PAIN IS TEMPORARY –GLORY IS FOREVER

EN SISTE SJEKK PÅ SKOLISSENE, ET KLAPP PÅ

SKULDEREN TIL SIDEMANNEN, PULSKLOKKENE

GJØRES KLAR TIL START. DET ER EN MERKELIG BLANDET FØLELSE AV SPENNING, UTÅLMODIGHET, ENTUSIASME, GRU OG RO. EN SKREKKBLANDET FRYD, FOR DU VET DU STRAKS SKAL AV STED OG GI ALT.

Uansett om det er snakk om å sette ny pers på 5-kilometeren eller om du skal løpe 100 miles, så vet du at det kommer til å kreve noe av deg. Det kommer til å gjøre vondt og du vet at du skal ut av komfortsonen din. Du har kanskje flere måneder med trening bak deg, har forberedt deg så godt det lar seg gjøre på utfordringen som venter. Spenningen har bygd seg opp og nå er du klar for å sette av sted.

«Klar, ferdig, gå!», endelig er du i gang.

Blod, svette og tårer

Jeg elsker å løpe løp. Det er noe helt spesielt med følelsen av å stå på startstreken med startnummer på brystet, men samtidig vil jeg alltid spørre meg selv, minst én gang i løpet av løpet, hvorfor gjør jeg egentlig dette? Hvorfor utsetter jeg meg selv for ubehaget ved å løpe veldig raskt eller veldig langt?

For alle løp gjør vondt før eller senere. En rask 5-kilometer vil gjøre vondt fra start til slutt, men er en kortvarig pine. Et langt ultraløp vil gjøre vondt på en helt annen måte. En mer snikende følelse av utmattelse og ubehag i muskler og ledd som kommer utover i løpet. Løper du i terrenget er det dessuten en reell fare for at du før eller senere vil snuble i en rot eller stein, skrape deg opp eller det som verre er. Blodige knær og hender er ikke noe unormalt syn på målstreken til et terreng- eller fjelløp.

Og dette utsetter vi oss for frivillig. Vi har kjøpt et startnummer, kanskje betalt dyrt for å reise til løpet, kjøpt utstyr og muligens vært med i et lotteri flere år på rad for å i det hele tatt få en plass. Og vi har trent. Mange timer med trening ligger bak oss, svette økter i all slags vær. For å klargjøre oss har vi valgt å løpe i stedet for å ligge på sofaen og skumme igjennom Netflix-serier.

Alt dette slitet bare for en medalje?

Min beste 10-kilometertid er langt fra tidene eliteløpere presterer. Persen min er nesten 15 minutter treigere enn norgesrekorden på 10 kilometer gateløp. Jeg vil aldri være i nærheten av å kunne løpe så raskt. Og likevel stiller jeg til start, vel vitende om at jeg ikke har sjans til å vinne løpet.

For de aller fleste av oss er ikke målet å komme på pallen. De fleste av oss løper mot seg selv for å slå sin egen tid eller rett og slett bare klare å gjennomføre løpet. Vi har kanskje en intern konkurranse, vil gjerne være best i vennegjengen, men å vinne Oslo Maraton, det er det få av oss som har hverken håp eller planer om å gjøre.

Nå skal det sies at jeg har kjent på følelsen av å konkurrere om pallplass på mindre løp flere ganger. Og det gjør noe med meg når jeg merker at jeg har en mulighet til å bli en av de tre raskeste damene. Det vekker et konkurranseinstinkt og gir en motivasjon til å gi enda litt mer enn hva jeg trodde jeg var i stand til. Men jeg stiller aldri i konkurranser med forventninger eller mål om å vinne, det er alltid noe som kommer litt overaskende på meg.

Verdt innsatsen

Følelsen av å løpe over målstreken etter å virkelig ha gjort en innsats, gjort mitt beste, er som regel fantastisk uansett om jeg løper inn til en førsteplass eller til en 100. plass. Det er klart jeg kan kjenne på skuffelse om jeg har hatt et mål som jeg ikke har klart å nå, eller jeg kan engste meg for en skummel smerte i et kne eller en ankel som kan hinte om en skade som vil kreve tid og innsats å lege. Men de aller fleste gangene løper jeg over målstreken med et smil. Stolt over å ha gjennomført, overrasket over hva jeg er i stand til. Og medaljen som henges rundt halsen på meg er så mye mer enn en rund metallplate med inngravering og et fargerikt bånd. Det er et bevis på at jeg gjorde det. Et minne

«Hvorfor driver jeg egentlig med dette her?»

Hvis du påstår at du aldri har stilt deg selv dette spørsmålet underveis i et løp, kan du bare bla videre. For deg som er ærlig, her er et knippe innlysende svar:

• Du verdsetter dobesøk på eget bad etter å ha opplevd portable toaletter på større løp. Vurderer du å pusse opp badet, er det bare å ta turen innom en «portapotty» i startområdet, og badet hjemme vil føles som et luksuriøst spa.

• Du får fin farge på tåneglene uten å måtte bruke penger på neglelakk, og om du velger et løp med mye myr og gjørme får føttene spabehandling i samme slengen.

• Du har en god unnskyldning for hvorfor du ikke kan delta i dattera til kusinen til kona di sin konfirmasjon (sørg for å melde deg opp på så mange løp som mulig i de verste dåps- og konfirmasjonsperiodene).

• Du får fine arr på knær og legger som minner deg på hvor langt nedi kjelleren du har vært på ulike løp.

• Et glass øl eller en flaske Cola har aldri smakt bedre enn etter et vel gjennomført løp.

• Du får mange artige bilder å poste på sosiale medier, de fleste hvor du gjør grimaser som du ikke visste du var i stand til å lage.

• Du får en skikkelig kul cowboygange i dagene etter løpet.

• Du får etter hvert en formidabel samling av medaljer som kan brukes til så mye. Som for eksempel til å pynte juletreet, dekorere stueveggen og selvfølgelig til #medalmonday på sosiale medier.

• Du lærer masse om ernæring. Sånn som for eksempel at å hive innpå to digre vafler rett før du prøver å perse på mila ikke er lurt, og at det å tygge en energibar etter å ha løpt 70 kilometer er nesten umulig.

• Og ikke minst: Så fort du krysser mållinja finner du det faktiske svaret på et svært eksistensielt spørsmål som har surret i hodet ditt under hele løpet: Hvorfor i helvete driver vi med dette her?

Fra spøk til alvor som skal pryde soveromsveggen min og som jeg kommer til å se på fra tid til annen når motivasjonsnivået ikke er på det beste. Da hjelper det nemlig å tenke på det jeg var i stand til å gjøre i juni 2017 da jeg løp min første maraton, eller april 2018 da jeg løp mitt første ultraløp. Og de dagene jeg lurer på om jeg skal droppe løpeturen fordi det er surt og kaldt der ute, så hjelper det å ta en titt på medaljen min fra Ice Ultra som minner meg på at jeg har vært ute i mye kaldere temperaturer før.

Hvis du kun har brukt løpingen til rekreasjon og trening, men ikke tatt steget til startstreken ennå, bør du ta en titt på denne lista. Det gjelder også deg som tenker at du er i for dårlig form til å stille opp i et løp. Konkurranser er så mye mer enn tidsjakt og formtest. Her er grunnene til hvorfor jeg elsker å konkurrere.

• Du får et mål. Å ha et løp å trene til gjør det lettere å komme seg ut på løpetur, selv de dagene det høljer ned.

• Det gir motivasjon til å trene mer, bli raskere eller klare å løpe lengre, og det blir lettere å trene mer spesifikt.

• Du ser resultatet av treningen din. Det å oppleve å sette en ny pers på et løp er ekstra moro etter å ha trent hardt og lenge i forkant av løpet.

• Det er sosialt og du blir kjent med nye folk. Stemningen i start- og målområdet er helt spesiell, og det er lett å komme i snakk med andre løpere. Dere har tross alt en viktig interesse til felles.

• Du vil oppdage at du er i stand til å løpe både raskere og lengere enn du trodde du var kapabel til. «Løpseffekten» gir deg krefter du ikke visste du hadde.

• Du kan løpe for en god sak. Det er mange løp som har som mål å samle inn penger til veldedige organisasjoner sånn som Right to play, Aktiv mot kreft, Stiftelsen Organdonasjon og mange, mange fler.

• Du får bedre selvtillit. Det å melde seg på et løp og så gjennomføre det, gir mestringsfølelse. Selvtilliten du får kan du ta med deg inn i neste løp eller når hverdagen blir litt tung. Da vil du alltid kunne tenke det at ”jeg har jo løpt en maraton, det er klart jeg takler denne helvetesuka på jobb”.

• Du opplever mange nye steder. Velger du løp på steder du ikke har vært før, får du opplevd en ny by eller et nytt fjell samtidig som du løper løp. Arrangøren har gjort planleggingen for deg, det er bare å løpe og nyte omgivelsene.

Ved å løpe disse løpene og presse meg selv langt ut av komfortsonen, så har jeg bevist for meg selv at jeg er i stand til så mye mer, både når det kommer til løping og til mange andre ting her i livet. Og den mestringsfølelsen, den er verdt alt slitet og ubehaget både før, under og etter konkurransen.

ABELONE LYNG startet med løping for bare tre år siden, men har raskt etablert seg som en dyktig terrengultraløper med erfaring fra en mengde løp i variert og krevende terreng. I denne spalten skriver hun om ulike sider av terrengløpingens magi.

@abelonely