PÅ LANGS 2020 LOFOTEN

Da vi sto på torget i Svolvær klokka 02:15 natt til søndag hadde vi løpt i 35 timer og 30 minutter. Klokka kunne fortelle at vi hadde løpt 176,1 km og forsert 4500 høydemeter. Uten

MMen det startet jo lenge før dette. Det startet bare noen dager etter målgangen i 2019. Målgangen på “The Arctic Triple – Lofoten Ultra Trail”(LUT). Kanskje

Norges råeste løype, hva kommer til både naturopplevelser og terreng .

Frode hadde fullført 50 miles og Rakel hadde brutt på 100-milesdistansen etter 100 kilometer. Målet for 2020 lå klart. LUT 2020 skulle bli det året da Frode debuterte på 100 miles og Rakel skulle på nytt prøve sub 30 timer på samme distanse. Det ble en vinter preget av mye bra trening og fremgang. Frode løp rundt hjemme på Senja og Rakel fi kk trent godt i Elverum. Frode økte sakte men sikkert mengden på treningen og lå stabilt på drøyt 100 kilometer i uka, mens Rakel hadde enda høyere kilometerantall. Når Rakel sto i Kirkefjorden hadde hun løpt 2300 km siden 1. januar.

Planer og endring av planer Så kom Covid-19. Og det nærmet seg

Lofoten Ultra Trail med stormskritt. Rakel innså ganske kjapt at dette løpet kom til å bli kansellert. Skulle all denne treningen virkelig ikke bli benyttet i Lofoten i år? Nei, hun skulle jammen fi nne noen å løpe med å løpe hele 100-milesløypa sammen med! Rakel hadde sett litt på mengden Frode hadde lagt ned og sett hva han gjennomførte i fjor. Da løpet ble bekreftet kansellert kom det en kort melding til Frode: Hei! Ser du har trent mye og jevnt. Jeg tenker å løpe hele 100-milesløypa til Lofoten Ultra Trail. Vil du bli med?

Frode tok ikke betenkningstid engang. “JA! Jeg er med!” Tiden fram mot løpsdagen ble brukt til å planlegge alt det praktiske, blant annet skaffe tilstrekkelig med support langs løypa. Når det nærmet seg slutten av mai var det fortsatt store snømengder i fjellene i Lofoten, og rasfare, noe som gjorde at den planlagte ruta måtte endres. Etter ivrige mailutvekslinger og flere telefoner var begge klare til å ta fatt på de 176 km i Lofoten sammen den 29. mai.

Startvansker

Selve turen startet jo passelig bra. Flyet til Nord-Norge som Rakel skulle ta var overbooket. Heldigvis var snille Dagny Kjær tilfeldigvis til stede og ga Rakel sin plass. Flaks. Vel fremme i nord venter Rakel på bagasjen. Nei, den kom heller ikke. Den skulle komme først neste dag – altså dagen vi skulle løpe. En plan B ble i full fart lagt, i tilfelle bagasjen ikke skulle dukke opp i tide. Under frokosten dagen etter, med Morten Enoksen som skulle være vår support, kom telefonen om at bagasjen var ankommet. Da var det bare å skifte, pakke og komme seg av gårde slik at vi rakk båten fra Reine til Kirkefjorden. Fredag formiddag klokka 15 satte vi den ene foten foran den andre i Kirkefjorden og vi var i gang!

Tåke og teamwork

Dette skulle bli en tur hvor samarbeidet skulle stå sterkt – vi skulle hjelpe hverandre og få en fi n tur. Første etappe startet med tåke og veldig dårlig sikt. Det var ikke mulig å se noen sti, og løypa var jo heller ikke merket. Begge to hadde lastet ned ruta på klokka, og vi navigerte oss gjennom noen timer med dårlig sikt og mye snø på bakken.

Her dro vi god nytte av å ha trent på å navigere etter klokka – nå trengte vi det, og det fungerte som bare det! Etter hvert overtok Rakel navigeringen, mens Frode fi kk i oppgave å følge med på klokka slik at vi var sikre på at vi fi kk i oss næring med jevne mellomrom. Bra teamwork under hele turen og det fungerte veldig bra!

Storslått natur

Etter å ha løpt noen timer så vi noen røre seg i skogen ved Selfjorden. Der sto Morten for å ta imot oss slik at vi kunne etterfylle. Monika Kransvik sto også klar med nybakte boller. Karakter 6! Fra Selfjorden var været fortsatt grått og rufsete , men løpeforholdene ble stadig bedre da det ble mindre snø på stien.

Christian Magnussen fra Lofoten Ultraløperklubb slo følge med oss fra Selfjorden. Stranda i Kvalvika var like magisk fi n med sitt mektige hav, selv om tåken hang langt ned i fjellsiden. Naturen er storslått i Lofoten og kan ta pusten fra en. Ved Fredvang var det på ny påfyll av mat og drikke. Her fi kk vi følge av Wenche Johnsen fra LUK og vi fortsatte i fi n fart mot Nusfjord. Været ble stadig bedre etter hvert som natten nærmet seg. Å løpe langs Nappstraumen om natta var så vakkert, en fredfull stemning i naturen.

Nedtur blir til opptur

På Napp stod Morten klar med varm bil, varm mat og Rakel fi kk sin eneste nedtur på turen. Litt nedkjøling og trøtthet slo ut i friskt nordnorsk sinne, som Frode håndterte på sin rolige måte. Medløperne takket for seg og vi løp alene videre.

Nedturen gikk over i løypa rundt Offersøykammen, stemningen steg betraktelig når midnattssola viste seg fram. Vi passerte Haukelandstranden, kåret til Norges mest romantiske strand for noen år siden. Vi løp i taushet mot Uttakleiv, og plutselig letter det sju ørner opp framfor oss. Vi bare stopper opp og måper. For en opplevelse. Og vi snakker atter an gang om hvor heldige vi er som kan løpe Lofoten på langs.

Varm hjelp i løypa

På Uttakleiv kom Monika Kransvik oss løpende i møte, og etterhvert kom også Gøran Rasmussen-Åland, begge fra Lofoten Ultraløperklubb. Så motiverende for oss begge, når vi nå nærmet oss Unstad og 100 kilometer løpt. Frode begynte å få kjenning med sår og blemmer under føttene. Vi måtte stoppe å sjekke føttene, tømme noen blemmer, få på tørre sokker og sko. På Unstad fi kk vi en kjempeoverraskelse av daglig leder i The Arctic Triple, Frank Hagen, i tillegg til kona hans Elisabeth, og Dagny som hjalp Rakel med flybilletten! Varm suppe og en sitteplass innomhus var stemningshevende og utrolig motiverende.

Siden snømengden var så stor i fjellene, hadde vi på forhånd bestemt at fra Eggum, på cirka 107 kilometer, skulle vi løpe asfalten langs E10 til Svolvær. Morten disket opp med mat til oss, og Edvard, sønnen til Rakel, dukket overaskende opp og hjalp til i crewet. Vi fi kk på oss asfaltsko og tok fatt på de siste 70 kilometerne til Svolvær .

Mørke minutter før målgang Og det var akkurat det som ventet oss. 70 kilometer med asfalt. Det startet med motvind.

Frode har aldri brutt et løp tidligere, men her fi kk han en aldri så liten knekk, og tvilen begynte å komme til oss. Skulle dette virkelig bli det første løpet der han måtte bryte?

Etter en times løping måtte han rive litt i armen til Rakel. “Rakel, tror du jeg klarer dette? Seriøst? Jeg er sykt sliten, sykt sliten, det er 70 kilometer igjen.»

En gel, noen oppmuntrende ord og en formaning – og vi løp videre.

Å bryte her var ikke en mulighet. Senere i løpet hadde Frode flere små mørke minutter, men imponerende klarte han å mobilisere helt inn til mål. Å ha en makker ved sin side når det er som mørkest kan være avgjørende om du ikke skal bli fristet til å gi deg.

På vei mot Svolvær ble vi løpende alene, vi var glade for at det nærmet seg mål. 176 kilometer er langt! Vi kom løpende inn i Svolvær sentrum klokka 02:00 og ble møtt av en flott gjeng som sto og ventet på oss. Utrolig fi n opplevelse å få et flagg i hånda og løpe under fi skehjellen til The Arctic Triple på torget. Der ble vi møtt av leder i The Arctic Triple, Frank Hagen; Dagny Kjær; familie; lokalt politi og festglade mennesker som var på byen. Lofoten på langs ble en utrolig fi n opplevelse vi ikke ville vært foruten. At vi løp uten startnummer hadde ingen betydning.

Etter å ha løpt i 35 timer i Lofoten sitter vi igjen med mange inntrykk. Vi er heldige som har en helse som lar oss kunne gjennomføre noe slikt. Naturen i Lofoten er ekstrem. Det er naturopplevelser rundt hvert hjørne. Løpemiljøet i ultraløpeklubben er inkluderende, og det er utrolig trivelig å kunne dele opplevelsene på en slik tur med likesinnede.

En ting er sikkert: Vi sees neste år på startstreken!

Ultrahilsen fra Frode og Rakel

Ern Ring Underveis

Å ha en god support på en slik tur er avgjørende for en god opplevelse. Vi baserte oss på å drikke sportsdrikk under hele turen. Frode brukte Tailwind, mens Rakel benyttet seg av Maurten som hun er vant med. Mellom «etappene» fylte vi opp løpevesten med gels og barer, men vi prøvde i det lengste å spise vanlig mat så langt det lot seg gjøre.

Polarbrød med syltetøy, loff, potetgull, pastakopp, potetmos, Cola, Solo, sjokolade, sjokomelk, kjeks, smågodt og mye annet. Supporten vår hadde det meste.

Vi synes det er viktig å spise det man har lyst på. Da er det lettere å få ned maten. Da har man noe å glede seg til når det nærmer seg. I tillegg blir det så mye gel og sportsdrikk på en så lang tur, og det er ikke helt bra for magen.

Best Sammen

Slike eventyr krever mer enn to løpere. Denne turen er et fint eksempel på hvor inkluderende og raust løpemiljøet er. Frode og Rakel vil gjerne takke The Artic Triple for å ha laget ei så rå løype, og alle gode venner i Lofoten Ultraløperklubb som løp sammen med dem. Dagny som ordnet flybillett i siste minutt fortjener stor takk, og Frank som ordnet god mat og premie i mål. Og ikke minst Morten som var utmerket support under hele turen.