Samfunnets støtter - Program by Riksteatret

SAMFUNNETS STØTTER av Henrik Ibsen

HØST 2015

«VET DU HVA VI ER? VI SOM REGNES SOM SAMFUNNETS STØTTER? VI ER SAMFUNNETS REDSKAPER, HVERKEN MER ELLER MINDRE» KONSUL BERNICK

OM SAMFUNNETS STØTTER AV TINE THOMASSEN, DRAMATURG

Samfunnets støtter ble publisert 11. oktober 1877. Førsteopplaget var på hele 6000 eksemplarer. Dette ble utsolgt i løpet av syv uker, og et nytt opplag forelå i slutten av november. Stykket fikk sin urpremiere på Odense teater 14. november 1877. Fire dager etter kom premieren på Det Kongelige Teater i København. Norgespremieren var i Bergen i slutten av november, tett fulgt av premieren på Dramatiska Teatern i Stockholm 13. desember. Samfunnets støtter ble Ibsens til da største teatersuksess, og aller mest slo skuespillet an i Tyskland. På et tidspunkt ble stykket spilt på 27 ulike scener samtidig i Europa.

Man omtaler ofte Samfunnets støtter som et slags overgangsstykke, for både innholdsmessig og kunstnerisk er dette skuespillet en opptakt til det som skjer innen kunstområdet mot slutten av 1800-tallet. Samfunnets støtter peker fremover mot alle de skuespillene Ibsen skrev i resten av sitt liv. Vi kan også kjenne igjen både tema og karakterer fra Samfunnets støtter i hans senere verk. Alle hans senere stykker er samtidsdramaer. Han skrev aldri mer komedie, diktet ikke på rim, ga seg ikke ut på eksotiske reiser med Peer Gynt og skrev ikke historiske skuespill. Nei, nå var det realisme som gjaldt. I det minste frem til hans siste skuespill: Når vi døde våkner. Det er særlig slutten i Samfunnets støtter som har opptatt både publikum, kritikere og forskere helt fra starten. I slutten av stykket har jo Karsten Bernick et stort oppgjør med seg selv, han beklager at han ikke har sagt sannheten før. Denne innrømmelsen medfører risiko, men som mange har påpekt, gir ham også muligheten for dobbel gevinst. Han «legger seg flat», og satser på at hans medborgere og forretningspartnere igjen vil gi ham full tillit.

Ibsens forrige skuespill var Keiser og Galilæer, og dette nye skuespillet var nærmest det motsatte av hva han hadde gjort i sitt forrige verk. Og for første og eneste gang i hans forfatterskap gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste.

I Samfunnets støtter finner vi mange tema som var tidsaktuelle. Det gjaldt utbygging av jernbanen, nye muligheter for kommunikasjon, fokus på skipsfartsnæringen, rasjonalisering i arbeidslivet, gryende kvinnesak og ikke minst fokus Men er han en angrende synder, eller er på forretningsvirksomhet og den det nok en gang spill for galleriet? Kan vi rådende forretningsmoralen. Konfliktene – og vil vi – tro at en mann som konsul i stykket slo an, og Ibsen var i gang med Bernick så totalt kan revurdere sitt liv og å bli en sentral figur i samfunnsdebatten. forandre seg selv? 3

ANGSTEN FOR DET FREMMEDE, hva har vi å stille opp med mot den? AV MODE STEINKJER, KULTURREDAKTØR I DAGSAVISEN

Det er Peter Langdal som spør. Dansken som i en årrekke drev Betty Nansen Teatret og som er blant Skandinavias mest sentrale teaterinstruktører. Nå har han modernisert Samfunnets støtter, men selv uten bearbeidingen ville gjenklangen fra Henrik Ibsens 1877-drama slått inn i dagens norske og europeiske virkelighet. Gjenkjennelsen i alt fra forsikringssvindel, arbeidskonflikter og likestilling, til flyktningekatastrofen og økt fremmedfrykt, trenger knapt understrekes. Heller ikke kjærligheten slipper unna. – Samfunnets støtter handler om løgn, om kjønnspolitikk og kampen mellom arbeidere og lederskap. Det handler om angsten for det som kommer utenfra, og dette gir åpenbare paralleller til det vi ser i Europa i dag, vår angst for flyktningene som kommer fra Syria og andre steder for å finne en framtid i Europa. Samtidig gjorde Ibsen angsten for å stagnere til et annet aspekt i stykket. Dette viser det komplekse i mennesket. Jeg håper at Ibsens fantastiske tekst – med noen justeringer – kan si noe om tiden vi lever i.

som vil infiltrere galskapen i Ibsens stykke på samme måte som den gjort i en rekke klassikere Langdal har rekonstruert for teaterscenen. – I denne sammenhengen er jeg en innvandrer som kommer til Norge og setter opp Ibsen, tilsvarende H.C. Andersen i Danmark, og det er skremmende. Men jeg tror man har mindre berøringsangst når man kommer utenfra. Det er tross alt frihet og sannhet stykket handler om, og jeg håper vi finner sannheten gjennom å ta oss friheter. – Samfunnets støtter er jo som en lærebok i skadebegrensning for toppledere som står midt i skandalen? – Ja, det er godt sagt, dette handler jo om en plimsoller som vi sier på dansk, et uttrykk som er oppkalt etter den britiske politikeren Samuel Plimsoll som slo ned på de som sendte skrøpelige skip på havet i den hensikt å heve forsikringssummen når de sank, sier Langdal. Han peker på at Ibsen baserte stykkets hovedfigur og «plimsoll», den velstående konsul Bernick, på virkelige personer og hendelser i Grimstad. – Samfunnets støtter er jo som et kongedrama iblandet et personlig dilemma. Det tar opp de filosofiske utfordringene rundt det å leve i kjærlighet og være tro mot seg selv, samtidig som man inngår i en større sammenheng. Alle de moralske og etiske

URKRAFT Om Henrik Ibsen kan oppfattes som tilknappet og kontrollert, er Peter Langdal det stikk motsatte. Dansken er i skikkelse og ord en urkraft i fri flyt, i så viltre strømmer som mulig og med en humor

dilemmaene rundt det å kombinere familie med det å fordype seg totalt i det man arbeider med. I Bernick har vi en mann som de siste femten årene hatt én tanke i hodet, og det er skipene sine. Så konfronteres han med sine egne handlinger fra fortiden. Det er klassisk Ibsen å rive av skylappene. Han viser med sin litteratur det litteraturforskeren Georg Brandes var forsvarer for, at kunsten kun gir mening hvis den problematiserer det aktuelle, at den har en objektiv dialektikk som gir mening i våre egne liv. Ibsen sier at hver og en selv skal gå hjem og tenke over saken, er han en skurk eller ikke? Det er et jo sinnssykt moderne grep, hevder Langdal. ARBEIDEREN Et poeng er hvordan Ibsen i Samfunnets støtter – som var en stor suksess i sin samtid – foregriper temaene han tar opp i sine senere stykker. – Som kjønnsproblematikken i Et dukkehjem eller hvilke omkostninger det har å være en leder, en som peiler ut en retning for samfunnet rundt seg. Eller ta dramaet De unges forbund hvor han holder med det borgerlige, mens han i Samfunnets støtter faktisk forsvarer arbeideren, sier Langdal, og ivrer videre: – For første gang i verdenshistorien lot Ibsen en arbeider stå på scenen i et dramatisk stykke. Det er Aune som kommer inn og sier at han må snakke med konsulen fordi arbeiderne på verftet er misfornøyde. Hold kæft, han var stor han Ibsen du! Han sitter nede i det store Europa på 1870-tallet mens de prøyssiske krigene

raser, og tenker på det lille dramaet langt oppe i nord, på arbeidskonflikter og det å være ansatt, helt nye begreper den gang. Hva vil det si å være ansatt? Hva vil det si å være sjef og måtte se på helheten foran detaljene og hva et menneske er verdt? Ibsen har en kjærlighet til folk som er driftige, de som lever i et skisma hvor de med sin individualiserte driftighet har evnen til å forføre folk, samtidig som de har en blindhet som gjør at selv om «Titanic» er sunket, så seiler de videre uansett. Det skal en viss naivitet til for å bli en karismatisk leder. – Og det er kjernen i en samfunnsstøtte? – Kjernen ligger i hvem man støtter. Aune drømmer også om framskrittet, men han er ikke opptatt av firmaet, snarere sin egen lille gruppe, arbeiderne. Så spørsmålet blir alltid, er det samfunnet du støtter, er det firmaet du støtter, er det deg selv eller din privatøkonomi? Brandes og Ibsen var svært opptatt av småborgerskapets angst for å bli avslørt fordi de levde i noe som lignet et glasskap. INGEN EROTIKER – Hva er den kunstneriske utfordringen med å sette opp et stykke som Samfunnets støtter? – Utover å være et politisk stykke teater, var Ibsen fortsatt er en ung dramatiker da han skrev det. Han er ikke så god til å disponere som han skal bli i senere stykker. I prøveperioden har vi, som Lars von Trier ville sagt, hatt mange «benspænd», snubletråder. Men utfordringen som ligger i

umulighetene i stykket, den liker jeg, sier Peter Langdal, ler høyt og poengterer at han ikke minst har måttet forholde seg til fire svært forskjellige akter som endrer stykkets karakter underveis. – Det går fra fransk vaudevilletradisjon med høye sigarer i første akt til ragnarok i den siste. Da synker skuten, da utvikler aktualitetene i det kriminelle prosjektet til Bernick seg til det reneste vanvidd, et Watergate! Bernick er samfunnsstøtte i en småby som lever på sine egne sannheter, så kommer en trussel utenfra, en rystelse som skaker det hele og sørger for sterk gjennomtrekk. Slike utluftninger har vi behov for, akkurat som det noen ganger dessverre må forferdelige katastrofer og tragedier til for at vi blir bevisste hvilke verdier som råder i samfunnet. Som terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet, eller skytingen i synagogen i København. Søren Kirkegaard sier at «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs». Det som skjer i Europa i dag vedrørende strømmen av flyktninger og migranter, opplever vi forlengs, men vi forstår det baklengs. Det moralske dilemmaet blir hvorvidt vi mye tidligere skulle ha bygd høyere gjerder, eller om vi skulle åpnet grensene og latt flykningene komme inn blant oss? Ibsen er god når han bruker løgnen som tidsaspekt, og viser at jo lenger tid det går, jo sterkere blir løgnen. – Hva ville Ibsen gjort i dag? – Han ville elsket dialogen i dagens offentlighet. Han ville elsket dilemmaene fordi han er dramatiker, selv om begrep som

løgnen og sannheten og friheten i dag føles så store at vi vegrer oss mot å bruke dem. Det finnes svært gode idealer i disse ordene, men verdiene kan vi ikke lenger forholde oss til fordi vi har gått fra å hylle til å økonomisere, slik at vi i dag bruker uttrykk som å «investere i et kjærlighetsforhold». – «Frihetens ånd» velger Ibsen å kalle det i stykkets sluttsats. – Ja, frihetens ånd, hva er nå det? Ser man på den frie kjærligheten på 1960- og -70tallet, er de et av mange historiske beviser for at fri seksualitet og den totale frihet alltid etterlater noen ulykkelig. Og Bernick sier aldri hele sannheten i sin tale mot slutten av stykket der han legger kortene på bordet. Det er veldig menneskelig. Vi skal alltid si sannheten, men ikke hele sannheten. Noe kan vi vente med, og det ler publikum av fordi det er så gjenkjennelig. Mer enn i noe annet stykke viser Samfunnets støtter Ibsen som en stor ironiker, men skal man forstå det fullt ut må man også ta kjærligheten i bruk. Det visste Ibsen. Nei du, folk sier at Ibsen er noe gammelt skrap, men han er alltid aktuell, på samme måte som Molières forståelse av kjærligheten alltid vil være aktuell. Molière forstår nok likevel kjærligheten bedre enn Ibsen, syns jeg, og erotikken. Der har Ibsen klare begrensinger. Politikken og maktstrukturene og de moralske dilemmaene i menneskepsyken behersket han til fulle, og han var krystallklar i kvinnespørsmål så lenge det dreide seg om kvinnenes posisjon i samfunnet. Men noen stor erotiker det er nok ikke Ibsen, der har vi noe å jobbe med.

«HVORDAN KAN VITENSKAPEN OG KAPITALEN SETTE ALLE DISSE NYE OPPFINNELSENE I ARBEID FØR SAMFUNNET FÅR OPPLÆRT EN GENERASJON SOM KAN BRUKE DEM?» SKIPSBYGGER AUNE

NÅR STØTTENE SVIKTER AV HENRIK SYSE, FILOSOF

«Og la oss ikke komme i fristelse», heter det i den nye oversettelsen av Fader vår. Men fristelser finnes overalt. Og jo høyere man kommer på samfunnets stige, desto lettere dukker de opp rett foran en. Da er det jo bare å stålsette seg, er det ikke? Er det ikke bare å si at «Sånt gjør man bare ikke» eller «Jeg tenker ikke i slike baner engang, jeg»? Og så står den ranke kvinne eller mann der enda rankere, med alle fristelser overvunnet og fremtiden lys og klar. Så er det ikke så enkelt likevel. I påskefortellingen er det selve klippen som svikter: Det er Peter, den ivrigste og mest betrodde, som fornekter og sverger og banner. Han var helt sikker på at han aldri skulle svikte. Helt til han faktisk gjorde det. Han må, nesten bokstavelig talt, krype til korset og gråtende innse sin synd. Næringslivshistorien er full av samfunnsstøtter som ikke sto så støtt likevel. Selvsagt er den full av det motsatte også. Antakelig er det en svakhet at vi i så vel nyhetsformidling som undervisning alltid løfter frem tilfellene der ting er gått galt. Det kan skape inntrykk av at ingen egentlig er til å stole på, og at etikk og moral bare er en fasade. Vi må kort sagt gjøre mer for å fortelle historiene om alle menneskene som hver eneste dag, uten fanfare, gjør det riktige. Vi får håpe at det er flest av dem. I tillegg til å dele de gode historier og

eksempler, er det fire andre, viktige ting vi må huske, dersom vi har som mål et samfunn uten omfattende korrupsjon, svindel, bedrag og all den menneskelige lidelse og urettferdighet som følger i deres fotspor. For det første: Mennesker gjør feil. De virkelige problemene – individuelt og for samfunnet – oppstår når det ikke finnes rom for å forebygge, rydde opp, lære og komme seg videre. Mange er livredde for hva andre vil synes om en hvis en har gjort en feil, og de gjør sitt beste for å dekke over. Andre later som om feilene ikke var feil likevel og fortsetter bare i samme spor. Vi mennesker har en enestående evne til selvbedrag. Bare i et samfunn med ærlighet og kritikk, men samtidig også raushet, tilgivelse og en aldri fraværende ambisjon om at vi kan komme oss videre og gjøre det bedre, kan vi virkelig bekjempe korrupsjon, svindel og bedrag. For det andre: Institusjoner er viktige. Med institusjoner mener jeg ikke bare myndigheter, organisasjoner, foreninger og andre formelle sammenslutninger. Også tradisjoner, vennskap, yrkesetiske rammer og samfunnets forventninger er på hvert sitt vis institusjoner. Gjennom institusjoner bygger vi gode måter å gjøre ting på, med tilhørende regler og rettigheter. Og institusjonene er gode å vise til når fristelsene melder seg. Den forretningsreisende som

tilbys den fristende bestikkelsen, men som drar opp av lommen firmaets regler og høflig forklarer at slikt ikke er lov, eller den fristede ektefellen som viser frem gifteringen og forklarer at her bør vi nok stoppe, lener seg nettopp på institusjoner. Institusjonenes regler kan kanskje synes tungvinte eller formalistiske i øyeblikket. Men i lengden er det nettopp de som redder oss. For det tredje: Vi vet ikke alltid hva som er rett. Det betyr ikke at det ikke er noen forskjell på rett og galt. Men det betyr at vi må være åpne for at vi kan ta feil, og at vi derfor trenger å lytte. Mange feil er gjort av kvinner og menn som var sikre på at de hadde rett. Noen ganger er det maktbegjær, andre ganger ideologier eller institusjoner – ja, institusjoner kan ta feil! – som leder mennesker til å gjøre de mest idiotiske eller umoralske ting uten egentlig å være klar over det. Det betyr at selvkritikk og åpenhet må dyrkes. I et flerkulturelt samfunn betyr det også at vi må lære av andre, utenfor våre egne etniske og kulturelle grenser. Det betyr ikke at for eksempel korrupsjon er greit fordi det finnes andre her i verden som synes det er greit. Men det betyr at vi ikke alltid har rett selv, og at det å sitte på den høye moralske hest i hvit, skinnende drakt, neppe er det beste utgangspunktet for å se hva som faktisk beveger seg der nede på bakken.

Og for det fjerde: Mennesker er sammensatte. Som kirkefaderen Augustin yndet å minne oss om: Vi mennesker i denne verden er ikke pent delt inn i de gode og de onde, de moralske og de umoralske, sirlig stilt opp på hver vår rekke. Ibsens viktigste budskap i Samfundets støtter er på mange måter nettopp dette: Bare når vi kan være ærlige om livets og vår egen kompleksitet, kan vi også lufte ut og virkelig hevde de høye idealer. Dette betyr også at det må være rom for å reise seg. Mennesker er alltid mer enn summen av sine dårligste sider. «Det er aldri bare én kakerlakk på kjøkkenet», sier investorguruen Warren Buffett. Kort sagt: Vi må ikke bare tro at alt er i orden. Vi må ikke si «ja, ja, det var bare en liten feil, blås i det, vi får komme oss videre». Men vi må heller ikke falle i den motsatte grøft, der ingenting noensinne er bra nok, der alle feil skal under det kraftigste forstørrelsesglass, og synderen skal korsfestes. Ikke minst trenger samfunnsstøttene, de som har mye ansvar og som andre ser opp til, å få lov til å være hele mennesker. De trenger å være ærlige med seg selv, men de trenger også mennesker og institusjoner rundt seg som kan korrigere, irettesette, trøste og oppmuntre. For konsul Bernick skjer det først i fjerde akt. Vi andre må ha som ambisjon at vi kan sette i gang allerede i første.

"FORTSETTER DET SLIK, BLIR JEG NØDT TIL Å TENKE PÅ Å FORETA MEG EN LENGRE REISE" HILMAR TØNESSEN

Konsul Karsten Bernick Regissør Henrik Mestad* / Peter Langdal Kim Haugen** Scenograf Fru Betty Bernick Nicolaj Spangaa Anne Ryg Kostymedesigner Olaf Bernick Karin Betz Victor Berg Lysdesigner Frøken Marta Bernick Marianne Thallaug Ida C. Klem Wedset Johan Tønnesen Lyddesigner Nils Golberg Mulvik Nils Wingerei Lona Hessel Regiassistent Iren Reppen Pernille Skaansar Hilmar Tønnesen Co-designer kostyme Per Christian Ellefsen Henrik Børgesen Adjunkt Rørlund Dramaturg Martin Lotherington / Tine Thomassen Even Rasmussen*** Produsent Dina Dorf Rebecca Mathisen Julie Støp Husby Inspisient og turnéleder Fullmektig Krap Ole Lillo-Stenberg / Daniel Karlsson Pernille Skaansar / Skipsbygger Aune Pelle Gustavsen John S. Kristensen Sufflør og Fru Rummel produksjonsassistent Iren Reppen Ilene Sørbøe Fru Holt Nils Golberg Mulvik Fru Lynge Daniel Karlsson Grosserer Rummel * Spiller rollen i perioden 11.09 – 16.10 John S. Kristensen ** Spiller rollen i perioden 25.10 – 30.11 Kjøpmann Vigeland ***Spiller rollen i perioden 05.10 – 18.10 Daniel Karlsson Kjøpmann Sandstad Nils Golberg Mulvik Spilletid 2 timer 20 minutter (med pause)

TEAM

PÅ SCENEN

av Henrik Ibsen Bearbeidet av Peter Langdal

STØTTER

SAMFUNNETS

Oppsetningsleder John Grønvold Scenemester Lars Vold Lysmester Arne Lindberget Lydmester Benjamin Tveit Maskeansvarlig Erika Brathole Kostymeansvarlig Gro Sundre Rekvisitør Camilla Solstad

Premiere i Nydalen 11. september 2015

Turnépremiere i Grimstad 16. september 2015

Nypremiere på Nationaltheatret høsten 2016

Forestillingen er produsert av Riksteatret i et samarbeid med Nationaltheatret. Spilles på Nationaltheatret under Ibsenfestivalen 2016. Foto: L-P Lorentz. I redaksjonen: Tom Remlov, Peter Langdal, Tine Thomassen og Mette Hægeland Blom (red.). Trykk: 07 Gruppen. Opplag: 3000.

I tillegg til å dele de gode historier og «Og la oss ikke komme i fristelse», heter det i den nye oversettelsen av Fader Vår. Men fristelser finnes overalt. Og jo høyere man kommer på samfunnets stige, desto lettere dukker de opp rett foran en. Da er det jo bare å stålsette seg, er det ikke? Er det ikke bare å si at «Sånt gjør man bare ikke» eller «Jeg tenker ikke i slike baner engang, jeg»! Og så står den ranke kvinne eller mann der enda rankere, med alle fristelser overvunnet og fremtiden lys og klar. Så er det ikke så enkelt likevel. I påskefortellingen er det selve klippen som svikter: Det er Peter, den ivrigste og mest betrodde, som fornekter og sverger og banner. Han var helt sikker på at han aldri skulle svikte. Helt til han faktisk gjorde det. Han må, nesten bokstavelig talt, krype til korset og gråtende innse sin synd. Næringslivshistorien er full av samfunnsstøtter som ikke sto så støtt likevel. Selvsagt er den full av det motsatte også. Antakelig er det en svakhet at vi i så vel nyhetsformidling som undervisning alltid løfter frem tilfellene der ting er gått galt. Det kan skape inntrykk av at ingen egentlig er til å stole på, og at etikk og moral bare er en fasade. Vi må kort sagt gjøre mer for å fortelle historiene om alle menneskene som hver eneste dag, uten fanfare, gjør det riktige. Vi får håpe at det er flest av dem.

eksempler, er det fire andre, viktige ting vi må huske, dersom vi har som mål et samfunn uten omfattende korrupsjon, svindel, bedrag og all den menneskelige lidelse og urettferdighet som følger i deres fotspor. For det første: Mennesker gjør feil. De virkelige problemene – individuelt og for samfunnet – oppstår oftest når det ikke finnes rom for å forebygge, rydde opp, lære og komme seg videre. Mange er livredde for hva andre vil synes om en hvis en har gjort en feil, og de gjør sitt beste for å dekke over. Andre later som om feilene ikke var feil likevel og fortsetter bare i samme spor. Vi mennesker har en enestående evne til selvbedrag. Bare i et samfunn med ærlighet og kritikk, men samtidig også raushet, tilgivelse og en aldri fraværende ambisjon om at vi kan komme oss videre og klare det bedre, kan vi virkelig bekjempe korrupsjon, svindel og bedrag. For det andre: Institusjoner er viktige. Med institusjoner mener jeg ikke bare myndigheter, organisasjoner, foreninger og andre formelle sammenslutninger. Også tradisjoner, vennskap, yrkesetiske rammer og samfunnets forventninger er på hvert sitt vis institusjoner. Gjennom institusjoner bygger vi gode måter å gjøre ting på, med tilhørende regler og rettigheter. Og institu-

INN HER

skrevet av Morten Borgersen

SAMFUNNSSTØTTE?

HVA ER EN

TITTEL

Hvem er samfunnets støtter i dag? Vi har spurt noen av våre mest profilerte samfunnsdebattanter. Jeg leste spørsmålet fra Riksteatret samtidig som jeg så på Dagsrevyen (sånn er det blitt!). De viste akkurat et innslag om restauranteier Jan Vardøen. Sammen med andre frivillige delte han ut varm mat til flyktningene som sitter og venter utenfor politiets mottak på Grønland. Den største flyktningekatastrofen siden 2. verdenskrig foregår nå, på vår vakt, og det offentlige Norge er ikke klare til å håndtere det som skjer. Da trenger vi samfunnets støtter som stiller opp når det trengs, og bidrar til at vi er det landet vi vil være. Noen som tar imot desperate og fortvilte medmennesker med varme, klær og mat. Akkurat som vi trenger alle som går natteravn for å gjøre gatene trygge. Som stiller opp som trenere og oppmenn på fritida så barna våre får drive idrett. Som er besøksvenn for Røde kors og sørger for at hverdagen til ensomme eldre blir litt lysere. For meg er samfunnets støtter de som gir noe for felleskapet. De som lever ut drømmen om et inkluderende samfunn for alle gjennom å velge å bruke tid på andre. Både når det er lett og når det koster litt mer. Marte Gerhardsen

aller fleste lever, eller opplever at dei må, leva innanfor. Ja, alle dei som faktisk lever, tener til livsens opphald, av ein slik konsensus. Jon Fosse En samfunnsstøtte anno 2015 oppfatter jeg som en som selvoppofrende beskytter og ivaretar de svakes og et mindretalls interesser. I dag er det oftest opp mot en sterk allvitende stat. Begrepet har ikke lenger med veldedighet og rikdom å gjøre. Det er de som kan stå opp mot populistiske folkekrav og ivareta de demokratiske kjerneverdier og respekten for enkeltmennesket og menneskeverdet. John Christian Elden Jeg tror kanskje Ibsen ødela det ordet litt, og så mange av samfunnets støtter har blir avslørt opp igjennom historien. Så jeg føler at samfunnets støtter i dag er den vanlige mann og kvinne som deltar aktivt i å forme fellesskap rundt seg. Og den sosiale entreprenøren som fornyer og utvikler løsninger for fellesskapet. Trine Skei Grande

Alle dei som held samfunnet oppe, alle som gjer sin daglege dont, som bønder, sjåførar, elektrikarar, dei som sit i kassen i butikkane, ja alle dei som får kvardagen til å gå rundt. Det er dei som er basisen, fundamentet. Eg meiner vel dei som gjev den ideologiske legitimeringa til det samfunnet vi no eingong har, dei som leverer den konsensus dei

I dag forekommer bare samfunnsstøtter som fossiler. De stammer fra predemocratium. Det var selvoppnevnte overmennesker som fryktet at klassesamfunnet ville falle sammen uten dem. Nå er de blitt gravstøtter, heldigvis. Hvem er samfunnets støtter i dag? Det er hjelpepleierne på Lille Tøyen sykehjem og fiskerne på Værøy og Røst. Per Fugelli

Hos Ibsen viser det seg jo at samfunnets støtter bærer på mørke hemmeligheter. Det kan vi ikke uten videre gå ut fra at vår tids samfunnsstøtter er, men de som sørger for stø kurs, er jo de systemlojale elitene. Embetsverket er viktigere i vår tids mer komplekse samfunn enn i 1870-årene, og jeg vil særlig fremheve høye byråkrater. De er enormt viktige, og stort sett usynlige for offentligheten. En ‘samfunnsstøtte’ kan vel defineres som en mektig systembevarer. En som fronter at “vi lever i den beste av mulige verdener” (Leibniz) og tjener på det. Thomas Hylland Eriksen Løsrevet fra Ibsens stykke, er ‘Samfunnets støtter’ et godt uttrykk for alle dem som ønsker å medvirke til samfunnets utvikling. Ikke fordi de selv er direkte tjent med det, ikke fordi de synes alt var bedre før og ikke fordi de har penger. Disse støttene engasjerer seg utenfor og på siden av sitt daglige arbeid - fordi de vil vel, fordi de vil styrke dem som tidvis må tåle en støyt og fordi de vil ta ansvar for det vi kaller fellesskapet. Jeg mener de er det stille diplomati på vegne av velferd, demokrati og rettsstatens prinsipper. Hvem de er i dag? Mens de på 1800tallet hadde prominente navn, er dagens "støtter" mange, men mindre fremtredende. Og hver gang jeg møter på en av dem, kjenner jeg en trygghet og stolthet over at de finnes. Kjersti Løken Stavrum

Dagens samfunnsbegrep er såpass mangfoldig at noen hver kan finne seg selv blant samfunnsstøttene. Også der en slik rolle bryter med ens eget selvbilde. ‘Samfunnsstøtte’ var et både tvetydig og gammelmodig begrep. Brukt med patos av systemets ukritiske menn, og med forakt av de opposisjonelle. I dag er dette nok mer sammensatt. Derfor trenger vi kanskje å vitalisere begrepet for å blåse liv i det. Harald Stanghelle

Samfunnets egentlige støtter er alle vanlige mennesker som gjør de beste valgene de makter, hver dag. Samfunnets støtter er ikke dets ledere. Man kan ikke støtte noe ovenfra og ned. Tok ikke egentlig Ibsen litt livet av det begrepet? Det har vært flere samfunnsstøtter blant dem som får gullklokka etter 40 år enn blant dem som får gylne pensjoner og fallskjermer. Samfunnets egentlige støtter er de som føler, og tar, et ansvar for mer enn seg selv og sine nærmeste. Andreas Wiese Alle som gjør sin plikt før de krever sin rett, er samfunnets støtter i dag. Tiden har løpt fra Ibsens grosserere og konsuler. I dag støtter vi hverandre. Til sammen utgjør det samfunnet. Kristin Skogen Lund

«HER TRENGS DET VIRKELIG Å LUFTES UT!» LONA HESSEL

«DET SISTE JEG TRENGER NÅ I BYEN OG I PRESSEN ER DÅRLIG STEMNING » KONSUL BERNICK

«JEG DRØMMER BARE OM Å KOMME TIL ET STED HVOR FOLK IKKE ER SÅ ANSTENDIGE OG SÅ MORALSKE» DINA DORF

For å få et nytt perspektiv på begrepet ‘samfunnsstøtter’ vil jeg supplere Ibsens "Samfunnets støtter" med et annet av hans dramaer: "En folkefiende". Der heter det i stykkets mest siterte setning: "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene". I Norge i 2015 gjelder dette ikke minst varslerne - arbeidstagerne som etter å ha prøvd på alle andre måter, gjør offentligheten oppmerksom på kritikkverdige forhold eller lovbrudd i en privat eller offentlig institusjon eller organisasjon. Men Ibsen-sitatet er også relevant for alle de borgere som rett og slett fremmer ordinær kritikk eller prøver å utfordre takhøyden i norsk arbeidsog samfunnsliv. De som ser noe viktig før de fleste andre. De som tar sjanser ved å hevde innsikter som ikke er allment delt - ennå. De trenger selvsagt ikke ha rett. Ofte er det flertallet og makten som har rett. Noe annet ville være trist i et demokrati. Men hvem som har sannheten på sin side får vi aldri svaret på hvis vi kveler stemmene til dem som er i mindretall. For å lete etter sannheten på rasjonelle måter, må vi være vidåpne for synspunkter fra dissidenter. Hvor ofte har ikke historien vist at de har hatt poenger, har sagt noe relevant og riktig. Slik er det også på arbeidsplassene: For hver person som sier fra om noe klart kritikkverdig, er det ti som sitter stille og tause. Det er ikke de siste som er lojale, det er de første. Det er de som tar belastningene ved å ytre noe upopulært som slik sett er det rasjonelle og sannhetssøkende samfunnets støtter. De som står mest alene. Knut Olav Åmås Ibsen skal ha inspirert den amerikanske kulturantropologen Margaret Mead. Hennes mest kjente sitat oppsummerer kanskje et potensielt svar på spørsmålet; Hvem er samfunnets støtter?: "Never doubt that a small group of thoughtful, committed

citizens can change the world; indeed, it's the only thing that ever has." Det finnes ikke ett system eller samfunn som kan skapes eller endres av andre enn nettopp enkeltmennesker. Det er mennesker som er samfunnets støtter. Mange vil tro at Ibsen viser til samfunnsengasjerte mennesker som ønsker oss alle vel, men det han egentlig viser er at samfunnsstøttene ofte er konservative mennesker som mest av alt ønsker å bevare status quo og ikke utfordre deres egne forestillinger eller interesser. Hans samfunnsstøtter er de som bygger seg vakre fasader med løgner som murstein og bedrag som sement. De fremstår som samfunnsstøtter - og belønnes med medaljer og hornmusikk - men lever på ingen måte opp til dette omdømmet. Men det finnes enda en type av samfunnsstøtter, og den er den vanskeligste av alle. Dette er de samfunnsstøttene som genuint sett tror at de gjør gode ting, men som er så fanget opp av samfunnets felles fordommer at de ikke ser at deres gode gjerninger skader mer enn de hjelper. Dette gjaldt samfunnsstøttene som ville beskytte fattige, kvinner og fargede mot et ansvar de helt åpenbart ikke kunne bære (om man skulle tro samtidens kloke menn). Dette gjelder også samfunnsstøtter som gjør alt de kan for å marginalisere fargerike avvikere - de som truer den deilige følelsen av trygg, uproblematisk, felles lykke - om nå disse er homoseksuelle, fremmedkulturelle, gale innovatører eller radikale kunstnere. Og det er dette som skremmer meg mest: Hva er det vi gjør av skade som vi ikke ser, fordi vi er så hellig overbevist om at vi kjemper den gode sak? Anita Krohn Traaseth

«ALLE MENNESKER HAR DA MINST ETT MØRKT PUNKT MAN HELST VIL HOLDE SKJULT» KONSUL BERNICK

HVEM ER MED?

Konsul Karsten Bernick HENRIK MESTAD har siden debuten på Nationaltheatret i 1991 blitt en av våre mest fremtredende norske skuespillere. Han har tolket over femti ulike roller på Nationaltheatret og gjestet andre teatre som Johannes i Victoria på Oslo Nye Teater (2004) og Ask Burlefot i Lasso rundt fru Luna på Teatret Vårt (1996). Henrik er også dramatiker og har skrevet Lik meg når jeg er teit (1993), Nansens sønn (2002) og Den andre mannen i meg (2012) som han også har spilt i. Han har medvirket i en rekke TVserier og filmer og mottatt prestisjetunge priser for sine mange roller på TV, film og i teater. Mestad fikk nylig Amanda-prisen for

beste mannlige birolle i filmen Børning, og er denne høsten aktuell som Statsministeren i Okkupert på TV2. Fru Betty Bernick, konsulens kone ANNE RYG debuterte på Nationaltheatret i 1991 i rollen som Hedvig i Vildanden. I tillegg til Nationaltheatret har hun også vært tilknyttet Teater Ibsen og Det Norske Teatret, der hun medvirket i oppsetninger som Fuglane og Bikubesong. Samfunnets støtter er hennes fjerde turné med Riksteatret. Mange har sett henne i Anna Karenina, Bikubesong og Leve posthornet!. Anne har også spilt i flere filmer, TV-serier og humorprogrammer.

Olaf Bernick, sønn av Betty og Karsten Bernick VICTOR BERG er utdannet musiker og har sin utdannelse fra blant annet Foss videregående skole, talentutviklingsprogrammet TUP ved Norges Musikkhøgskole og Barratt Due Musikkinstitutt hos anerkjente pianister som Einar Steen-Nøkleberg, Gordon Back og Michael Endres. Han holder for tiden på med en bachelor i utøvende klaver ved Barratt Due. Ved siden av studiet arbeider Victor mye som frilans pianist, både som solist, kammermusiker og akkompagnatør. Victor ble tilbudt studieplass ved Trinity Laban Conservatoire og Guildhall School of Music and Drama i London ved prøvespill i 2014. Ut over musikken har han en bakgrunn i dans i ulike sjangre, og har vunnet flere priser og titler innen irsk dans.

sjef ved Hålogaland Teater tar hun med seg inn i rollearbeidet med Lona Hessel i Samfunnets støtter. Johan Tønnesen, bror av Betty Bernick NILS GOLBERG MULVIK er utdannet skuespiller fra HiNT, og har i de senere årene vært tilknyttet Det Norske Teatret i oppsetninger som Das Boot, Ulovleg norsk og Skatten på Sjørøvarøya, på Nord-Trøndelag Teater som Edvard Munch i Den svarte grisen, Elias i Redningsskøyta Elias, og på Nationaltheatret i oppsetninger som Julemiddag, Osv., Sokrates forsvarstale, Diktator mot dikter, Kong Lear og Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. I tillegg har han fra 2011 spilt Lars Hoås i Lady Arbuthnott - frua på Elverhøy på Sunndalsøra. Hilmar Tønnesen, Bettys og Johans fetter PER CHRISTIAN ELLEFSEN reiste på sin første turné med Riksteatret som Morten Skogmus i 1989. Mest kjent er han likevel som en av Nationaltheatrets mest sentrale skuespillere og hele Norges «Elling» fra den Oscar-nominerte Ellingfilmen. Ved Nationaltheatret har han utmerket seg i roller som Peter i Anne Franks dagbok, Goldberg i Goldbergvariasjoner, Lane og Merriman i Hvem er Ernest?, Masaien i En gammel mann som danser og Bowman i Osv. Fra Oslo Nye Teater vil han særlig bli husket for

Lona Hessel, Bettys halvsøster IREN REPPEN er fast ansatt skuespiller ved Det Norske Teatret hvor hun har spilt mange ulike roller, bl.a. Hedda Gabler i Stein Winges oppsetning. I dag er hun også kunstnerisk leder i Peer Gynt AS på Gålå. Iren har spilt i TV-serier som Himmelblå, Nini og Vestavind, samt filmer i Tyskland og Norge. Hennes gjennombrudd var med det selvskrevne showet Det e hardt å være mainn – som også ble til både TV og CD. Erfaringene herfra og fra sine fire år som teater-

Karlsson i Karlsson på taket, Smerdjakov i Brødrene Karamasov, tittelrollen i Idioten og Elling i Elling og Kjell Bjarne. Ellefsen har mottatt Radioteatrets Blå fugl, Amandaprisen og Gullruten for beste mannlige skuespiller i TV-serien Soria Moria (2001), og pris for Nordens beste mannlige filmskuespiller under Amandafestivalen i 2002 for rollen som Elling.

Fullmektig Krap, kontorsjef hos Bernick DANIEL KARLSSON debuterte på Det Åpne Teater i 2002 i Mens vi venter på Godot hvor han spilte Vladimir. For TV-seere huskes han nok som kelneren Kenneth på Hotel Cæsar. Daniel har de siste fire år vært tilknyttet Teatret Vårt i Molde hvor han har gjort en rekke forestillinger. Verdt å nevne er En komikers oppvekst, en monolog basert på romanen av Jonas Gardell, som også gjestet Oslo Nye Teater og festivaler, Gjengangere av Henrik Ibsen hvor han tolket rollen snekker Engstrand og bestillingsverket Rødt, hvitt og blått av Bjørnar Teigen som startet hans Molde-opphold. Ellers har han jobbet ved bl.a. Oslo Nye Teater, Brageteatret og Radioteatret og gjort flere TV- og filmoppgaver.

Dina Dorf, bor hos familien Bernick JULIE STØP HUSBY er utdannet ved Högskolan för scen och musik (tidl. Teaterhögskolan) i Göteborg, der hun gikk ut i 2013. Siden har hun vært tilknyttet Trøndelag Teater, Nationaltheatret og Riksteatret, der hun våren 2015 turnerte med forestillingen Peer, du lyver!. På Nationaltheatret jobbet Julie med Musikklabgruppa på Torshovteatret og spilte Petra Stockmann i En folkefiende samt Sersjant-Petra i Ungen. Parallelt med at hun avsluttet utdannelsen, medvirket hun i Europa-premieren av Broadwaymusikalen The Adams Family på Östgötateatern – der hun alternerte i en av hovedrollene. Julie er også virksom som sanger.

Frøken Marta Bernick, konsul Bernicks søster IDA C. KLEM er utdannet fra Teaterhøgskolen i 2009, samt ved Holberg Film og Teaterskole i København 2006. Hun debuterte i Riksteatrets Sangen om den røde rubin og har vært tilknyttet Teatret Vårt før hun jobbet fire år på Den Nationale Scene i Bergen. Utvalgte roller: Hermia i En midtsommernattsdrøm, Rosa i Alt om min mor, Gabrielle i Når det slutter å regne, Cibyl i Privatliv, og Medea i Medealand

riet om Karl XIIs gamasjer av KLM på NRK, Minutten i Mysterier ved Hålogaland Teater, Charlie Conlon i Stones In His Pockets ved Rogaland Teater, Astrov i Onkel Vanja ved Rogaland teater. Våren 2013 avsluttet Lotherington sitt lange arbeid som skuespillercoach for Svein André Hofsø. Hofsø har Downs syndrom og spilte hovedrollen i Bård Breiens spillefilm Detektiv Downs. I Texas vant han pris for beste mannlige hovedrolle under filmfestivalen Fantastic Fest 2013. Denne høsten begynner han også på masterstudiet i regi ved KHiO.

som ble kåret til Årets forestilling 2014 i Natt & Dag. Hun medvirker i TV2s TV-serie Det tredje øyet 2. Skibsbygger Aune, formann på Bernicks verft JOHN S. KRISTENSEN har jobbet med teater, TV og film siden han ble utdannet fra Statens Teaterhøgskole i 1978. I perioden 1990-97 var han teatersjef ved Hålogaland Teater. Mange kjenner ham fra TV-serier som Himmelblå, Soria Moria og Brigaden og filmer som Veiviseren, Kautokeinoopprøret og Reprise. Av roller ved norske teatre kan nevnes Rosmer i Rosmersholm, Peter i Blackbird, Squeers i Nicholas Nickleby, Doktoren i Ett drömspel, Dr. Relling i Vildanden, Mack i Pan og Ariel i Stormen. Kristensen var også med i Leve posthornet! med Riksteatret i 2014.

Adjunkt Rørlund, byens lærer EVEN RASMUSSEN gikk ut fra Statens Teaterhøgskole i 1985 og har arbeidet ved Den Nationale Scene, Rogaland Teater, Riksteatret, Teatret Vårt, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater. Even har også hatt en rekke roller på TV og i film, blant annet i 1814, Aldri mer 13, Det udødelige parti, Over til rødt, Hotel Cæsar, Olsenbanden, Hege og Kjersti Fortreffelige timer, Mammon og Kjell Universell. Høsten 2013 medvirket han i Riksteatrets oppsetning av Vildanden

Adjunkt Rørlund, byens lærer MARTIN LOTHERINGTON har jobbet som skuespiller ved en rekke institusjonsteatre, frie kompanier, i TV og i film siden han gikk ut fra Statens Teaterhøgskole i 1996. Av roller i utvalg kan nevnes Gregor Samsa i Forvandlingen av Kafka, gjestespilt ved Det Norske Teatret, Nasse Nøff i Ole Brumm ved Oslo Nye Teater, Joste Dal i Brødrene Dals Myste-

Regissør PETER LANGDAL er en av Skandinavias mest ettertraktede instruktører. Han har vært teatersjef for det toneangivende Betty Nansen Teatret i København i 23 år sammen med Henrik Hartmann. Langdal er kjent for å «slå inn dørene hos Ibsen» og se på klassikerne med nye øyne. Av hans mange prisbelønte oppsetninger kan nevnes Erasmus Montanus vender tilbage, Peer Gynt, Hamlet, A Clockwork Orange, Amadeus, Mefisto og Samtale før døden. Etter Samfunnets støtter venter oppgaver ved Operaen i Lyon, Dramaten i Stockholm, en urpremiere på Siri Hustveds Sommer uden mænd i København samt Kong Lear på Det Kongelige Teater. Scenograf NICOLAJ SPANGAA dansk scenograf med oppgaver for de største teatrene i Danmark og Skandinavia. Han stod blant annet bak den kritikerroste En folkefiende på Aalborg Teater, i samarbeid med den norske instruktøren Hans Henriksen. I 2013 var Nicolaj scenograf på Skakten og Manifest 2083, begge av dramatiker Christian Lollike, som vant henholdsvis Årets Forestilling og Juryens Særpris ved den danske Reumert-prisutdelingen. I år har Nicolaj blant annet laget scenografi til Teater Mungo Parks iscenesettelse av Siri Hustvedts roman The Blazing World.

Kostymedesigner KARIN BETZ er en av de mest ettertraktede scenografer i Danmark. Hun fikk sitt gjennombrudd som scenograf og kostymedesigner med Peter Langdals bearbeidelse av Erasmus Montanus vender tilbage på Betty Nansen Teatret i 1984. Det ble starten på et tilbakevendende og inspirerende samarbeid med Langdal. Karin har laget scenografi og kostymer til store og små teatre i Norge, Sverige og Danmark og til balletter i København, Praha, Helsinki – bl.a. Svanesjøen, og scenografi og kostymer til operaene i Malmø og København – bl.a. Puccinis Tosca. Co-designer kostyme HENRIK BØRGESEN er kostymemaker og moteskaper, men som etter å ha blitt tiltrukket av teatermiljøet, også har jobbet som kostymedesigner ved en rekke oppsetninger på teatre som Betty Nansen Teatret, Gladsaxe Teater, Det Ny Teater, Folketeatret en rekke revyer bla annet Cirkusrevyen på Dyrehavsbakkeni våren 2015 gjenskapte han alle Matador seriens kostymer til Korsbæk på Bakken. Han har dessuten jobbet i Nicolai Cederholms team med Teater konserter som HEY JUDE, Mozart som også ble oppført i Stavanger.

Lysdesigner MARIANNE THALLAUG WEDSET ble utdannet lysdesigner ved California Institute of the Arts (Master of Fine Arts 1988-90), men har arbeidet med lys siden 1979. Hun har erfaring fra de fleste sjangere og arenaer innen scenekunst. Hun har gjort lysdesign for teater i Stockholms parker og på utescener i Burkina Faso, og turnert fra Colombia via India til Kina, gjort lysdesign med frie grupper og privatteatre i Stockholm via Barcelona til Los Angeles, fra Ibsen og Tsjekhov på Nationaltheatret og Dramaten til kontemporær isdans i Hangzhou, Kina. Hun har de senere årene også undervist i teater- og lysdesign. Samfunnets støtter er hennes andre produksjon for Riksteatret, den forrige var Tvillingsjeler. Lyddesigner NILS WINGEREI er utdannet innen lyddesign og lydteknologi ved Liverpool Institute of Performing Arts (LIPA) (2005-2008). Av tidligere produksjoner kan nevnes Leve posthornet! og Hvem er redd for Virginia Woolf ? ved Riksteatret, Rockeulven ved Nationaltheatret, Folk og røvere i Kardemomme by ved Nationaltheatret og Peer Gynt ved Torshovteatret. Nils jobber også med lyd for film og TV, og har nylig jobbet som lydmikser på filmen Mig og Tordenskiold (2016).

VELKOMMEN TIL IBSENFESTIVALEN 2016 Som så mange av Ibsens skuespill, er Samfunnets støtter urovekkende aktuelt. Hva kan samfunnstoppene tillate seg? Hva betyr det at en bedrift tar samfunnsansvar? Helliger målet middelet? Og hva skjer når vi blir selvgode moralvoktere? Samfunnets støtter handler om klassemotsetninger, sosial dumping, forretningsmoral og samfunnsbygging. Om løgn, svik og illojalitet. Stykket går med andre ord rett inn i samfunnsdebatten – og med danske Peter Langdal som regissør, kjent for å se klassikere med nye øyne, blir teaterarven ytterligere aktualisert. Jeg er veldig glad for å samarbeide med Riksteatret om denne produksjonen – som er en del av Ibsenfestivalen 2016. Velkommen! Hanne Tømta, Teatersjef Nationaltheatret

STOLT SPONSOR AV LEVENDE KULTUR Vi har i mange år samarbeidet med Riksteatret om å tilby teateropplevelser til ungdom over hele landet. I løpet av de siste seks årene har 23000 skoleelever fått oppleve teater på sitt beste – ved hjelp av DNB-billettfond. I høst lanserer vi, i tillegg til teateropplevelsen, «Valgets kval» – et diskusjonsopplegg der ungdommer på mange av Riksteatrets spillesteder rundt i landet skal ta stilling til etiske dilemmaer i hverdagen. Vi ønsker lykke til med høstens storsatsing Samfunnets Støtter - og gleder oss til å møte mange ungdommer på forestillingene!

dnb.no

BAKTANKER

SKUESPILLERNES TEATER

Det eneste teatret ikke kan greie seg uten er skuespillere. Ja, og så publikum, da – det er jo først når det sitter folk i salen at det som skjer på scenen får mening: det er dere – publikum – vi er til for, og akkurat dét, tro det eller ei, er det faktisk noen som av og til mister av syne! For egen del syns jeg det er en så befriende og herlig klar tanke, at jeg aldri kan få ytret den ofte nok! Men - det dere kommer for å oppleve er skuespillerne, uansett hvordan vi snur og vender på det. Selv når det er Henrik Ibsen som har skrevet stykket, som jo tilfellet er denne gangen, er det skuespillerne det handler om. Selv når oppsetningen er signert en av Nordens fremste instruktører, slik tilfellet er nå, og dekorasjonen er spektakulær og kostymene noe helt for seg selv, også da er det skuespillerne som er saken. Det er møtet med disse levende menneskene, som trår inn på scenen og

skaper skikkelser og liv, ja, en hel verden, der, rett foran øynene på dere i salen, som våger det utrolige sjansespillet det er å få publikum med på leken, og hver kveld et nytt og annet publikum - det er dét som gjør teatret unikt. I min tid som Riksteatersjef vil dette være bestemmende for alt vi skal gjøre. Vi skal være skuespillernes teater. Vi skal sørge for at de aller beste vil være med ut på veien. Vi skal sørge for at et stort mangfold av skuespillere kjenner seg hjemme hos oss. Vi skal sikre at et publikum over hele landet får møtt så mange som mulig av det utrolige tilfanget av talent som i dag utgjør norsk skuespillerstand. Men fremfor alt skal vi sørge for at disse kunstnerne får de utfordringene de skal ha. Det er da vi får de enestående prestasjonene. Det er da vi får kvalitet. Det er da vi får teater.

I så måte er Samfunnets støtter en virkelig signalproduksjon.

Men denne gangen ville han i tillegg gå sin samtid på klingen, slik han i alle mesterverkene som fulgte rendyrket sitt program om "å sette problemer under debatt". Han ville med andre ord både underholde og engasjere, både sjarmere og provosere. Det gjør Samfunnets støtter ekstra utfordrende for skuespillerne.

Med sitt store persongalleri er dette tidlige Ibsen-stykket som det reneste festskrift til skuespillkunsten. Her skulle jo et helt bysamfunn befolkes, på tvers av alder, kjønn og klasse, fra arbeiderformann til skipsreder, fra foreldreløs ungpike til forknytt borgerfrue, fra pedantisk adjunkt til eksentrisk onkel, og så videre – en overdådig mosaikk, som faktisk overgår alt Ibsen senere skrev. Det krever et tilsvarende fargerikt oppbud av skuespillere. Og dét har vi da også fått – det ensemblet vi byr på med denne oppsetningen er så forskjelligartet og velskodd som jeg bare kunne drømt om!

Her skal det svinges mellom hujende løyer og inderlig alvor, og dét både sømløst og i bråe kast. Det krever virtuost spill. Det krever sanne gjøglere. Og gjøgleren var som kjent teatrets opphav. Så – velkommen til skuespillernes teater!

Men det er ett moment til: Ibsens aller første samtidsstykker var komedier, og også i Samfunnets støtter muntrer han seg løssluppent over "nutiden".

Tom Remlov Teatersjef

40,-

Kjøp billetter til turné på www.riksteatret.no

16.09.15 17.09.15 18.09.15 20.09.15 21.09.15 22.09.15 24.09.15 26.09.15 27.09.15 28.09.15 30.09.15 01.10.15 02.10.15 04.10.15 05.10.15 06.10.15 08.10.15 09.10.15 10.10.15 11.10.15 12.10.15 14.10.15 15.10.15 16.10.15 25.10.15 26.10.15

Oslo, Nydalen Grimstad Mandal Lyngdal Kvinesdal Egersund Sandnes Aksdal Bømlo Stord Os Sogndal Florø Førde Sandane Ålesund Molde Oppdal Orkanger Melhus Stjørdal Namsos Verdal Røros Tynset Otta Elverum

27.10.15 28.10.15 29.10.15 31.10.15 01.11.15 02.11.15 03.11.15 06.11.15 07.11.15 08.11.15 09.11.15 10.11.15 11.11.15

TURNÉPLAN 2015

11.09.15

13.11.15 14.11.15 15.11.15 17.11.15 18.11.15 19.11.15 20.11.15 25.11.15 27.11.15 29.11.15 30.11.15

Lillehammer Gjøvik Hamar Kongsvinger Askim Fredrikstad Jessheim Ål Drammen Vikersund Horten Larvik Sandefjord Nøtterøy Notodden Seljord Bø i Telemark Skien Arendal Risør Bodø Tromsø Narvik Harstad Spilles på Nationaltheatret i 2016. www.nationaltheatret.no