og lytte til, etter hvert også nynne og synge til, etter som melodiene som ble spilt, var enkle, sangbare og – moderne. Og den som satt ved tangentene hadde noter til hjelp for å lede an i sangen. Vel – man hadde kanskje gitar i huset også.

Etter hvert kom derfor pianonotene til å utstyres med besifring for gitar også; den første i så måte var kanskje dobbeltnoten med Alf Prøysens Kjæm du i kveld og Husmannspolka fra -årene. Her var pianonotene utstyrt med enkel besifring i nedkant.

Det er diskutert mye hva dette ‘moderne’ skal bety, og når ’det moderne’ egentlig begynte. Interessant i vår sammenheng er spørsmålet om når begrepet egentlig kom i omløp, på den måten at menneskene begynte å feste positiv tiltro til at det nye var bedre enn det gamle og kjedelige – det umoderne, altså – det som man kjente lede, kanskje avsky for. Språket uttrykker kulturen i den måten ord brukes på også her. Så: Når ble det moderne moderne?

Selve ordet ’moderne’ er gammelt, selvfølgelig (brukt fra -tallet). Men etter hvert fikk det plass i et folkelig språk, som et uttrykk for distanse mellom fortid og nåtid, som igjen markerte ens egen tidsmessighet i henseende til kulturen. Og da blir det interessant i vår sammenheng. Da kan det nemlig koples til populærkulturen på den måten at preferanse for det tidsmessige, det samtidige og det riktige, blir uttrykt som en motsetning til det gamle og forlatte. Det moderne var å foretrekke fordi det er moderne, i motsetning til det gamle som i og for seg var verdifullt nok, men tradisjonelt. Tuppen og Lillemor var moderne og er moderne ennå i dag – vågal, rytmisk, sangbar – i motsetning til Til Elise, som er akk så vanlig og som bestandig har vært der som et glansnummer for enhver amatør. Og enda mer ved at populære melodier kan føles tidsmessige fordi de gjennom tittel og tekst kommenterer det nåtidige, det aktuelle.

Dette sammenfallet er vesentlig om man skal forstå populærmusikkens popularitet. Den berømte Båt med bananer kommer når tollen på sydfrukter faller og import tillates igjen etter krigen – eller man håper at så blir tilfellet. Hele uken alene blir en samtidig sang, ved at arbeidsmarkedet i løpet av - og -årene endres og fylles av pendlere – og ukependling blir vanlig. Å, bongo bongo bongo 18

To unge hjerter • Musikk: Geortg Enders • Tekst: Otto Calmar Design: N. Granath



jeg er lykkelig i Kongo blir populær nettopp når Den tredje verdens avkolonisering trenger inn i bevisstheten også i Europa.

Populærmusikken er ny, attraktiv, og sprer seg akkurat nå, mens den gamle musikken er der bestandig. Den er ’klassisk’.

Populære melodier skrives iblant opp mot begivenheter i samtiden, de blir til aktuelle sanger som pynter opp hverdagen ved at de gjør hendelsene ekstra minneverdige. Kongelige begivenheter har alltid inngått i dette. Festmarsj for  ved Haakon og Mauds ankomst hørte med i populærkulturen. Honnør-Marsch til minne om kroningen i Nidarosdomen året etter likeså. Og fyrstebryllupene – To unge hjerters vals (skrevet av Georg Enders) ble utgitt til kronprins Olav og prinsesse Märthas bryllup i , mens prinsesse Ragnhild fikk sangen Maibruden (av Haakon B. Nielson) i . Fordelt over historisk tid kan vi se at de kongelige sangene tegner en utvikling. Prinsesse Ragnhild giftet seg jo med en ikke-kongelig person (Erling Lorentzen) og måtte derfor nøye seg med sang alene. Femten år senere var dette med kongelighet ikke lenger viktig. Harald og Sonja fikk sin egen vals sammen av Reidar Thommassen i  – Lytt til ditt hjertes røst. Hva skulle man ellers lytte til, i -årene?

I populærmusikkens norske historie har polar-begivenheter en egen plass. I  utga Warmuths Musikforlag en Nansen-Marsch (av Carl Høeg) til minne om ferden over Grønland. På forsiden presenterte notene bilder av ekspedisjonens øvrige deltakere. Som hyllest til Otto Sverdups Fram-ferd – ble det utgitt en egen Polar-Marsch av Carl Sander. I anledning av Roald Amundsens sensasjonelle sydpolsferd i  ble det året etter utgitt en Honnør-marsch til ære for ekspedisjonens leder. Og så videre. Polarmusikken ble skrevet for anledningen og utgitt som pianonoter kort tid etter. Klaveret ble her det foretrukne instrument for spredning av den moderne hendelse – og notene med sine glorete omslag gjorde at melodiene også vant innpass i hjemmene.

Pianoet – hjemmets instrument Hvor gammelt er da pianoet? Som musikkinstrument kjennes hammerklaveret fra gammelt av – tenk bare på Mozarts klaverkonserter. Men pianoet har også en historie som møbel, som inventar i mer alminnelige stuer. Som sådan er det et -tallsfenomen, nærmere bestemt et tilskudd til borgerlige og etter hvert ikke så borgerlige stuer fra - og -årene av. I Ibsens Et dukkehjem fra  står det i sceneanvisningen til stykket at de to dørene i bakgrunnen fører til henholdsvis forstuen og til Helmers arbeidsværelse og «Mellem begge disse døre et pianoforte». Dette pianoforte tar man i begynnelsen ingen særskilt notis av som tilskuer; det bare står der, som i enhver noenlunde møblert stue. Men – pianoet spiller en viktig rolle i handlingen, hvilket fremkommer i . akt: N o r a. .. Å sett deg ned og spill for meg, kjære Torvald ..

H e l m e r. Gjerne, meget gjerne, siden du ønsker det (han setter seg til pianoet) N o r a ... Spill for meg! Nu vil jeg danse!

(Helmer spiller, og Nora danser; doktor Rank står ved pianoet bak Helmer og ser til.)

H e l m e r (spillende). Langsommere, – langsommere.

N o r a. Kan ikke annerledes.

H e l m e r. Ikke så voldsomt, Nora!

N o r a. Just så må det være.

H e l m e r (holder opp). Nei, nei, dette går aldeles ikke.

20

En herre med bart • Musikk Kr. Hauger • Tekst: Finn Bø • Design: Sonja Zernichov



Spiller vi selv, i vår verden av profesjonell lyd?

Aldri har det vært solgt så mange musikkinstrumenter som i massemedienes epoke. Ved 1900-tallts begynnelse importerte Norge rundt 500 pianoer og 600–700 kg messingblåseinstrumenter hvert år. Fram mot 1920 steg tallet til over 3000 pianoer og 2900 kg messing årlig. Det var i denne fasen grammofonen og filmen gjorde sitt inntog. Da radioen kom rundt 1925 var importen av instrumenter gått inn i en bølgedal som skyldes den økonomiske krisen i mellomkrigstiden, hvorpå fulgte en langvarig kvotebegrensing i antallet luksusgjenstander som fulgte under gjenreisingen. Til og med gitarer og fioliner, som det var kommet 20 000 av til landet i 1920, ble praktisk talt ikke importert rundt 1950. Bare messingblåseinstrumenter holdt et noenlunde jevnt nivå gjennom denne perioden.

Pianoimporten tok seg raskt opp etter 1955. I 1960 ble det innført like mange klaverer som i 1920, ti år senere henimot dobbelt så mange. Veksten minnet om lisensøkningen for radio i 1950-årene og for fjernsyn etter 1960.

Gitarer, fioliner og messingblåseinstrumenter fulgte etter, i en vekst som kan minne om vekstkurven for importen av grammofoner og Lp-plater. Og hele tiden – i tillegg til importen kom den hjemlige produksjon av instrumenter, plater og grammofoner. Antallet noter, som stort sett var trykt og forlagt hjemme, ble tredoblet i den tiden da platesalget steg sterkest – etter 1960.18

(Diagram fra Dahl: Det moderne Norge III s. 181)

Instrumentet som skapte musikken Hvert pianomøbel, hva enten det var importert eller norskprodusert, hadde et langt liv. Det var tungt, dyrt og verdifullt – og ble derfor gjerne stående når det først var anskaffet. Ikke sjelden gikk det i arv når innehaveren døde, hvilket betyr at vi før krigen kan regne med ca. hundre tusen pianoer i landet, og at de varte gjennom krigen før salget tok seg opp etter  til minst like mange, altså til sammen en kvart million pianoer eller så i norske hjem.

Pianonoter var tilsvarende utbredt, og lå gjerne bunker ved siden av instrumentet. Hvis man da ikke hadde egne hyller for dem, ved siden av pianoet (sjelden et annet sted, merkelig nok: de hørte til pianoet). Noen noter kom i store bøker, andre på løse ark. Forleggere var det mange av, akkurat som i litteraturen. Mozart, Beethovens, Wagners forleggere voktet alle sine rettigheter som de var skatter – hvilket de også var. Også mer populære former utkom på forlag.

Tyske Lieder, franske Chançons, amerikanske Negro Spirituals hadde alle sine forleggere. Wilhelm Hansens Musikforlag med enerett over hele Skandinavia og i Tyskland med, var ett av de større, i alle fall når det gjaldt populærmusikk. Fordi denne musikken normalt hadde så kort levetid, ble rettighetene forsøkt voktet.

Også norske komponister og tekstforfattere beskyttet sine verker ved å la en forlegger stå for utgivelsen av notene.

40

Det hender så mangt på Hovedøen • Musikk: Willy Kierulf • Tekst:Vilh. Dybwad • Design: Ikke angitt





Kristiania-viser Fra St. Hanshaugen • Musikk og tekst: Axel Maurer • Design: Ottar Holmboe

Blåklokker • Musikk: Kristian Hauger • Tekst: H. Herbert • Design: Otto von Hanno

Davy Crocett. • Musikk: Georg Burnes • Norsk Tekst: Arne Bendiksen • Design: ikke kjent

Den lille ring du gav mig bragte lykke • Musikk: Willy Kierulff • Tekst: Carl Viggo Meinicke • Design: H Hartz

58





hans fredrik dahl hans fredrik dahl tom b. jensen

FOTO: PRIVAT

forskning på andre verdenskrig. Han er historiker, medieviter, journalist og professor emeritus ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke sentrale bøker, for eksempel biografien om Vidkun Quisling (1991/1992), En kort historie om rettsoppgjøret etter krigen (2018), NRKs historie (1999) og flerbindsverket Norsk presses historie (red.), fra 2010.

FOTO: MORTEN KOLSTAD

I de tusen hjem ligger ennå notehefter som minner om den gang populærmusikken ble spilt hjemme, til tekster med eviggrønne sanger som Når det kommer en båt med bananer, eller om Harry Lime som har time til å bli’ med, eller om flagget som smeller i Rødt, hvitt og blått. Disse populærmelodiene er en del av felleskulturen i Norge, av en sangskatt alle kunne dele. De ble sunget ved oppvaskbenken, nynnet i ensomhet, hørt fra radio og grammofon men også spilt selv, etter noter som lå ved ethvert piano i landet, som fire siders hefter med omslag i fargesprakende prakt. Det er dette som her vekkes til live i bokformat av medieforskeren Hans Fredrik Dahl, som sammen med Tom B. Jensen har gjort et dypdykk i denne historiske skatten.

T O M B . J E N S E N er fotograf og publisist, med bred

erfaring fra presse og forlag. Han har også vært ansatt ved Forsvarsmuseet. Jensen er en dedikert småtrykk-, tidsskrift- og boksamler, og har i mange år interessert seg særlig for skrifter om andre verdenskrig. Sammen med Hans Fredrik Dahl utga han Parti og plakat. NS 1933–1945 (1988). Han står også bak en rekke andre utgivelser, som Nasjonal Samlings periodiske skrifter (1992), Det frie Norges periodiske skrifter 1940–1945 (1992) og en Vidkun Quisling-bibliografi (1996).Videre har han utgitt bibliografiene Barnebøkene 1940–1945 (2009), Hva norske forfattere fikk publisert under krigen (2012) og Julehefter i krig og fred (2016).

ISBN 978-82-530-4055-4

OMSLAGSBILDE:

På Hankø, illustrasjon Karl Dahl

9 788253 040554

Populære melodier — pianonoter i Norge gjennom 100 år

HANS FREDRIK DAHL er en av nestorene innen

tom b. jensen

Populære melodier – pianonoter i Norge gjennom 100 år