Saint-Brieuc

aFørti år senere sto en mann i korridoren på toget til SaintBrieuc og stirret med misbilligende blikk ut på det flate landskapet dekket med landsbyer og stygge hus som strekker seg fra Paris og til Den engelske kanal, og som nå gled forbi ham under den bleke solen en vårettermiddag. Foran ham defilerte jorder og marker i et landskap som var blitt dyrket til minste kvadratmeter i flere hundre år. Han var barhodet, med snauklipt hår, et smalt ansikt med fine trekk, høy, blåøyd og med et direkte blikk, og selv om han var passert de førti, virket han fremdeles slank i støvfrakken. Hendene holdt godt fast i tverrstangen, hele kroppsvekten hvilte på den ene hoften, holdningen var ledig og han ga inntrykk av utvungenhet og handlekraft. Akkurat da saknet toget farten og stanset til slutt ved en trist liten jernbanestasjon. Etter en liten stund gikk en ganske elegant ung dame forbi under vinduet der mannen sto. Hun stanset for å flytte kofferten fra den ene hånden til den andre og oppdaget i samme øyeblikk den reisende. Han så på

a Allerede fra begynnelsen må monstret i Jacques understrekes bedre.

26

henne og smilte, og hun klarte ikke la være å smile igjen. Mannen trakk ned vinduet, men da var toget allerede begynt å gå. «Synd,» sa han. Kvinnen smilte fremdeles.

Den reisende gikk og satte seg i kupeen på tredje klasse der han hadde vindusplass. Rett overfor ham satt en mann med lite og fett hår, ikke så gammel som det rødsprengte og oppblåste ansiktet skulle tilsi, sammensunken, med lukkede øyne og besværlig pust, tydeligvis plaget av fordøyelsesproblemer, og som innimellom sendte raske* blikk bort på mannen som satt rett overfor ham. På samme benk, ved gangen, satt en søndagskledt bondekone, utstyrt med en merkelig hatt som var pyntet med en drueklase i voks, og som pusset nesen på et rødhåret barn med et matt og blekt ansikt. Den reisendes smil forsvant. Han trakk et tidsskrift opp fra lommen og leste åndsfraværende en artikkel som fikk ham til å gjespe.

Litt senere stanset toget, og langsomt kom et lite skilt med navnet «Saint-Brieuc» til syne i togvinduet. Den reisende reiste seg straks, løftet uten problemer en koffert med klaffer ned fra bagasjehyllen, og etter å ha sagt farvel til medpassasjerene som forbløffet hilste tilbake, gikk han raskt ut og sprang ned de tre trinnene fra vognen. Nede på perrongen oppdaget han at den venstre hånden hans var helt skitten av sot fra messingstangen han nettopp hadde sluppet taket i, han fant frem et lommetørkle og tørket seg omhyggelig. Så gikk han mot utgangen der han snart ble tatt igjen av en liten flokk reisende med mørke klær og gustne ansikter. Han ventet tålmodig bak

* sluknede

27

søylene i det lille skuret på å få levere billetten sin, ventet enda lenger på at den fåmælte funksjonæren skulle gi den tilbake til ham, gikk gjennom et venterom med skitne og nakne vegger som bare var prydet med gamle plakater der selv Rivieraen hadde fått et sotete preg, og i det skrå ettermiddagslyset skrittet han raskt nedover gaten som gikk fra jernbanestasjonen og ned til byen.

På hotellet spurte han etter værelset han hadde bestilt, han avslo tjenestene til værelsespiken med potetfjes som ville bære bagasjen hans, men etter at hun hadde fulgt ham opp til værelset, ga han henne allikevel en drikkepenge som hun ble helt overrasket over og som ga ansiktet hennes et vennlig uttrykk. Så vasket han hendene en gang til og gikk ned i samme raske tempo, uten å låse døren til værelset. Nede i vestibylen møtte han værelsespiken, han spurte henne hvor kirkegården lå, fikk en altfor inngående forklaring som han lyttet velvillig til og beveget seg så i den angitte retningen. Nå gikk han gjennom smale og triste gater, langs trivielle hus i stygg, rød teglstein. Innimellom sto noen gamle bindingsverkshus og viste de skjeve skifersteinene sine. De få menneskene som var ute, stanset ikke engang foran butikkvinduene med utstilte glassvarer, mesterverk i plast og nylon og den triste keramikken som man finner i alle byer i det moderne Vesten. Det var bare i matvareforretningene man fant noe som kunne likne overflod. Kirkegården var omgitt av høye og avskrekkende murer. Ved siden av inngangen var det hyller med fattigslige blomster og steinhuggerverksteder. Utenfor en av dem ble den rei-

28

sende stående og se på et barn med oppvakt ansikt som satt og gjorde lekser ved hjørnet av en glatt gravstein som ennå ikke hadde fått noen innskrift. Så gikk han inn og mot vakthuset. Vaktmannen var ikke til stede. Den reisende ventet inne på et sparsommelig møblert kontor og oppdaget etter hvert et kart som han forsøkte å tyde da vaktmannen kom inn. Det var en stor og knoklete mann med fremtredende nese og som luktet svette under den tykke jakken med oppslått krage. Den reisende spurte etter gravfeltet for de falne fra første verdenskrig. «Ja» svarte vaktmannen, «det kalles Det franske minnefeltet. Hvilket navn leter De etter?» «Henri Cormery,» svarte den reisende.

Vaktmannen åpnet en stor bok som var dekket med gråpapir, og med en finger som var skitten av jord, fulgte han navnelisten nedover. Fingeren stanset. «Cormery, Henri,» sa han, «dødelig såret i slaget ved Marne, død i Sainc-Brieuc 11. oktober 1914.» «Ja, det er ham,» sa den reisende. Vaktmannen lukket igjen boken. «Kom,» sa han. Og han viste ham vei gjennom rekkene av graver, noen beskjedne, andre overlesset og heslige, alle dekket av dette juggelet i marmor og perler som kunne skjemme ut et hvilket som helst sted i verden. «Er det en slektning?» spurte vaktmannen med et fraværende uttrykk. «Det er min far.» «Så leit,» sa vaktmannen. «Nei, jeg var ikke engang fylt ett år da han døde. Så da forstår De …» «Ja,» sa vaktmannen, «men allikevel. Det var for mange falne.» Jacques Cormery svarte ikke. Det hadde helt sikkert vært for mange falne, men når det gjaldt faren, kunne han ikke fingere en

29

hengivenhet han aldri hadde hatt. i alle disse årene han hadde bodd i Frankrike, hadde han sagt til seg selv at han ville gjøre det moren, som var igjen i Algerie, hadde bedt ham om for lenge siden: besøke farens grav som hun selv aldri hadde sett. Han syntes denne reisen var helt meningsløs, først og fremst for ham selv, som aldri hadde kjent faren, som nesten ikke visste noe om hvem han hadde vært og som hatet konvensjonelle gester og handlinger; dernest for moren, som aldri snakket om den avdøde og som ikke ville kunne forestille seg noe av det han skulle se. Men siden hans gamle lærer hadde trukket seg tilbake i Saint-Brieuc og dette var en velegnet anledning til å hilse på ham, hadde han besluttet å besøke denne ukjente avdøde og hadde til og med holdt fast ved at han ville gjøre det før han oppsøkte den gamle vennen, slik at han kunne føle seg helt fri etterpå. «Her er det,» sa vaktmannen. De var kommet frem til et firkantet felt, omgitt av grå steiner som var forbundet gjennom en tykk, svartmalt lenke. Gravsteinene var mange, like alle sammen, enkle, rektangulære steiner med inskripsjoner, plassert med jevne mellomrom i rekke på rekke. Alle var pyntet med en liten bukett friske blomster. «Det er Det franske minnefondet som har tatt seg av vedlikeholdet i disse førti årene. Se, der er han.» Han pekte på en grav i den første rekken. Jacques Cormery stanset et lite stykke fra steinen. «Jeg lar Dem være alene,» sa vaktmannen. Cormery gikk bort til steinen og så uinteressert på den. Ganske riktig, det var hans navn. Han løftet blikket. Over himmelen som var blitt blekere, gled små hvite og grå skyer langsomt forbi,

30

og fra himmelen falt det vekselvis et lett og så et mørkere lys. Rundt ham, på denne store dødsmarken, rådet stillheten. Det steg bare en utydelig larm fra byen inn over murene. Av og til vandret en mørk skygge mellom gravene langt borte. Jacques Cormery, med blikket vendt mot skyenes langsomme seilas oppe på himmelen, forsøkte å få fatt i den salte eimen bak duften av våte blomster, og som i samme øyeblikk nådde ham fra det fjerne og ubevegelige havet, da han brått ble vekket opp fra sine drømmerier av klirringen av et spann mot en gravstein i marmor. Det var i dette øyeblikket han la merke til farens fødselsår, som han ved denne anledningen oppdaget at han ikke hadde kjent. Han så på de to årstallene på gravsteinen, «1885–1914», og foretok automatisk et regnestykke: niogtyve år. Plutselig ble han slått av en tanke som skaket ham helt ut i fingerspissene. Han var førti år. Mannen som lå begravet under denne støtten, og som hadde vært hans far, var yngre enn ham.a

Og den bølgen av ømhet og medlidenhet som plutselig kom og fylte hjertet hans var ikke lik den følelsen en sønn har ved minnet om en avdød far, men den forvirrede medlidenheten som en voksen mann føler med et urettferdig henrettet barn – det var noe her som ikke fulgte naturens orden, og sant å si, det var ikke orden, men bare galskap og kaos der hvor sønnen er eldre enn faren. Tidens egen rekke gikk i oppløsning omkring ham som sto urørlig mellom disse gravene som han ikke lenger så, og årene sluttet å innordne seg denne brede

a overgang.

31

elven som renner mot sitt endemål. De var ikke annet enn drønn, fråde og urolige strømmer, og Jacques Cormery kjempet nå en nærkamp med angst og medlidenheta. Han så på de andre platene på feltet og forsto av årstallene at denne marken var dekket av barn som hadde vært fedrene til gråsprengte menn som trodde de levde i dag. For selv trodde han at han levde, han hadde bygget opp seg selv, han kjente sin styrke, sin kraft, han kunne stå ut et løp og ta vare på seg selv. Men med den underlige svimmelheten som fylte ham i dette øyeblikket, brast den statuen som enhver mann i årenes løp reiser og herder for å smette inn i og avvente den siste oppløsning. Han var ikke lenger annet enn dette angstfylte hjertet, hungrig på livet, i opprør mot verdens dødelige orden som hadde fulgt ham i førti år og som alltid banket med den samme kraft mot veggen som skilte den fra alt livs hemmeligheter, fast besluttet på å gå lenger, overskride og vite, vite før døden, endelig vite for å være, en eneste gang, et eneste øyeblikk, men for all tid.

Han så tilbake på sitt sinnssvake liv, dristig, feigt, innbitt og alltid rettet mot dette målet han ikke kjente, og i virkeligheten hadde det hele forløpt uten at han hadde forsøkt å forestille seg hva denne mannen hadde vært som nettopp hadde gitt ham livet, for så umiddelbart etter å reise og dø på en ukjent mark på den andre siden av havet. Da han selv var niogtyve år, var han ikke sart, ulykkelig, anspent, egenrådig, sensuell, drømmende, kynisk og modig. Jo, han hadde vært alt dette, og enda mye mer, han hadde vært levende, han hadde

a utvikle første verdenskrig.

32

vært en mann, og allikevel hadde han aldri tenkt på mannen som sov der som på et levende menneske, men som på en ukjent som en gang hadde vandret over jorden der han selv var født, en som moren sa han liknet på og som var død på ærens mark. Men nå, alt dette han så begjærlig hadde forsøkt å forstå gjennom bøker og mennesker, nå forekom det ham at hele hemmeligheten sto i ledtog med denne avdøde, med denne faren som var yngre enn ham selv, med det han hadde vært og det han var blitt, og at han selv hadde søkt i det fjerne det som var ham nært i tiden og i blodet. Når sant skal sies, hadde han ikke fått mye hjelp. Hvem skulle vel ha fortalt ham om denne unge og ynkverdige faren, i en familie der man ikke sa stort, der man hverken leste eller skrev, og med en ulykkelig og fraværende mor? Ingen andre hadde kjent ham enn moren, som hadde glemt ham. Det var han sikker på. Og han var død som en ukjent på denne jorden han så hastig hadde besøkt, som en ukjent. Det hadde selvsagt vært opp til ham å undersøke, å spørre. Men den som, slik som ham, ikke har noe og vil ha hele verden, han klarer ikke, selv med alle sine krefter, å bygge seg opp for å erobre eller forstå verden. Når alt kom til alt var det ennå ikke for sent, han kunne ennå lete, finne ut hvem denne mannen hadde vært som akkurat nå forekom å stå ham nærmere enn noe annet menneske på jorden. Han kunne …

Ettermiddagen gikk mot slutten. Lyden av et skjørt like ved ham, en mørk skygge, førte ham tilbake til landskapet av gravsteiner og himmel som omga ham. Han måtte gå, han hadde ikke mer der å gjøre. Men han klarte ikke å rive seg

33

løs fra dette navnet, fra disse årstallene. Det var ikke annet under denne steinen enn støv og aske. Men for ham var faren igjen levende, med et merkelig, taust liv, og han syntes det var som om han skulle forlate ham igjen, la ham forbli også denne natten i den uendelige ensomheten han var blitt kastet inn i og siden overlatt til. Den nakne himmelen gjenlød av et plutselig og kraftig smell. Et usynlig fly hadde akkurat passert lydmuren. Jacques Cormery vendte ryggen til graven og forlot sin far.