Neil Young
special deluxe Mitt liv. Mine biler
Med forfatterens egne illustrasjoner Oversatt av
John Erik Frydenlund
Special_Deluxe.indd 5
2015-08-19 10:53:00
Neil Young
Special Deluxe – Mitt liv. Mine biler
Originalens tittel: Special Deluxe – A Memoir of Life & Cars Copyright © Neil Young, 2014
Norsk utgave: Copyright © Vigmostad & Bjørke AS, 2015
All rights reserved including the right of reproduction in whole or in part in any form.
This edition published by arrangement with Blue Rider Press, published by Penguin Group (USA) LLC, A Penguin Random House Company, through Ulf Töregård Agency AB. Oversatt av: John Erik Frydenlund Omslagsdesign: Jason Booher
Omslagsfoto (front): Danny Clinch
Omslagsfoto (bakside): Michael Oches Archives / Stringer / Getty Images Norsk omslag: KS Design, Rasta
Ombrekking: have a book, Polen
Repro: RenessanseMedia AS, Asker
Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Spørsmål om denne boken kan rettes til: Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til
post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no 1. opplag 2015
ISBN 978-82-516-8544-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR.
Special_Deluxe.indd 6
2015-08-19 10:53:00
Til Bruce Falls, en sann elbil-pioner, og L.A. Johnson, «Long May You Run»
Special_Deluxe.indd 7
2015-08-19 10:53:00
1959 Lincoln Continental ÂŤLincvoltÂť
Special_Deluxe.indd 9
2015-08-19 10:53:01
1957 Eldorado Biarritz Convertible «Aunt Bee»
Special_Deluxe.indd 10
2015-08-19 10:53:01
forord
De t te er en fortelling om den edle kunst å finne highwayen
til ny innsikt. Jeg har jo allerede skrevet en bok om mitt liv, så enkelte elementer her vil være kjent fra før for dem som har lest den. I denne boka skal det handle om mitt mangeårige forhold til biler.
Jeg planla opprinnelig å kalle boka Biler og bikkjer. Det hørtes ut
som en fin tittel på bok nummer to, som egentlig er en slags fortsettelse av den første. Jeg tenkte at ettersom jeg har elsket biler hele
mitt liv, ville det være bra å dele dette med andre. Jeg har også hatt mange fine hunder, så det å ta for seg både biler og bikkjer kunne gi rom for å fortelle flere historier.
Som sønn av Scott Young, en flott canadisk forfatter og skribent,
er jeg arvelig belastet, og med en familie med mange skrivende men-
nesker, mente jeg at jeg sikkert kunne produsere noe som ville være av interesse for flere, og som samtidig kunne gi meg noe å henge
fingrene i en stund. Begge deler ville vært velkomment. Jeg håpet i utgangspunktet å skrive en interessant bok som ga meg like mye
glede som den første. Det eneste problemet var at jeg fikk en følelse av
Special_Deluxe.indd 11
2015-08-19 10:53:01
at boka kunne bli altfor seriøs og insisterende om noen av de temaene som virkelig opptar meg. Det hadde gått opp for meg under arbeidet
med den første boka. Ved å skrive om biler, ville jeg bli tvunget til
å ta bladet fra munnen om emner som fossilt drivstoff, global oppvarming og amerikansk politikk, noe som kanskje kunne skremme
vekk potensielle lesere. Biler er i seg selv et uskyldig og morsomt tema, men politikk og lovgivning kunne underveis forandre boka drastisk
i forhold til hvordan den opprinnelig var tenkt, og kanskje gjøre den mindre morsom å lese. Jeg var virkelig i tvil.
For å gjøre det hele enda mer komplisert gikk det en kveld opp
for meg, etter lengre overveielser og sjelegransking, at jeg antagelig
var historiens dårligste hundeeier. Jeg har begått de fleste feilene som
kan begås overfor hunder, noe som ikke ville være populært blant hundeelskere som kjøpte boka på grunn av tittelen Biler og bikkjer. Jeg
valgte derfor å forandre tittelen til Mitt liv. Mine biler for å unngå at jeg lokket til meg hundeelskere som bare ville hate både meg og boka etter de første hundeomtalene. Når det er sagt, håper jeg at jeg likevel
har gjort et riktig valg ved å inkludere både mine, og noen andres,
hunder. Jeg har forsøkt å tone dem ned ved ikke å nevne dem så ofte, men de er med der jeg har funnet det passende i sammenhengen.
Special_Deluxe.indd 12
2015-08-19 10:53:01
SPECIAL DELUXE
Special_Deluxe.indd 13
2015-08-19 10:53:01
1948 Monarch Business Coupe
Special_Deluxe.indd 14
2015-08-19 10:53:02
kapittel 1
kippy var en blandingslabrador. Vi fikk ham da jeg var smågutt, fire-fem år, tipper jeg. Han var i utgangspunktet en gyllen
labrador, men jeg er sikker på at han var blandet med en annen rase, med litt mer krydder og personlighet, og ikke minst utholdenhet, som resultat. Dette sier jeg fordi faren min pleide å ta med Skippy
på løpeturer i helgene, eller når det ellers måtte passe. Løpeturene med hunden var fine opplevelser for hele familien. Dette var rundt 1950, bensinen kostet 7 cent per liter, og bilen var en 1948-modell
Monarch kupé med stort bagasjerom. Skippy hoppet gladelig opp
i bagasjerommet, logrende og helt klar for å dra, fordi han skjønte at
vi skulle på tur. Slik husker i hvert fall jeg det. Etter at Skippy var trygt på plass, lukket far bagasjelokket, og så satte vi oss alle i bilen. Den lille byen vår het Omemee, hadde 750 innbyggere og lå mellom
Lindsay og Peterborough langs Highway 7, i Ontario-provinsen i det
vidstrakte Canada, og villmarka var bare fem kilometer unna. Og dit
kjørte vi sammen, forbi fyllinga, langs våtmarka, og over den lave brua
som tillot vannet å passere under slik at den ene delen av våtmarka,
Special_Deluxe.indd 15
2015-08-19 10:53:02
eller sumpen som vi kalte den, ble forbundet med den andre. På den ene siden var det en langstrakt vannflate med stubber stikkende opp der det en gang hadde stått trær, før mølla og dammen ble bygd og
for alltid forandret elvas naturlige løp. På den andre siden var sumpen, som stort sett var bevokst med dunkjevler og siv.
Helt ved enden av sumpen, ved dammen, lå mølla hvor bøndene
kom og leverte kornet sitt for å få det malt mellom møllesteinene,
som ble drevet av vannet som rant under og traff et stort skovlhjul. Der vannet kom inn i mølla fra sumpen, liksom sydet og kvernet det, og det var skikkelig dypt. Det var der fisken holdt til. En gang da moren og faren min var bedt på middag til noen venner som bodde
like ved mølla, fant jeg ut at jeg i stedet for å sitte og kjede meg mens de skravlet og drakk, skulle stikke ned til mølla i kveldinga, og jeg
fanget noen frosker til agn og trakk opp tre-fire ordentlig bra abborer, som jeg stolt bar med meg tilbake til selskapet.
Da vi hadde kommet oss i bilen og passert den lave brua, ble det
helt tydelig at veien vi kjørte på var anlagt på et gammelt og nedlagt
jernbanespor. Den var smal og snorrett, med tett skog på begge sider. Vi cruiset av gårde, på jevn, fin grusvei i kilometer etter kilometer, gjennom en vakker, frodig og fargesprakende tunnel av trær hvor
sollyset sildret ned mellom bladene og grenene. Da far stoppet bilen, spratt jeg ut sammen med ham, og så åpnet vi bagasjelokket og slapp
ut Skippy, så var det inn i bilen igjen og vi la i vei, med Skippy hal-
sende bak oss. Etter noen kilometer kom vi til Hog’s Back, en sidevei som førte opp i åsdragene. Hog’s Back var en mer primitiv og røffere
vei, med gjerdestolper av sedertre eller steinurer langs begge sider. Det gikk opp og ned med digre steiner i veien, og i midten vokste
høyt gress. Vi måtte kjøre virkelig sakte. Skippy fikk rett som det
var øye på et murmeldyr og la av gårde etter det mens han gjødde og gneldret. Far stoppet bilen og lot ham jakte en stund, før Skippy
Special_Deluxe.indd 16
2015-08-19 10:53:02
etter en stund kom pesende tilbake til Monarchen med pelsen full av borrer og alskens andre klebrige greier.
Så vidt jeg vet, fanget Skippy aldri noe murmeldyr, enda så mor-
somt han hadde det mens han prøvde. Så krabbet vi oss sakte av gårde
langs Hog’s Back i Monarchen, inntil vi kom til en dam hvor Skippy drakk og drakk og drakk. Så åpnet far bagasjelokket og Skippy hoppet
fornøyd oppi og kroet seg sammen på pleddet som mor hadde lagt
der til ham. Når vi vel var hjemme, og åpnet lokket, lå han fortsatt
krøllet sammen på pleddet, men hoppet straks ut og logret seg lykkelig inn i huset.
En Monarch er egentlig en canadiskprodusert Mercury, lik den
amerikanske, men med et annet navn. Vår var ganske lys i fargen og ble kalt en «businessman’s coupe», og jeg tror den fikk navnet på grunn
av det romslige bagasjerommet, hvor den handelsreisende kunne stille
ut varene sine for å få et kjapt salg. Det var virkelig en arbeidshest, for arbeidsfolk. Ikke noe krimskrams. Jeg mener å huske at vår hadde
et lite baksete, men slett ikke alle hadde det. Den var enkel og kom-
fortabel, med tekstiltrekk. Mitt tidligste minne om ’48-Monarchen er fra et sted som het Jackson’s Point, hvor vi bodde ved innsjøen en
stund før vi flyttet til Omemee. Jeg husker den tydelig fra oppkjør-
selen i Omemee, men den ble snart byttet ut med en firedørs sedan.
17
Special_Deluxe.indd 17
2015-08-19 10:53:02
1951 Monarch Sedan
Special_Deluxe.indd 18
2015-08-19 10:53:02
kapittel 2
et var første helg i september og fridag, det regnet og blåste, og trafikken gikk tett. Hele familien var på vei til The Toronto
Hospital for Sick Children. Jeg hadde pådratt meg polio, og huset vårt var blitt utstyrt med karanteneskilt, med advarsler om å holde
seg unna. Vi kjørte til Toronto i vår nye firedørs sedan, en svart
’51-modell Monarch som virket mye større enn den forrige. Jeg pleide vanligvis å ligge gå golvet på lengre turer, der lå jeg og lyttet til susingen fra hjulene og registrerte små humper i highwayen, men denne kvelden var jeg stiv i ryggen, og lurte på hvorfor mor gråt så fælt, og hvorfor vi var ute og kjørte så sent på kvelden. Omsider var vi fremme
ved en diger, nitrist og fryktinngytende bygning, som altså var Torontos barnesykehus.
Der ble jeg behandlet for polio, og det begynte med en ryggmargs-
prøve, som var skremmende og skummel, for ikke å si smertefull. Den
ble utført med en stor kanyle som lignet forbløffende på en fiskesluk, med noen fargede, fjæraktige greier i enden, hvor den digre nåla stakk fram. Mens jeg skriver dette, undrer jeg meg virkelig over at minnet
Special_Deluxe.indd 19
2015-08-19 10:53:02
om denne nåla står så livaktig for meg. Hvordan kunne den se sånn ut? Har jeg drømt det?
Så måtte mor og far reise hjem, og jeg ble sengeliggende på syke-
huset i lang tid, inntil de kom for å hente meg, og jeg subbet fra far til
mor over de glinsende linoleumsflisene, for å bevise at jeg kunne gå.
Jeg var veldig glad for å kunne sette meg i Monarchen og dra hjem. Jeg rullet ned vinduet og lekte fly med hånden i vinddraget mens
jeg trakk inn luktene av det landlige Ontario. Ved å vippe hånden opp og ned kunne jeg manøvrere som om det var en ekte flyvinge.
Jeg var ganske treg i steget en stund etter at jeg kom hjem, og
sakket etter de andre ungene i byen. Men jeg kom meg, og høsten
1951, da jeg var blitt pigg nok, begynte jeg i første klasse på Omemee Public School. Læreren het Miss Lamb. Hun passet på meg og pleide
å klype meg i kinnet når jeg var uskikkelig, og sikret seg på den måten min fulle oppmerksomhet.
Skolen var en treetasjes murbygning, og jeg husker at portrettet
av kong George VI hang over tavla. Vi sang «God Save the King»
hver eneste morgen. Jeg hadde fortsatt ikke kommet meg helt etter polioen, så jeg hang ikke helt med når de andre ungene fløy rundt
i friminuttene, men å havne i trøbbel sammen med kompisen Henry Mason, ved å skjære grimaser og lage rare lyder, det fikk jeg til. Miss Lamb hadde til stadighet klypetak i kinnene på oss begge.
Dette var året da jeg begynte å kjøre bil. Det må ha vært sent i 1951.
I veien like ved skolen sto det en gammel A- eller T-Ford parkert, og
vi gikk forbi den hver eneste dag når vi skulle hjem til formiddagsmat. Den var svart og kantete og lignet ikke de nye bilene i det hele
tatt, og gjorde oss veldig nysgjerrige. Den aller mest nysgjerrige var
kanskje jeg. En dag satte jeg meg inn og vred om tenninga. Og bilen
gikk! Jeg kjørte bil! Det var min aller første kjøretur. Den beveget seg så lenge jeg holdt tenninga inne! Eieren kom løpende og knep
Special_Deluxe.indd 20
2015-08-19 10:53:02
meg på fersken. Han skulle si det til foreldrene mine, sa han. Jeg var
vettskremt. Jeg gikk og gikk, altfor redd til å gå hjem til formiddags-
mat, så den kom jeg aldri hjem til. I stedet gikk jeg tilbake til skolen, noe som gjorde foreldrene mine oppbrakte. Jeg fikk en skikkelig
overhaling og tilsto selv episoden med bilkjøringen, uten at bileieren trengte å si noe som helst.
Årstidene kom og gikk i sin velkjente rytme. Det var alltid masse
snø i Omemee. De rene, hvite snøfonnene var nesten blendende
i sola. Når våren kom, eksploderte trærne i grønt og det spratt opp blomster foran og rundt alle hus. Sommeren kom når den skulle og
førte med seg turistene fra USA og de utallige, deilige ettermiddagene ved badeplassen i Pigeon River, under den store togbrua. Høsten var også alltid i rute, og lønnetrærne gled over i rødt, brunt og gyllent
langs vår egen Highway 7, som gikk tvers gjennom hjertet av byen vår. De skiftende årstidene føltes i hele kroppen, en frysning, en skjel-
ving, et gys. Jeg kjente det helt inn i sjelen. Jeg tror det var selve livet
som sa fra, mens jeg vokste til. De fargerike bladene ble snart tørre og sprø og falt i bakken, hvor de fant sin død. Så ble de raket sammen med river og brent i småhauger langs veikanten og fylte den lille byen
vår med den søte lukta av brennende løv. Slik markerte de at nok en
årstid tok slutt. Forvandlingene inntraff år ut og år inn, de inntok til
min fryd den lille byen vår og dens 750 sjeler akkurat når de skulle. Slik vokste jeg opp.
Etter jula i 1951 bestemte foreldrene mine seg for at hele familien
skulle dra til New Smyrna Beach i Florida. På denne første turen til
Florida sov jeg på gulvet bak i Monarchen, hvor lyden fra hjulene mot veien sendte meg rett i drømmeland. Broren min, Bob, hadde okkupert setet. Bakvinduene ble åpnet. Kjempestas. Jeg lekte fly. Jeg
kunne drive med det i timevis på de lange turene sørover om vinteren, for disse ekspedisjonene ble en årlig foreteelse. Rett etter jul pakket
21
Special_Deluxe.indd 21
2015-08-19 10:53:02
vi og dro til Smyrna Beach, hvor far kunne sitte og skrive i det lille
huset vårt ved stranda. Jeg elsket disse familieturene. Vi var sammen, og vi var lykkelige.
Vi overnattet på moteller, og mor la varme kluter over øynene mine
fordi jeg hadde fått sti, en liten infeksjon hvor du får små blemmer
under øyelokkene. Det gjør ordentlig vondt. Jeg vet ikke hvorfor både Bob og jeg fikk det. Kanskje det skyldtes alt slikkeriet vi spiste på
disse turene. Om morgenen kom vi oss uansett i bilen og kjørte videre. Når vi kom til Georgia, dukket alltid skiltene med «Pecannøtter,
siste sjanse her!» opp. De fortsatte i milevis. Vi visste at vi nærmet oss
Florida når vi så de skiltene. I Florida kjørte vi A1A, den ruta som gikk fra strand til strand. Vi hadde det aldri travelt, vi bare storkoste oss. Bensinen kostet rundt 7 cent per liter. Familiens Monarch ville
slippe ut cirka et halvt tonn CO2 hver gang vi tok denne turen til Florida, og like mye på hjemveien.
Det lille strandhuset vi hadde leid på New Smyrna Beach langs
Atlantic Avenue lå helt nede på sandstranda, og hadde en egen sti ut
i bølgene. Vi leide samme hus hvert eneste år. Skippy var også med til Florida, og vi løp med ham i sanda. Bilene hadde lov til å kjøre helt ned, så vi kunne slippe Skippy rett ut. Det føltes veldig bra. Og til alle
hundeelskere, i tilfelle dere lurer: Nei, Skippy lå ikke i bagasjerommet på disse lange turene. Han lå baki sammen med Bob og meg.
Likevel måtte vi jo få skolegang, og både Bob og jeg gikk på noe
som het Faulkner Street School. Vi begynte rett over jul og sluttet etter påske, før vi dro nordover for å fullføre året på Omemee Public School. Jeg gikk på masse skoler i oppveksten – jeg kom opp i tolv
før jeg bare droppet alt som het skole – men det slo meg aldri at det var noe annerledes for meg enn for unger flest.
På torsdager stablet vi oss inn i vår Monarch og dro til Buck’s Barn
og drive-in-kinoen. Buck’s Barn var en slags hangar med treflis og
Special_Deluxe.indd 22
2015-08-19 10:53:03
peanøttskall på golvet, og masse spisebord med smårutete duker inne. Der kunne de by på grillet kylling og french fries. Akkurat det spiste
vi hver eneste uke. Det krydde av familier og unger. Etter middagen
tok vi Monarchen og dro til drive-in-kinoen for å få med oss en ny film. Det hang høyttalere ved hver eneste stolpe og luke. Far satte
høyttaleren i frontruta og skrudde opp lyden til tegnefilmene, som
begynte rett etter at det ble mørkt. Der satt vi, sammen med hundrevis av andre biler, og det er et av de beste minnene i hele mitt liv. Familien var sammen, og alt i hele verden var akkurat slik det skulle være.
Vi pleide også ofte å gå ut og spise på et sted hvor de hadde buffé.
Jeg husker en kveld da jeg sto i kø der, mens jeg nistirret på noen fantastisk røde epler. De var plassert midt i hele oppsatsen, og de var
så store, så glinsende, røde, lekre og innbydende. Jeg strakte meg så langt fram jeg bare kunne, fikk tak i et av dem og plasserte det på
tallerkenen min. Da vi hadde funnet plassene igjen, satt alle og lo
av meg. De lo seg fordervet av at jeg hadde tatt et jukseeple fra den
gedigne oppsatsen. Eplet var av voks. Jeg fikk beskjed om å levere det tilbake.
På mandagskveldene var det bingo hos oss. Det kom folk fra hyt-
tene rundt, og mor disket alltid opp med god mat. De voksne drakk øl, ble ganske høyrøstede, og koste seg. Jeg husker en kveld da jeg
gikk ned til dem, etter at jeg egentlig hadde lagt meg, Jeg hadde akkurat lært meg alfabetet, og kunne for første gang stolt gjengi det i alles påhør. Stor applaus! Jeg likte virkelig den rosen. Og snart
var det påske, med påskeegg og -harer. Da vi satte oss i Monarchen for å dra hjem fra Florida denne gangen, var det den siste gangen
vi gjorde akkurat det. Dette var antagelig tidlig i 1953. Vi ble ikke så lenge i Omemee.
23
Special_Deluxe.indd 23
2015-08-19 10:53:03
1954 Monarch Lucerne
Special_Deluxe.indd 24
2015-08-19 10:53:03
kapittel 3
eg skjønte ikke så mye av hva som skjedde, men det hadde med
ekteskapsproblemene til foreldrene mine å gjøre. Vi dro fra
Omemee, hvor vi hadde bodd i flere år, og flyttet til Winnipeg, som
moren og faren min opprinnelig kom fra. På den tiden hadde bensin prisen økt til rundt 8 cent per liter. På turen til Winnipeg slapp vi og
Monarchen cirka 460 gram CO2 ut i atmosfæren. Og vi var ikke alene. I 1954 kjørte 58 millioner andre registrerte motorkjøretøy til sammen 900 milliarder kilometer.
I Winnipeg prøvde foreldrene mine å lappe sammen ekteskapet
sitt. Vi bodde i en liten gate som het Hillcrest Avenue, i nummer 145, og dette er første gang jeg kan huske at huset vårt hadde et gate-
nummer. Jeg gikk de siste par månedene av tredje klasse på Nordale School, og var den nye gutten i klassen. Jeg var alltid den nye gutten i klassen. Det gjorde ikke meg noe.
I en butikk på hjørnet like ved oss, var en liten seilbåt utstilt i vin-
duet. Jeg dro bort og glante på den hver eneste dag. Den minnet meg
om friheten jeg følte da jeg lekte ved elva eller innsjøen i Ontario,
Special_Deluxe.indd 25
2015-08-19 10:53:03
og den følelsen vokste i meg til jeg bare var nødt til å ha den. Som et
tidlig varsel om besettelsene mine senere i livet var den i drømmene
mine hver eneste natt. Jula kom, og jeg fikk ikke seilbåten, men jeg
fikk en Werlich-sykkel av bestefar Bill Ragland! Den lå i en stor eske, og far monterte den for meg, og så la jeg ut på min første tur. Ute var det kaldt og det lå fortsatt litt snø på gressplenene, men fortauene
og gatene var tørre. Jeg fikk snart teken, etter å ha ramlet noen ganger. Jeg suste av gårde med vind i håret og var fri! Jeg cruiset rundt
i nabolaget, og lærte meg alle gatene. Jeg syklet til skolen! Og syklet
hjem. Jeg syklet overalt. Jeg virkelig elsket å bevege meg i verden med vind i luggen.
Hver torsdag kveld var det square dance i samfunnshuset, og jeg,
åtte eller ni år den gangen, dro dit for å prøve meg. Jeg var fisk på
land. Jeg kjente ingen andre der, og klarte i hvert fall ikke å gjøre «do-si-do with the old left hand» mens en fyr ropte ut instrukser
over høyttaleren mens platene ble spilt – men det var jenter der, og det syntes jeg var interessant. Ja, rett og slett fascinerende. Det var
fryktelig spennende når jeg av og til fikk danse med dem. Jeg var fryktelig nervøs og sjenert, men jeg koste meg. Ut på våren hadde jeg blitt kjent med flere unger og fått meg venner, og jeg begynte å føle meg hjemme.
De nye kameratene og jeg syklet rundt til mange steder. Alle hadde
tydeligvis fått sykkel samtidig, og friheten var smittende. Det rant en elv, Assiniboine, gjennom byen, og det løp en naturlig sti (ikke noen
betong- eller gangvei) langs bredden, opp og ned gjennom skogholt og små daler. Den ble bare kalt The Monkey Trail.
Den var laget av indianerne i The First Nations for flere århundrer
siden, den gangen de først slo seg ned i Winnipeg, og var den rene
berg-og-dal-banen. Vi pleide å sykle dit med nistepakker mødrene
våre hadde smurt, og så spiste vi lunsj og syklet mer, før vi syklet hjem.
Special_Deluxe.indd 26
2015-08-19 10:53:03
Det tok gjerne hele dagen, og jeg husker at jeg noen ganger ikke
var hjemme før gatelysene hadde kommet på, og fikk en ordentlig
overhaling av mor og far. Vi kunne selvfølgelig ikke ringe fra noen
kiosk og si fra at vi ble sene, for det ville vært å kaste bort en verdifull mynt. Antagelig hadde jeg ikke noen mynt heller.
Syklingen min fikk en ny dimensjon da jeg begynte å sykle rundt
med masse saker i en tilhenger. En dag jeg var ute med tilhengeren på slep, traff den en stein eller et eller annet, og jeg gikk på hodet
over styret. Jeg landet på hodet også, og ble slått bevisstløs der på fortauet. Jeg husker at jeg kom til meg selv og så noen ukjente fjes stirre ned på meg. Jeg hadde fått hjernerystelse, og det tok en stund
før jeg var helt klar igjen. Forhjulet på sykkelen var et åttetall. Det var jaggu litt av et år i Winnipeg, og det tok slutt like brått som det begynte. Vi flyttet tilbake til Ontario.
Faren min hadde fått jobb i Toronto, hos The Globe and Mail,
hvor han på forsiden av del to hadde en daglig hverdagsfilosofisk spalte, som kanskje kan ha lignet litt på denne boka. Vi fikk ny bil, en
54-modell Monarch Lucerne, som var en sølvmetallic, firedørs sedan, og om den ikke var helt ny, så var den i hvert fall bare ett år gammel. Det mest fascinerende ved denne bilen, var at senere var det absolutt
ingen som husket den, bortsett fra meg, og jeg husket den svært godt.
Broren min, Bob, som har hjulpet meg å huske masse til denne boka, var helt sikker på at vi aldri hadde hatt noen slik bil. Kanskje jeg bare fablet. Kanskje ikke! Den sto så virkelig for meg, og jeg var i ekstase
da jeg for ikke lenge siden fant et bilde fra barndommen som beviste at den hadde eksistert. Jeg var nesten innstilt på å innrømme at jeg hadde fantasert, da dette lille fotoet dukket opp.
27
Special_Deluxe.indd 27
2015-08-19 10:53:03