Allmenn teori om glemsel
JosĂŠ Eduardo Agualusa
Allmenn teori om glemsel Roman Oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad | mno
Bokvennen 2017
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Vår himmel er deres jord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Vuggesang for en liten død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Lykkejegere uten lykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Fryktens substans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Etter slutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Che Guevaras fikentre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Jeremias Carrascos liv nummer to . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 27. mai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Når fornuften glipper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Den opprørske parabolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 Dagene renner avsted som vann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Haikai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Slumpens sinnrike arkitektur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Blindheten (og hjertets øyne) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Han som samler på forsvinninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Brevet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Skrømt dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Om Gud og andre små galskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Eksorsisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Dagen da Ludo reddet Luanda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Apparisjoner og et nesten dødelig fall . . . . . . . . . . . . . . . .129 Mutiati blues . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Hvor det oppklares en forsvinning (nesten to), eller hvordan – for å sitere Marx – alt det faste fordamper og blir luft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 [5]
Sabalu og hans død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Daniel Benchimol etterforsker Ludos forsvinning . . . . . Mutiati blues (2) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kubango-elvens mystiske skjebne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvor det avsløres hvordan Nasser Evangelista hjalp Lille Høvding med å flykte fra fengselet . . . . . . Luanda-mysterier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Montes død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Møtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En due ved navn kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeremias Carrascos bekjennelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ulykken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sluttord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det er i drømmen alt begynner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
161 171 176 183 191 197 203 207 211 219 225 231 235 239
Forord
Ludovica Fernandes Mano døde i Luanda på Sagrada Espe rança-sykehuset på morgenkvisten 5. oktober 2010. Hun ble femogåtti år gammel. Av Subalo Estevão Capitango fikk jeg kopier av dagbøkene hun hadde skrevet de første årene av de åtteogtyve hun murte seg inne i leiligheten sin. I tillegg til disse ti skriveheftene fikk jeg tilgang til dagbøkene hun skrev etter at hun kom ut derfra, samt en stor samling fotografier som kunstneren Sacramento Neto (Sakro) hadde tatt av Ludos tekster og kulltegninger på veggene i leiligheten. Ludos dagbøker, dikt og øvrige nedtegnelser ga meg en mulighet til å rekonstruere hennes livs drama. De hjalp meg, tror jeg, til å forstå henne. På sidene som følger har jeg brukt mye av hennes eget materiale. Det du får lese, er imidlertid fiksjon. Ren fiksjon.
[9]
VĂĽr himmel er deres jord
Ludovica likte ikke å møte himmelen med blikket. Allerede som liten jente var hun redd for åpne rom. Hver gang hun gikk ut av huset, følte hun seg naken og sårbar, som en skilpadde med avrevet skall. Da hun var seks eller syv år, gikk hun til skolen under en diger svart paraply, samme hvordan været var. Hverken foreldrenes irritasjon eller de andre ungenes ondskapsfulle erting fikk henne fra det. Senere ble det bedre, til det hun kalte Ulykken inntraff, og hun begynte å se tilbake på denne opprinnelige frykten som et forvarsel. Etter at foreldrene hennes døde, flyttet hun til søsteren sin. Hun gikk sjelden ut. Det lille hun tjente, tjente hun på å gi uinteresserte ungdommer privatundervisning i portugisisk. Ellers leste hun, eller broderte, spilte piano, så TV, laget mat. Når kvelden kom, gikk hun bort til vinduet og så ut på mørket som om hun lente seg ut over en avgrunn. Odete ristet irritert på hodet: «Hva er det med deg, Ludo? Er du redd for å falle ned blant stjernene?» Odete underviste i engelsk og tysk på videregående. Hun elsket søsteren sin. Hun unngikk å reise bort for ikke å la henne være alene. Feriene tilbragte hun hjemme. Noen av vennene hennes skrøt av henne fordi hun var så omtenksom og uselvisk, mens andre mente at hun skjemte bort søsteren sin. Ludo kunne ikke forestille seg å leve alene. Men tanken på at hun var blitt en klamp om foten på søsteren, plaget henne litt likevel. Hun tenkte på seg selv og søsteren som [ 13 ]
siamesiske tvillinger, forbundet ved navlen. Hun som lam, halvdød, mens den andre, Odete, måtte drasse rundt på henne overalt. Hun ble glad, hun ble redd da søsteren forelsket seg i en gruveingeniør. Orlando het han. Enkemann uten barn, angolaner. Han hadde kommet til Portugal, til Aveiro, for å ordne med noen kinkige arvesaker. Han var født i Catete, og pendlet nå mellom Angolas hovedstad og Dundo, en liten by som ble drevet av diamantselskapet han arbeidet for. To uker etter at de hadde støtt på hverandre i et konditori, fridde Orlando. Fordi han nå kjente henne såpass at han visste hva hun ville svare, insisterte han på at Ludo skulle komme og bo sammen med dem i Angola. Allerede måneden etter hadde de flyttet inn i en diger leilighet i øverste etasje i et av de mest luksuriøse leilighetskompleksene i Luanda. Det gikk under navnet Predio dos Invejados – gården som vekker misunnelse. For Ludo ble det en besværlig reise. Hun klaget og pro testerte, ør og svimete av beroligende tabletter. På flyet sluknet hun, og sov til de var fremme. Morgenen etter våknet hun til en rutine som lignet den gamle. Orlando hadde et eventyrlig bibliotek med tusener av bøker på portugisisk, fransk, spansk, engelsk og tysk, og alle de store klassikerne i verdenslitteraturen. Ludo hadde nå flere bøker å lese, men mindre tid, for hun insisterte på å la de to hushjelpene og kokka gå, og ta seg av alt husarbeidet selv. En ettermiddag kom ingeniøren hjem med en pappeske mellom hendene. Varsomt rakte han den til svigerinnen. «Denne er til deg, Ludovica. Sånn at du har litt selskap. Du er altfor mye alene.» Ludo åpnet esken. I den lå en nyfødt hundevalp og stirret forskrekket opp på henne. «Hannhund. Schäfer,» sa Orlando. «De vokser raskt. Denne er albino og temmelig sjelden. Den skal ikke ha så mye sol. Hva vil du kalle den?» [ 14 ]
Ludo nølte ikke: «Skrømt!» «Skrømt?» «Ja, fordi han er hvit som et spøkelse.» Orlando trakk på de knoklete skuldrene sine. «Ja vel. Så blir det vel Skrømt, da.» En smal, elegant, gammeldags vindeltrapp av smijern snodde seg opp fra stuen til terrassen. Derfra så man ut over det meste av byen, bukten, Cazanga-øya og, i det fjerne, en lang kjede av øde strender kranset av bølgenes hvite kniplinger. Orlando hadde anlagt en hage på terrassen. En pergola kledd med bougainvillea kastet en duftende, lilla skygge over det grove gulvet av murstein. På den ene siden hadde Orlando plantet et granatepletre og flere banantrær. Folk som kom på besøk, ble ofte overrasket. «Bananer, Orlando? Er dette en hage eller en plantasje?» Ingeniøren ble irritert. Banantrærne minnet ham om gårdsplassen der han hadde lekt som liten, med adobemurer på alle kanter. Han hadde også plantet mangotrær, mispler og mange papayaplanter. Når han kom hjem fra kontoret, var det der han satte seg med et glass whisky i hånden og en sigarett med mørk tobakk mellom leppene mens han så natten erobre byen. Skrømt var ofte sammen med ham, for også han elsket terrassen. Ludo, derimot, nektet å gå opp dit. De første månedene våget hun ikke engang å nærme seg vinduene. «Afrikas himmel er mye større en vår,» sa hun til søsteren. «Den knuser oss.» En solblank formiddag i april kom Odete hjem fra skolen for å spise lunsj. Hun var oppskjørtet og skremt. Det var oppløp og kaos i byen. Orlando var i Dundo. Da han kom hjem samme kveld, stengte han seg inne på soverommet sammen med Odete. Ludo hørte at de kranglet. Odete ville reise fra Angola med det samme. «Terroristene, kjære, terroristene …» [ 15 ]
«Terrorister? Det ordet vil jeg ikke høre i mitt hus.» Orlando hevet aldri stemmen. Han hvisket, men skarpt, og stemmen la seg lik et knivblad mot strupen på den han snakket til. «De såkalte terroristene kjemper for at landet mitt skal bli fritt. Jeg er angolaner. Jeg drar aldri herfra.» Urolige dager fulgte. Demonstrasjoner, streiker, folkemøter. Ludo lukket vinduene mot ståket og latteren ute i gatene, som eksploderte som fyrverkeri. Orlando, sønn av en kjøpmann fra Minho som hadde slått seg ned i Catete i begynnelsen av århundret, og en mestis fra Luanda som hadde dødd da hun fødte ham, hadde aldri pleiet familie båndene sine. Ikke desto mindre sto en fetter av ham, Vitorino Gavião, en dag på døren. Han hadde bodd fem måneder i Paris, hvor han hadde drukket, forelsket seg, konspirert og skrevet dikt på papirservietter på bistroene der portugisere og afrikanere i eksil samlet seg. Denne fetteren, med sin aura av å være romantisk revolusjonær, kom inn i livet deres som en storm og rotet til bøkene i biblioteket og glassene i vitrineskapet og gjorde Skrømt nervøs. Valpen lusket knurrende og bjeffende etter ham på trygg avstand. «Faen, kameratene vil snakke med deg!» brølte Vitorino og dunket Orlando i skulderen. «Vi prøver å sette sammen en overgangsregjering. Vi trenger folk. Du er en fyr å regne med.» «Kanskje det,» sa Orlando, «men folk har vi nok av. Det vi trenger, er en retning.» Han nølte. Ja, sa han, dempet nå, landet kunne saktens dra nytte av erfaringene han hadde skaffet seg. Men han fryktet de ytterliggående strømingene i bevegelsen. Han forsto behovet for større sosial rettferdighet, men kommunistene, som truet med å nasjonalisere alt, skremte ham. Ekspropriere privat eiendom. Jage de hvite fra landet. Slå inn tennene på småborgerskapet. Han, Orlando, var stolt av sitt plettfrie smil og ville gjerne beholde det. Fetteren lo og sa at [ 16 ]
den heftige språkbruken skyldtes øyeblikkets begeistring. Så roste han whiskyen og skjenket seg et glass til. Denne fetteren med sitt store, krøllete hår à la Jimi Hendrix, med den åpne blomstrete skjorten og sitt svette bryst, skremte søstrene. «Han snakker som en neger!» klaget Odete. «Dessuten stinker han. Hele huset lukter fjøs hver gang han har vært innom.» Orlando ble rasende. Han marsjerte ut og slengte døren igjen etter seg. Utpå ettermiddagen kom han tilbake, tilknappet, sur, med piggene ute. Han gikk opp på terrassen med Skrømt, en pakke sigaretter og en flaske whisky, og der ble han værende. Da han kom ned, brakte han mørket med seg, osende av tobakk og alkohol. Han var ustø på bena, skumpet borti møblene og mumlet forbannelser over verden. De første skuddene markerte begynnelsen på de store avskjedsfestene. Flaggveivende ungdommer døde i gatene mens kolonistene danset. Rita i naboleiligheten byttet Luanda ut med Rio de Janeiro. Den siste kvelden inviterte hun to hundre venner til en fest som varte til utpå morgenkvisten. «Det vi ikke klarer å drikke opp, overlater vi til dere,» sa hun og viste Orlando spiskammeret hvor det sto kasse på kasse med de beste portugisiske vinene. «Drikk dem. Sørg for at det ikke er noe igjen til kommunistene å feste på.» Tre måneder senere var boligkomplekset så godt som tomt. Imens strevde Ludo med å få plass til alle vinflaskene, ølkassene, hermetikken, skinkene, klippfisken og posene med salt og sukker og mel, i tillegg til havet av såper og skuremidler. Av en venn som samlet på sportsbiler hadde Orlando fått en Chevrolet Corvette og en Alfa Romeo GTA. Andre ga ham nøklene til leiligheten sin. «Jeg har aldri flaks,» klaget Orlando til søstrene, som ikke visste om han mente det eller var ironisk. «Nå som jeg har begynt å samle på biler og leiligheter, vil kommunistene ta fra meg alt sammen.» [ 17 ]
Ludo slo på radioen, og revolusjonen var innendørs: Det er folkets makt som er årsaken til dette kaoset, gjentok en av tidens mest populære sangere igjen og igjen. Hei, bror, sang en annen. Elsk din bror / Samme hvilken farge han har / Se ham som den angolaner han er / Et forent angolansk folk / Vil sikre vår selvstendighet. Noen av melodiene stemte liksom ikke overens med teksten. Det virket som om de var hentet fra en annen tid, ballader triste som en fjern skumringstime. Halvt skjult bak gardinen speidet Ludo ut av vinduene. Hun så flere lastebiler fulle av folk kjøre forbi nede på gaten. Noen veivet med flagg, andre holdt bannere med slagord på: Selvstendighet nå! 500 års undertrykkelse er over! Fremtiden er vår! Kravene sluttet med utropstegn alle sammen. Utrops tegnene lignet demonstrantenes macheter. De skinte også på flaggene og bannerne. Noen av mennene hadde en machete i hver hånd. De holdt dem opp i været og slo bladene mot hverandre i et uhyggelig klingklang. En natt drømte Ludo at det strakte seg et uendelig nett av tunneler under gatene, under de store, respektable bygningene nede i byen. Trærnes røtter snodde seg uhindret ned gjennom taket i disse tunnelene. Der nede under bakken, i slam og mørke, levde tusenvis av mennesker som spiste det koloniborgerskapet kastet fra seg og som havnet i kloakken. Ludo vandret gjennom mengden. Mennene veivet med macheter. De slo bladene mot hverandre, og lyden forplantet seg gjennom tunnelene. En av mennene nærmet seg henne. Han stakk det møkkete fjeset sitt opp i hennes, i den portugisiske kvinnens ansikt. Han smilte og hvisket noe i øret hennes med en alvorsfylt og mild røst: «Vår himmel er deres jord.»
Vuggesang for en liten død
Odete ville forlate Angola. Mannen hennes brummet til svar. Hun og søsteren kunne dra hvis de ville. Kolonistene burde komme seg ut. Ingen ville ha dem der. Sirkelen var i ferd med å sluttes. En ny tid var i emning. Sol eller regn – fremtidens lys ville ikke falle over portugiserne, og de kommende stormene ville ikke piske dem. Jo mer Orlando og Odete tisket og hvisket sammen, desto mer rasende ble han. I time etter time kunne han liste opp alle forbrytelsene som var blitt begått mot afrikanerne, all uretten, den skamløse behandlingen, til Odete stengte seg gråtende inne på gjesteværelset. Stor var derfor overraskelsen da han kom hjem to dager før uavhengigheten ble erklært og sa at de alle sammen ville være i Lisboa uken etter. Odete så på ham med store øyne. «Hvorfor?» Orlando dumpet ned i en av lenestolene i stuen. Han dro i slipset og kneppet opp skjorten i halsen. Så – helt utypisk ham – kippet han av seg skoene og slengte bena på det lille sidebordet. «Fordi vi kan. Nå drar vi.» Kvelden etter dro ekteparet på nok en avskjedsfest. Ludo ble sittende oppe og vente på dem, og slo tiden i hjel med å lese og strikke. Klokken to gikk hun urolig til sengs. Hun sov dårlig. Klokken syv sto hun opp, tok på seg en morgenkåpe og ropte på søsteren. Ingen svarte. Da følte hun seg sikker på at det hadde skjedd noe fælt. Hun ventet enda en time [ 21 ]
før hun fant frem telefonboken. Hun ringte ekteparet Nunes, som hadde holdt festen. En av tjenerne svarte. Familien hadde kjørt til flyplassen allerede. Ja, ingeniøren og kona hans hadde vært på festen, men bare en kort stund. Han hadde aldri sett ingeniøren i så godt humør. Ludo takket og la på. Så åpnet hun telefonboken på ny. Med rød penn hadde Odete strøket ut navnene på de som hadde forlatt Luanda. Det var få igjen. Bare tre svarte, og ingen visste noe. Den ene, som var mattelærer på Salvador Correia-skolen, lovet å ringe en venn han hadde i politiet. Han skulle ringe henne tilbake så snart han hadde fått vite noe, sa han. Timene gikk. Skytingen begynte. Først spredte skudd og deretter en intens knatring fra flere automatvåpen. Telefonen ringte. En mann med Lisboa-aksent, ung etter stemmen å dømme, av god familie, ba om å få snakke med fru Odetes søster. «Hva har skjedd?» «Ta det med ro, frue, vi vil bare ha steinene.» «Steinene?» «Du forstår hva jeg mener. Gi oss diamantene, så gir jeg deg mitt ord på at vi skal la deg i fred. Du er trygg. Ingenting vil tilstøte deg eller søsteren din. Hvis dere vil, kan dere dra til Lisboa med første fly.» «Hva har dere gjort med Odete og svogeren min?» «Han har opptrådt uansvarlig. Det finnes mennesker som forveksler dumhet med mot. Jeg er offiser i den portugisiske hæren, jeg liker ikke å bli tatt ved nesen.» «Hva har dere gjort med henne? Hva har dere gjort med søsteren min?» «Tiden er knapp. Denne historien kan få en god eller dårlig slutt.» «Jeg forstår ikke hva du vil, jeg sverger …» «Vil du se søsteren din igjen? Bli værende i leiligheten og ikke ta kontakt med noen. Så snart situasjonen roer seg [ 22 ]
litt, kommer vi innom for å hente sakene. Du gir oss dem, og søsteren din settes fri.» Han la på. Det ble kveld. Sporlys flerret himmelen. Eksplosjoner fikk rutene til å klirre. Skrømt hadde gjemt seg bak en sofa. Han ynket seg svakt. Ludo følte seg svimmel, redd. Hun løp ut på badet og spydde i do. Så satte hun seg skjelvende på gulvet. Da hun hadde fått samlet seg litt, gikk hun inn på Orlandos kontor, hvor hun bare var hver femte dag for å vaske gulvet og tørke støv. Ingeniøren var veldig kry av det lille skrivebordet sitt, et høytidelig, skjørt lite møbel som en portugisisk antikvitetshandler hadde solgt ham. Hun forsøkte å dra ut den øverste skuffen. Den var låst. Hun hentet en hammer og ga den tre rasende slag. I skuffen fant hun et pornoblad. Hun tok det ut, og under det lå en bunke hundredollarsedler og en pistol. Hun løftet våpenet med begge hender. Veide det. Kjærtegnet det. Det var dette menn drepte hverandre med. En kompakt gjenstand, mørk, nesten levende. Hun endevendte leiligheten, men fant ingenting. Til slutt la hun seg på en sofa og sovnet. Hun bråvåknet da Skrømt nappet henne i skjørtet. Knurret. En bris fra havet løftet dovent på de lette kniplingsgardinene. Stjerner svevde i tomheten. Stillheten gjorde mørket dypere. Fra oppgangen kom et svakt surr av stemmer. Ludo reiste seg. Barbent gikk hun bort til døren og la et øye mot kikkhullet. Utenfor, foran heisen, diskuterte tre menn med lav røst. En av dem pekte på henne, på døren, med et kubein. «Ei bikkje. Jeg er sikker. Jeg hørte ei bikkje gjø.» «Hva faen babler du om, Minguito?» Den som snakket, var en liten, tynn mann i en altfor stor militæruniform. «Det er ingen her. Kolonistene har stukket av. Kom igjen, slå inn den fordømte døra.» Minguito tok noen skritt nærmere døren. Ludo trakk seg tilbake. Kubeinet traff døren med et smell, og uten å tenke [ 23 ]
seg om slo hun så hardt til døren på sin side at hun hev etter pusten. Stillhet. Et rop: «Hvem er det?» «Ha dere vekk!» Latter. Den samme stemmen: «En etternøler! Åssen er det, mutter, glemte de deg?» «Gå deres vei, vær så snill.» «Lukk opp, mutter. Vi vil bare ha det som tilhører oss. Dere har stjålet fra oss i fem hundre år. Nå kommer vi for å hente det som er vårt.» «Jeg har en pistol. Ingen slipper inn.» «Slapp av. Gi oss smykkene og noen penger, så fordufter vi. Vi har mødre vi også.» «Nei. Jeg åpner ikke.» «Nei vel. Slå den inn, Minguito.» Ludo løp inn på Orlandos kontor. Hun grep pistolen, gikk tilbake til inngangsdøren og spente hanen. Hun skulle tenke på dette skuddet, dag etter dag, i de femogtredve årene som fulgte. Braket, rykket i pistolen. Den kortvarige smerten i håndleddet. Hvordan ville livet hennes ha vært uten det øyeblikket? «Ai, jeg blør. Du har skutt meg.» «Trinitá! Er du såret, kompis?» «Ha dere vekk, ha dere vekk.» Skudd ute på gaten, like ved. Skudd tiltrekker seg skudd. Når én kule sendes opp mot himmelen, får den straks følge av andre. I et land i krigstilstand er ethvert smell nok. Et smell i en eksospotte. En fyrverkerirakett. Hva som helst. Ludo nærmet seg døren. Hun så kulehullet. Hun la øret mot dørbladet, hørte den sårede mannens gispende pust. «Vann, vær så snill. Hjelp meg …» «Jeg kan ikke. Jeg kan ikke.» «Vær så snill. Jeg dør.» Ludo åpnet skjelvende døren uten å senke pistolen. Man [ 24 ]
nen satt på gulvet med ryggen mot veggen. Hadde det ikke vært fort det tykke, ravnsvarte skjegget, ville hun ha sverget på at han var en guttunge. Et lite, svett barneansikt med store øyne stirret på henne uten hat. «Snakk om flaks, snakk om flaks, nå får jeg ikke oppleve uavhengigheten.» «Unnskyld, jeg mente det ikke.» «Vann, jeg er så tørst.» Ludo kastet et engstelig blikk bortover korridoren. «Kom inn. Jeg kan ikke la deg sitte der.» Mannen slepte seg inn mens han ynket seg. Skyggen hans var fortsatt limt til veggen. Ett mørke som rev seg løs fra et annet. Ludo tråkket på skyggen med nakne føtter og kjente at den var sleip og glatt. «Gode Gud!» «Unnskyld, bestemor. Jeg griser til huset.» Ludo lukket døren. Låste. Så gikk hun ut i kjøkkenet, hentet kaldt vann i kjøleskapet, fylte et glass og gikk tilbake til stuen. Mannen drakk begjærlig. «Det jeg egentlig trenger, er et glass frisk luft.» «Jeg må ringe etter en lege.» «Glem det. De ville ha drept meg uansett. Syng en sang for meg.» «Hva?» «Syng. Syng en sang som er myk som bomull for meg.» Ludo tenkt på faren, som en gang i tiden hadde nynnet gamle viser fra Rio de Janeiro for å få henne til å sovne. Hun la pistolen fra seg på gulvet, knelte, grep innbruddstyvens ørsmå hender i sine, la leppene mot øret hans og sang. Hun sang lenge. Da det første morgenlyset vekket huset, tok Ludo mot til seg og løftet den døde i armene og bar ham ut på terrassen. Så hentet hun en spade. Hun gravde en smal grav i et av blomsterbedene, blant gule roser. [ 25 ]
Flere måneder tidligere hadde Orlando begynt å bygge et lite svømmebasseng ute på terrassen. Krigen satte en stopper for arbeidet. Arbeiderne hadde etterlatt seg murstein og sekker med sement og sand ved muren. Ludo bar noe av materialet ned trappen. Så låste hun opp inngangsdøren, og ute i korridoren begynte hun å bygge en vegg som skilte leiligheten fra resten av bygningen. Hun bygget hele formiddagen. Hun bygget hele ettermiddagen. Først da veggen var ferdig og sementen var glattet, merket hun at hun var sulten og tørst. Hun ga restene av en grillet kylling til hunden. «Nå er det bare deg og meg.» Dyret slikket hendene hennes. Blodet hadde størknet til en mørk flekk ved inngangsdøren. Fotavtrykk avtegnet seg fra den til kjøkkenet. Skrømt begynte å slikke dem. Ludo løftet ham opp og fjernet ham. Så hentet hun en bøtte med vann, en skureklut og en kost, og vasket bort blodet. Etterpå tok hun en varm dusj. Da hun kom ut fra badet, ringte telefonen. Hun løftet av røret. «Det ble vanskelig. Vi rakk ikke å komme innom i går for å hente sakene. Men vi kommer innom snart.» Ludo la på uten et ord. Telefonen ringte på ny. Så sluttet den. Men så snart Ludo hadde snudd ryggen til den, begynte det nervøse ringemaset på ny. Skrømt kom ut fra kjøkkenet. Han begynte å løpe rundt og rundt mens han bjeffet som rasende hver gang telefonen ringte. Plutselig hoppet han opp på bordet og veltet telefonen. Den traff gulvet med et smell. Ludo ristet på den svarte boksen. Noe hadde løsnet inni den. Hun smilte. «Takk, Skrømt. Nå vil den nok ikke plage oss mer.» Ute i den opprørte natten hørtes smell og eksplosjoner. Bilhorn tutet. Den portugisiske kvinnen speidet ut gjennom vinduet og så folk som strømmet gjennom gatene. De fylte plasser og torg med sin voldsomme, desperate jubel og begeistring. Hun stengte seg inne på soverommet sitt og [ 26 ]
presset ansiktet ned i puten. Hun forsøkte å drømme seg bort derfra, hjem til tryggheten i det gamle huset i Aveiro, der hun så gamle filmer på TV mens hun drakk te og spiste en skive ristet brød. Hun klarte det ikke.
Lykkejegere uten lykke
De to mennene gjorde det de kunne for å skjule nervøsiteten. Skjegget var pistrete og håret langt og uflidd. De var kledd i fargerike skjorter, slengbukser og militærstøvler. Benjamin, den yngste, plystret mens han kjørte. Jeremias, også kalt Carrasco – Bøddelen, satt ved siden av ham og tygget på en sigar. De passerte lastebiler med soldater på planet. De unge soldatene vinket dovent til dem og viste dem V-tegnet. De to svarte på samme måte. «Cubanere!» fnøs Jeremias. «Helvetes kommunister.» De stanset utenfor Predio dos Invejados og steg ut. En tigger sperret døren for dem. «Hei, kamerater.» «Hva vil du?» bjeffet Jeremias. «Er du kommet for å tigge penger av de hvite? Den tida er forbi. Det er ingen plass for tiggere i det selvstendige Angola, sosialismens bolverk i Afrika. Tiggere kapper man hodet av.» Han skubbet ham til side og gikk inn i bygningen. Benjamin fulgte hakk i hæl. De gikk inn i heisen og tok den opp til ellevte etasje. De stanset overrasket foran den nylig murte veggen. «Hva faen! Dette landet er blitt fullstendig koko.» «Er det her? Er du sikker?» «Om jeg er sikker?» Jeremias smilte. Han pekte på døren midt imot. «Der, i elleve E, bodde Ritinha. De lekreste beina i Luanda. Den deiligste rumpa. Flaks for deg at du ikke kjente Ritinha. Den som traff henne, klarte aldri mer å se på [ 31 ]
en annen kvinne uten å kjenne en svak følelse av skuffelse og bitterhet. Som himmelen over Afrika. Hvor skulle jeg dra, min Gud, hvis jeg blir tvunget til å reise herfra?» «Jeg skjønner, kaptein. Hva gjør vi?» «Vi henter en hakke og river ned veggen.» De gikk inn i heisen igjen og kjørte ned. Nede ventet tiggeren på dem sammen med fem bevæpnede menn. «Det er de der, Monte.» Mannen som ble kalt Monte tok et par skritt mot dem. Han henvendte seg til Jeremias med en fast og myndig røst som sto i skarp kontrast til den spede kroppen. «Kunne du være så vennlig å rulle opp skjorteermet, kamerat? Ja, det høyre. Jeg vil gjerne se håndleddet ditt …» «Og hvorfor skulle jeg det?» «Fordi jeg spør deg like høflig som en parfymeselger.» Jeremias brølte av latter. Han rullet opp skjorteermet og blottet en tatovering: Audentes fortuna adjuvat – Lykken hjelper den dristige. «Var det denne du ville se?» «Nettopp, kaptein. Det ser ut til at lykken din har tatt slutt. Når to hvite menn i portugisiske militærstøvler beveger seg ute i gatene i disse urolige tidene, er nok det i dristigste laget.» Han snudde seg mot to av de bevæpnede mennene og ba dem hente et tau og binde de to leiesoldatene. De bandt hendene deres bak på ryggen og dyttet dem inn i en Toyota Corolla, en skrabb av en bil. En av mennene satte seg i forsetet. Monte satte seg inn bak rattet. De andre la seg bak i en militær jeep. Benjamin stakk ansiktet inn mellom knærne og klarte ikke å holde gråten tilbake. Jeremias dultet brydd til ham med skulderen. «Kutt ut. Du er en portugisisk soldat.» Monte brøt inn: «La guttungen være. Du burde ikke ha tatt ham med. Og [ 32 ]
når det gjelder deg, er du ikke annet enn den amerikanske imperialismens hore. Du burde skamme deg.» «Og er ikke kubanerne leiesoldater?» «Våre kamerater fra Cuba er ikke kommet til Angola for pengene skyld. De er her fordi de tror på noe.» «Og jeg er i Angola fordi jeg tror på noe. Jeg slåss for den vestlige sivilisasjonen mot den sovjetiske imperialismen. Jeg kjemper for Portugals overlevelse.» «Sprøyt. Det tror jeg ingenting på. Du tror ikke på det, mora di tror ikke på det. Hva i helvete hadde du forresten i Ritas leiegård å gjøre?» «Kjenner du Rita?» «Rita Costa Reis? Ritinha? Fine bein. De fineste beina i Luanda.» De pratet lystig om de angolanske kvinnene. Jeremias likte kvinnene fra Luanda, jo da, men ingen kvinner i verden kunne måle seg med mulattene fra Benguela. Monte snakket om Riquita Bauleth, født inn i en av de eldste familiene i Mossâmedes, kåret til Miss Portugal i 1971. Jeremias måtte kapitulere. Ja, Riquita. Å, han ville gladelig ha gitt sitt liv for å våkne en morgen i lyset fra de mørke øynene hennes. Mannen ved siden av Monte brøt inn i samtalen: «Her er vi, kommandant. Vi er fremme.» Byen lå bak dem. En høy mur delte en løkke i to. Baobabtrær bortenfor den, og deretter en ren, blå horisont. De steg ut av bilen. Monte befridde leiesoldatene for repene. Han rettet seg opp. «Kaptein Jeremias Carrasco. Jeg går ut fra at Carrasco er et kallenavn. Du er skyldig i utallige forbrytelser. Du har torturert og myrdet flere titalls angolanske nasjonalister. Noen av kameratene våre vil at du skal stilles for en domstol. Jeg mener at vi ikke bør kaste bort tida på den slags. Folket har dømt deg allerede.» Jeremias smilte. [ 33 ]
«Folket? For noe tull. Jeg tror ikke på det, du tror ikke på det, mora di tror ikke på det. La oss gå, så gir jeg deg en håndfull diamanter. Fine steiner. Du kan dra fra dette landet og skape deg et nytt liv hvor du vil. Du vil få alle kvinnene du kan ønske deg.» «Takk. Jeg har ikke til hensikt å reise herfra, og den eneste kvinnen jeg vil ha, har jeg hjemme i huset mitt. Ha en god reise, og mor deg hvor du nå havner.» Monte gikk tilbake til bilen. Soldatene skubbet portugiserne opp mot muren. Så trakk de seg tilbake noen meter. En av dem dro en pistol opp av beltet, og nærmest åndsfraværende, som om han kjedet seg, løftet han den og avfyrte tre skudd. Jeremias Carrasco ble liggende på rygg. Høyt oppe på himmelen så han noen fugler fly. På den blodflekkede muren, som var full av kulehull, så han noen ord skrevet med rød maling: Sorgen fortsetter.
Fryktens substans
Jeg frykter det som er på den andre siden av vinduene, frykter luften som kommer inn i støt og blaff, lydene de fører med seg. Jeg frykter myggen, myriadene av insekter jeg ikke kjenner navnene på. Jeg er fremmed for alt, som en fugl faller i en strømmende elv. Jeg forstår ikke språkene som kommer til meg utenfra, som radioen slipper inn i huset, jeg forstår ikke hva de sier, ikke engang når de synes å snakke portugisisk, for dette portugisiske språket de snakker er ikke lenger mitt. Selv lyset er fremmed for meg. For mye lys. Farger som ikke burde finnes i en riktig himmel. Jeg er nærmere hunden min enn menneskene der ute.
[ 37 ]
