Hunden fra Baskerville
bokvennens kriminalbibliotek er redigert av nils nordberg
Sir Arthur Conan Doyle Hunden fra Baskerville – EN BERETNING OM SHERLOCK HOLMES –
Kriminalroman
Oversettelse, forord og noter ved Nils Nordberg
Solum Bokvennen 2020
© SolumBokvennen AS, 2020 Originaltitel: The Hound of the Baskervilles Utgitt første gang 1902 Oversettelsen er utgitt første gang i 1971 og revidert i 2020 av Nils Nordberg, etter The Oxford Sherlock Holmes. Illustrasjoner: Sidney Paget Omslagsdesign: espenart Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2020 Boka er sett med 11/14 p. Adobe Garamond Pro Papir: Holmen Book Cream 80 g ISBN: 978-82-7488-638-4 ISBN: 978-82-7488-775-6 [epub] E-post: post@solumbokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no
Kjære Robinson Det var din beretning av et sagn fra West Country som var opphavet til denne fortellingen. For dette og for din bistand med detaljene, min største takk. Din høyst forbundne, A. CONAN DOYLE HINDHEAD, HASLEMERE
kapittel 1
Mr. Sherlock Holmes
mr. sherlock holmes, som vanligvis stod svært sent opp om morgenen, unntatt de ikke sjeldne anledninger hvor han var oppe hele natten, satt ved frokostbordet. Jeg stod på bjørneskinnet foran kaminen og tok opp stokken som en besøkende hadde etterlatt seg kvelden i forveien. Det var et fint, kraftig stykke tre med løkformet hode, av den typen som kalles «Penang lawyer». Like under håndtaket var et nesten tommebredt sølvbånd. «Til James Mortimer, M.R.C.S., fra hans venner i C.C.H.» var inngravert på det, sammen med årstallet 1884. Det var nettopp en slik stokk som den gammeldagse familielege pleide å gå med – verdig, traust og fortrøstnings full. – Nå, Watson, hva får du ut av den? Holmes satt med ryggen til meg, og jeg hadde ikke gitt ham noen pekepinn om hva jeg var beskjeftiget med. – Hvordan visste du hva jeg gjorde? En skulle tro du har øyne i nakken. – I det minste har jeg en velpolert sølvpletts kaffekanne foran meg, sa han. – Men si meg, Watson, hva får du ut av stokken til vår gjest? Siden vi har vært så uheldige ikke å få treffe ham og ikke har noen anelse om hans ærend, får denne tilfeldige souvenir en viss betydning. La meg høre hvordan du vil rekonstruere mannen ved en undersøkelse av den. – Jeg tror, sa jeg, idet jeg så godt jeg formådde, fulgte min S 17 S
venns metoder, – at dr. Mortimer er en fremstående eldre medisiner, velansett, ettersom hans bekjente har gitt ham dette vitnesbyrd på sin aktelse. – Godt! sa Holmes. – Ypperlig! – Jeg tror også at sannsynligheten taler for at han er en landsens lege som gjør en stor del av sine visitter til fots. – Hvorfor det? – Fordi denne stokken, som opprinnelig har vært meget smukk, er blitt så medtatt at jeg knapt kan tenke meg at en bylege ville gå med den. Den kraftige jerndoppskoen er nedslitt, så det er opplagt at han har spasert en god del. – Absolutt fornuftig! sa Holmes. – Og så har vi dette med «venner i C.C.H.». Jeg ville gjette på at det må være Et-eller-annet Hunt, altså det lokale revejaktselskap, hvis medlemmer han muligens har bistått som lege, og som til gjengjeld har gitt ham en liten hedersbevisning. – Sannelig, Watson, du overgår deg selv, sa Holmes, skjøv stolen tilbake og tente en sigarett. – Jeg må si at i alle de beretninger du har vært så vennlig å skrive om mine egne små bedrifter, har du jevnlig undervurdert dine egne evner. Det kan være at du ikke selv er et lys, men du er en leder for lyset. Enkelte mennesker, skjønt de ikke selv har geniets gave, besitter en merkelig evne til å stimulere det hos andre. Jeg tilstår, kjære venn, at jeg står i stor gjeld til deg. Han hadde aldri brukt så sterke ord før, og jeg må innrømme at det han sa gledet meg meget, for jeg hadde ofte følt meg støtt over hans likesæle holdning til min beundring og til mine forsøk på å gjøre hans metoder offentlig kjent. Jeg var også stolt ved tanken på at jeg mestret hans fremgangsmåte i den grad at det vakte hans bifall. Nå tok han stokken fra meg og studerte den noen minutter med det blotte øye. Så la han med et interessert uttrykk sigaretten fra seg, tok stokken bort til vinduet og gransket den på ny gjennom en lupe. S 18 S
– Interessant, skjønt elementært, sa han, idet han slo seg ned i sitt faste hjørne av sofaen. – Det er visselig et par antydninger på stokken. Det gir oss grunnlag for flere slutninger. – Har noe unngått meg? spurte jeg med en smule selv følelse. – Jeg håper det ikke er noe av betydning som jeg har oversett? – Jeg er redd, kjære Watson, for at de fleste av dine slutninger var feilaktige. Når jeg sa at du stimulerte meg, mente jeg, for å være ærlig, at jeg ved å merke meg dine villfarelser fra tid til annen blir ledet mot sannheten. Ikke at du tar aldeles feil i dette stykket. Mannen er utvilsomt en landsens lege. Og han spaserer ganske meget. – Da hadde jeg rett. Han gransket den på ny gjennom en lupe. – Så langt. – Men det var alt. – Nei, nei, kjære Watson, ikke alt – på langt nær alt. Jeg vil for eksempel fremholde at en presang til en lege snarere vil komme fra et sykehus enn fra et jaktselskap, og når vi setter initialene C.C. foran ordet hospital, er det svært nærliggende å tenke på Charing Cross Hospital. – Du kan ha rett. – Sannsynligheten taler for det. Og hvis vi tar dette som en arbeidshypotese får vi et nytt utgangspunkt for å danne en forestilling om vår ukjente gjest. Nå vel, forutsatt at C.C.H. S 19 S
står for Charing Cross Hospital – hvilke andre slutninger kan vi trekke? Er det ingen som melder seg? Du kjenner mine metoder. Bruk dem! – Jeg kan bare tenke meg det opplagte forhold at mannen praktiserte i byen før han drog ut på landet. – Jeg tror vi kan våge oss litt lenger enn som så. Se det fra denne siden: Ved hvilken anledning ville det være mest sannsynlig at en slik presang ble overrakt? Når ville hans venner forene seg om å gi ham et pant på sin velvilje? Utvilsomt i det øyeblikk dr. Mortimer trakk seg tilbake fra hospitalstjenesten for å opprette egen praksis. Vi vet at der er blitt overrakt en gave. Vi vet at der er skjedd en overgang fra et sykehus i byen til en privat praksis på landet. Er det da å tøye vår slutning for langt å si at gaven ble overrakt da denne forandring fant sted? – Det virker absolutt sannsynlig. – Nå, du vil innse at han ikke kan ha tilhørt sykehusets faste legestab, siden bare en mann med en solid praksis i London kunne oppnå en slik stilling, og en slik mann ville ikke flytte ut på landsbygden. Hva var han så? Hvis han arbeidet på sykehuset og likevel ikke hørte med til staben, kan han bare ha vært kandidat eller reservelege – ikke stort mer enn en viderekommen student. Og han sluttet for fem år siden – årstallet står på stokken. Dermed går din verdige middelaldrende familielege opp i røk, kjære Watson, og i stedet fremstår en ung mann på under tredve, vennlig, uærgjerrig, distré, og eier av en yndlingshund som jeg omtrentlig ville anslå som større enn en terrier og mindre enn en bulldogg. Jeg lo vantro idet Sherlock Holmes lente seg tilbake i sofaen og blåste små blafrende ringer av sigarettrøk mot taket. – Hva det siste angår har jeg ingen muligheter til å få kontrollert deg, sa jeg, – men det er i det minste ikke vanskelig å finne ut et par enkeltheter om mannens alder og yrkeskarrière. S 20 S
Fra min lille hylle med medisinsk litteratur tok jeg ned legekatalogen og slo opp på navnet. Der var flere Mortimer’e, men bare én som kunne være vår gjest. Jeg leste hans personalia høyt. «Mortimer, James, M.R.C.S., 1882, Grimpen, Dartmoor, Devon. Reservelege fra 1882 til 1884 ved Charing Cross Hos pital. Vinner av Jacksonprisen i komparativ patologi med avhand lingen ‘Er sykdom en reversjon?’. Korresponderende medlem av Det svenske patologiske selskap. Forfatter av ‘Noen utslag av ata visme’ (Lancet, 1882), ‘Gjør vi fremskritt?’ (Journal of Psychology, mars 1883). Distriktslege for Grimpen, Thorsley og High Barrow prestegjeld.» – Ikke et ord om det lokale jaktselskapet, Watson, sa Holmes med et ertende smil, – men han er en landsens lege, som du meget kløktig bemerket. Jeg tror at jeg har ganske godt grunnlag for mine slutninger. Med hensyn til hans egenskaper sa jeg, hvis jeg husker riktig, vennlig, uærgjerrig og distré. Det er min erfaring at bare en vennlig mann får vennegaver her i verden; bare en mann uten ærgjerrighet ville oppgi en karrière i London for å slå seg ned på landet, og bare en som er distré ville etterlate seg sin spaserstokk i stedet for visittkortet etter å ha sittet og ventet en time i ens værelse. – Og hunden? – Har pleid å bære stokken etter sin herre. Da det er en tung stokk har den holdt den fast på midten, og merkene etter tenner er godt synlige. Hundens kjeve, slik det fremgår av mellomrommet mellom merkene, er etter min mening for bred for en terrier og ikke bred nok for en dogg. Det kan ha vært – ja, død og pine, det er en krøllhåret spaniel. Han hadde reist seg og vandret frem og tilbake i rommet mens han snakket. Nå stoppet han opp i vindusfordypningen. Det var en slik overbevisningens klang i hans stemme at jeg så overrasket opp. S 21 S
Hans blikk falt på stokken som Holmes holdt i hånden.
– Kjære venn, hvordan kan du være så sikker på det? – Av den særdeles enkle grunn at jeg ser den selvsamme hund på trammen til vårt hus, og der ringer eiermannen på. Ikke gå din vei, er du snill, Watson. Han er en yrkesbror av deg, og ditt nærvær kan komme til nytte. Dette er det dramatiske, skjebnesvangre øyeblikk, Watson, da du i trappen hører S 22 S
skritt på vei inn i ditt liv, og du ikke vet om det vil bli til godt eller ondt. Hva ønsker vitenskapsmannen dr. James Mortimer av kriminaleksperten Sherlock Holmes? Kom inn! Vår gjests utseende kom som en overraskelse på meg, da jeg hadde ventet å få se en typisk landsens lege. Han var en meget høy, tynn mann med lang, nebbformet nese som skjøt frem mellom to skarpe, grå, tettsittende øyne som blinket klart bak et par gullinnfattede briller. Han var kledd som en lege, men virket loslitt, med støvet frakk og frynsete benklær. Skjønt han var ung, var hans lange rygg allerede krum, og han gikk med hodet fremoverskutt og med et allment preg av mysende velvillighet. Idet han kom inn, falt hans blikk på stokken som Holmes holdt i hånden, og han løp mot den med et gledesutbrudd. – Nei, det var da gledelig, sa han. – Jeg var ikke sikker på om jeg hadde glemt den her eller på dampskipskontoret. Jeg ville ikke miste den stokken for alt i verden. – En foræring, ser jeg, sa Holmes. – Ja, sir. – Fra Charing Cross Hospital? – Fra et par venner der i anledning av mitt bryllup. – Å huff da, det var ille! sa Holmes og rystet på hodet. Dr. Mortimer blunket gjennom brillene i mild forbløffelse. – Hvorfor var det ille? – De har bare brakt uorden i våre små følgeslutninger. Deres bryllup, sa De? – Ja, sir. Jeg giftet meg, og oppgav dermed sykehuset og med dét alt håp om en spesialistpraksis. Det var nødvendig å skape seg et eget hjem. – Nå, nå, vi tok ikke så helt feil likevel, sa Holmes. – Og nå, dr. James Mortimer … – Mister, sir, Mister – en simpel medisinsk kandidat. – Og en mann med nøyaktige tankevaner, tydeligvis. S 23 S
– En fusker i vitenskapen, Mr. Holmes, en der plukker skjell på bredden av det store ukjente osean. Jeg formoder det er Mr. Sherlock Holmes jeg taler med og ikke … – Nei, dette er min venn dr. Watson. – Det gleder meg å hilse på Dem, sir. Jeg har hørt Deres navn omtalt i forbindelse med Deres venns. De interesserer meg meget, Mr. Holmes. Jeg hadde knapt ventet en så dolikosefal hodeform, eller et slikt markant utviklet panneparti. Ville De ha noe imot å la meg føre fingeren langs Deres fissura parietalis? En avstøpning av Deres hodeskalle, sir, til originalen blir tilgjengelig, ville være en pryd for ethvert antropologisk museum. Det er ikke min hensikt å være innsmigrende, sir, men jeg må tilstå at jeg trakter etter Deres kranium. Sherlock Holmes vinket vår merkelige gjest hen til en stol. – De er en entusiast i Deres fag, som jeg i mitt, skjønner jeg, sir, sa han. – Jeg ser av Deres pekefinger at De ruller Deres sigaretter selv. Unnse Dem ikke for å tenne en. Mannen tok frem papir og tobakk, og rullet det ene om det andre med forbløffende fingernemhet. Han hadde lange, nervøse fingre, like bøyelige og rastløse som følehornene på et insekt. Holmes var taus, men hans raske, små øyekast viste hvor interessert han var i vår forunderlige besøkende. – Jeg formoder, sir, sa han til slutt, – at det ikke var den blotte hensikt å få undersøke min hodeskalle som skyldes æren av Deres besøk her i går og igjen i dag. – Nei, sir, nei, skjønt jeg er glad for at jeg også fikk anledning til dét. Jeg er kommet til Dem, Mr. Holmes, fordi jeg vedstår at jeg er en upraktisk mann, og fordi jeg plutselig er stillet overfor et særdeles alvorlig og usedvanlig problem. Idet jeg anerkjenner Dem som den nest fremste ekspert i Europa … – Jaså, min herre! Tør jeg spørre hvem som har æren av å være den fremste? spurte Holmes noe spisst. S 24 S
– Det strengt vitenskapelige syn må alltid føle seg sterkt tiltalt av Monsieur Bertillons verk. – Da var det vel bedre om De oppsøkte ham. – Jeg sa, sir, det strengt vitenskapelige syn. Men det er hevet over tvil at som den praktiske handlingens mann er De uten like. Jeg håper, sir, at jeg ikke har kommet i skade for … – Bare en smule, sa Holmes. – Jeg tror, dr. Mortimer, at De ville gjøre klokt i, uten mer om og men, å fortelle meg i klare ord hva det består i, dette problemet hvor De ønsker min bistand.
kapittel 2
Baskerville-slektens forbannelse – jeg har et manuskript i lommen, sa dr. James Mortimer. – Det så jeg da De kom inn her, sa Holmes. – Det er et gammelt manuskript. – Tidlig attende århundre, med mindre det er et falskneri. – Hvordan kan De vite det, sir? – De har vist frem et par tommer av det som jeg har kunnet studere hele tiden mens De snakket. Det ville være en dårlig ekspert som ikke klarte å tidfeste et dokument på det nærmeste tiår eller deromkring. De har muligens lest min lille avhandl ing om emnet. Jeg setter dette til 1730. – Det nøyaktige årstall er 1742. Dr. Mortimer tok det opp av brystlommen. – Dette familiedokument ble overlatt i min varetekt av Sir Charles Baskerville, hvis plutselige og tragiske død for et fjerdingår siden vakte slik oppsikt i Devonshire. Jeg tør si at jeg var hans personlige venn, så vel som hans medisinske rådgiver. Han var en karakterfast mann, sir, klok, praktisk og like fantasiløs som jeg selv. Likevel tok han dette dokument svært alvorlig, og hans sinn var beredt på nettopp et slikt endelikt som sluttelig ble ham til del. Holmes rakte ut hånden etter manuskriptet og glattet det ut på kneet. – Som du ser, Watson, blir det avvekslende gjort bruk av lang og kort s. Det er et av flere kjennetegn som gjorde det mulig for meg å fastslå årstallet. S 27 S
Dr. Mortimer vendte manuskriptet mot lyset, og leste.
Jeg stirret over skulderen hans på det gule papiret og den bleknede skriften. Øverst var skrevet: «Baskerville Hall», og nedenfor, med store snirklete tall: 1742. – Det ser ut til å være en slags beretning? S 28 S
– Ja, det er en gjengivelse av et visst sagn som knytter seg til Baskerville-slekten. – Men jeg forstår det slik at det er noe mer konkret og av nyere dato som De ønsker å rådspørre meg om? – Av svært ny dato. En særdeles konkret, viktig sak, som må avgjøres innen fireogtyve timer. Men manuskriptet er kort og er nært knyttet til affæren. Med Deres tillatelse skal jeg lese det for Dem. Holmes lente seg tilbake i stolen, satte fingertuppene mot hverandre og lukket øynene med en resignert mine. Dr. Mor timer vendte manuskriptet mot lyset, og leste med høy, knirkende stemme denne selsomme beretning fra gammel tid: «Om opprinnelsen til Hunden fra Baskerville har der vært mange utsagn, men da jeg stammer direkte fra Hugo Baskerville, og da jeg har historien fra min far, som også hadde den fra sin, har jeg skrevet den ned i full forvissning om at det hele gikk til som her skal berettes. Og jeg vil I skal tro, mine sønner, at den samme Rettferdighet som straffer synden også nådigst kan tilgi den, og at ingen forbannelse er så tung at den ikke kan oppheves ved bønn og anger. Lær så av denne beretning ikke å frykte fortidens forgåelser, men heller være aktsom i fremtiden, slik at ikke disse skjendige lidenskaper som har brakt så megen lidelse over vår slekt atter får slippe fri til vårt forderv. Vit da, at på Det Store Opprørs tid (historien om hvilken, forfattet av den lærde Lord Clarendon, jeg på det mest inntrengende vil henlede eders oppmerksomhet på) så eides herregården Baskerville av Hugo av samme navn, og ikke kan det nektes at han var en særdeles vill, verdslig og gudløs mann. Dette kunne, sant nok, hans naboer ha båret over med, da helgener aldri har vært tallrike i denne landsdel, men han hadde i seg et visst lidderlig og grusomt sinnelag som gjorde at det gikk frasagn om ham her vest. Det traff seg så at denne Hugo kom til å fatte kjærlighet (om virkelig en så mørk lidenskap kan S 29 S
nevnes med så lyst et navn) til en datter av en fribonde som eide land nær Baskervilles gods. Men den unge jomfru, som var dydig og hadde et godt rykte, unngikk ham alltid, for hun fryktet hans onde ry. Så skjedde det en mikkelsmess at denne Hugo og fem eller seks av hans ørkesløse og fordervede følgesvenner snek seg bort til gården og bortførte jomfruen, mens hennes far og brødre var hjemmefra, som vel han visste. Da de hadde brakt henne til herregården, ble piken sperret inne i et kammer ovenpå, mens Hugo og hans venner hengav seg til et langt sviregilde, slik deres skikk hver aften var. Den arme pike ovenpå var nær ved å miste forstanden av all den synging og skråling og forferdelige banning som lød opp til henne nedenfra, for det sies at de ord som Hugo Baskerville brukte når han var drukken, var slik at de nesten kunne svi den mann som uttalte dem. I sin ytterste angst gjorde hun til slutt det som den tapreste og sprekeste mann ville veket for, ti, ved hjelp av eføyen som dekket – og fremdeles dekker – muren mot syd, kom hun seg ned, og begav seg så hjemover moen. Der var en halv mil mellom herregården og hennes fars hus. Så traff det seg at Hugo like efterpå forlot sine gjester for å bringe mat og drikke – og kanskje verre ting – til sin fange, og fant dermed at buret var tomt og fuglen fløyet. Da, synes det, ble han som besatt av en djevel, for han stormet ned trappene og inn i hallen, sprang opp på det store bord så krus og fat føk alle vegne, og ropte høyt ut for hele forsamlingen at han den selvsamme natt ville overgi sjel og legeme til Mørkets Makter om han bare kunne innhente tøsen. Og mens svirebrødrene stod der fælne over mannens raseri, var der en som var ondere, eller kanskje mer beruset, enn de andre, som skrek at de skulle slippe hundene på henne. Ved dette løp Hugo ut av huset og ropte til sine tjenere at de skulle sadle hans hoppe og slippe løs kobbelet, gav hundene sporet med et tørkle som hadde tilhørt piken, og så bar det av full hals avsted over moen i måneskinnet. S 30 S
Hugo Baskerville red forbi meg på sin sorte hoppe.
I noen øyeblikk stod svirebrødrene måpende igjen, ute av stand til å fatte alt som var skjedd med slik hast. Men så våknet deres omtåkede sinn til begripelse av hvilken gjerning S 31 S
som sannsynligvis ville bli begått der ute på moen. Alt var nå i opprør; noen ropte på sine pistoler, noen på sine hester, og noen på enda en kagge vin. Men efter hvert kom deres forvirrede hjerner til fornuft, og alle sammen, tretten i tallet, steg til hest og tok opp forfølgelsen. Månen skinte klart over dem og de red hurtig, side om side, og tok den vei som piken var nødt til å ta skulle hun komme seg hjem. De hadde vel ridd en fjerdingmil, da de passerte en gjeter som holdt nattevakt på moen, og de ropte til ham for å få vite om han hadde sett jakten. Og mannen, fortelles det, var så forstyrret av skrekk at han knapt fant mæle, men til sist sa han at han virkelig hadde sett den ulykkelige pike, med hundene etter seg. «Men jeg så mer enn det,» sa han, «for Hugo Baskerville red forbi meg på sin sorte hoppe, og taus bak ham løp slik en helveteshund som Gud forby noen sinne må komme etter meg.» Og de drukne herremenn forbannet gjeteren og red videre. Men snart ble de kolde om hjertet, for over moen kom noe galopperende, og den sorte hoppen fór forbi, dekket av hvit fråde, med tøylen slepende og sadlen tom. Da red svirebrød rene tett sammen, for en stor redsel var kommet over dem, men de fortsatte henover moen, skjønt hver enkelt, hadde han vært alene, ville vært sjeleglad for å snu om. På dette vis red de langsomt fremover og fant til slutt hundene. Disse, som ellers var kjent for sin tapperhet og utmerkede rase, stod klynkende sammen i en klynge i en dyp helning på heden; noen lusket bort; andre stirret ned i det smale dalføre foran seg, med strittende nakkehår og stive øyne. Følget var stanset opp, mer edru enn da de la i vei, som man vel kan forstå. De fleste ville slett ikke fortsette, men tre av dem, de modigste, eller kanskje de mest drukne, red videre, ned helningen. Nå videt den seg ut til en bred åpen plass, hvor der stod to av disse store stener som en nå glemt rase satte der i S 32 S
Der, midt ute, lå den stakkars jomfru hvor hun var falt om.
gammel tid. Månen skinte klart på lysningen, og der, midt ute, lå den stakkars jomfru hvor hun var falt om, død av skrekk og utmattelse. Men det var ikke synet av hennes legeme, ei heller Hugo Baskervilles like ved henne, som fikk håret til å reise seg S 33 S
på hodet til disse tre fandenivoldske svirebrødre – men det som stod over Hugo og snappet etter hans strupe, et heslig vesen, et stort, sort best, av skikkelse som en hund, men større enn noen hund et menneskelig øye noen gang har sett. Og mens de så på, rev skapningen strupen over på Hugo, og idet den løftet sine flammende øyne og dryppende kjever mot dem, skrek de tre av redsel og red for sitt bare liv, fremdeles skrikende, over moen. En, er det sagt, døde den samme natt av hva han hadde sett, og de andre to var knekkede menn for resten av livet. Slik er fortellingen, mine sønner, om opprinnelsen til hunden, som alltid siden skal ha hjemsøkt og plaget vår slekt så såre. Når jeg har skrevet den ned her, er det fordi det som man vet klar beskjed om, alltid er mindre gruelig enn det som bare kjennes gjennom antydninger og gjetninger. Heller ikke kan det nektes at mange i slekten har fått en ulykkelig død, blodig, brå og hemmelighetsfull. Likevel kan vi søke oss et vern i Forsynets uendelige godhet, som ikke for alltid vil straffe de uskyldige ut over dette tredje eller fjerde slektledd som omtales av forbannelsen i Den Hellige Skrift. Til dette forsyn, mine sønner, anbefaler jeg herved eder, og jeg råder eder til å vise forsiktighet og sky moen i de mørkets timer når de onde makter driver sitt spill. (Dette fra Hugo Baskerville til hans sønner Rodger og John med bud om at de sier intet herom til sin søster Elizabeth.) Da dr. Mortimer var ferdig med å lese denne eiendommelige beretningen, skjøv han brillene opp på pannen og stirret over mot Sherlock Holmes. Den andre gjespet og kastet stumpen av sigaretten inn i kaminen. – Nå? sa han. – Finner De det interessant? – For en folkeminnesamler. Dr. Mortimer tok en sammenbrettet avis opp av lommen. – Nå, Mr. Holmes, skal De få noe av nyere dato. Dette er S 34 S
Devon County Chronicle for 14. juni dette år. Den inneholder en kort fremstilling av de kjensgjerninger som ble brakt for dagen omkring Sir Charles Baskervilles død, som fant sted kort tid før denne dato. Min venn lente seg en smule forover, og hans ansiktsuttrykk ble oppmerksomt. Vår gjest satte brillene på plass og begynte: «Sir Charles Baskervilles brå bortgang fornylig har kastet en skygge over hele grevskapet. Sir Charles, som har vært nevnt som den sannsynlige liberale kandidat for Midt-Devon ved neste valg, hadde bare bodd en relativt kort tid på Baskerville Hall, men hans elskverdige og generøse sinnelag hadde vunnet ham hengivenhet og respekt hos alle som kom i berøring med ham. I denne de rike oppkomlingers tid er det velgjørende å oppleve at en ætling av en gammel slekt hersteds, som det var gått ut for, klarer å skape seg sin egen formue og bringe den med seg hjem for å gjenreise sin ætts falne storhet. Det er vel kjent at Sir Charles gjorde store pengesummer på sydafrikansk spekulasjon. Han var klokere enn de som fortsetter til lykken vender, solgte sine eiendommer og tok fortjenesten med seg til England. Det er bare to år siden han bosatte seg på Baskerville Hall, og det tales mann og mann imellom om de store planer om gjenoppbygging og forbedring som er blitt avbrutt ved hans død. Da han selv var barnløs, var det hans åpent uttrykte ønske at så lenge han levde skulle hele egnen nyte godt av hans store lykke, og mange har personlig grunn til å beklage hans altfor tidlige bortgang. Hans store gavmildhet både overfor lokale og større veldedige formål, er ofte blitt omtalt i disse spalter. Omstendighetene forbundet med Sir Charles’ død kan ikke sies å være fullstendig oppklart ved likskuet, men i det minste har man utredet nok til å avvise de rykter som har sprunget ut av stedlig overtro. Der er ingen som helst grunn til mistanke om forbrytelse, eller til å tro at dødsfallet har annet enn naturS 35 S
lige årsaker. Sir Charles var enkemann, og det kan kanskje sies at han på visse måter var noe eksentrisk. Tross sin store formue hadde han enkle personlige behov, og hele tjenerstaben i huset bestod av et ektepar ved navn Barrymore, hvor mannen virket som hovmester og konen som husholderske. Deres vitneutsagn, som ble bekreftet av flere av avdødes venner, tyder på at Sir Charles’ helbred har vært svekket i noen tid, spesielt skal han ha lidd av et hjerteonde som gav seg utslag i forandringer av ansiktsfarven, åndenød og akutte anfall av nervøs depresjon. Dr. James Mortimer, avdødes venn og lege, har forklart seg i samme retning. Sakens kjensgjerninger er enkle. Sir Charles Baskerville hadde for vane hver aften før sengetid, å ta en spasertur bort den kjente barlindallé på Baskerville Hall. Barrymore-parets vitneprov viser at dette hadde vært hans skikk. Den 4. juni hadde Sir Charles gitt til kjenne at han aktet å reise til London neste dag, og gitt Barrymore beskjed om å pakke hans bagasje. Denne aften gikk han som vanlig ut for å spasere; under denne turen pleide han å røke en sigar. Han kom aldri tilbake. Klokken tolv oppdaget Barrymore til sin store forskrekkelse at døren fremdeles var ulåst, tente en lykt og gikk ut for å lete etter sin husbond. Det hadde regnet om dagen, og det var lett å følge Sir Charles’ fotspor bortover alléen. Halvveis på gangstien er der en port som fører ut til moen. Der var spor som tydet på at Sir Charles hadde stått der en kort stund. Så fortsatte han bort alléen, og det var i dens bortre ende at Sir Charles’ legeme ble funnet. En ting som det ikke er fremkommet noen forklaring på, er Barrymores påstand om at husbondens fotspor endret karakter fra han passerte porten til moen, og at det virket som han fra da av hadde gått på tåspissene. En viss Murphy, en hestepranger av sigøynerætt, befant seg på moen, ikke langt unna, på den tiden, men ifølge hans egen innrømmelse skal han ha vært sterkt beruset. Han hevder at han hørte skrik, men er ikke i stand til å si hvorfra de S 36 S
kom. Der ble ikke funnet tegn til vold på Sir Charles’ legeme, og skjønt legens vitnemål beretter at hans ansikt var nesten utrolig fortrukket – i den grad at dr. Mortimer først nektet å tro at det virkelig var hans venn og pasient som lå foran ham – ble det forklart at dette ikke er noe uvanlig symptom ved dysp noe og hjertedød. Denne forklaring ble bekreftet ved obduksjonen, som viste at
Sir Charles’ legeme ble funnet.
S 37 S
avdøde lenge hadde hatt en indre organisk feil, og likskuejuryens kjennelse var i overensstemmelse med de medisinske vit neprov. Det er godt det ble slik, for det er opplagt av største betydning at Sir Charles’ arving bosetter seg på herregården og fortsetter det gode verk som så sørgelig er blitt avbrutt. Hadde likskuerettens prosaiske resultat ikke satt en endelig stopper for alle de romantiske historier som hviskende fortelles om affæren, kunne det blitt vanskelig å finne en som ville bo på Baskerville Hall. Det forlyder at nærmeste slektning, hvis han er i live, er Henry Baskerville, sønn av Sir Charles Baskervilles yngre bror. Da man sist hørte noe til den unge mann, var han i Amerika, og undersøkelser er satt i gang for å få gjort ham kjent med at han har arvet en formue.» Dr. Mortimer foldet avisen sammen og stakk den tilbake i lommen. – Dette er de offisielle omstendigheter i forbindelse med Sir Charles Baskervilles død, Mr. Holmes. – Jeg må få takke Dem, sa Sherlock Holmes, – for at De har gjort meg oppmerksom på en sak som avgjort har mange interessante trekk. Jeg merket meg noen aviskommentarer den gang det skjedde, men jeg var særdeles opptatt med den lille affæren med kaméene fra Vatikanet, og i min iver etter å bistå Paven, tapte jeg av syne flere interessante saker her i England. Denne artikkelen, sier De, inneholder de offisielle kjensgjerninger? – Det gjør den. – Så la meg få de uoffisielle. Han lente seg tilbake, satte fingerspissene mot hverandre, tok på seg sin mest avveide og kritiske mine. – Når jeg nå gjør det, sa dr. Mortimer, som var begynt å vise tegn til sterk bevegelse, – forteller jeg Dem ting som jeg ikke har betrodd noen. Min grunn for ikke å nevne dem ved likskuet er at en vitenskapsmann kvier seg for offentlig å fremstå som en der tilsynelatende bifaller folkelig overtro. Videre hadde jeg S 38 S
den grunn at Baskerville Hall, som avisen sier, helt sikkert ville bli stående tom, dersom det ble gjort noe som kunne forverre gårdens allerede temmelig slette rykte. Av disse årsaker fant jeg det riktig av meg å fortelle mindre enn jeg visste, siden ikke noe godt kunne komme ut av hele sannheten – men det er ingen grunn til at jeg ikke skal være helt oppriktig overfor Dem. Moen er meget tynt bebodd, og de som bor i nærheten av hverandre bringes i nokså nær forbindelse. Av den grunn så jeg ganske meget til Sir Charles Baskerville. Med unntak av Mr. Frankland på Lafter Hall og naturforskeren Mr. Stapleton er der ingen andre dannede menn i kilometers omkrets. Sir Charles var en tilbakeholden mann, men frembruddet av hans sykdom førte oss sammen, og en rekke felles vitenskapelige interesser gjorde tilknytningen varig. Han hadde medbrakt mange vitenskapelige opplysninger fra Afrika, og mang en fascinerende aften har vi tilbrakt i hverandres selskap med å diskutere sammenlignende anatomi hos buskmenn og hottentotter. I løpet av de siste par måneder ble jeg stadig mer klar over at Sir Charles’ nervesystem var anstrengt til bristepunktet. Han hadde tatt dette sagnet som jeg leste for Dem, overmåte sterkt inn over seg – så sterkt at skjønt han gjerne gikk omkring på gården om natten, kunne intet få ham til å bevege seg ut på moen. Utrolig som det enn må lyde for Dem, Mr. Holmes, så var han ærlig forvisset om at en fryktelig skjebne hang over hans slekt, og de historier han kunne fortelle om sine forfedre var sannelig ikke oppmuntrende. Tanken på noe overjordisk forferdelig plaget ham stadig, og ved mer enn én anledning spurte han om jeg på mine ferder noen gang hadde sett noe merkelig vesen eller hørt gjøingen av en hund. Det siste spørsmålet stilte han meg flere ganger, og alltid med en stemme som dirret av opphisselse. Jeg husker godt at jeg kjørte opp til gården en aften, omtrent tre uker før den skjebnesvangre hendelsen. Ved en tilfeldighet S 39 S
stod han i døren. Jeg var steget ned av vognen og stod foran ham, da jeg så hans blikk stivne til, og han stirret over skulderen på meg med uttrykk av den frykteligste skrekk. Jeg snurret rundt og rakk så vidt å få et glimt av noe som jeg tok for en stor, sort kalv som passerte for enden av oppkjørselen. Så oppskaket og rystet var han, at jeg måtte gå ned til stedet hvor dyret hadde vært og speide etter det. Men det var borte, og hendelsen så ut til å ha gjort et ytterst ubehagelig inntrykk på ham. Jeg ble hos ham hele resten av kvelden, og det var da han, for å forklare den bevegelse han hadde vist, betrodde i min varetekt den beretning som jeg leste for Dem straks jeg kom hit. Jeg nevner denne lille episoden fordi den får en viss betydning sett i forbindelse med den påfølgende tragedie. Men den gangen var jeg overbevist om at hele saken var fullstendig betydningsløs, og at hans opphisselse var ubegrunnet. Det var på mitt råd at Sir Charles bestemte seg for å dra til London. Jeg visste at hans hjerte var angrepet, og den stadige engstelse som han levde i, hvor innbilt dens årsak enn var, hadde tydeligvis en uheldig virkning på hans helbred. Jeg trodde at et par måneder blant byens mangehånde adspredelser ville gjøre ham til et nytt menneske. Mr. Stapleton, en felles venn, som var sterkt bekymret for hans helbred, delte min mening. Og så i siste øyeblikk kom denne forferdelige ulykken. Den aftenen Sir Charles døde, sendte hovmesteren, Barry more, som oppdaget det hele, kusken Perkins til hest over til meg, og da jeg satt sent oppe, var jeg i stand til å nå Baskerville Hall innen en time etter at det var hendt. Jeg undersøkte og fikk bekreftet alle de kjensgjerninger som ble omtalt ved likskuet. Jeg fulgte sporene ned barlindalléen; jeg så stedet ved porten hvor han lot til å ha ventet, jeg bemerket forandringen i formen på fotsporene bortenfor dette stedet; jeg la merke til at med unntak av Barrymores, var det ingen andre fotspor i den løse singelen, og endelig undersøkte jeg den døde, som ikke var blitt rørt før jeg kom. Sir Charles lå med ansiktet ned, armene S 40 S
Jeg så hans blikk stivne til, og han stirret over skulderen på meg.
utstrakt, og fingrene boret ned i jorden, og hans ansiktstrekk var så fortrukket av sterk bevegelse at jeg knapt kunne sverge på at det var ham. Det var overhodet ingen ytre skader av noe slag. Men Barrymore kom med én uriktig opplysning ved likskuet. Han sa at der ikke var noen spor på bakken rundt liket. Han så ingen. Men det gjorde jeg – et lite stykke unna, men de var ferske og tydelige. S 41 S
– Fotspor? – Fotspor. – Etter en mann eller en kvinne? Dr. Mortimer så på oss med underlig blikk en liten stund, og hans stemme sank nesten til en hvisken da han svarte: – Mr. Holmes, det var fotspor etter en kjempemessig hund!
