Zoologibok web by pund

Silicea Glassvamper

arter zoologi

Cnidaria Nesledyr Ctenophora Ribbemaneter Annelida Leddormer Sipuncula Børsteløse pølseormer Mollusca Bløtdyr Nemertini Slimormer Platyhelminthes Flatormer Rotifera Hjuldyr Bryozoa Mosdyr Brachiopoda Armføttinger Arthropoda Leddyr Priapluida Pølseormer Echinodermata Pigghuder Urochordata Kappedyr Vertebrata Virveldyr 1

1.Viftesvamper (Slekt)

3. Ferskvannssvamper

”Phakellia ventilabrum” by Bernard Picton. Licensed under CC BY-SA-NC 4.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/5970015

”Spongilla lacustris” by Kirt L. Onthank. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Spongilla_lacustris

Rekke Klasse Orden Familie

Rekke Silicea Klasse Demospongiae Orden Haplusclenida Familie Spongillidae

Phakellia ventilabrum (Johnston, 1842)

Silicea Demospongiae Halichondria Axinellidae

Vifteform. Ofte et nervenett som viftene spenner ut fra.

Totalt grønn.

Finnes på dypere vann, hard bunn, strømrike områder.

Ofte festa til takrør i ferskvann.

Grå og kjedelig farge.

2. Brødsvamp

Halichondria panicea (Pallas, 1766)

”Halichondria panicea” by Minette Layne. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/minette_layne/

Rekke Silicea Klasse Demospongiae Orden Halichondria Familie Halichondriidae Finnes på mye grunnere vann enn viftesvampen. Kan danne svære tepper. Brenningssoner. Vulkanske åpningshull. Grønn farge på de grunneste, de dypere er gule.

Spongilla lacustris (L., 1758)

4.Tubularia

6. Dødmannshånd

”Tubularia indivisa” by George James Allman. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Tubularia

”Tote Meerhand 2” by Haplochromis - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Alcyonium_digitatum

Rekke Cnidaria Klasse Hydrozoa Orden Anthomedusae Familie Tubulariidae

Rekke Cnidaria Klasse Anthozoa - koralldyr U.klasse Octocorallia Orden Alcyonacea Familie Alcyoniidae

Tubularia (L., 1758)

Kalles ofte blomsterdyr, ser veldig ut som en blomst.

Alcyonium digitatum (L., 1758)

Medusaen er naken.

Oransje eller hvite.

Stilken går ikke rundt polyppen.

Loddent når det er utslått, selve kroppen er mer læraktig.

Kan danne store matter. Stilken kan være 20cm.

5. Hydra (Slekt)

7. Sjøtre

”Hydra viridissima” by Malcolm Storey. Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/26992290

”Paragorgia arborea” by NOAA - Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Paragorgia_arborea

Rekke Cnidaria Klasse Medusozoa U.klasse Leptolinae Orden Anthomedusae U.orden Capitata Familie Hydridae

Rekke Cnidaria Klasse Anthozoa U.klasse Hexacorallia Orden Alcyonacea Familie Paragorgiidae Rødliste 2010 NT

Hydra (L., 1758)

Paragorgia arborea (L., 1758)

Finnes i ferskvann.

Oransje eller hvite.

Nakenpolypp.

Opptil 6 meter høy, vanligvis 1-2 meter.

Dør ikke av alderdom, gir oppmerksomhet hos forskere.

Kan slå ut tentaklene.

Sitter ofte på en plantekvist. Har fangarmer som alle nesledyr.

Hit - rød.

8. Kolonisjøroser (Orden)

10.

”Parazoanth2” by Albert Kok - Middellandse Zee. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Zoantharia

”Lophelia spec”. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http:// en.wikipedia.org/wiki/Lophelia

Rekke Cnidaria Klasse Anthozoa U.klasse Hexacorallia Orden Zoantharia

Rekke Klasse Orden Familie

Zoantharia

Cnidaria Anthozoa Scleractinia Caryophylliidae

Nakne, ikke kalsiumoverflate.

Produserer kraftig ytre skall, dyret sitter inni.

Opptil 10 cm, kan ha store kolonier.

Kaldtvannskoraller finnes i Norge.

9. Fjæresjørose

Urticina felina (L., 1761)

”Tealiafelina” by Ryan Murphy RMJMurphy - Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Northern_red_anemone

Rekke Klasse Orden Familie

Cnidaria Anthozoa Actiniaria Actiniidae

Opptil 140 tentakler. Mørkegrønn og rød som regel. Mer knudrete enne en art som er svært lik (Urticina Ecchus)

Steinkoraller (Orden)

Lophelia pertusa (L., 1758)

11. Ribbemaneter (Rekke)

Ctenophora

”Mertensia ovum” by Kevin Raskoff - Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http:// eol.org/data_objects/25364203

Rekke

Ctenophora

Tentakler som kleber, ikke giftige. Geleklump. Kan kanskje finne den i Stavern på feltkurs.

12. Gullmus

14. Nereididae (Familie)

”Aphrodita aculeata” by Ecomare - Licensed under CC BY-NC 3.0 via Wikimedia Commons - http://eol.org/data_objects/23096874

”Nereis pellagica” by Alexander Semenov - Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/a_semenov/

Rekke Klasse Orden Familie

Aphrodita aculeata (Karling, 1950)

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Phyllodocida Aphrodididae

Leddormer har flere ledd som ofte gjentas. Kan bli 10 - 15 cm. Veldig metallisk utseende. Ikke så lett å se leddene. Men loddent og gullaktig. Ses gjerne på sandbunnen.

Nereididae

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Aciculata Nereididae

Ofte lengre og tynnere enn bildet! Kan bite fra seg. Opptil 20 cm. Ser tydelig mange børster. Lever nedgravd i sanden. $ øyne, 4 tentakler Kan skyte ut utkrenget svelg, kan få frem ved å presse bak hode.

13. Skjellrygger (Familie) Polynoidae

15. Fjæremark

”Hesperonoe complanata” by Ken-ichi Ueda - Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/ken-ichi/

”Tealiafelina” by Ryan Murphy RMJMurphy - Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Northern_red_anemone

Rekke Annelida - leddormer. Klasse Polychaeta - flerbørsteormer Orden Phyllodocida Familie Polynoidae - skjellrygg

Arenicola marina (L., 1758)

Rekke Klasse Orden Familie

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Capitellida Arenicolidae

Mange skjell på ryggen, som går over hverandre.

Todelt, mangler børster på bakre del.

10 - 20 cm.

Tynn halvdel og tykk halvdel.

MAnge børster på siden.

Lager tuer som kommer til syne ved lavvann. Avføringen ligger igjen. Lavvann = fjære...

16. Påfuglmarker Peacock worm

18. Filigranmark

”Peacock Worm” by Gordon.Milligan. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Peacock_worm

”Filigreed coral worm” by Peter Southwood - Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Filograna

Rekke Klasse Orden Familie

Rekke Annelida - leddormer Klasse Polychaeta - flerbørstemark U.klasse Palpata Orden Canalipalpata U.orden Sabedillida Familie Serpulidae

Sabella Pavonia (Savigny, 1820)

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Canalipalpata Sabellidae

Marken ligger inne i røret. Stikker ut tentakler. Veldig sky. Kan finne rør i fjæra. Opptil 20cm hvertfall.

Filograna implexa (Berkely, 1835)

Store busker med mark. Rørene kan være viklet inn i hverandre, rotete tuer. Ofte gjemt i sprekker og skyggefulle partier. Rød/hvit.

17. Sjøtannorm

19. Tretannmark

”Ditrupa arientina” by WoRMS for SMEBD. Licensed under a CC BY-NC-SA 4.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/32010046

Unknown origin

Rekke Annelida - leddormer Klasse Polychaeta - flerbørstemark Orden Sedentaria Familie Sabellida

Rekke Klasse Orden Familie

Ditrupa arientina (Müller 1776)

Placostegus tridentatus (Fabricius, 1780)

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Sabellida Serpulidae

Ligner på sjøtenner (bløtdyr). Skallet ligner veldig.

Kan forveksles med trekantmark.

Den bredeste delen er innsnevret hos denne arten.

Typisk: Tre tenner ved tentaklene.

Skallet på denne arten er mer bøyd på denne arten.

Lever på dypere vann. Skallet på denne arten er gjennomsiktig.

20. Trekantmark

22. Hvitrørmark

”Pomatoceros triqueter” by Cwmhiraeth - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Pomatoceros_triqueter

”Haeckel Chaetopoda-edit” by Ernst Haeckel. Public domain.

Rekke Klasse Orden Familie

Rekke Klasse Orden Family

Pomatoceros tricueter (L., 1758)

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Canalipalpata Serpulidae

Hydroides norvegica (Gunnerus, 1768)

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Canalipalpata Serpilidae

Skallet har en oppkveiling nederst. Vanlig i fjæra, festet til steiner og tomme muslingskall. Kan forveksles med tretannmark. Denne arten lever på grunnere vann, og har hvitt, ikke gjennomsiktig skall. Trekantet rør.

21. Rød kalkrørsmark, trompetorm

23. Posthornmark (Underfamilie)

”Serpula vermicularis” Originally from fr.wikipedia; Licensed under CC BY-SA 2.0 fr via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Serpula_vermicularis

Rekke Klasse Orden Familie

Rekke Annelida - leddormer Klasse Polychaeta - flerbørstemark Orden Canalipalpata U.orden Sabellida Familie Serpulidae

Serpula vermicularis (L., 1767)

Annelida - leddormer Polychaeta - flerbørstemark Canalipalpata Serpulidae

Spirorbinae

Bygger skallet sitt i etasjer (går ikke frem av bildet).

Bittesmå, millimeternivå.

Rørene ser ut som mange rør satt i hverandre.

Små rundinger, ligner på et posthorn. Sitter på tang og tare. Finnes en snegle i ferskvann som lager lignende skall.

24. Krokbærende pølseormer (Klasse)

26. Meitemarker (Familie)

”Bonélie (Bonellia viridis) PC301461” by Sylvain Ledoyen - Own work. Licensed under CC BY 2.5 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Echiura

”Lumbricus terrestris” by Belteguese. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/belteguese/

Rekke Annelida - leddormer Klasse Eichura

Rekke Annelida Klasse Clitellata Orden Haplotaxida Familie Lumbricidae

Eichura (Newby, 1940)

Ikke leddet kropp, men er likevel nylig overført til rekken leddormer.

Lumbricidae (Claus, 1876)

20 - 25 arter i Norge.

Har to kroker rett ved munnen Slintrer som henger ut er utkrenget svelg, krokene er innerst ved kroppen. Fremgår ikke av bildet. Største 10-20 cm. Giftig hud, dyr kan dø ved kontakt. Ser ut som en grønn slimklump på bunn, gjerne lenger ned i fjorden.

25. Tubifex (Slekt)

Tubifex tubifex (Muller, 1774)

”TUBIFEX” - Public domain.

Rekke Annelida Klasse Clitellata Orden Oligochaeta - fåbørstemark Familie Tubificidae

Få børster. Ferskvann. Artene er vanskelige å skille. Vanlige i næringsrike bekker og sjøer. Knallrøde når de lever, hemoglobinrik bakdel.

27. Fiskeigler (Familie) Piscicolidae

”Piscicola geometra” by Biopix and ”Origi” by Ondrej Zicha - both licensed under a CC BY-NC 3.0 licence - http://eol.org/data_objects/19179218

Rekke Annelida Klasse Clitellata Orden Rhynchobdellida Familie Piscicolidae

To sugekopper, foran og bak. Den største er vanligvis på bakkroppen. Parasitt, flest i sjøen. Mye tynnere enn hesteigler, forholdsvis svær sugekopp.

Kan indikere forurensning, feks mye nitrogen.

28. Hesteigler

Haemopis Sanguisuga (L., 1758)

”Haemopis-sanguisuga-pferdeegel” by H. Krisp - Own work. Licensed under CC BY 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Haemopis_sanguisuga

Rekke Annelida Klasse Clitellata Orden Arhynchobdellida Familie Haemopidae Ikke blodsuger. Hesteiglen er kølsvart på overkroppen, olivengrønn på buken. Kan forveksles med blodigler, men disse er olivengrønne over hele kroppen og har røde lengdestriper langs kroppen. Har ni par øyne, helt svart, ganske stor. Mye feitere enn fiskeigler.

29. Børsteløse pølseormer (Rekke)

Sipuncula (Rafinesque, 1814)

”Sipunculus nudus Linnaeus, 1766” by Peter Grobe. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/29500454@N08/

Rekke

Sipuncula - børsteløse pølseormer

Kan finne den i fjæra. Ser ut som en penis.

30. Leddsnegler, skallus (Klasse)

32. Kjeglesnegler (Familie)

”Tonicella-lineata” by Kirt L. Onthank. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Chiton

” Trochus lineatus DaCosta, 1778” by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Mollusca Klasse Polyplacophora

Rekke Mollusca - bløtdyr Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Archeaogastropoda Familie Trochidae - kjeglesnegler

Polyplacophora (Blainville, 1816)

Trochidae (Rafinesque, 1815)

8 skall bakover.

Kan minne om albusnegler på toppen, men har vanlig åpning under.

Kraftig sugefot.

Holostom.

0,5 - 2 cm.

Vil stå oppreist når du setter den på bordet.

31. Albusnegler (Familie)

33. Vanlig strandsnegl (storstrandsnegl)

”Common limpets1” by Tango22 - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Patella_vulgata

”Bigorneau noir (Littorina littorea)” by Christophe Quintin. Licensed under CC BY-NC 2.0 license via Flickr - https://www.flickr.com/photos/34878947@N04/

Patellidae

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Archaeogastropoda Familie Patellidae - albusnegler

Littorina littorea (Férussac, 1822)

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Mesogastropoda Familie Littorinidae - strandsnegler Ganske lik butt og liten strandsnegl.

Bølgete og taggete kant

Den største av de tre.

Sitter i brenningssonen.

Tydelig apex, spiss.

God mat.

Holostom. Har ikke umbo Gråbrun på farge

34. Butt strandsnegl

36. Tårnsnegl (Familie)

”Littorina obtusata 01” by H. Zell - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Littorina_obtusata

”Turritella communis 01” by H. Zell - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Turritella_communis

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Mesogastropoda Familie Littorinidae - strandsnegler

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Mesogastropoda Familie Turritellidae - tårnsnegler

Littorina obtusata (L., 1758)

Apexen ser ut til å være slipt ned, den er også vridd til den ene siden.

Turitellidae

Ser ut som et tårn, kan ikke forveksles med noen andre.

Mindre enn vanlig strandsnegl Veldig varierte farger.

35. Liten strandsnegl (småstrandsnegl?)

37. Pelikanfotsnegl (Familie)

”Littorina saxatilis” by Malcolm Storey. Licensed under a CC BY-NC-SA 3.0 licence via EOL - http://eol.org/data_objects/27009419

”Aporrhais pespelecani 01” by H. Zell - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Aporrhais_pespelecani

Littorina saxatilis (Olivi, 1792)

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Mesogastropoda Familie Littorinidae - strandsnegler

Ytterleppa kommer inn vinkelrett på skallhuset.I motsetning til vanlig strandsnegl, der ytterleppa følger en kontinuerlig ytterbue med huset. Mindre enn vanlig strandsnegl, og ligger også høyere oppe i fjæra.

Aporrhaidae

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Mesogastropoda Familie Aporrhaidae - pelikanfotsnegler Finner mange av disse når vi skal til Stavern. Typisk sifonostom snegle.

38. Capulus ungaricus

40. Kongsnegl

”Capulus ungaricus 001” by Georges Jansoone - Licensed under CC BY 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Capulus_ungaricus

”Buccinum undatum” by JC Schou/Biopix Licensed under CC BY NC 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/19150004

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Mesogastropoda Familie Capulidae

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Neogastropoda Familie Buccinidae - kongsnegler

Capulus ungaricus (L., 1758)

Kan ligne litt på albuesneglen, men har smurfelue (se lille bildet).

Buccinum undatum (L., 1758)

Mye mye større enn alle de andre. Kan bli opptil 10-15 cm dette skallet. Kraftig sifonostom. Oppdrett for restaurantmat. Veldig kraftig skall.

39. Purpursnegl

41. Nettsnegl

”Nucella lapillus 01” by H. Zell - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Dog_whelk

”Nassarius incrassatus” by Bioimages. Licensed under CC BY-SA-NC 3.0 via EOL http://eol.org/pages/467586/overview

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Neogastropoda Familie Muricidae

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Prosobranchia - forgjellesnegler Orden Neogastropoda Familie Nassariidae - nettsnegler

Nucella lapillus (L., 1758)

Finner også denne i fjæra når vi skal til Stavern.

Rutete overflate

Kan kanskje forveksles med nettsnegl, men denne arten har en siste vinding som er mye større ann alle de andre.

Ganske lik størrelse som purpursnegl

Fargen kan variere. Hakk og bølger langs ytterleppa. Brukte den i romertiden til å fremstille rød farge.

Nassarius incrassatus (Strøm, 1768)

Veldig vanlig

42. Sjøhare

44. Damsnegl (Familie)

”Aplysia punctata” by Bernard Picton. Licensed under a CC BY-NC 3.0 licence via EOL - http://eol.org/data_objects/5970796

”Lymnaea stagnalis” by JC Schou/Biopix. Licensed under a CC BY-NC 3.0 licence via EOL - http://eol.org/data_objects/19171374

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Opisthobranchia - bakgjellesnegler Orden Anaspidea Familie Aplysiidae

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Pulmonata - lungesnegler Orden Basommatophora - ferskvannslungesnegler Familie Lymnaeidae - damsnegler

Aplysia punctata (Cuvier, 1803)

Lymnaeidae (Rafinesque, 1815)

Ganske vanlig i norsk fauna

Har ikke gjeller men lunger

Skallet er omgitt av bløtere deler.

En ferskvannssnegl skilles fra en marin snegl ved at skallet er mye tynnere og nesten gjennomsiktig. Dette er fordi det er mye mindre oppløst kalsium i ferskvann.

Farge rødbrun Størrelse i Norge rundt 7 cm.

43. Nakensnegler (Orden)

45. Skivesnegl (Familie)

”Pteraeolidia ianthina” by Sylke Rohrlach. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/87895263@N06/

”Planorbarius metidjensis” by Valter Jacinto. Licensed under a CC-BY-NC-SA 3.0 license via EOL - http://eol.org/data_objects/30105780

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Opisthobranchia - bakgjellesnegler Orden Nudibranchia - nakensnegler

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Pulmonata - lungesnegler Orden Basommatophora - ferskvannslungesnegler Familie Planorbidae - skivesnegler

Nudibranchia

Planorbidae (Rafinesque, 1815)

Har ikke skall. Meget fargerike og varierte.

Ferskvannssnegl, har svært tynt skall.

Ofte giftige.

Viktig næringskilde for mange fisk. Bare noen millimeter store.

46. Svartskogsnegl (Black slug)

48. Carinarion-komplekset (Artsgruppe)

”Black Slug” by langleyo. Licensed under CC BY-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr. com/photos/langleyo/

”Arion fasciatus” by Magne Flåten - Own work. Licensed under GFDL via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Arion_fasciatus

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Pulmonata - lungesnegler Orden Stylommatophora - landlungesnegler Familie Arionidae - skogsnegler

Arion ater (L., 1758)

Carinarion complex

Omtrent dønn lik en svartkjølsnegl.

Tre varianter, grå, gul(bildet) og hvit.

Denne arten har luftehullet foran midten av skjoldet.

En mørk stripe på siden på alle tre variantene.

Kan være gulhvite eller brune.

Ganske vanlig å finne ute i skog og mark.

47. Brunskogsnegl (Spanish slug)

49. Boakjølsnegl (Leopardsnegl)

”Arion vulgaris 3” by Xauxa Håkan Svensson - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Spanish_slug

”Lymnaea stagnalis” by Megan Paustian. Licensed under a CC BY-NC 3.0 licence via EOL - http://eol.org/data_objects/19170129

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Pulmonata - lungesnegler Orden Stylommatophora - landlungesnegler Familie Arionidae - skogsnegler

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Pulmonata - lungesnegler Orden Stylommatophora - landlungesnegler Familie Limacidae - kjølsnegler

Arion vulgaris (Moquin-Tandon, 1855)

Får dere en brun variant på eksamen, så er det denne. Ikke en brun svartskogsnegl. Finnes også en rød variant.

Limax maximus (L., 1758)

Leopardsnegl brukes også, men boakjølsnegl er det riktige. Innført fra mellom-Europa. Den største og raskeste sneglen vi har på land. Spiser en god del av brunskogsneglen. Karakteristisk mønster. Hudfold som danner en kjøl bakerst. Luftehullet bak midten av skjoldet.

50. Vanlig hagesnegl

52. Blåskjell

”White-lipped snail on rhododendron” by Charles J. Sharp. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/White-lipped_snail

”Blåskjell 1” by AndreasS. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr. com/photos/norue/

Rekke Mollusca Klasse Gastropoda - snegler U.klasse Pulmonata - lungesnegler Orden Stylommatophora - landlungesnegler Familie Helicidae - hagesnegler

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger, skjell Orden Mytiloida Familie Mytilidae

Cepaea hortensis (Müller, 1774)

Mytilus Edulis (L., 1758)

Vanlig.

Ligger langt opp i fjæra, kolonidannende.

Skadedyr, men har mye mindre tetthet enn brunskogsnegl

Ligner på Oskjell, men umbo tegner en C når det holdes opp, mens det hos oskjell tegnes en E.

Finnes i forskjellige farger til og med rosa. Ligner på stor hagesnegl (ikke pensum), men har gul ytterleppe i motsetning til stor hagesnegl som har mørkfarget ytterleppe.

51. Sjøtenner

53. Oskjell

”Tusk shells” by BioImages. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://eol.org/data_objects/22887532

”Horse mussel” by Ria Tan. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/wildsingapore/

Rekke Mollusca Klasse Scaphopoda - sjøtenner

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Mytiloida Familie Mytilidae

Scaphopoda (Bronn, 1862)

Skallet ligner på sjøtannormen (rekke leddormer) men den tykkeste enden av røret har ikke en konet form, eller innsnevring. Sjøtannormen sitt skall er også i motsetning til denne arten lukket i den tynne enden. Mindre buet enn sjøtannormen.

Modiolus modiolus (L., 1758)

Unge individer har samme farge som blåskjellene. Umbo er forskjøvet i forhold til hos blåskjell slik at det tegner en E når det holdes riktig vei. Større og kraftigere enn blåskjell, opptil 20 cm. Trives på mye dypere vann enn blåskjell.

54. Elvemusling (Fresh water pearl mussel)

56. Haneskjell

”Three Margaritifera margaritifera in hand” by MrKimm. Licensed under CC BY-SA 2.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/26900881

”Chlamys islandica” by Femorale. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol. org/pages/449763/overview

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger, skjell Orden Unionoida Familie Margaritiferidae

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Ostreoida Familie Pectinidae - kamskjell

Margaritifera margaritifera (L:, 1758)

Chlamys islandica (Muller, 1776)

Er på den norske rødlista, sårbar, og fredet.

Kun ett øre

Kan produsere flotte perler

Mye tettere mellom de radiære stripene enn hos kamskjellene

Kan bli opptil 250 år gamle

Oftest på nordlige breddegrader, men finnes også i sør-Norge.

Tykt skall for å være ferskvannsskjell Nedslitt umbo (pga alder) Perlemorbelegg inni

55. Stort kamskjell

56. Europeisk østers (flatøsters)

”Pecten maximus Pilgermuschel” by Manfred Heyde - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Pecten_maximus

”Ostrea edulis” by Myrabella. Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/ data_objects/26874769

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Ostreoida Familie Pectinidae - kamskjell

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Ostreoida Familie Ostreidae - østers

Pecten maximus (L., 1758)

Ostrea edulis (L., 1758)

To skallører

Ligner på stillehavsøstersen som nylig er funnet i våre farvann.

Mange øyne i randen

Europeisk østers har mye mer rund form. Er også en del mindre.

Venstre side er buet, høyre er flat.

Har også bølgeform som stillehavsøstersen mangler. Høyre siden er buet, venstre er flat.

58. Astarte (slekt)

60. Vanlig hjerteskjell

”Astarte borealis 2008 09 08-13” by G.-U. Tolkiehn - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons -http://en.wikipedia.org/wiki/Astarte_borealis

”Cerastoderma edule” by Féron Benjamin - Flickr. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons -http://en.wikipedia.org/wiki/Cerastoderma_edule

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida Familie Astartidae

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida Familie Cardiidae - hjerteskjell

Astarte

Cerastoderma edule (L:, 1758)

Veldig grove striper på tvers

Vanlig hjerteskjell eller saueskjell blir opptil 5 cm i bredden.

Sjeldent mer enn 5 cm.

Den hyppigste muslingen i fjæra.

Varierende i farge.

Brukes mye til mat. Tydelige radiære striper, samt noen på tvers.

59. Kalveskjell

61. Pigget hjerteskjell

”Lucinoma borealis” by JC Schou/Biopix. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/19170925

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida Familie Lucinidae

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida Familie Cardiidae - hjerteskjell

Lucinoma borealis (L., 1767)

Acanthocardia echinata (L., 1767)

Svært lik sirkelskjell

Pigget hjerteskjell er 7 cm bredt, kraftig hvelvet med piggete ribber på skallet.

Må på baksiden å se, denne er integripaliat.

Samme form som hjerteskjell, men har pigger og kraftige, grove radiære striper.

Har et ekstremt avlangt avlangt avtrykk etter lukkemuskelen (bildet).

62. Kuskjell

64. Kulemuslinger (slekt)

”Arctica islandica valves” by © Hans Hillewaert. Licensed under CC BY-SA 4.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Arctica_islandica

”Sphaerium corneum” by Francisco Welter Schultes - Licensed under CC BY-SA 2.5 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Sphaeriidae

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida Familie Arcticidae - kuskjell

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida Familie Sphareriidae - ertemuslinger

Arctica islandica (L., 1767)

Sphaerium

Kanskje verdens eldste dyr, kan bli over 500 år (eldste målt er 507)

Små, 5 - 11 mm.

Sabla tykt skall.

Samme familie som ertemusling, men umbo ligger på midten.

Tre tydelige kardinaltenner som fester halvskjellene i hverandre. Trives best på dypere vann.

63. Ertemuslinger (slekt)

65. Bukkeskjell

”Pisidium pseudosphaerium” by Michal Horsák - Licensed under CC BY 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Pisidium

”Glossus humanum” by Robert H: Ford - Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOLhttp://eol.org/data_objects/26356878

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida Familie Sphaeriidae - ertemuslinger

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Myoida Familie Glossidae

Pisidium (Pfeiffer, 1821)

Små, 3 - 8 mm.

Karakteristisk umbo

Tynnere skall enn mange av de marine artene.

Størrelse rundt 10 cm.

Samme familie som kulemusling, men umbo ligger forskjøvet litt over på siden

Glossus humanus (L. 1758)

66. Sirkelskjell (slekt)

68. Knivskjell (familie)

”Veneridae - Dosinia exoleta” by Hectonichus - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Dosinia_exoleta

”Ensiskils”. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://commons. wikimedia.org/wiki/File:Ensiskils.jpg#mediaviewer/File:Ensiskils.jpg

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia Orden Veneroida Familie Veneridae - venusskjell

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia - muslinger Orden Veneroida?? Familie Pharidae

Dosinia

Pharidae (Adams, 1858)

Ligner veldig på kalveskjellet Sinupaliat, med vanlige, runde merker etter lukkemuskel. 4 - 5 cm.

67. Østersjøskjell

69. Vanlig sandskjell

”Macoma balthica (Baltic Tellin” by S. Rae. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr http://en.wikipedia.org/wiki/Dosinia_exoleta

”Sand Gaper” by Oscar Bos. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol.org/ data_objects/23097591

Rekke Mollusca Klasse Bivalvia Orden Veneroida Familie Tellinidae - tallerkenskjell, fjæreskjell

Rekke Mollusca - bløtdyr Klasse Bivalvia - muslinger Orden Myoida Familie Myidae - sandmuslinger

Macoma balthica (L., 1758)

Mya arenaria (L., 1758)

70. Butt sandskjell Mya truncata (L., 1758)

”Mya truncata” by JC Schou/Biopix. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http:// eol.org/data_objects/19173508

Rekke Klasse Orden Familie

Mollusca - bløtdyr Bivalvia - muslinger Myoida Myidae - sandmuslinger

71. Slimormer (Rekke)

Nemertini

â&#x20AC;?Nemerteaâ&#x20AC;? by Calphotos. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/ data_objects/23278772

Rekke

Nemertini - slimormer

72. Flimmerormer (Klasse)

74. Ikter (Klasse)

”Thysanozoon nigropapillosus” by Chaloklum diving. Licensed under CC BY 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/31318189

”Schistosoma mansoni” by Natural History Museum. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/12488449

Rekke Klasse

Turbellaria (Ehrenberg, 1831)

Platyhelminthes - flatormer Turbellaria - flimmerormer

Platyhelminthes - flatormer Trematoda - ikter

73. Haptormark (Klasse)

75. Bendelormer (Klasse)

”Monogenea” by Jean Lou Justine. Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOL - http:// eol.org/data_objects/27228337

”Taenia taeniaformis” by Ondrej Zicha. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/1995507

Rekke Klasse

Monogenea (Carus, 1863)

Platyhelminthes - flatormer Monogenea - haptormark, monogene ikter

Veldig små flatormer som hovedsakelig finnes i skinnet eller gjellene hos fisk.

Trematoda (Rudolphi, 1808)

Cestoda

Platyhelminthes - flatormer Cestoda - bendelormer

76. Asplanchna (Slekt)

78. Kellicottia longispina

”Nemertea” by Rotifer. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol.org/ data_objects/26396700

”Kellicottia longispina” by Fransesca Leasi. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/13242680

Rekke Rotifera - hjuldyr Klasse Eurotatoria Orden Plomia Familie Asplancnidae

Rekke Rotifera - hjuldyr Klasse Eurotifera Orden Plomia Familie Brachionidae

77. Keratella cochlearis

79. Polyarthra (Slekt)

” Keratella cochlearis” by Malcolm Storey. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/27021833

” Polyarthra euryptera” by Rotifer World Catalog. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/26397174

Rekke Rotifera - hjuldyr Klasse Eurotifera Orden Ploima Familie Brachionidae

Rekke Rotifera - hjuldyr Klasse Eurotifera Orden Plomia Familie Synchaetidae

Asplanchna

Keratella cochlearis (Gosse, 1851)

Kellicottia longispina (Kellicott, 1879)

Polyarthra (Ehrenberg, 1834)

80. Bryozoa - Mosdyr (Rekke) Bryozoa (Ehrenberg, 1831)

” Plumatella repens” by Ondrej Zicha. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http:// eol.org/data_objects/5818108

Rekke

Bryozoa - mosdyr

Aquatic. Typically 0.5 mm long. Filter feeders.

81. Brachiopoda - Armføttinger (Rekke)

Brachiopoda (Duméril, 1806)

” Hemithiris psittacea” by Claude Nozeres. Licensed under CC BY-NC-SA 4.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/5818108

Rekke

Brachiopoda - armføttinger

Lever i havet. Få nålevende - vanlige som fossiler (paleozoikum - mesozoikum). Har over/under-skall (i motsetning til muslinger som har høyre/venstre-skall).

82. Tusenbeinkreps (Orden) Anostraca (Sars, 1867)

84. Daphnia (Slekt) Daphnia (Müller, 1785)

” Fairy Shrimp” Public domain.

”Daphnia pulex” by Paul Hebert. Licensed under CC BY 2.5 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Daphnia

Rekke U.rekke Klasse Orden

Arthropoda - leddyr Crustacea - krepsdyr Branchiopoda - bladføttinger Anostraca - tusenbeinkreps

Aquatic.

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Branchiopodia - bladføttinger Orden Diplostraca U.orden Cladocera - vannlopper, dafnier Familie Daphniidae

Typically 0.5 mm long. Filter feeders.

83. Skjoldkreps

Lepidurus arcticus (Pallas, 1793)

85. Bosmina (Slekt) Bosmina (Baird, 1845)

” Skjoldkreps” by Per Harald Olsen - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Lepidurus_arcticus

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Branchiopoda - bladføttinger Orden Notostraca - Damrokker Familie Triposidae Ferskvann. Skandinavia, Island, Svalbard, Russland. Tåler kaldere vann enn andre arter i ordenen.

”Bosmina liederi” by Jaclyn McCormick. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/15251481

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Branchiopodia - bladføttinger Orden Diplostraca U.orden Cladocera - vannlopper, dafnier Familie Bosminidae

86. Gelekreps

88. Polyphemus pediculus

”Holopedium gidderum” by Proyecto Agua. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/29867575

”Polyphemus pediculus” by Biodiversity Institute of Ontario. Licensed under CC BY 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/15250588

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Branchopodia - bladføttinger Orden Diplostraca U.orden Cladocera - vannlopper, dafnier Familie Holopdiidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Branchiopodia - bladføttinger Orden Diplostraca U.orden Cladocera - vannlopper, dafnia Familie Polyphemidae

87. Linsekreps

89. Muslingkreps (Klasse)

”Bosmina liederi” by Jaclyn McCormick. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/15251481

”Ostracod” by Anna33 at en.wikipedia. Licensed under CC BY 2.5 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Ostracod

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Branchiopoda - bladføttinger Orden Diplostraca U.orden Cladocera - vannlopper, dafnier Familie Chydoridae

Rekke Arthropoda leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Ostracoda

Holopedium gidderum (Zaddach, 1855)

Eurycercus lamellatus (Müller, 1776)

Polyphemus pediculus (L:, 1761)

Ostracoda (Latreille, 1802)

Non-marine. Extant. Newfoundland?

90. Steinrur

92. Andeskjell, langhalser (Slekt)

” Seepocken” by Blue Ridge Kitties. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/blueridgekitties/

” Lepas” by Ecomare. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol.org/ data_objects/23097757

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Maxillopoda U.klasse Thecostraca I.klasse Cirripedia - rankeføttinger, cirripeder Orden Sessilia Familie Balanidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Maxillopoda U.klasse Thecostrata I.klasse Cirripedia - rankeføttinger, cirripeder Orden Pedunculata Familie Lepadidae

Balanus balanus (L., 1758)

Lepas (L., 1758)

Lever på dypere vann enn fjærerur.

Levir i hav, i tidevannssonen.

Vanlig langs hele norskekysten.

Kjøler på skip, drivgods og hvaler. Filtrerer plankton.

91. Fjærerur

93. Calanoida (Orden)

” Acorn barnacles” by swan-scot Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/swan-scot/

” Calanus glacialis” by Russ Hopcroft Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http:// eol.org/data_objects/7746043

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Maxillopoda U.klasse Thecostraca I.klasse Cirripedia Orden Sessilia Familie Archaeobalanidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Maxillopoda U.klasse Copepoda - Hoppekreps, Kopepoder Orden Calanoida

Semibalanus balanoides (L., 1767)

Lever på grunt vann, i fjæra. Vanlig langs hele norskekysten.

Calanoida (Sars, 1903)

Lever i havet, ferskvann, myrer og sumper. Noen er parasitter på fisk, muslinger.

94. Cyclopoida (Orden)

96. Argulus (Slekt)

” Oithona similis” by Russ Hopcroft. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http:// eol.org/data_objects/7746194

” Argulus foliaceus” by Geoff Boxshall. Licensed under CC BY-NC-SA 4.0 via EOL http://media.eol.org/content/2013/11/13/21/94551_orig.jpg

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Maxillopoda U.klasse Copeopoda - Hoppekreps, kopepoder Orden Cyclopoida

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Maxillopoda U.klasse Branchiura - fiskelus, karpelus Orden Arguloida Familie Argulidae

Cyclopoida (Burmeister, 1834)

Hav og ferskvann. Metamorfisk larveutvikling. Beveger seg raskt. First antennae shorter than the length of the head and thorax.

Argulus (Müller, 1785)

Parasitter på fisk. Norge: Stor fiskelus og liten fiskelus. Et stort skjold dekker det meste av kroppen. Tydelige øyne.

95. Lakselus

97. Mysider (Orden)

” Lepeophtheirus salmonis” by BOLD. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/15236018

«Hemimysis anomala GLERL 2» by S. Pothoven. Licensed under public domain via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Mysider

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Maxillopoda U.klasse Copeopoda - Hoppekreps, kopepoder Orden Siphonostomatoida Familie Caligidae

Rekke U.rekke Klasse Orden

Lepeophtheirus salmonis (Krøyer, 1837)

Lever av slimet, huden og blodet til laksefisker. Stort hode, brukes som sugekopp.

Mysida (Haworth, 1825)

Arthropoda - leddyr Crustacea - krepsdyr Malacostraca - storkreps Mysida - mysider, pungreker, rekebarn

5-25 mm. Øyner sitter på stilker. Mysidene har i motsetning til rekene ikke fem par gangbein, men åtte par to-grenede lemmer på forkroppen.

Livssyklus 8 stadier, generasjon 6 uker.

98. Nordlig marflo

100. Orchestia (Slekt)

«Gammarus lacustris» av User:Jānis U. Licensed under public domain via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Nordlig_marflo

«Orchestia gammarellus» by August Le Roux. Licensed under CC BY-SA 30 via EOL - http://eol.org/data_objects/27145735

Rekke U.rekke Klasse Orden Familie

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Amphipoda - tanglopper, amfipoder Familie Talitridae

Gammarus lacustris (Sars, 1863)

Arthropoda - leddyr Crustacea - krepsdyr Malacostraca - storkreps Amphipoda - tanglopper, amfipoder Gammaridae

Orchestia (Leach, 1814)

Lever i ferskvann. Bidrar til rødfarge i kjøttet på ørret og røye. Flattrykt fra siden, uten ryggskjold. Mangler på sørlandet pga sur nedbør.

99. Vanlig tangloppe

101. Tanglus (Slekt)

«Gammarus locusta» av © Hans Hillewaert. Lisensiert under CC BY-SA 4.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Tangloppe

«Idotea balthica» by Biopix. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol.org/ data_objects/26390272

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkerps Orden Amphipoda - tanglopper, amfipoder Familie Gammaridae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Isopoda - isopoder, tanglus Familie Idoteidae

Gammarus locusta (Sars, 1863)

Lever på havstrender og i brakkvann. Svært vanlig langs kysten i Norge. Hannen opptil 25 mm, hunnen mindre. Tangloppe atskiller seg fra tanglus (familien Idoteidae) ved at sistnevnte er mykere i kroppen.

Idotea (Fabricius, 1798)

Havet, kalde farvann.

102. Gråsugge, asell

104. Strandskrukketroll

«Asellus aquaticus - Water hog-louse» by marionbarlow. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/bugsarewild/

”Ligia oceanica Flickr” by me’nthedogs. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Ligia_oceanica

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Isopoda - isopoder, tanglus Familie Asellidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Isopoda - isopoder, tanglus U.orden Oniscidea, skrukketroll Familie Ligiidae

Asellus aquaticus (L., 1758)

Lever på bunnen av elver, bekker og ferskvann. Liker seg der det er mye stein å gjemme seg under. 18-25 mm.

Ligia oceanica (L., 1767)

Finnes fra Norge til Middelhavet. Opptil 30 mm, et av de største skrukketroll.

Tåler surhetsgrad ned mot pH5.

103. Skrukketroll, munkelus (Underorden)

105. Sandreke, hestereke

«Woodlouse» by TimOve. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/timove/

«Crangon crangon» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

Rekke U.rekke Klasse Orden

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkerps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Caridea - reker Familie Crangonidae

Oniscidea (Latreille, 1802)

Arthropoda - leddyr Crustacea - krepsdyr Malacostraca - storkreps Isopoda - isopoder, tanglus

Omtrent 3800 arter. Noen lever i fjæra, de vanligste på land. Minner om insekter på levevis og utseende. Har 7 par bein.

Crangon crangon (L., 1758)

Reke som blir fisket i Nordsjøen. Voksne arter vanligvis 30-50mm.

106. Nipiggmudderreke

108. Dypvannsreke, matreke

Attribution

«Pandborealisind» by Alaska Fisheries Science Center. Licensed under Public domain via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Dypvannsreke

Rekke Arthropoda - leddyr U. rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Caridea - reker Familie Crangonidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Caridea - reker Familie Pandalidae

Pontophilus norvegicus (Sars, 1861)

Pandalus borealis (Krøyer, 1838)

Lever like over bunnen 50-600m dyp. Den viktigste matreken i Norge. Har røde pigmenter.

107. Strandreke

109. Rødglassreke

«Palaemon elegans» by cquintin. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/34878947@N04/

«Pasiphaea tarda» by IO Photography Group. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/15245292

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Caridea - reker Familie Palaemonidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Ploecyemata I.orden Caridea - reker Familie Pasiphaeidae

Palaemon elegans (Rathke, 1837)

Østersjøen. Lite kommersielt utnyttet i Norge.

Pasiphaea tarda (Krøyer, 1845)

Distribution: Western Atlantic: Greenland and Hudson Strait to off South Carolina. Habitat: Upper mesopelagic of the Gulf and estuary.

110. Sjøkreps

112. Eremittkreps (Familie)

«Nephrops norvegicus no» by Arnstein Rønning. Lisenced under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Sjøkreps

” Pagurus pollicaris - Flat claw hermit crab” by Crabby Taxonomist. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/crabby_taxonomist/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Astacidea - langhalekreps Familie Nephropidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Anomura - anomurer, trollkreps Familie Paguridae - eremittkreps

Nephrops norvegicus (L., 1758)

Paguridae (Latreille, 1802)

Andre navn: Bokstavhummer, rekekonge.

Mangler eksoskjelett.

Mindre enn hummer. Slankere med lange, smale klør.

Høyre klo større enn venstre.

Lever på myk bunn av leire og sand i Skagerrak og Kattegat, vanligvis på 30-40 meters dyp.

111. Edelkreps

113. Krinakrabbe

«Pasiphaea tarda» by IO Photography Group. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/15245292

«Krinakrabbe» by Asbjørn Hansen. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/xoto/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleosyemata I.orden Astacidea - langhalekreps Familie Astacida

Astacus astacus (L., 1758)

Galathea strigosa (L., 1761)

Andre navn: ferskvannskreps, kreps, flodkreps.

Nordatlanteren.

Lever i elver og vann. Norden, UK. Stor bestand i Tyrifjorden.

Lett gjenkjennelig med blå tversgående striper.

Rødlista: EN. 12cm hunn 18cm hann. Grønn, brun, blå eller svart.

114. Korallkreps

116. Taskekrabbe

«Munidopsis serricornis» by Tin-Yam Chan. Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/22710291

«Cancer pagurus» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Brachyura - krabber Familie Cancridae

Munidopsis serricornis (Loven, 1852)

Cancer pagurus (L., 1758)

En av de rikeste artene i korallrev utenfor sør-Norge.

Hard havbunn nordsjøen, viktig matkrabbe.

Opptil 20mm.

Størst av krabbene som finnes naturlig i norske farvann. Rødbrundt skall (mot lilla hos ungdyr) Kan ha hvite flekker. Sorte klør, sorte beintupper

115. Munida (Slekt)

117. Strandkrabbe

«Munida rufiantennulata» by Joanne Taylor. Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/23257076

«Carcinus maenas» by bathyporeis. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Brachyura - krabber Familie Portunidae - svømmekrabber

Munida (Leach, 1820)

Carcinus maenas (L., 1758)

Den vanligste krabben i tidevannssonen i norske farvann. Tilpasningsdyktig, farlig fremmed art andre steder. Opptil 6x9 com ryggskjold. Bulker foran: 5:3:5. Grønn, brun, grå, rød.

118. Svømmekrabber (Slekt)

120. Polydesmus (Slekt)

”Liocarcinus marmoreus 2” by Hans Hillewaert. Licensed under CC BY-SA 4.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Liocarcinus

” Polydesmus complanatus” by Filip Trnka. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/2004330

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Brachyura - krabber Familie Portunidae - svømmekrabber

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Myriapoda - mangefotinger, myriapoder Klasse Diplopoda - tusenbein Orden Polydesmida Familie Polydesmidae

Liocarcinus (Stimpson, 1858)

12 arter, bl.a. Flying crab.

Polydesmus (Latreille, 1802)

12 arter, bl.a. Flying crab.

119. Stankelbeinskrabber (Familie)

121. Cylindroiulus (Slekt)

«Macrocheira kaempferi» by Charles Laigo. Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/26866002

” Cylindroiulus sp.” by Andy Murray. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/andybadger/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Crustacea - krepsdyr Klasse Malacostraca - storkreps Orden Decapoda - tifotskreps U.orden Pleocyemata I.orden Brachyura - krabber Familie Inachidae - stankelbeinskrabber

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Myriapoda - mangefotinger, myriapoder Klasse Diplopoda - tusenbein Orden Julida Familie Julidae

Inachidae (McLeay, 1838)

Cylindroiulus (Verhoeff, 1894)

Nordeuropa.

Lange bein.

Trådskolopendere (Slekt)

124. Leddspretthaler (Underorden)

«Geophilus flavus» by Biopix. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol.org/ data_objects/19163319

«Panurida maritima» by Malcolm Storey. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL http://eol.org/data_objects/27021912

Rekke U.rekke Klasse Orden Familie

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Entognatha - gjemtkjevinger Orden Collembola - spretthaler U.orden Poduromorpha - leddspretthaler

Geophilus

Arthropoda - leddyr Myriapoda - mangefotinger, myriapoder Chilopoda - skolopendere Geophilomorpha - jordkrypere Geophilidae - storjordkrypere

Poduromorpha

The Poduromorpha always have short legs and a plump body, but more oval in shape than the Symphypleona.

123. Brun steinkryper, storsteinkryper

125. Kulespretthaler (Underorden)

«Lithobius forficatus» by Palica. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Storsteinkryper

«Kugelspringer (Collembola: Sminthuridae)» by gbohne. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gbohne/

Rekke Arthropodia - leddyr U.rekke Myriapoda - mangefotinger, myriapoder Klasse Chilopoda - skolopendere Orden Lithobiomorpha Familie Lithobiidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Entognatha - gjemtkjevinger Orden Collembola - spretthaler U.orden Symphypleona

Lithobius forficatus (L., 1758)

Den vanligste steinkryperen i Norge, finnes i hele verden. Kastanjebrun, 14-31mm Antennene er trådformet med 35-49 segment og utgjør om lag en tredel av kroppens lengde. På hver side av hodet er en gruppe med 16 - 40 punktøyne.

Symphypleona

The Symphypleona are very round animals, almost spherical, and usually have long antennae.

126. Steinsprett

128. Døgnfluer + nymfe(Orden)

«Petrobius brevistylis» by Magne Flåten. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Hoppebørstehaler

«Mayfly - Døgnflue» by Sven-Kåre Evenseth. Licensed under CC BY-SA-ND 2.0 via Flickr - http://no.wikipedia.org/wiki/Hoppebørstehaler

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Apterygota Orden Archaeognatha - hoppebørstehaler Familie Machilidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola

Petrobius brevistylis (Carpenter, 1913)

Ephemeroptera (Hyatt & Arms, 1891)

Vingeløse, tett besatt av små skjell, tredelt hale.

Hemimetabole - flere nymfestadier.

Blir de forstyrret løper de og kan gjøre lange hopp.

Kan ikke ta til seg næring som voksent individ. 46 arter i Norge. Både nymfene og de voksne har haletråder. Vingene kan heller ikke foldes sammen. Framvingene er større enn bakvingene.

127. Sølvkre

129. Vannymfer + nymfe (Underorden)

«Lepisma saccharina» by Adrián Afonso. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/adrian-afonso/

«Damselfly» by torbus. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/torbus/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Apterygota Orden Zygentoma - børstehaler Familie Lepismatidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Odonata - øyenstikkere

Lepisma saccharina (L., 1758)

Zygoptera (Selys, 1854)

Dråpeformet, sølvfarget, flatt. Nattaktiv og lyssky.

Vannymfer er de små øyenstikkerne.

Finner dem gjerne i skuffer på kjøkkenet.

Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de foldes bakover kroppen under hvile. Vingene er vanligvis blanke. Artene ofte vanskelig å skille fra hverandre. Nymfene ånder med trakégjeller (bladgjeller), plassert bakerst på bakkroppen.

130. Libellulidae + nymfe (Familie)

132. Steinfluer + nymfe (Orden)

«Anisoptera sp. on my finger» by Thomas Bresson. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/computerhotline/

«aeniopteryx sp.» by Jenn Forman Orth. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/urtica/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Odonata - øyenstikkere U.orden Anisoptera - libeller

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Plecoptera - steinfluer

Libellulidae (Rambur, 1842)

Plecoptera (Burmeister, 1839)

Finnes bare i nærheten av ferskvann. Blant de større øyenstikkerne - større enn vannymfene. Mørk og kraftig kropp. Kroppen er ofte grønn, blå, brun eller gul. Hannene er generelt mer fargerike enn hunnene. Eldre hanner får ofte en blåpudring på bakkroppen. Øynene møtes og støter sammen, på hodets overside. Nymfene er kraftige, ofte litt flate med en ganske kort og litt hårete kropp. På ryggsiden har den anlegg til vinger. Beina er godt utviklet og på hodet har den forholdsvis små øyne. På hodets underside har nymfene en fangmaske (en «leddet munn»).

Larvene er akvatiske, ligner de voksne, med mangler selvsagt vinger. Larver har noen utvekster langs kanten av bakkroppen (gjeller).

131. Aeshnidae + nymfe (Familie)

133. Løvgresshopper (Familie)

«Emperor» by Paul Ritcie. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/thelizardwizard/ + «Aeshnidae Dragonfly Nymph» by Bill & Mark Bell, licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/ photos/48991563@N06/

«Tettigoniidae» by Thomas Brersson. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/computerhotline/

Aeshnidae (Rambur, 1842)

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Odonata - øyenstikkere U.orden Anisoptera - libeller

Mosaikkøyenstikkeres ulike farger i flekker, punkt og linjer er opphavet til navnet Blant de større øyenstikkerne. Øynene møtes, støter sammen, på hodet overside. Nymfene er kraftige, avlange med en ganske glatt sylindrisk kropp. På ryggsiden har den anlegg til vinger. Beina er godt utviklet og på hodet har den store øyne. På hodets underside har nymfene en fangmaske (en leddet munn).

Larvestadiene er i vann, og de voksne er heller ikke særlig gode flyvere. Steinfluer her en ganske bløt hud, og er noe flattrykte av utseende. Lengden kan bli opptil 50 mm med et vingespenn på 100 mm. Men de fleste er mindre, vanligvis noen centimeter lange.

Tettigoniidae (Krauss, 1902)

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Orthoptera - rettvinger U.orden Enisfera Vortebitere, sirisser O.familie Tettigonioidea - løvgresshopper Løvgresshopper er en gruppe rettvinger. Middels til store. 10-100 mm Åtte arter er funnet i Norge, vanligst på sør-østlandet. Grønne eller brunspraglete med lange antenner. Loddrett ansikt. De kjennes fra markgresshopper eller nymfer av slike ved de lange, trådtynne antennene. Fra andre norske insekter med lange antenner kjennes de ved at kroppen er høyere enn den er bred.

134. Markgresshopper (Familie)

136. Saksedyr (Orden)

«Gråbrun markgresshoppe - Chortippus brunneus» by Arnstein Rønning. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/eaglestein/

«Dermaptera: Foriculidae: Foricula auricularia» by Mick Talbot. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/micks-wildlife-macros/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Orthoptera - rettvinger U.orden Caelifera - gresshopper O.familie Acridoidea - markgresshopper

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Dermaptera

Acrididae (MacLeay, 1819)

Små til svært store (5-120 mm) gresshopper med korte antenner. 13 arter funnet i Norge.

Dermaptera (De Geer, 1773)

Tre arter i Norge. 10-12 mm, saks på bakkroppen. Helt ufarlig. Tangen på bakkroppen brukes til forsvar, fange byttedyr med og parringslek. Noen arter flyr litt, andre er vingeløse.

Mange er grønne, men de kan også være brunspraglete eller mer fargerike.

135. Markkakerlakk

137. Trips, frynsevinger (Orden)

«Ectobius lapponicus a1» by Adam Opioła. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Markkakerlakk

«Winged Thrip» by Tony. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/32977858@N02/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Blattodea - kakerlakker Familie Ectobiidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Thysanoptera - trips, frynsevinger

Ectobius lapponicus (L., 1758)

Thysanoptera (Halyday, 1836)

Markkakerlakk er en kakerlakk som finnes over hele Norge. Ikke skadedyr.

0.5 - 14mm, defleste under 1mm.

To par lange vinger, med fjærformet, forgrenet ribbenett. Brukes til korte flyturer.

Munndelene er stikkende og sugende, asymmetrisk. Bare den venstre kjeven (mandible) er utviklet. Antennene er trådformet, korte, med seks til ti ledd.

Voksent eksemplar (imago) ca 1 cm. Kakerlakkene har en karakteristisk flat og oval form. Munnen er bitende, antennene er trådformede, lange og tynne, uten utvidet klubbe i spissen.

Bakkroppen (abdomen) har ingen haletråder (cerci). Vingene (begge par) er like store, og kjennes på de særegne frynsene (hår) langs bakkanten. Men det finnes arter med reduserte vinger eller som helt mangler vinger.

138. Sikader (Underoreden)

140. Sugere (Overfamilie)

«Javesella pellucida» by Biopix. Licensed under CC BY-NC 3.0 via Flickr - http://eol. org/data_objects/26087183

«Javesella pellucida» by Marcello Consolo. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marcelloconsolo/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Hemiptera - nebbmunner U.orden Auchenorrhyncha - sikader

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Hemiptera - nebbmunner U.orden Psylloidea - sugere

Auchenorrhyncha

Psylloidea (Latreille 1807)

Sikader er insekter som lever av å suge saften ut av planter. De minste artene er bare et par millimeter lange, de største av sangsikadene kan oppnå et vingespenn på ca. 14 centimeter.

Sugere er en gruppe plantelus. Små, 0.2 - 8 mm. 75 arter i Norge.

Sugesnabel som peker bakover

Antenner leddete, bakbein for hopping.

Kraftig og hard kropp. Velutviklede vinger, lite hode, runde fasettøyne.

Ansiktet har en stor plate i midten. Bakbeina er ofte utviklet for hopping. Nymfene ligner de voksne, men mangler ferdig utviklede vinger og ytre kjønnsorganer. De er gjerne grønne på farge, også når de voksne ikke er det.

139. Bladlus (Overfamilie)

141. Buksvømmere (Familie)

«Macrosiphum rosae» by Jean-Raphaël Guillaumin. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/jrguillaumin/

«Boatman bug» by Jean and Fred. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/jean_hort/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Hemiptera - nebbmunner U.orden Sternorrhyncha - plantelus

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Exopterygota - hemimetabola Orden Hemiptera - nebbmunner U.orden Heteroptera - teger I.orden Nepomorpha - vannteger

Aphidoidea

Corixidae (Leach, 1815)

4000 arter, 1 - 10 mm. Ofte grønne, kan også være brune, røde og svarte

Buksvømmere er en gruppe teger. 29 arter i Norge, lever i stillestående vann.

Med og uten vinger. Beina vanligvis lange og tynne.

Små til middels store, 2.5 - 15 mm.

Antennene består av to tykke basale segmenter (nærmest kroppen) og et flagellum (tynnere antenneledd) med opptil fire segmenter.

Ofte mørk med fine, lyse tverrstriper på forkroppen. Bredt hode. Antennene er små og nesten usynlige. Kort sugesnabel som peker bakover

142. Ryggsvømmere (Familie)

144. Stavtege

«Water Heteroptera - Notonectidae - Notonecta glauca» by Mark Talbot. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/micks-wildlife-macros/

«Ranatra linearis» by Pix Spotting. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/pixspotting/

Notonectidae (Latreille, 1802)

En gruppe teger. Tre arter funnet i Norge.

Ranatra linearis (L., 1758)

Svømmer opp-ned, er lyse på ryggen, mørke på buken.

Typisk 5cm lange, pusterørhalen er ofte halve dyret.

Båt-form. Åre-lignende bakbein.

Grunt vann i frodige tjern.

De to norske artene kan skilles på fargen på scutellumet.

De svømmer, og voksne arter kan fly.

143. Vannskorpion

145. Vannløpere (Familie)

«Water Scorpion - Nepa cinerea - Queens Wood - Hunsdon - UK» by Ben Sale. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/33398884@N03/

«Common pond skater» by Darius Baužys. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/darius_bauzys/

Nepa cinerea (L., 1758)

Gerridae (Leach, 1815)

Sentraleuropa og UK. Tjern og stille vann.

En gruppe av teger, 8 arter funnet i Norge. 1.5 - 35 mm.

Lever hovedsakelig av andre insekter.

Kan minne om mygg, men har tilsynelatende ikke vinger, og løper hurtig og rykkvis på vannoverflaten. Forbeina er korte, disse brukes til å holde byttedyret fast mens den suger.

146. Veggdyr (veggelus)

148. Breiteger, blåbærfis (Familie)

«Javesella pellucida» by Biopix. Licensed under CC BY-NC 3.0 via Flickr - http://eol. org/data_objects/26087183

«Pentatomidae» by jacinta lluch valero. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/70626035@N00/

Cimex lectularius (L., 1758)

Pentatomidae (Leach, 1815)

Parasitt som suger blod fra mennesker

18 arter funnet i Norge, 5-20mm

Ovalt og noe flattrykt, 4,5 x 3 mm

Fem følehornledd

Rødbrun, men mørk farge når det har sugd blod. Mangler vinger

Stort trekantet scutellum som ofte dekker det meste av bakkroppen

Nymfene ligner de voksne, men er mindre

147. Bladteger (Familie)

149. Grønn sandjeger + billelarver

«Lygus pratensis (Miridae) - Gemeine Wiesenwanze» by gbohne. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gbohne/

«Green tiger beetle (Cicindela campestris)» by Alexey Kljatov. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/chaoticmind75/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Adephaga Familie Carabidae - løpebiller U.familie Cicindelinae - sandjegere

Miridae (Hahn, 1831)

4000 arter, 1 - 10 mm. Ofte grønne, kan også være brune, røde og svarte Med og uten vinger. Beina vanligvis lange og tynne. Antennene består av to tykke basale segmenter (nærmest kroppen) og et flagellum (tynnere antenneledd) med opptil fire segmenter.

Cicindela campestris (L., 1758)

Europa, Asia, Norge utenom helt nord. Opptil 15 millimeter lang. Den har en frisk grønn farge med noen små hvite, litt blekt gule, runde flekker på dekkvingene. Løper fort og flyr godt. Larven ser annerledes ut. Er også rovdyr. Graver seg ned så bare hodet er synlig, og venter på at byttedyr skal løpe rett i munnen på den.

150. Lærløper

152. Vanlig jordløper

«Pentatomidae» by jacinta lluch valero. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/70626035@N00/

«Carabus nemoralis» by Udo Schmid. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Carabus coriaceus (L., 1758)

Carabus nemoralis (Müller, 1764)

Europa, midtøsten Asia, Norge. En av de største nordiske billene, 32-40 mm.

Europa, midtøsten Asia, Nord-Amerika, Norge. 22-26 mm.

Helt svart uten metallisk glans.

Mørk, svart, men ofte med et bronsefarget, svakt blå-fiolett langs ytterkanten.

Sammenvokst, kan ikke fly.

Den kan ligne fiolett jordløper, men kan skilles på at vanlig jordløper er mindre (kortere) og bredere, og at dekkvingene har lett metallglans og tydelige lengderekker av punktgroper.

151. Hageløper

153. Sumpløper (Underfamilie)

«Green tiger beetle (Cicindela campestris)» by Alexey Kljatov. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/chaoticmind75/

«Elaphrus cupreus bl» by Siga. Licensed under GFDL via Wikimedia Commons http://no.wikipedia.org/wiki/Sumpløpere

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Adephaga Familie Carabidae - løpebiller

Carabus hortensis (L., 1758)

Elaphrinae (Latreille, 1802)

8 arter i Norge. Lever på bredden av elver og innsjøer. Hele Europa og Norge til polarsirkelen. 22-28mm.Lett metallglans på svart farge.

De er som oftest lett kjennelige på at dekkvingene har mange runde, grunne, metallisk glinsende groper, og på det store hodet med utstående fasettøyne.

Den kan skilles fra de fleste andre artene i slekten Carabus på de tydelige lengderekker av gylne kobber- eller svakt grønnfargede punktgroper. Hver av dekkvingene har tre slike punktrekker. Den kan ligne vanlig jordløper som også har lengderekker av punktgroper, med disse er ikke så markerte, kun svakt tilstede.

154. Pterostichus (Slekt)

156. Virvlere (Familie)

«Pterostichus madidus (Fabricius 1775)» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Gyrinus substriatus Stephens, 1828» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota Orden Coleoptera - biller U.orden Adephaga Familie Carabidae - løpebiller U.familie Harpalinae - markløpere

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Adephaga Familie Gyrinidae - virvlere

Pterostichus (Bonelli, 1810)

Gyrinidae (Latreille, 1810)

Todelte fasettøyne, én del for å se under vann og én del for å se over vann. Parasitt som suger blod fra mennesker

3 - 7 mm, oftest svarte

Ovalt og noe flattrykt, 4,5 x 3 mm

Kroppen er helt glatt hos slekten Gyrinus, hårete hos slekten Orectochilus.

Rødbrun, men mørk farge når det har sugd blod. Mangler vinger

Om en virvler blir fanget, skiller den ut et illeluktende stoff.

Nymfene ligner de voksne, men er mindre

155. Vannkalver (Familie)

157. Vanntråkkere (Familie)

«Dytiscus marginalis Linné, 1758 male» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Peltodytes caesus (Duftschmid, 1805)» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Adephaga Familie Dytiscidae - vannkalver

Dytiscidae (Leach, 1815)

Både imago og larver er rovdyr som lever i vann. Henter luft i vannoverflaten. 2-50 mm. Hode, bryst og bakkropp danner én kurve. svømmer raskt med symmetriske bevegelser

Haliplidae (Aubé, 1836)

Små (2,5 – 4,5 mm), båtformede biller, høyt hvelvet på oversiden. 14 arter i Norge Fasettøynene er utstående, antennene 11-leddete, korte og trådformede. Billene er vanligvis brungule, med rekker av mørke punkter på dekkvingene.

158. Vannkjær (Familie)

160. Rødbrystet åtselbille

«Sternolophus inconspicuus (Nietner, 1865)» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Carrion Beetle Oiceoptoma thoracicum» by Mick Talbot. Licensed under CC BYMC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/micks-wildlife-macros/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga Familie Hydrophilidae - vannkjkær

Hydrophilidae (Latreille, 1802)

Oiceoptoma thoracicum (L., 1758)

Dels vannlevende, dels fuktige områder på land. 1 - 50 mm. Vannkjærene kan kjennes på avrundet, oval kroppsform kombinert med at palpene er minst like lange som de kølleformede antennene. Avrundet kroppsform, som oftest mørkfargede og blanke. Dekkvingene og brystskjoldet (pronotum) danner en kontinuerlig kurve, mens hodet gjerne stikker litt ut fra denne.

Lett å kjenne igjen og ganske vanlig i Norge. Den lever på åtsler og annet råtnende materiale. 11-16 mm.

159. Nicrophorus (Slekt)

161. Kortvinger, rovbiller (Familie)

«Burying Beetle. Nicrophorus vespillo.» by gailhampshire. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gails_pictures/

«Staphylinidae» by Andreas Kay. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/andreaskay/

Nicrophorus (Fabricius, 1775)

Lever på små åtsler som de graver ned. Mørke + ofte gule/røde. 10-35 mm.

Staphylinidae (Lameere, 1900)

De aller fleste kortvinger kjennes lett på at dekkvingene (elytra) er forkortet slik at de ikke dekker mer enn litt av bakkroppen (under halvparten). 1000 arter i Norge. De kan minne om saksedyr men mangler klypen på bakkroppsspissen.

162. Stumpbiller (Familie)

164. Rødvinget gjødselbille

«Margarinotus bipustulatus (Schrank, 1781))» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Aphodius fimetarius 4» by Chris Moody. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/zpyder/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Scarabaeoidea Familie Scarabeidae - skarabider, torbister U.familie Aphodiinae - gjødselbiller

Histeridae (Gyllenhal, 1808)

De varierer veldig i form men de fleste kan kjennes på kølleformede antenner kombinert med dekkvinger som ikke når helt til bakkroppsspissen, og fremoverrettede kjever. 44 arter i Norge. Hodet kan trekkes tilbake inn under brystskjoldet.

Aphodius fimetarius (L., 1758)

Tilhører familien skarabider. Spadeformet hode. Lever der husdyr beiter.

163. Tordivler (Familie)

165. Kastanjeoldenborre

«Geotrupes spiniger (Marsham, 1802) male» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Melolontha hippocastani» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Scarabaeoidea

Geotrupidae (Latreille, 1802)

4 arter i Norge. (bildet) bare på sørlandet. Kroppsbygningen er meget kraftig.

Melolontha hippocastani (Fabricius, 1801)

En ganske stor (22-26 millimeter), rødbrun, fint hårete skarabide. Antennene er ganske ulike hos de to kjønnene: de ytre, bladatkige leddene er ganske lange hos hannen, mye kortere hos hunnen.

166. Gullbasser (Underfamilie)

168. Sankthansorm

«Cetonia aurata Linné, 1761» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Lampyris noctiluca» by Sarah Gragg. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/wild-eyes/

Cetoniinae (Leach, 1815)

Lampyris noctiluca (L., 1767)

Atore, 5 - 120 mm. 3 arter i Norge. To av tre arter med metallisk glans.

Bio-luminescens i alle stadier - larve, puppe og bille. Hunnen sterkest lys.

Skovlformet hode.

Hannen har dekkvinger, hunnen mangler. Bakerst på kroppens to siste ledd, på bukplatene, er hun litt gulere på farge, og det er herfra hun frembringer lyset.

167. Humlebille

169. Bløtvinger (Familie)

«Trichius fasciatus Linné, 1758» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Cantharis fusca» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Elateroidea

Trichius fasciatus (L., 1758)

Vanlig over hele Norge, 9 - 12 mm. Hode, pronotum og bakkroppsspissen er tett kledt med fine hår som varierer i farge fra kremhvite til oransje.

Cantharidae (Imhoff, 1856)

Bløte vinger (lite kinitiserte) Rettsidete. 4500 arter i verden, 42 i Norge. 1.2 - 30 mm. Gode flyvevinger under de bløte dekkvingene. Brystskjoldet (pronotum) er mer eller mindre firkantet sett ovenfra.

170. Smellere (Familie)

172. Borebiller (Familie)

«Elateridae Agrypninae» by Bill & Mark Bell. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/48991563@N06/photos/coleoptera-us/

«Ernobius luteipennis» by Museum of Comparative Zoology, Harvard. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/data_objects/28643469

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Elateroidea

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Brostrichoidea

Elateridae (Leach, 1815)

Anobiidae (Fleming, 1821)

Kan ”smelle” hvis de havner på ryggen. En tapp på forbrystet passer inn i en grop på mellombrystet, og dersom tappen presses ut av gropa, spretter den ut med et smell og billen kastes opp i luften, kan slik snu seg.

Artsrik familie av vedborende biller.

2 - 70 mm. Langstrakte. Som oftest tydelige lengdestriper.

Matt overflate av skjell. Ofte sylindriske.

Store ulikheter i utseende.

Oversiden har ofte kontrasterende fargemønstere eller skjellkledte områder, kan også være metallfarget.

171. Fleskeklanner (Bacon beetle)

173. Glansbiller (Familie)

«Dermestes lardarius 1» by Chris Moody. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/zpyder/

«Carpophilus dimidiatus (Fabricius, 1792)» by Udo Schmidt. Licensed under CC BYSA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Brostrichoidea Familie Dermestidae - klannere U.familie Dermestinae - kjøttklannere

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Cucujoidea

Dermestes lardarius (L., 1758)

Europa og nære østen. Brukes av taksidermister til å rense skjeletter. Spiser keratin. Enkle å holde og kultivere.

Nitidulidae (Latreille, 1802)

3000 arter, 76 funnet i Norge. Kølleformete antenner. De fleste har en matt glans og mer eller mindre flat kroppsform. Små hår.

174. Marihøner (Familie)

176. Trebukker (Familie)

«Ladybug beetle on flower (Coccinellidae)» by Ziva and Amir. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via EOL - https://www.flickr.com/photos/125619820@N03/

«Cerambyx scopolii» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Cucujoidea

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Chrysomeloidea

Coccinellidae (Latreille, 1807)

Norge m. med 0, 2, 5, 7, 10, 11, 12, 13, 14, 16, 18, 19, 20, 22 og 24 prikker.

Cerambycidae (Latreille, 1802)

Artsrik gruppe ofte med svært lange antenner. 3 - 170 mm. 93 arter i Norge, Cerambyx scopolli (bildet) er bare funnet på kysten i Aust-Agder. De har ofte påfallende fargemønstre, eller er metallisk farget, mange har også grå og brune kamuflasjefarger.

175. Harlekinmarihøne

177. Bladbiller Familie)

«Harmonia axyridis» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Lochmaea spec. (Chrysomelidae) from the High Tatras» by gbohne. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gbohne/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Chrysomeloidea

Harmonia axyridis (Pallas, 1773)

Chrysomelidae (Latreille, 1802)

Oppført på norsk svarteliste 2012 SE.

En artsrik familie av planteetende biller, ca 200 funnet i Norge.

Ikke en opprinnelig norsk art, men har etablert seg på østlandet.

Ofte metallisk skinnende, eller gule/røde. 5-leddete ben (ser ut som 4-).

Mange prikker, gjerne 19-21. Rød - oransje - gul.

Oftest blank overflate, sjelden hårete.

Harlekinmarihøna har vanligvis et M- eller W-formet merke på halsskjoldet.

En gruppe har pigger.

178. Sivbukker (Underfamilie)

180. Barkbiller (Underfamilie)

«Donacia semicuprea - Schilfkäfer» by gbohne. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gbohne/

«Ips typographus (Linne, 1758)» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Donaciinae (Kirby, 1837)

Ligner trebukker, men antennene er bare ca. en halv kroppslengde.

En delgruppe av snutebillene.

Lever på sjøplanter. Langsmal, ikke så oval som de andre bladbillene.

Ganske like, brunsvarte, 2 - 8 mm. 68 arter i Norge.

5 - 15 mm. Ofte metallisk glinsende i bronsefarger. Kraftige bein.

Stor granbarkbille (bildet) vanlig i granskog. Dette er den eneste arten som forekommer i så store mengder at den kan bli et skadedyr.

179. Snutebiller (Familie)

181. Spissnutebiller (Familie)

«Hylobius abietis (Linné, 1758)» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

«Phrissotrichum tubuliferum (Wollaston, 1864)» by Udo Schmidt. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/coleoptera-us/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Coleoptera - biller U.orden Polyphaga O.familie Curculionoidea

Curculionidae (Latreille, 1802)

Apionidae

Dyrerikets mest artsrike familie, rundt 60.000 arter beskrevet, ca 300 i Norge.

Lette å kjenne igjen på sin pæreform, samt at antennene ikke er knebøyde.

Uoversiktelig systematikk. 0,6 - 40 mm.

Vanligvis mørke på farge, av og til med metallglans, men noen arter er klart røde eller gulaktige. Beina er ofte lysere.

De fleste har hodet i midten trukket ut til en snute, denne kan i ekstreme tilfeller være lengre enn resten av kroppen til sammen.

Scolytinae (Latreille, 1807)

48 arter i Norge. Noen arter kan gjøre skade særlig på kløver.

182. Mudderfluer + larve (Orden)

184. Gulløyne (Familie)

«Sialis lutaria» by Walwyn. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/overton_cat/

«Chrysopidae>Plesiochrysa ramburi» by Bill & Mark Bell. Licensed under CC BY-NCSA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/48991563@N06/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Megaloptera - mudderfluer

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Neuroptera - nettvinger

Megaloptera (Latreille, 1802)

Markert og rikt utviklet ribenett eller årenett på vingene. 300 arter, fem i Norge.

Chrysopidae

En familie av nettvinger. De fleste arter er lyst grønne og har røde eller gylne fasettøyne.

Ikke en ekte flue. Larvene lever i vann og de er frittgående på bunnen og lever som rovdyr på andre mindre dyr. De puster med gjeller. De skifter hud ialt 11 ganger før de bygger et puppekammer. Hele utviklingen (i Norge) tar ett år.

183. Kamelhalsfluer (Orden)

185. Maurløver (Familie)

«Xanthostigma xanthostigma». Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/overton_cat/

«Myrmeleon formicarius» by Gilles San Martin. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/sanmartin/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Raphidioptera - kamelhalsfluer

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Neuroptera - nettvinger

Raphidioptera (Handlirsch, 1908)

Myrmeleontidae

Lett gjenkjennelig hals, som egentlig er forbrystet.

Maurløver skiller seg fra andre nettvinger ved klubben ytterst på antennen.

Vingene er klare med mørkt godt utviklet ribbenett eller årenett, og et tydelig vingemerke (pterostigma).

Store, de norske artene har forvinger på 30 - 40 mm.

205 arter, tre i Norge.

Kun to, sjeldne arter i Norge: * *

Myrmeleon bore (strandmaurløve) Myrmeleon formicarius

186. Skorpionfluer (Familie)

188. Bloddråpesvermere + larver (Familie)

«Panorpidae» by Isfugl. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/erikjorgensen/

«Zygaena Exulans» by Lenz Moser. Licensed under CC BY-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/lenzmoser/ + «Six-spot Burnet caterpillar» by nutmeg66. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/rachel_s/

Panorpidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Mecoptera - nebbfluer Familie Panorpidae - skorpionfluer Skorpionfluer har hodet trukket ut i en snabel eller et nebb. Denne karakteristiske hodefasongen gjør det lett å skille en skorpionflue fra andre insekter. Tre arter i Norge Hannen, har et oppbøyd og stort rødfarget kjønnsapparat. Dette kan ligne på en skorpionhale, og herav kommer det norske navnet.

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Lepidoptera - sommerfugler O.familie Zygaenoidea 6 arter funnet i Norge. Larvene liker seg på erteblomster. De sterke fargene signaliserer at disse insektene er giftige, de inneholder blant annet cyanider. Seks arter finnes i Norge, den vanligste er fjellbloddråpesvermeren (Zygaena exulans) som er meget vanlig i høyfjellet. Larvene er korte og trinne, med korte brystføtter, oversiden med mange vorter som bærer korte børster. De er ofte lengdestripete i gult og svart.

187. Vårfluer + larver (Orden)

189. Målere + larve (Familie)

«Trichoptera» by DThierry Marysael. Licensed under CC BY-NC-ND-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/thierrymarysael/ + «Peradeniya» by Drriss&Marrionn. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/drriss/

«Lomaspilis marginata - Clouded Border» by Tatiana Bulyonkova. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/ressaure/

Trichoptera (Kirby, 1813)

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Trichoptera - vårfluer

195 arter i Norge og omtrent 11 000 i verden. Larvene lever i ferskvann. Campodeiforme, hodet er retter framover og beina eller bryststykket er mye mer avlangt en den andre typen larver. Dette gjør at de lett kan krype fritt rundt på bunnen. De er frittlevende, det vil si at de kryper rundt uten et beskyttnende hus, å gjemme seg i. Selv om enkelte arter har et hus som sitter fast i bunnen, hvor de kan trekkke seg tilbake. Eruciforme, hodet er rettet nedover og larvene har et kort bryststykke og omtrent alle beina samlet langt fram, under hodet. Disse larvene bygger et sylindrisk hus som de stikker bakkroppen inn i. Huset er ikke festet til bunnen og larvene kan bære dette med seg. Byggematrialene er strå, små steiner og annet som de finner og spinner sammen.

Zygaenidae (Latreille, 1809)

Geometridae (Leach, 1815)

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Lepidoptera - sommerfugler O.familie Geometroidea En stor gruppe sommerfugler. Navn fra larvenes måte å krype på. 22 000 arter i verden, 280 i Norge.

190. Nattfly (Familie)

192. Stor kålsommerfugl

«Noctua pronuba» by Donald Hobern. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/dhobern/

«Large Cabbage White» by Christian R. Hamacher. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/christian-hamacher/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Lepidoptera - sommerfugler O.familie Noctuoidea

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Lepidoptera - sommerfugler O.familie Papilionoidea - Dagsommerfugler Familie Pieridae - Hvitvinger

Noctuidae (Latreille, 1809)

Pieris brassicae (L., 1758)

Den største familien av sommerfugler med 35 000 beskrevne arter. 328 i Norge.

Stor kålsommerfugl er regnet som skadedyr på ulike kålplanter i korsblomstfamilien.

10 - 300 mm vingespenn.

I Norge har den naturlig utbredelse bare på sør- og østlandet, men er funnet over hele landet.

Kraftig bygde med hårete kropp. Oftest brune eller grå.

Vingeoversiden har lys hvit grunnfarge hvor ribbenettet nesten ikke kan ses. Vingespissen på framvingene er mørk, nesten svart.

191. Ligustersvermer

193. Rapssommerfugl

«Privet Hawk-moth (Sphinx ligustri)» by Bernard DUPONT. Licensed under CC BYNC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/berniedup/

«Green-veined White» by Paul Ritchie. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/thelizardwizard/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Lepidoptera - sommerfugler O.familie Bombycoidea Familie Sphingidae - Tussmørkesvermere

Sphinx ligustri (L., 1758)

Norges største ”innfødte” sommerfugl, og kan ha et vingespenn på 12 cm. Den er forholdsvis vanlig på Østlandet og Sørlandet og er også funnet enkelte ganger på Vestlandet. Hvite antenner. Larven er grønn, hvert ledd har en hvit og svart skråstripe.

Pieris napi (L., 1758)

Finnes i hele Norge. I dagligtale kalles den ofte for kålsommerfugl, men arten regnes ikke som et skadedyr i jordbruket. Vingenes underside er mer lys gul-grønn med et tydelig grågrønt ribbenett. Dette skiller arten fra liten og stor kålsommerfugl, som begge har bakvingeundersider som er ensfsrget.

194. Aurorasommerfugl

196. Dagpåfugløye

«Anthocharis cardamines - Oranjetipje» by Frans. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/fotoopa_hs/

«Inachis io - Le Paon du jour» by Didier. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/didier57/

Anthocharis cardamines (L., 1758)

Dagsommerfugl som er vanlig i sør-Norge. Kjønnene er ganske like, bortsett fra at hannen har en stor orange flekk som dekker omtrent halvparten av framvingen.

En dagsommerfugl som man med en gang kjenner igjen på at alle fire vingene har en stor øyeflekk.

195. Neslesommerfugl

197. Admiral

«Small Tortoiseshell (Aglais urticae) butterfly» by Dean Morley. Licensed under CC BY-ND-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/33465428@N02/

«Vanessa atalanta» by Alias 0591. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr -https://www. flickr.com/photos/renemensen/

Aglais urticae (L., 1758)

En av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Larvene lever på nesleplanten. Når tiden er kommet for å gå inn i puppestadiet kryper den ned fra planten og prøver å finne et sted å være som puppe. Den velger ofte et stivt strå eller en gren, men like gjerne en bergvegg eller en mur. Puppestadiet varer bare noen uker.

Inachis io (L., 1758)

Vanessa atalanta (L., 1758)

Admiral har fløyelssvarte vinger med røde bånd og hvite flekker, og er en av våre mest stilfulle sommerfugler. Vingespennet er rundt 6 centimeter. Admiralen kan ikke overvintre i Norge, til det er vinterkulden for streng. Men den blir regelmessig, mellom mai og oktober, observert i alle norske landsdeler.

198. Sørgekåpe

200. Stikkmygg + larve (Familie)

«Nymphalis antiopa Mourning Cloak» by David A. Hofmann. Licensed under CC BYNC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/23326361@N04/

«Culex quinquefasciatus Ovipositing» by Sean McCann. Licensed under CC BY-NCSA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/deadmike/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Diptera - tovinger U.orden Nematocera - mygg I.orden Culicomorpha O.familie Culicoidea

Nymphalis antiopa (L., 1758)

Culicidae (Meigen, 1818)

Sørgekåpen har et vingespenn på 62-75 mm.

3 700 arter, 38 i Norge.

Oversiden på vingene er farget med en veldig mørk rød farge, med en lys gul kant rundt vingene, og et mørkere bånd med blå flekker mellom kanten og den mørke røde innersider.

Stikkmyggene hår på vingene og noen ganger mørke tegninger eller skjell langs vingekanten. På dette kan de lett kjennes fra andre mygg, dersom de også har den lange stikkende munnen (snabelen) midt foran på hodet.

Kjønnene er like, men hunnen er litt større.

Larver og pupper utvikles i stillestående vann. Utviklingen tar bare ett par uker når det er varmt. Larvene puster med et ånderør som sitter på bakkroppen, de må opp til overflaten for å puste med jevne mellomrom.

199. Blåvinger (Tribus)

201. Svevemygg + larve (Familie)

«Common Blue (Polyommatus icarus) male» by Allan Hopkins. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/hoppy1951/

«Chaoboridae - Chaoborus crystallinus (male)» by Mick Talbot. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/micks-wildlife-macros/

Polyommatini (Swainson, 1827)

De fleste blåvinger har blå eller brunlig farge på vingenes overside, og litt gråblå kropp og vingeunderside. Hannene har vanligvis den sterkeste blåfargen, mens hunner ofte er litt mer brunlige enn hannene. Men enkelte arter er mer brun enn blå, slik som brun blåvinge.

Chaoboridae

Kan skilles fra stikkemygg ved at de mangler stikkesnabel. Kan skilles fra fjærmygg på at vingene har skjellkledning langs årene. Larvene er glassklart gjennomsiktige og man kan se alle indre organer og tarminnholdet utenfra. De har to gassblærer som hjelper dem å sveve vektløst i vannet. «Antennene» er hos larvene kraftige gripeklør, disse mangler hos de voksne, som istedet har vanlige antenner.

202. Fjærmygg + larve (Familie)

204. Sviknott (Familie)

«Chironomidae» by Marcello Consolo. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/marcelloconsolo/

«Serromyia sp. (Serromyia subinermis ?)» by Christophe Quintin. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/34878947@N04/

Chironomidae

Hannene har fjærformede antenner, mens antennene hos hunnene er ganske korte og sylindriske. Munndelene er lite fremtredende, disse myggene har ikke sugesnabel. Larvene er vanligvis lange og tynne, sylindriske, med en liten men tydelig hodekapsel. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet og et på det bakerste. Larver som lever i oksygenfattige sedimenter er gjerne blodrøde på farge fordi pga store mengder hemoglobin til å ta opp oksygen.

Veldig små, 1 - 5 mm. De ligner fjærmygg, men er vanligvis mer tettvokste og kan skilles fra fjærmyggene på detaljer i vingeårenettet. Antennene er ganske lange og tynne med kranser av lange hår på hvert ledd. Munndelene er ikke forlenget til en sugesnabel, men omfatter skarpe stikkeredskaper.

203. Knott (Familie)

205. Stankelbein (Overfamilie)

«Jején» by Gustavo Fernando Durán. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/trekman/

«crane fly» by Rushen. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr. com/photos/rushen/

Simuliidae (Newman, 1834)

Tipuloidea

Kraftig bygd, 1.2 - 6 mm. Antennene er korte og korthårete.

Lange, smale vinger og lange bein. De ånder gjennom bakkroppen.

Vingene er trekantede, de forreste årene er tydelige mens årene lenger bak er ganske utydelige.

De lever i ofte fuktige områder og deres naturlige fiender er fugler og andre insektetende dyr. Stankelbein er planteetere og larvene hos flere arter lever i jorden av røtter på gress og andre planter.

Beina er oftest ganske kraftige, og har ofte iøynefallende hvite flekker eller tverrbånd.

Ceratopogonidae

De fleste voksne (imago) har flygeperioden i mai og juni.

206. Snipefluer, snappefluer (Familie)

208. Blinding (Slekt)

«Snipe-fly. Rhagio scolopaceus. Rhagionidae» by gailhampshire. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gails_pictures/

«Chrysops relictus 120803 011» by Jürgen Mangelsdorf. Licensed under CC BY-NCND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/22084572@N07/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Diptera - tovinger U.orden Brachycera - Fluer I.orden Tabanomorpha O.orden Tabanoidea

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Diptera - tovinger U.orden Brachycera - fluer I.orden Tabanomorpha O.familie Tabanoidea Familie Tabanidae - klegg

Rhagionidae (Latreille, 1802)

En gruppe av fluene som sammen med mygg utgjør ordenen Diptera. 3 - 20 mm. Navnet har fluene fått fordi de snapper byttedyr som flyr forbi utkikksposten. Det er 12 arter i Norge. I verden er det ca. 4 000 arter.

Chrysops (Meigen, 1803)

Det er 7 arter i Norge. Chrysops relictus(bildet) er den vanligste i Norge. Blindinger er middelsstore, kroppen har hvit-gule og svarte farger. Lette å kjenne igjen på de mørke tverrbåndene på vingene. Øynene reflekterer lyset og er vakkert fargede; de er ofte røde eller grønne.

207. Storklegg (Slekt)

209. Regnklegg (Slekt)

«Tabanus glaucopis male (Meigen, 1820)» by Marcello Consolo. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marcelloconsolo/

«Haematopota crassicornis female» by Nigel Jones. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/insectman/

Tabanus (L., 1758)

Haematopota (Meigen, 1803)

Hunnene er blodsugere. De største kleggene i Norge, opptil 24 mm.

Små klegg som kan være plagsomme for mennesker.

Kroppen er kraftig og gjerne noe flattrykt, vanligvis lite hårete. Flere har parvise brunlige eller mer gule flekker på bakkroppen.

Gråaktige med hvitspettede vinger.

Hodet er ganske stort og domineres av store fasettøyne, samt en kraftig, men ganske kort «snabel» (munnen).

Særlig aktive på regntunge og fuktige dager.

210. Rovfluer (Familie)

212. Syltefluer (Familie)

«Robberfly and Striped Background» by giovzaid85. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/diazseptsix/

«Dolichopodidae, mâle» by Ombrosoparacloucycle. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/30063276@N02/

Asilidae

Dolichopodidae

Omfatter de største artene av tovinger - opptil 7 cm.

Små fluer med lange bein.

20 arter i Norge, sjeldne utenfor sør- østlandet.

Metallglinsende grønne eller blå.

Slank kropp, kraftige bein, tydelig hals.

Hannene har langt kjønnsorgan.

Mellom fasettøynene er det er sal-aktig søkk som er karakteristisk for familien.

211. Dansefluer (Familie)

213. Blomsterfluer, svevefluer (Familie)

«Empis livida (aka)» by André Karwath aka Aka. Licensed under CC BY-SA 2.5 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Dansefluer

«Syrphidae sp.» by Thomas Bresson. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/computerhotline/

Empididae

Kjennes på nedoverrettede, spydaktige munndeler og ofte langt behåret kropp.

Mange ligner på veps eller humler.

170 arter i Norge.

Karakteristisk for blomsterfluene er at de har en «falsk åre» (vena spuria) omtrent midt i vingen

Det norske navnet har de fått fordi hannene av mange arter danner svermer der de ”danser” opp og ned for å tiltrekke seg hunner. Ofte gir hannen hunnen en spiselig gave som hun fortærer under parringen.

Syrphidae (Latreille, 1802)

214. Bremser Familie)

216. Kjøttfluer (Familie)

«Squirrel Bot Fly» by Dan Mullen. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/8583446@N05/

«Flesh fly (Sacrophagidae)» by Macroscopic Solutions. Licensed under CC BY-NCND 2.0 via Flickr - Macroscopic Solutions

Oestridae

Sterkt reduserte munndeler og et humlelignende utseende Larvene snylter hos pattedyr

Sarcophagidae (Macquart, 1834)

Bakkroppen er ofte ruteformet mønstret i sølvgrått og mørkt, men aldri metallglinsende blått eller grønt som hos spyfluene. 50 arter i Norge.

215. Spyfluer (Familie)

217. Åkerfluer, gjødselfluer (Familie)

«Lucilia sericata female (Meigen, 1826)» by Marcello Consolo. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marcelloconsolo/

«Scatophaga stercoraria male (Linnaeus, 1758)» by Marcello Consolo. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marcelloconsolo/

Calliphoridae

45 arter er funnet i Norge. 5–17 mm. Skinner ofte i blått eller grønt. De minner i bygning om husfluen, men leveviset varierer mye.

Scathophagidae

Middelsstore (3 – 12 mm), ganske slanke fluer med lange og kraftige bein, ofte med tett, ullaktig hårkledning. Hannen har tett gulaktig behåring, mens hunnen har litt mindre tett, grågrønn behåring.

218. Møkkfluer (Familie)

220. Kjempetreveps + plantevepslarver

«IMG_0878.jpg» by pleary. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/pleary/

«Urocerus gigas» by Nigel Jones. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/insectman/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Hymenoptera - vepser, årevinger U.orden Symphyta - plantevepser O.familie Siricoidea Familie Siricidae - bartrevepser

Muscidae (Latreille, 1802)

Urocerus gigas (L., 1758)

Den mest kjente arten er Stor husflue

Nordens største veps med en lengde på inntil 4 cm. Stikker ikke.

De fleste artene har mange, lange børster på kroppen.

Kjempetreveps lever i symbiose med en tredrepende sopp, som hjelper til å bryte ned treet, slik at larven lettere kan gnage.

Møkkfluer blir tiltrukket av mennesker og husdyr, der de drikker svette og tårer.

219. Lusfluer (Familie)

221. Klubbvepser (Familie)

«Louse fly from deer, Republic of Korea: dorsum (left) and venter» by AFPMB. Licensed under CC BY-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/afpmb/

«Abia lonicerae» by Jane Cockman. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/janerc/

Hippoboscidae (Samouelle, 1819)

Cimbicidae

Lusfluer er parasitter og lever av blod fra fugler og pattedyr.

Kjennetegnes ved kort, kraftig kropp og kølleformete antenner.

sauelusflue, hestelusflue og hjortelusflue

Gode flygere. Mange er metallglinsende, andre humleaktig behåret.

222. Bladvepser (Familie)

224. Eitermaur (Slekt)

«Tenthredo scrophulariae (Linnaeus, 1758)» by Manuel Valdueza. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/63359434@N02/

«Myrmica scabrinodis transporting a wounded congener» by Gilles San Martin. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/sanmartin/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Hymenoptera - vepser, årevinger U.orden Apocrita - stilkvepser I.orden Aculeata - broddvepser O.familie Vespoidea Familie Formicidae - maur Slekt Myrmica - eitermaur

Tenthredinidae

Ca. 300 arter registrert i Norge, trolig finnes det dobbelt så mange. Bladveps er 5–10 mm lange som voksne; svarte, gule eller grønne. 3 par klare vinger med mørkt ribbenett. Bakkroppen er kort og bred uten innsnøring.

Myrmica (Latreille, 1804)

7 arter i Norge, utbredt over hele landet. Slekten kjennes bl.a. på toleddet stilk mellom for- og bakkropp, rødgul eller svartbrun farge og lengde på 5 til 7 mm, samt at de har giftbrodd.

223. Praktvepser Familie)

225. Stokkmaur (Slekt)

«Ichneumon Wasp - Amblyteles armatorius» by gbohne. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gbohne/

«Carpenter Ant (Camponotus sp.)» by sankax. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/sankax/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Hymenoptera - vepser, årevinger U.orden Apocrita - stilkvepser O.familie Ichneumonoidea Familie Ichneumonidae - praktvepser

Ichneumonidae (Latreille, 1802)

Mellom 500 og 1000 arter registrert i Norge, men trolig finnes det ca. 4000 norske arter. Dårlig undersøkt gruppe. Snylteveps, dvs. de parasitterer andre insekter. 5 – 80 mm. På farge er de ofte svarte med gule eller røde tegninger, eller rødlige.

Camponotus (Mayr, 1861)

Kjennes fra skogmaur på at hodet er ensfarget svart, mens skogmaur har røde partier på hodet. Har en noe kraftigere bygget kropp, enn de andre norske artene av maur, hodet og kjevene til arbeidere er store og brede.

226. Skogmaur (Slekt)

228. Stikkevepser (Underfamilie)

«Wood Ant (Formica rufa)» by Chris Moody. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/zpyder/

«Wasp morphology Generic Text» by Stannered. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Årevinger

Formica (L., 1758)

De vanligste maurene i skogen i Norge, 6 arter som er vanskelig å skille. Røde skogsmaur er rødlig brune med mørkere brunsvart farge.

A: hode 6: antenne B: bryststykke 7: kinn C: bakkropp 8: kjever 9: legg frambein 1: bakhodet 10: lårring 2 og 3: punkøyne (ocelli) 11: lår 4: fasettøye 12: legg mellombein 5: munnskjold 13: spore

14: fotledd 15: kloledd med klør 16: legg bakbein 17: bukplate (sternit) 18: giftbrodd 19: bakkroppsledd/plate 20: bakvinge 21: framvinge

227. Jordmaur (Slekt)

229. Bier (Overfamilie)

«Lasius cf. flavus (Fabricius, 1782)» by Marcello Consolo. Licensed under CC BYNC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marcelloconsolo/

«Honey Bee» by Stavros Markopoulos. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/markop/

Lasius (Fabricius, 1804)

2 arter i Norge, Gul jordmaur vanlig over hele landet og brun jordmaur som er sjelden, finnes mellom Telemark og Oslo.

Vespinae

Apoidea

Biene kjennetegnes på sitt lodne, hårete utseende hvor hårene på større eller mindre deler av kroppen er forgrenete for effektiv oppsamling av pollen.

230. Humler (Slekt)

232. Rørnettedderkopper (Familie)

«Bombus affinis» by USGS Bee Inventory. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/usgsbiml/

«011IMG_2959RR_FlindersIsland_BB» by Robert Whyte. Licensed under CC BYNC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/robertwhyte/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Hexapoda Klasse Insecta - insekter U.klasse Pterygota O.orden Endopterygota - holometabola Orden Hymenoptera - vepser, årevinger U.orden Apocrita - stilkvepser I.orden Aculeata - broddvepser O.familie Apoidea - bier Familie Apidae - Langtungebier Slekt Bombus - Humler

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Segestriidae - rørnettedderkopper

Bombus (Latreille, 1802)

De har robust, tykk, tett håret kropp, som oftest med hvite, gule eller røde bånd på bryst og bakkropp.

Segestriidae (Simon, 1893)

Et godt kjennetegn er at tre par bein holdes rettet forover og ett bakkover – hos nesten alle andre edderkopper peker to forover og to bakover. Én art i Norge - Segestria senoculata. Lager rørformede nett under steiner, i barksprekker eller lignende. Denne edderkoppen er svært aggressiv og vil bite etter det som blir strakt ut mot den, men bittet er ganske harmløst for mennesker.

Hunnene og arbeiderne har stikkebrodd, hannene ikke.

231. Mosskorpioner (Orden)

233. Krabbeedderkopper (Familie)

«Chthoniidae» by Christophe Quintin. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/34878947@N04/

«Thomisidae>Thomisus spectabilis White Crab Spider » by Bill & Mark Bell. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/48991563@N06/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida = Edderkoppdyr Orden Pseudoscorpiones - mosskorpioner

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Thomisidae - krabbeedderkopper

Pseudoscorpiones (Haeckel, 1866)

I motsetning til ekte skorpioner mangler mosskorpioner giftbrodd og er mye mindre. De har giftkjertler i én eller begge av ”klo-fingrene”, men er for små til å utgjøre noen trussel for mennesker.

Thomisidae (Sundevall, 1833)

21 arter i Norge. Går sidelengs. Krabbeedderkopper skiller seg ut ved at de to fremste beina er ekstra kraftige og lange. De to bakerste beina er kortere.

234. Hoppeedderkopper (Familie)

236. Rovedderkopper (Familie)

«Evarcha arcuata» by Christophe Quintin. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/34878947@N04/

«Raft Swamp Spider Dolomedes fimbriatus» by Graham Canny. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gcanny/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Salticidae - hoppeedderkopper

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Pisauridae - rovedderkopper

Salticidae (Blackwall, 1841)

Pisauridae (Simon, 1890)

De har godt syn og jakter krypende for så å hoppe på byttedyret.

Også kalt myredderkopper.

De er tettbygde med stort hode-brystparti som er tvert avskåret foran.

To arter i Norge, myredderkoppen (Dolomedes fimbriatus) og stor lyngrovedderkopp (Pisaura mirabilis), som begge er blant de største og mest spektakulære edderkoppene i Norge.

Mange arter er ofte kontrastrikt tegnet, særlig hannene, gjerne med påfallende hvite områder på hodet. Pedipalpene er ofte i en kontrasterende farge. Men det finnes unntak slik som artene i slekten Heliophanus som er nesten helt ensfarget svart.

Store (15-25 mm), slanke, langbeinte edderkopper. Myredderkoppen er vanlig på myrer og ved dammer over hele landet. Den kan løpe på vannoverflaten, angripe små fisk og dykke ved fare.

235. Ulveedderkopper (Familie)

237. Traktedderkopper (Familie)

«Lycosidae>Hogna Wolf spider spider 0015» by Bill & Mark Bell. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/48991563@N06/

«Eratigena atrica (C. L. Koch, 1843)» by Géry Parent. Licensed under CC BY-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/42200412@N03/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Lycosidae - ulveedderkopper

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Agelenidae - traktedderkopper

Lycosidae (Sundevall, 1833)

Denne familien omfatter tallrike, stort sett middelsstore, brune arter som løper omkring på bakken. De er generelt kraftig bygd og har lange og kraftige bein. Karakteristisk er at øynene sitter i tre rader bak hverandre, hvorav det er fire små fremoverrettede i første rekke, to store fremoverrettede i andre og to mellomstore oppå hodet i tredje rekke.

Agelenidae (Koch, 1837)

Spinner et traktformet nett. Middelsstore til store (5-20 mm), ofte svært langbeinte edderkopper, gjerne gråaktige på farge. Fire arter i Norge. De kan vanligvis kjennes ganske lett på at de bakerste spinnvortene er lange og to-leddete, og stikker tydelig ut bak bakkroppen. Det ytterste leddet på beina (tarsus) har en serie av fine sansehår (trichobothrier) som blir gradvis lengre innenfra utover.

238. Vannedderkopp

240. Kjeveedderkopper (Familie)

”Argyroneta aquatica Paar” by Baupi. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Diving_bell_spider

”Leucage sp., family Tetragnathidae.” by James Niland. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/bareego/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Cybaeidae

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Tetragnathidae - kjeveedderkopper

Argyroneta aquatica (Clerck, 1757)

Tetragnathidae (Menge, 1866)

Lever det meste av tiden i ferskvann.

Ofte lange og slanke edderkopper.

Utbredt i Norge, men mangler på vestlandet.

Kroppen er mørkebrun og 11–13 mm lang.

Stor, 15 - 20 mm.

Bena er glinsende og spredt behåret med vekselvis brune og svarte ringer.

De er brunsvart på farge. Kroppen er dekt med fine hår, slik at bakkroppen blir omgitt av et «luftlag» under vann. På grunn av dette luftlaget får den en sølvskinnende farge under vann.

239. Hjulspinnere (Familie)

241.Vevkjerringer (Orden)

«Araneus diadematus (Clerck, 1757)» by Marcello Consolo. Licensed under CC BYNC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marcelloconsolo/

«Opiliones, Dyspnoi, F Sabaconidae, Sabacon cavicolens» by Marshal Hedin. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/23660854@N07/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Araneae - edderkopper Familie Araneidae - hjulspinnere

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr Orden Opiliones - vevkjerringer

Araneidae (Simon, 1895)

Disse edderkoppene bygger de klassiske hjulnettene som de fleste forbinder med edderkoppnett. Den mest kjente norske hjulspinneren er korsedderkoppen (bildet). Middelsstore til store, kraftig bygde edderkopper. De åtte øynene er ordnet i fire forholdsvis store øyne i midten, som mer eller mindre danner et kvadrat, og et par ganske små øyne som sitter tett sammen på hver side. Avstanden fra de fremste øynene til hodets forkant er kort, mindre enn dobbelt så stor som øyets diameter.

Opiliones

Navnet peker på at de ofte føler seg fram ved å bevege det andre beinparet fram og tilbake foran seg, med en bevegelse ikke ulik en vever som sender en skyttel fram og tilbake gjennom veven. 17 arter i Norge, vanligst i sør. Skilles fra andre edderkoppdyr på at for- og bakkroppen er sammenvokst, at leddelingen er synlig på den korte bakkroppen, og at de to øynene sitter på et lite tårn på hodet og vender ut til hver sin side.

242. Flått (Orden)

Vannmidd (Gruppe/takson)

«Ixodida sp.» by Thomas Bresson. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/computerhotline/

«”Red ball” water mite» by Kirill Ignatyev. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr -https://www.flickr.com/photos/bushman_k/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr U.klasse Acari - Midd O.orden Parasitiformes Orden Ixodida - flått

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr U.klasse Acari - Midd O.orden Acariformes Orden Trombidiformes U.orden Prostigmata Takson Hydracarina - vannmidd

Ixodida

Finnes over hele verden. Åtte arter i Norge. Blodsugere. Skogflått (Ixodes ricinus), også kalt skogbjørn, skaumann) er den vanligste. Det er den som kan spre smitte til mennesker ved å bite seg fast og suge blod.

Hydracarina

En samling av sju overfamilier av midd i underordenen Prostigmata. I Norge er opp mot 200 arter registrert. De er små, nesten kulerunde midder, ofte røde, og alminnelige i ferskvann.

243. Fløyelsmidd (Familie)

245. Nymphon (Slekt)

«Red Velvet Mite - Trombidiidae (Allothrombium?)» by Thomas Shahan. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/opoterser/

«Sea spider / Havedderkopp» by Asbjørn Hansen. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/xoto/

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Arachnida - edderkoppdyr U.klasse Acari - Midd O.orden Acariformes Orden Trombidiformes U.orden Prostigmata Familie Trombidiidae - fløyelsmidd, jordmidd

Rekke Arthropoda - leddyr U.rekke Chelicerata Klasse Pycnogonida - havedderkopper Orden Pantopoda Familie Nymphonidae Slekt Nymphon

Trombidiidae

2 mm store, bortimot firkantede, røde midder som lever av rov. Larve og nymfer snylter på edderkopper, vevkjerringer o.a.

Nymphon

Nymphon is a genus of sea spiders in the family Nymphonidae. Havedderkoppenes bein er sterkt forlenget, mens bakkroppen er redusert til et lite, usegmentert vedheng til forkroppen.

246. Priapulider, «pølseormer» (Rekke)

Priapulida (Delage & Hérouard, 1897)

”Priapulus caudatus” by Shunkina Ksenia. Licensed under CC BY 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Priapulida

Rekke

Priapulida - priapulider

Lever i sjøen De har en stor snabel foran og er mellom 5 mm til 20 cm lange. De er særkjønnede. Larvene gjennomgår flere utviklingsstadier. Tre arter fins langs norskekysten. Eng.: Penis worm.

247. Sjøpølser (Klasse)

249. Irregulære sjøpiggsvin (Orden)

«Ixodida sp.» by Thomas Bresson. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/computerhotline/

«Echinocardium cordatum» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

Rekke Klasse

Rekke Echinodermata - pigghuder Klasse Echinoidea - sjøpiggsvin U.klasse Euechinoidea - ekte sjøpiggsvin O.orden Echinacea Orden Spatangoida - irregulære sjøpiggsvin

Holothuroidea (deBlainville, 1834)

Echinodermata - pigghuder Holothuroidea - sjøpølser

En gruppe pigghuder. 35 arter i Norge.

Spatangoida (Agassiz, 1840)

Ovale, hjerteformede.

De har en sylindrisk kropp og tentakler i forenden. De blir 10-30 cm, og noen opptil 1 m. Brukes som mat i Japan. Eng.: Sea cucumber.

248. Regulære sjøpiggsvin (Orden)

250. Kamsjøstjerne

«Kråkeboller». Licensed under CC BY-SA 2.5 via Wikimedia Commons - https:// no.wikipedia.org/wiki/Sjøpiggsvin

”Astropecten irregularis pentacanthus Sardegna” by Rpillon. Licensed under CC BYSA 3.0 via Wikimedia Commons -http://en.wikipedia.org/wiki/Astropecten_irregularis

Rekke Echinodermata - pigghuder Klasse Echinoidea - sjøpiggsvin U.klasse Euechinoidea - ekte sjøpiggsvin O.orden Echinacea Orden Echinoida - regulære sjøpiggsvin, «kråkeboller»

Rekke Echinodermata - pigghuder Klasse Asteroidea - sjøstjerner O.orden Valvatacea Orden Paxillosida Familie Astropectinidae

Echinoida (Troschal, 1872)

Mange farger og former. De regulære sjøpiggsvinene ser ofte ut som runde boller, ofte med kortere eller lengre pigger, og ti rader med plater fra pol til pol hvor fem av dem er utstyrt med sugeføtter. Munnen er på undersiden og endetarmsåpningen på toppen. De regulære sjøpiggsvinene utgjør en parafyletisk gruppe. Dette er fordi de irregulære sjøpiggsvinene har endret seg så mye fra de regulære. Sjøpiggsvin er særkjønnede. Et hunnindivid kan produsere et stort antall egg på en gang som slippes ut i vannet, i noen tilfeller flere millioner.

Astropecten irregularis (Pennant, 1777)

Lever på sand- og grusgrunn i sjøen, store deler av dagen begravet. Kommer frem sent på ettermiddagen for å jakte på muslinger. Finnes i Atlanterhavet og Middelhavet, de to skiller seg litt fra hverandre.

251. Sjøkjeks

253. Solstjerner (Familie)

«Ceramaster granularis-25mm» av Magne Flåten - Eget verk. Lisensiert under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - https://no.wikipedia.org/wiki/Sjøkjeks

”Crossaster papposus - Oslo Zoological Museum” by Daderot. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Solasteridae

Rekke Echinodermata - pigghuder Klasse Asteroidea - sjøstjerner O.orden Valvatacea Orden Valvatida Familie Goniasteridae

Rekke Echinodermata - pigghuder Klasse Asteroidea - sjøstjerner O.orden Spinulosacea Orden Velatida Familie Solasteridae

Ceramaster granularis (Müller, 1776)

Solasteridae (Viguier, 1878)

Finnes langs hele norskekysten. Relativt vanlig.

En familie sjøstjerner.

Meget karakteristisk form. Meget korte armer, og danner kun fremspringende hjørner på den store femkantete sentralskiven.

De lever av andre sjøstjerner, kråkeboller og muslinger.

Markerte, delvis nakne randplater.

Rød solstjerne som lever på Atlanterhavs- og Stillehavskysten kan bli 25–35 centimeter i diameter og har vanligvis fra åtte til fjorten armer.

Rød på oversiden, hvit på undersiden.

Fargen varierer, men er vanligvis fra rosarødaktig til purpurrødaktig med lysere og mørkere bånd.

Inntil 80 millimeter i diameter. 20 - 1400 meters dyp.

252. Glattsypute

254. Vanlig korstroll

”Porania pulvillus” by Arnstein Rønning - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Porania

”Asterias rubens” by Tomasz Kijas - Own work. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/kijasek/

Rekke Echinodermata - pigghuder Klasse Asteroidea - sjøstjerner O.orden Valvatacea Orden Valvatida Familie Poraniidae

Rekke Echinodermata - pigghuder Klasse Asteroidea - sjøstjerner O.orden Forcipulatacea Orden Forcipulatida Familie Asteriidae

Porania pulvillus (Müller, 1776)

Asterias rubens (L., 1758)

En art sjøstjerne i gruppen Forcipulatida. Denne arten har stor utbredelse i østlige deler av Atlanterhavet, fra Senegal og nordover til Barentshavet og Kvitsjøen.

255. Slangestjerner (Klasse) Ophiuroidea (Gray, 1840)

«Feather-hitching brittle star (Ophiomaza cacaotica)» by Ria Tan. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/wildsingapore/

Rekke Klasse

Echinodermata - pigghuder Ophiuroidea - slangestjerner

En gruppe pigghuder. De omfatter omkring 2000 arter som gjerne lever på hard bunn i mørkt dypt vann. Slangestjernene mangler anus, og munnåpningen har derfor funksjon både som munn og anus. Slangestjerner har skiveformet læraktig kropp med fem tynne lange fleksible armer med ledd som er skarpt avgrenset fra den sentrale skivekroppen. I motsetning til sjøstjerner, hvor kroppen kan sies å være delt inn i flere deler etter armene, er slangestjernenes midtpunkt mere en egen legemsdel. Slangestjerner har ikke sugeskiver på rørføttene, og rørføttene brukes ikke til bevegelse som hos sjøstjernene, men har sensoriske oppgaver og hjelper med matinnsamling. De kryper og klatrer rundt på bunnen mellom steiner, koraller og alger ved hjelp av de sterkt bevegelige armene, som hos noen kan rulles inn mot munnsiden.

256. Sekkdyr, sjøpunger (Klasse)

Ascidiacea (Nielsen, 1995)

«Unidentified Ascidian» av Patrick Randall. Lisensiert under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/animaliaproject/

Rekke Klasse

Urochordata - kappedyr Ascidiacea - sekkdyr, sjøpunger

Kappedyrene er en underrekke av ryggstrengdyrenes rekke, men sammenlignet med andre ryggstrengdyr er dens genom lite og ser ut til å ha vært gjenstand for en omfattende reduksjon. Alle er marine. Av særtrekkene de har utviklet i forhold til deres forfedre er evnen til å skille ut en kappe (som også kan inneholde blodkar) bestående at et celluloseaktig materiale, blod med høy konsentrasjon av grunnstoffene vanadium og niob, manglende segmentering (selv i halen), tvekjønnethet, evnen til knoppskyting og kolonidannelse (ikke appendikularier) og et betydelig hulrom (kalt atrialrommet eller peribranchialhulen). Hulrommet, som er i dyrets midte, omslutter gjelletarmen og er åpent mot omgivelsene via et par sifoner. Den egentlige kroppshulen (coelom) er svært tilbakedannet og begrenset til gjelleapparatet, hjertesekken og gonadene.

257. Bekkeniøye

259. Slimål

«n156_w1150» by Biodiversity Heritage Library. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/biodivlibrary/

”Atlantic Hagfish (Myxine glutinosa)” by Charles Keith. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Myxine_glutinosa

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Agnatha - kjeveløse fisker, rundmunner Klasse Cephalaspidomorphi Orden Petromyzontiformes Familie Petromyzontidae - niøyefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Agnatha - kjeveløse fisker, rundmunner Klasse Myxini Orden Myxiniformes Familie Myxinidae - slimålfamilien

Lampetra planeri (Block, 1784)

Bekkeniøye er en art i gruppen niøyer.

Slimål er en art i gruppen Myxine.

Det er den eneste rene ferskvannsarten blant niøyene i norske farvann, og er ellers utbredt i mesteparten av Vest-Europa fra den franske middelhavskysten i sør til Finland i nord.

Kroppen har langs hver side en rekke store, sammensatte slimkjertler.

Bekkeniøye er som voksen fra rundt elleve til sytten cm. lang og har kontakt mellom de to ryggfinnene. Den er blågrønn på ryggen med gule sider og hvit buk, og skiller seg fra elveniøye med å mangle mørke prikker på buken. Bakerst på sugeskiven har den 7-10 spisse tenner.

Det er en saltvannsfisk som blir opptil 80 cm lang. Den blir opptil 60 cm, men er vanligvis ca. 35 cm Slimålen er alminnelig langs hele norskekysten på mudderbunn fra ca. 20 m til flere hundre meters dyp. Kjøttet er velsmakende, men lite brukt. Eng.: Hagfish.

258. Elveniøye

260. Pigghå

«Flussneunauge». Licensed under Public domain via Wikimedia Commons - http:// commons.wikimedia.org/wiki/File:Flussneunauge.jpg#/media/File:Flussneunauge.jpg

«Pigghå (Squalus acanthias)» by WWF-Norge. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/124041731@N08/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Agnatha - kjeveløse fisker, rundmunner Klasse Cephalaspidomorphi Orden Petromyzontiformes Familie Petromyzontidae - niøyefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Elasmobranchii - haier og skater Orden Squaliformes Familie Squalidae - pigghåfamilien

Lampetra fluviatilis (L., 1758)

Squalus acanthias (L., 1758)

En art i gruppen niøyer som finnes i elver langs den europeiske atlanterhavskysten fra Middelhavet i sør og nord til Bergen. Arten er også utbredt i Østersjøen.

Den har en giftig pigg foran på hver av de to ryggfinnene, derav navnet.

Den hører til de mer økonomisk viktige artene kjeveløse fisk, og regnes som en delikatesse mange steder i Vest-Europa.

Nasjonal rødliste CR - kritisk truet.

Det er forbudt å fiske og lande pigghå i Norge. Forbudet gjelder også fritidsfiske.

Elveniøye er bronsebrun eller grønnaktig til grå på ryggen, lysere med toner av grønt på sidene og hvitaktig med mørke prikker på buken.

Pigghåen er vår vanligste haiart, utbredt langs hele norskekysten. Den lever på dyp ned til 400 m, og opptrer ofte i stimer på flere tusen individer.

En kan skjelne den fra bekkeniøye på at den har klart definerte mellomrom mellom ryggfinnene.

Den fanges i dag hovedsakelig på grunn av sitt velsmakende kjøtt.

Størrelsen varierar fra 20 cm opp mot en halv meter, med registrert maksimalvekt på 150 g.

Myxine glutinosa (L., 1758)

Hunnene blir opp til 160 cm og kan veie over ni kilo, mens hannene som regel blir 90 cm lange og 6-7 kilo.

261. Svarthå

263. Kloskate

”Dwarf Lanternshark” by Javontaevious. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikipedia - http://en.wikipedia.org/wiki/Velvet_belly_lanternshark

”Amblyraja radiata” by Oscar Bos. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol. org/data_objects/23097244

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Elasmobranchii - haier og skater Orden Squaliformes Familie Etmopteridae - svarthåfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Elasmobranchii - haier og skater Orden Rajiformes - skater, rokker Familie Rajidae - skatefamilien

Etmopterus spinax (L., 1758)

Amblyraja radiata (Donovan, 1808)

En liten hai i håkjerringfamilien. Den oppnår en lengde på rundt 60 cm og 1 kg.

Kloskate, bruskfiskart i skatefamilien.

Huden er blåsvart og fløyelsaktig (derav navnet Velvet belly på engelsk).

Oversiden er brunlig, undersiden hvit.

I likhet med pigghåen har svarthåen to ryggfinner som begge er forsynt med en pigg.

På skulderpartiet har den store torner, med en karakteristisk radiær rifling på basis.

Den er utbredt langs hele norskekysten, hvor den lever på dyp ned til 2000 m (vanligst fra 100-1000 m).

Ryggfinnene kan være sammenvokste. Størrelse opptil 100 cm og 17 kg, hunnene størst.

Det er den minste haien som treffes i norske farvann.

Den lever på sand- og mudderbunn av fisk og krepsdyr. Kloskate er vanlig ved norskekysten på 20–400 m dyp, og er ellers utbredt over det meste av det nordlige Atlanterhav.

262. Piggskate

264. Ål

«Piggrokker» by Joachim S. Müller. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/joachim_s_mueller/

”Anguilla anguilla”. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http:// en.wikipedia.org/wiki/European_eel

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Elasmobranchii - haier og skater Orden Rajiformes - skater, rokker Familie Rajidae - skatefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Anguilliformes Familie Anguillidae - ålefamilien

Raja clavata (L., 1758)

Anguilla anguilla (L., 1758)

Piggskate, bruskfiskart i skatefamilien.

Europeisk ål er en fisk i ålefamilien med slangelignende kropp og glatt, tykk hud.

Den er buttsnutet og har tallrike pigger på kroppsskiven og tre piggrekker på halen.

Hunnen kan bli opptil 1,5 m lang, mens hannen sjelden blir lenger enn 0,5 m.

Hannene blir 90 cm og hunnene 120 cm lange. Verdifull bifangst ved trål- og linefisket i Nordsjøen og ved Storbritannia.

Ålen gyter i Sargassohavet, og yngelen bruker ca. 3 år på vandringen tilbake til slektens opprinnelsessted. Etter oppnådd vekst (ikke alder) i ferskvann, vandrer den ut i havet igjen for å gyte

Forekommer på bløtbunn mellom 20 og 300 m dyp fra Svartehavet og Middelhavet nordover til Island og Kvitsjøen; alminnelig langs hele norskekysten.

265. Sild

267. Laks

«Clupea harengus» by Biopix. Licensed under CC BY-NC 3.0 via EOL - http://eol.org/ pages/847095/media

”Salmo salar” by Knepp, Timothy - http://images.fws.gov/. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Atlantic_salmon

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Clupeiformes Familie Clupeidae - sildefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Salmoniformes Familie Salmonidae - laksefamilien

Clupea harengus (L., 1758)

Salmo salar (L., 1758)

Sild er en benfisk i sildefamilien. Den kan bli opptil 40 cm lang, og har en tett kropp med store blanke skjell og stor kløftet halefinne.

Atlanterhavslaks forekommer i Nordatlanteren og gyter i tilstøtende elver.

Silda er delt i fire underarter. Hovedtypen i Atlanterhavet og Norskehavet, Clupea harengus harengus, deles i mange stammer med forskjellig geografisk utbredelse, størrelse og vekstmåte, gytetid og biometrisk karakter, f.eks. antall virvler og finnestråler.

Halefinnen har en svak kløft som mangler hos sjøørret.

Laksen er svært lik sjøørreten, men skilles fra denne på en slankere kroppsform og smalere og lengre halerot.

Mange mindre havområder eller fjorder og poller har derfor sine lokale raser (f.eks. Kvitsjøen, Østersjøen, Lysefjorden, Beitstadfjorden, Borgepollen).

266. Brisling

268. Ørret

«Sprattus sprattus» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

”Bachforelle Zeichnung” by U.S. Fish and Wildlife Servic]. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Brown_trout

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Clupeiformes Familie Clupeidae - sildefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Salmoniformes Familie Salmonidae - laksefamilien

Sprattus sprattus (L., 1758)

Brisling (Sprattus sprattus) er en benfisk i sildefamilien. Den kan bli 10-16 cm lang, og fanges i store mengder langs Europas vestkyst, fra Norge til Portugal. Kjennes fra alminnelig sild på en skarp kjøl under buken (heter på svensk skarpsill). Taggete buk. Noen lokale stammer gyter i våre farvann, men hovedmassen gyter om våren og sommeren i Skagerrak og Nordsjøen. Yngel fra Skagerrak driver med strømmen inn i våre kystfarvann, hvor den vokser opp. Forekommer spredt lenger nord til Helgeland.

Salmo trutta (L., 1758)

Ørret er en fiskeart i laksefamilien. Den varierer mye i farge og størelse. På grunn av ulikt levevis skjelner man mellom ferskvannsørret og sjøørret, men all ørret forplanter seg i ferskvann. Utbredt over hele Norge. Ørret er ganske lik laks. Den skiller seg fra laks særlig ved mindre slank bygning, høyere halerot, flere (oftest 13–15) skjell i en skrålinje fra fettfinnen ned til sidelinjen, flere flekker på sidene: svarte flekker under sidelinjen, også bakenfor ryggfinnen. Små ørret skiller seg fra små laks ved mindre innskåret halefinne, lengre overkjeve (når litt bakenfor pupillen) og ved å ha en rød rand bakerst på fettfinnen, noe laksungene sjelden har.

269. Røye

271. Harr

«Salvelinus alpinus (1)» by Chmee2. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Røye

«n48_w1150» Biodiversity Heritage Library. Lisensiert under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/biodivlibrary/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Salmoniformes Familie Salmonidae - laksefamilien

Salvelinus alpinus (L., 1758)

Thymallus thymallus (L., 1758)

To hovedtyper i Norge: Ferskvannsrøye, som lever hele sitt liv i ferskvann og som finnes i alle landsdeler, og sjørøye, som vandrer mellom ferskvann og sjøen og som finnes fra N-Trøndelag og nordover. Sjørøya også tallrik på Svalbard («spitsberg(en)laks») og på Grønland («grønlandslaks»).

Harr, benfiskart i laksefamilien.

I mange vann spalter ferskvannsrøya seg i morfologiske delbestander. gjerne en småvokst form med store øyne, dypvannsrøye eller dvergrøye, sammen med den vanlige formen. Unntak finnes; gautefisken i Tinnsjø er en større dypvannsform, og det samme er Randsfjordens kolmunn, som kan bli rundt 10 kg.

Navnet Thymallushenspiller på harrens timianlignende lukt.

Bekkerøye (S. fontinalis) og kanadarøye (S. namaycus) regnes som egne arter. Det er altså fortsatt uklarheter med hensyn til inndelingen av røye.

Lever i ferskvann, særpreget ved temmelig store skjell, liten munn og især ved en høy og lang ryggfinne. Glomma, (med tilførselselvene Gudbrandsdalslågen og Vorma) er den mest kjente østlandselven som har harr. Den er også vanlig i elver og vann i indre strøk av Troms og Finnmark.

Røye ligner i hovedtrekk på ørret, men skjellene er fysisk mindre og finnene gjerne noe spissere og mer markerte. Fargen er grønn-brun på ryggen og orange-rød i buken.

270. Sik

272. Mort

”Sik, Iduns kokbok” by see Iduns kokbok - Iduns kokbok [1]. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Coregonus_lavaretus

”Rutilus rutilus by Algirdas cropped” by Scardinius. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Common_roach

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Salmoniformes Familie Salmonidae - laksefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Cypriniformes Familie Cyprinidae - karpefamilien

Coregonus lavaretus (L., 1758)

Sik, benfiskart i laksefamilien, utbredt over hele den nordlige halvkule. Siken skiller seg fra laks, ørret og røye ved sine større skjell, mangel på tenner i munnen og sin blanke farge uten flekker. Halefinnen er tydelig kløftet. Fra harr kjennes den på en mindre og kortere ryggfinne.

Rutilus rutilus (L., 1758)

Mort, benfiskart i karpefamilien. Lengde vanligvis opptil 25–30 cm, sjelden opptil 53 cm og over 1 kg. Kjennes ofte på gulrød iris (som også sørv har) og ved at bukfinnene sitter rett under forkanten av ryggfinnen (sitter foran hos sørv). I Norge finnes den opprinnelig bare på Østlandet, men er i senere tid spredt av mennesker til vann nær Trondheim.

273. Ørekyt

275. Torsk

«IMG_0044_1» by Scott Wilson. Licensed under CC BY-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/scott361/

«Torsk» by Joachim S. Müller. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/joachim_s_mueller/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Cypriniformes Familie Cyprinidae - karpefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Gadiformes Familie Gadidae - torskefamilien

Phoxinus phoxinus (L., 1758)

Gadus morhua (L., 1758)

Benfiskart i karpefamilien. Den er vår minste karpefisk, blir sjelden over 12 cm.

Torsken er den viktigste av alle torskefiskene.

Den skiller seg fra alle sine slektninger ved at den har meget små skjell, og slank, ørretlignende kropp.

Den har tre ryggfinner, to gattfinner, skjeggtråd, og er svakt overbitt. Fargen på rygg og sider veksler etter tilholdssted mellom grå, olivengrønn, brun eller rødbrun (f.eks. taretorsk) med mørkere marmorering, buken er lysere, nesten hvit. Den blir opptil 180 cm lang og 55 kg, mens kysttorsken blir betraktelig mindre.

Fargen varierer i høy grad etter kjønn, årstid, døgntid og omgivelser. I fullt utviklet forplantningsdrakt om våren, en broket blanding bl.a. av smaragdgrønt, rødt, glinsende hvitt, melkehvitt og svart, sølv- og gullglans, er hannen en av våre aller vakreste ferskvannsfisker. I Norge er den alminnelig på Østlandet og nordover til Dovre, i Lierne i Nord-Trøndelag, i Målselv og fra Kautokeino-vassdraget til Sør-Varanger.

Det finnes to hovedgrupper av torsk, havtorsk eller skrei, og kysttorsk. Skreien består av større bestander som vandrer mellom gyteområder og oppvekstområder som kan ligge langt unna. Den norsk-arktiske torsken (skrei) er den viktigste av disse. Den vokser opp i Barentshavet, og vandrer som kjønnsmoden til Lofoten og Møre for å gyte.

Ørretbestanden blir vanligvis redusert i vann der ørekyt er introdusert. For å hindre spredning videre vestover over vannskillet ble det høsten 1999 brukt giftstoffet rotenon i Holmetjørnan.

274. Brasme

276. Sei

«n28_w1150» by Biodiversity Heritage Library. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/biodivlibrary/

«Pollachius virens» by Gervais et Boulart. This image (or other media file) is in the public domain because its copyright has expired.

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Cypriniformes Familie Cyprinidae - karpefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Gadiformes Familie Gadidae - torskefamilien

Abramis brama (L., 1758)

Brasme (Abramis brama) er en stor fiskeart i karpefamilien. Skiller seg fra de øvrige artene særlig ved sin lange gattfinne og sin meget høye legemsform som er sterkt sammentrykt fra sidene. Sølvblank som ungfisk, bronsefarget som kjønnsmoden. Kan bli opptil 5 kg, men hos oss vanligvis ikke over 1,5 kg. Brasme er alminnelig utbredt i Mellom-Europa og store deler av Sverige, men er i Norge innskrenket til elver og vann i landets sørøstlige, lavtliggende strøk, hvor den på sine steder er tallrik. Den går mot vest til Jarlsberg, mot nord til henimot Elverum.

Pollachius virens (L., 1758)

Sei, benfiskart i torskefamilien. Den blir opptil 1,2 m lang og 20 kg, men sjelden over 70–80 cm. Sølvgrå buk og sider, ryggen mørk blågrønn til svart, sidelinjen lys, nesten hvit hos eldre individer, og nesten rett. Foretrekker høyere temperatur og saltholdighet enn torsken, går derfor ikke inn i Østersjøen.

277. Lyr

279. Lake

«n142_w1150» by Biodiversity Heritage Library. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/biodivlibrary/

«Lota_lota_Hungary» by Harka, Akos. Licensed under CC BY 3.0 via Wikimedia commons - http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Lota_lota_Hungary.jpg

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Gadiformes Familie Gadidae - torskefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Gadiformes Familie Lotidae - «Brosmefamilien»

Pollachius pollachius (L., 1758)

Lota lota (L., 1758)

Lyren kan bli inntil 130 cm lang og 10 kg.

Lake, benfiskart i torskefamilien. Eneste ferskvannsfisk i familien.

Den mangler skjeggtråd og er underbitt.

Den har én kort og én lang ryggfinne, lang gattfinne, skjeggtråd under underkjeven og er marmorert med svart på lysere eller mørkere gulbrun bunn, med lysere, hvitaktig bukparti.

Sidelinjen er mørk og tydelig. Den buer markant nedover under første ryggfinne og dette kan brukes til å skille lyren fra sei som har en rett og lys sidelinje.

Laken kan nå opp i 6 kg eller mer hos oss. I Sibir skal vekten kunne komme opp i 34 kg. I Norge er den vandret inn fra øst og finnes østafjells, noen steder i Trøndelag og i Troms og Finnmark. Den har et velsmakende, fast, hvitt kjøtt.

278. Kolmule

280. Trepigget stingsild

”Micromesistius poutassou Gervais” by Gervais et Boulart. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Blue_whiting

”Three-spined Stickleback” by Ken-ichi Ueda. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/ken-ichi/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Gadiformes Familie Gadidae - torskefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Gasterosteiformes - stiklingfisker Familie Gasterosteidae - stingsildfamilien

Micromesistius poutassou (Risso, 1827)

Kolmule, benfiskart i torskefamilien. Innsiden av munn og gjellelokk er svart, derav navnet. Ryggen er blågrå, sidene sølvgrå og buken hvit, det er tre ryggfinner hvorav de to første er jevnstore og sitter langt fra hverandre. Skjeggtråd mangler. Kroppslengde opptil 50 cm. Pelagisk torskefisk, som forekommer fra Middelhavet til Varangerfjorden, vanligvis på dyp mellom 100 og 400 m, alminnelig i våre fjorder.

Gasterosteus aculeatus (L., 1758)

Trepigget stingsild har tre (sjelden fire el. fem) frie ryggpigger. Den lever både i saltvann og ferskvann, blir inntil 11 cm lang i sjøen, men er mindre i ferskvann. Lever i store mengder i Østersjøen og fanges noen steder der for oljeutvinning. Noen bestander er marine mens andre utelukkende lever i ferskvann. Det er store morfologiske variasjoner mellom ferskvannsbestandene.

281. Vanlig uer

283. Dvergulke

«Sebastes marinus» by yetdark. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/yetdark/

«Long Spined Sea Scorpion» by Duncan Greenhill. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/duncan_g/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Scorpaeniformes - ulkefisker Familie Sebastidae - uerfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Scorpaeniformes - ulkefisker Familie Cottidae - ulkefamilien

Sebastes norvegicus (Ascanius, 1772)

Normalt kan ueren bli 100 cm lang med en vekt på opptil 15 kg. Ueren kan bli opptil 60 år gammel og blir først kjønnsmoden i 12–15-års-alderen. Den regnes som en god matfisk. Den er en dypvannsfisk, som lever mellom omtrent 100 og 1000 meters dyp. I 2010 ble uer presentert som en truet art og oppført på nasjonal rødliste hos den norske Artsdatabanken.

Taurulus bubalis (Euphrasén, 1786)

Dvergulke, benfiskart i ulkefamilien. Opptil 17 cm lang, mørkegrønn på oversiden, hvitgrønn på undersiden, har stort hode og kjennes lett på den særlig lange gjellelokkspiggen. Vanlig langs hele norskekysten fra fjæra til 30 m dyp på fjellbunn.

I forbindelse med fiske og omsetning skilles det ofte ikke mellom denne arten og de andre uerfiskene som forekommer i norske farvann, blåkjeft, lusuer og snabeluer.

282. Knurr

284. Abbor

«Knurr Drøbak akvarium 2012 - 21» by Jørgen Schyberg. Licensed under CC BYNC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/mrjorgen/

«Perch from Vallgraven» by Eva the Weaver. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/evaekeblad/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Scorpaeniformes - ulkefisker Familie Triglidae - knurrfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Perciformes - piggfinnefisker Famile Percidae - abborfamilien

Eutrigla gurnardus (L., 1758)

Knurr, benfiskart i knurrfamilien. Den blir opptil 45 cm, i våre farvann sjelden over 30 cm.

Abbor, benfiskart i abborfamilien. Svært vanlig fisk i ferskvann i Europa. Abbor er en god matfisk og fiskes med blant annet stang og garn.

Skiller seg fra rødknurr ved at den har benknuter langs sidelinjen, dessuten har den ofte en hvit stripe langs siden.

Abbor er lett å kjenne på de to ryggfinnene hvor hele den fremre har piggstråler, ved 5–6 eller flere mørke tverrbånd, og ved gulaktige brystfinner og rødlige bukfinner. Abborens grønne eller brune farge varierer ellers sterkt etter levestedet.

Den er utbredt på 10–150 m dyp fra Middelhavet til Finnmark og Island, og er svært vanlig i Nordsjøen.

I Norge er den alminnelig på Sør- og Østlandet, mangler på Vestlandet, opptrer mer stedvis i Trøndelag, Nordland og Troms, men er igjen alminnelig i Finnmark.

Bunnfisk som oftest finnes på mudder- og skjellbunn.

Genetiske studier viser at abboren i Norge trolig har vandret inn fra to ulike refugier hvor de overlevde siste istid.

Brukes noe som matfisk i Mellom- og Sør-Europa.

Perca fluviatilis (L., 1758)

285. Gjørs

287. Bergnebb

«Please release me let me go» by GPC™. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/pratacosta/

«Cténolabre rupestre (Ctenolabrus rupestris)» by Christophe Quintin. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/34878947@N04/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Perciformes - piggfinnefisker Famile Percidae - abborfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Perciformes - piggfinnefisker Famile Labridae - leppefiskfamilien

Sander lucioperca (L., 1758)

Ctenolabrus rupestris (L., 1758)

Gjørs, benfiskart i abborfamilien.

Også kaldt berse, strikjette, stinte, råte m.fl., Ctenolabrus rupestris.

Dette er en hurtigvoksende fisk som kan nå størrelser på opptil 20 kg og 100 cm, her i landet mer vanlig opptil 3–4 kg og 50 cm.

Bergnebb er en benfiskart i leppefiskfamilien.

Fargen er vanligvis grønngrå eller mer gulaktig, og kroppsformen er slankere enn hos åboren. Som hos åboren har den en tydelig ryggfinne med pigger. Den har flere tydelig tenner i munnen, de kan sammenliknes med hoggtenner. Øynene er relativt store og fungerer svært bra ved lave lysintensitet. Gjørsen har sin hovedutbredelse i Øst-Europa og finnes naturlig kun i tre norske vassdrag: Haldenvassdraget, Glomma til Øyeren og i Vansjø-Hobølvassdraget. I tillegg har gjørsen blitt forsøkt satt ut i en rekke innsjøer i Vestfold, Østfold og Akershus.

Bergnebben er den minste av leppefiskene, og selv om den kan bli opptil 18 cm så blir den sjelden større enn 10 cm. Den vokser langsomt og kan trolig bli opptil 25 år gammel. Bergnebben er vanligvis rødbrun med et blålig, grønnlig eller gulaktig skjær nedover sidene. Buken er lys, nesten hvit. Den kan se stripet ut på grunn av en mørk flekk under hvert skjell. Bergnebben skilles lett fra de andre leppefiskene på en svart flekk forrest i ryggfinnen og én kraftig på hver side av haleroten. Bergnebb er vanlig langs norskekysten til Troms, men den er lite tallrik nord for Trondheimsfjorden.

286. Blåstål/rødnebb

288. Tangkutling

«Coquette femelle (Labrus mixtus)» by Christophe Quintin. + «P7260095» by R.Axel. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/axelsbilder/ + https://www.flickr.com/photos/34878947@N04/

«two spotted goby» by Frank Gloystein. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/gloystein/

Labrus mixtus (L., 1758)

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Perciformes - piggfinnefisker Famile Labridae - leppefiskfamilien

Gobiusculus flavescens (L., 1758)

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Perciformes - piggfinnefisker Famile Gobiidae - kutlingfamilien

Blåstål, hannen av Labrus mixtus, benfiskart i leppefiskfamilien. Blåstål er lett kjennelig fra de andre artene i familien på sin vakre blå farge.

Tangkutling, benfiskart i kutlingfamilien.

Hunnen som er svært ulik hannen i farge og delvis i form kalles rødnebb (er hovedsakelig rød).

På haleroten har den en svart flekk omgitt av en gul ring.

Hannen kan bli opptil 40 cm lang og over 1 kg tung, mens hunnen sjelden blir over 30 cm lang.

Den blir opptil seks cm og har sju stråler i første ryggfinne. Den lever blant tang og andre alger på grunt vann fra Middelhavet til Vesterålen og Østersjøen.

Arten er utbredt fra Trøndelag til Vest-Afrika, og i hele Middelhavet.

289. Makrell

291. Rødspette

«Scomber scombrus» by Brent Wilson. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/59048895@N06/

«Pleuronectes platessa» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Perciformes - piggfinnefisker Familie Scombridae - makrellfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Pleuronectiformes - flyndrefisker Familie Pleuronectidae - flyndrefamilien

Scomber scombrus (L., 1758)

Makrell, benfiskart i makrellfamilien.

Rødspette, benfiskart i flyndrefamilien.

Den blir sjelden over 50 cm, vekt opptil 3,5 kg.

Kjennes på brun, glatt øyeside og mange røde flekker.

Lett kjennelig på spoleformet kropp og karakteristiske fargetegninger i grønt og blått. Mellom rygg- og gattfinne og halefinne har den små, frittstående finner.

Fra øyet og bakover gjellelokket har den 4–7 benknuter på rekke.

Den lever av rødåte, krill og fiskeyngel. Makrellen gyter sine pelagiske egg i mai–juni, og yngelen vokser raskt til ca. 20 cm samme høst, og kalles nå pir. Ved 3-årsalderen er fisken ca. 30 cm og kjønnsmoden.

Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten.

I Norge er den vanlig fra april/mai til oktober, fra Skagerrak til Trondheimsfjorden.

Den kan bli opptil 100 cm og 7 kg, men oftest bare opptil 50 cm og 1 kg. Den lever særlig av børsteormer.

290. Piggvar

292. Skrubbe

«Scophthalmus maximus (juvenile)» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr -https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

«Platichthys flesus» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Pleuronectiformes - flyndrefisker Familie Scophthalmidae - varfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Actinopterygii - strålefinnede fisker Orden Pleuronectiformes - flyndrefisker Familie Pleuronectidae - flyndrefamilien

Scophthalmus maximus (L., 1758)

Platichthys flesus (L., 1758)

Piggvar, benfiskart i varfamilien.

Skrubbe, benfiskart i flyndrefamilien.

Venstrevendt flyndrefisk som kan veie 25 kg og måle 1 m.

Den blir sjelden mer enn 30 cm lang, men kan bli opptil 60 cm og veie 4 kg.

Øyesiden har tallrike benknuter.

Kjennes på de tallrike benknutene langs sidelinjen, og at den mangler knuter på gjellelokket.

Forekommer i Svartehavet, Middelhavet og nordover helgelandskysten. Den er en høyt betalt og ypperlig matfisk. Det norske fisket er ubetydelig.

Pleuronectes platessa (L., 1758)

Den ligner på rødspette da den i likhet med denne også kan være pigmentert med røde «spetter». Den er tydelig mindre flat i tverrsnitt enn rødspetta.

293. Småsalamander

295. Nordpadde

«salamander» by farlukar. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/farlukar/

«Common Toad (Bufo bufo)» av Karamell. Licensed under CC BY 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Nordpadde

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Amphibia - amfibier Orden Caudata - salamandere, haleamfibier, halepadder Familie Salamandridae - ekte salamandere

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Amphibia - amfibier Orden Anura - springpadder, haleløse amfibier/padder Familie Bufonidae - ekte padder

Lissotriton vulgaris (L., 1758)

Bufo bufo (L., 1758)

Småsalamander, (Lissotriton vulgaris) er den vanligste arten av vannsalamandere i Norge.

Nordpadde, vanlig padde eller bare padde (Bufo bufo) er eneste art i paddefamilien i Norge.

Arten er lysere og mindre enn storsalamander (brun, grå, olivenbrun). Undersiden er gul eller oransje, med svarte flekker eller prikker. Huden er relativt glatt.

Padder kan bli over 30 år gamle.

Begge artene står på nasjonal rødliste i Norge.

Kan bli opptil 12 cm lang og har ruglete skinn, full av vorter. Hunnindivider er størst. Kroppen er brun med lysere og mørkere flekker. Undersiden er lysere, ofte med flekker. Den lyse stripen på hodet, langs overkjeven, er lys beige (skittenhvit). Et sikkert kjennetegn som skiller den fra frosker, er at fotrotsknuten, på bakfoten, er bløt og mindre enn halvparten så lang som den innerste tåen. Snuten er mer avrundet enn hos frosk og buken har flekker, og i motsetning til frosker går paddene mer enn de hopper.

294. Storsalamander

296. Buttsnutefrosk

«Triturus cristatus: Great Crested Newt» by Todd Pierson. Licensed under CC BYNC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/twpierson/

«Common Frog in Norway, 2007» av Chmee2. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Buttsnutefrosk

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Amphibia - amfibier Orden Caudata - salamandere, haleamfibier, halepadder Familie Salamandridae - ekte salamandere

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Amphibia - amfibier Orden Anura - springpadder, haleløse amfibier/padder Familie Ranidae - ekte frosker

Triturus cristatus (Laurenti, 1768)

Rana temporaria (L., 1758)

Storsalamander eller stor vannsalamander (Triturus cristatus) er en svart eller mørk brun vannsalamander med enkelte svarte flekker. Buken er gul eller oransje og svartflekket. Huden er kornet og ru (småvortete).

Buttsnutefrosk eller vanlig frosk (Rana temporaria) er den vanligste froskearten i Norge. Den kan bli litt større enn spissnutet frosk, ca. 7-10 cm lang, og har en butt snute.

Storsalamanderen har hovedutbredelsesområde rundt Oslofjorden, men finnes også separat på Vestlandet og i Trøndelag. Kroppsstørrelsen varierer fra 10-15 cm, minst mot nordgrensen.

Fargene varierer en del med temperaturen, men undersiden er lys (gjerne med mørke flekker) og oversiden brun, rødbrun eller gråbrun med mørke tegninger, særlig på bakbeina. Vanlig frosk og spissnutet frosk er såpass like at de fleste vil ha vanskelig for å se forskjell på dem. Det sikreste skilletegnet er hannenes sang om våren hannen lokker med en vedvarende knurrende ”rrrrrrrr”. Buttsnutefrosk finnes over hele landet opp til 1000 meter over havet.

297. Spissnutefrosk

299. Nordfirfisle

«RanaArvalisFemale». Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons http://no.wikipedia.org/wiki/Spissnutefrosk

«Common lizard»by David Nunn. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/davidnunn/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Amphibia - amfibier Orden Anura - springpadder, haleløse amfibier/padder Familie Ranidae - ekte frosker

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Reptilia - reptiler, krypdyr Orden Squamata - skjellkrypdyr U.orden Sauria - øgler Familie Lacertidae - firfisler

Rana arvalis (Nilsson, 1842)

Spissnutefrosk (Rana arvalis) er litt mindre enn buttsnutefrosken, ca. 7-8 cm lang, og har en tydelig spissere snute. Fargene er nokså lik buttsnutefrosk, men undersiden er mer ensfarvet lys og skaper en kontrast til den mørk grå/brune oversiden.

Nordfirfisle også kalt bare firfisle (Zootoca vivipara) er den ene av våre to norske øglearter; den andre er stålorm.

Hannen får en lettkjennlig blågrå gytedrakt i parringstiden.

Utbredelsen i Norge er dårlig kjent, men den finnes i alle landsdeler, både i lavlandet og høyt til fjells.

Hovedutbredelsen er rundt Oslofjorden fra svenskegrensa, til Skiensområdet, samt enkelte plasser i Agderfylkene. Hannen lokker med rask serie med klukkende ”wo’uk”. Spissnutefrosken er kategorisert som sjelden på Nasjonal rødliste.

I likhet med mange andre øgler kan firfisla kaste halen, såkalt autotomi. Når et rovdyr prøver å ta den, knekker halen i en virvel. Halen blir liggende igjen og sprelle, mens firfisla stikker av. Rovdyret blir naturligvis svært forvirret. Halen vokser ut igjen, men virvelen blir erstattet av brusk.

298. Damfrosk

300. Stålorm

«Rana (Pelophylax) sp. (Essonne 91)» by Laurent Lebois. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/cheloran/

«Slow Worm (Anguis fragilis)» by Thomas Brown. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/63048706@N06/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Amphibia - amfibier Orden Anura - springpadder, haleløse amfibier/padder Familie Ranidae - ekte frosker

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Reptilia - reptiler, krypdyr Orden Squamata - skjellkrypdyr U.orden Sauria - øgler Familie Anguidae - stålormer

Pelophylax lessonae (Camerano, 1882)

Damfrosk hører med til gruppen ekte frosker og arten trives i grunne dammer i områder med mye sol og insekter. I flere land, bl.a. i England, er damfrosken utryddet, og det var nære på at også den lille forekomsten i Norge led samme skjebne. 5–8 cm lang, grønn eller lysebrun frosk med mørke flekker. Den norske bestanden er brun, med lys midtstripe langs ryggen. Korte ben. Formerer seg meget raskt og opptrer i store mengder; svært høylytt i forplantningstiden

Zootoca vivipara (Lichtenstein, 1823)

Anguis fragilis (L., 1758)

Stålorm - øgleart i familien stålormer. Den kan bli drøyt 40 cm lang, er stålgrå eller kobberbrun med en skjør hale, som lett kastes av. Lever av meitemark og snegler og er hovedsakelig et skumringsdyr. Stålormen er helt ufarlig. Den føder unger. I Norge mest kjent fra Sør- og Østlandet, men kan muligens finnes så langt nord som til Trøndelag.

301. Hoggorm

303. Slettsnok

«Vipera berus»by Tor Ivan Boine. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/tiboine/

«P1540922» by Xavier Béjar. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/xbe/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Reptilia - reptiler, krypdyr Orden Squamata - skjellkrypdyr U.orden Serpentes - slanger Familie Viperidae - hoggormfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Reptilia - reptiler, krypdyr Orden Squamata - skjellkrypdyr U.orden Serpentes - slanger Familie Colubridae - snoker

Vipera berus (L., 1758)

Coronella austriaca (Laurenti, 1768)

Nord-Europas eneste giftslange, med ett par gifttenner forrest i overkjeven.

Slettsnok, krypdyrart i familien snoker. Den minste av de to snokartene i Norge.

Vanlig lengde 50 og 70 cm, sjelden opptil 90 cm lang. Veier 150–200 g. Hunnen noe større enn hannen.

Den kjennes på 2 rekker av mørke flekker langs ryggen, mørk stripe gjennom øyet og rund pupill. Skjellene er glatte, uten kjøl.

Oversiden varierer fra lys grålig til brunlig, brunsvart og helt svart. Mørkt siksakbånd langs ryggen. På hodet noen mørke og lyse flekker og en mørk stripe bak øynene. Undersiden som regel mørk.

Hunnene blir størst, ca. 75 cm. Føden er firfisler, stålorm, smågnagere, fugleunger, insekter m.m. God til å klatre. Den holder til i tørre, varme områder med løvtrær og steiner langs kysten fra Østfold til Stavanger.

302. Buorm

304. Kanadagås

«Natrix natrix juvenile» by markus_buehler. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/32329052@N00/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Reptilia - reptiler, krypdyr Orden Squamata - skjellkrypdyr U.orden Serpentes - slanger Familie Colubridae - snoker

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Anseriformes - andefugler Familie Anatidae - andefamilien

Natrix natrix (L., 1758)

Buorm, krypdyrart i snokfamilien. Den ene av våre giftløse slanger. Hunnene kan bli 120 cm lang (hanner er sjelden over 80 cm). Buormen er grå- eller svartbrun med uregelmessige svarte flekker og er lett kjennelig på en stor, hvitgul flekk på hver side av nakken. Kan i sjeldne tilfeller være ensfarget svart. Dagaktiv; lever vesentlig av padder, frosk og fisk, og er derfor knyttet til vann og fuktige områder. Legger egg i råtnende løvdynger o.l. Hvis buormen føler seg truet, kan den spille død. Den ruller da over på ryggen og lar tungen henge ut av munnen.

Branta canadensis (L., 1758)

Kanadagås (Branta canadensis) er ei gås i slekten Branta. Slekten tilhører gruppen gjess i andefamilien. Kanadagåsa kan bli opptil 100 cm høy og veier typisk 5–7 kg, noe som gjør den til Europas største gåseart. Den er lett gjenkjennelig på de to store hvite kinnflekkene (en på hvert kinn). Arten kan av og til forveksles med hvitkinngås, men denne er også hvit i pannen. Kanadagåsa avgir et trompetaktig «aa-hoa», der den andre stavelsen er stigende.

Utbredt i Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Buorm er i Norge alminnelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Den er også funnet nær Bergen.

305. Krikkand

307. Laksand

«Lève-toi Simone» by Luciano 95. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/giuss95/

«Gaensesaeger» by HBD from de.wikipedia.org. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Laksand

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Anseriformes - andefugler Familie Anatidae - andefamilien

Anas crecca (L., 1758)

Krikkand, også kalt lortand eller pyttand (Anas crecca) er en fugl i andefamilien. Krikkand kan jaktes på i perioden 10. september til 23. desember fra svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke på fjord og hav mens resten av landet er det jakt i perioden fra 21. august til 23. desember til og med 2016. Migrates south in winter. Minste arten i andefamilien, 20 - 30 cm lang. From a distance, it appears grey, with a dark head, a yellowish behind, and a white stripe running along the flanks. Their head and upper neck is chestnut, with a wide and iridescent dark green patch of half-moon- or teardrop-shape that starts immediately before the eye and arcs to the upper hindneck. The patch is bordered with thin yellowish-white lines, and a single line of that colour extends from the patch’s forward end, curving along the base of the bill.

Laksand, fugleart i andefamilien. Den største av fiskendene, ca. 62 cm lang og litt større enn en stokkand. Hannen har hvit underside med laksrødt anstrøk, mens hodet og den øvre delen av halsen er grønnglinsende svart med lite synbar nakketopp. Ryggen er hvit og svart. Hunnen ligner mer hunn av siland, og har kastanjebrunt hode og nakketopp og gråbrunt spraglet rygg og kroppssider. Kjennetegnet for laksandhunnen er at den brune fargen øverst på halsen er markert avgrenset mot den grå, nedre halsdelen. Videre har laksandhunnen helhvitt vingespeil. Ut på sommeren blir kjønnene mer like. Laksanda hekket tidligere over det meste av landet, men er nå blitt mer sjelden.

306. Kvinand

308. Siland

«Rana (Pelophylax) sp. (Essonne 91)» by Laurent Lebois. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/cheloran/

«Red breasted merganser» by Hiyashi Haka. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/hiyashi/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Anseriformes - andefugler Familie Anatidae - andefamilien

Bucephala clangula (L., 1758)

Kvinanda har et påfallende stort hode for kroppen og en steil panne, som gir hodet en trekantet profil. Kroppen virker litt klumpete. Hunnene blir omkring 39 cm, mens hannen er noe større og gjerne blir omkring 49 cm. Hannen er sortgrønn i hodefargen og har en karakteristisk hvit kinnflekk på hver side av nebbroten. Hunnen er mer brunsort i hodefargen og kinnflekkene er mindre definerte. Hos hannen er buken og buksidene glinsende hvite, mens hunnen er mørk gråspettet. Hannens nebb er nærmest helt sort, mens hunnens har et lysere parti ytterst på overnebbet. Det norske navnet på denne andefuglen stammer av hannens karakteristiske kvinende vingelyd under flukt. Sørlandet - østlandet, midt-Norge.

Mergus merganser (L., 1758)

Mergus serrator (L., 1758)

Siland, fugleart i andefamilien. Den er litt mindre enn stokkand. Hannen har mørkegrønt hode med todelt nakketopp, hvit halsring, kastanjebrunt bryst, svart rygg, gråhvite kroppssider, røde ben og rødt nebb. Hunnen har brunt hode og nakketopp, og er gråbrunt spraglet på rygg og kroppssider. Jevn overgang mellom den brune fargen øverst på halsen og den grå fargen på brystet skiller den fra laksandhunnen, som er meget lik, men har skarpt skille mellom det brune og grå på halsen. Hos silandhunnen er også det hvite vingespeilet delt i to med en svart stripe, mens laksandhunnen har helt hvitt vingespeil. Etter hekking skiftes drakten, og de to artene blir vanskeligere å skjelne fra hverandre.

309. Lirype + sang

311. Storfugl

«Willow Ptarmigan (Lagopus lagopus)» by Gregory ”Slobirdr” Smith. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons - https://www.flickr.com/photos/slobirdr/

«Caper in profile» by Tom Houslay. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/slobirdr/ + «Tetrao urogallus - Tjäder» by Lars Falkdalen Lindahl. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/larsfl/

Lagopus lagopus (L., 1758)

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Galliformes - hønsefugler Familie Phasianidae - fasanfamilien U.familie Tetraoninae - skogshøns Holder seg litt brunspraglet også om vinteren. Høne og stegg er om lag jevnstore. De har brunspragla fjærdrakt, steggen er mørkere rødbrun farge på brystet og halsen. Halefjæra er svarte, men dekkfjæra over desse har samme vernefarge som ryggen. Vingene, buken og føttene er kvite. Om vinteren har fuglen kvit drakt, men halefjæra og nebbet er fortsatt svart. Lirype kan forveksles med fjellrype, men skiller seg fra denne på kraftigere kroppsbygning og tjukkere nebb (ved rota 12–14 mm høyt, bare 8–9 med fjellrypa), videre på sommerdrakta er det en mer rød-brun farge, lirypa har annerledes låt. Lirypa kakler (litt Donald-lyder), fjellrypa raper. Finnes over hele landet og holder seg i vierbeltet og det øvre bjørkeområdet.

Tetrao urogallus (L., 1758)

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Galliformes - hønsefugler Familie Phasianidae - fasanfamilien U.familie Tetraoninae - skogshøns

Storfugl (Tetrao urogallus) er den største arten i hønsefuglfamilien. Hannen, tiur, kan bli bortimot 90 cm lang og veie opptil 6 kg. Hunnen, røy, blir betraktelig mindre (drøyt 60 cm lang og ca. 2 kg). Storfuglen finnes utbredt i skogsområdene over hele landet og livnærer seg hovedsakelig på frø og plantedeler, særlig fra furu, men foretrekker bær og urter i sommerhalvåret. En tiur kan bli opptil 20 år gammel. Røya er betydelig større enn orrhøna. Røya har et rustrødt uflekket felt nedover halsen og brystet, mens dette området vil være gulbrunt og flekket hos orrhøna. Langs skulderfjærene hos røy vil det være et tydelig bord av hvite flekker, dette mangler orrhøna. Videre vil stjertfjærene hos røya være rødbrun, mens de er mer gråbrune hos orrhøna. Stjerten er videre mer avrundet hos røya.

310. Fjellrype + sang

312. Orrfugl

«Rock Ptarmigans» by jafro77. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/jafro/

«Black Grouse». Licensed under Public Domain via Wikimedia commons - http:// commons.wikimedia.org/wiki/File:Black_Grouse.jpg

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Galliformes - hønsefugler Familie Phasianidae - fasanfamilien U.familie Tetraoninae - skogshøns

Lagopus muta (Montin, 1781)

Lyrurus tetrix (L., 1758)

( L. muta ), fugleart i skogshønsfamilien. Ligner lirype , men er mer steingrå enn brun, og hannen (steggen) har i den hvite vinterdrakten en svart stripe fra nebbet til øyet; den er også litt mindre enn lirype.

Hannfuglen (orrhanen) er ca. 50 cm lang og veier 1 - 1,5 kg, mens hunnfuglen (orrhøna) er ca. 40 cm lang med en vekt på rundt 900 gram.

Er mindre høylytt enn sin slektning lirype men den har en rekke lyder, bl.a. lokkelyder og låter som brukes for å hevde territorium.

Orrhøna har et gulbrunt, flekket felt foran. Gråbrun stjert med markert kant.

En skiller de fra hverandre ved at fjellrype har en lysgrå farge om høsten. Om vinteren er det vanskeligere, men i de aller fleste tilfeller kan de skilles med at lirypa har lyse klør, mens fjellrypa har svarte klør. Fjellrype har også en låt som kan skilles fra lirype. Den lager en karakteristisk rapelyd, i motsetning til lirypens «kakling».

Orrhanen er nærmest svart med blå-lignende fjær på brystet. Orrfuglen holder til i løv- og barskog, gjerne med myrer og hogstfelt og på heier ved kysten. Den spiser knopper av løvtrær, særlig bjørk, og bartrær, blad og bær av forskjellige lyngarter og insekter. Fuglen finnes over store deler av Norge gjennom hele året.

313. Jerpe

315. Havhest

«Hazel grouse» by Tatiana Bulyonkova. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/ressaure/

«Northern Fulmar (Fulmarus glacialis), Eissturmvogel» by Werner Witte. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/43577957@N04/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Galliformes - hønsefugler Familie Phasianidae - fasanfamilien U.familie Tetraoninae - skogshøns

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Procellariiformes - stormfugler Familie Procellariidae - stormfuglfamilien

Tetrastes bonasia (L., 1758)

Jerpe, fugleart i skogshønsfamilien.

Havhest, fugleart i stormfuglfamilien.

Lang som en fjellrype, men veier bare 300–400 g.

Minner om en stor fiskemåke uten svarte og hvite vingespisser. Vekt om lag som sildemåke, ca. 500–900 gram. Raske, stive vingeslag avbrutt av seilflukt. Oversiden blågrå, undersiden, halsen og hodet hvitt.

Spraglet i grått til gråbrunt (overside) til rødbrunt (underside), buken hvit, halen med svart endebånd. Hannen har svart strupeflekk og antydning til hodetopp. Lever i tett skog og har en fløytelyd som ligger over høregrensen for eldre mennesker. Monogam, lever i par fra om høsten. Standfugl som er utbredt fra Skottland og Norge til Stillehavet, med nokså nordlig utbredelse. I Norge vanligst på Østlandet og i Trøndelag.

Beveger seg meget klosset på land. Spytter en stinkende oljevæske til forsvar. Ruger i de fleste arktiske farvann, i Europa til sørkysten av England.

314. Storlom + sang

316. Storskarv

«Gavia arctica1». Licensed under Public domain via Wikimedia Commons - http:// commons.wikimedia.org/wiki/File:Gavia_arctica1.jpg#/media/File:Gavia_arctica1.jpg

«Cormorants» by Cloudtail. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/blacktigersdream/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Gaviiformes - lommer Familie Gaviidae - lomfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Suliformes - sulefugler Familie Phalacrocoracidae - skarvefamilien

Gavia arctica (L., 1758)

Storlommen finnes i alle landets fylker, og ruger helst ved store, klare og fiskerike vann og innsjøer. Ofte på små holmer. Den lever av fisk, og ble tidligere sett på som en skadefugl. Vår og sommer er den gråsvart på oversiden med hvite tverrstriper og flekker og en svart flekk over strupen. Storlomen er opptil 68cm lang, med en vekt på 2,5 – 3,5 kg. Den har et vingespenn på 105-125cm. Storlommen er en delvis trekkfugl. Det vil si at en del fugler overvintrer langs kysten av Sør-Norge, mens andre trekker sør til Biscayabukta som ligger mellom Frankrike og Spania. Storlomen har gått sterkt tilbake her i landet, blant annet på grunn av vannkraftutbygging. Sangen kan gjenkjennes fra filmer, skriking som varsler om fare. Lom = skrik.

Fulmarus glacialis (L., 1761)

Phalacrocorax carbo (L., 1758)

Storskarv, fugleart i skarvefamilien. Den er ca. 90 cm lang, har svart fjærdrakt med blåaktig metallglans, hvit hake og hvitt kinn, fra januar til juni dessuten en stor hvit flekk på utsiden av låret, derav lokalnavnet hvitlåring. Storskarv hekker på begge sider av Nord-Atlanteren og spredt i flere andre verdensdeler. I Norge hekker den langs kysten fra Trøndelag og nordover. Storskarven hekker her i landet på holmer og klipper langs kysten, i motsetning til underarten mellomskarv, som hekker i trær. Koloniruger. Reiret består av tang og kvister. De 3–5 lyseblå eggene ruges av begge kjønn i 28–31 dager. Ungene holder seg i reiret til de er ca. 7 uker gamle. Delvis trekkfugl, norske fugler overvintrer hovedsakelig langs norskekysten. Død i fiskegarn har vært et problem for storskarvbestanden de senere år.

317. Gråhegre

319. Tjeld + sang

«Héron cendré (Ardea cinerea)» by fra298. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/fra298/

«Scholekster (Haematopus ostralegus)» by fMartha de Jong-Lantink. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marthaenpiet/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Pelecaniformes - pelikanfugler Familie Ardeidae - hegrefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Haematopodidae - tjeldfamilien

Ardea cinerea (L., 1758)

Tidligere kalt bare hegre eller heire. Har svært lang hals, lange ben og langt, spisst nebb. Omtrent en meter lang, men veier ikke mer enn ca. 1½ kg. Hvitt hode og hvit hals med en markert svart stripe fra øyet og bakover til den svarte, hengende nakketoppen. Oversiden gråblå, bryst og buk hvite. De brede vingene har en langsom slagtakt, og den flyr med hode og hals trukket tilbake i S-form. Vader ofte på grunt vann på næringsjakt. Utenom småfisk spiser den mus, frosk, insekter og andre smådyr. Er hos oss for det meste knyttet til kysten. Særlig tallrik fra Vestlandet til Trøndelag, men hekker også lenger nord og sørover langs til Lillesand/Grimstad. Trekk- og streiffugl som til dels overvintrer langs kysten.

Haematopus ostralegus (L., 1758)

Tjelden er en karakterfugl for kystområder rundt om i Europa. Den største konsentrasjonen av tjeld i Europa fins i Vadehavet ved Nordsjøen. Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl (på færøysk: Tjaldur) Tjelden er en stor og kompakt vader med en lengde på 39 til 45 cm, hvorav nebbet er 6 til 9 cm, og den har et vingespenn på 72-83 cm. Den er i hovedsak hvit under og svart på oversiden. Den har et langt, rødt nebb, rosafargede ben og røde øyne. Kjønnene er like, foruten at hunnens nebb i gjennomsnitt er noe lengre. Tjeldens sammenholdslåt er et skarpt og høyrøstet ”kubik, kubik, kubik”. Advarselssangen er et skarpt repeterende ”plitt plitt pli-pli-pli”. I hekketida høres til og med ei høy drillende låt.

318. Tårnfalk

320. Heilo + sang

«Falco tinnunculus» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

«European Golden-Plover» by Brian Gratwicke. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/briangratwicke/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Falconiformes - falkefugler Familie Falconidae - falkefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Charadriidae - lofamilien

Falco tinnunculus (L., 1758)

Tårnfalk er 32-35 cm lang, og har et vingespenn på 71-80 cm. Tårnfalkhannen kan gjenkjennes på sine tydelige farger, med grått hode, rødbrun rygg, grå stjert og et sort bånd ytterst på den lyse, spettede buken. Hunnen har brunt hode og noe mer spettet rygg. Den har svært spisse vinger og en noe flagrende flukt. Man ser også ofte tårnfalken stå helt stille i luften på utkikk etter bakkelevende dyr, slik som smågnagere, spissmus, firfisler, noe insekter og nylig utflydde fugleunger. Den har i tillegg et utmerket UV-syn, noe som gjør at den kan oppdage urinstoffene som smågnagere avsetter i terrenget og dermed lettere oppdage potesielle byttedyr. Den hekker i gamle kråkereir, bergvegger, bygninger og i spesialfuglekasser.

Pluvialis apricaria (L., 1758)

Heilo er ca. 26-29 cm lang og veier mellom 150 til 200 gram. Vingespennet er fra 53 til 59 cm. Heilo er en vadefugl. Den har rundt hode og en flekket overside i gråbrune og nesten gule farger. Den hekker over det meste av landet, men er mindre utbredt på Østlandet og Sørlandet. Om våren og gjennom hekktiden er hannen umiskjennelig med sitt svarte bryst og den svarte strupen som er innrammet av en hvit rand. Hunnen er også mørk på undersiden men ikke med så mye kontrast som hannen. Det finnes store variasjoner så det er ikke alltid like lett å skille hann og hunn. Sang:

321. Strandsnipe

323. Fiskemåke

«Common Sandpiper» by Jyrki Salmi. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/salman2000/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Scolopacidae - snipefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Laridae - måkefamilien

Actitis hypoleucos (L., 1758)

Strandsnipe utstøter en karakteristisk, intens sang, ofte med fire raskt etterfølgende toner, og har en karakteristisk vippebevegelse på bakpartiet når den blir stresset eller forsvarer territoriet.

Larus canus (L., 1758)

En av våre minste måker. Rødlistet og fredet fra 2010. Veier 300–480 g., vingespenn på ca én meter. Gråblå rygg og vinger, ellers hvit, nebb og ben gulgrønne. Ruger kolonivis langs hele kysten. Fiskemåken er en av Norges vanligste måkearter med et minimumsanslag på 150 000 hekkende par. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1400 meter over havet.

322. Enkeltbekkasin + sang

324. Svartbak

«Gavia arctica1». Licensed under Public domain via Wikimedia Commons - http:// commons.wikimedia.org/wiki/File:Gavia_arctica1.jpg#/media/File:Gavia_arctica1.jpg

«PM» by Philippe Macquet. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/26642064@N06/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Scolopacidae - snipefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Laridae - måkefamilien

Gallinago gallinago (L., 1758)

Gallinago gallinago, fugleart i snipefamilien. Den vanligste av våre bekkasiner, en tanke mindre enn dobbeltbekkasin. Brunspraglet, men med nesten hvit underside. Fjærdrakten har 4 lyse lengdestriper på ryggsiden og er brunspraglet. Enkeltbekkasinen har ren og hvit buk og stjerten er nesten uten hvitt, hvilket gjør at den skiller seg fra dobbeltbekkasinen, som den ellers er svært lik. Hvis du skremmer en enkeltbekkasin hører du et hêst «tschær» i dét den flyr av sted. Oppflukten skiller seg også fra dobbeltbekkasinens. Mens dobbeltbekkasinen flyr rett frem, flyr enkeltbekkasinen i en helt tilfeldig retning. De fleste kjenner igjen denne fuglen med hannens fluktspill i hekkesesongen. Når fuglen skal markere området sitt, vibrerer den med de ytre stjertfjærene i tillegg til at den avgir en mekrende lyd. Når enkeltbekkasinen markerer området sitt, sier en at den «mekregauker».

Larus marinus (L., 1758)

Svartbaken har lengde på 70 cm og veier omtrent 1,2 til 2,2 kg, og er med det den største måken. Både hann- og hunnfuglen er svært like. De voksne fuglene har gråsvart eller svart overside, mens resten av kroppen er hvit. Ungfugl har en mer brunspettet fjærdrakt. Viktige fluktkjennetegn er de hvite vingespissene. I flukt virker de svarte vingene bredere og ikke så spisse. I vinterdrakt har hode og hals brune strekflekker. Ungfuglene kan ligne på gråmåsen, men den hvite undersiden er mindre flekkete hos svartbaken. Den brunspraglete oversiden er mer kontrastrik. Svartbaken kan forveksles med sildemåsen. Svartbaken er større og med grårosa bein. Sildemåsen er mindre, litt mindre enn gråmåsen, og beina er gule. Ungfugler er vanskelig å se forskjell på.

325. Sildemåke, gulføtting

327. Lomvi

«Larus fuscus» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/bathyporeia/

«Zeekoet, Hornøya, Noorwegen.» by Martha de Jong-Lantink. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marthaenpiet/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Laridae - måkefamilien

Larus fuscus (L., 1758)

Sildemåke, fugleart i måkefamilien. Den har svart til svartgrå overside og hvit underside. Er litt mindre enn gråmåke og har mer eller mindre markert gule ben (jf. svartbak), derav navnet gulføtting i visse landsdeler. Vingespenn ca. 1,4 m, vekt ca. 600–1000 g, hannene størst som hos alle måker. Som de andre store måkeartene er ungfuglen brungrå spraglet inntil 3–4-årsalder. Hekkefugl fra det nordvestlige Europa til Murmansk og opptrer i tre underarter med forskjellig mørkhetsgrad på ryggsiden. De to mørkeste hekker i Norge langs hele kysten, tallrikest i Sør-Norge (den lysere) og svært spredt i Finnmark (den mørkeste fra Trøndelag og nordover).

Uria aalge (Pontoppidan, 1763)

En pelagisk dykkende sjøfugl, den tilbringer store deler av livet langt til havs. Sommerdrakt: Nesten helt svart hode. Vinter: Mer hvitt. Lomvi har brunsvart overside og hvit underside, og ligner på polarlomvi og alke av utseende. Beina er mørkegrå og nebbet svart året rundt. Den veier gjerne 0,9–1,3 kg og har en lengde på 38–43 cm. Den flyr med svært hurtige vingeslag tett over vannflaten. Når den svømmer ligger den tungt i vannet, i motsetning til alken som flyter høyere (lettere). Ringvi er en fargevariant av lomvi med en hvit ring rundt øyet og en hvit stripe i forlengelsen av øyet bakover mot nakken. Andelen ringvi i hekkebestanden stiger med breddegradene.

326. Makrellterne

328. Ringdue + sang

«Common Tern Sterna hirundo» by Alan Shearman. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/30120954@N03/

«Columba palumbus» by bathyporeia. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/bathyporeia/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Charadriiformes - vade-, måke- og alkefugler Familie Laridae - måkefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Columbiformes - duefugler Familie Columbidae - duefamilien

Sterna hirundo (L., 1758)

Den voksne terna har oransjerødt nebb med sort spiss. Den den svarte spissen kan være liten, spesielt midt på sommeren. Undersiden er lysegrå. Lengden varierer mellom 34-37 cm, og vingespennet er mellom 70-80 cm. Makrellterne en en utpreget trekkfugl, og fugler som hekker i Europa overvintrer utenfor kysten til de vestlige og sørlige delene av Afrika.

Columba palumbus (L., 1758)

Columba palumbus, fugleart i duefamilien. Vår største due, ca. 400–600 g, jevnstor med lirype. Gråblå med hvit flekk på hver side av halsen og et hvitt bånd over vingene som særlig sees under flukt. Ringdua lever i de fleste skogtyper, og har de senere år tilpassa seg parker og hager. I tillegg til størrelsen skiller ringdua seg fra tamdua blant annet på større bryst, lengre stjert, og et proporsjonalt mindre hode. Dette skiller også ringdua fra de ville duene. Iblant kan arten forveksles med den lignende skogdua, som til forskjell fra ringdua mangler en kvit halsflekk.

329. Gjøk

331. Tårnseiler + sang

«Curious Cuckoos» by Tatiana Bulyonkova. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/ressaure/

«Apus apus 01» by Paweł Kuźniar. Licenzed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Tårnseiler + Public domain by JG Keuleman.

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Cuculiformes - gjøkefugler Familie Cuculidae - gjøkefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Apodiformes - seilerfugler Familie Apodidae - seilerfamilien

Cuculus canorus (L., 1758)

Gjøk eller gauk (vitenskapelig navn Cuculus canorus) er en fugl i gjøkfamilien. Den er en slank, grå fugl, på størrelse med en ringdue. Den er truet og nå oppført som NT (nær truet) på rødlisten. Gjøken er en trekkfugl som finnes i hele Europa (bortsett fra Island), i Nord-Afrika og det meste av Asia, men ikke i India. Den finnes ikke i Amerika, Australia eller Oseania. Europeisk gjøk overvintrer i deler av det tropiske Afrika (syd for Sahara).

Tårnseiler (Apus apus) er en fugl som kan være i luften opptil tre år, uten å måtte gjøre ett eneste stopp. Den har meget korte bein – det latinske navnet er beslektet med gresk, og betyr «uten bein». Den spiser, sover og parer seg mens den flyr, og lander bare for å legge egg, hvile vingene eller fordi den kjeder seg. Den brunsvarte fargen brer seg utover hele fuglens fjærdrakt, bortsett fra på strupen, der den har en lys flekk. Vingene er lange og sigdformete. Tårnseilerne er raske flygere som kaster seg fram og tilbake på insektjakt, eller på flytur med artsfrender. Lyden er et karakteristisk skrikende og gjentatt ”sriii”. Tårnseileren blir rundt 18 cm. lang og har et vingespenn på over 40 cm.

330. Kattugle + sang

332. Svartspett + sang

«Bosuil» by doevos. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/ photos/doevos/

«Krisuv novorocni ulovek» by Jan Stefka. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/54034162@N02/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Strigiformes - ugler Familie Strigidae - uglefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Piciformes - spettefugler Familie Picidae - spettefamilien

Strix aluco (L., 1758)

Dryocopus martius (L., 1758)

Kattuglen er i Europa den mest utbredte arten av alle uglene.

Svarspetten, eller gjertrudsfuglen, er den største av Europas spetter.

Uglene er inndelt i to familier, egentlige ugler og slørugler. Kattuglen tilhører de egentlige uglene.

Den kjennes lett på den svarte drakten og den røde lua. Hannens isse er rød over det hele, mens hunnens isse kun er rød på den bakre delen.

Kattuglen er en ugle av middels størrelse, med en vekt på omkring 400–800g.

Fuglen er 50-55 cm lang og har et vingespenn på 64-68 cm. Vekten er 300 gram. Flukten ligner på kråkas. Andre spetter har et fluktmønster som danner mer utpregede buer.

Kattuglen er tettbygget med et stort, rundt hode (uten ”horn”) og avrundete vinger. Den forekommer i to fargefaser, rødbrun og gråbrun med alle overgangsformer. Hunnen er mer rødbrun enn hannen. Den lyse undersiden er spettet med mørkebrunt og ansiktet er forholdvis jevnt brunt. Øynene er dypt sorte. Kattuglens flukt er rettlinjet og direkte utført med raske vingeslag ofte fulgt av glideflukt. Vingene er korte og avrundete.

Apus apus (L., 1758)

Låta er en sterk kly-kly-kly og minner om grønnspettens. Omtales også som hølkråke, regnpip, treknarr, vækurr, svartjårtru og gjertrudsfugl

333. Flaggspett

335. Låvesvale

«Great spotted woodpecker» by Martha de Jong-Lantink. Licenzed under CC BY-NCND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marthaenpiet/

«Barn Swallow (Hirundo rustica)» by Bernard DUPONT. Licenzed under CC BY-NCSA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/berniedup/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Piciformes - spettefugler Familie Picidae - spettefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Hirundinidae - svalefamilien

Dendrocopos major (L., 1758)

Hirundo rustica (L., 1758)

Flaggspetten (Dendrocopos major) er en mellomstor spette og den mest tallrike av spettene i Europa.

Låvesvalen er en elegant flyger. Den er 16-22 cm. Låvesvalehannen har den lengste halen av de tre svaleartene i landet.

Ryggen er svart med et stort hvitt felt på hver vinge. Undersiden er hvit med kraftig rød undergump.

Skiller seg fra de andre skandinaviske svaleartene med sin røde panne og strupe og sitt sorte brystbånd. Den utvokste låvesvalen er svart med blå metallglans på ryggen og på vingeoversiden, men ungfuglene mangler denne metallglansen. Låvesvalens bryst er fløtefarvet, ofte med et brunlig skjær.

Hannen skilles fra hunnen ved et rødfarget parti i nakken. Unge flaggspetter kjennetegnes med en rød hette med sort kant. Flaggspetten er ca. 25 cm lang, og veier 70–90 g. Nebbet er kraftig og meiselformet. Den har sin største utbredelse på Østlandet og Sørlandet men hekker også spredt på Vestlandet og i Trøndelag.

Nebbet og de korte bena og føttene er sorte. Der er ikke stor forskjell mellom hannen og hunnen, men hannen har den lengste og dypest kløftete halen.

334. Sanglerke + sang

336. Taksvale

«Skylark» by Andy Morffew. Licensed under CC BY-ND 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/andymorffew/

«House Martin (Delichon urbicum)» by Birdwatching Barcelona. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/alexrollan/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Alaudidae - lerkefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Hirundinidae - svalefamilien

Alauda arvensis (L., 1758)

sanglerke er en fugleart i lerkefamilien. Den er litt større enn gråspurv og ligner de mindre hei- og trepiplerkene i fargemønsteret. På hodet har den antydning til topp. Sangflukten er utpreget. Hekker i det meste av Europa og Asia, også over hele Norge.

Delichon urbicum (L., 1758)

En av tre svalearter som hekker i Norge. De to andre artene er låvesvale og sandsvale. Av disse er det bare taksvalen som har hvit gump, og den er derfor lett å skille fra de andre. Taksvaler er utpregede trekkfugler. De som hekker i det vesteurasiske området overvintrer som regel i Afrika fra Saharas sydgrense til Kapprovinsen.

Overvintrer for det meste i Vest-Europa. Den blir ca. 18 cm lang. Sangen er vedvarende, og de kan synge i timesvis uten stans. På rødlista som Kritisk truet CR.

337. Heipipelerke + sang

339. Måltrost + sang

«Meadow Pipit (Anthus pratensis), Uitkerkse Polders, Belgium» by Frank Vassen. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/42244964@N03/

«Grive musicienne Turdus philomelos Song Thrush» by sébastien bertru. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/aigledayres/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Motacillidae - erlefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Turdidae - trostefamilien

Anthus pratensis (L., 1758)

Knapt 15 cm lang og dermed noe mindre enn trepiplerka som ellers ligner mye. Sammenligna med denne er heipiplerka litt gråere i fargen og brystet er mindre gulaktig og finere streka. Bakkloa hos heipiplerka er mye lengre enn på trepiplerka. Beina er rødaktige og nebbet tynt og spisst. Lokkelåten til heipiplerka er et skarpt ”ist” eller ”ististist”, i nærheten av reiret høres ofte et utholdende og monotont ”tlitlitli”. Sangen, som fuglen framfører i korte sangflukter, er høy og fin. Fuglen starter å synge før sangflukta, og stiger deretter opp fra ei tue eller en stein, og vender som regel ikke tilbake til utgangspunktet når den glir ned. I felt skiller man heipiplerka fra trepiplerka snarere på grunn av omgivelsene og låta enn på utseende. Heipiplerkas sangflukt er heller ikke like iøynefallende som trepiplerkas.

Måltrosten er en polytypisk art og har flere underarter beskrevet: Turdus philomelos philomelos (Brehm, 1831): Utbredt på det europeiske fastlandet. Flere underarter, i UK, Hebridene, Frankrike og Sibir. Kjønna er like. På oversida er fuglen lyst brun og på undersida gulkvit eller brungul, bleikere på buken, med mørke flekker. Undersida av vingene er grå og vingedekkfjærene på undersida varmt rustgule. Nebbet er gult og beina er rosa. Måltrosten har et kort, skarpt tsip-låt, på trekk hørest et høgt tynt siip, som ligner på rødvingetrosten, men er kortere. Varsellåta er et eksplosivt smatrende ”tix-itix-itix...” . Sangen kan ligne svarttrosten sin, men er satt sammen av korte motiv som blir gjentatt flere ganger. Sangen, som blir framført fra tre eller andre høge plasser, er en høg klar framføring av musikalske fraser som blir gjentatt to til fire gonger.

338. Trepipelerke + sang

Rødvingetrost + sang

«Amboseli NP, Tree Pipit - Anthus trivialis, Nov 2013» by Peter Steward. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/pete_steward/

«Redwing - Turdus iliacus - Skógarþröstur_3439» by Ómar Runólfsson. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/omarrun/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Motacillidae - erlefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Turdidae - trostefamilien

Anthus trivialis (L., 1758)

Turdus philomelos (Brehm, 1831)

Turdus iliacus (L., 1766)

Fugleart i erlefamilien. Hekker i hele Europa til Sentral-Asia. I Norge temmelig vanlig i all slags skog over hele landet. Reiret plasseres godt skjult på bakken. Trekkfugl. Norske fugler overvintrer trolig hovedsakelig i tropisk Afrika.

Turdus iliacus, fugleart i trostefamilien. Den er den minste av trostene våre, ca. 60–80 g. Ligner måltrosten, men har en markert, lys stripe over øyet og godt synlig, rustrød flekk under vingen.

Lettest skilles den fra heipiplerken på lokketone og sangflukt; den gynger dessuten mykt med stjerten.

Utbredt over hele landet. De fleste trekker til Nord-Afrika og Sørvest-Asia i oktober måned.

Man skal helst gjøre dens bekjentskap om våren, når den gir sine konserter over en lysning i skogen en fin kveldsstund. Fra et tre stiger den til værs og innleder sangen forsiktig, for kort etter fra noen meter over tretoppene å dale på høyt løftede vinger, mens den hele tiden gir til beste en serie skiftende, først lystige, siden stadig mer vemodige triller, der særlig lyden ”tsia-tsia-tsia” går igjen, iblant avløst av et roligere ”tjuu-tjuu-tjuu”. Sangen stilner i det øyeblikket fuglen lander i et tre, men kort etter kaster den seg på vingene igjen.

I motsetning til gråtrostens skvaldrende «prating», er rødvingetrostens sang som oftest langt mer melodiøs og vakker.

341. Gråtrost

343. Munk + sang

«Junge Wacholderdrossel (Turdus pilaris), Wirtzfeld, Ostbelgien» by Frank Vassen. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/42244964@N03/

«Fauvette à tête noire» by Philippe Garcelon. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/philgar/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Turdidae - trostefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Sylviidae - sangerfamilien

Turdus pilaris (L., 1758)

Sylvia atricapilla (L., 1758)

Turdus pilaris, fugleart i trostefamilien. Den vanligste og en av våre største troster, vekt 80–130 g. Gråtrosten er en kraftig bygget trost med forholdsvis lang stjert. Hode, nakke og overgump askegrå, fremrygg brun, bryst rustgult med svarte flekker, buken hvit.

Sylvia atricapilla, fugleart i sangerfamilien. Gråbrun sanger stor som hagesanger, vekt 15–20 g. I Norge hekker den nord til Lofoten. Den trekker sørover i september-oktober, og kommer tilbake i april-mai. Enslige fugler kan bli igjen i Sør-Norge.

Hannens sang er en skvatrende «prating», iblant med et høyt, tynt «giih». Varsellyden er et kraftig, gjentatt «tsjakk». I hekketiden har den en skvattrenden lyd som kan vare opp mot 3-4 sekunder når den posisjonerer seg i territoriet sitt.

Hannen har svart, hunnen brun hette. Sangen er vakker og minner om hagesangerens. Lyder kraftig og høylytt. Den begynner pludrende og blir siden melodisk. Kan iblant herme andre fugler.

342. Svarttrost + sang

344. Møller + sang

«Blackbird» by Jyrki Salmi. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/salman2000/

«Curruca Cabecinegra, Sylvia melanocephala» by Juan Emilio. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/juan_e/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Turdidae - trostefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Sylviidae - sangerfamilien

Turdus merula (L., 1758)

Turdus merula, fugleart i trostefamilien. Hannen er helsvart med okergult nebb, hunnen er mørkebrun (sammenlign ung stær). Arten er utbredt i hele Europa, Nord-Afrika og deler av Asia. I Skandinavia er den kjent som en klassisk vårsanger, som gjerne synger på ettermiddagen og tidlig kveldstid.

Sylvia curruca (L., 1758)

Møller, fugleart i sangerfamilien. Oversiden er gråbrun og undersiden er hvit. Den lille fuglen har en hvitlig hals, et grått hode og mørke bein. Begge kjønn har samme farger. Vekt 9–14 g, en vekt som ligger mellom hagesanger og løvsanger. Svært lik tornsanger, men er mørkere på kinnet og mangler rødbrunt på vingene. Sang: Gnikking. Prøver å starte en motor.

345. Løvsanger

347. Fuglekonge

«Willow Warbler 110914 Phylloscopus trochilus» by Dave Curtis. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/davethebird/

«Goldcrest (Regulus regulus)» by nutmeg66. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/rachel_s/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Phylloscopidae (Sylviidae) - «bladsangerfamilien»

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Regulidae - fuglekongefamilien

Phylloscopus trochilus (L., 1758)

Løvsanger, fugleart i sangerfamilien. En av våre minste fugler, vekt ca. 7–11 g.

Også kalt furulus, trolig fordi den er vår minste fugl, vekt ca. 5 g.

Oversiden er grågrønn og undersiden gråhvit. Reir på bakken med 6–8 egg som veier ca. 1,2 g hver. Den er Norges mest tallrike fugl, etter kommer heipiplerke, bokfink.

Fuglekongen er olivengrønn på oversiden og hvitgrå på undersiden. Vingene har to tydelige hvite bånd. Det mest iøynefallende er den sterkt gule issen avgrenset av en smal, svart lengdestripe på hver side. Hannen har en oransje midtstripe i den gule issen.

Løvsangeren er knapt mulig å skjelne fra gransanger i felten bare på utseende. Sangen er imidlertid svært ulik, og lokketonen - et tostavet huit - kan med noe trening skilles fra gransangerens enstavelses lokketone.

Til reirbyggingen bruker den i stor utstrekning spindelvev som bindemateriale. Hovedmaterialet er mose og lav, og det er talt 2672 små fjær i et enkelt reir. Reiret er hengt opp mellom baret under en gren, helst i gran.

Sangen synker i pitch, øker i styrke.

Arten hekker over det meste av Europa og Asia, i Norge i barskog over hele landet nord til Troms. Trekk- og streiffugl hos oss.

346. Gransanger + sang

348. Gjerdesmett + sang

«Chiffchaff - Phylloscopus collybita» by Alan Shearman. Licensed under CC BY-NCSA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/30120954@N03/

«Wren Troglodytes troglodytes» by Alan Shearman. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/30120954@N03/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Phylloscopidae (Sylviidae) - «bladsangerfamilien»

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Troglodytidae - gjerdesmettfamilien

Phylloscopus collybita (Vieillot, 1817)

Gransanger, fugleart i sangerfamilien. Den er så lik løvsanger at den bare ved hjelp av håndsvingfjærenes lengde kan skilles fra denne. Begge artene har brungrønn overside og gulhvit underside med en tydelig, lys stripe over øyet.

Regulus regulus (L., 1758)

Troglodytes troglodytes (L., 1758)

En av våre minste spurvefugler, vekt 8–10 gram, en liten rund fjærball med en kort hale stående nesten rett til værs. Hele fuglen mer eller mindre tverrstripet i brune nyanser.

I Storbritannia kaller de gransangeren for chiffchaff, dette skyldes sangen den har, chiff-chaff.

Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og akselererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren.

Jeg tenker litt ku-ompa ku-ompa.

Den lille fuglen har også kallenavnet ”Tommeliten”, som trolig skyldes den opprette stjerten.

349. Rødstrupe + sang

351. Buskskvett + sang

«Robin Erithacus rubecula» by Alan Shearman. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/30120954@N03/

«Braunkehlchen (Saxicola rubetra), NSG Emmels, Ostbelgien» by Frank Vassen. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/42244964@N03/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Muscicapidae - fluesnapperfamilien

Erithacus rubecula (L., 1758)

Rødstrupe, fugleart i fluesnapperfamilien. Vekt ca. 16–22 g, omtrent som kjøttmeis. Kjønnene like med rustrød panne, strupe og bryst, mens ryggen er olivenbrun. Den er Englands nasjonalfugl. The robin produces a fluting, warbling during the breeding season. Both the male and female sing during the winter, when they hold separate territories, the song then sounding more plaintive than the summer version. The female robin moves a short distance from the summer nesting territory to a nearby area that is more suitable for winter feeding.

Saxicola rubetra (L., 1758)

Isse, rygg og haledekkfjær spraglet i svart og brunt. Overgumpen er ikke hvit som hos steinskvett. Undersiden er blek brungul til hvit. Hvit stripe over øyet og mørkebrune kinn hos hunnen, hos hannen svarte kinn og svarte og hvite vingetegninger. Vanlig hekkefugl i Norge over mesteparten av Sør-Norge, mer fåtallig i nord. Forekommer i åpent landskap fra kysten og opp til bjørkebeltet. Reir på bakken. Trekkfugl som hovedsakelig overvintrer i Afrika sør for Sahara. Buskskvetten sitter på en karakteristisk måte på utkikksposten sin. Oppreist kropp, enten på en gjerdestaur eller i en loddrett kvist med føttene i ulik høyde. Sangen er renere og mer vekslende enn steinskvetten sin og inneholder ofte hermestrofer.

350. Steinskvett

352. Svarthvit fluesnapper + sang

«Wheatear (Oenanthe oenanthe)» by Mark Kilner. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/markkilner/

«Pied Flycatcher (Ficedula hypoleuca)» by Ron Knight. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/sussexbirder/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Muscicapidae - fluesnapperfamilien

Oenanthe oenanthe (L., 1758)

Kroppslengde ca. 15 cm, vekt ca. 25 g. Hannen har grå overside, hunnen brun, begge med blek, brunoransje underside. De har lysende hvit overgump og indre del av halen. Neier stadig, vipper med halen og varsler med en smekkende lyd når den er engstelig. Hekker i store deler av de nordlige verdensdeler. I hele Norge fra havkanten til steinurene i høyfjellet, med vel så stor utbredelse som heipiplerke og løvsange Reiret plasseres i en steinrøys el.l. De 5–7 lyseblå eggene ruges av hunnen i 14 dager. Ungene blir flygedyktige etter ca. 15 dager.

Ficedula hypoleuca (Pallas, 1764)

Som navnet tilsier lever svarthvit fluesnapper av insekter, særlig fluer og mygg. Den finnes i de fleste skogtyper og hager. Fjærdrakten er hos hannen mønstret i svart og hvitt. Hos hunnen er det svarte erstattet med gråbrunt, og de hvite feltene er mindre og mer gulhvite. Ungfuglene likner unger av gråfluesnapper, men er noe mindre og har et mer eller mindre tydelig hvitt felt på vingene. Ofte i basketak med meiser, forekommer at de bygger rede oppå et meiserede med nyklekkede unger. Arten har en kraftfull, vakker sang

353. Kjøttmeis + sang

356. Granmeis + sang

«Musvit - Great tit (Parus major), Januar 2010» by Isfugl. Licensed under CC BY-NCSA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/erikjorgensen/

«Willow Tit» by f.c.franklin. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/franco_baresi/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Paridae - meisefamilien

Parus major (L., 1758)

Lengden er cirka 15 cm, og vekten er fra 14 til 20 g. Fuglen er den største i meisefamilien. Kjøttmeisen har et svart hode med hvite kinn og en svart stripe langs den gule undersiden. Hos hannen er denne stripen breiere enn hos hunnene. Ryggen er grønnaktig, mens stjerten og vingene er blåaktige. Unge fugler har ofte litt mattere farger enn de eldre fuglene. Kjøttmeisen er sjelden i ro på jakt etter mat. Kjøttmeisen er den av meisene som ikke hamstrer mat så om vinteren er den ofte å se på fuglebrettet hvor det da smaker godt med solsikkefrø, talg eller meiseboller.

Granmeisen er lett kjennelig på den svarte hetta, en isse som er en tanke mattere enn løvmeisens, som den forøvrig er svært lik, lyse eller hvite kinn , svart flekk på strupen og hvite striper langs vingene. Den har askegrå rygg og lys grå underside. Granmeisen er ganske lik løvmeis, men skiller seg fra denne med en større strupeflekk. Løvmeis har også en mer glinsende svart hette og gråere rygg. Lokketonen til granmeisen er en litt grov og nasal «tisi-tææh tææh» og sangstrofene tynne «tiuu-tiuu» eller «siu-siu-siu-siu». Den kan variere med «ti-trruu» og «trrrr-oi-tutu»

354. Blåmeis + sang

356. Spettmeis + sang

«Pimpelmees (Bleu Tit) 001091» by Alan Shearman. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/30120954@N03/

«Kleiber an der Futterstelle,» by baerchen57. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/baerchen57/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Paridae - meisefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Sittidae - spettmeisfamilien

Cyanistes caeruleus (L., 1758)

Sitta europaea (L., 1758)

Blåmeisen er lyseblå på issen, vingene og stjerten. Brystet og buken er gul. Hunnens farger er mye blekere enn hannen. Ungfuglene har gulaktige kinn og grågrønn isse.

Spettmeisen er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen. Gjennom øyet går det en svart strek. Nebbet er rett, rundt og omtrent like langt som hodet.

Blåmeisen er en sosial fugl som gjerne holder seg sammen med andre fugler om vinteren. Om vinteren leter den ofte etter mat sammen med kjøttmeisen i såkalte meisetog.

Spettmeisen er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først.

Blåmeisen er den fuglen som med størst intensitet tar opp kampen med fluesnapperen for å sikre seg fuglekassene om våren. Den kan også drive bort større og sterkere kjøttmeiser. Si si du-du-du-du-du-du-du.

Poecile montanus (von Baldenstein, 1827)

Maskingevørsang, høylytt, én tone.

357. Stær

359. Pilfink

«European Starling (Sturnus vulgaris)» by Tyler Ingram. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/tyleringram/

«Pilfink / Eurasian Tree Sparrow» by Marius Konrad Eriksen. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/muriaz/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Sturnidae - stærfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Passeridae - spurvefamilien

Sturnus vulgaris (L., 1758)

Passer montanus (L., 1758)

Stæren er en spurvefugl som er et kjærkomment vårtegn da de synger og «gjør seg til» på hustakene i et forsøk på å lokke til seg en make.

Pilfink, fugleart i spurvefamilien. Ligner gråspurv, men er litt mindre. Vekt ca. 25 g.

Stær har en kraftig kropp og langt, gult nebb. Hannen har en spesielt lang fjær på halsen - de er spesielt tydelig når han synger. I juni-september bryter stær på metallskinnende farger ut med en vinterjakke, som ikke er på langt nær så metallblank og har mange hvite fjær tips. Samtidig endrer nebbet farge fra gul til sort. De unge stær er ganske vanlig gråbrun.

Hann og hunn er like, rygg og underside som gråspurv, men har stor hodekalott i rustbrunt. Ved siden av svart strupe sees en svart flekk på ellers hvite kinn. I Norge er den vanlig på Østlandet, langs Sørlandskysten og på Sørvestlandet samt enkelte steder på Nordvestlandet. Er ikke så knyttet til bebyggelse som gråspurven og opptrer ofte i mindre kolonier.

358. Gråspurv

360. Bokfink + sang

«house sparrow» by nartreb. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/nartreb/

«Chaffinches male, Fringilla coelebs» by Alan Shearman. Licensed under CC BYNC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/30120954@N03/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Passeridae - spurvefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Fringillidae - finkefamilien

Passer domesticus (L., 1758)

Gråspurv ligner på pilfinken, men mangler svart flekk på et lysegrått kinn, og i motsetning til hos pilfinken, så er begge kjønn like. Hannen har sterkere kontraster i fjærdrakten enn hunnen. Den voksne hannen har grå isse, sjokoladebrun nakke og hodesider, svart eller mørkegrå strupe samt svart hakelapp som strekker seg ned på øvre del av brystet. Kinnene og undersiden er grå til hvitaktig, mens toppen er brun med langsgående mørke striper. Om vinteren har den tydelig blekere fjærdrakt og betydelig mindre svart på brystet.

Fringilla coelebs (L., 1758)

Bokfinken har to tydelige hvite vingebånd, og issen og nakken er blågrå. De ytterste stjertfjærene er hvite, og ansiktet og brystet er brunrødt. Hunnen har en mørk, grønngrå overside, men undersiden er hun lysere. Sangen ligner å løvsanger, men ikke så klar en tone.

Hunnen er farget i rustbrun og lys grå med med beigegrått bryst og gråbrunt hode, og mangler hannens brune nakke og svarte strupeflekk. Oversiden er lys gråbrun, ryggen stripet i svartbrunt og gulbrunt. Det gråbrune hodet har en tydelig lys strek fra øynene og bak. Nebbet er gulaktig, men skifter farge til svartgrå under hekkingstiden.

361. Bjørkefink + sang

363. Grønnsisik + sang

«Brambling» by mnlamberson. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/vitrain/

«Grønnsisik / Eurasian Siskin (m)» by Marius Konrad Eriksen. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/muriaz/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Fringillidae - finkefamilien

Fringilla montifringilla (L., 1758)

Bjørkefink, fugleart i finkefamilien. På størrelse som bokfink. Hannen i vår-/sommerdrakt med helsvart hode, rygg og hale, hvit overgump og underside; strupe og bryst rustgule. Vingene er svarte med enkelte lyse striper og bånd. Hunnen er gråbrunt spraglet på hode og rygg, og det er også ungfugler og hanner i høst-/vinterdrakt. Hunnen har også hvit overgump (bokfink grønn). Sangen er mer skrapende enn bokfinken, monotone skrapende støt. Ikke melodisk sang.

Grønnsisiken er en liten fugl med gulgrønn fjærdrakt, den har gule bånd på vingene og på stjerten. Hunnen er mer grå-grønn enn hannen, som også har et svart isse og en svart strupeflekk. Nebbet er spisst og stjerten har en dyp kløft. Lengden er ca. 12 cm, og vekten er på 12 gram. Grønsisiken har ei variert kvitring og herming etter andre fugler. Hannen lokker hunnen med plystring, der den ene lyden er «fallende» og den andre er stigende.

362. Grønnfink + sang

364. Gulspurv + sang

«MALE GREENFINCH (Carduelis chloris)» by RayMorris1. Licensed under CC BYNC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/vidyo/

«Emberiza citrinella citrinella» by Rafael Vila. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/rvilav/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Fringillidae - finkefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Aves - fugler Orden Passeriformes - spurvefugler Familie Emberizidae - buskspurvfamilien

Carduelis chloris (L., 1758)

Emberiza citrinella (L., 1758)

Grønnfinken er en kraftig bygd fugl med et stort hode og et kraftig nebb.

Gulspurv er en stor og langstjertet spurv. 17-18 cm og vekt opptil 30 gram.

Fjærdrakten er olivengrønn med gule innslag. Vingene og stjerten er gulgrønne og stjerten som synes godt når fuglen flyr. Hunnen er mer gulbrun, men med de samme gule fjærene på vingene og stjerten som hannen har.

Hannen er gul på hodet, med mørkere flekker og strek på halsen og brystet. Buken er helt gul. På ryggen og skuldrene er den gråaktig rødbrun med svarte flekker. Hunnen har en noe mindre fargerik fjærdrakt.

Grønnfinker en selskapelig fugl og lever som oftest i flokker med mange individer. Den lever ofte sammen med grønnsisiken når den ikke hekker. Der det er mye mat, kan det samle seg store flokker med grønnfinker. Om kvelden samles de også i store flokker i skogen for å overnatte, de sover i underskogen.

Sangen består av kun noen korte strofer. Et kjennetegn er at man kan høre den telle til syv, (en-to-tre-fire-fem-seks-syv) med vekt på syv. Gulspurven lever av insekter og frø.

Grønnfinken er en av de få fuglene som synger mens den flyr. Den har bl.a. en sagende lyd som går opp og ned i pitch over ett sekund.

100

Carduelis spinus (L., 1758)

Den legger vanligvis redet på bakken. Redet lages av gress og lignende materialer, på bakken eller i lave busker. Gulspurven legger 4-5 egg per kull. Finnes i åpent terreng med busker el. nær dyrket mark over det meste av landet. Stand- og streiffugl, enkelte overvintrer på kontinentet.

365. Piggsvin

367. Krattspissmus

«British Mamals - Hedgehog - Erinaceus europaeus» by Mick Talbot. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/micks-wildlife-macros/

«Waldspitzmaus (Sorex araneus)» by Bartkauz2012. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/78922814@N05/

Rekke Klasse Orden Familie

Erinaceus europaeus (L., 1758)

Vertebrata - virveldyr Mammalia - pattedyr Erinaceomorpha - piggsvindyr Erinaceidae - piggsvinfamilien

Kroppens overside er dekket av om lag 6000 kraftige 20–25 mm lange, mørkebrune pigger, gulaktige ved basis og i spissen. Ansikt, ben og bukside er kledd med stive hår. Det har en mørk flekk på brystet, og snuten er uttrukket. Kroppslengde 20–30 cm, vekt 325–1200 g. 1–2 kull i året, 2–10 unger i hvert. Levetid 8–10 år. Piggsvinene er nattdyr som lever av insekter, meitemark, snegler, egg og fugleunger, mus, frosk og slanger. Når de må forsvare seg, trekker de sammen muskellaget som dekker ryggen; piggene reiser seg og stritter til alle kanter. Lager seg hi om høsten og går i dvale om vinteren. Forekommer hovedsakelig langs kysten, fra området rundt Oslofjorden til like nord for Bodø i Nordland. Det er tettest bestand i lavlandet.

Sorex araneus (L., 1758)

Vertebrata - virveldyr Mammalia - pattedyr Soricomorpha - spissmusdyr Soricidae - spissmusfamilien

Krattspissmus eller vanlig spissmus (Sorex araneus) er den mest utbredte spissmusa og et av de vanligeste pattedyra i Nord-Europa. Dyra er vanligvis 55–82 mm lange og veier 5–12 gram. Spissmus har små øyne, en avspissa, rørlig snute og tenner med røde spisser. De har en fløyelsaktig mørkebrun pels og lysere mage. Ungmus har lysere pels fram til den første fellinga når de får vinterpels. Spissmus lever i om lag 23 måneder. De er aktive både om dagen og natta, men helst når det er mørkt.

366. Vannspissmus

368. Dvergspissmus

«Water Shrew, Neomys fodiens» by Wildlife in a Dorset garden. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/drinkermoth/

«Pygmy Shrew» by philip hay. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/minipixel/

Rekke Klasse Orden Familie

Neomys fodiens (Pennant, 1771)

Vertebrata - virveldyr Mammalia - pattedyr Soricomorpha - spissmusdyr Soricidae - spissmusfamilien

Sorex minutus (L., 1766)

Vertebrata - virveldyr Mammalia - pattedyr Soricomorpha - spissmusdyr Soricidae - spissmusfamilien

Vannspissmus, insekteterart i spissmusfamilien. Den største av de nordiske spissmusartene.

Dvergspissmus, insekteterart i spissmusfamilien, noe mindre enn vanlig spissmus; kroppslengde 5–6 cm, halen 3–4 cm, vekt 2–6 g.

Pelsen er svart på oversiden, vanligvis hvit på buksiden med et skarpt fargeskille.

Brunlig av farge.

Kroppslengde 63–93 mm, hale 58–82 mm, vekt 8–21 g. Den lever i alle slags vanntyper og er en ypperlig svømmer. Spiser insekter og mark, men tar også fiskerogn. Den er et skumrings- og nattdyr, men kan også være dagaktiv. Utbredt i hele Europa og Nord-Asia helt til stillehavskysten. I Norge forekommer den over hele landet, til langt opp i høyfjellet.

Forekommer sparsomt over hele landet, bortsett fra ytterst på Finnmarkskysten. Er for øvrig utbredt over store deler av Eurasia.

101

369. Flaggermus (Orden)

371. Ekorn

«Myotis daubentonii» by Gilles San Martin. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/sanmartin/

«Red Squirrel (Sciurus vulgaris)» by Filip Wojciechowski. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/92952460@N03/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Chiroptera - flaggermus

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Sciuridae - ekornfamilien

Chiroptera (Blumenbach, 1779)

Flaggermus, pattedyrorden med ca. 950 nålevende arter; de eneste pattedyrene som virkelig kan fly. Flaggermus er aktive stort sett bare om natten. Mellom kroppen og lemmene er det spent ut en nesten naken og meget nerverik hudfold, flygehuden. Huden er meget tynn og elastisk og kan spiles ut av de sterkt forlengede forlemmene. Særlig mellomhåndens og fingrenes knokler er påfallende lange og innesluttet i flygehuden som spilene i en paraply. Tommelfingeren er fri, likeledes selve foten, og verken tommelfingeren eller tærne er forlenget. Ved hjelp av tommel og bakføtter kan flaggermusene krype og klatre. Både under flygingen og under jakten orienterer flaggermusene seg ellers ved hjelp av hørselen (ekko-lokalisering).

Et lite dyr med rundt hode, store øyne og store, hårete ører som ender i en lang dusk av stive hår. Kroppen er slank og halen besatt med lange hår som vender til to sider. Ryggen er rødbrun, buken hvit. Sørover avblekes fargen litt om vinteren. I nordlige strøk blir den blågrå, samtidig som pelsen blir tettere og tykkere (gråverk). Kroppslengde inntil 24 cm, hale 14–19 cm, vekt opp til 390 g. Ekornet bygger varme og godt fôrede bol i hule trær eller fritt på grenene. Ekorn kan jaktes i hele landet i perioden 1. nov.–15. mars.

370. Hare

372. Bever

«MALE GREENFINCH (Carduelis chloris)» by RayMorris1. Licensed under CC BYNC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/vidyo/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Lagomorpha - haredyr Familie Leporidae - harefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Sciuridae - ekornfamilien

Lepus timidus (L., 1758)

Castor fiber (L., 1758)

Hare, haredyrart i harefamilien.

Den største gnager på den nordlige halvkule, kan veie opptil 40 kg.

Fullvoksen kan haren i Norge bli fra 2–5 kg. Kroppslengden opptil 60 cm, halen 5–9 cm. Bakbena er lengre og mye kraftigere enn forbena, og dette gir haren en egen, hoppende gange.

På grunn av velutviklet bakparti virker den nesten 1 m lange kroppen klumpet. Halsen er kort, hodet forholdsvis lite. Snuten butt, øynene små, ørene nesten skjult i pelsen, kan lukkes under dykkingen.

Haren skifter farge fra gråbrun om sommeren til snøhvit om vinteren. Enkelte steder på Vestlandet, særlig på Jæren, går vinterfargen ikke lenger enn til blågrå (jærhare). Endringer i lysintensitet og temperatur forårsaker skiftet til hvit vinterpels.

Halen er ved roten rund og hårkledd, men deretter flattrykt med skarpe kanter og dekket av hornaktige overhudsskjell, med sparsomme hår imellom. Baklemmene sterkere utviklet enn forlemmene og med svømmehud mellom tærne, forlemmene har kraftige klør. Pelsen nesten ensfarget gulbrun til mørkebrun, med grå bunnull.

Den hvite fargen er til vern når snølaget er kommet, men blir det motsatte når snøen smelter eller lar vente på seg til langt ut på vinteren. Det snøhvite dyret, som da trykker sterkt, sees lett på bar mark.

102

Sciurus vulgaris (L., 1758)

Hovedområdet ligger mellom Skiensvassdraget og Lyngdalselva, med mindre stammer av utsatte dyr flere steder på Østlandet, Trøndelag og i Finnmark. Beverbestanden er økt ganske kraftig.

373. Bjørkemus

375. Skoglemen

«Sicista betulina» by Tamás Cserkész. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/cserkesz/

«Line Drawing» by EOL China Regional Center. Licensed under CC BY-NC-SA 3.0 viaEOL - http://eol.org/pages/1179676/overview

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Dipodidae - hoppemusfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Cricetidae - hamsterfamilien

Sicista betulina (Pallas, 1779)

Myopus schisticolor (Liljeborg, 1844)

Bjørkemus, gnagerart i familien hoppemus.

Skoglemen, gnagerart i hamsterfamilien.

Lyst gråbrun, med en skarpt tegnet svart ryggstripe fra pannen til haleroten. Halen er lang og tynnhåret, ca. 9 cm, kroppen bare 6–7 cm.

Smågnager som er litt mindre enn vanlig lemen. Pelsen er mørk skifergrå med en rustrød flekk på bakryggen, derfor også kalt blåmus.

Eneste av våre gnagere som går i vinterdvale (se hibernering), i regelen fra oktober til mai.

Kroppslengde 55–115 mm, hale 9–18 mm, vekt 10–45 g.

Har i Norge en nokså begrenset utbredelse, i høyereliggende barskogs- og bjørkeskogsområder fra Øyer–Valdres, i Jotunheimen, Dovre til Oppdal, indre strøk av Trøndelag, i Nord-Trøndelag og ved Mosjøen i Nordland. Er også funnet på Romerike.

Forekommer spredt i gammel, fuktig, moserik barskog; mose utgjør det alt vesentlige av føden. Den er skumrings- og nattaktiv. I Norge finnes den i de sørøstre deler, og grenseområdene nordover til Finnmark. Den er sjelden å se, unntatt særlig i smågnagertoppår, da den kan opptre meget tallrik og mer utbredt enn ellers. Skoglementoppen følger ikke alltid 3–4-årsrytmen i smågnagertoppene. De kan lokalt hoppe over en topp eller to.

374. Lemen

376. Vånd

«Lemming (4137)» by kgleditsch. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/kgleditsch/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Cricetidae - hamsterfamilien

Lemmus lemmus (L., 1758)

Lemen, smågnagerart i hamsterfamilien. Den har en kort og kraftig kropp, kort hale, korte ben og små ører som er nesten skjult i pelsen. Oversiden er brungul med en stor, svart flekk på fremre del av ryggen, undersiden er lysegul. Kroppslengde 70–155 mm, hale 10–19 mm. De fleste veier 10–110 g. De får flere kull i året, vanligvis med 5–7 unger i hvert. Lemen lever i fjelltrakter og nordlige strøk av Skandinavia og Finland, samt på Kolahalvøya. I Norge forekommer den i alle fjelltrakter, i de nordligste landsdeler også i lavlandet. I Sør-Norge kan den enkelte år overvintre i lavlandet.

Arvicola amphibius (L., 1758)

Vånd, også kalt vannrotte eller jordrotte, gnagerart i hamsterfamilien. Smågnager med varierende pelsfarge, fra gråbrun, mørkt rustbrun, svartbrun til nesten svart. Den har små ører. Kroppslengden kan bli over 20 cm, halen opptil 13 cm, vekt 65–235 g, opptil 400 g. Graver store gangsystemer i jorden, med særskilte bokammere og forrådskammere. Kan gjøre stor skade på rotfrukter og potetavlinger. I forrådskammere beregnet som vinterlager er det funnet opptil 20–35 liter poteter. I et kammer ble det funnet 20 liter løvetannrøtter. De kan også ødelegge frukttrær ved å gnage av røtter og bark. Forekommer i kulturlandskap, men også langt fra dette, og da særlig i tilknytning til vann. Utbredt over nesten hele Europa og store deler av Asia. I Norge finnes den over nesten hele landet, helt opp til de lavere deler av høyfjellet. Forekommer også på øyer langs kysten.

103

377. Fjellmarkmus

379. Klatremus

«Microtus oeconomus02.jpg» by Agnieszka Owca Kloch. Licensed under CC BY-SA 3.0 via EOL - http://eol.org/pages/1037789/overview

«Bank Vole (Myodes glareolus)» by Peter aka anemoneprojectors. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/anemoneprojectors/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Cricetidae - hamsterfamilien

Microtus oeconomus (Pallas, 1776)

Fjellmarkmus, smågnagerart i hamsterfamilien.

Klatremus, smågnagerart i hamsterfamilien.

Brunfarget (kaffebrun) overside, grå på buken. Kroppslengden er 70–160 mm med en hale på 25–62 mm, vekt 10–80 (105) g.

Pels rødbrun på ryggen, grå på kroppssidene og lysegrå på buken. Kropp 60–125 mm, hale 25–65 mm, vekt 7–40 g.

Den er meget lik sin nære slektning markmus. Lever i fuktig gressmark og myrområder i høyfjellet. Har bestandsvariasjoner med 3–4 års syklisitet (se smågnagersvingninger).

Skogsdyr; er den vanligste smågnagerarten i våre barskoger. Spiser frø, gress, bark av trær og busker, tar også insekter. Kan ved høy bestandstetthet gjøre skade på skog, særlig på yngre planter og trær ved barkgnaging.

Forekommer fra Mellom- og Nord-Europa til Stillehavskysten samt i Nord-Amerika. I Norge er den vanlig i nord og i fjellområder i Sør-Norge. Ser ut til å mangle i store deler av fjellområdene i Midt-Norge.

Varierer i antall med 3–4 års populasjonssvingninger. Utbredt over nesten hele Europa og går mot øst helt til Sibir. I Norge finnes den over det meste av landet nordover til Salten.

378. Markmus

380. Gråsidemus

«Field Vole (Microtus agrestis)» by RDave. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/wolf_359/

”Myodes rufocanus” by Zbyszek Boratynski. Licensed under CC BY 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Grey_red-backed_vole

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Cricetidae - hamsterfamilien

Microtus agrestis (L., 1761)

104

Myodes glareolus (Schreber, 1780)

Myodes rufocanus (Sundevall, 1846)

Markmus, smågnagerart i hamsterfamilien.

Gråsidemus, smågnagerart i hamsterfamilien.

Brunfarget (kaffebrun) overside, grå på buken. Kroppslengde 60–145 mm, hale 18–40 mm, vekt 8–70 (85) g.

Kroppen er 6–13 cm lang med en 2–4 cm lang hale. Den har en rødbrun ryggside, blygrå kroppssider, buken varierer fra blygrå til gråhvit.

Den er meget lik sin nære slektning fjellmarkmus. De får flere kull i året (3–7) med vanligvis 3–8 unger per kull.

Forekommer i nordlige strøk av Eurasia. I Norge fra Finnmark til Hardangervidda; i Sør-Norge hovedsakelig i høyereliggende strøk og over tregrensen.

Lever på dyrket mark, i skog, særlig hugstflater med rikelig gress, ved kysten og i høyfjellet. De har bestandsvariasjoner med 3–4 års syklisitet. Forekommer i Nord- og Mellom-Europa samt Asia helt til stillehavskysten. I Norge er den vanlig over hele landet, fra kystområdene og opp i den lavalpine sone. Antagelig vår vanligste smågnager.

Får 2–3 kull i året med 2–10 unger i hvert kull (oftest 5–6). Kan bli kjønnsmoden samme sommer som den blir født, og lever 2–3 år. Varierer i antall med 3–4 års bestandssvingninger.

381. Husmus

383. Storskogmus

«ποντίκι / μυς, mouse (Mus musculus)» by Duncan Hull. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/dullhunk/

«Kaupunkilaistunut metsähiiri» by Teemu Lehtinen. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/deemu/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Muridae - musefamilien

Mus musculus (L., 1758)

Apodemus flavicollis (Melchior, 1834)

Husmus, gnagerart i musefamilien.

Stor skogmus, gnagerart i musefamilien.

Smågnager med gråbrun pels på ryggsiden, gråhvit på buken. Kroppslengde 50–100 mm, hale 55–85 mm, vekt 5–25 (35) g.

Smågnager med lang hale, store øyne og ører, samt forholdsvis lang snute.

Opprinnelige leveområder antakelig gressområder i Øst-Europa, Midtøsten og Asia. Har sannsynligvis vært menneskets følgesvenn siden korndyrking tok til for ca. 8000 år siden, og har dermed blitt spredt over størstedelen av Jorden. Har tidlig vært holdt som selskapsdyr, og en hvit fargevarietet har vært og er meget brukt i forskning. Var tidligere den vanligste mus innomhus over hele Norge. Denne utbredelsen har etter hvert blitt sterkt redusert, og man antar at de to skogmusene har utkonkurrert den.

382. Småskogsmus

Pelsen er gråbrun, ryggsiden mer gulbrun. I halspartiet går en okergul flekk mellom forbena, derfor kalles den også gulhalsmus eller halsbåndmus i andre land. Ligner mye på liten skogmus, men er noe større. Kroppslengde 65–135 mm, hale 60–135 mm, vekt 8–45 (65) g. Forekommer i skog og skogkanter, buskmark og kulturlandskap. Den kan om høsten søke seg inn i hus. Utbredt fra Nord-Europas sørlige deler og Mellom-Europa til Lilleasia. Forekommer i Sør-Norge opp til Trøndelag. Generelt er våre skogmusarters utbredelse lite kjent.

Apodemus sylvaticus (L., 1758)

384. Brunrotte

”Apodemus sylvaticus (Wood Mouse)” by S. Rae. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/35142635@N05/

”Brown Rat - Rattus norvegicus” by Richard Place. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/128892751@N05/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Rodentia - gnagere Familie Muridae - musefamilien

Liten skogmus, gnagerart i musefamilien. Smågnager med gulbrun pels på ryggen, mer gråhvit på buksiden, ofte med en gul stripe mellom bena. Den har store øyne og ører og lang hale. Kroppslengde 60–115 mm, hale 60–110 mm, vekt 7–25 (40) g. Ligner mye på husmus og stor skogmus, og har etter hvert overtatt husmusas rolle som «husmus»; søker seg iblant inn i hus vinterstid. Forekommer vanligvis i åpent landskap, sjeldnere i tett skog. Kan ha masseopptreden.

Rattus norvegicus (Berkenhout, 1769)

Brunrotte, Rattus norvegicus, gnagerart i rotteslekten som hører til musefamilien. Brunrotte (Rattus norvegicus) er gråbrun med lysere underside, opptil 29 cm lang kropp og 23 cm lang hale, vekt 140–500 g. Brunrotta stammer opprinnelig fra tempererte deler av Asia, men har spredt seg med menneskene og er i dag utbredt over hele Jorden. Den kom til Europa trolig allerede i middelalderen. Til Norge kom den omkring 1750, og forekommer nå over hele landet. Navnet norvegicus har den angivelig fått fordi individet som ble brukt ved beskrivelsen av arten kom fra et norsk skip i London.

Utbredt fra Sør- og Mellom-Europa til vestre og midtre Asia. I Norge fra kysten til tregrensen på Øst- og Sørlandet, samt et stykke nordover på Vestlandet.

105

385. Rødrev

387. Gaupe

«FOX 124 ~~~ Foxy Pose ~~~» by Mike Hazzledine. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/64130468@N02/

«Lynx» by Michelle Bender. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/-mbender/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Canidae - hundefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Felidae - kattefamilien

Vulpes vulpes (L., 1758)

Rev, rødrev, Vulpes vulpes,rovdyrart i hundefamilien. Den mest utbredte arten i revegruppen. Fargen varierer sterkt. Typisk er en rød til gulbrun overside, hals og bryst hvitaktig, og brun til grå buk. Halen som regel med hvit spiss. Av de mange fargevarianter har korsrev et mørkt kors over ryggen; svartreven er nesten svart med hvit halespiss, sølvrev har en nærmest svart pels med stort islett av hvitspissede dekkhår over bakryggen. Brannreven har blåaktig underside, mørk halespiss, og bakrygg og lår uten hvite spisser på dekkhårene. I fjellet opptrer også en lyst gulfarget rødrev som kan forveksles med fjellrev. Bestanden av rev i Norge har trolig aldri før vært så stor som i dette århundret. Det skyldes antagelig alt det spiselige avfall som gir reven økt næringsgrunnlag.

Gaupe, rovdyrart i kattefamilien. Fargen varierer, vanligst lysebrun med mørke flekker, kort hale med svart spiss. Har lange og svarte øredusker, og et kraftig kinnskjegg. Kroppslengde 70–120 cm, vekt rundt 20 kg; hannene er vanligvis noe større enn hunnene. Pupillene er loddrette og bønneformede. Ungene fødes i mai–juni. Føden består av pattedyr, spesielt hare, men også smågnagere, rev, rådyr, sau og geit, samt fugl, særlig skogsfugl. Hiet ligger oftest i fjellkløfter og i storsteinet ur, alltid godt skjult. Etter fargen og flekkmønsteret i pelsen, har man skilt mellom «kattegaupe» (mest flekket), «revegaupe» (flekker bare på føttene) og «ulvegaupe» (flekker stort sett langs ryggen).

386. Mårhund

388. Snømus

«Racoon dog» by Cloudtail. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https:// www.flickr.com/photos/blacktigersdream/

”Mustela nivalis -British Wildlife Centre-4” by Keven Law. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/Least_weasel

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Canidae - hundefamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Mustelidae - mårfamilien

Nyctereutes procyonoides (Gray, 1834)

Mustela nivalis (L., 1766)

Mårhund, rovdyrart i hundefamilien. Størrelse som en rev.

Snømus, rovdyrart i mårfamilien.

Har en kort snute, små ører, korte ben samt en ganske stor, busket hale. Pelsen er langhåret og brun, noe mørkere på ryggen enn på buken, med en stor, skittengul flekk rundt halsen og en svart ansiktsmaske. Kroppslengde 50–60 cm, vekt opptil 7,5 kg. Mårhunden er det eneste hundedyret som har vintersøvn.

Den har slank kropp og korte ben. Hodet er flatt og nesten trekantet, ørene er avrundede. Sommerpelsen er brun på oversiden, hvit på undersiden. Ligner mye på røyskatt, men er mindre og har ikke dennes lange hale og svarte halespiss. Har også som røyskatten hvit vinterpels. Hannene har vanligvis en kroppsvekt på 40–100 g, kroppslengde 19–23 cm, og hale 3–4 cm. Hunnene er mindre enn hannene.

Kan ikke bjeffe. Kan være bærer av rabies. Lever i trebevokste områder og elvedaler med skog. Alteter som spiser f.eks. smågnagere, fisk, insekter, eikenøtter, bær og frukt. Oppført på norsk svarteliste 2012 (SE)

106

Lynx lynx (L., 1758)

En mindre form, dvergsnømus, lever i nordlige områder. Den er tidligere blitt regnet som en egen art. Utbredt i Norge over hele landet, fra kyst til høyfjell.

389. Røyskatt

391. Mår

«Kurzschwanzwiesel» by Karsten. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/97078938@N02/

«BWC (53 of 64).jpg» by Joanne Goldby. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/jovamp/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Mustelidae - mårfamilien

Mustela erminea (L., 1758)

Martes martes (L., 1758)

Røyskatt, rovdyrart i mårfamilien.

Mår, også kalt skogmår, Martes martes, rovdyrart i mårfamilien.

Sommerdrakten er gulbrun på ryggen og gulhvit på buken. Om vinteren er den hvit. I begge drakter er halespissen svart. Hannen blir opptil 29 cm lang, vekt inntil 250 g. Hunnen er noe mindre.

Lang, slank kropp med kastanjebrun til mørkebrun pels. Strupen har en fløtegul flekk. Kroppslengde 40–55 cm, vekt 0,9–2 kg.

Kan forveksles med snømusa (Mustela nivalis), men den er mindre og har kortere hale uten den svarte spissen. Lever stort sett av smågnagere. I Norge finnes den over hele landet, fra kysten til høyfjellet.

Måren lever av ekorn, smågnagere, hare, fugl, egg, åtsler og litt bær. Bestanden ser ut til å variere til en viss grad i takt med svingningene i smågnagerbestanden. Lever særlig i barskoger, men også i blandingsskoger. I Norge forekommer den i skogstrakter, helt opp i fjellbjørkeskog, over hele landet nord til Salten og dessuten i Øst-Finnmark. Kan også holde til i vierrike områder i den lavalpine sonen i høyfjellet.

Vinterskinnet, som kalles hermelin, foredles med en usmakelig rovdrift.

390. Mink

Neovison vison (Schreber, 1777)

392. Jerv

Gulo gulo (L., 1758)

”MinkforWiki” by Needsmoreritalin - Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/American_mink

”Wolverine” by Birgit Fostervold - Licensed under CC BY 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/another_me/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Mustelidae - mårfamilien

Mink, rovdyrart i mårfamilien. Nord-Amerika naturlig utbredelsesområde. Tett, glinsende pels, mørkere i vinterdrakt. Underleppen er hvitfarget, enkelte individer har også en hvit flekk på overleppen. Kroppen er slank og langstrakt. Det er bare antydning til svømmehud mellom tærne. Kroppslengde 30–54 cm, vekt 0,5–1,5 kg, hanner er størst.

Jerv, rovdyrart i mårfamilien, og det største mårdyret i Norge. En slu og var jeger som holder til i høyfjellet langs grensa til Sverige og Finland fra Hedmark og nordover, men også i høyfjellet i Sør Norge. Lever blant annet av rein, sau og smågnagere. Den norske bestanden er på rundt 350 voksne dyr. Jerven har status som sterkt truet i Norsk rødliste.

I Norge finnes mink over hele landet, fra kystområder til langt opp i høyfjellet. Den betraktes som et skadedyr og en trussel mot vår fauna. Se også europeisk mink og pelsdyroppdrett.

Jerven er sålegjenger; fotsålen er håret, med unntak av 6 nakne flekker. Hodet er kort, halen liten og busket. Fargen er svartbrun med et gulaktig belte langs sidene.

Norsk svarteliste 2012 (SE)

Den er omtrent så høy som en fuglehund og svært kraftig. Kroppen blir opptil 1 m lang, med en hale på 16–25 cm, skulderhøyde 40–45 cm. Vekten varierer mye, fra 8 til 25 kg, hannene er størst.

107

393. Grevling

395. Havert

”’Honey’ the badger” by Peter Trimming - Flickr: ’Honey’. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - http://en.wikipedia.org/wiki/European_badger

”’Wildlife weekend Helgoland, mei 2012” by Martha de Jong-Lantink. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/marthaenpiet/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Mustelidae - mårfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Phocidae - selfamilien

Meles meles (L., 1758)

Halichoerus grypus (Fabricius, 1791)

Grevling, rovdyrart i mårfamilien.

Havert, gråsel, en selart i familien ekte seler.

Kroppslengde 60–90 cm, vekt 10–12 kg; hannene blir størst.

Grå eller brunaktig, med spredte mørke flekker. Opptil 3 m lang og vekt over 300 kg. Lever av fisk. Finnes bare i det nordlige Atlanterhavet. Forekommer langs hele Norskekysten.

Dyret er gråaktig på oversiden, og føtter og underside er svarte. Hodet er mest hvitt, med en bred, svart stripe langs hver side fra snute til nakke. Stripen omfatter også øyet og øret. Den lever fortrinnsvis av meitemark og insektlarver, men tar også smågnagere, egg og unger av fugler som ruger på bakken, og av og til større dyr. Dessuten eter den en del røtter, bær og frukt

394. Oter

396. Steinkobbe

«European Otter {Lutra lutra}» by Drew Avery. Licensed under CC BY 2.0 via Flickr https://www.flickr.com/photos/33590535@N06/

«Harbor Seal (Phoca vitulina)» by yeimaya. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/yeimaya/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Mustelidae - mårfamilien

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Carnivora - rovpattedyr Familie Phocidae - selfamilien

Lutra lutra (L., 1758)

108

Phoca vitulina (L., 1758)

Oter, rovdyrart i mårfamilien. Kroppen er lang og slank, tilpasset liv i vann.

Steinkobbe, fjordsel, selart i familien ekte seler.

Den har svømmehud mellom tærne både på for- og bakføtter. Klørne er kraftige. Hodet er kraftig og bredt, flattrykt oventil og innknepet mellom ansiktet og hjernepartiet. Ytre ører er små. Ører og neseåpning lukkes under dykking. Pelsen er brunaktig grå til svartbrun med en mattgul til fløtefarget strupe. Kroppslengde 50–95 cm, skulderhøyde ca. 30 cm, halelengde 30–55 cm og vekt 1–15 kg.

Lengde opptil 170 cm og vekt 120 kg, hanner er størst.

Oteren er nattaktiv. Den lever først og fremst av fisk, krabber og kreps samt frosk. Tar også fugl, spissmus og smågnagere.

Alminnelig langs hele norskekysten, mest tallrik i Møre og Romsdal fylke. Den kan også gå opp i elver.

Forekommer i Norge over hele landet, men med hovedtyngden i de nordlige delene. Den er sjeldnere i innlandet enn ved kysten. Oterbestanden regnes som noe sårbar, og jakt er ikke tillatt.

Bestandene i Nord-Tyskland, Danmark, Sverige og Sør-Norge ble sommeren 1988 rammet av en virussykdom og en stor del av bestanden døde.

Pelsen er fra mørk til lysegrå med ringformede flekker. Fosterpelsen er hvit, men de blir født med pels tilnærmet moren. De fleste ungene fødes om våren. Arten lever mest av fisk, men også en del virvelløse dyr.

397. Hjort

399. Rådyr

”’Cervus elaphus” by Asoma. Licensed under CC BY-NC 2.0 via Flickr - https://www. flickr.com/photos/8987532@N05/

”’brocard en velour_1_flickr” by RENE ROUYER. Licensed under CC BY-NC-ND 2.0 via Flickr - https://www.flickr.com/photos/127272589@N05/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Artiodactyla - klovdyr Familie Cervidae - hjortefamilien

Cervus elaphus (L., 1758)

Hjort, partået hovdyrart i hjortefamilien. Hannen, som bærer et kraftig gevir, kalles kronhjort. Den gevirløse hunnen kalles kolle eller hind. Nest etter elgen den største europeiske hjortearten. Den har rødbrun overside med mørkerød ryggstripe; mørkegrå under. Som spedkalv er den gulaktig med små, hvite flekker. Geviret er opprettstående med 6–7 (sjelden flere) spisser på hver stang. Vekt 100–270 kg. I Norge finnes den hovedsakelig fra Stavanger til Nordland. I de senere år har den også spredt seg til Sør- og Østlandet.

Capreolus capreolus (L., 1758)

Rådyr er en partået klovdyrart i hjortefamilien, og Norges minste hjortedyr. Det er brunrødt til grått med en stor hvit flekk rundt halepartiet, også kjent som speilet. Et rådyr veier ca. 15–37 kg. Hannen, som også kalles råbukken, har et kort, rett og spisst, 2–3 tagget gevir. Hunnen har ikke gevir og kalles rå eller rågeit. I Norge fantes det bare en liten bestand rådyr noen steder i Østfold omkring 1900. Siden 1930 har bestanden økt sterkt, og dyret finnes nå over hele landet.

398. Rein

400. Elg

«20070818-0001-strolling reindeer» by Alexandre Buisse. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - http://no.wikipedia.org/wiki/Rein

«Juli 2011» by Isfugl. Licensed under CC BY-NC-SA 2.0 via Flickr - https://www.flickr. com/photos/erikjorgensen/

Rekke Vertebrata - virveldyr O.klasse Gnathostomata Klasse Mammalia - pattedyr Orden Artiodactyla - klovdyr Familie Cervidae - hjortefamilien

Rangifer tarandus (L., 1758)

Alces alces (L., 1758)

Reinsdyr, partået klovdyrart i hjortefamilien. Både hann og hunn har gevir.

Elg, partået klovdyrart i hjortefamilien.

Om sommeren er reinen mørk brungrå på rygg og sider, undersiden er lys. I vinterdrakt er den lysere. Hårfellingen skjer i juli–august.

Norges største nålevende pattedyr, med en skulderhøyde opptil 2,3 m. Vekt hos okser fra 240 til 600 (800) kg, hos kuene 240–450 kg.

Bukker veier 70–150 kg; vekter opp i mot 270 kg er kjent. Simla er noe mindre, men enkelte kan bli mellom 40–100 kg. Enkelte kalveløse simler kan bli nesten så store som bukkene.

Kort og sterk kropp med høye og kraftige ben. Overleppen er lang og bred, følsom og bevegelig. Pelsen består av tett, kort ull og lange, grå dekkhår.

I Norge forekommer vel 20 stammer av villrein. I Nord-Norge var villrein tidligere meget tallrik, men er nå helt fortrengt av tamrein. Svalbardreinen, R. tarandus platyrhynchus,er meget mindre enn fastlandsrein, med påfallende korte ben og en trinn kropp. Geviret dens er meget stort.

Hannen bærer et gevir med en kraftig vannrett stilt basisstang (rosenstokk). Geviret forekommer i to typer, skovlhorn eller fjølhorn, som har en kraftig og bred plate (kalles også palmat type) og stanghorn, som er smale og stangformede (cervin type) (se også gevir og horn).

109