Leseutdrag: «Det første menneske» av Albert Camus

Albert Camus

Det første menneske Oversatt fra fransk av Christine Amadou (MNO)

Solum Bokvennen • 2021

LE Premiere Homme © Éditions Gallimard, Paris, 1994 All rights reserved © Solum Bokvennen 2021 1. utgave, 1. opplag, 2021 Første gang utgitt på Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1995, Oslo Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2020 Omslag: Aina Griffin/Tore Holberg ISBN: 978-82-560-2322-6 instagram.com/solumbokvennen facebook.com/solumbokvennen www.solumbokvennen.no

Albert Camus på Solum Bokvennen: Retten og vrangen (2013) Bryllup og Sommer (2013) Eksil og kongerike (2013) Talene i Sverige (2013) Fallet (2018) Pesten (2020) Det første menneske (2021)

Innhold Utgiverens forord | 7 1. FAREN Saint-Brieuc | 26 3. Saint-Brieuc og Malan (J.G.) | 35 4. Lek | 43 5. Faren. Hans død. Krigen. Attentatet | 61 6. Familien | 83 Étienne | 103 6b. Skolen | 141 7. Mondovi: Koloniseringen og faren | 180 Annen del. Sønnen eller det første menneske 1. Gymnas | 203 Hønsegården og hønseslaktingen | 231 Torsdager og ferier | 238 2. Uklar for seg selv | 279 TILLEGG Ark 1 | 289 Ark 2 | 291 Ark 3 | 294 Ark 4 | 295 Ark 5 | 296 Det første menneske (NOTATER OG PLANER) | 297 To brev | 346

Utgiverens forord

Vi utgir her Det første menneske, det verket Albert Camus arbeidet med i tiden før sin død. Manuskriptet ble funnet i vesken hans, den 4. januar 1960. Det består av 144 sider, håndskrevet med fyllepenn, av og til uten hverken punktum eller komma. Det bærer preg av å være hurtig nedtegnet, skriften er vanskelig å tyde og er aldri blitt bearbeidet (se faksimilene i teksten, s. 10, 54, 121, 262).

Denne boken er utarbeidet på grunnlag av manuskriptet, og ut fra en første maskinskreven versjon utført av Francine Camus. For å gjøre teksten tilgjengelig, er det innsatt punktum og komma. Der det har vært tvil om lesningen, er ordet satt i hakeparentes. Ord eller setningsdeler som det ikke har vært mulig å tyde, er markert med en tom hakeparentes.

Nederst på siden finner man, markert med en stjerne, forskjellige varianter som er tilføyet over teksten. Fotnotene som er markert med en bokstav, henviser til tilføyelser i margen, et tall betegner utgiverens fotnoter.

I tillegget finner man ark (som vi har nummerert fra 1 7

til 5) som var delvis stukket inn i manuskriptet (ark 1 før 4. kapittel, ark 2 før kapittel 6b), de andre (3, 4, 5) lå bakerst i manuskriptet.

Til slutt har vi tilføyet heftet kalt Det første menneske (notater og planer), en liten spiralblokk med ruteark, som gjør det mulig for leseren å ane hvordan forfatteren ønsket å utarbeide boken.

Når man har lest Det første menneske, forstår man også hvorfor vi har gjengitt to brev til slutt: brevet Albert Camus sendte til sin skolelærer Louis Germain rett etter at han hadde mottatt Nobelprisen, og det siste brevet Louis Germain sendte Camus.

Vi vil gjerne få takke Odette Diagne Créach, Roger Grenier og Robert Gallimard for den hjelpen de så velvillig og trofast har gitt oss.

Catherine Camus

1 FAREN

Formidler: enkefru Camus Til deg som aldri vil kunne lese denne boken.a

Høyt over karjolen som trillet av gårde på en steinete vei, trakk store og tunge skyer mot øst i skumringen. Tre dager tidligere hadde de samlet seg opp over Atlanterhavet, de hadde ventet på vestavinden, for så å sette seg i bevegelse. Først langsomt, så raskere og raskere, de hadde fløyet over høstvannet som lyste av morild, de hadde fløyet rett mot kontinentet, de var blitt splittet oppb i møtet med Marokkos fjelltopper, forvandlet til store bunker over Algeries høysletter og nå, like ved den tunisiske grensen, forsøkte de å komme videre for å fortape seg i Det tyrrhenske hav. Etter å ha fløyet tusenvis av kilometer over dette som var som en kjempestor øy, avgrenset av det urolige havet i nord og av stillestående sanddyner i sør, etter å ha seilt over dette navnløse landet nesten like langsomt som imperier og folkeslag hadde gjort det gjennom tusener og tusener av år, mistet de sin kraft og enkelte oppløste seg allerede i noen få, store regndråper som begynte å gi gjenlyd i seildukstaket over de fire reisende.

Vognen knirket av sted langs veien som var ganske tydelig a

(tilføye den anonyme geologen. Jord og hav)

b

Solférino

11

markert, men nesten ikke sammenstampet. Fra tid til annen gnistret det under felgjernet eller under skoen til en av hestene, og en flintstein slo mot ytterveggene på vognen, eller den sank tvert imot med en dempet lyd ned i den bløte grøftekanten. Men de to små hestene fortsatte jevnt og trutt videre fremover. Innimellom snublet de litt og skjøt bringen frem for å trekke den tunge vognen som var fullastet med møbler videre, og med deres ulike trav la de ufortrødent veien bak seg. En av dem prustet iblant høylydt og kom ut av rytmen.

Da smelte araberen i kuskesetet på hesteryggen med flatsiden av de slitte tømmene*, og hesten fant tappert tilbake til takten.

Mannen i setet ved siden av kusken var en franskmann på rundt tredve år, han satt med lukket mine og så på de to hesteryggene som beveget seg rett under ham. Han var forholdsvis storvokst, firskåren, med et langt ansikt, en høy og bred panne, kraftige kjever, klare øyne og til tross for at det begynte å li langt på året, hadde han en lerretsjakke med tre knapper, lukket i halsen slik det var vanlig på den tiden, og over det kortklipte håret en liten skyggelue.ab Da det begynte å regne på kalesjen over dem, snudde han seg bakover i vognen: «Går det bra?» ropte han. På en benk bak ham, inneklemt mellom kuskesetet og en haug med gamle kasser og møbler, satt en kvinne, enkelt kledd, men tullet inn i et stort sjal av tykk ull. Hun smilte svakt: «Ja da,» sa hun med en unnskyldende *

frynsete av slitasje

a

eller en slags hatt?

b

med tunge sko.

12

bevegelse. En liten gutt på fire år satt lent mot henne og sov.

Hun hadde et mildt ansikt med regelmessige trekk, det tykke håret var mørkt og fint bølget, nesen liten og rett, de brune øynene var varme og vakre. Men det var noe ved dette ansiktet. Det var ikke bare en maske av den sorten som tretthet eller noe liknende kan tegne inn i trekkene for en kort stund; nei, det som streifet disse trekkene minnet mer om det mildt fraværende uttrykket som enkelte enfoldige mennesker alltid har. Blikket som var fylt av en slik iøynefallende godhet, ble iblant også opplyst av en ubegrunnet frykt, som snart etter sluknet igjen. Med en hånd som allerede var slitt av arbeid og litt knoklete i leddene, klappet hun mannen forsiktig på ryggen: «Det går bra, det går bra,» sa hun. Med det samme forsvant smilet hennes og under kalesjen betraktet hun veien der vanndammene allerede begynte å lyse.

Mannen snudde seg mot araberen som satt ubevegelig under turbanen med de gule snorene, med en kropp som virket ekstra tykk på grunn av de vide buksene som var knyttet sammen rett over ankelen. «Er det langt igjen?» Araberen smilte under en stor hvit bart. «Åtte kilometer til, så er vi fremme.» Mannen snudde seg igjen; han smilte fremdeles ikke, men så oppmerksomt på hustruen. Hun hadde ikke fjernet blikket fra landeveien. «Gi meg tømmene,» sa mannen.

«Som du vil,» svarte araberen. Han ga ham tømmene; mannen skrittet over ham mens den gamle araberen smøg seg under ham til plassen han nettopp hadde forlatt. Med to slag med flatsiden av tømmene fikk mannen kontroll over hestene som 13

satte opp farten og plutselig trakk bedre. «Du er vant til hester,» sa araberen. Svaret var kort og kom uten antydning til smil: «Ja,» sa han.

Lyset var blitt svakere og plutselig var det natt. Araberen trakk ned den firkantete lykten fra kroken på venstre side; han snudde seg bakover og brukte flere tykke fyrstikker for å få tent veken. Så hengte han lykten på plass igjen. Nå regnet det jevnt og stille. Regnet skinte i det svake lyset fra lykten, og overalt rundt dem fylte det mørket med en lett lyd. Fra tid til annen kjørte vognen langs noen tornete kratt; lave trær som et øyeblikk ble svakt opplyst. Men resten av tiden kjørte den midt i et tomt rom som mørket ga enda større utstrekning.

Bare lukten av bråtebrann, eller en plutselig og sterk gjødsellukt, fortalte dem av og til at de kjørte langs dyrket mark.

Kvinnen bak i vognen sa noe; mannen som kjørte holdt hestene litt igjen og lente seg bakover. «Det er ikke et menneske her,» gjentok kvinnen. «Er du redd?» «Hva?» Mannen gjentok, men denne gangen ropte han. «Nei, nei, ikke når du er her.»

Men hun virket engstelig. «Har du vondt?» spurte mannen.

«Litt.» Han drev hestene videre, og igjen var det bare den tunge lyden av hjulene som knuste sanden og av de åtte jernbeslåtte hovene som fylte natten.

Det var en natt høsten 1913. De reisende hadde forlatt jernbanestasjonen i Bône to timer tidligere, dit var de kommet fra Alger etter et døgns reise på tredje klasses harde trebenker.

På jernbanestasjonen hadde de møtt hestevognen og araberen, som ventet på dem for å kjøre dem til gården som lå like uten14

for en liten landsby, omtrent tyve kilometer innover i landet, og som mannen skulle forpakte. Det hadde tatt tid å laste på kassene og de få møblene, og den dårlige veien hadde forsinket dem ytterligere. Det var som om araberen merket sidemannens engstelse, og han sa: «Ikke vær redd. Det er ingen banditter her.» «Det er banditter overalt,» sa mannen. «Men jeg har denne om det skulle være nødvendig.» Han slo seg på den trange lommen. «Det gjør du rett i,» sa araberen, «det finnes alltid noen galninger.» I det samme ropte kvinnen på mannen sin. «Henri,» sa hun, «det gjør vondt.» Mannen bannet og pisket enda litt på hestene.a «Nå er vi straks fremme,» sa han. Et øyeblikk senere så han igjen på hustruen. «Gjør det fremdeles vondt?» Hun smilte underlig fraværende og uten at det så ut som om hun led. «Ja, veldig.» Han så på henne med det samme alvoret. Og hun unnskyldte seg igjen. «Det er nok ikke noe. Kanskje det er på grunn av skumpingen.» «Se,» sa araberen, «der er landsbyen.» Og et stykke lenger borte, på venstre side av veien, kunne de se de tåkelagte lysene i Solferino. «Men her skal du ta til høyre,» sa araberen. Mannen nølte og snudde seg mot kvinnen. «Skal vi dra til gården, eller til landsbyen?» spurte han. «Til gården, det er det beste.» Litt senere tok vognen av til høyre, mot det ukjente huset som ventet på dem. «En kilometer igjen,» sa araberen. «Nå er vi der,» sa mannen til hustruen. Hun satt tvekroket, med ansiktet i hendene. «Lucie,» sa mannen. Hun rørte seg ikke. Mannen strakte hånden mot henne. Hun gråt lydløst. Han ropte a

Den lille gutten

15

med tydelig uttale og med talende gester: «Gå og legg deg, jeg skal hente doktoren.» «Ja, hent legen. Jeg tror det kommer.»

Araberen så forundret på dem. «Hun skal ha barn,» sa mannen, «er det en doktor i landsbyen?» «Ja. Jeg kan hente ham hvis du vil.» «Nei, hold deg i huset. Pass på. Jeg er raskere.

Bruker han vogn eller hest?» «Han bruker vogn.» Så sa araberen til kvinnen: «Det blir en gutt. Måtte han bli vakker.»

Kvinnen smilte til ham uten at det så ut til at hun oppfattet hva han sa. «Hun hører ikke,» sa mannen. «Når du kommer inn, må du rope høyt og gestikulere.»

Plutselig rullet vognen nesten helt lydløst. Veien var blitt smalere og var dekket av tuffstein. Den gikk langs små skur med teglsteinstak og bak dem kunne man se de første radene med vinranker. En kraftig eim av ugjæret druesaft slo imot dem. De kjørte forbi noen store bygninger med høye tak, og hjulene knaste mot kullslagget i et slags gårdsrom uten trær.

Uten et ord tok araberen tømmene og trakk i dem. Hestene stanset, den ene prustet.a Araberen pekte på et lite, hvitkalket hus. En vinranke slynget seg rundt den lave lille inngangsdøren med karmer som var blå av irr. Mannen sprang ned, og løp gjennom regnet mot huset. Han åpnet døren. Den førte inn i et mørkt værelse som luktet av gammel aske. Araberen som fulgte etter ham, gikk rett gjennom mørket og bort til peisen, tente en fyrstikk og fikk lys i en oljelampe som hang midt i værelset over et rundt bord. Mannen tok seg knapt tid til å legge merke til et kjøkken med hvitkalkede vegger a

16

Det er natt?

og en vask i røde fliser, en gammel buffet, en fuktig kalender på veggen. En trapp dekket av de samme flisene førte opp til annen etasje. «Tenn i peisen,» sa han og gikk tilbake til vognen. (Hentet han den lille gutten?) Kvinnen ventet uten å si et ord. Han tok henne i armene for å løfte henne ned på bakken, holdt henne inntil seg et lite øyeblikk, holdt henne under haken og sa: «Kan du gå?» «Ja» svarte hun og strøk ham over armen med den benete hånden sin. Han tok henne med inn i huset. «Vent,» sa han. Araberen hadde allerede tent i peisen, og med vante og raske bevegelser puttet han på kvister fra vinrankene. Hun sto like ved bordet, med hendene på magen, og over det vakre ansiktet som nå var vendt opp mot lyset fra lampen, fór det korte bølger av smerte. Det virket ikke som om hun la merke til hverken fuktigheten eller lukten av forfall og elendighet. Mannen romsterte i værelsene i annen etasje.

Så kom han til syne øverst i trappen. «Er det ingen ovn på soveværelset?» «Nei,» svarte araberen, «ikke i det andre heller.» «Kom,» sa mannen. Araberen gikk opp til ham. Så kom han ned igjen med ryggen først, bærende på en madrass som mannen holdt i den andre enden. De la den like ved peisen.

Mannen trakk bordet bort i et hjørne, mens araberen gikk opp i annen etasje igjen og kom ned like etterpå med en pute og tepper. «Legg deg her,» sa mannen til hustruen, og førte henne bort til madrassen. Hun nølte. Nå kunne man kjenne lukten av vått hestehår som steg opp fra madrassen. «Jeg kan ikke kle av meg,» sa hun og så seg skrekkslagen omkring, som om hun nå først oppdaget hvor hun var … «Ta av deg det du har 17

under.» Og han gjentok: «Ta av deg det under.» Så henvendte han seg til araberen: «Spenn fra en av hestene. Jeg rir den inn til landsbyen.» Araberen gikk ut. Kvinnen gjorde seg i stand, med ryggen mot mannen som også snudde seg. Så la hun seg ned, og så snart hun lå utstrakt og hadde trukket teppene over seg, skrek hun. Ett langt skrik, med åpen munn, som om hun i et eneste rop ville få ut alle smerteskrikene som hadde samlet seg i henne. Mannen sto ved siden av madrassen, han lot henne skrike, og så, da hun ble stille, tok han av seg skyggeluen, knelte ned og kysset den vakre pannen over de lukkede øynene. Han tok på seg luen igjen og gikk ut i regnet. Den løse hesten gikk allerede i ring rundt seg selv, med forbena godt gravd ned i kullslagget. «Jeg skal finne en sal,» sa araberen. «Nei, la den bare beholde tømmene. Jeg kan ri den slik.

Ta inn kassene og sakene på kjøkkenet. Er du gift?» «Hun er død. Hun var gammel.» «Har du en datter?» «Nei, Gud være lovet. Jeg har min sønnekone.» «Be henne komme.» «Det skal jeg gjøre. Gå i freden.» Mannen så på den gamle araberen som sto der urørlig i det lette regnet og smilte til ham under våte mustasjer. Selv smilte han fremdeles ikke, men så på ham med sitt lyse og oppmerksomme blikk. Så rakte han ham hånden, som den andre berørte på arabisk vis, med fingerspissene, som han etterpå løftet til munnen. Det knaste i slagget da mannen snudde seg, så gikk han bort til hesten, svingte seg opp på hesteryggen og forsvant i tungt trav.

Da han kom utenfor gården, red mannen mot krysset der de for første gang hadde sett lysene fra landsbyen. Nå 18

skinte de klarere, det hadde sluttet å regne og veien som tok til høyre mot landsbyen gikk rett gjennom vinmarker der det enkelte steder skinte i jernstrengene. Omtrent halvveis saknet hesten farten og gikk over i skritt. De nærmet seg et slags avlangt skur hvorav en del, som utgjorde et rom, var murt, og den andre delen, som var større, var bygget av planker med et stort skråtak over en slags fremstående disk. i den delen som var av mur var det satt inn en dør, og over den kunne man lese: «Madame Jacques’ kantine». Det sivet lys ut under døren. Mannen stanset rett ved døren, og banket på uten å stige av hesten. Straks hørtes en kraftig og bestemt stemme innenfra som spurte: «Hva er det?» «Jeg er den nye forpakteren på Saint-Apôtre-eiendommen. Min kone er i ferd med å føde. Jeg trenger hjelp.» Ingen svarte. Etter en liten stund ble flere slåer trukket til side, jernstenger løftet opp, dratt bort og døren ble åpnet på gløtt. Man kunne skjelne det mørke og krøllete hodet til en europeisk kvinne med runde kinn og en litt flat nese over fyldige lepper. «Mitt navn er Henri Cormery. Kunne De komme bort til min kone? Jeg skal hente legen.» Hun betraktet ham lenge med et blikk som var vant til å vurdere menn såvel som situasjoner. Han holdt blikket hennes fast, men ga ikke flere forklaringer. «Jeg kommer,» sa hun. «Skynd Dem.» Han takket og satte hælene i hesten. En kort stund senere kom han frem til landsbyen, etter ha ridd mellom en slags bymurer av tørket jord. En gate som tilsynelatende var den eneste, strakte seg ut foran ham. Langs den lå det lave små hus, alle var like, og han fulgte den helt til en 19

liten plass som var dekket av tuffstein og der det helt uventet sto en musikkpaviljong med metallgelender. Både plassen og gaten var folketomme. Cormery var allerede på vei mot et av husene da hesten plutselig skvatt. Frem fra skyggen trådte en araber, i en mørk og fillete burnus, og han gikk rett imot ham.

«Legens hus,» spurte Cormery med en gang. Den andre tok rytteren i øyesyn. «Kom,» sa han etter å ha gransket ham. De fulgte gaten i motsatt retning. På et av husene der en kalket trapp førte opp til en høy første etasje, sto det skrevet: «Frihet, likhet, brorskap». Ved siden av lå en hage med grovpussede murer rundt, og nederst i den lå et hus som araberen pekte på: «Der er det,» sa han. Cormery sprang ned av hesten og virket overhodet ikke trett da han skrittet ned gjennom hagen. Det eneste han så av den, var en dvergpalme med uttørrede blader og råtten stamme, som sto nøyaktig midt i hagen. Han banket på døren. Ingen svarte.a Han snudde seg. Araberen ventet, taus. Mannen banket igjen. Nå hørte de skritt som stanset rett bak døren. Men den ble ikke åpnet. Cormery banket igjen og sa: «Jeg skulle ha tak i legen.» Straks ble slåen trukket til side og døren åpnet. En mann kom til syne, han hadde et ungt og rundt ansikt, men håret var nesten hvitt, han var stor og kraftig av vekst, rundt beina hadde han stramme lærgamasjer og oventil en slags jaktjakke. «Og hvor kommer De fra?» spurte han smilende. «Jeg har aldri sett Dem før.» Mannen forklarte. «Åja. Borgermesteren har informert meg. Men si meg, det var a

20

Jeg har kriget mot marokkanerne (med et megetsigende blikk); marokkanerne er ikke bra.

da et merkelig sted å komme og føde?» Den andre svarte at det var ventet senere og at han måtte ha tatt feil. «Ja, ja, slikt kan hende oss alle. Kom igjen, jeg saler på Matador og blir med Dem.» Det var begynt å regne igjen, og halvveis fremme var doktoren, som red på en grå, droplet hest, kommet opp på siden av Cormery, som nå var helt dyvåt, men som fremdeles satt rett på den tunge arbeidshesten sin. «Litt av en ankomst,» ropte doktoren. «Men dere vil oppdage at det er mye bra her, bortsett fra myggen og røverne fra omegnen …» Nå holdt han seg på høyde med den andre rytteren. «Med hensyn til myggen er dere jo trygge frem til våren. Men når det gjelder røverne …» Han lo, men den andre fortsatte rett frem uten å si et ord. Doktoren så nysgjerrig på ham: «Ikke vær redd,» sa han, «det går sikkert bra.» Cormery rettet det lyse blikket mot doktoren, betraktet ham rolig og sa med en antydning til vennlighet i stemmen: «Jeg er ikke redd. Jeg er vant til harde tak.» «Er det den første?» «Nei, jeg har latt en gutt på fire år bli igjen hos svigermoren min i Alger.»1 De kom til veikrysset og tok veien til gården. Snart spratt kullslagget til side under hovene. Da hestene stanset og stillheten senket seg igjen, hørte de et langt skrik inne fra huset. De to mennene hoppet ned på bakken.

I ly av vinranken som dryppet av vann sto en mørk skikkelse og ventet på dem. Da de nærmet seg, kjente de igjen 1

Stemmer ikke med det som er sagt tidligere (s. 13): «en liten gutt på fire år satt lent mot henne».

21

den gamle araberen som nå hadde dekket seg til med en sekk.

«Goddag, Kaddour,» sa doktoren, «hvordan går det?» «Jeg vet ikke, jeg går aldri inn til kvinnene,» svarte den gamle. «Et godt prinsipp,» sa doktoren, «især når kvinnene skriker.» Men det kom ikke flere skrik innenfra. Doktoren åpnet døren og gikk inn. Cormery fulgte etter.

Et stort bål av vinrankeskudd skinte mot dem fra peisen og lyste opp værelset mer enn oljelampen med beslag av kobber og perler som hang midt i taket. Til høyre var benken plutselig blitt full av metallmugger og håndklær. Bordet var blitt skjøvet inn til venstre, foran en liten og vaklevoren buffet i umalt tre. Nå var det dekket av en gammel reiseveske, en hatteeske og noen bylter. Overalt sto det gamle kasser og blant dem en stor kurvkiste, de fylte nesten hele værelset og etterlot bare en ledig plass midt i rommet, like ved peisen. På denne plassen, på madrassen som var blitt lagt på tvers foran peisen, lå kvinnen. Hodet hennes var lent litt tilbake på en pute uten putevar, håret var nå utslått. Teppene dekket ikke lenger mer enn halvparten av madrassen. Til venstre for madrassen satt kantinevertinnen på kne og skygget for den utildekkede delen av madrassen. Hun vred opp et håndkle over et vaskevannsfat, det dryppet rødlig vann fra det. Til høyre satt en arabisk kvinne i skredderstilling. Hun var uten slør, og i hendene hadde hun et annet litt avskallet, emaljert vannfat fylt med dampende varmt vann, som hun holdt frem som en offergave.

De to kvinnene satt i hver sin ende av et laken som var brettet dobbelt og lagt under den syke. Skyggene og ilden fra peisen 22

steg og falt på kalkveggene, på all bagasjen som fylte værelset, og la et rødt skjær over ansiktene til de to vaktene og til den sykes kropp som lå begravet inne i teppene.

Da de to mennene kom inn, så den arabiske kvinnen fort på dem, før hun med en liten latter snudde seg mot ilden, mens de magre, mørke armene fortsatte å holde frem fatet.

Kantinevertinnen så på dem og utbrøt fornøyd: «Vi trenger visst ikke Dem, doktor. Det gikk helt av seg selv.» Hun reiste seg og mennene så noe formløst og blodig som lå ved siden av den syke, det gjorde noen umerkelige bevegelser og utstøtte uavlatelig noe som lød som en knapt hørbar underjordisk knirking.a «Ser man det,» svarte doktoren. «Jeg håper ikke dere har rørt navlestrengen.» «Nei,» svarte kvinnen leende, «vi måtte jo la det bli igjen noe til Dem også.» Hun reiste seg og overlot plassen til doktoren. Han skjulte igjen den nyfødte for Cormery, som var blitt stående ved døren og hadde tatt av seg luen. Doktoren bøyde seg, åpnet vesken og tok fatet fra den arabiske kvinnen som straks trakk seg unna lysskjæret og søkte tilflukt i det mørke hjørnet bak peisen. Doktoren vasket hendene, stadig med ryggen vendt mot døren, så helte han en slags alkohol over hendene, lukten minnet om druebrennevin og fylte snart hele rommet. Nå løftet den syke hodet og fikk øye på mannen. Et vidunderlig smil kom og forvandlet hele det vakre, trette ansiktet. Cormery gikk bort til madrassen.

«Han er kommet,» sa hun åndeløst og strakte hånden ut mot barnet. «Ja,» sa doktoren, «men hold Dem i ro.» Kvinnen så a

slik enkelte celler har under mikroskopet.

23

spørrende på ham. Cormery sto ved enden av madrassen og gjorde et beroligende tegn til henne. «Legg deg ned.» Hun lot seg synke bakover. Nå ble regnet, som trommet mot det gamle teglstenstaket, kraftigere. Doktoren ordnet raskt opp under teppene. Så reiste han seg opp og det så ut som om han ristet noe foran seg. De hørte et lite skrik. «Det er en gutt,» sa doktoren. «En fin én.» «Det var litt av en entré,» sa kantinevertinnen. «På et flyttelass.» Araberkvinnen i hjørnet lo og klappet to ganger i hendene. Cormery så på henne og hun snudde seg forvirret bort. «Godt,» sa doktoren. «La oss være alene et lite øyeblikk nå.» Cormery så på hustruen. Men hodet hennes lå fremdeles tilbakelenet. Bare hendene som lå utstrakt på det grove teppet, minnet ennå om smilet som for et øyeblikk siden hadde fylt og forvandlet det kummerlige værelset. Han tok på seg skyggeluen og gikk mot døren. «Hva skal han hete?» ropte kantinevertinnen. «Jeg vet ikke, vi har ikke tenkt på det.» Han så på henne. «Vi kaller ham Jacques siden De var der.» Hun måtte le og Cormery gikk ut. Ved vinranken sto araberen fremdeles under sekken og ventet. Han så på Cormery, som ikke sa et ord. «Her,» sa araberen og ga ham en flik av sekken. Cormery gikk innunder. Han kjente skulderen til den gamle araberen og røyklukten som sto ut fra klærne hans, og regnet som trommet mot sekken over hodene på dem. «Det ble en gutt,» sa han uten å se på den andre.

«Herren være lovet,» svarte araberen. «Bravo.» Vannet som var kommet tusenvis av kilometer bortefra, fortsatte uavlatelig å falle på slagget foran dem der det hadde dannet seg flere dam24

mer, det falt på vinmarkene lenger borte, og jernstrengene som skulle støtte rankene skinte stadig under regndråpene. Vannet ville aldri nå frem til havet i øst, det skulle oversvømme hele egnen, de sumpete markene langs elven og ved fjellene rundt, det uendelige og øde landet hvorfra den kraftige lukten nådde de to mennene som sto sammenklemt under sekken, mens et svakt skrik med jevne mellomrom kunne høres bak dem.

Sent på natten lå Cormery i lange underbukser og undertrøye på en annen madrass, ved siden av sin hustru. Han så på flammene som danset i taket. Nå var værelset noenlunde ryddig. På den andre siden av hustruen lå barnet i en kleskurv og sov lydløst, bortsett fra noen svake gurglelyder. Hustruen sov også, med ansiktet vendt mot ham, med halvåpen munn. Det regnet ikke mer. Neste dag måtte han begynne å arbeide. Ved siden av ham fortalte den allerede slitte, nesten furete hånden til hustruen også om dette arbeidet. Han rakte ut sin egen hånd, la den varsomt oppå hennes, strakte seg ut og lukket øynene.