Monika Steinholm
Fuck verden
Copyright © Schibsted Forlag AS, 2015 Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Repro: KS Design, Rasta Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: 10,75/12,9 pkt Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8312-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Jeg så deg på butikken, du så ikke meg. Usynlig svetta og grein jeg, gjemte meg bak en hylle, klamra meg til en pakke med salte kjeks til esken farga av og jeg var rød i hendene. Lagt inn av Kong Salkin
1
De grå klærne hennes går nesten i ett med taket. Folk som går forbi, kan neppe få øye på henne her oppe. – Dra ut, gjør deg kjent med byen, sa Chris. Så Gunn dro til byen. Kjørte traktoren hele veien. Aprilkvelden er kald. Men er du kledd for å kjøre traktor, er du også kledd for å klatre på tak. Det var vanskeligere enn hun hadde forestilt seg. Men ikke vanskeligere enn at hun sikkert kommer til å gjøre det igjen. Tromsø ser så annerledes ut når du sitter på toppen av et tak. Hurtigruta legger til kai lenger sør i byen. Det lukter sjø helt opp hit. Selv om biler kjører forbi, selv om alle lydene høres her hun sitter, er det som om hun er på sin egen lille øy. Ingen av menneskene der nede retter blikket oppover. Men så, der hjørnet av taket går som en sklie ned mot bakken, stanser det en gutt. Han kikker på skrå opp mot der hun sitter, og hun er glad hun har hetta trukket over hodet. Usynlig, tenker hun. Jeg er usynlig. Et lite øyeblikk nøler han, så bøyer han seg fram og begynner å klatre oppover. Mens han konsentrerer seg om ikke å skli, kaster hun seg ned på magen og ligger musestille. Hun tygger seg i leppa. Hvorfor sniker hun seg ikke bare ned den andre veien? Sklir 7
ned fra taket på baksiden? Men hvor skulle hun dra, og hva er det han skal? Nysgjerrigheten får henne til å bli liggende. Tenk om han skal hoppe? Nå er han så nær at hun kan se ham tydelig. Han har på seg hettegenser, og hun må smile. Han har trukket hetta over hodet, akkurat sånn som henne. Og så har han på seg solbriller. Ikke sånne store, svarte for å skjule hvem han er, men noen små, runde John Lennon-briller. Hun tør nesten ikke å puste, selv om han umulig kan høre det sånn som han peser. Skoene hans må være glatte, for føttene glipper hele tida. Tenk om han ramler ned. Tenk om han ikke gjør det? Hva skal hun gjøre når han kommer helt opp? Si: Hallo, fin kveld for takklatring, ikke sant? Hyggelig å møte deg. Jeg heter Gunn. Har akkurat flytta hit. – Faen, sier han, og mister taket. Hun legger begge hendene foran munnen for ikke å skrike. Han sklir en halvmeter, finner feste igjen og karrer seg videre oppover. Nå er det like før han får øye på henne! Men akkurat da stopper han. Han ser fornøyd ut. Snur seg med ryggen mot henne og studerer utsikten en liten stund før han snur seg tilbake og finner fram en sprayboks fra lomma på hettegenseren. Hun kjenner skuffelsen klore i magen. Hun vet ikke hva hun hadde trodd, men hun hadde sett for seg at han hadde en litt mer spennende plan enn å tagge ned byens peneste bygg. Hvesingen fra sprayboksen stenger ute alle andre lyder. Hun har lyst til å rope HEI for å få ham til å slutte, men bokstavene han skriver er verken starten på kuk eller fitte … Hva er det han skriver? 8
K…o…n…g……S…a…l…k…i…n… Hva betyr det? Kong Salkin. Hun har aldri hørt om noen Kong Salkin. – HEI! Hei, du der oppe! Kom ned med en gang! Faen, tenker hun. Nede på bakken står to vektere og skriker opp mot dem. Gutten kravler oppover mot henne. Grepet glipper og glipper. Det er like før han gir opp og sklir ned til vekterne. Hun kjenner pulsen dundre i ørene. Vekterne kan umulig ha sett henne. Hun kan ake seg bakover og snike seg usett ned på den andre siden. Det er akkurat det hun skal til å gjøre, men kroppen adlyder ikke. I stedet kryper hun nedover mot ham og strekker ut hånda. – Hei, DERE! roper vekterne. Nå er det ingen vei tilbake. De er sammen om dette, enten hun vil eller ikke. Gutten mister sprayboksen, og den triller nedover taket med høye kling, kling, kling. Hånda hans griper rundt hennes, og hun drar ham opp mot seg. Vekterne begynner å klatre oppover. – Fort deg da! sier hun og trekker og trekker. Han er tung. Han lukter svette, såpe og gutt. De små, lilla solbrillene hans henger på skeive. Hånda hans passer perfekt rundt hennes. Hun haler ham opp, så er de på toppen. Vekterne nærmer seg, men hun er så letta at hun blir stående og glise. – Kom igjen, sier han, og drar henne med seg. Han setter seg og sklir ned renna. Hun nøler før hun også setter seg og gir fart med hendene. Bak 9
seg hører hun skrittene til vekterne dunke hardt mot taket. Da hun snur seg, er de to silhuetter mot den grå natta. Taket føles ikke så glatt på vei ned. Det gjør vondt i rumpa når hun sklir. Plutselig øker farta. Hun prøver å bremse, men det går ikke. Foran henne banner gutten idet han sklir over en hump. Hun spenner musklene rett før hun kommer til det samme stedet. Likevel skyter smerten oppover korsryggen. Tennene smeller mot hverandre, og hun biter seg i leppa så hun begynner å blø. Han ramler framover på alle fire idet han endelig når bakken. Kanskje han kommer til å løpe fra henne? Hun er ikke godt kjent i byen, og vil ikke greie å riste av seg vekterne. Tankene farer gjennom hodet mens hun rutsjer nedover taket. Han stikker ikke, men står klar til å ta henne imot så hun ikke ramler framover på samme måte som ham. Han tar henne i hånda, og så løper de. De løper gjennom gater, gjennom smug, og ut på åpne gater igjen. Vekterne er hakk i hæl. Det stikker i halsen, svir i lårene og brenner i lungene. Hun vet ikke om hun klarer å følge ham så mye lenger. Han drar henne inn i et nytt smug. Før vekterne runder hjørnet, haler han henne inn i et inngangsparti og klemmer henne mot veggen. Den fremmede gutten står så nær at hun kan kjenne pusten hans mot ansiktet da hun legger hodet bakover og ser opp på ham. Han tygger tyggis. Jordbær. Vekterne kommer trampende inn i smuget, og hun holder pusten. Hjertet er en sirkuselefant på rømmen, og hun er sikker på at det gir gjenlyd i bygningene rundt. Nå kommer de, nå kommer de. Hun lukker øynene og oppdager at gutten fortsatt holder henne i hånda. Han klemmer så hardt at det gjør 10
vondt. Hva skal hun si når de spør hva hun gjorde på taket? De kommer neppe til å tro henne om hun sier at hun bare ville sitte der for å tenke litt. Kommer de til å ringe Chris? Mer rekker hun ikke å tenke før vekterne dundrer forbi. Hun åpner øynene, kjenner at det svartner, og hun sklir ned på huk mens hun hviler ryggen mot veggen. – Hei, går det bra med deg? spør han og setter seg ved siden av henne. Hun nikker. – Hvem er Kong Salkin? spør hun. – Har du ikke hørt om ham? Hun rister på hodet. – Det burde du. – Jaha? – Takk for hjelpen, sier han og kysser henne på kinnet. Så reiser han seg og forsvinner i motsatt retning av vekterne. Mormors hus ligger stille bak et skeivt stakittgjerde. Det knuste uthusvinduet er et sort hull. Et sort hull som suger mørket ut av natta, så natta ikke lenger er svart, bare lysegrå. Chris sover sikkert. Bare lyden av noen småfugler høres. Gunn lurer på om hun er det eneste våkne mennesket på hele Håkøya. Trærne er nakne. Våren kommer sent i Tromsø. I Trondheim har skogen begynt å bli grønn allerede. Her står den store bjørka i hagen svart. Den har kråker til lauvverk. Til og med kråkene sover. Midt i alt det svarte og grå er det en hvit flekk. En måke blant alle kråkene. Hun har aldri sett en måke sitte i et tre før. 11
Måken løfter på det ene øyelokket og ser rett på henne. Det er noe med blikket. Måken ser på henne, som om den kjenner henne igjen. Den løfter hodet og rister på vingene før den sprer dem og hopper ned fra treet. Det er noe galt med den ene vingen, og fuglen bakser. Den faller sidelengs, men greier å rette seg opp igjen like før den treffer bakken. – Hei du, sier hun og setter seg på huk mens hun holder fram hånda mot måken som om den var en katt eller hund. – Gaaaa, skriker måken så høyt at Gunn skvetter og faller på rumpa i sørpa. Måken legger hodet på skakke, og hun må le. Det er jo bare en måke. Måker skriker. Igjen er det noe med blikket. Noe kjent. – Mormor? hvisker hun. Måken kommer mot henne og gnir hodet mot buksebeina hennes. – Er du sulten? spør hun og finner fram brødskiva som hun aldri rakk å spise på taket. Måkemormor sluker brødskiva og napper henne i buksebeina for å få mer. – Sorry, tomt, sier hun og viser måken hendene. – Gunn? Chris står på trappa med morgenkåpa på. Den er ikke knyttet i livet, og det eneste hun har på under, er en blondetruse. Selv om Gunn vet at det ikke er noen andre der, ser hun seg rundt. Ingen. Bare måkemormor som vagger rundt på plassen. – Kommer du inn? Måkemormor følger etter Gunn opp trappa. – Husj, sier Chris. Måkemormor snur, og Gunn blir stående i døra for 12
å forsikre seg om at måken kommer seg opp i treet igjen før hun stenger døra. – Så hva har du gjort for å gjøre deg kjent med byen? spør Chris, og tar et glass med blomstermønster fra kjøkkenskapet. Hun fyller det med vann før hun setter seg ved respatexbordet under vinduet. Mormors blondegardiner, den gule kjøkkeninnredningen og det blomstrete tapetet kler ikke Chris like godt som det kledde mormor. – Fryser du ikke? spør Gunn. Chris rister på hodet, og en svak dirring sprer seg til brystene hennes. Morgenkåpa forblir åpen, og Gunn ser vekk. Chris spør igjen hva hun har gjort i byen. – Ikke så mye. Klatra opp på bibliotektaket bare. Der redda jeg en gutt fra å ramle ned før vi ble jaga av vektere. Vi slapp unna i siste liten. Han kyssa meg før han forsvant på mystisk vis. Han lukta bringebær, eller var det jordbær. Chris ler. Hun ler så hun setter vannet i halsen og må hoste. – Gunn, Gunn, den fantasien din … Jeg tror jeg legger meg nå. Er helt utslitt, sier hun og strekker seg mens hun gjesper. En halvtime senere høres ikke Chris særlig trøtt ut. Stønningen fra etasjen over høres helt inn på rommet til Gunn. Hun finner fram øreproppene fra nattbordskuffen.