Mikal Hem
PUTIN den ensomme tsaren
pax forlag a /s, oslo 2015
© pax forlag 2015 omslag: akademisk publisering trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn 978-82-530-3780-6 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Stiftelsen Fritt Ord.
INNHOLD
INTRODUKSJON 7 1. PUTINISMEN 12 2. GUTTEN FRA LENINGRAD 25 3. PRESIDENTEN 47 4. EN NY TID 67 5. OLIGARKENS FALL 80 6. DET KONTROLLERTE DEMOKRATI 97 7. ALLE ELSKER PUTIN 121 8. MAKT OG RIKDOM 138 9. KRIG OG MEDVEDEV 150 10. SKURKENES OG TYVENES PARTI 173 11. INGEN VEI UT 196 LITTERATUR 205 NOTER 211
INTRODUKSJON
I 2005, året etter oransjerevolusjonen, som sendte Viktor Jusjtsjenko til makten i Ukraina, satt jeg sammen med en bruktbilselger fra Moskva ved bredden av Volga, utenfor den lille byen Emmaus, som ligger mellom Moskva og St. Petersburg. Han var i begynnelsen av 20-årene, så han hadde så vidt fått med seg Sovjetunionen, men mesteparten av oppveksten hadde vært under Jeltsin. Ukraina hadde vært selvstendig siden 1991, men for den unge bilselgeren var Ukraina og Russland i bunn og grunn samme nasjon. Jusjtsjenko hadde ødelagt denne enheten, med hjelp fra Vesten. «I Ukraina er det én mann som ikke liker russere. Én mann!» utbrøt han. At Jusjtsjenko kom til makten etter at mange tusen mennesker demonstrerte mot juks under presidentvalget i 2004, hadde tydeligvis gått ham hus forbi. Men hans analyse av situasjonen i Ukraina var ikke unik i Russland. Mange russere så oransjerevolusjonen, som den er blitt hetende, som et forsøk fra Vesten på å få innflytelse i det de mener er Russlands interessesfære. I Vesten håpet man at oransjerevolusjonen skulle føre til mer demokrati og mindre korrupsjon. Ukraina ble derimot ikke et utstillingsvindu for vestlige demokratiske verdier under J usjtsjenko. Ei heller en forpost for vestlig ekspansjon, som bilselgeren kanskje ville tro. Men høsten 2013 samlet demonstranter seg på nytt på Uavhengighetsplassen i Kiev for å protestere mot myndighetene. 7
Igjen så mange russere på demonstrasjonene som en vestlig plan for å ta kontroll over russiske interesseområder. I februar 2014 trakk Viktor Janukovitsj seg som president og rømte fra landet. Noen uker senere ble Krim-halvøya annektert av Russland. Kort tid senere hjalp russerne militsgrupper i Ukrainas østlige regioner med å starte et opprør mot myndighetene i Kiev. Opprørerne, som sier at de kjemper for selv stendighet, blir støttet av Russland med våpen og personell. Årsakene til konflikten i Ukraina er sammensatte. Man kan trekke linjer fra Kiev-riket, som ble kristnet for tusen år siden og dermed var opprinnelsesstedet til den russisk-ortodokse kristendommen, via sovjettiden og den kalde krigen, til Ukrainas postsovjetiske eksistens som selvstendig nasjon. For Russlands president Vladimir Putin er det av avgjørende betydning å hindre at Vesten får innpass i det han og mange andre russere mener er deres rettmessige innflytelsessfære. Putin kan ikke tillegges ansvaret for alt som har ledet opp til krisen i Ukraina, men nøkkelen til å forstå situasjonen og til å finne en løsning ligger i Kreml. Under Putin har forholdet mellom Russland og resten av verden endret seg fundamentalt. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, håpet de fleste at Russland ville utvikle seg til et fritt og demokratisk land. Men utviklingen gikk ikke helt på skinner. Deler av befolkningen fikk dårligere økonomi enn de hadde hatt i Sovjetunionen, mens en liten elite ble superrike. En separatistbevegelse i Tsjetsjenia truet Den russiske føderasjonen med oppløsning og førte til en blodig krig. Samfunnet var gjennomsyret av korrupsjon og kriminalitet. Og ikke minst: For mange russere var «tapet» i den kalde krigen et ydmykende tegn på Russlands svakhet. Territorier som hadde vært russiske i århundrer, var plutselig ikke lenger en del av landet, og millioner av etniske russere befant seg utenfor landets grenser. Putin var mannen som skulle rette opp alt som hadde gått galt og gjenreise Russlands storhet. Så hvem er han? Hvordan og hvorfor kom han til makten? Hvordan har Russland utviklet seg med Putin som leder? Hva ledet 8
frem til krisen i Ukraina, og hvordan har den spente situasjonen mellom Russland og Vesten oppstått? Noe av det mest fascinerende med Putin er hvor lite informasjon om ham som er tilgjengelig, det gjelder om både hans oppvekst, hans tidlige karriere og hans privatliv. Som KGB-agent var det en del av jobben hans å holde seg usynlig. Dette var en egenskap han tok med seg da den kalde krigen tok slutt og Putin startet sin politiske karriere. Da Jeltsin utnevnte ham til statsminister sommeren 1999, var det få russere som ante hvem han var. Som statsminister og senere som president var det naturligvis umulig for ham å holde seg unna søkelyset. Nå får han vegg-til-veggdekning i russiske medier. Han skyter tigre i Sibir, fisker og rir i bar overkropp, svømmer med delfiner. Han refser undersåttene sine i TV-overførte møter for å vise hvem som er sjefen, og han koser med all verdens kjæledyr, fra hunder til leoparder, og kysser små barn for å understreke sin myke side. Putin fyller hvilken som helst rolle som passer i øyeblikket. Men hvor reell er den offentlige personen Putin, og hvor mye likner han på privatpersonen Putin?
Utsikten fra Kreml PR-folkene i Kreml har jobbet hardt for å skape et bilde av Putin: Han har gjenreist Russland som stormakt. Han har gjeninnført stabiliteten etter de kaotiske forholdene i Russland i 1990-årene. Han vil gjenreise det russiske imperiet. Han er superpopulær og elsket av russerne. Kritikerne hans tegner et annet bilde: Putin sitter på toppen i et korrupt mafianettverk. Han er en brutal diktator som driver valgfusk og sensur av mediene for å holde seg ved makten. Han har startet en ny kald krig mellom Russland og Vesten, og en varm krig i Ukraina. Ingenting er av dette er nødvendigvis feil. I løpet av kort tid klarte han å rette opp en del av feilene som ble gjort under Jeltsin. Han 9
sørget for at pensjoner og lønninger ble utbetalt i tide. For mange russere ble livet under Putin merkbart bedre. Han slo hardt tilbake mot separatister i Tsjetsjenia etter en bølge av terrorangrep mot russiske mål. Alt dette sikret ham en enorm popularitet i befolkningen. Samtidig innskrenket han frihetene russerne hadde fått etter Sovjetunionens fall. Han sørget for å legge alle de store mediene under Kremls kontroll. Han tillater kun en marginal politisk opposisjon. I stedet for et reelt demokrati innførte han et såkalt «styrt demokrati», der opposisjonspolitikere står på Kremls lønningsliste. Korrupsjonen, som allerede var enorm under Jeltsin, er i dag på nivå med den vi finner i Nigeria og Kamerun, land med helt andre historiske og økonomiske forutsetninger. Politikk under Putin er bare et teater. Kreml lager kunstige opposisjonspartier for å gi systemet et skinn av demokrati. Uavhengige og kritiske medier finnes, men de er små og når i hovedsak bare en liten elite i de store byene. Så snart et medium er i ferd med å vokse seg stort nok til å bli en trussel, griper myndighetene inn. Før Putin ble president, lovet han å stanse oligarkenes ran av Russlands rikdommer, men i realiteten sørget han for å fjerne de av oligarkene som ikke ville innrette seg, mens nye tok deres plass. Etterretningsarbeid, organisert kriminalitet og politikk har smeltet sammen. De som kontrollerer systemet og tjener pengene, er i hovedsak en liten gruppe av Putins venner og kollegaer fra St. Petersburg og KGB. Som den tidligere militære etterretningsagenten og analytikeren Anton Surikov uttrykte det: «For å si det som det er ... alle russiske politikere er banditter fra St. Petersburg.»1
En ny kald krig? I Vesten ser man ofte at kommentatorene deler seg i to leirer. En side mener at russisk aggresjon mot nabolandene er årsaken til den spenningen mellom Russland og Vesten. Andre mener at det er Vesten som er den aggressive part, som forsøker å trekke Russlands 10
naboland inn i sin interessesfære, med Nato- og EU-medlemskap som lokkemiddel. På begge sider finnes det stemmer som hevder at vi er i, eller beveger oss mot, en ny kald krig. Det er lite fruktbart å betrakte dagens situasjon som en gjentagelse av den kalde krigen. Lite ved dagens situasjon likner trusselen om gjensidig atomutslettelse som eksisterte i annen halvdel av det tyvende århundret. Det er heller ikke snakk om en kamp mellom ideologier og politiske systemer, som kampen mellom kommunismen og kapitalismen. Ikke heller er det en kamp mellom to globale supermakter. Russland er ikke i nærheten av å ha den samme internasjonale påvirknings kraften Sovjetunionen hadde. Ei heller har landet konvensjonell militær kapasitet til å utfordre Nato. Samtidig befinner vi oss i en konfrontasjon mellom Vesten og Russland som kan eskalere. Situasjonen ser annerledes ut fra Russland enn den gjør fra Vesten. Putin ser ut til allerede å være i kald krigmodus. For ham er politikk et nullsumspill. En motstanders seier er hans tap og vice versa. Hvis en tidligere sovjetstat blir alliert med Vesten, ser Putin det som et tap for Russland. Konflikten er også en propagandakrig, og på dette området kan Russland sies å ha det mest effektive maskineriet. Vestlige medier gir relativt liten plass til Russlands synspunkter. Men det er en viktig forskjell på mediene i Vesten og i Russland. I demokratiske land er mediene stort sett frie og uavhengige. I Russland kontrolleres alle de viktigste mediene av myndighetene. Russiske medier spyr ut propaganda og desinformasjon for å fortelle russerne at det er vestlig aggresjon som har ført til krisen i Ukraina. Med denne boken vil jeg fortelle om Putins oppvekst og bakgrunn fra KGB, hans politiske karriere i KGB, hans superraske vei til makten i Kreml og hans tid som Russlands øverste leder. Jeg vil beskrive politikken hans og hans politiske virkemidler. På bakgrunn av dette vil jeg prøve å forklare hva som driver ham til å ta politiske beslutninger, og hvordan disse beslutningen har bidratt til å skape dagens spente situasjon mellom Russland og Vesten. 11
1. PUTINISMEN
Russlands president lever et isolert liv. Vladimir Putin tilbringer minst mulig tid i presidentadministrasjonens hovedkvarter bak Kremls murer i Moskva. I stedet foretrekker han å arbeide hjemmefra, i palasset sitt vest for hovedstaden. Putin jobber hver eneste dag, inkludert lørdager og søndager. Men han sørger også for å holde seg i god form. Han starter ofte dagen med å trene, gjerne med en lang svømmetur. Av og til tar han fri fra arbeidet for å spille ishockey. Familielivet kommer i annen rekke. Putin er skilt fra kona Ljudmila. Han har to døtre, men hvem de er og hvor de bor, er godt beskyttede hemmeligheter. I januar 2015 hevdet den russiske journalisten Oleg Kasjin å ha funnet den ene datteren, Katerina Vladimirovna Tikhonova. Ifølge Kasjin jobber hun for Stats universitetet i Moskva og er i verdenseliten i rock’n’roll-dans. Putin har hverken bekreftet eller avkreftet at Tikhonova er datteren hans. Han hevder at han ser døtrene annenhver uke, men ellers uttaler han seg svært sjelden om personlige forhold. At Putin holder livet skjult, er kanskje ikke annet enn man kan forvente av en tidligere KGB-agent. Dette gjør at russerne vet overraskende lite om privatlivet til mannen som har styrt landet deres i femten år. At Putin ønsker å beskytte familien ved å holde dem unna rampelyset, er forståelig, men Putins trang til hemmelighold stopper ikke ved privatlivet. Politikk i Russland er også blitt langt mindre 12
transparent under Putin. I sovjettiden brukte vestlige kommentatorer og forskere begrepet kremlologi, som innebærer å spekulere i hva som skjer bak murene i Kreml, og hvem som har innflytelse og makt. Små tegn, som hvordan folk stod plassert på pressebilder, ble tolket i det vide og brede. Under Putin må Russland-kjennere igjen ty til kremlologiske spekulasjoner. Da Putin ble fungerende president nyttårsaften 1999, tok han over en stat i krise. I Vesten håpet man at han ville videreføre Jeltsins økonomiske liberalisme og fortsette å styre Russland i demokratisk retning. For russere flest var andre, mer konkrete saker viktigere. De ønsket at han skulle sette en stopper for den tøylesløse cowboy kapitalismen, den inngrodde korrupsjonen og voldelige kriminaliteten. Mange russere hadde mistet troen på demokratiet. Slutten på kommunismen hadde gitt russerne et håp om ikke bare mer frihet, men også mer velstand. I stedet opplevde de at det eneste som ga trygghet under kommunismen, en velferdsstat der de var sikret en brukbar levestandard, forsvant. Det uavhengige Russlands første president, Boris Jeltsin, gikk i løpet av et tiår fra å være en folkehelt til å bli en av Russlands minst populære personer. Årsakene til Jeltsins lave popularitet er mange. Den uregulerte kapitalismen som oppstod etter Sovjetunionens kollaps, kom ikke folk flest til gode. I Sovjetunionen eksisterte ikke privat næringsliv før i en liten periode mot slutten. Dermed fantes det eller ikke lover som regulerte selskaper og privat eiendom. Dette ga rom for enormt misbruk. Jeltsins privatisering av sovjetisk statlig industri førte til at en liten gruppe mennesker fikk enorme rikdommer på billigsalg. Tanke gangen var at det viktigste var å få næringslivet på private hender. Deretter ville markedskreftene sørge for at den økonomiske utviklingen kom alle til gode. I stedet så befolkningen at en klasse superrike oligarker vokste frem, mens staten ikke var i stand til å utbetale pensjoner eller lønninger til offentlig ansatte. Inflasjon førte til at det som ble utbetalt, sank i verdi. 13
Befolkningen sank også. I 1990 hadde Russland 148,3 millioner innbyggere. Ti år senere var tallet sunket til 146,6 millioner. Et enormt alkoholforbruk, en narkotikaepidemi, voldelig kriminalitet, økt fattigdom og et helsevesen i forfall sørget for at den forventede levealderen sank fra 68 til 65 år. En flom av billig heroin gjorde millioner av russere til narkotikamisbrukere, de fleste av dem under 30 år gamle. Andelen narkotikaavhengige tenåringer ble tretten ganger så høyt i løpet av 1990-årene. Alkoholmisbruk var et enda større problem. Mer enn hver tredje mann som døde, døde beruset. Selvmordsraten økte betraktelig i første halvdelen av 1990-årene. I tillegg var det en reell frykt for at Russland skulle gå i oppløsning, at Sovjetunionens kollaps og fragmentering bare var en begynnelse. Den første krigen i Tsjetsjenia viste at ikke alle de nesten 200 etniske gruppene som bor i Russland, føler seg som en del av den russiske nasjonen. Hvis tsjetsjenerne ønsket seg en egen stat, hva ville stoppe ingusjeterne, kalmukkene eller tatarene fra å kreve sine uavhengige nasjoner? Den første krigen i Tsjetsjenia hadde vært en katastrofe for Jeltsin. Den førte til store tap på begge sider, og for første gang sendte russiske TV usensurerte bilder fra en krig landet deltok i. Krigens brutalitet sjokkerte seerne. Da russerne trakk seg ut høsten 1996, overlot de i praksis Tsjetsjenia til seg selv. Økonomien var nær ved å kollapse. I løpet av 1990-årene sank Russlands brutto nasjonalprodukt med 50 prosent. Lønningene falt, og arbeidsløsheten økte. I 1998 klarte ikke lenger Russland å betale kreditorene sine. Russland var i praksis konkurs og måtte devaluere rubelen. Dette førte til at mange russere mistet sparepengene sine. Det var ikke slik de hadde sett for seg kapitalismen. Da Jeltsin utnevnte Putin til statsminister sommeren 1999, var det få som hadde hørt om den tidligere KGB-agenten. Men han var ung, energisk, ambisiøs og edruelig, med andre ord Jeltsins rake motsetning. Mens Jeltsin omtrent ikke befant seg i Kreml de siste årene han var president, var Putin arbeidsnarkoman og effektiv. 14
Putins periode som statsminister startet med en rekke terrorak sjoner, som han reagerte på med en ny invasjon av Tsjetsjenia. På grunn av terroren hadde Putin det russiske folket i ryggen. Den andre krigen i Tsjetsjenia var om mulig enda mer brutal enn den første, men Putin sørget for å holde mediene vekk, i motsetning til hva Jeltsin hadde gjort noen år tidligere. Krigen i Tsjetsjenia var en definerende hendelse for Putin som president. At han har stoppet separatistene i den kaukasiske republikken, ser han på som sin viktigste bedrift. Krigen i Tsjetsjenia sementerte Putins popularitet. Etter en serie terrorbomber, som tok livet av flere hundre mennesker, fremstod han som russernes beskytter mot fiendtlige tsjetsjenere. I bytte mot trygghet, godtok befolkningen strengere sensur av mediene, inn skrenket ytringsfrihet og demokratiske begrensninger. Etter krigen fortsatte Tsjetsjenia å være en region som trengte spesiell oppmerksomhet. For å hindre at konflikten fortsatte, fikk republikken spesiell status, og Putin har innsatt sine utvalgte ledere i Tsjetsjenia. Ramzan Kadyrov, Tsjetsjenias president siden 2007, styrer landet som sitt eget lille fyrstedømme. Kadyrov har sine egne sikkerhetsstyrker, som ikke er underlagt nasjonal kontroll, til stor irritasjon for etterretningsorganisasjonen FSB (KGBs etterfølger). Disse spenningene påvirker Putins maktposisjon og er noe han hele tiden må ta hensyn til. For å blidgjøre befolkningen der, sprøyter Kreml milliarder av rubler inn i Tsjetsjenia hvert år. Dette har ført til at mye av det som ble ødelagt under krigen, er bygget opp igjen. Samtidig bidrar overføringene fra Moskva til å opprettholde et svært korrupt regime i republikken. At Putin må betale for å opprettholde fred og stabilitet i Tsjetsjenia, er ikke bare en stor utgiftspost. Det understreker også hvor skjør freden i Tsjetsjenia er, og hvor avhengig Putin er av det lokale regimet for å opprettholde freden. Den russiske økonomien fikk umiddelbart et oppsving etter at Putin kom til makten. Putin sørget for at pensjoner og lønninger 15