HILDE LARSEN AUSTARHEIM
MERDØ
DEN GAMLE UTHAVNA
Seilskutene, skipsleia og uthavnene ”For fire Aarhundreder tilbage i Tiden, førend Arendal endnu var bleven Sæde for Handel og Virksomhed, frembød Stædet saagodtsom intet Andet end en naturskjøn Plet.” Frithjof Foss, 1893
12
Det var den stadig økende seilskipstrafikken på 1500tallet som skapte grunnlaget for uthavnene på Agderkysten. Hollenderne oppsøkte den skogrike kysten og handlet tømmer. Fra Østersjøen seilte handelsskipene skipsleia gjennom Skagerrak til Nordsjøen og gjennom Den engelske kanal til markedene i Europa. Mange skip forliste i farvannet utenfor Jylland, hvor det var farlige strømmer og grunner der skipene satte seg fast. Langs norskekysten kunne en navigere etter landtoningene, markante høydeformasjoner i land. Her fantes også gode, naturlige havner hvor skutene søkte nødhavn, natteopphold eller ventet på gunstig vind. Skutene satte seil, men storm og uvær tvang dem ofte til å søke havn underveis. Lokale loser som voktet skipsleia etter tegn fra skuter som trengte los, hjalp skippere og styrmenn når de seilte inn i fremmede farvann med grunner og skjær. Seilskutene var avhengige av uthavnene med folk i land. Etter hvert vokste det fram små samfunn langs skipsleia ute ved havet, som Merdø og havnene innenfor. Flekkerøy var den viktigste uthavna på Agder. På Nedeneskysten i øst var Hesnes størst fram til midten av 1500-tallet, da Merdø overtok. Flekkerøy og Merdø var forløperne til byene Kristiansand og Arendal.
Jernbarken Emerdales grunnstøting ved Skottholmen i 1903. MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
| ﾃ郎A OG UTHAVNA | SEILSKUTENE, | HOVEDKAPITTEL SKIPSLEIA | UNDERKAPITTEL OG UTHAVNENE
Yderst mot havet… ”Yderst mot havet er der paa flere steder afbrudt skjærgaard, og den del af kysten, som vender direkte ud imod havet, bestaar oftest af nøgne, graa eller røde knauser, der i havets niveau bliver til holmer og skjær.” Amund Helland, 1904
16
Øya Merdø er en del av raet, moreneranden fra smeltingen etter istiden, som strekker seg som en rygg langs Skagerrakkysten. Havet dundrer mot svaberg og rullesteinstrender, mens det på den lune innsiden av øya i nord er strender med sandbanker. Floraen inneholder planter som ble brakt hit fra fremmede land i ballastjorda fra seilskutene. Merdø ligger en halv mil sør for Arendal. Øya strekker seg over 260 dekar, den er 800 meter lang og krummer seg om den lune havna i nord. Her er gode ankerplasser, hvor skutene kunne seile inn og ut i det østre og vestre løpet etter vekslende vind. Sør for Merdø ligger de farlige grunnene Hellebåene. Mellom Merdøfjorden og Revesandfjorden ligger flere mindre holmer. I nordøst ligger Gjessøya med innseiling mot Revesand vest for Hoveodden eller mot Merdø. Det viktigste innløpet til Merdø er det vide Vestregabet mellom Merdø og Havsøya. Lenger nord ligger Sandvigen på Hisøy og Revesand, Rægevig og Torjusholmen på Tromøy, alle steder med stor kontakt mot Merdø. Alle disse havnene kan betraktes som ett uthavnsområde i seilskutenes tid. Kart fra 1786 som viser hvordan fjorden innenfor Merdø, Gjessøya, Tromøy med Revesand, Rægevig og Torjusholmen og også Sandvigen på Hisøy danner et basseng og en stor, naturlig havn. Småholmene ligger vest for Merdø, og Tyveholmen (Tjuvholmen, Lyngholmen) og Skuteholmen med Langrompa er henholdvis den vestre og de østre holmene nærmest Merdø havn. I et belte lenger nord ligger Håholmene i vest og Brattholmene i øst. De østre Håholmene kalles i dag Tvillingholmene. MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
| ﾃ郎A OG UTHAVNA | YDERST MOT HAVET ...
”Tromlingerne, er alle Søefarende bekjendt” ”Skibe som agter sig til Arendahl benytter det almindelige bekiendte Merke paa Overlandet af Tromlingerne, der i 6 á 7 Miles Afstand Landet kan Sees, og viser sig som 3 Høye Humpler, naar disse haves i NNW, vil med denne Cours beholden sikkert indfaldes lige paa Mærdøen, som i saa Stilling haves over eet med dene; naar Landet nærmes til 3 á 4 Mile, blive Tromøe Kirke synlig.” Lorentz Henrich Fisker, 1786
36
Lindesnes viste vei til landet, Tromlingene til Merdø og Arendal. På Cornelis Anthoniszoons kart over Skagerrak og Agdesiden fra 1543 står navnene ”Hessenes”, ”Mardou” og ”Dromels”. Dromels eller Tromlingene var navnet på tre fjelltopper ved Jomås i Froland; en landkjenning som hadde fått navnet sitt etter øya utenfor Tromøy. Lorentz Henrich Fisker skrev i 1786: ”Disse Tromlinger kand i godt og klart Veir sees 4 til 5 Miile lige udi Søen. (…) Tromlingerne, er alle Søefarende bekjendt og findes i Søe-Korterne anført.”
Også på de gamle hollandske kartene er navnet Merdø brukt om et større område enn selve øya. Navnet Merdø er plassert både på fastlandet og på Hisøy og Tromøy. På Waghenaers kart ligger øya ”Trom” innenfor øya Mardou, og her har kirken fått navn etter Merdø. På fastlandet er det tegnet inn en rekke fjelltopper med navnet ”De voort van Trom” og lenger inn også ”De vos van Mardou”, Rygenefossen. På Blaeus kart fra 1600-tallet, er høyden på Hisøy markert med kost og kalt ”Warde of Mardau”. Dette fenomenet finnes også andre steder langs kysten.
Dekorelementer fra utsiden av bolle i engelsk creamware fra slutten av 1700-tallet fra Merdøgaard med motiv fra navigasjon. Mann med sekstant til venstre. Til høyre mann med loddsnor. Loddet var hult i enden og fylt med talg, slik at sanden festet seg når loddet nådde sjøbunnen. MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
37 Innseilingskart til ”Iland Mardow” fra 1780. Dette kartet ble først trykket i Willem Janzoon Blaeus “Zeespiegel” utgitt I Holland i 1623, og det går stadig igjen i en rekke nyere sjøatlas. Det er dybdeangivelser og to ankringsplasser på innsiden av Merdø og to på Sandvigen. På to høyder på Merdø, på Lille Torungen (Meuholmen) og på Vardåsen på Tromøy er det varder med kost, og det er også en på Hisøy kalt ”Warde of Mardou in the Haven”. ”The English Pilot”, London 1780.
Merdø fra nordvest med sjømerker på holmene. | INNSEILINGEN TIL MERDØ HAVN | ”TROMLINGERNE, ER ALLE SØEFARENDE BEKJENDT”
Kongelige besøk ”Om ettermiddagen reiste jeg med grev Ahlefeldt ½ mil fra byen for å se en havn, nemlig Merdø.” Ulrik Fredrik Gyldenløve, 1704
38
Senhøsten 1589 kom et kongelig følge i havsnød og måtte søke inn til Merdø. Den danske prinsesse Anna (1574-1619), datter av Fredrik II, skulle stadfeste sitt giftermål med kongen av Skottland, Jacob VI, etter at hun var blitt viet til ham ved stedfortreder. Om kvelden den 5. september skulle bruden føres til Skottland fra Kronborg slott. Vinden var ”contraire”, skipene ble drevet inn mot norskekysten og de måtte søke inn til Flekkerøy. Etter at de gikk ut herfra igjen, ble vinden enda verre, og til slutt kom hele følget inn til Merdø. Etter enda flere vanskeligheter og etter at brudens skip var sprunget lekk, kom de igjen inn til Flekkerøy. Det hele endte med
at følget snudde og reiste tilbake til Oslo. Brudgommen reiste da fra Skottland, og den 23. november ble det holdt kongelig bryllup i Oslo. Anna ble med til Skottland og ble kronet her i 1590.
Kronborg slott.
Jacob VI av Skottland og I av England (1566-1625).
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
Kanskje var også Christian IV innom Merdø havn i 1607 da han skulle redusere antall kroer i Nedenes len? I 1704 var Fredrik IV på besøk i distriktet i forbindelse med at Arendal ønsket å oppnå byprivilegier. Kongens fetter Ulrik Fredrik Gyldenløve skrev i sin dagbok at han hadde reist sammen med grev Ahlefeldt ½ mil fra byen for å se Merdø havn og at også kongen hadde reist ut til Merdø.
Prinsesse Anna av Danmark (1574-1619), malt av Marcus Gheeraerts d.y. i 1612. | INNSEILINGEN TIL MERDØ HAVN | KONGELIGE BESØK
Skipperne og impulsene ”Kommer man ovenpaa i den store Sal, hvor Guldbryllupsbordet stod dækket med deilige Opsatser og Pragtstykker af gammelt engelsk Fajance, beundrer man i hjørnet den store Himmelseng i barokstil med røde og hvide Silkegardiner og den store Kakkelovn fra 1755 med mythologiske figurer (…).” Vestlandske Tidende, 1904
64
Gjennom sjøfarten har Agderkysten hatt kontakt med andre land og kulturer i lange tider. Folk her hadde blikket vendt mot havet, i vid forstand. Sjøfolkene fikk kontakt med nye oppfinnelser, språk, skikker, moter og stilretninger som oppsto i de sentrale og folkerike delene av Europa. De store sjøfartsnasjonene Nederland, Portugal, Spania, England og Frankrike var toneangivende. Skute etter skute ble sendt ut i den store verden, og la grunnlaget for en europeisk bykultur langs kysten. Gjennom skipsfarten fikk disse samfunnene nye impulser direkte fra mange deler av verden. Skipperne gjorde innkjøp for rederen, og kunne også selv ha med salgbare varer hjem, som silke, krydder, te og porselen, som ga god fortjeneste. Husene hjemme ble bygd i tre etter europeiske forbilder i mur, og med tidsriktige detaljer. Kapteinene utgjorde en velstående klasse som spilte en viktig rolle i formidlingen av kulturelle impulser til det brede lag av folket. På 17-1800-tallet var det flere skipperfamilier i flere generasjoner på Merdø; blant andre Larssøn, Stephensen, Andersen, Jensen og Jobsen. I uthavnssamfunnene var det også fattige folk som slet hardt for sitt utkomme. Niels Peter Larssøn (1863-1958) og Elda Larssøn, født Pedersen (18691940) med døtrene Elisabeth og Edel omkring 1902. Niels var oldebarn av Jacob Larssøn og Edel Nielsdatter på Merdø og var kaptein som sine forfedre. Elda og døtrene var flere ganger med til sjøs.
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
65
Fra salen på Merdøgaard.
Fra Merdøgaard. | FRA STRANDSITTERE TIL SELVEIERE | SKIPPERNE OG IMPULSENE
78
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
| BEBYGGELSEN I ENDRING | LOS- OG SKIPPERHUS OMKRING 1800
Vestre Merdø. Fra venstre Loshuset, Tollboden (bak) Christensens hus og uthus og bnr. 26 (foran). Bak Galtesund med holmene og Hisøy. MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
ANGREP OG FORSVAR
• • • •
Strandhugg og kapere Forsvar og kongelig salutt Kystvernet under Napoleonskrigene Job Frich og slaget i Lyngør
93
| ANGREP OG FORSVAR
Losene ”Men Merdø-losene kjennes best av den kaptein som en beksort vinternatt, når sjøen går som tårn, er kommet inn for bare stumpene i farvannet under Torungene, og vet han må renne på land, om han ikke får los.” Jonas Lie: Losen og hans hustru , 1874
De første kjente losene i uthavnene utenfor Arendal var Elleff Haffsøen og Mattis Mærdøe, nevnt som loser midt på 1630-tallet. I 1661 var det Peder Jørgenssøn og Niels Anderssøn som var loser, noe de kombinerte med handel og fiske.
104
Losene var opplært til yrket fra de var barn, og de var gjerne med som losgutt i båten. Etter hvert ble de kjent med skjær og grunner og lærte ulike merker på land. De reiste også til sjøs og fikk erfaring fra arbeidet om bord i skutene og navigering i fremmede farvann. Losene overvåket skipsleia, og de av dem som kom først ut til skuta som trengte los, fikk jobben. Losgutten var med ut og seilte losbåten tilbake, mens losen bordet skuta.
Losene viste vei til trygg ankringsplass i all slags vær. Ofte var det redning av skuter i nød med livet som innsats, det dreide seg om. I 1720 ble lostjenesten langs kysten organisert i losoldermannsdistrikt, og losene måtte bestå en prøve og avlegge ed før de fikk kongelig patent som los. Merdø losoldermannskap strakk seg fra Sømskilen til Alvekilen i 1744, og Petter Green var losoldermann. Senere losoldermenn på 1700-tallet var Anders Giødesen, Kristen Jensen Stæhr og Søren Hansen. På 1800-tallet var det sju-elleve loser dominert av fire losfamilier. Losene giftet seg inn i hverandres familier, noe som også er kjent fra andre steder på kysten.
Loser fra to av losfamiliene på Merdø, fra venstre: Peder Rasmussen (1803-1876), hans sønn Carl Severin Pedersen (1839-1913) og hans sønn igjen, Christian Juel Pedersen (1882-1964). Jens Thorup Jensen (Mikkelsen) (1842-1918), hans sønn Julius Mikkelsen (1878-1959) og hans sønn igjen Jens Thorup Mikkelsen (1902-1976).
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
Los Jens Mikkelsen (1872-1936) ror sjekta ved Merdﾃｸ. TIL Hﾃ郎RE: Los border skute.
| LIVSGRUNNLAG OG LOKALSAMFUNN | LOSENE
126
OVER: Fra landhandler Tønnessens ”skutebok”. På høyre side skriver skipper Chr. Myhre fra Porsgrunn den 30/11 1881: ”Undertegnede har under Henliggen i Mærdø benyttet Tønnesen som Skibshandler, og fundet ham at være en i Handel og Vandel meget respectabel + paalidelig Mand i hva jig har havt med ham at gjøre, Tjenstagtig og grei, maa derfor anbefale ham vel.” TIL HØYRE: Regning fra Arendals Tobaks & Cigarfabrik til kjøpmann Tønnessen på Merdø på ”karva blad” i 1921.
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
TIL Hﾃ郎RE: Fyrvokter Christen Andersen (1878-1960) pﾃ･ Torungen fyr. Christen hadde tidligere vﾃｦrt styrmann og skipsfﾃｸrer. UNDER: Store Torungen fyr.
127
| LIVSGRUNNLAG OG LOKALSAMFUNN | SKOLE, SKIPSHANDEL OG FYR
FRA VENSTRE: Ester Pedersen (født 1896), Alma Thorstensen (1881-1939), Dorthea Terjesen (1895-1981), Anna Pedersen (født 1887), søstrene Anna og Helga Mathilde Pedersen (født 1892), Anton Terjesen (1864-1950) og konen Gjerta Johanne, født Tønnessen (1871-1938) og Sigrid Andersen (1852-1934).
146
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
147
Nils Peter og Elda Larssøn med døtrene Elisabeth og Edel (foran) på besøk hos Nils’ tante Edeline Larssøn omkring 1912. Bak familien Wroldsens hus og sjøbod. Imellom sjøbodene er det inngjerdet, dyrket mark. | KVINNENE PÅ MERDØ | DE USYNLIGE KVINNENE
Anne Marie fikk innvilget understøttelse fra kommunen til den yngste datteren var fylt 15 år. Hun startet også vertshus. I 1865 ble hun betegnet som ”Ølsælgerske og Dandseværtinde” og var ifølge folketellingen den eneste som holdt vertshus her på denne tiden. I 1875 holdt Anne Marie ”Øludsalg” og ble forsørget av sine sønner, som alle reiste til sjøs etter hvert som de ble gamle nok. Hun hadde også ei ku og satte hele tre tønner poteter. I 1891 var Anne Marie blitt 67 år gammel. Det var slutt på ølskjenking og dans i hennes hus, og hun drev heller ikke aktivt jordbruk. Hun ble nå helt forsørget av sin ugifte sønn Bernt, som var 36 år gammel og styrmann. I 1900 var den yngste datteren Thorstine hjemme og pleiet sin mor, til hun døde.
154
Skattebok for Anne Marie Thorstensen. TIL HØYRE: Bernt Thorstensen (1855-1930).
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
TIL HØYRE: Anne Marie som gammel. UNDER: Anne Marie og Terje Thorstensen (1820-1857) med sønnen Theodor Christian (1851-1916).
| KVINNENE PÅ MERDØ | ”ØLSÆLGERSKE OG DANDSEVÆRTINDE”
Tjenestejentene ”… som tjener er hun beskjeftiget med: Husgjerning, Kreaturstel og Jordbrugsarbeide.” Folketellingen 1891 om Tomine Asmundsdatter
156
Ugifte kvinner reiste ofte ut i hustjeneste for å forsørge seg selv, lære husarbeid og komme seg ”ut i verden”. Tjenestejentene på Merdø var først og fremst i familier med mange barn, enkemenn og enslige eldre. De var flest i 1801, og de holdt seg på forholdsvis samme nivå på 4-6 tjenestejenter utover på 1800-tallet. En del tjenestejenter utenfra fant sin ektemann på Merdø. Tomine Bergitte Asmundsdatter (1826-1902) var fra Revesand. I 1865 losjerte hun hos søstrene Karen Larssøn og Anne Jensen på Merdø. Tjenestepiken var Elise Jensdatter. I 1875 var det Anne Tellefsdatter fra Kviteseid (født ca. 1820) som var ”Arbeidspige”. Hun var midt i femtiårene og hadde tre ”uægte” barn hjemme. Samtidig var Tomine losjerende tjenestepike i nabohuset hos Hans Michael Nilsen. Da den nye generasjonen overtok og rev det gamle huset, kom hun tilbake, og nå var det Edeline Larssøn som var eier av eiendommen. I 1891 var det flere tjenestejenter på Merdø fra Havsøya. Mathilde (”Tilla”) Lorentzen var husholderske hos enkemann Fredrik Jobsen. Hun giftet seg senere med Mikal Jobsen, sønn av Fredrik Jobsens halvbror og nabo, skipper Gustav Jobsen. Gustav var også enkemann, og hos ham var det Karoline Tomine (”Lina”) Kristiansen som var husholdersken i alle år.
Tomine Bergitte Asmundsdatters diplom fra 1897 for lang og tro tjeneste fra det Kgl. Selskab for Norges Vel.
MERDØ – DEN GAMLE UTHAVNA |
TIL VENSTRE: Portrett av Tomine Bergitte Asmundsdatter (1826-1902).
Blåkammerset på Merdøgaard. | KVINNENE PÅ MERDØ | TJENESTEJENTENE