Nattsvermer bla i boka by Pax Forlag

pax.no

lappland i 1937: Den gravide ungjenta Irga flykter på ski over grensa for å hoppe av til Sovjetunionen. Men på den andre siden venter et annet liv enn hun hadde regnet med. Hun sendes som straffange til Gulag-leiren i Vorkuta, og på veien blir hun kjent med Elna, en jente fra marifolket. Sjelevennene Irga og Elna holder tett sammen gjennom nød og lidelse i årene som følger. Men begge har hemmeligheter å beskytte. russland i 2015: I den lille landsbyen Lavra i marifolkets autonome sovjetrepublikk Mari El ligger den finske etnologen Henrik død. Datteren Verna er reist for å finne ham, men kommer for seint. Nå forsøker hun å nøste opp i farens og sin egen fortid – men det er vanskelig på et sted der folk i lange tider er blitt skremt til taushet og alle har sine egne grunner til å holde sannheten skjult.

katja kettu (f. 1978) er en av Finlands mest markante nye forfattere. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Jordmora, som er utgitt i rundt 20 land. Kettu er født og oppvokst i Rovaniemi, er utdannet som animasjonsregissør fra kunstakademiet i Turku, og har studert finsk litteratur ved universitetet i Tampere. Hun har regissert animasjonsfilm og utgitt essays, romaner og en novellesamling. Jordmora er filmatisert og dramatisert for teater, og ble tildelt den prestisjefylte Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen, Bokbloggerprisen og Takk for boken-prisen, pluss Kritikerprisen for beste oversettelse til norsk. Nattsvermer er hennes andre bok på norsk. forfatterfoto: Ofer Amir | wsoy bokomslag: Erlend Askhov

Nattsvermer er en stor fortelling om kjærlighet, makt og historiens gang, der liv og skjebner stadig krysser spor. På ny viser Katja Kettu sitt virtuose grep om språket og fortellingen, og gir oss et uforglemmelig innblikk i to av våre nabolands nære, men lite omtalte historie.

«Katja Kettu ikke bare skriver, hun skaper språket med sine originale uttrykk.» seura «Imponerende i sin evne til å skape begivenheter med språk. Språket er opphavlig som naturen selv, og Kettus evne til å si noe på en ny måte er oppsiktsvekkende … et fabelaktig eksempel på pennens magiske kraft.» kaleva ISBN 978-82-530-3926-8 ISBN 978-82-530-3926-8

788253 039268

k atj a k e t t u n at t s v e r m e r

«Katja Kettu skriver en ildsprudlende prosa med sanselige naturreferanser, vill sensualitet og nervene utenpå klærne … Fremragende.» jyllands-posten

«En av Finlands store nye forfattere»

Norsk presse om Jordmora:

vigdis moe skarstein, adresseavisen

«Hun har en nesten uvirkelig kraft i språket. Katja Kettu er en vill, finsk naturbegavelse.»

KATJA KETTU

cathrine krøger, dagbladet

«Eit fresande friskt stykke litteratur.» odd w. surén, dag og tid

«Nakent og rått om hva krig kan gjøre med mennesker og hva kjærlighet kan drive en til.» vigdis moe skarstein, adresseavisen

«Egenrådig, sanselig, vulgær og poetisk og mettet med ord og uttrykk utenfor det automatiserte hverdagsspråket. […] Den er sjokkerende og heslig, men også full av fortvilelse, ømhet og varme.» anne merete k. prinos, aftenposten

n at t s v e r m e r «Kettu kombinerer historiske detaljer med spenningselementer … engasjerende og magnetisk»

turun sanomat

«Jordmora er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta til å lære meg finsk ... sprelsk, grovt og av en annen verden.» solgunn solli, altaposten

«Katja Kettu skriver med en nerve og en originalitet som imponerer.»

sten inge jørgensen, vg

N AT T S V E R M E R

PETSAMO

VORKUTA VORKUTA

MARI-EL, LAVRA

Katja Kettu pĂĽ Pax Forlag: Jordmora, 2013

Katja Kettu

NATTSVERMER oversatt fra finsk av turid farbregd

pax forlag a/s, oslo 2017

originalens tittel: yöperhonen copyright: © katja kettu and wsoy 2015 first published in finnish by werner söderström ltd. 2015 published by arrangement with bonnier rights finland, helsinki norsk utgave: © pax forlag 2017 omslag: erlend askhov trykk: scandbook ab printed in sweden isbn: 978-82-530-3926-8 Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Innkjøpt av Norsk kulturråd Utgitt med støtte fra Nordisk Ministerråd

Til Lallu, Karo og Konna

PRO LOG

Petsamo, 1937 irga

eg er datter av den hvite guden, og meg fanger dere ikke. Langsmed Jomfrufjellet løper jeg på ski for livet, og for mitt barns liv. Jakthundene halser i juvet, forfølgerne roper så det ljomer: – Hora løper på ski! Hun prøver å flykte over til russeren! Jeg kjenner ikke stemmen, men en av fars underordnede er han, fra den hederlige slaktergjengen som fyrer løs mot skoltesamer og gravide jenter for moro skyld. – Kom tilbake, Irkku! Hva vil faren din si! Det ligger angst i ropene. Nettopp! Hva vil sjefen for grensevakten, hvitegeneral Henrik Malinen, si når yngstebarnet hans går på ski over grensa til Det Store Eventyret? – Fostermordere, spytter jeg over skulderen og setter opp farten. Ishavet der nord uler i vårlig brunst, den glatte snøflata flommer av solskinn, og selja rekker fram puselabbene sine. De vridde vidjene i skibindingene gnisser for hvert fraspark, stavtrinsene jamrer. Ullskjørtet skurrer mot lårene da jeg suser nedetter lia og ut på Jauruelva, bort under bratthenget der snøen allerede har mørknet av varmen. Jeg føler strømmen under isen og nøler et øyeblikk. Helt rusk er den som staker av gårde på sånt meinføre. Men jeg har mine grunner. Og nå haster det. Bak bakkeryggen lyder ulet av en klagende ulv, flokken svarer lenger borte ved foten av fjellet. Vi er fem kilometer fra grensa til Russland, og det blir snart mørkt. Karene bak meg kvir seg for å gå ut på isen. Barna som druknet i Venakkostryket, står i friskt minne – på grunn av dem heter det seg at en lidelsesild iblant blusser opp der borte på eidet. 11

Jeg hører ropene: – Stans! Vi skal ikke drepe deg! Jeg snur ikke. Dampen står ut av neseborene, skinnet glinser på frasparkskia, jeg har metallsmak i munnen. Det firkantede kortet Ulvetann sendte med skoltesamene, varmer mot brystet. Der står det: «Milaja Irgotsjka! Kjære Irga! Kom hit og vær med på å skape en bedre verden! Jeg ordner pass og visum.» Jeg ser for meg blekksnirklene og de smekre fingrene som skrev dem. Snart skal de senete hendene holde om meg. Det er ikke alltid like lett å forklare hvorfor noen drar. Som nå dette at jeg, Irga Malinen, datter av Den hvite guden, går på ski over til Sovjetland. Én årsak er åpen trass, et ofselig raseri som kom over meg, for sånt ty er det i meg. På den femtende fødselsdagen min for en uke siden glemte pappaen vår å sette en strek på dørkarmen for å markere hvor mye jeg hadde vokst i løpet av året. Da det gjaldt søstera mi, husket han det svært så bra, skrøt og skrepte av hvor staselig og raserein førkje han hadde avlet, til tross for at mora hennes var av sånn slekt som ofret til trærne. – Førkja renser årene sine for den onde arven, i stedet for nordlys tenner hun elektrisk lys! Jeg ble så sint at jeg måtte gå bak badstua og bite i ei reinsdyrklauv og sippe litt. Søstera mi, alltid bare hun. Helt siden olympiaden i Berlin har den innfule jåla vært øyestein og yndling, etter at hun med filureri ble tatt ut til jentelandslaget i gymnastikk og fikk drikke te med selveste rikskansler Hitler. Forbaska tøs. Fra da av har ikke far hatt tanke for annet. Hun bedåret alle med de sniksnodde krøllene sine. Og beundrere var det flust av. Men da Ulvetann kom over fjellet og slo seg ned på Fentorpet for å holde agitasjonstaler, ble det klart for meg at han tar jeg. Og snodig nok ville han ha meg. Han hadde myke lepper og en munn der venstre hjørnetann stakk litt fram og fikk han til å se vidunderlig grum ut. Jeg trodde selvsagt ikke på historiene hans. Hjemme hadde vi fått inn skrekken for russere og kommunisme med morsmelka, så de skrønene Murmanskradioen sendte i kirketida på søndager, var bare komiske. Likevel tok 12

jeg skiene fatt og dro over til Fentorpet mer enn én søndag, og hvorfor ikke, det var jo ingen som holdt oppsyn med meg. Og jeg likte det. Sitte der svøpt i en reinsdyrfell, drikke reinsdyrmelk av guksien, se på Ulvetann og høre på de røde når de forbannet faren min nord og ned. Som de beste profeter priste de kommunismens eventyrland og proletariatets paradis. Bortenfor grensa lo folk av kaffeerstatninger, hofteflesket disset på kjerringene, de bakte drømme boller av rein hvete, og kua rautet med struttende jur på kolkhoset – kom og patt! Én hadde dratt over til russerne på seilkjelke og straks steget til kommissær i Murmansk oblast. – Hvordan kom han seg over grensa? dristet jeg meg til å spørre. – Det er en smal sak, fnyste Fentorp-kjerringa.  Skoltesamene vandret i ett sett over grensene med reinsdyra sine. Det ville være lett nok for andre også. Bare en hesjestaur til mast på kjelken, ei lerke på innerlomma til niste, og så i vei! Reisen ville gå av seg selv, for det blåste alltid gunstige vinder mot Sovjetland. Bekkene fant også nytt leie under tuene fordi de ikke ville lede v annet sitt bort fra paradiset. – Snakker du sant? spurte jeg etter et agitasjonsmøte. Ulvetann lo og stakk den varme neven opp under skjørtet mitt. – Du ville nok like deg der. Kom på dans i Moskva-landsbyen! Der er det nytt kalas hver kveld. Han kilte meg til jeg ble føyelig, så kjørte han kuken i meg oppe i stolpeburet på Fentorpet før jeg var konfirmert, og bakset så jeg måtte le. Jeg likte de heseblesende bønnene hans og skrikene inn i reinsdyrfellen, faen steike, Irkku, du har verdens beste. Jeg lovte å komme på besøk så snart jeg fikk tid. Vi skiltes i stor samforstand, med en felles hemmelighet og forventninger om flere svette søndager i framtida. Men så satte morgenkvalmen inn. Jeg gjorde som den verdensvante søstera forklarte. Jeg måtte pisse på et byggkorn, og hvis det begynte å spire, var det galt fatt. Det spirte. Jeg sa det til henne, og på neste Lotta Svärd-møte utbasunerte hun at Irga hadde horet med russeren. Ingen turte å si det til far, men før eller siden ville det komme for dagen, og sognejordmora nektet å hjelpe. * 13

– Du har nærpratet med den russiske agitereren, slengte Anselmislampen meg i fleisen. – Nå er det på tide å stå til rette! Den fattiglusa hadde krøpet for føttene mine, grepet etter stakken og bedt meg så vakkert. Meg, dattera til hvitegeneralen. Han husket det jo saktens og kunne se at jeg også husket det. Skamrødmen bredte seg i ansiktet hans, og jeg prøvde å gjøre det riktige trekket: – Jeg kunne jo si det til far. Han støkk: – Du skulle bare våge! Det hele tok en gal vending. De tvang meg til å trekke skjørtet opp over hoftene og stikke tunga bort på ei isete jernstang sånn at den frøs fast, og ga meg beskjed om å krabbe baklengs. De pisket meg på lårene med et skinnbelte da jeg forsøkte, men kjøttlørva var like hel. Da tok Alakunnas-Jaakkima kniven og kuttet tunga over med et eneste slag. Et stort stykke løsnet, og blodet sprutet, men jeg var snarere forbannet enn redd. – Arme kristusfaen, hva har du gjort! skek Anselmi. Jeg slet meg løs og pilte hjem på den isete skaresnøen. Noen kauket etter meg: – Vi skal nok få tak i deg, russerhore! Jeg satt i stallen og krukset den kvelden, trykte en torvmosedott mot det opphovnede kinnet og grublet. På grunn av skaren hadde ikke støvlene etterlatt spor i snøen. Men de gjettet antakelig hvor jeg dro, om morgenen ville de komme etter på ski. Eller dra til F entorpet, sette fyr på kåken. Og før eller siden finner de veien hit. De vet at far er på inspeksjonsreise på Fiskerhalvøya, søstera overnatter hos søskenbarnet. Jeg gikk i gang med å pakke. Gamasjer i rødt og svart, s emskgarvet pels, noen mark med hull i etter tyskerturismen. Kortet fra Ulvetann stappet jeg innenfor undertrøya, nær hjertet. Så begynte jeg å s pekulere på hva jeg kunne ta med som gaver. Inne på kontoret til far rullet jeg sammen så mange kart jeg fikk meg til, dem ville Ulvetann bli glad for. Rypssmør og råmelkspai, ei lita flaske rom. Som en siste revestrek nappet jeg til meg en svart springer av hvalbein fra fars håndlagde sjakkspill. At den manglet, ville i hvert fall være til ergrelse, om ikke annet. Jeg sto litt og tenkte. Tunga verket, panikken gjorde 14

meg ør i hodet. Så tok jeg en penn på skrivebordet og et papirark med stemplet til grensevakta, satte meg ved servanten og begynte å skrive. Jeg fortalte at jeg flyktet til Sovjetland, vekk fra skammen jeg hadde brakt. Men alt ville nok gå bra, og gjorde det ikke det, skulle jeg komme tilbake. Jeg så triumferende på brevet: Dette tenkte dere ikke på, tåpelige tungekuttere! Dattera til hvitegeneralen kan skrive. I kleskista etter mor lette jeg fram det vevde pokromabeltet. Jeg famlet etter de gamle ordene mens jeg sakte slo tre vindknuter og ga meg til å vente på morgenen. Med den ville også forfølgerne komme. Skumringen faller på der jeg etter en lang dag staker meg mot det store Sovjetlandet og Ulvetann som venter på grensa og ordner med pass og arbeid og haremelk til ungen. Hvis han gjør det. I bakhodet gnager en uro for at han kanskje ikke blir så jublende glad for den lille i magen min, selv om kartene og koordinatene nok vil være av interesse. Men nå er det for seint å snu! Tungestumpen er som et rart dyr i munnen. Blæra er i ferd med å sprenges. Ungen romsterer, hyler etter mat under bukskinnet. Vi kommer til en buktning i elva, jeg stamper meg opp elveskrenten. Forfølgerne der nede er knapt et steinkast unna, jeg kan høre gnissingen av skiene og dempet banning. Der borte, bare noen hundre meter unna, blåner grenselinjen. Jeg er nær ved å gi etter for lysten til å dra rett over. Tålmodig nå, Irga, tålmodig! Der kan far ha sine håndgangne menn, eller det ligger sovjetsoldater på lur. Pusten piper vondt i brystet. Jeg tvinger meg til å stanse og river av meg beltet. Med skjelvende fingrer løsner jeg en vindknute, jeg ber til mors urgamle guder: – Bieggagállis, Vindmann. Hjelp meg. Skyggene kommer langsomt smygende. Med valne fingrer løsner jeg en knute til og gjentar bønnen, lytter. Jeg klorer løs den siste knuten med blodige negler. Jeg vender ansiktet mot himmelen og roper: – Bieggagállis, du evige. Hjelp meg nå! Da skjer underet. En virvelvind fra nord tar løssnøen på skaren og føyser den opp til en hvit mur mellom meg og forfølgerne. Før den ulende vinden lukker ørene, hører jeg isen briste, en sporhund klynke, forfølgerne hyle. Jeg gir meg ikke til å vente på at været skal klarne opp. 15

Av det Ulvetann har sagt, husker jeg at jeg snart må dreie til venstre. Der går det urgamle reinsdyrtrekket som ikke tar hensyn til menneskenes riksgrenser. Hva om skiene nå skjærer gjennom skaren, hva om jeg synker nedi … Men jeg holder meg oppå. Vinden stilner ved skogbrynet. Mørket senker seg over gata grensevakta har hogd gjennom dvergbjørkskogen, da jeg på vaklende bein stolprer meg over til den andre sida. Jeg stanser og tar den store bjørnehisteinen i øyesyn, og den skrantne furua oppå den. Her skal det ha ligget en samisk seide. Jeg går nærmere og skriker til av glede: Det avtalte tegnet, en harelabb, er festet til furustammen. Der henger den. Forundring og vantro fyller meg. Jeg har kommet meg over. Kan det være sant? Lyden av forfølgere og hunder har stilnet. Jeg legger meg strekk ut mellom de lave bjørkene og puster. Nattestillheten svøper vidda i blårødt, landskapet blir dekket under et dunkelt slør som lar meg hvile i ro. Mørket legger seg over snøen, horisonten slokner. Jeg lytter. Forfølgerne er ikke å høre. Jeg spenner av meg skiene og stiller dem mot bjørnesteinen. Lidelsesilden luer i kanten av myra. Jeg holder ansiktet opp mot den mørke frostlufta og lurer på om det faktisk er ørlite varmere i kommunismen. Etter hvert gjør uroen og det fysiske ubehaget meg nærværende igjen. Hvorfor kommer ikke Ulvetann? En ubendig pissetrang melder seg. Jeg reiser meg møysommelig og drar ned giftebuksa som skulle vært en konfirmasjonspresang fra søstera – kvinnebuksa som forteller at jenta er gifteferdig. Jeg satt ikke sømmelig og ventet. Nå melder trøttheten seg, frykten kommer på etterskudd og presser seg opp av strupen som en fnising. Mens den varme strålen graver seg inn i snøen, hvisker jeg for meg selv. – Farvel, Fascist-Finland! Jeg gjør mitt fornødne og synker sammen på nytt. Så kvepper jeg av en hvisking fra buskaset: – Zdravstvujte, Finljandija! Jeg myser ut i mørket og tror jeg skimter den kjente pelsen i krattet. Jeg åpner munnen til et rop bare for å oppdage at jeg ikke 16

kan uttale navnet mitt engang. Tungestubben virrer hjelpeløst i lufta, jeg gir fra meg et pip som et skremt dyr, karer meg opp med kniven hevet. Er det en ukjent kommunist der, eller fars kjente grensevakt? Underlig nok kommer jeg til å tenke på den svarte brikken jeg tok fra sjakkbrettet til hvitegeneralen. Har jeg gjort mitt livs siste og samtidig største feil? Valgt feil strategi, og nå er livet forbi, før det begynte. Skikkelsen nærmer seg i raske kliv. Et gufs av harpiks og hjemmebrent. Jeg hvisker lydløst til det ufødte barnet mitt, mot bedre vitende. – Ikke vær redd! Vi skal nok klare oss.

F ØRS T E D E L Tsjeremissene har tre forskjellige navn på den usynlige delen som forlater mennesket når det dør. Men navnene har ikke akkurat samme betydning. Sjylesj er ånden, eller egentlig pusten, som i løpet av livet aldri forlater mennesket før den drar ut gjennom munnen med siste åndedrett. Hvor hen, det kan ikke tsjeremissene forklare. Uno Holmberg: Tsjeremissenes religion, Werner Söderströms Förlag (1914)

Republikken Mari ELKtrovin alue

JOSJKAR-OLA

Mari El, Lavra ca. 50 km fra Josjkar-Ola, 2015 verna

eg kom for seint. Uhjelpelig for seint. Jeg stirrer på låvedøra som er lagt over pultene, og på den døde som ligger oppå den. Det svever krittstøv i klasserommet på kolkhosskolen, og lyset fra utelykta skimrer utenfor de gjenspikrede vinduene. Ei enslig lampe knistrer under en grønn kuppel inne i halvmørket, rundt den svermer leddyr av nattflyfamilien i sin lengsel etter lys. Forvridde, utstoppede smådyr griner mot oss i en nedstøvet glass vitrine, og i matte glasskrukker ligger padder, skrukketroll og flate, åtteøyde vevkjerringer lokket inn i evig søvn. Noen lege er ikke å se. Jeg er her sammen med en fiskalaktig mustasjeslask. Han har presentert seg som landsbymilits. Nå pirker han i liket med en tommestokk og kroter observasjonene ned på blokka si. Så tar han fram ei tang og gir seg til å vri på de ødelagte tærne som har stivnet i rigor mortis. Det er bare fire stykker igjen. Far ligger med gapende kjeft, øynene er halvåpne. Jeg snur hodet for å slippe å se. Natt flyvinger kaster svevende skygger som skjelver på veggene lik rastløse ånder før de forsvinner tilbake i mørket. Et veldig, krøllete kart over Sovjetunionen på veggen til høyre er strittende fullt av fargerike nåler. Finland er bare ei bitte lita veggelus i nordvest på øret til den svære bjørnen. Moskva ser derimot enorm ut, en kjempeedderkopp med saksekjeft som har sugd i seg blodet av en hel musunge, beina spriker til alle kanter over det veldige kontinentet og favner selv den fjerneste 21

avkrok. Lemmene er jernbanelinjer. Med fingeren trekker jeg støvet vekk fra en av de taggete strekene. Jeg forsøker å lokalisere meg selv på kartet. Et sted i Volgakroken, men nøyaktig hvor? Jeg finner den første buktningen. På den bratte klippebredden ligger Fjellmari. Nede på motsatt bredd er Engmari, og der befinner dette uanselige klasserommet seg. Militsen setter opp en viktig fiskalmine, han retter lommelykta mot den åpne munnen på liket og skyver inn ei veldig tang som jeg forestiller meg ble brukt når krøttera kalvet i riktig gamle dager. Et pinefullt langt øyeblikk skyver han instrumentet lenger inn, bøyer hodet bakover på den døde. Det høres et rasp som når gjellene blir revet løs fra ryggraden på en gjedde. – Sjto eto? Hva er dette? Det er ekkelt. Jeg vil ikke se. Jeg husker hva far svarte da jeg spurte hvorfor vi bare hadde bøker og tomme vinflasker, men ikke en eneste kaffekopp eller vase: – Mennesket er et dyr som vil vite. Far, når det ble fortalt godnatteventyr for andre barn, pleide du å lese barnebegeistrende verk som Platons Staten. Jeg husker en detalj. Leontios, sønnen til Aglaion, ser likene ligge strødd på henrettelsesstedet og vil snu seg vekk, men klarer det ikke. Lysten til å få del i uhumskhetene er uimotståelig, han sperrer opp øynene, styrter bort til de døde og jamrer: «Forbannede øyne, se dere mette på dette vakre synet!» Og far, selvsagt ser jeg. Fingrer og tær er ille tilredt, som om et dyr har gnagd på dem. Også ellers er liket stygt maltraktert, den ene tinningen er delvis borte, øret nesten avrevet. Jeg prøver å ta inn over meg at han som ligger der med malingflass på klærne, er en slektning av meg, at der ligger faren min, Henrik Malinen, ærverdig professor i folkelivsgransking, en mann jeg beundret og tilba intenst i hele barndommen, men som jeg til sjuende og sist knapt kjente. For siste gang har du klart å forlede meg til å stole på deg så jeg styrter av gårde langt inn i et fremmed og skremmende land, til denne rønnelandsbyen som jorda har fist ut på overflata og som ved første blikk minner om en leirete idyll ved urhjemmet til den finske stammen. Du sendte et 22

brev og ba meg innstendig om å komme, og der ligger du utstrakt og likner en hare som nettopp er tatt ut av snaren. Tilgi meg, far. Jeg tar et skritt og strekker meg for å røre ved den dødsstive skulderen din. Jeg kvepper, det føles som strøm i fingertuppene, og øyeeplene dine lyner. Jeg trekker hånda til meg. Rolig nå! Det er bare lampelyset som blir reflektert i øynene, nervene spiller meg et puss. Oppmerksomheten fester seg ved tanga militsmannen benytter seg av, og det han har funnet i strupen. På metallbrettet ligger en tingest som sender et uvilkårlig rykk gjennom meg. Den er så godt bevart at det ikke er noe problem å artsbestemme den. Vingene er pent utbredt, de spede lemmene ligger tett inntil den hårete kroppen. En liten nattsvermer med et vingespenn på litt under tre centimeter. Militsmannen knepper diktafonen i gang og hvisker knirkende: – Poslednej pisjstjej, kotoruju zjertva proglotila, ostalsia motyljok. Det tar litt tid for meg å lage en oversettelse i hodet:  – Den siste maten offeret svelget, var en nattsvermer. For en ironi, far! Da jeg fylte åtte år, fikk jeg ei tynn bok av deg i fødselsdagspresang, den het Roms atlas over sommerfugle og møl. Tistlene blomstret og myntene duftet da jeg for første gang holdt en sommerfuglhåv. Den første keiserkåpa på skogsenga, skya av aurorasommerfugler i hestehagen. Irissommerfugllarven på seljebladet som et stort, grønt og nakent barn. Og nå dette. – Hva døde far av? hakker jeg fram på et språk som får meg til å angre på alle russisktimene jeg brukte til hemmelig hangman-spill. – Jeg gjør bare jobben min, under vanskelige forhold. Og du, devusjka! Vil du bli kona mi? Slampen flirer av sitt eget spørsmål. Jeg rister forvirret på hodet.  – Nei, selvsagt, en landsbymilits duger ikke for byfrøkna. Han smeller et par sko og en ulster i bordet, det er eiendelene til den døde. Men han kan ikke overlevere dem uten formaliteter. – U vas jest dokumenty? Har du papirer? Han blir myndig som en satrap i stemmen. 23

Jeg tar registreringsbeviset opp av håndveska. Etter noen dagers venting fikk jeg det i Josjkar-Ola. Det forteller at jeg bor på Hotell Valentina, og ber meg melde fra til myndighetene hvis jeg drar utenfor området. Et øyeblikk håper jeg at han ikke skal skjønne at jeg befinner meg ulovlig i Lavra. Men det gjør han. – Devusjka, nelzia guljat zdes!

Lavra, 2015 verna

nge igor popov, ikke plag jenta! Det er ikke sånn en får seg kone. Ei eldgammel mari-kjerring, bustete på håret og i bare nattkjolen under pelsen, har dukket opp i døråpningen. Bak henne stikker to galter fram de svarte trynene og prøver å trenge seg forbi. Hun avdekker et par fargerike gamasjer idet hun sparker grisene unna og stavrer inn. Hun ser ut til å være helt fra seg. – Hør her, din latsabb, jeg vil gjøre en anmeldelse. Hele landsbyen er endevendt! Det er fullt av statens skadedyr overalt, khuliganer er de! Bøller på motorsykkel! De snur opp ned på alt som er, kvarter underbukser på snorene, plukker fjær av levende gjess, freser og fnyser, stjeler som ravner. Grisene til Larissa Morkova lunter fritt omkring. De knasker bein og kålrot i kjellerne, jeg vet ikke hvem av dem, khuliganene eller grisene. – Kjære Jelena Mikhajlovna, ta det med ro. Ordrene kommer fra høyere hold. Hendene mine er bundet, og så videre. Kjerringkroken får øye på far og gir seg til å vri hendene og okke seg. – Turisten min er drept! Huset endevendt! Khuliganer overalt, de denger gamle folk, stumper papirosene på de hellige trærne. Gauler skammeligheter. Flyfillene til Larissa Morkova hufser i diskodans med dem på kolkhoset, eier de ikke skam i livet! De gir lim til Popovgutten. For et styr! – Denne vandrefuglen fra vest, sier mustasjeslampen og peker på meg med tommestokken. – Hun er visst dattera til den døde.

–

– Jaha. Så peker han på liket. Den gamle snøfter og bøyer seg for å se. – Tærne er borte! De går over til et fugleaktig tungemål som jeg ikke skjønner. Det stemmer! Far skrev om dette. De snakker marisk, en fjern slektning av finsk. Jeg er så utmattet og tåkelagt at jeg ikke merker noen likhet. Jeg forsøker å følge samtalen som snor seg på to språk. Først tror jeg den gjelder far, men så går det opp for meg at den dreier seg om nattsvermeren. De veksler blikk, så mumler den gamle. – Kogarsj. Det lyder ikke bra. – Potsjemu, hvorfor? spør jeg. Jelena Mikhajlovna drøyer litt med svaret: – Du trenger ikke å bry hodet ditt med det. Jeg ser antakelig så elendig ut at hun forbarmer seg: – Mariene tror at mennesket har tre sjeler. En av dem blir kalt ört, den kan farte omkring som en møll om natta. Jeg skjønner ikke hva den forestillingen har med far å gjøre, men får så vidt åpnet munnen før det singler i knust glass. En nevestor stein flyr inn gjennom vinduet. Utenfor hører vi rop, og det smeller i et eksosrør. – Ikke noe å bry seg om. Det er sånn her. – Hvorfor griper ikke politiet inn? Bryr ikke de russiske myndighetene seg om det som foregår i en sånn liten landsby? Jelena Mikhajlovna fnyser: – Fyrene fra damselskapet, OMON-slaurene … samme ulla hele gjengen.  Jeg har sett nyhetsbilder av OMON, den russiske paramilitære politiavdelingen som slår ned uroligheter.  – Devusjkaen kan ta det den døde har etterlatt seg, og dra. Gangen i etterforskningen vil bli meddelt. Jeg samler tingene til far i en plastpose som mustasjemannen rekker meg. En av de brune skoene dunser ned på golvfjølene. Idet jeg tar den opp, legger jeg merke til at den sprukne innleggssålen har løsnet. 26

Da jeg vil putte den på plass, kommer hånda borti noe glatt. Jeg trekker ut en lynlåspose der det er stappet oppi noen gamle papirer. Idet jeg putter fryseplasten i lomma, går tankene til den sommeren da far i hemmelighet samlet senga si full av furukongler fordi han påsto at bølingen hans ellers kom til å bli nedslaktet. – Kom! sier kona, hun tar meg i armen og går krokbøyd mot døra. – La militsen finne ut av det. Det er ikke trygt her. I siste øyeblikk vender jeg om og plukker med meg nattsvermeren, som jeg putter oppi et glass fra vitrinen. Den forrige beboeren, en glinsende sangsiriss, rister jeg brutalt ned i avfallsbøtta. Så følger jeg etter den gamle. Hun tøfler av gårde foran meg så uventet sprekt at det er så vidt jeg klarer å slepe kofferten med meg i samme takt. Grisene løfter de svarte trynene og traver etter oss. Jeg når igjen krokryggen og spør: – Hva gjorde far på disse kanter? Hun fnyser: – Hva ærend har finnene her? Under falskt navn dessuten. De leker friluftsmuseum, gjør rundkast i vodkarus og j akter på badstunisser. Denne fyren ville oppklare en mosegrodd sak. – Hva slags sak? – Graver. Han maste og spurte om Gulag, om fangeleirene og den slags. Vi har flust med massegraver her omkring, trenger ikke å dra langt av sted for å dø. I nærheten av Josjkar-Ola ble det gravd opp fire tusen døde i nittien. De var drept i Stalin-forfølgelsene. Alle legene, dikterne, hver kjeft med en snev av boklig lærdom. – Nytter ikke å sørge, alt sånt er bortkastet. Jeg nøler foran solhjulet på den blå porten. Ei flekkete bikkje flyr oss i møte med logrende hale, grisene trekker seg arrig unna. Var det her Jelena Mikhajlovna sa at far hadde bodd, hos henne? Hvorfor? Hun er helt fremmed for meg. – Bli ikke stående i mørket. Så, så, bisken, snill nå! Kjøteren drar motvillig snuten vekk fra skrittet mitt. Den gamle kona river opp døra til tømmerstua og tramper søle av skoene. Hun vifter: – Devotsjka! Kom innenfor. Lukk døra før varmen slipper ut. Jeg kan fortelle hvem som drepte faren din. 27

Lavra, 2015 verna

det vi går inn, utbryter Jelena Mikhajlovna: – Behold skoene på, det er litt uflidd her. Hun overdriver ikke. Hele husholdningen er endevendt og gjennomrotet. I det som forestiller dagligstua, ligger sofaputene med oppsprettet mage, vatten er revet ut som innvoller av skyene, ikoneller offeralteret som har stått ved veggen i tv-hjørnet, er flerret av hengslene, de få innbundne bøkene og de gloretglade vinylplatene er slengt på golvet. Midt i kaoset sitter en gubbekall og gynger i stolen sin. Han glaner fornøyd på snøværet som driver over en gammel tv-skjerm, og nynner. En beksvart hannkatt maler i fanget hans og stirrer med trillrunde øyne. Neven som piller på katteøret, er knudrete og årete som hele gubben. På ovnsbenken kukelurer en bleiknebbet bengel som ingen tar notis av. – Oden, vi har besøk! Jelena Mikhajlovna hever stemmen slik en gjør til åndssvake. Han snur langsomt hodet, og jeg ser at det tyter ut en veldig, soppliknende utvekst fra venstre tinning. – Hvem var det som kom? Får vi plastposer? Jeg ser rådløs på Jelena Mikhajlovna. Hun murrer litt og snur seg for å gå. – Ikke bry deg om han, han er toppråtten. Men det store adamseplet spretter ivrig opp og ned i den tynne halsen hans. – Plastikovyje pakety, plastposer? De unge er glad i dem! Bæreposer har antakelig vært en populær gave å få. Jeg forbereder 28

et avvisende svar, men de plirende øynene har hengt seg opp i den rødgule greia i hånda mi med minnene etter far: skoene og glasset med nattsvermeren. – En sånn pose som byfolk har! kakler han. Jeg skynder meg og tar fars etterlatte ting opp av posen, og rekker den til gamlingen. I munnviken hans får jeg et glimt av ei tunge med kløvd spiss. – Oden Ormetunge, hyggelig å treffes. I forskrekkelsen greier jeg så vidt å hviske mitt eget navn. Før jeg kan hindre det, griper han meg om håndleddet og klemmer overraskende kraftig med de knudrete fingrene. – Det er farlig her for fremmede. Glatte knokler flytter seg under huden hans på samme måte som da jeg tok far i hånda den siste gangen. Jeg blir stående uviss. Hvor mye skjønner han av nærværet mitt? I hvert fall så pass at han s trekker seg etter en medalje på kommoden og gir seg til å forklare. – Jeg var på ryddesjau i Tsjernobyl. De ga meg denne, en utmerkelse. Halvdelen av den kløvde tungespissen viser seg i et glimt. – Vi har det bra i kolkhoset vårt. Flest kyr i hele rajonen. Så går han over til å stirre på det susende snødrevet på tv-skjermen igjen. Jeg tenker på da jeg kom til dette gudsforlatte stedet. Det fantes ikke engang noe busstoppested. – Et godt kolkhos. Traktorer og epletrær og … Ordene blir hengene i lufta. Kolkhos har det ikke vært på aldri den tid, så pass vet jeg. Lyset siler inn gjennom tak og vegger i fjøsene, fôrsiloene står som orgelpiper. En avbleikt kuskalle som stanger mot blåklokkene ved stien, en gjennomrustet skurtresker. En minnetavle i betong til ære for de falne i Den store fedrelandskrigen. Gjess vagger overalt, grisene grynter, kjerringene bærer vassåk, en veldig lastebil står og ruster. Og motorsykkelgutter i limrus larmer forbi på den vårlig oppbløtte veien. Hva er det for kaninhull jeg har dumpet ned i? Fra kjøkkenet høres en jamring som minner om et geitebrek. Da jeg iler til hjelp, snubler jeg nesten i den blåstripete fillerya. Den har fått et arrig spark og ligger i en haug ved kjellerlemmen. Jeg 29

legger merke til en surkling under snøreskoene, som om hele golvet er morkent og liksom mykt. Ellers har kjøkkenet sluppet lettere fra det. Bare den ene brisken er veltet, og skår av et par store honningglass ligger foran koppeskapet. – Den siste hellige honningen! Jeg ser at det vanligvis er gullende reint. Kobberkjeler og panner står tett i tett langs komfyrkanten, og den skinner som om den ble pusset i ett sett. Samovar i hjørnet, kobbermorter på hylla. Duften en blanding av bivokslys og forkullet, bunnsvidd tyttebærpai. Blomstrete tapet med grønne blad på veggene. Den gamle ser ut til å sørge aller mest over det knuste honningglasset. Til tross for krokryggen legger hun seg på kne og plukker skår. På bunnen av det knuste glasset ligger en skrape som hun stikker i den rynkete munnen og suger andektig. – Det blir en råd med ny honning, trøster jeg. Hun rister på hodet. – Biene, hver bidige er borte. De har dratt til dødsriket for å sanke honning. Enden er nær. Jeg begynner å samle skår i skyllebøtta. Men Jelena Mikhajlovna har bestemt seg, hun vifter meg vekk og sier irritert: – Vi kan rydde i morgen. Nå drikker vi te.

pax.no

788253 039268

k atj a k e t t u n at t s v e r m e r

«Katja Kettu skriver en ildsprudlende prosa med sanselige naturreferanser, vill sensualitet og nervene utenpå klærne … Fremragende.» jyllands-posten

«En av Finlands store nye forfattere»

Norsk presse om Jordmora:

vigdis moe skarstein, adresseavisen

«Hun har en nesten uvirkelig kraft i språket. Katja Kettu er en vill, finsk naturbegavelse.»

KATJA KETTU

cathrine krøger, dagbladet

«Eit fresande friskt stykke litteratur.» odd w. surén, dag og tid

«Nakent og rått om hva krig kan gjøre med mennesker og hva kjærlighet kan drive en til.» vigdis moe skarstein, adresseavisen

n at t s v e r m e r «Kettu kombinerer historiske detaljer med spenningselementer … engasjerende og magnetisk»

turun sanomat

«Katja Kettu skriver med en nerve og en originalitet som imponerer.»

sten inge jørgensen, vg