Godot pedagogisk opplegg vgs

Mens vi ventar pĂĽ Godot Pedagogisk opplegg 1/1

Utarbeidet av Anne Holtan for elever i videregĂĽende opplĂŚring

INNHOLD Introduksjon om det absurde teater, Samuel Beckett og Mens vi venter på Godot…………………………………………………………………

s. 3- 7

Oppgaver spesielt egnet for engelsk …………………………………………

s. 8-15

Oppgaver egnet for norsk og teaterfag (Teater i perspektiv og Teaterproduksjon) ..s.16-23 Oppgaver egnet for Religion og Filosofi…………………………………………….

s.24-26

Mens vi venter eksistensiell tomhet og meditasjon

s.22-32

1

Introduksjon Dette pedagogiske opplegget består av oppgaver spesielt utarbeidet for engelsk, norsk, teaterfag og religion i videregående opplæring.

Før elevene begynner å arbeide med de oppgavene, bør alle lese introduksjonen som følger.

De fleste av oppgavene, bortsett fra å skrive teateranmeldelse, kan fungere både som forarbeid og etterarbeid til forestillingen.

Det absurde drama For å forstå det absurde drama er det nyttig å lese Albert Camus’ (1913–1960) essay Myten om Sisyfos (1942). Camus skriver at det er i det konkrete og hverdagslige – der vi mennesker lever livene våre – det eksistensielle dramaet faktisk utspiller seg. Det vil si her og nå og hele tiden! Livet er meningsløst og absurd, skriver Camus, men likevel vil vi leve.

“Mennesket føler seg hjemme i en verden det kan forklare, selv om forklaringen er dårlig – fremmed derimot i en verden som plutselig er blitt berøvet alle illusjoner og holdepunkter. Et slikt eksil vender man ikke tilbake fra, for det finnes ikke minner om noe tapt fedreland eller håp om noe forjettet land. I denne kløften mellom mennesket og dets tilværelse, mellom skuespilleren og dekoren, består følelsen av det absurde.

(Albert Camus: Myten om Sisyfos 1942 Myten om Sisyfos stammer fra det gamle Hellas. Historien forteller om Sisyfos som var dømt av gudene til å rulle en stor stein til toppen av et høyt fjell. Dette var et arbeid som krevde all hans kraft, kløkt og vilje. Når han hadde fått steinen til topps, sørget gudene for at den rullet ned igjen. Så måtte Sisyfos vandre ned til foten av fjellet og ta fatt på det tunge arbeidet på nytt; og på nytt og på nytt.

Teaterteoretikeren og litteraturforskeren Martin Esslin så på det absurde teater som en tilbakevending til den “opprinnelige teaterformen” i det greske teater og middelalderens mysteriespill. Da teateret hadde en religiøs funksjon.

Karakteristisk for det absurde teater: 2

- Bruker elementer fra fysisk teater, sirkus, revy, og mime.

- Meningsløse dialoger - Ikke bundet til tid og sted - Følger ingen logisk handlingsgang eller kronologi - sirkulær dramaturgi (ord og han - Drømmeaktig - Karakterene er ofte isolerte grupper eller individer Mest sentrale temaer: -Menneskets fremmedgjøring fra seg selv, kommunikasjonsmangel og isolasjon, ensomhetsfølelse, identitetstap og livets meningsløshet.

- Absurd teater blir ofte beskrevet som en marerittliknende verden. "Et eksistensielt mareritt, der fornuft, tilgivelse og håp ikke finnes." (Hinchliffe) - Absurde teaterstykker forklarer ikke verdens absurditet, men presenterer den scenisk.

Samuel Beckett

Samuel Beckett (1906–1989) var en irskfødt forfatter og dramatiker, som bodde i Frankrike i størstedelen av sitt liv. Han er regnet som en av de viktigste dramatikerne blant “absurdistene” . Han skrev de fleste av verkene sine på fransk og oversatte dem senere til engelsk. Beckett skrev både dikt og romaner, og debuterte som dramatiker i 1952 med Mens vi venter på Godot. Siden skrev han rundt 20 teaterstykker, samtidig som han skrev for tv, radio og film.

3

Beckett ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1969 for sitt forfatterskap og regnes av mange som en av det tjuende århundrets største dramatikere. Skuespillene hans blir satt opp over hele Europa.

Mens vi venter på Godot er Becketts mest kjente stykke. Det ble skrevet i årene 1947–49.

Stykket ble publisert i 1952 og hadde premiere i 1953 på Théâtre de Babylone i Paris, hvor det ble spilt 400 ganger. I USA ble oppsetningen en skandale. Mange mente dette ikke var teater. Det var ingen handlingsgang, ingen begynnelse og slutt, og personene var diffuse klovner som bare snakket nonsens. Unntaket ble en oppsetning i 1957 i San Quentin fengselet i San Rafael California, hvor forestillingen ble en kjempesuksess. 1400 innsatte så forestillingen, og de hadde ingen problemer med å forstå stykket, eller kjenne seg igjen i hovedpersonenes situasjon. I England ble stykket rammet av sensuren – man kunne ikke si ord som «ereksjon» på en teaterscene. Etter hvert ble forestillingen likevel en suksess, og stykket regnes for å være det absurde dramas gjennombrudd. I ettertid har Beckett gjort små forandringer i Mens vi venter på Godot, og han regnet en versjon fra 1965 for å være den som burde danne grunnlaget for alle oppsetninger.

Beckett var nøye med hvordan stykkene hans ble satt opp på scenen, og reiste ofte til teatrene for å ta del i regien. Tekstene hans inneholder mange sceneanvisninger (noen av dem inneholder bare sceneanvisninger), og hans nevø, Edward Beckett, som forvalter rettighetene til Samuel Becketts dramatikk, sikrer at hans tanker om hvordan stykkene skal bli satt opp, blir overholdt også etter hans død.

Etter Mens vi venter på Godot kom Handling uten ord I og Handling uten ord II (1956), Sluttspill (1957), Krapps siste spole (1958) og Deilige dager (1960). Felles for stykkene er at de i forhold til mer tradisjonell dramatikk har en flat handlingsstruktur. Det skjer ikke mye. Om det er dialog eller monolog i stykkene, har de sjelden et logisk innhold.

Handlingen foregår på udefinerbare steder i en udefinerbar tid. Meningen med livet er uavklart, og karakterene i stykkene har mer enn nok med å fylle dagen med meningsløse og repetitive handlinger. Slik viste Beckett frem menneskenes vilkår i en moderne verden, og slik defineres det absurde ved tilværelsen.

Mens vi venter på Godot Mens vi venter på Godot er i to akter. Estragon og Vladimir befinner seg på en øde plass med et tre og en stein, hvor de venter på Godot. Dialogen er underholdende i sin 4

meningsløshet, og det skjer ikke mye før Pozzo og Lucky ankommer. Estragon og Vladimir tror det er Godot, men det blir snart avkreftet.

Lucky har en snor rundt halsen, og vi får vite at han er slaven til Pozzo. Samtalen som oppstår, er usammenhengende, men det kommer frem at Pozzo har tenkt å selge Lucky, og dermed begynner Lucky å gråte.

POZZO: En gammel kjøter ville opptrådt med større verdighet. (Han rekker sitt lommetørkle til Estragon.) Trøst ham, siden De synes så synd på ham.

(Estragon nøler.)

Ta det!

(Estragon tar i lommetørkleet.)

Tørk tårene på ham. Så kanskje han vil føle seg litt mindre forlatt.

(Estragon nøler stadig.)

VLADIMIR: Gi meg det, jeg skal gjøre det, jeg.

(Estragon vil ikke gi ham lommetørkleet. De slåss som to unger.)

POZZO: Skynd dere nå å få gjort det. Før han holder opp å gråte.

Samuel Beckett Vente på Godot. En tragikomedie i to akter Oversetter Jan Erik Vold, Transit AS, Oslo 2005 Sitatet er et eksempel på tekstens logikk og karakterenes urasjonelle handlingsmønstre. I slutten av første akt, da Pozzo og Lucky har dratt, kommer en gutt inn på scenen og sier han har beskjed fra Godot om at han ikke kan komme i dag, men at han sikkert vil komme i morgen. Første akt avsluttes med: ESTRAGON: Vel, så går vi da?

VLADIMIR: Ja, la oss gå.

(De rører seg ikke av flekken) 5

TEPPE I andre akt har treet fått blader, men hendelsene og dialogene er tilnærmet like som i første akt. Estragon og Vladimir tar av og på seg sko, de mislykkes i selvmordsforsøk, og de har et særdeles forvirret forhold til tid. De kan ikke engang bli enige om hva de gjorde, eller hvor de var dagen før, og de er usikre på hvorfor de er der de er – før de etter hvert kommer på at de venter på Godot.

Pozzo og Lucky ankommer også i andre akt, men da er Pozzo blitt blind, og nok en gang tror Vladimir og Estragon at det er Godot. Da Pozzo og Lucky igjen har forlatt scenen, kommer gutten tilbake. Beskjeden er den samme som i første akt, og andre akt avsluttes på samme måte som første. Vladimir og Estragon bestemmer seg for å gå, men blir stående.

Stykket innbyr til en rekke tolkninger, og Beckett har ikke kommet med mange uttalelser om hvordan stykket bør forstås, men han har benektet at Godot skal symbolisere Gud, og han hevder at poenget er at Godot aldri kommer. Da blir det naturlig å se på Vladimir og Estragon som representanter for en menneskehet som søker mening i en meningsløs tilværelse. Menneskets handlinger blir kun tidsfordriv mellom fødsel og død.

Kilder: Teaterkunnskap(L. Torjussen, K. Krabbesund, Gyldendal Norsk Forlag, 2009), Store Norske Leksikon (http://snl.no/absurd_teater) Wikipedia

6

Exercises suitable for English subject in upper secondary education I recommend the students to read the following introduction about the play, and watch the attached videos before doing the exercises.

Introduction to the play and the author.

Waiting for Godot is an absurdist play by Samuel Beckett in which two characters, Vladimir and Estragon, wait endlessly and in vain for the arrival of someone named Godot.

It was voted "the most significant English language play of the 20th century". Waiting for Godot is Beckett's translation of his own original French version, En attendant Godot.

The original French text was composed between 9 October 1948 and 29 January 1949.

The premiere was on 5 January 1953 in the Théâtre de Babylone, Paris.

Waiting for Godot centers on a pair of vagrant men and their efforts to divert themselves while waiting on a vague pretense, for the arrival of a man named Godot, whom they only know by reputation. The two characters are stranded in a deserted landscape where the only element present is a tree and a stone. To occupy the time they philosophize, sleep, argue, sing, exercise, swap hats, and consider suicide – anything "to hold the terrible silence at bay." The only interruption in the endless and meaningless discussions between the two, is when Pozzo and Lucky enter the scene. Pozzo presents himself as a landlord and a slave driver and Pozzo intends to sell Lucky at a slave market. Pozzo controls Lucky by means of an extremely long rope which he jerks and tugs if Lucky is the least bit slow. Lucky is the absolutely subservient slave of Pozzo and he unquestioningly does his every bidding with "dog-like” devotion. Lucky speaks only once 7

in the play and it is a result of Pozzo's order to "think" for Estragon and Vladimir. Pozzo and Lucky have been together for sixty years and, in that time, their relationship has deteriorated. Despite his horrid treatment at Pozzo's hand however, Lucky remains completely faithful to him. Even in the second act when Pozzo has inexplicably gone blind, and needs to be led by Lucky rather than driving him as he had done before, Lucky remains faithful and has not tried to run away; they are clearly bound together by more than a piece of rope in the same way that Didi and Gogo are "tied to Godot".

There is no action forward or real story, and the characters reside in the same deserted landscape throughout the play. The only information we get about Vladimir and Estragon is that they have known each other for a long time and have been waiting at this spot for uncountable days. Who they are, where they come from, what the relation is between them, is not revealed, that is also what makes the play so open for different interpretations. Godot's absence is also an aspect of the play that has led to many different interpretations since the play's premiere in 1953.

As inspiration see the following to videos: Waiting for Godot and existentialism: http://www.youtube.com/watch?v=t-3Xvo1f1qE Harold Pinter about Beckett: http://www.youtube.com/watch?v=-N99S8n2TiA Exercise 1 This exercise is suitable for both individual and group work.

Read the excerpt from the article about the theatre of the absurd written by Dr. Jan CulĂ­k, 2000. Attachment nr. 1. Then write a short summary of the article that highlights the main characteristics of absurdism. When the students have written the summary, the teacher can choose to discuss the following questions in class, or let the students work with the questions in groups: 1 Do you find the ideas behind the theatre of the absurd relevant today?

2 Can you recognize the absurdity in how we live our lives?

8

3 Can you find examples of how we attempt to fill our time with meaningless actions and communication?

4 Samuel Beckett’s "Waiting for Godot" was performed in 1957 at San Quentin State Prison in San Rafael, California. Alan Mandell and a handful of fellow actors from the San Francisco Actors Workshop made a one-night show in the prison and it was so well received by the audience of 1,400 inmates that it inspired a group of prisoners to start the still-active San Quentin Drama Workshop, which Mandell directed for six years.

In one sense, Mandell's afternoon visit was a testament to the transcendent power of one great live performance, and in particular Samuel Becketts existential meditation "Godot."

Discuss why you think it became a success in the prison?

Can you think of other suitable places to show the play other than the theatre?

Pretend that you are directors and make a short concept in which you describe how you would like to stage Waiting for Godot.

What is your interpretation of the situation in the play?

Who is Godot?

Who are Vladimir and Estragon?

Who are Pozzo and Lucky?

Why are they waiting?

Where would you like to stage the play?

Estimated use of time: 3 hours

Exercise 2 Dramatization of excerpts from "Waiting for Godot" by Samuel Beckett Divide the class into groups of 6 students. The students work in pairs within the group.

Each pair dramatizes one of the three following excerpts from the play. The pairs read the excerpts for each other before staging them into one scene where the excerpts are played one after another like a “miniplay”. Each group must jointly agree on the following 9

conditions: Where are Vladimir and Estragon? Who are they? Why are they waiting for Godot? After the groups have rehearsed a couple of times they play their ”performance” for the rest of the class.

Estimated use of time: 3 hour

Exercise 3 Write a theater review of Riksteatret’s performance Waiting for Godot.

Read the following description of how to write a review before you start writing.

Writing the Review Attend the play with an open mind, a willingness to accept the play as the director has presented it in production.

You may want to consider some of the following: Why the choice of costumes, and why the set design?

How did the actors deliver their lines (seriously, comically, realistically, formally)? Were there any significant actions or gestures that contributed to the play's meaning?

Were any "special effects" used (consider lighting, sound, audience participation, machinery)?

After the performance, jot down the details you recall and talk about the performance with friends. You'll need these details for your paper in order to substantiate your argument.

Below are some tips for writing play reviews: The introduction should include the following: • The title of the play, the name of the playwright.

• The name of the director, the place and date of the production you attended.

10

• The thesis of your review, which should include (possibly in more than a single statement) the following: A general impression of the relative success or failure of the production, based on what you actually saw and on your initial impression of how the play should have been performed.

Since you will not be expected to discuss all aspects of the production, focus your thesis on one or two major concerns that the performance has or has not addressed.

Include a brief thematic summary (but not a plot summary) of the play. You can include this summary in the introduction In order to give your review a tight internal logic and cohesiveness, you should also discuss these elements in the order that you outlined in the introduction. Such points of discussion might include the non-technical (acting, directing) and/or the technical (lighting, scenery, costumes) aspects of the production.

Describe: As briefly and precisely as possible, describe in detail the physical aspects of what you saw performed. Focus on particular scenes or performances that will provide the evidence for your final evaluation of the play.

Interpret, Analyze, Evaluate: After you have finished describing important elements of the production, proceed to evaluate them. In other words, assume that everything used in production has significance, but don't panic if you cannot find "answers" for all the questions raised by what you see in the production. In the evaluation, you are given the opportunity to attack as well as commend the performance; if the production fails to answer questions that you feel need answers, then say so.

Writing the Summary and Conclusion Your conclusion should not merely recapitulate your thesis in a mechanical way. Rather, you should try to show why your response to the play is valid and significant. Do not add any significant new material, but don't be afraid to leave your reader with something to think about.

Estimated use of time: 3 hour or more 11

Relevante kompetansemål i faget:

Fra læreplan i engelsk – programfag i studiespesialiserende utdanningsprogram

Kultur, samfunn og litteratur Mål for opplæringen er at eleven skal kunne drøfte engelskspråklige tekster fra et utvalg av sjangrene dikt, novelle, roman, film og skuespill fra ulike deler av verden og tidsepoker drøfte sammenhengen mellom form, innhold og stilnivå i setninger og tekster beherske terminologi til å analysere skjønnlitteratur, film og andre estetiske uttrykksformer drøfte språklig særpreg ved tekster i ulike sjangrer fra ulike perioder og regioner bruke et rikt, nyansert og presist ordforråd til å kommunisere om litteratur og kultur drøfte lange og språklig krevende framstillinger med allment, faglig og litterært innhold oppsummere, kommentere og diskutere ulike synspunkter i skjønnlitterære tekster produsere tekster i ulike sjangrer med klart innhold, hensiktsmessig stil, god struktur og presis språkbruk tolke et representativt utvalg av tekster fra litteraturhistoriske epoker i den engelskspråklige litteraturen, fra renessansen og fram til vår tid tolke litterære tekster og andre kulturuttrykk i et kulturhistorisk og samfunnsmessig perspektiv

12

Oppgaver egnet for norskfaget og teaterfagene Før elevene går i gang med oppgavene anbefales det å lese introduksjonen om det absurde drama, Beckett, og Mens vi venter på Godot s. 4 -7 Modernismen

Det absurde drama plasseres gjerne innenfor det modernistiske kunstuttrykket. Den modernistiske billedkunsten, musikken og litteraturen ville bryte med tradisjonene og skape en helt ny estetikk og nye former for kunstuttrykk. I litteraturen gir det seg uttrykk i brudd med de store fortellingene og herskende regler for komposisjon i drama og lyrikk.

Modernistene var på leting etter nye uttrykk fordi de opplevde at tida de levde i, krevde en ny kunst, en ny musikk, en ny litteratur og arkitektur. Eksperimentering og sjangerfornyelse er derfor sentrale stikkord for all modernistisk kunst, og originalitet blir et krav: Kunstverket skal faktisk bryte med det velkjente. Derfor har også det modernistiske kunstuttrykket fått merkelappen “ bruddets estetikk”.

Estetikk er et begrep fra kunstteorien og betyr "læren om det vakre og skjønne i kunsten".

Om Fosse og Beckett Samuel Beckett og Jon Fosse er begge dramatikere som kan sies å tilhøre den modernistiske tradisjonen. Begge bryter med tradisjonelle prinsipper for oppbygging av dramatisk tekst, og det er mange likhetstrekk mellom de to forfatternes litterære univers.

Jon Fosse ( f. 1959) er den mest oppførte norske dramatiker etter Ibsen. Hans stykker er har fått enorm utbredelse og blir satt opp på store og små scener i hele verden. Les mer om Fosse: http://www.allkunne.no/default.aspx?menu=89&id=658

13

Som inspirasjon, se videoklipp fra De Utvalgtes oppsetting av Jon Fosses Skuggar 2007.

Her har regissøren valgt å bruke barn til å spille voksenroller, noe som forsterker følelsen av at tid og sted er oppløst. http://www.youtube.com/watch?v=SNA_72oAW60 Nokon kjem til å komme er et av de mest spilte og kjente stykkene til Fosse. Stykket ble oppført for første gang i 1996. Det handler om et par som kjøper seg et nedslitt hus nede ved sjøen. De ønsker å bo "åleine i kvarandre", men den "tosame einsemnda" de lever i, blir utfordret når mannen som tidligere eide huset, involverer seg i livene deres.

Som de fleste av Fosses dramaer handler også Nokon kjem til å komme om relasjoner mellom nære familiemedlemmer eller mellom par. Stykket tematiserer følelser og konflikter som kan oppstå mellom to mennesker som står hverandre nær – som sjalusi, svik og ensomhet. Ifølge Jon Fosse er stykket en hyllest til Samuel Beckett, og tittelen en respons på «Mens vi venter på Godot».

Oppgave 1 Klassen leser følgende to utdrag fra Nokon kjem til å komme og Mens vi venter på Godot, og sammenligner de to tekstene: Vedlegg nr. 3 -

Finnes det typiske modernistiske trekk ved tekstene?

Hvordan er språket?

Deretter går elevene sammen i par og dramatiserer de to utdragene. Halve klassen

dramatiserer Becketts tekst, og halve klassen Fosses tekst. Parene er frie til å tolke og iscenesette tekstene som de vil. Lag først en liten scenefabel der dere bestemmer: Hvor befinner karakterene seg?

Hvorfor er de der de er?

Hvem er de? (dikt opp en liten bakgrunnshistorie) Hvilken relasjon har de?

Parene øver noen ganger på scenen før de viser for resten av klassen.

Beregn 2- 3 skoletimer til denne oppgaven Oppgave 2 Øvelse med bruk av ulike spillestiler Mens vi venter på Godot er en tragikomedie i 2 akter. Det tragiske ligger i situasjonen. To sultne landstrykere er fullstendig handlingslammet. De prøver å finne en mening med 14

stillstanden og tomrommet ved å vente på Godot som skal gi dem svaret på et spørsmål de ikke husker. Ingen vet hvem Godot er, om han egentlig eksisterer, eller om han kommer. Det gjør situasjonen både absurd og tragikomisk. I én scene snakker de om hvordan de like godt kan henge seg i et tre, i neste scene småkrangler de om en gulrot, for så å fortsette å vente på Godot. I slutten av 1. og 2. akt blir de enige om å gå, men rører seg ikke av flekken. Mellom linjene og bak meningsløst prat ligger alt det usagte ingen tør å si. Det absurde drama er ladet med undertekst. Derfor må skuespillerne jobbe med hva karakterene skjuler og fortrenger i situasjonen for å ”lade teksten” med mening.

I denne oppgaven skal elevene jobbe med vedlegg nr.4 som er utdrag fra ”Mens vi venter på Godot”. Elevene går sammen i grupper med 4 elever. To spiller ut teksten som den er skrevet og bruker en ”komisk” spillestil med klare typetegninger, der de setter karakterenepå spissen gjennom å forstørre det fysiske uttrykket. De andre to spiller karakterenes skygger, og sier det de egentlig tenker inni seg. Dere skal altså doble rollene. Før dere går i gang må dere finne underteksten i dialogen. De som spiller underteksten, bruker en realistisk spillestil som får frem det tragiske i situasjonen.

Se eksempel i vedlegg 4 i utdraget fra Fosses ”Nokon kjem til å komme” der underteksten står i blått.

Beregn 2-3 skoletimer til denne oppgaven Oppgave 3 Dramatikerkonkurranse Arbeid i par eller individuelt.

Elevene velger et av sitatene som er hentet fra Mens vi venter på Godot , og skriver en absurd scene. Scenene leses opp i klassen, og klassen velger ut 3 scener som de så dramatiserer. Læreren tar kopier og setter sammen klassen i grupper eller par som skal spille de tre scenene. “ Slik går det til på denne hora av ei jord” ”Dei føder på skrevs over ei grav, lyset glimtar til ein augneblink, så er det atter natt.” ”Vi finn alltid på noko som gir oss ei kjensle av å vera til, ikkje sant?” ”Ein hund kom inn på kjøkkenet og stal ein skalk med brød.

15

Men kokken fann fram sleiva og banka hunden død.”

Denne oppgaven kan gjøres som et stuntprosjekt der elevene skal skrive og fremføre scenene i løpet av 3 skoletimer, eller som et større prosjektarbeid.

Oppgave 4 Skriv en teateranmeldelse av Riksteatrets forestilling Mens vi venter på Godot Disse momentene bør være med i anmeldelsen: •

Presentasjon av stykket/oppsetningen (Navnet på stykket og dramatiker, regissør, scenograf evt. koreograf)

•

Kort om sjanger og handling

•

Beskrivelse av oppsetningen både når det gjelder regi, scenografi og bruk av sceniske virkemidler: lys, lyd, kostymer etc.

•

Skriv om skuespillernes enkeltprestasjoner, samspill og publikumskontakt

• Spesielle vinklinger, valg når det gjelder: - regi - scenografi, kostymer, lys og andre effekter - spillestil •

Finner du et budskap i forestillingen? Hvordan kommer dette til uttrykk?

16

Relevante kompetansemål for norsk Vg1 - Mål for opplæringen er at eleven skal kunne bruke norskfaglige kunnskaper og begreper i samtaler om tekst og språk mestre ulike roller i samtaler, diskusjoner, dramatiseringer og presentasjoner lese et representativt utvalg samtidstekster, skjønnlitteratur og sakprosa, på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samisk, og reflektere over innhold, form og formål bruke ulike estetiske uttrykksformer i sammensatte tekster skrive kreative tekster på hovedmål og sidemål med bruk av ulike språklige virkemidler

Vg 2 - Mål for opplæringen er at eleven skal kunne bruke norskfaglige kunnskaper og begreper i samtaler om tekst og språk bruke kunnskap om retoriske appellformer i presentasjoner mestre ulike roller i samtaler, diskusjoner, dramatiseringer og presentasjoner lese et representativt utvalg samtidstekster, skjønnlitteratur og sakprosa, på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samisk, og reflektere over innhold, form og formål tilpasse språk og uttrykksmåter til ulike skrivesituasjoner i skole, samfunn og arbeidsliv bruke ulike estetiske uttrykksformer i sammensatte tekster skrive kreative tekster på hovedmål og sidemål med bruk av ulike språklige virkemidler gjøre rede for et bredt register av språklige virkemidler og forklare hvilken funksjon de har Vg 3 - Mål for opplæringen er at eleven skal kunne sette sammen og framføre et avgrenset litterært program lese et utvalg samtidstekster på bokmål og nynorsk og drøfte hvordan disse tekstene språklig og tematisk forholder seg til vår tid skrive kreative, informative og resonnerende tekster, litterære tolkninger og retoriske analyser på hovedmål og sidemål med utgangspunkt i norskfaglige tekster analysere, tolke og sammenligne et utvalg sentrale norske og noen internasjonale tekster fra ulike litterære tradisjoner fra romantikken til i dag, og sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng gjennomføre en selvvalgt og utforskende fordypningsoppgave med språklig, litterært eller annet norskfaglig emne, og velge kommunikasjonsverktøy ut fra faglige behov

17

Relevante kompetansemål for teaterfag i videregående opplæring Teater i perspektiv 1 og 2 Mål for opplæringen er at eleven skal kunne presentere utvalgte teaterhistoriske epoker med vekt på teaterets form, uttrykk og posisjon drøfte historiske og kulturelle forutsetninger for ulike teateruttrykk beskrive og drøfte sentrale utviklingstrekk i teateret fra modernismen til egen samtid presentere en teaterform og drøfte forholdet mellom tekst og uttrykk, sal og scene presentere og drøfte definisjoner, begreper, metoder og retninger i teaterets utvikling beskrive og drøfte teater som uttrykks- og ytringsform og vurdere sammenhengen mellom teori og praksis presentere en analyse av et skuespill ved hjelp av teaterteoretiske begreper analysere og tolke forestillinger og skrive teateranmeldelser drøfte sammenhenger mellom samtidige og historiske teateruttrykk gjøre rede for sentrale teaterteorier og modeller fra modernismen til egen samtid analysere forestillinger i et sosialt og kulturelt perspektiv • Teaterproduksjon 1 og 2 Mål for opplæringen er at eleven skal kunne bruke sjangrer og beherske spillestiler fra ulike epoker bruke musikk, dans og andre sceniske virkemidler i sjangerbestemt forestillingsarbeid analysere en skuespilltekst og finne sjangerspesifikke trekk ved en tekst drøfte tilnærmingsmåter til ulike sjangre bruke ulike teaterfornyeres arbeid og teorier i eget skuespillerarbeid gjøre rede for bruk av ekspressivitet i skuespillerens uttrykk bruke ulike spillestiler i forhold til scenisk form utvikle monologer og dialoger og formidle dem som kunstneriske uttrykk drøfte spillestil, virkemidler og tilnærmingsmåter

18

Oppgaver egnet for Religion og filosofi

Disse oppgavene kan gjøres både før og etter elevene har sett forestillingen.

Oppgave 1 Klassen leser vedlegg nr. 5 og 6, en artikkel skrevet av Ole Gjems-Onstad i tidskriftet Dyade 1999 og et utdrag fra Mens vi venter på Godot.

I artikkelen, som er noe forkortet, gjør forfatteren en analyse av Mens vi venter på Godot av S. Beckett , og relaterer stykket til eksistensielle spørsmål som vedrører menneskets søken etter mening og faste holdepunkt i tilværelsen. Forfatteren mener at Becketts stykke er et bilde av hvordan det moderne mennesket i redsel for tomhet og meningsløshet, fyller tilværelsen med meningsløs handling og venting på svar. Vi klarer ikke å være til stede i nuet fordi vi frykter tomheten og stillheten. Gjems- Onstad viser til hvordan meditasjon kan være et godt verktøy for å trene på tilstedeværelse, og dermed få en bedre kontakt med oss selv, og en hverdag som ikke preges av rastløs søken og meningsløse handlinger.

Etter at elevene har lest og diskutert artikkelen og utdraget, skal de skrive et kort essay med utgangspunkt i følgende spørsmål: - Hvorfor vi leter etter et svar på meningen med livet utenfor oss selv?

- Hva tror du denne Godot representerer eller symboliserer?

- Hva slags forventninger har de to landstrykerne til Godot? Og hva er det de er redde for? Bruk teksten i utdraget fra stykket, (vedlegg 6), til å underbygge dine meninger.

Beregn ca. 3 skoletimer til dette arbeidet 19

Oppgave 2 Klassen leser utdraget fra Mens vi venter på Godot i vedlegg 7 Arbeid i par med følgende spørsmål og dramatiser deretter dialogen i vedlegg 6: 1.

Hva røper bibelkunnskapen til Vladimir og Estragon om deres forhold til religion?

2.

Hva kan være grunnen til at fortellingen om Jesus og de to røverne er tatt med i stykket?

3.

Hvilket livssyn eller filosofisk betrakting om menneskets eksistens og mening finner du i følgende sitat fra stykket: ”Dei føder på skrevs over ei grav, lyset glimtar til ein augneblink, så er det atter natt.”

Beregn ca. 3 skoletimer til dette arbeidet

20

Relevante kompetansemål - historie og filosofi 2 og Religionskunnskap og religionskritikk

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne drøfte hva modernisering kan være og gi eksempler fra ulike deler av verden diskutere begrepene moderne og postmoderne og gjøre rede for diskusjoner om begrepene i historiefaglige og filosofiske sammenhenger drøfte problemer knyttet til begrepene sannhet og objektivitet gi eksempler på problemstillinger og tema som har vært gjenstand for menneskenes eksistensielle og religiøse undring og refleksjon i moderne tid, og gjennom samtale uttrykke kjennetegn ved filosofisk refleksjon diskutere hendelser, endringer og utfordringer i moderne tid som har aktualisert etiske og eksistensielle spørsmål presentere hovedsynspunktene i tre kortere historiske eller filosofiske tekster om søken etter eksistens og mening i moderne tid, og drøfte forskjeller og likheter i tilnærmingen til emnet diskutere ulike religionsdefinisjoner drøfte ulike former for religiøs søking i vår tid gjøre rede for og vurdere ulike former for religions- og livssynskritikk tolke noen sentrale tekster fra Bibelen og kristen tradisjon gjøre rede for noen hovedtanker hos to europeiske filosofer, en fra antikken og en fra nyere tid gjøre rede for noen hovedtanker hos en kinesisk eller indisk filosofi

21

Mens vi venter – eksistensiell tomhet og meditasjon Dyade 1999/01: Litteratur og meditasjon Ole Gjems-Onstad Mens vi venter på Godot er av de stykker i verdenslitteraturen som bygger på ett eneste bilde. Forfatteren, Samuel Beckett, bygde sitt drama rundt en uhyre enkel scene og handling . Man behøver knapt ha sett Mens vi venter på Godot for å forstå det sentrale poenget. "Mens vi venter på Godot", er blitt et uttrykk som brukes av langt flere enn dem som har bivånt skuespillet. Formuleringen er en måte å karakterisere ørkesløse handlinger og adspredelser på; jakten etter å fylle eksistensiell tomhet med innhold. I en pregnant form har Beckett vist på scenen hva det betyr å bli stående fast, mens man forspiller å fylle sitt liv med innhold.

Innholdet i stykket fortjener knapt betegnelsen handling. Forestillingens kjennemerke er heller at nærmest intet skjer. Gjennom to akter holder to landstrykere det gående med småkjekling og banale ting som å få av seg skoene. Beckett hadde stor sans for varieté og revylignede teater; hans to landstrykere ligner tidsvis klassiske klovnepar à la Helan og Halvan. De to hovedpersonene befinner seg på en landevei der all staffasje er ett tre; de møter en gang en brutal herre og hans tjener som leies i et tau.

Stykket er ideelt tilpasset turnéer. Man kunne få med seg kulissene i en kuffert.

Ubestemt og retningsløst Henrik Ibsen var opptatt av den formen et hvert menneske kunne fylle. Hos Beckett er det hele retningsløst. Landstrykerne venter, men de er ikke klar over hva de venter på.

Denne ubestemtheten innebærer ingen fordomsfri åpenhet, en villighet til å gripe nuet og øyeblikket. Tvertimot, i landstrykernes formålsløse venting ligger en forsømmelse av å bruke de muligheter et hvert øyeblikk åpner for.

Etter å ha slitt med skoene, ønsker en av de to landstrykerne å gå videre: -Kom, så går vi.

-Det kan vi nok ikke.

-Hvorfor det?

-Vi må vente på Godot. -Å ja, det er sant. (Pause) Er du sikker på at det var her?

22

Avtalen med Godot er uklar og bidrar til en uviss stemning gjennom hele stykket: -Han skulle ha vært her nå.

-Han har ikke sagt helt sikkert at han kommer.

-Hvis han nå slett ikke kommer?

-Så får vi komme igjen imorgen.

-Og dagen etterpå der igjen.

-Kan være.

-Og slik vil vi holde på.

Og slik fortsetter stykket. På slutten av første akt kommer en ung gutt: -Jeg skal hilse fra Godot og si at han kommer ikke i kveld, men sikkert i morgen.

Dette budskapet er nok til å overbevise landstrykerne om at det er verdt å vente videre.

At gutten er ung, kunne representere nytt liv og håp. Men de halvgamle landstrykerne bruker heller ikke dette til noe annet enn som nok en unnskyldning for å vente: -Du hørte hva gutten sa.

-Nei. -Han sa at Godot skulle komme i morgen. (Pause) Tenk på det, du.

-Da er det vel bare å sitte her og vente.

23

Nothing happens – twice At handlingen ikke beveger seg noen vei, understrekes ved at annen akt mot slutten har nærmest samme scene. En ung gutt kommer. En del av den uklare stemningen i stykket reflekteres i at gutten benekter å være den samme som han som var der kvelden før (på slutten av første akt), selv om landstrykerne først tror det. De samme vage løftene om Godots komme blir gjentatt: -Du kommer med beskjed fra herr Godot?

-Ja. -Han kommer ikke i kveld?

-Nei. -Men så kommer han i morgen?

-Helt sikkert?

-Ja, herre.

Landstrykerne fanges igjen inn i sin venting: - Å jo, vi må komme oss vekk.

-Det kan vi nok ikke.

-Hvorfor det?

-Vi må tilbake i morgen.

-Hva skal vi her da?

-Vente på Godot.

-Å ja, det er sant.

Mens vi venter på Godot er i anglo-amerikansk litteratur omtalt som det teaterstykket where nothing happens – twice. Akkurat som tilskuerne til en James Bond-film vet at Agent 007 kommer til å overleve, aner tilhørerne til Beckett-stykket at Godot ikke kommer.

24

At Godot er en illusjon, kan kan enhver tilskuer enkelt finne ut før forestillingen begynner ved å se på rollelisten i programmet. Godot er ikke blant rollene. Ingen spiller ham, fordi han aldri kommer. Han er bare en forventning og ingen realitet. Det landstrykerne bygger sin tilværelse opp rundt, vil ikke inntreffe.

Illusjonens lettelse Det frustrerer de to landstrykerne at Godot ikke kommer. Men tilhørerne aner at de hadde hatt det enda verre uten Godot å vente på. Den uklare avtalen med Godot gir litt innhold til en ellers nokså fjantete og egentlig dypt foruroligende tilværelse.

-Spørsmålet er: Hva skal vi gjøre her? For et hell at vi vet det! Ja, midt i denne veldige forvirringen er en ting tindrende klar: Vi skal vente på Godot.

-Det er sant og visst.

Tilhørerne kan altså tidlig ane fasiten om at livet til landstrykerne dreier seg om å vente på en illusjon. Likevel dras man lett inn i stykkets merkelige, tomme stemning der de to hovedpersonene stadig finner på noe å gjøre mens de venter – på den som ikke kommer.

Egentlig er det lett å kjenne seg igjen. Scenen viser en liten, bortkommen del av verden.

Denne biten av landevei er alle steder og ingen steder. Tar man inn over seg universets uendelighet, kan mennesket lett kjenne seg lite og bortkomment. Hvor er vår verden egentlig i forhold til alt som finnes? Hva er egentlig meningsfullt å gjøre når tidsperspektivet og mulighetene er uendelige? I stedet for å gruble over spørsmål som dypere sett er uten klare og bestandige svar, kan det være greit å finne på et eller annet.

Etterkrigstidens Paris sydet av eksistensialisme. Becketts tomhet og klart profilerte uro over tilværelsen kunne lett inngå i et eksistensialistisk perspektiv. Men Beckett avviste blankt at han var inspirert av eller følte tilhørighet til eksistensialistene. Han uttalte at han knapt hadde lest dem, og at den filosofen han interesserte seg for, var René Descartes. En skuespiller som ville ha forklaringer på hva stykket egentlig betød, opplevde Becketts respons som særlig ubehagelig. En person i et selskap uttalte at det var befriende med landstrykerne i Mens vi venter på Godot, for ingen av dem kunne i hvert fall ha tatt en doktorgrad. Becketts nesten uforskammede svar lød: Hva vet du om det?

Ingen entydige svar 25

At Beckett selv avviste å gå inn i enhver tolkning, kan være en lettelse for den som skal omtale Mens vi venter på Godot. Et stort drama lever for så vidt sitt eget liv uavhengig av hva forfatteren skulle mene om det. Mens vi venter på Godot har så mye tvetydighet i seg at det aldri kan bli tale om en endelig forståelse. Men man kan nok legge så mye inn i Becketts stykke at han har villet skape et bilde av en situasjon uten en ferdig konklusjon.

Det er ingen klare svar.

Klovnenes frustrasjon kan til dels skyldes den overtydeligheten de forsøkte å legge inn en egentlig nokså åpen situasjon. Tilsvarende kan gjelde i andre sammenhenger der man forsøker å holde livet fast i en overdreven entydighet. I en viss forstand er bevissthetsstrømmen lik universet. Den er på en måte uendelig i alt den kan romme, og umulig å gripe over fullt ut. Forsøker man å fange den, prøver man å legge en entydighet inn i den, kan man sterkt begrense sin egen opplevelse.

I meditasjon skal man hjelpe frem sin egen spontanitet og den evnen til bearbeidelse og nye perspektiver som bevisstheten rommer. Man gjentar en lyd i en ledig tone mens tanker, stemninger og følelser får spille seg ut spontant. Den mediterende skal ikke prøve å forstå fullt ut alt meditasjonen berører. Bevisstheten rommer alltid mer enn man verbalt klarer å holde fast. Det gjelder ikke minst når den gis økte frihetsbetingelser som i meditasjon.

Man kan forstå bevisstheten og meditasjon bedre, men ikke oppnå noen endelig forståelse. Jo mer man prøver seg med mekaniske løsninger på hvordan meditasjon skal oppleves, desto mer frustrert blir man.

Minimalisme og meditasjon Beckett er gitt en rekke merkelapper: absurdist, den siste modernist, eksistensialist. I Mens vi venter på Godot viser Beckett hvordan mennesket flykter inn i overfladiske adspredelser for å slippe unna en tomhet. Men Beckett vil ikke at tilhørerne skal distraheres i sitt møte med disse adspredelsene på scenen. Tomheten holdes opp i all sin nakenhet. Fordi bildet på scenen blir så rent, borer det seg også inn i tilhørernes sinn.

Den som ser Beckett, kan bli urolig. Man skal ikke bare oppleve tomhet på avstand, man tvinges inn i den som en medopplever. Ved å kjenne på kroppen den grunnheten som preger landstrykerne, kan man tenke annerledes om den. Men det er ikke gratis å være tilskuer og bli satt i en situasjon der tomheten må oppleves, og dermed bli gjenstand for 26

ny refleksjon. Derfor forsvant da også en del av publikum; man var ikke forberedt på en forestilling som også kostet. Man ville kanskje helst bare se på tomhet der borte på scenen, ikke oppleve innenfra den rastløsheten som lett fanger det moderne mennesket.

Man kan se en viss parallell i fjerningen av ytre stimuli som skjer i meditasjon. Den uroen eller utilfredsheten man bærer i seg, kan ikke henges på noe der ute. Det er ved å kjenne på den man er, hvordan man roter det til for seg selv, at man kan tvinges til å finne nye handlingsmønstre. Meditasjon lar en være alene med det man har i seg. Den tillater ikke flukten. Dermed kan man komme i en annen relasjon til sider ved seg selv man ellers holder på avstand. Å oppheve splittelsene i seg selv, å erfare tomheten i stedet for å handle ut fra den, kan gi forandring. Men hverken i meditasjon eller mens man ser på Mens vi venter på Godot, er opplevelsen av rastløs tomhet i seg selv gledefylt.

Den vei alle vandrer Ved å rense Mens vi venter på Godot for ytre staffasje, har Beckett også bidratt til å gjøre stykket tid- og stedløst. Landeveien der handlingen finner sted, er ingen steder og alle steder. Det er en vei alle mennesker går. Landstrykerne har et navn i programmet, og andre navn slik de omtaler hverandre. De er ingen – og mange samtidig.

Den som mediterer, vandrer også på en vei som er lite kulturspesifikk. I sin tid ble Acemmeditasjon anklaget for å være indisk eller panteistisk. Enkelte sider ved mennesket er ganske enkelt allmennmenneskelige. Det er ikke bare i vår tid mennesker har ventet på Godot. Det har mennesket alltid gjort. Tilsvarende har større eller mindre grupper mennesker gjennom introspektive aktiviteter som meditasjon til de fleste tider søkt å få tak i mer av seg selv. Man møter seg selv, men setter seg også i en situasjon som er nokså uavhengig av vanlig tid og rom.

Den spesifikke reaksjonen kan derimot være mer kulturspesifikk. At livet lett brukes til venting, er en almen tendens ved den menneskelige psykologi. Hvordan man venter, hva man gjør for å komme vekk fra rastløsheten, er gjerne mer tidsbestemt. Mange tilskuere til Becketts stykke gikk i pausen. Det gjør også mange moderne mennesker når ekteskapet vekker for mye motstand og uro.

27

As you dislike it Enkelte mener at fenomenet mennesket skiller seg fra alle andre kjente levende vesener ved at det tenker om seg selv. Mennesket har ikke bare en bevissthet, men en selvbevissthet. Det diskuteres om enkelte aper kan ha en viss selv-bevissthet, men det synes nokså utvilsomt at denne ikke er nær menneskets.

Selv-bevisstheten gir mulighet for å tenke over seg selv. Man kan spørre om det Beckett skildrer i Mens vi venter på Godot, er den hvileløsheten som kan bli resultatet hvis mennesket ikke tilfredsstiller sitt behov for å reflektere over sitt liv i en større sammenheng. Ved å la refleksjonen ligge, tar man ikke opp en utfordring til å være genuint menneskelig. En sentral mulighet ved den menneskelige tilværelsen realiseres ikke. Som i Mens vi venter på Godot, ligger spørsmålet på tungen: Hva venter man egentlig på når man stadig utsetter å ta livets dypere muligheter på alvor?

Beckett lar egentlig tilskueren allerede i åpningen forstå at klovnene i sine usammenhengende dialoger baler med, eller skal avspeile, dypt alvorlige spørsmål: -Den ene røveren ble frelst. (Pause) Det vil jeg kalle en hederlig prosent. ...

-Hva er det?

-Enn om vi angret?

-På hva?

— -På at vi er født?

I eksistensiell forstand handler stykket om en fortapelse, men ikke etter en korsfestelse på Golgata slik de to røverne Beckett viser til. Det dreier seg om dypt uforløste måter å leve på.

Mens vi venter på Godot ble en gang oppført i et fengsel i USA. Ledelsen syntes på en måte at stykket passet bra for fangene: Lite vold, ingen sex og ingenting som kunne friste til et liv utenfor murene. Men de lurte på om de innsatte ville forstå stykket.

Fangene skjønte alt; følelsen av tom meningsløshet og innestengthet var deres hverdag.

Landstrykerne var fanget av sine meningsløse handlinger. Det var også de innsatte.

28

Andre har sammenlignet følelsen Becketts stykke gir dem med det utilfredsstillende ved ikke å få sove. De løsningene man prøver, gir ikke det man vil ha. Men man vet ikke hva man skal gjøre i stedet. En litteraturkritiker har sagt at Becketts drama kunne ses som en antitese til et annet av verdenslitteraturens store verker: As you dislike it.

Press til forandring En eksistensiell utilfredshet kan gjenkjennes av dem som går lenger inn i meditasjon. I lange meditasjoner aktualiseres ens dypere livsløsninger. Poenget i meditasjon er å møte bevissthetsstrømmen så uanstrengt som mulig. Men aggresjon eller unnvikenhet, engstelse eller utflytenhet, hva det nå enn er som i hverdagen hindrer oss i å være til stede, gjør meditasjonen utilfredsstillende. I perioder kan denne følelsen av utilfredshet, at tiden faller lang, at man ikke kommer noen vei, bli markert. Finner man så frem til andre måter å meditere på, kan denne følelsen slippe taket. Løsningene man prøver ut i meditasjon, vil på en eller annen måte, undertiden uten at man forstår sammenhengen, kunne hjelpe en til bedre væremåter i hverdagen. For å tvinges til å lete etter dem, må man først ha følelsen av å stå stille. Den som benekter eller fortrenger og leker at man er fullt ut tilfreds (jf Lykkelige dager), søker ikke. Være glad-leken kan psykologisk på et nivå oppleves greit, men man sitter fast selv om tiden kan gå raskere. Eller med ordene til vagabondene i Mens vi venter på Godot: -Jeg drømte at jeg var glad.

-Så fikk du tiden til å gå.

Skal man holde ut en forestilling som Mens vi venter på Godot, må man være på jakt etter mer enn underholdning. Det er et teaterstykke for den som ønsker refleksjon. Det samme gjelder meditasjon. Særlig lange meditasjoner er ikke alltid behagelige, selv om det kan kjennes dypt tilfredsstillende etterpå. Fordypet meditasjon representerer den type livserfaringer som er nørende i en sentral eksistensiell forstand, om enn ikke alltid morsom etter populærkulturens kriterier. Rastløsheten i meditasjon uttrykker at det er et uforløst sprik mellom en selv og ens potensiale. Det er noe man ikke gjør riktig. Dette stimulerer en til å korrigere meditasjonen inntil man igjen finner frem til en tilfredsstillende utførelse.

29

Godot – frelser eller horekunde?

Mange har spekulert over hvem Godot egentlig er. Trolig har spørsmålet intet svar.

Tittelen kan være bevisst tvetydig på samme måte som gangen i stykket er ubestemt.

Den som vil ha et klart svar på hva Godot betyr, har kanskje gitt seg hen til den ventingen på Godot som Beckett skildrer.

Beckett vokste opp i en protestantisk irsk familie der Bibelen var hjemmets mest sentrale bok. Han kjente Bibelen meget godt og forsto selvfølgelig at Godot språklig lett kan henspille på Gud på flere språk.

Beckett var noe interessert i sykling. En del av stykkets flertydighet ligger i at Godot språklig sett er svært nær en kjent fransk sykkelrytter (Godeau) på Becketts tid. Selv skal Beckett til en venn en gang ha svart at uttrykket kommer fra fransk slang for støvel (godillot). Men ingen bør trolig ta Becketts uttalelser om hvordan hans stykker skal tolkes for absolutt. Til en annen bekjent skal han ha svart på spørsmålet om hvem Godot er ved å fortelle en historie. Beckett sto en gang og ventet nær et sted der prostituerte i Paris søker etter kunder. En av jentene forsøkte å få ham på kroken, men lyktes ikke. Da utbrøt hun: Hvem er det du venter på da – Godot?

Avtalen gjelder en selv Beckett antyder gjennom sine åpningsreplikker om de korsfestede røverne på Golgata, at det dreier seg om å vente på en eller annen form for frelser eller frelse. En av de gangene landstrykerne tror at Godot har kommet, utbryter den ene: -Det må være Godot. Endelig! ... Vi er berget. Kom, så går vi og møter ham.

Mennesket venter og håper på frelser og frelse, på mening og forløsning. I romanen Prosessen og i den korte novellen Loven kan Frans Kafka på sin måte ha skrevet om det samme tema: Menneskets behov for å bli prøvd, sammen med følelsen av å være utsatt for en uforståelig venting inntil det skjer. I Loven kommer hovedpersonen til en dør. Han undrer seg overfor dørvokteren hvorfor ingen andre kommer dit. Svaret er : "Dette er din dør." I Mens vi venter på Godot kommer klovnene aldri dit en gang. De får aldri se sin egen dør. De opplever aldri sin skjebne som sin. Utfallet er hele tiden opp til en annen, til Godot. Alt de selv kan gjøre, er å vente.

Uansett hva Beckett måtte ha ment, skildrer hans stykke den uforløstheten som blir 30

konsekvensen av eksistensiell passivitet. Den som venter på andre, kommer ingen steder hen. Man forstår ikke at man venter på seg selv. Ethvert menneske har en form for avtale.

Men den er ikke med andre; den er med en selv.

Inntil man skjønner det, blir det som med Becketts landstrykere. En av dem utbryter en gang: Jeg har aldri rørt meg av flekken. Og begge akter slutter fullstendig identisk: -Vel, så gikk vi.

-Ja, nå går vi.

(De rører seg ikke av flekken.)

Trening i tilstedeværelse I en viss forstand kan man kanskje si at meditasjon begynner der Mens vi venter på Godos slutter. Til forskjell fra Becketts landstrykere bruker man ikke veien til å vente. I meditasjon forsøker man å gå den. Å meditere er på et vis å gå til sin egen dør. Å meditere spiller på allmenmenneskelige strenger. Men den bevissthetsstrømmen, den motstanden og uroen man møter i meditasjon, er ens egen. Det er ens individuelle sperre mot det å slippe seg mer inn i bevisstheten.

I Mens vi venter på Godot er individene fravendt. Det kan minne om moderne medier: Litt av ditt, litt av datt. Det viktigste er ikke at det dreier seg om alvor eller noe som gir mening. Tiden skal gå, tiden skal fylles – uten at det smerter. I en viss forstand er Becketts stykke et av de meste mediekritiske verker vår tid har sett. Den underliggende rastløsheten, de halvdumme replikkene og tomme vittighetene karikerer moderne talkshows. Stykket foregriper i sin stemning de endeløse fjernsynsprogrammene som ikke har noe annet dypere formål enn å hjelpe en gjennom ventetiden.

Meditasjon representerer en annen innfallsvinkel til samme problemstilling. Beckett hadde ingen slik metode, og ville kanskje heller ikke hatt noen interesse av den. Hans geni var å tydeliggjøre tomheten som kan bli resultatet hvis man ikke skal noe sted med sitt liv. Meditasjon gjør passivitet problematisk og trener en i tilstedeværelse. Man venter ikke, men forsøker å kjenne på hvor man er og hva man vil. Dermed kan spriket mellom indre prosesser og ytre handling bli mindre. Man kan få hjelp til å overskride splitten og tomheten i ens egen bevissthet. Å kunne lytte til seg selv 31

Hovedpersonene i Mens vi venter på Godot klarer knapt å snakke med hverandre. Flere ganger gjentas replikker som: -Jeg plager deg vel ikke.

-Jeg hører ikke etter.-— -Hva sier du til det?

-Jeg hørte ikke etter.

Det personene sier, er til dels usammenhengende. Hverken en selv eller andre lytter egentlig til det som uttrykkes.

Hvor langt Beckett selv trodde på dialog, er umulig å si, og vel egentlig ikke vesentlig.

Tilskueren bør ikke bruke de viktige teaterstykkene til å møte forfatteren, men til å møte seg selv. Å skrive må vel likevel romme en tro på ordet og samtalen.

I Becketts litteratur kan man ane en pessimisme og i hans psykologi en depressivitet.

Han drakk atskillig. Hans mor må utvilsomt ha vært vanskelig og preget av en viss manisk-melankolsk adferd. Selv insisterte han på at han husket hvordan det var å være i mors liv. Det var en vond erfaring. I stedet for bare å ta denne pussige insistering som en merkverdighet, kan man forstå den som et uttrykk for en viss depressiv holdning til tilværelsen.

Men vi behøver ikke spekulere over Beckett . Mens vi venter på Godot kan forstås som en beskrivelse av samtidens postmodernistiske holdning til tilværelsen. Alt er meningsløst; all struktur er tilfeldig. Mennesket befinner seg i en tilværelse der ethvert forsøk på objektiv sammenheng er en illusjon.

Stykket kan også trekkes inn i en mer meditativ sammenheng. Det viser hvor viktig det er å ta livets dypere utfordringer på alvor. Å meditere er ikke å vente. Det kan kjennes som å stå stille når man åpner seg for sine eksistensielle stemninger. Men det er å være i, eller i hvert fall, å nærme seg bevegelsen. Den meditative stemningen treffer derfor en lysere streng enn den Beckett spiller på. Men først må man la være å vente. Om det har Mens vi venter på Godot mer å si enn de fleste orker å høre

32

Attachment nr. 1 THE THEATRE OF THE ABSURD 'The Theatre of the Absurd' is a term coined by the critic Martin Esslin for the work of a number of playwrights, mostly written in the 1950s and 1960s. The term is derived from an essay by the French philosopher Albert Camus. In his 'Myth of Sisyphus', written in 1942, he first defined the human situation as basically meaningless and absurd. The 'absurd' plays by Samuel Beckett, Arthur Adamov, Eugene Ionesco, Jean Genet, Harold Pinter and others all share the view that man is inhabiting a universe with which he is out of key. Its meaning is indecipherable and his place within it is without purpose. He is bewildered, troubled and obscurely threatened.

The origins of the Theatre of the Absurd are rooted in the avant-garde experiments in art of the 1920s and 1930s. At the same time, it was undoubtedly strongly influenced by the traumatic experience of the horrors of the Second World War, which showed the total impermanence of any values, shook the validity of any conventions and highlighted the precariousness of human life and its fundamental meaninglessness and arbitrariness. The trauma of living from 1945 under threat of nuclear annihilation also seems to have been an important factor in the rise of the new theatre.

At the same time, the Theatre of the Absurd also seems to have been a reaction to the disappearance of the religious dimension form contemporary life. The Absurd Theatre can be seen as an attempt to restore the importance of myth and ritual to our age, by making man aware of the ultimate realities of his condition, by instilling in him again the lost sense of cosmic wonder and primeval anguish. The Absurd Theatre hopes to achieve this by shocking man out of an existence that has become trite, mechanical and complacent. It is felt that there is mystical experience in confronting the limits of human condition.

As a result, absurd plays assumed a highly unusual, innovative form, directly aiming to startle the viewer, shaking him out of this comfortable, conventional life of everyday concerns. In the meaningless and Godless post-Second-World-War world, it was no longer possible to keep using such traditional art forms and standards that had ceased being convincing and lost their validity. The Theatre of the Absurd openly rebelled against conventional theatre. Indeed, it was anti-theatre. It was surreal, illogical, conflict less and 33

plotless. The dialogue seemed total gobbledygook. Not unexpectedly, the Theatre of the Absurd first met with incomprehension and rejection.

One of the most important aspects of absurd drama was its distrust of language as a means of communication. Language had become a vehicle of conventionalised, stereotyped, meaningless exchanges. Words failed to express the essence of human experience, not being able to penetrate beyond its surface. The Theatre of the Absurd constituted first and foremost an onslaught on language, showing it as a very unreliable and insufficient tool of communication. Absurd drama uses conventionalised speech, clichĂŠs, slogans and technical jargon, which is distorts, parodies and breaks down.

By ridiculing conventionalised and stereotyped speech patterns, the Theatre of the Absurd tries to make people aware of the possibility of going beyond everyday speech conventions and communicating more authentically.

Objects are much more important than language in absurd theatre: what happens transcends what is being said about it. It is the hidden, implied meaning of words that assume primary importance in absurd theatre, over an above what is being actually said.

Absurd drama subverts logic. It relishes the unexpected and the logically impossible. In being illogical, the absurd theatre is anti-rationalist: it negates rationalism because it feels that rationalist thought, like language, only deals with the superficial aspects of things.

Nonsense, on the other hand, opens up a glimpse of the infinite. It offers intoxicating freedom, brings one into contact with the essence of life and is a source of marvellous comedy.

There is no dramatic conflict in the absurd plays. Absurd dramas are lyrical statements, very much like music: they communicate an atmosphere, an experience of archetypal human situations. The Absurd Theatre is a theatre of situation, as against the more conventional theatre of sequential events. It presents a pattern of poetic images. In doing this, it uses visual elements, movement, light. Unlike conventional theatre, where language rules supreme, in the Absurd Theatre language is only one of many components of its multidimensional poetic imagery.

The Theatre of the Absurd is aiming to create a ritual-like, mythological, archetypal, allegorical vision, closely related to the world of dreams.

34

Attachment nr 2 Excerpt 1 ESTRAGON:

Charming spot. (He turns, advances to front, halts facing auditorium.) Inspiring prospects. (He turns to Vladimir.) Let's go.

VLADIMIR: We can't.

ESTRAGON: Why not?

VLADIMIR:

We're waiting for Godot.

ESTRAGON:

(despairingly). Ah! (Pause.) You're sure it was here?

VLADIMIR: What?

ESTRAGON:

That we were to wait.

VLADIMIR:

He said by the tree. (They look at the tree.) Do you see any others?

ESTRAGON: What is it?

VLADIMIR:

I don't know. A willow.

ESTRAGON:

Where are the leaves?

VLADIMIR:

It must be dead.

ESTRAGON:

No more weeping.

VLADIMIR:

Or perhaps it's not the season.

35

ESTRAGON:

Looks to me more like a bush.

VLADIMIR: A shrub.

ESTRAGON: A bush.

VLADIMIR:

A—. What are you insinuating? That we've come to the wrong place?

ESTRAGON:

He should be here.

VLADIMIR:

He didn't say for sure he'd come.

ESTRAGON:

And if he doesn't come?

VLADIMIR:

We'll come back tomorrow.

ESTRAGON:

And then the day after tomorrow.

VLADIMIR: Possibly.

ESTRAGON: And so on.

VLADIMIR:

The point is— ESTRAGON:

Until he comes.

VLADIMIR:

You're merciless.

ESTRAGON:

We came here yesterday.

VLADIMIR:

Ah no, there you're mistaken.

36

ESTRAGON:

What did we do yesterday?

VLADIMIR:

What did we do yesterday?

ESTRAGON: Yes.

VLADIMIR:

Why . . . (Angrily.) Nothing is certain when you're about.

ESTRAGON:

In my opinion we were here.

VLADIMIR:

(looking round). You recognize the place?

ESTRAGON:

I didn't say that.

VLADIMIR: Well?

ESTRAGON:

That makes no difference.

VLADIMIR:

All the same . . . that tree . . . (turning towards auditorium) that bog . . .

ESTRAGON:

You're sure it was this evening?

VLADIMIR: What?

ESTRAGON:

That we were to wait.

VLADIMIR:

He said Saturday. (Pause.) I think.

ESTRAGON: You think.

VLADIMIR:

I must have made a note of it. (He fumbles in his pockets, bursting with

37

miscellaneous rubbish.)

ESTRAGON:

(very insidious). But what Saturday? And is it Saturday? Is it not rather Sunday?

(Pause.) Or Monday? (Pause.) Or Friday?

VLADIMIR:

(looking wildly about him, as though the date was inscribed in the landscape). It's not possible!

ESTRAGON:

Or Thursday?

VLADIMIR:

What'll we do?

ESTRAGON:

If he came yesterday and we weren't here you may be sure he won't come again today.

VLADIMIR:

But you say we were here yesterday.

ESTRAGON:

I may be mistaken. (Pause.) Let's stop talking for a minute, do you mind?

38

Excerpt 2 ESTRAGON: (gently.) You wanted to speak to me? (Silence. Estragon takes a step forward.) You had something to say to me? (Silence. Another step forward.) Didi . . .

VLADIMIR: (without turning). I've nothing to say to you.

ESTRAGON: (step forward). You're angry? (Silence. Step forward). Forgive me. (Silence. Step forward.

Estragon lays his hand on Vladimir's shoulder.) Come, Didi. (Silence.) Give me your hand.

(Vladimir half turns.) Embrace me! (Vladimir stiffens.) Don't be stubborn! (Vladimir softens. They embrace. # Estragon recoils.) You stink of garlic!

VLADIMIR: It's for the kidneys. (Silence. Estragon looks attentively at the tree.) What do we do now?

ESTRAGON: Wait.

VLADIMIR: Yes, but while waiting.

ESTRAGON: What about hanging ourselves?

VLADIMIR: Hmm. It'd give us an erection.

ESTRAGON: (highly excited). An erection!

VLADIMIR: With all that follows. Where it falls mandrakes grow. That's why they shriek when you pull them up. Did you not know that?

ESTRAGON: Let's hang ourselves immediately!

VLADIMIR: From a bough? (They go towards the tree.) I wouldn't trust it.

ESTRAGON: 39

We can always try.

VLADIMIR: Go ahead.

ESTRAGON: After you.

VLADIMIR: No no, you first.

ESTRAGON: Why me?

VLADIMIR: You're lighter than I am.

ESTRAGON: Just so!

VLADIMIR: I don't understand.

ESTRAGON: Use your intelligence, can't you?

Vladimir uses his intelligence.

VLADIMIR: (finally). I remain in the dark.

ESTRAGON: This is how it is. (He reflects.) The bough . . . the bough . . . (Angrily.) Use your head, can't you?

VLADIMIR: You're my only hope.

ESTRAGON: (with effort). Gogo light—bough not break—Gogo dead. Didi heavy—bough break—Didi alone. Whereas— VLADIMIR: I hadn't thought of that.

ESTRAGON: If it hangs you it'll hang anything.

VLADIMIR: But am I heavier than you?

40

ESTRAGON: So you tell me. I don't know. There's an even chance. Or nearly.

VLADIMIR: Well? What do we do?

ESTRAGON: Don't let's do anything. It's safer.

VLADIMIR: Let's wait and see what he says.

ESTRAGON: Who? VLADIMIR: Godot.

ESTRAGON: Good idea.

VLADIMIR: Let's wait till we know exactly how we stand.

Excerpt 3 ESTRAGON: How long have we been together all the time now?

VLADIMIR: I don't know. Fifty years maybe.

ESTRAGON: Do you remember the day I threw myself into the Rhone?

VLADIMIR: We were grape harvesting.

ESTRAGON: You fished me out.

VLADIMIR: That's all dead and buried.

ESTRAGON: My clothes dried in the sun.

VLADIMIR: 41

There's no good harking back on that. Come on.

He draws him after him. As before.

ESTRAGON: Wait!

VLADIMIR: I'm cold!

ESTRAGON: Wait! (He moves away from Vladimir.) I sometimes wonder if we wouldn't have been better off alone, each one for himself. (He crosses the stage and sits down on the mound.) We weren't made for the same road.

VLADIMIR: (without anger). It's not certain.

ESTRAGON: No, nothing is certain.

Vladimir slowly crosses the stage and sits down beside Estragon. # VLADIMIR: We can still part, if you think it would be better.

ESTRAGON: It's not worthwhile now.

Silence.

VLADIMIR: No, it's not worthwhile now.

Silence.

ESTRAGON: Well, shall we go?

VLADIMIR: Yes, let's go.

They do not move.

42

Utdrag fra Jon Fosses Nokon kjem til å komme Det er tidlig i handlingen og Ho og Han er i ferd med å flytte inn i et hus på et øde sted ute ved havet.

Ho: Han:

Ho:

Han:

Eg kjenner vel på meg at nokon kjem til å komme Nei vi er åleine Vi kjenner ingen Det er berre dette huset Og så havet Det er jo alt nokon som er her (Sterkare) Ja nokon er her Nokon kjem til å komme Eg veit at nokon kjem til å komme Nei vi er åleine her (pause) Endeleg er vi åleine No er vi åleine saman med kvarandre (bestemt) Og vi kunne jo ikkje vere der vi var Vi måtte jo reise vi ville jo reise bort einstad Og så blei det hit til dette huset Og no er huset vårt (litt gladare) Og no skal vi bu i dette huset (han ser igjen mot huset) Vi bestemte oss for å reise hit (mykje gladare) Vi bestemte oss for det Og så gjorde vi det Og no er vi her Det er vi som skal bu i huset no vi bestemte jo oss for at vi skulle reise hit I dette huset skal vi bu Det sa vi No er vi her No skal vi bu i huset (han ser igjen mot havet) Og der (peikar) er havet 43

Ho:

Stort og fint (ho ser mot havet) Men eg hadde ikkje trudd at det skulle vere slik å komme hit Ikkje så ja kva skal eg vel seie (ho ser ned. Pause)

Utdrag fra Mens vi venter på Godot Fra 1.akt Utdrag fra 1. akt ESTRAGON Han skulle vore her no.

VLADIMIR Han sa det var ikkje heilt sikkert at han kom.

ESTRAGON Og om han slett ikkje kjem?

VLADIMIR Så kjem vi att i morgon.

ESTRAGON Og dagen etter der igjen.

VLADIMIR Kan hende.

ESTRAGON Heilt til han kjem.

VLADIMIR Du er nådelaus.

ESTRAGON Vi var her i går.

VLADIMIR Nei, der tar du feil.

ESTRAGON Kva gjorde vi i går?

VLADIMIR Kva gjorde vi i går?

ESTRAGON Ja. VLADIMIR Jo, vi … (sint) Ingenting er sikkert når du er i nærleiken.

ESTRAGON Etter mi meining var vi her.

VLADIMIR (ser seg ikring) Kjenner du deg att?

ESTRAGON 44

Eg sa ikkje det.

Vel? Det spelar inga rolle.

Likevel … det treet der … (dei ser på det) … den steinen der … (dei ser på den) … den hengemyra der … (dei snur seg mot salen) Du er sikker på det var i kveld?

Kva da?

At vi skulle stå her og vente.

Han sa laurdag. (pause) Trur eg.

Trur du.

Eg må ha notert det. (han rotar i lommene)

VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR

ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR

ESTRAGON VLADIMIR

ESTRAGON (utspekulert) Men kva for ein laurdag? Og er det laurdag i dag? (går mot Vladimir) Er det ikkje heller søndag? (pause. Går nærmare) Eller måndag? (pause. Enda nærmare) Eller fredag?

VLADIMIR (ser vilt ikring seg, som om datoen sto innskriven i landskapet) Det er ikkje mogleg!

ESTRAGON Eller torsdag?

VLADIMIR Kva skal vi gjera?

ESTRAGON (går attende til steinen) Om han kom i går og vi ikkje var her, kan du vera sikker på at han ikkje kjem i dag. (set seg) VLADIMIR Men du sa at vi var her i går.

ESTRAGON Eg kan jo ta feil.

45

(pause) Kanskje vi skulle prøve å halde kjeft ei stund?

VLADIMIR (veikt) Gjerne for meg.

(Estragon sovnar. Vladimir går mot bakgrunnen lengst til venstre, speidar mot det fjerne til venstre med handa for augo, snur og går lengst til høgre, speidar mot det fjerne, snur seg og går mot Estragon. Stansar) Gogo! (nærmar seg. Stansar) Gogo! (nærmar seg og stansar bak Estragon, ristar han varsamt vaken) GOGO! (Estragon vaknar med eit rykk) ESTRAGON (attende i den forferdelege situasjonen sin) Eg sovna! (fortvilt) Kvifor let du meg aldri få sova?

VLADIMIR Eg vart einsam.

46

Vedlegg nr. 4 Eksempel på hvordan dere kan skrive inn undertekst i utdraget fra ”Mens vi venter på Godot” som ligger under: (Frå Jon Fosse: Nokon kjem til å kome, 1996) MANNEN: stolt, litt brautande Er det du som har kjøpt huset [Lurar på kva slags folk det er som har flytta inn? Eg åtte huset før, det er framleis huset mitt på eit vis… eg er litt av ein storkar, eg som eig og sel hus.]

Ho ser mot mannen Eg høyrde at nokon hadde kjøpt huset Eg tok meg berre ein tur Huset har stått tomt så lenge det er alt i forfall Og så var det brått nokon som ville kjøpe huset Det er eg som har selt huset Eg ville berre sjå kven som hadde kjøpt det [Ho ser ned. Blei ho usikker? Eg må kanskje vere litt hyggjeleg. Dei har tross alt kjøpt huset, det var jo godt å få solgt det.]

HO: Så det er du som har selt huset Mannen nikkar. Pause. Spørjande Har du budd her sjølv [Huff. Kva vil den brautande fyren? Kva skal eg seie? Best å berre jatte med. Kan jo ikkje vere uhøfleg heller.]

MANNEN: Nei berre far min Foreldra til far min budde her i dette slår ut med armane huset her [Slekta mi – huset mitt. Ei fin slekt... eg er stolt av familien min.]

47

HO: Det er eit ganske gammalt hus [Det er vel berre å småsnakke vidare, seie eit eller anna – for å halde samtala i gang, vere høfleg. Forresten så er han vel ikkje noko finare enn oss, faren hans veks trass alt opp i huset.]

MANNEN: Ja Eg veit ikkje nett kor gammalt huset kan vere Men at det er gammalt er sikkert [Det er eit gamalt hus, og ei gamal, ærverdig slekt...]

HO: Eit gammalt fint hus [Glad vi flytta hit. Det er vårt no, dette huset. Her skal vi få det fint.]

Mens vi venter på Godot , utdrag fra siste scene 2.akt ESTRAGON Kva er i vegen med deg?

Ingenting.

Eg går.

Eg òg.

Sov eg lenge?

VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR

Eg veit ikkje. (stille) Kvar skal vi gå?

Ikkje langt. Å jo, la oss gå langt herifrå.

Vi kan ikkje.

Kvifor ikkje?

ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR

Vi må koma attende i morgon.

48

ESTRAGON Kvifor det?

For å vente på Godot.

VLADIMIR ESTRAGON

Åh ja! (stille) Han kom ikkje?

Nei. Og no er det for seint.

Ja, no er det natt. (kviskrar) Og kva om vi gav blaffen i han? (pause) Gav blaffen i han?

Han ville straffe oss. (stille. Han ser på treet) Alt er dødt unntatt treet.

VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON

VLADIMIR

ESTRAGON

(ser på treet) Kva er det?

Det er treet.

Ja, men kva slags tre?

VLADIMIR ESTRAGON

VLADIMIR Eg veit ikkje. Ein sørgjepil. La oss gå.

(Vladimir tar handa til Estragon, dei går til treet, stansar med Vladimir på høgre og Estragon på venstre side av treet.)

ESTRAGON (slepper handa til Vladimir) Kvifor hengjer vi oss ikkje?

VLADIMIR Med kva?

ESTRAGON Du har ikkje ein taustump?

VLADIMIR Nei. ESTRAGON Da går det ikkje. (stille) VLADIMIR (tar Estragons hand på ny) La oss gå.

ESTRAGON (slepper handa) 49

Vent, vi har beltet mitt.

Det er for kort.

Du kunne hengje etter beina mine.

Og kven skulle hengje etter mine?

Sant.

VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON

VLADIMIR Vis det likevel.

(Estragon løyser repet som held buksene hans oppe, dei er alt for store for han og ramlar ned kring anklane. Dei ser på repet) Det kunne gå, til nød. Men det spørst om det held.

ESTRAGON Det finn vi snart ut. Her. (dei tar kvar sin ende av repet og dreg. Det ryk) Ikkje verdt stort. (stille) Du sa vi måtte koma att i morgon?

VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR

Ja.

ESTRAGON Da kan vi ta med oss ein god taustump.

VLADIMIR Ja. (stille) ESTRAGON Didi?

VLADIMIR Ja. ESTRAGON Eg kan ikkje halde fram på denne måten.

VLADIMIR Det er berre noko du trur.

ESTRAGON Enn om vi skilde lag? Kanskje det er betre for oss.

VLADIMIR Vi hengjer oss i morgon. (pause) Så sant ikkje Godot kjem.

ESTRAGON Og om han kjem?

VLADIMIR Da er vi frelste.

ESTRAGON Vel? Skal vi gå?

VLADIMIR 50

Få på deg buksa.

Kva? Få på deg buksa.

Skal eg få av meg buksa?

Få PÅ deg buksa. (oppdagar at buksa er nede) Åh ja! (dreg opp buksa)

ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON

VLADIMIR

(ser opp) Vel? Skal vi gå? (ser ned) Ja, la oss gå. (dei rører seg ikkje.

Stille.

Teppe)

ESTRAGON

(tillegg frå Estragons replikk)

ESTRAGON Snodig, dess meir du et, dess mindre smakar det.

VLADIMIR Med meg er det stikk motsett.

ESTRAGON Med andre ord?

VLADIMIR Eg venner meg til møkka mens eg et.

ESTRAGON Er det det stikk motsette?

VLADIMIR Eit spørsmål om temperament.

ESTRAGON Om karakter.

VLADIMIR Ingenting du kan gjera noko med.

ESTRAGON Meiningslaust å stritte imot.

VLADIMIR Vi er og blir den vi er.

ESTRAGON Meiningslaust å vri seg unna.

VLADIMIR Det grunnleggjande endrar seg ikkje.

ESTRAGON Ingenting å gjera med det. (og så vidare slik det er …)

51

Vedlegg nr. 5. 5nr. 5 Kalender

Mens vi venter – eksistensiell tomhet og meditasjon Dyade 1999/01: Litteratur og meditasjon Ole Gjems-Onstad Mens vi venter på Godot er av de stykker i verdenslitteraturen som bygger på ett eneste bilde. Forfatteren, Samuel Beckett, bygget opp sitt drama rundt en uhyre enkel scene og handling . Man behøver knapt ha sett Mens vi venter på Godot for å forstå det sentrale poenget. "Mens vi venter på Godot", er blitt et uttrykk som brukes av langt flere enn dem som har bivånt skuespillet. Formuleringen er en måte å karakterisere ørkesløse handlinger og adspredelser; jakten etter å fylle eksistensiell tomhet med innhold. I en pregnant form har Beckett vist på scenen hva det betyr å bli stående fast, mens man forspiller å fylle sitt liv med innhold.

Innholdet i stykket fortjener knapt betegnelsen handling. Forestillingens kjennemerke er heller at nærmest intet skjer. To landstrykere holder det gjennom to akter gående med småkjekling og banale ting som å få av seg skoene. Beckett hadde stor sans for varieté og revylignede teater; hans to tramps ligner tidsvis klassiske klovnepar à la Helan og Halvan. De to hovedpersonene befinner seg på en landevei der all staffasje er ett tre; de møter en gang en brutal herre og hans tjener som leies i et tau.

Stykket er ideelt tilpasset turnéer. Man kunne få med seg kulissene i en kuffert.

Ubestemt og retningsløst Henrik Ibsen var opptatt av at den form et hvert menneske kunne fylle. Hos Beckett er det hele retningsløst. Landstrykerne venter, men de er ikke klar over hva de venter på.

Denne ubestemtheten innebærer ingen fordomsfri åpenhet, en villighet til å gripe nuet og øyeblikket. Tvertimot, i landstrykernes formålsløse venting ligger en forsømmelse av å bruke de muligheter et hvert øyeblikk åpner for.

Etter å ha slitt med skoene, ønsker en av de to landstrykerne å gå videre: -Kom, så går vi.

-Det kan vi nok ikke.

52

-Hvorfor det?

-Vi må vente på Godot. -Å ja, det er sant. (Pause) Er du sikker på at det var her?

Avtalen med Godot er uklar og bidrar til en uviss stemning gjennom hele stykket: -Han skulle ha vært her nå.

-Han har ikke sagt helt sikkert at han kommer.

-Hvis han nå slett ikke kommer?

-Så får vi komme igjen imorgen.

-Og dagen etterpå der igjen.

-Kan være.

-Og slik vil vi holde på.

Og slik fortsetter stykket. På slutten av første akt kommer en ung gutt: -Jeg skal hilse fra Godot og si at han kommer ikke i kveld, men sikkert i morgen.

Dette budskapet er nok til å overbevise landstrykerne om at ventingen er verdt å fortsette. At gutten er ung, kunne representere nytt liv og håp. Men de halvgamle landstrykerne bruker heller ikke dette til noe annet enn som nok en unnskyldning for å vente: -Du hørte hva gutten sa.

-Nei. -Han sa at Godot skulle komme i morgen. (Pause) Tenk på det, du.

-Da er det vel bare å sitte her og vente.

Nothing happens – twice At handlingen ikke beveger seg noen vei, understrekes ved at annen akt mot slutten har nærmest samme scenen. En ung gutt kommer. En del av den uklare stemningen i stykket reflekteres i at gutten benekter å være den samme som han som var der kvelden før (på slutten av første akt), selv om landstrykerne først tror det. De samme vage løfter om 53

Godots komme gjentas: -Du kommer med beskjed fra herr Godot?

-Ja. -Han kommer ikke i kveld?

-Nei. -Men så kommer han i morgen?

-Helt sikkert?

-Ja, herre.

Landstrykerne fanges igjen inn i sin venting: - Å jo, vi må komme oss vekk.

-Det kan vi nok ikke.

-Hvorfor det?

-Vi må tilbake i morgen.

-Hva skal vi her da?

-Vente på Godot.

-Å ja, det er sant.

Mens vi venter på Godot er i anglo-amerikansk litteratur omtalt som det teaterstykket where nothing happens – twice. Akkurat som tilskuerne til en James Bond-film vet at Agent 007 kommer til å overleve, aner tilhørerne til Becketts stykket at Godot ikke kommer.

At Godot er en illusjon, kan kan enhver tilskuer enkelt finne ut før forestillingen begynner ved å se på rollelisten i programmet. Godot er ikke blant rollene. Ingen spiller ham fordi han aldri kommer. Han er bare en forventning og ingen realitet. Det landstrykerne bygger sin tilværelse opp rundt, vil ikke inntreffe.

Illusjonens lettelse 54

Det frustrerer de to tramps at Godot ikke kommer. Men tilhørerne aner at de hadde hatt det enda verre uten Godot å vente på. Den uklare avtalen med Godot gir litt innhold til en ellers nokså fjantete og egentlig dypt foruroligende tilværelse.

-Spørsmålet er: Hva skal vi gjøre her? For et hell at vi vet det! Ja, midt i denne veldige forvirringen er en ting tindrende klar: Vi skal vente på Godot.

-Det er sant og visst.

Tilhørerne kan altså tidlig ane fasiten om at livet til landstrykerne dreier seg om å vente på en illusjon. Likevel dras man lett inn i stykkets merkelige tomme stemning der de to hovedpersoner stadig finner på noe å gjøre mens de venter – på den som ikke kommer.

Egentlig er det lett å kjenne seg igjen. Scenen viser en liten, bortkommen del av verden.

Denne biten av landevei er alle steder og ingen steder. Tar man inn over seg universets uendelighet, kan mennesker lett kjenne seg liten og bortkommen. Hvor er vår verden egentlig i forhold til alt som finnes? Hva er egentlig meningsfullt å gjøre når tidsperspektivet og mulighetene er uendelig? I stedet for å gruble over slike spørsmål som dypere sett er uten klare og bestandige svar, kan det være greit å finne på et eller annet.

Etterkrigstidens Paris sydet av eksistensialisme. Becketts tomhet og klart profilerte uro over tilværelsen kunne lett inngå i et eksistensialistisk perspektiv. Men Beckett avviste blankt at han var inspirert eller følte tilhørighet til eksistensialistene. Han uttalte at han knapt hadde lest dem, og at den filosof han interesserte seg for, var René Descartes. En skuespiller som ville ha forklaringer på hva stykket egentlig betød, opplevet Becketts respons som særlig ubehagelig. En person i et selskap uttalte at det var befriende med landstrykerne i Mens vi venter på Godot, for ingen av dem kunne i hvert fall ha tatt en doktorgrad. Becketts nesten uforskammede svar lød: Hva vet du om det?

Ingen entydige svar At Beckett selv avviste å gå inn i enhver tolkning, kan være en lettelse for den som skal omtale Mens vi venter på Godot. Et stort drama lever for så vidt sitt eget liv uavhengig av hva forfatteren skulle mene om det. Mens vi venter på Godot har så mye tvetydighet i seg at det aldri kan bli tale om en endelig forståelse. Men man kan nok legge så mye inn i Becketts stykke at han har villet skape et bilde av en situasjon uten en ferdig konklusjon.

Det er ingen klare svar.

55

Klovnenes frustrasjon kan til dels skyldes den overtydeligheten de forsøkte å legge inn en egentlig nokså åpen situasjon. Tilsvarende kan gjelde i andre sammenhenger der man forsøker å holde livet fast i en overdreven entydighet. I en viss forstand er bevissthetsstrømmen lik universet. Den er på en måte uendelig i alt den kan romme, og umulig å gripe over fullt ut. Forsøker man å fange den, prøver man å legge en entydighet inn i den, kan man sterkt begrense sin egen opplevelse.

I meditasjon skal man hjelpe frem sin egen spontanitet og den evne til bearbeidelse og nye perspektiver som bevisstheten rommer. Man gjentar ledig en lyd mens tanker, stemninger og følelser får spille seg ut spontant. Den mediterende skal ikke prøve å forstå fullt ut alt meditasjonen berører. Bevisstheten rommer alltid mer enn man verbalt klarer å holde fast. Det gjelder ikke minst når den gis økte frihetsbetingelser som i meditasjon, Man kan forstå bevisstheten og meditasjon bedre, men ikke avsluttet. Jo mer man prøver seg med mekaniske løsninger på hvordan meditasjon skal oppleves, desto mer frustrert blir man.

Minimalisme og meditasjon Beckett er gitt en rekke merkelapper: absurdist, den siste modernist, eksistensialist. I Mens vi venter på Godot viser Beckett hvordan mennesket flykter inn i overfladiske adspredelser for å slippe unna en tomhet. Men Beckett vil ikke at tilhørerne skal distraheres i sitt møte med disse adspredelsene på scenen. Tomheten holdes opp i all sin nakenhet. Fordi bildet på scenen blir så rent, borer det seg også inn i tilhørernes sinn.

Den som ser Beckett, kan bli urolig. Man skal ikke bare oppleve tomhet på avstand, man tvinges inn i den som en medopplever. Ved å kjenne på kroppen den grunnhet som preger landstrykerne, kan man tenke annerledes om den. Men det er ikke gratis å være tilskuer og bli satt i en situasjon der tomheten kan oppleves, og dermed bli gjenstand for ny refleksjon. Derfor forsvant da også en del av publikum; man var ikke forberedt på en forestilling som også kostet. Man ville kanskje helst bare se på tomhet der borte på scenen, ikke oppleve innenfra den rastløshet som lett fanger det moderne menneske.

Man kan se en viss parallell i den fjerning av ytre stimuli som skjer i meditasjon. Den uro eller utilfredshet man bærer i seg, kan ikke henges på noe der ute. Det er ved å kjenne på den man er, hvordan man roter det til for seg selv, at man kan tvinges til å finne nye 56

handlingsmønstre. Meditasjon lar en være alene med det man har i seg. Den tillater ikke flukten. Dermed kan man komme i en annen relasjon til sider ved seg selv man ellers holder på avstand. Å oppheve splittelsene i seg selv, å erfare tomheten i stedet for å handle ut fra den, kan gi forandring. Men hverken i meditasjon eller mens man ser på Mens vi venter på Godot, er opplevelsen av rastløs tomhet i seg selv gledesfylt.

Den vei alle vandrer Ved å rense Mens vi venter på Godot for ytre staffasje, har Beckett også bidratt til å gjøre det tid- og stedløst. Landeveien der handlingen finner sted, er ingen steder og alle steder. Det er en vei alle mennesker går. Landstrykerne har et navn i programmet, og andre navn slik de omtaler hverandre. De er ingen – og mange samtidig.

Den som mediterer, vandrer også på en vei som er lite kulturspesifikk. I sin tid ble i Norge Acem-meditasjon anklaget for å være indisk eller panteistisk. Enkelte sider ved mennesket er ganske enkelt almenneskelige. Det er ikke bare i vår tid mennesker har ventet på Godot. Det har mennesket alltid gjort. Tilsvarende har større eller mindre grupper mennesker gjennom introspektive aktiviteter som meditasjon til de fleste tider søkt å få tak i mer av seg selv. Man møter seg selv, men setter seg også i en situasjon som er nokså uavhengig av vanlig tid og rom.

Den spesifikke reaksjonen kan derimot være mer kulturspesifikk. At livet lett brukes til venting, er en almen tendens ved den menneskelige psykologi. Hvordan man venter, hva man gjør for å komme vekk fra rastløsheten, er gjerne mer tidsbestemt. Mange tilskuere til Becketts stykke gikk i pausen. Det gjør også mange moderne mennesker når ekteskapet vekker for mye motstand og uro.

As you dislike it Enkelte mener at fenomenet mennesket skiller seg fra alle andre kjente levende vesener ved at det tenker om seg selv. Mennesket har ikke bare en bevissthet, men en selvbevissthet. Det diskuteres om enkelte aper kan ha en viss selv-bevissthet, men det synes nokså utvilsomt at denne ikke er nær menneskets.

Selv-bevisstheten gir mulighet for å tenke over seg selv. Man kan spørre om det Beckett skildrer i Mens vi venter på Godot, er den hvileløshet som kan bli resultatet hvis 57

mennesket ikke tilfredsstiller sitt behov for å reflektere over sitt liv i en større sammenheng. Ved å la refleksjonen ligge, tar man ikke opp en utfordring til å være genuint menneskelig. En sentral mulighet ved den menneskelige tilværelse realiseres ikke. Som i Mens vi venter på Godot, ligger spørsmålet på tungen: Hva venter man egentlig på når man stadig utsetter å ta livets dypere muligheter på alvor?

Beckett lar egentlig tilskueren allerede i åpningen forstå at klovnene i sine usammenhengende dialoger baler med, eller skal avspeile, dypt alvorlige spørsmål: -Den ene røveren ble frelst. (Pause) Det vil jeg kalle en hederlig prosent. ...

-Hva er det?

-Enn om vi angret?

-På hva?

— -På at vi er født?

I eksistensiell forstand handler stykket om en fortapelse, men ikke etter en korsfestelse på Golgata slik de to røverne Beckett viser til. Det dreier seg om dypt uforløste måter å leve på.

Mens vi venter på Godot ble en gang oppført i et fengsel i USA. Ledelsen syntes på en måte at stykket passet bra for fangene: Lite vold, ingen sex og ingenting som kunne friste til et liv utenfor murene. Men de lurte på om de innsatte ville forstå stykket.

Fangene skjønte alt; følelsen av tom meningsløshet og innestengthet var deres hverdag.

Landstrykerne var fanget av sine meningsløse handlinger. Det var også de innsatte.

Andre har sammenlignet følelsen Becketts stykke gir dem med det utilfredsstillende ved ikke å få sove. De løsningene man prøver, gir ikke det man vil ha. Men man vet ikke hva man skal gjøre i stedet. En litteraturkritiker har sagt at Becketts drama kunne ses som en antitese til et annet av verdensliteraturens store verker: As you dislike it.

Press til forandring En eksistensiell utilfredshet kan gjenkjennes av dem som går lenger inn i meditasjon. I lange meditasjoner aktualiseres ens dypere livsløsninger. Poenget i meditasjon er å møte 58

bevissthetsstrømmen så uanstrengt som mulig. Men aggresjon eller unnvikenhet, engstelse eller utflytenhet, hva det nå enn er som i hverdagen hindrer oss i å være til stede, gjør meditasjonen utilfredsstillende. I perioder kan denne følelsen av utilfredshet, at tiden faller lang, at man ikke kommer noen vei, bli markert. Finner man så frem til andre måter å meditere på, kan denne denne følelsen sllippe taket. Løsningene man prøver ut i meditasjon, vil på en eller annen måte, undertiden uten at man forstår sammenhengen, kunne hjelpe en til bedre væremåter i hverdagen. For å tvinges til å lete etter dem, må man først ha følelsen av å stå stille. Den som benekter eller fortrenger og leker at man er fullt ut tilfreds (jf Lykkelige dager), søker ikke. Være glad-leken kan psykologisk på et nivå oppleves greit, men man sitter fast selv om tiden kan gå raskere.

Eller med ordene til vagabondene i Mens vi venter på Godot: -Jeg drømte at jeg var glad.

-Så fikk du tiden til å gå.

Skal man holde ut en forestilling som Mens vi venter på Godot, må man være på jakt etter mer enn underholdning. Det er et teaterstykke for den som vil refleksjon.

Tilsvarende gjelder meditasjon. Særlig lange meditasjoner er ikke alltid behagelige selv om det kan kjennes dypt tilfredsstillende etterpå. Fordypet meditasjon representerer den type livserfaringer som er nørende i en sentral eksistensiell forstand, om enn ikke alltid morsom etter populærkulturens kriterier. Rastløsheten i meditasjon uttrykker at det mellom en selv og ens potensiale er et uforløst sprik. Det er noe man ikke gjør riktig.

Dette stimulerer en til å korrigere meditasjonen inntil man igjen finner frem til en tilfredsstillende utførelse.

Godot – frelser eller horekunde?

Mange har spekulert over hvem Godot egentlig er. Trolig har spørsmålet intet svar.

Tittelen kan være bevisst tvetydig på samme måte som gangen i stykket er ubestemt.

Den som vil ha et klart svar på hva Godot betyr, har kanskje gitt seg hen i den venting på Godot som Beckett skildrer.

Beckett vokste opp i en protestantisk irsk familie der Bibelen var hjemmets mest sentrale bok. Han kjente Bibelen meget godt og forsto selvfølgelig at Godot språklig lett kan henspill på Gud på flere språk.

Beckett var noe interessert i sykling. I en del av stykkets flertydighet ligger at Godot er 59

språklig sett svært nær en kjent fransk sykkelrytter (Godeau) på Becketts tid. Selv skal Beckett til en venn en gang ha svart at uttrykket kommer fra fransk slang for støvel (godillot). Men ingen bør trolig ta Becketts uttalelser om hvordan hans stykker skal tolkes for absolutt. Til en annen bekjent skal han ha svart på spørsmålet om hvem Godot er ved å fortelle en historie. Beckett sto en gang og ventet nær et sted der prostituterte i Paris søker etter kunder. En av jentene forsøkte å få ham på kroken, men lyktes ikke. Da utbrøt hun: Hvem er det du venter på da – Godot?

Avtalen gjelder en selv Beckett antyder gjennom sine åpningsreplikker om de korsfestede røvere på Golgata, at det dreier seg om å vente på en eller annen form for frelser eller frelse. En av de ganger landstrykerne tror at Godot har kommet, utbryter den ene: -Det må være Godot. Endelig! ... Vi er berget. Kom, så går vi og møter ham.

Mennesket venter og håper på frelser og frelse, på mening og forløsning. I romanen Prosessen og i den korte novellen Loven kan Frans Kafka på sin måte ha skrevet om det samme tema: Menneskets behov for å bli prøvet, sammen med følelsen av å være utsatt for en uforståelig venting inntil det skjer. I Loven kommer hovedpersonen til en dør. Han undrer seg overfor dørvokteren hvorfor ingen andre kommer dit. Svaret er : "Dette er din dør." I Mens vi venter på Godot kommer klovnene aldri dit en gang. De får aldri se sin egen dør. De opplever aldri sin skjebne som sin. Utfallet er hele tiden opp til en annen, til Godot. Alt de selv kan gjøre, er å vente.

Uansett hva Beckett måtte ha ment, skildrer hans stykke den uforløsthet som blir konsekvensen av eksistensiell passivitet. Den som venter på andre, komme ingen steder hen. Man forstår ikke at man venter på seg selv. Ethvert menneske har en form for avtale.

Men den er ikke med andre; den er med en selv.

Inntil man skjønner det, blir det som med Becketts landstrykere. En av dem utbryter en gang: Jeg har aldri rørt meg av flekken. Og begge akter slutter fullstendig identisk: -Vel, så gikk vi.

-Ja, nå går vi.

(De rører seg ikke av flekken.)

60

Trening i tilstedeværelse I en viss forstand kan man kanskje si at meditasjon begynner der Mens vi venter på Godos slutter. Til forskjell fra Becketts landstrykere bruker man ikke veien til å vente. I meditasjon forsøker man å gå den. Å meditere er på et vis å gå til sin egen dør. Å meditere spiller på almenmenneskelige strenger. Men den bevissthetsstrøm, den motstand og uro man møter i meditasjon er sin egen. Det er ens individuelle sperre mot det å slippe seg mer inn i bevisstheten.

I Mens vi venter på Godot er individene fravendt. Det kan minne om moderne medier: Litt av ditt, litt av datt. Det viktigste er ikke at det dreier seg om alvor eller noe som gir mening. Tiden skal gå, tiden skal fylles – uten at det smerter. I en viss forstand er Becketts stykke et av de meste mediekritiske verker vår tid har sett. Den underliggende rastløsheten, de halvdumme replikkene og tomme vittighetene karikerer moderne talkshows. Stykket foregriper i sin stemning de endeløse fjernsynsprogrammer som ikke har noe annet dypere formål enn å hjelpe en gjennom ventetiden.

Meditasjon representerer en annen innfallsvinkel til den samme problemstilling. Beckett hadde ingen slik metode, og ville kanskje heller ikke hatt noen interesse av den. Hans geni var å tydeliggjøre den tomhet som kan bli resultatet hvis man ikke skal noe sted med sitt liv. Meditasjon gjør passivitet problematisk og trener i tilstedeværelse. Man venter ikke, men forsøker å kjenne på hvor man er og hva man vil. Dermed kan spriket mellom indre prosesser og ytre handling bli mindre. Man kan få hjelp til å overskride splitten og tomheten i egen bevissthet. Å kunne lytte til seg selv Hovedpersonene i Mens vi venter på Godot klarer knapt å snakke med hverandre. Flere ganger gjentas replikker som: -Jeg plager deg vel ikke.

-Jeg hører ikke etter.-— -Hva sier du til det?

-Jeg hørte ikke etter.

Det personene sier, er til dels usammenhengende. Hverken en selv eller andre, lytter 61

egentlig til det som uttrykkes.

Hvor langt Beckett selv trodde på dialog, er umulig å si, og vel egentlig ikke vesentlig. De viktige teaterstykker bør tilskueren ikke bruke til å møte forfatteren, men seg selv. Å skrive må vel likevel romme en tro på ordet og samtalen.

I Becketts litteratur kan man ane en pessimisme og i hans psykologi en depressivitet.

Han drakk atskillig. Hans mor må utvilsomt ha vært vanskelig og preget av en viss manisk-melankosk adferd. Selv insisterte han på å huske hvordan det var å være i mors liv. Det var en vond erfaring. I stedet for bare å ta denne pussige insistering som en merkverdighet, kan man forstå den som et uttrykk for en viss depressiv holdning til tilværelsen.

Men vi behøver ikke spekulere over Beckett . Mens vi venter på Godot kan forstås som en beskrivelse av samtidens postmodernistiske holdning til tilværelsen. Alt er meningsløst; all struktur er tilfeldig. Mennesket befinner seg i en tilværelse der ethvert forsøk på objektiv sammenheng er en illusjon.

Stykket kan også trekkes inn i en mer meditativ sammenheng. Det viser hvor viktig det er å ta livets dypere utfordringer på alvor. Å meditere er ikke å vente. Det kan kjennes som å stå stille når man åpner seg for sine eksistensielle stemninger. Men det er å være i, eller i hvert fall, å nærme seg bevegelsen. Den meditative stemning treffer derfor en lysere streng enn den Beckett spiller på. Men først må man la være å vente. Om det har Mens vi venter på Godot mer å si enn de fleste orker å høre.

62

Vedlegg 6 Utdrag fra Mens vi venter på Godot (hissig) Eg er svolten.

Vil du ha ei gulrot?

Er det alt du har å by på?

ESTRAGON VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR

Eg har kanskje nokre neper.

ESTRAGON Gi meg ei gulrot.

(Vladimir rotar i lommene, finn fram ei nepe, går og gir den til Estragon, går derifrå.

Estragon blir sint) Det er ei nepe!

VLADIMIR Orsak! Eg kunne sverja på det var ei gulrot. (han rotar i lommene på ny, men finn ikkje anna enn neper) Det er berre neper. (han leitar og leitar) Du må ha ete den siste. (han leitar og leitar) Vent, her har eg ei. (han finn ei gulrot og gir den til Estragon) Sjå her, kjære venn.

(Vladimir trekkjer seg unna, men snur seg når Estragon byrjar å ete gulrota) Gi meg nepa.

(Estragon gir han nepa og Vladimir puttar den i lomma. Vladimir snur seg, men vender seg mot Estragon på nytt) Du får spara på gulrota, for no har vi ikkje fleire.

(Vladimir går bort) ESTRAGON (som tygg og tygg) Eg stilte deg eit spørsmål.

VLADIMIR (ordnar lommene) Javel.

ESTRAGON Svara du meg?

VLADIMIR Er gulrota god?

ESTRAGON Det er ei gulrot.

VLADIMIR Ingen ting betre, ingen ting betre. (pause) Kva var det du ville vite?

ESTRAGON 63

Det har eg gløymt. (tygg) Og det ergrar meg. Åh ja, no kom eg på det.

VLADIMIR Vel? ESTRAGON (med munnen full, litt fjernt) Vi er vel ikkje bundne?

VLADIMIR Kan ‘kje høyre kva du seier.

ESTRAGON (tygg og svelgjer) Eg spør om vi er bundne.

VLADIMIR Bundne?

ESTRAGON Bund-ne.

VLADIMIR Korleis bundne?

ESTRAGON På hender og føter.

VLADIMIR Til kven? Av kven?

ESTRAGON Til han du veit.

VLADIMIR Til Godot? Bundne til Godot? Nei, veit du kva! Aldri i livet! (pause) Iallfall ikkje enno.

ESTRAGON Heiter han Godot?

VLADIMIR Han gjer visst det.

ESTRAGON Ja visst! (han held resten av gulrota opp, i dei grøne blada) Snodig, dess meir du et, dess mindre smakar det.

VLADIMIR Med meg er det akkurat omvendt.

ESTRAGON Med andre ord?

VLADIMIR Eg ven meg til møkka mens eg et.

ESTRAGON Og det kallar du akkurat omvendt.

VLADIMIR Eit spørsmål om temperament.

ESTRAGON Om karakter.

VLADIMIR Ingenting du kan gjera noko med.

64

ESTRAGON Nyttar ikkje 책 stritte imot.

Vi er og blir den vi er.

Nyttar ikkje 책 vri seg unna.

VLADIMIR ESTRAGON VLADIMIR

Det grunnleggjande endrar seg ikkje.

ESTRAGON Ingenting 책 gjera med det. (han held resten av gulrota fram mot Vladimir) Har du lyst p책 resten?

65

Vedlegg 7 Utdrag fra 1. Akt Mens vi venter på Godot VLADIMIR Har du lese Bibelen?

ESTRAGON Bibelen … (han tenkjer etter) Eg må ha bladd i den.

VLADIMIR Hugsar du evangelia?

ESTRAGON Eg hugsar karta over Det Heilage Landet. Fargane. Fantastisk. Dødehavet lyseblått. Eg vart tørst berre av synet. Dit dreg vi, brukte eg å seia, dit dreg vi på bryllaupsreise. Vi kastar oss i bølgjene. Vi er lykkelege.

VLADIMIR Du skulle vore diktar.

ESTRAGON Det var eg. (peikar på fillene sine) Er ikkje det tydeleg? (stille) VLADIMIR Kvar var eg … Korleis går det med foten?

ESTRAGON Hoven.

VLADIMIR Åh ja, dei to røvarane. Hugsar du historia?

ESTRAGON Nei. VLADIMIR Viss du vil, skal eg fortelja.

ESTRAGON Nei. VLADIMIR Det får tida til å gå. (pause) Det var to røvarar som vart krossfesta saman med Frelsaren. Den eine …

ESTRAGON Saman med kven?

VLADIMIR Frelsaren. To røvarar. Dei seier at den eine vart frelst og den andre … (han leitar etter ordet som er det motsette av frelst) ... gjekk fortapt.

ESTRAGON Frelst – frå kva?

VLADIMIR 66

Helvete.

Eg går. (han rører seg ikkje)

ESTRAGON VLADIMIR

Og likevel … (pause) … korleis kan det ha seg – eg plagar deg vel ikkje? – korleis kan det ha seg at av alle dei fire evangelistane er det berre ein som snakkar om ein røvar som vart frelst. Alle fire var til stades – eller like ved – og berre ein nemner at den eine røvaren vart frelst. (pause) Høyr her, Gogo, du kunne vel gi eit slags svar av og til?

ESTRAGON (likesælt) Eg synest dette er heilt uvanleg interessant.

VLADIMIR (går nærmare, gestikulerer med fingrane) Ein av fire. Av dei andre tre er det to som ikkje seier eit steinsens ord om røvarane i det heile tatt, og den tredje fortel at dei hang der og skjelte han ut, begge to. (andlet til andlet med Estragon ved steinen) ESTRAGON Kven?

VLADIMIR Kva? ESTRAGON Kva handlar dette om? Skjelte ut kven?

VLADIMIR Frelsaren.

ESTRAGON Kvifor?

VLADIMIR Fordi han ikkje ville frelse dei.

ESTRAGON Frå helvetet?

VLADIMIR Idiot! Frå døden.

ESTRAGON Og så?

VLADIMIR Da går begge to fortapt.

ESTRAGON Og kvifor ikkje?

VLADIMIR Men ein av dei fire seier at ein av dei to vart frelst.

ESTRAGON Og så? Dei er ikkje einige, og det er det heile.

VLADIMIR Men alle fire var der. Og berre ein snakkar om ein røvar som vart frelst. Kvifor tru meir på han enn på dei andre?

ESTRAGON 67

Kven er det som trur på han, da?

VLADIMIR Alle. Det er ingen som kjenner nokon annan versjon.

ESTRAGON Folk er jævleg uvitande apekattar. (han kastar støvelen hardt i bakken, reiser seg med store smerter, går haltande mot bakgrunnen langt ute til venstre, stansar, skyggjer med handa over augo og ser mot det fjerne. Vladimir går bort og plukkar opp støvelen hans, kikkar inn i den) Vedlegg 7 Utdrag fra 1. Akt Mens vi venter på Godot VLADIMIR Har du lese Bibelen?

ESTRAGON Bibelen … (han tenkjer etter) Eg må ha bladd i den.

VLADIMIR Hugsar du evangelia?

ESTRAGON Eg hugsar karta over Det Heilage Landet. Fargane. Fantastisk. Dødehavet lyseblått. Eg vart tørst berre av synet. Dit dreg vi, brukte eg å seia, dit dreg vi på bryllaupsreise. Vi kastar oss i bølgjene. Vi er lykkelege.

VLADIMIR Du skulle vore diktar.

ESTRAGON Det var eg. (peikar på fillene sine) Er ikkje det tydeleg? (stille) VLADIMIR Kvar var eg … Korleis går det med foten?

ESTRAGON Hoven.

VLADIMIR Åh ja, dei to røvarane. Hugsar du historia?

ESTRAGON Nei. VLADIMIR Viss du vil, skal eg fortelja.

ESTRAGON Nei. VLADIMIR Det får tida til å gå. (pause) Det var to røvarar som vart krossfesta saman med Frelsaren. Den eine …

ESTRAGON Saman med kven?

68

VLADIMIR Frelsaren. To røvarar. Dei seier at den eine vart frelst og den andre … (han leitar etter ordet som er det motsette av frelst) ... gjekk fortapt.

ESTRAGON Frelst – frå kva?

VLADIMIR Helvete.

ESTRAGON Eg går. (han rører seg ikkje) VLADIMIR Og likevel … (pause) … korleis kan det ha seg – eg plagar deg vel ikkje? – korleis kan det ha seg at av alle dei fire evangelistane er det berre ein som snakkar om ein røvar som vart frelst. Alle fire var til stades – eller like ved – og berre ein nemner at den eine røvaren vart frelst. (pause) Høyr her, Gogo, du kunne vel gi eit slags svar av og til?

ESTRAGON (likesælt) Eg synest dette er heilt uvanleg interessant.

VLADIMIR (går nærmare, gestikulerer med fingrane) Ein av fire. Av dei andre tre er det to som ikkje seier eit steinsens ord om røvarane i det heile tatt, og den tredje fortel at dei hang der og skjelte han ut, begge to. (andlet til andlet med Estragon ved steinen) ESTRAGON Kven?

VLADIMIR Kva? ESTRAGON Kva handlar dette om? Skjelte ut kven?

VLADIMIR Frelsaren.

ESTRAGON Kvifor?

VLADIMIR Fordi han ikkje ville frelse dei.

ESTRAGON Frå helvetet?

VLADIMIR Idiot! Frå døden.

ESTRAGON Og så?

VLADIMIR Da går begge to fortapt.

ESTRAGON Og kvifor ikkje?

69

VLADIMIR Men ein av dei fire seier at ein av dei to vart frelst.

ESTRAGON Og så? Dei er ikkje einige, og det er det heile.

VLADIMIR Men alle fire var der. Og berre ein snakkar om ein røvar som vart frelst. Kvifor tru meir på han enn på dei andre?

ESTRAGON Kven er det som trur på han, da?

VLADIMIR Alle. Det er ingen som kjenner nokon annan versjon.

ESTRAGON Folk er jævleg uvitande apekattar. (han kastar støvelen hardt i bakken, reiser seg med store smerter, går haltande mot bakgrunnen langt ute til venstre, stansar, skyggjer med handa over augo og ser mot det fjerne. Vladimir går bort og plukkar opp støvelen hans, kikkar inn i den)

70