Hvordan kan vi vurdere om elevene dybdelærer?

Kunnskapsdepartementet (2018) har utformet denne definisjonen på dybdelæring:

«(…) å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre.»

Definisjonen er kompleks hvis man går løs på enkeltdelene i den. Bare å avdekke det teoretiske innholdet i eksempelvis begrepene «kunnskap», «refleksjon» og «ukjente situasjoner» er krevende – og da er vi fortsatt på et teoretisk plan. Omsettingen fra teori til praksis gjenstår. Hva er definisjonen på «ukjente situasjoner»? Hva er gode eksempler på ukjente, men pedagogisk hensiktsmessige situasjoner? Hvordan kan vi som lærere og ledere legge til rette for ukjente læringssituasjoner i og utenfor klasserommet?

Den «gradvise utviklingen av kunnskap» er uttrykk for en god progresjon i læringen. Den varige forståelsen tilegnes ikke bare i fag, men også på tvers av fag.

Definisjonen er tatt ut av sin sammenheng, som er læreplanverket i sin helhet. Analysen bør derfor fortolkes i sammenheng med definisjonen på kompetansebegrepet, opplæringsloven og overordnet del av læreplanverket. Det er først når vi klarer å se enkeltdelene i lys av helheten og helheten i lys av de enkelte delene, at vi kan etablere den helhetlige tilnærmingen til læreplanarbeidet som er nødvendig for å realisere idealet om mer dybdelæring.

For å nærme oss et anvendelig svar på dette kan vi • ta utgangspunkt i Kunnskapsdepartementets definisjon av dybdelæring • analysere den ved å isolere hvert innholdselement • skrive om hver del til spørsmålsform for å utlede et spørrebatteri for vurdering