Skyggejegerne 6 - Den himmelske ilds by

CASSANDRA CLARE

Sagt om Skyggejegerne: «Clares stemningsfulle scener er rett på sak, hun skjeler både til nygotiske skrekkfilmer og moderne fantasyklassikere fra Neil Gaiman. Varulver, vampyrer, engler og alver passer alle sammen inn i dette fantastiske miljøet.»

Publishers Weekly

Mørket har senket seg over skyggejegernes verden, og Nephilim overmannes av kaos og ødeleggelse.

Clary, Jace og Simon står ansikt til ansikt med sin verste fiende noensinne: Clarys egen bror, Sebastian Morgenstern.

Skyggejegerne står maktesløse overfor Sebastians ondskap. Hvem overlever det aller siste oppgjøret?

«Gjør deg klar for å bli hekta!»

Entertainment Weekly «Skyggejeger-serien er en verden jeg ville ha elsket å leve i. Vakkert!»

Stephenie Meyer, forfatteren av Twilight-bøkene ISBN 978-82-516-8537-5 ISBN 978-82-516-8537-5

CLARE

HAR DU LEST DE FEM FØRSTE BØKENE?

SKYGGEJEGERNE BOK 6

Den himmelske ilds by

Cassandra Clare ble født av amerikanske foreldre i Teheran, Iran. Før hun var ti år gammel hadde hun bodd i Frankrike, England og Sveits. Etter å ha jobbet i ulike underholdningsmagasiner i Los Angeles og New York, ble hun i 2006 forfatter på heltid. Den himmelske ilds by er sjette og siste roman i serien Skyggejegerne.

MØRKE OG KAOS HERSKER. VERDEN VIL FORANDRES FOR ALLTID. HVEM OVERLEVER DEN SISTE KAMPEN MELLOM SKYGGEJEGERE OG DEMONER?

Skyggejegerne Bok 6

Demonenes by

Den tause byen

Glassbyen

De falne englers by

Den himmelske ilds by CASSANDRA CLARE

De fortapte sjelers by

9 788251 685375 www.schibstedforlag.no

Skyggejegerne6-OMSLAG.indd 1

18.06.15 17:41

Cassandra Clare

S K YG G E J E G E R N E

Den himmelske ilds by Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Originalens tittel: The Mortal Instruments – City of Heavenly Fire Copyright © 2014 by Cassandra Claire LLC Omslag © 2014 Cliff Nielsen Published with agreement with the author, c/o BAROR INTERNATIONAL, INC., Armonk, New York, U.S.A. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Oversatt av Bente Rannveig Hansen Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Repro: KS Design, Rasta Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland Sitatet på side 125 er hentet fra Kong Henrik VI av William Shakespeare, oversatt av Arthur Olav Sandved, H. Aschehoug & Co., Oslo 1996 Sitatene på side 399, 664-665 og 671 er hentet fra Det tapte paradis av John Milton, oversatt av Arthur Olav Sandved, H. Aschehoug & Co., Oslo 2005 ISBN: 978-82-516-8537-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til Elias og Jonah.

For salig er Gud, og n책r mennesket vil, da er det en gnist av Den himmelske ild.

John Dryden, Absalom and Achitophel

q

PROLOG F A L L E S OM R E G N

Instituttet i Los Angeles, desember 2007 Været var perfekt den dagen foreldrene til Emma Carstairs ble drept.

Ikke for det, været var stort sett perfekt i Los Angeles. Det var en klar vintermorgen da moren og faren til Emma satte henne av ved instituttet på høyden bak Pacific Coast Highway, med utsikt over det blå havet. Fra klippene i Pacific Palisades til strendene i Point Dume var det ikke en eneste sky å se.

Kvelden før var det kommet inn en rapport om demonisk aktivitet i nærheten av strandgrottene ved Leo Carrillo. Ekteparet Carstairs hadde fått i oppdrag å undersøke saken. Senere skulle Emma huske hvordan moren sto i blåsten og strøk en forvillet hårlokk bak øret mens hun tilbød seg å tegne en fryktløsrune på faren, og at John Carstairs lo og sa at han ikke var helt komfortabel med nymotens runer. Han forholdt seg til det som sto skrevet i Gråboken, ellers takk.

Emma, på sin side, var blitt irritert på foreldrene, så hun ga dem en kjapp klem før hun rev seg løs og sprang opp trappen til instituttet så ryggsekken hoppet mellom skulderbladene hennes. De sto igjen nede på gårdsplassen og vinket til henne.

7

den himmelske ilds by

Emma var overlykkelig for at hun fikk trene på instituttet. Ikke nok med at bestevennen hennes, Julian, bodde der, men hun hadde bestandig følelsen av å dykke ned i havet når hun gikk inn dit. Det var en diger bygning i tre og stein i enden av en lang grusvei som snodde seg mellom bakkekammene. Hvert eneste rom, hver eneste etasje, hadde utsikt over havet og fjellene og himmelen, dirrende flater av blått og grønt og gull. Emma drømte om å klatre opp på taket sammen med Jules – enn så lenge hadde foreldrene satt en stopper for akkurat det – for å sjekke om de kunne se helt til ørkenen i sør.

Ytterdørene visste hvem hun var og ga mykt etter for den velkjente berøringen hennes. Inngangspartiet og de nedre etasjene i instituttet vrimlet av skyggejegere som hastet hit og dit. Sikkert et eller annet slags møte, tenkte Emma. I mengden fikk hun øye på faren til Julian, Andrew Blackthorn, lederen for instituttet. For å slippe alle velkomsthilsenene skyndte hun seg til omkledningsværelset i andre etasje, der hun byttet ut jeans og T-skjorte med treningsklær – en genser som var altfor stor for henne, løstsittende bomullsbukser og, det viktigste av alt: sverdet hektet over skulderen.

Cortana. Navnet betydde ganske enkelt «kortsverd», men for Emma var det ikke kort. Det var like langt som underarmen hennes, skinnende blankt metall, og langs bladet var det risset inn noen ord som alltid fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på henne: Jeg er Cortana, av samme stål og temperament som Joyeuse og Durendal. Faren hadde forklart henne hva det betydde den første gangen han la sverdet i de ti år gamle hendene hennes.

«Du kan øve med dette fram til du blir atten. Da er det ditt,» hadde John Carstairs sagt, og smilt da han så hvordan hun lot fingrene gli over inskripsjonen. «Forstår du hva ordene betyr?»

Hun hadde ristet på hodet. «Stål» forsto hun, men ikke «temperament». Hun visste at «temperament» betydde sinne, noe faren 8

falle som regn

hennes stadig vekk minte henne på at hun måtte kontrollere. Hva hadde det med et sverd å gjøre?

«Du kjenner til familien Wayland,» hadde han sagt. «De var berømte våpenmakere før Jernsøstrene begynte å smi alle skyggejegersverdene. Smeden Wayland lagde Excalibur og Joyeuse, sverdene til Arthur og Lancelot, og Durendal, sverdet til helten Roland. De smidde dette sverdet også, av det samme stålet. Alt stål må herdes, det vil si utsettes for kraftig varme, nesten kraftig nok til at det smelter eller ødelegger stålet – og deretter tempereres – for at det skal bli sterkere.» Han kysset henne på pannen.

«Familien Carstairs har båret dette sverdet i generasjoner. Inskripsjonen minner oss på at Skyggejegerne er Engelens våpen. Vi herdes i ilden, så tempereres vi og blir sterkere. Når vi lider, overlever vi.»

Emma kunne nesten ikke vente til de seks årene hadde gått, til hun ble atten og var gammel nok til å reise verden rundt og slåss mot demoner, gammel nok til å bli temperert i ilden. Nå spente hun på seg sverdet og gikk ut av omkledningsværelset mens hun så for seg hvordan det kom til å bli. Hun forestilte seg at hun sto på toppen av klippen over havet ved Point Dume og slo tilbake en gruppe Raum-demoner med Cortana. Julian var sammen med henne, så klart, og sloss med sitt eget yndlingsvåpen, armbrøsten.

Jules var alltid i Emmas tanker. Emma hadde kjent ham så lenge hun kunne huske. Familiene Blackthorn og Carstairs hadde alltid stått hverandre nær, og Jules var bare noen få måneder eldre enn henne; hun hadde bokstavelig talt aldri levd i en verden der han ikke fantes. Hun hadde lært å svømme i havet sammen med ham da de var småunger. De hadde lært å gå samtidig, og deretter løpe.

Foreldrene hans hadde båret henne rundt, og storebroren og storesøsteren hans hadde satt henne på plass når hun oppførte seg dårlig.

Og de hadde oppført seg dårlig mange ganger. Å farge den 9

den himmelske ilds by

lodne, hvite katten til familien Blackthorn – Oscar – lyseblå, hadde vært Emmas idé da de begge var sju. Julian hadde likevel påtatt seg skylden; han gjorde ofte det. Tross alt, sa han, var hun enebarn mens han var ett av sju søsken, så foreldrene hans ville glemme at de var sinte på ham mye fortere enn hennes ville.

Hun husket da moren hans døde, like etter at Tavvy ble født, og at hun hadde stått og holdt Jules i hånden mens liket hadde brent og røyken hadde snodd seg mot himmelen. Hun husket at han hadde grått, og at hun hadde tenkt at gutter gråt helt annerledes enn jenter, med vonde hese hulk som hørtes ut som om de ble slept ut med kroker. Kanskje det var verre for dem, siden de liksom ikke skulle gråte …

«Au!» Emma stavret bakover; hun hadde vært så fordypet i tanker at hun hadde gått rett på faren til Julian, en høy mann med det samme rufsete brune håret som de fleste av barna hans. «Beklager, Mr. Blackthorn!»

Han smilte bredt. «Det er første gang jeg ser noen som er så ivrig etter å komme i gang med treningen,» ropte han da hun stormet videre bortover korridoren.

Treningsrommet var et av de rommene i bygningen som Emma likte aller best. Det opptok nesten en hel etasje, og både østveggen og vestveggen var av klart glass. Man kunne se blått hav nesten uansett hvor man snudde seg, og man kunne se hele kystlinjen fra nord til sør, der det endeløse Stillehavet strakte seg mot Hawaii.

Midt ute på det blankpolerte tregulvet sto Blackthorn-familiens huslærer, en imponerende dame som het Katerina og som akkurat nå underviste tvillingene i knivkasting. Livvy fulgte villig instruksene, slik hun alltid gjorde, mens Ty var gretten og motvillig.

Julian lå på ryggen borte ved vestvinduet, iført lette treningsklær, og pratet med Mark, som satt fordypet i en bok og gjorde sitt beste for å ignorere den yngre halvbroren sin.

10

falle som regn

«Synes du ikke at Mark er et rart navn på en skyggejeger?» sa Julian da Emma nærmet seg. «Jeg mener, hvis du tenker over det.

Det er litt forvirrende. ‘Merk meg, Mark?’»

Mark så opp fra boken og glodde irritert på lillebroren. Julian snurret åndsfraværende en stele i hånden. Han holdt den som en malerpensel, noe Emma stadig vekk kjeftet på ham for. Man skulle holde en stele som en stele, som om den var en forlengelse av hånden, ikke som et kunstnerverktøy.

Mark sukket tilgjort. Han var seksten og akkurat gammel nok til å synes at alt Emma og Julian gjorde, var enten irriterende eller latterlig. «Hvis det plager deg, kan du bruke hele navnet mitt,» sa han «Mark Anthony Blackthorn?» Julian rynket på nesen. «Det tar for lang tid. Tenk om vi blir angrepet av en demon? Du kommer til å være død før jeg er halvferdig med å si navnet ditt.»

«Når du redder livet mitt, mener du?» spurte Mark. «Du synes ikke du er litt vel tøff i trynet nå, din spjæling?»

«Det kan jo skje.» Julian satte seg opp, ikke veldig fornøyd med å bli kalt en spjæling. Håret hans sto til alle kanter. Storesøsteren Helen kastet seg stadig vekk over ham med en hårbørste, men det hjalp aldri stort. Han hadde typisk Blackthorn-hår, som faren og de fleste av brødrene og søstrene sine – uregjerlige lokker med samme farge som mørk sjokolade. Familielikheten hadde alltid fascinert Emma, som ikke liknet noe særlig på verken moren eller faren, hvis man da ikke regnet med at faren hennes var blond.

Helen hadde vært i Idris i flere måneder sammen med kjæresten sin, Aline; de hadde byttet familieringer og hadde et «veldig seriøst» forhold, ifølge Emmas foreldre, noe som stort sett innebar at de sendte hverandre sentimentale blikk. Emma var fast bestemt på at hvis hun noen gang ble forelsket, skulle hun ikke bli så sentimental som de to var. Hun hadde forstått at det var litt oppstyr rundt dem fordi både Helen og Aline var jenter, men hun skjønte 11

den himmelske ilds by

ikke hvorfor, og det virket som om familien Blackthorn likte Aline veldig godt. Hun utstrålte ro, og gjorde Helen mindre irritabel.

At Helen var bortreist betydde at det ikke var noen som klippet håret til Jules for tiden, og tuppene var gylne i sollyset som sto inn i rommet. Utenfor vinduet på østveggen lå den skyggeaktige fjellstrekningen som skilte havet fra San Fernando Valley – tørre, støvete knauser pepret fulle av juv, kaktusplanter og tornebusker. Det hendte at skyggejegerne trente utendørs, og da storkoste Emma seg. Hun elsket å finne skjulte stier og hemmelige fosser og de søvnige firfislene som lå og døste på steinene i nærheten av dem. Julian var ekspert på å lokke firfislene til å kravle inn i hånden hans og sove der mens han strøk dem over hodet med tommelen.

«Pass på!» Emma dukket da en kniv med trespiss suste forbi hodet hennes og dunket inn i vinduet før den spratt tilbake og traff Mark i beinet. Han slengte fra seg boken og reiste seg, olm i blikket. Mark var strengt tatt hjelpelærer og skulle assistere Katerina, men han foretrakk å lese framfor å undervise.

«Tiberius,» sa Mark. «Ikke kast kniver på meg.»

«Det var et uhell.» Livvy gikk og stilte seg mellom tvillingbroren sin og Mark. Tiberius var like mørkhåret som Mark var lyshåret, den eneste i familien – foruten Mark og Helen, som egentlig ikke telte fordi de var av samme blod som De underjordiske – som ikke hadde det brune håret og de blågrønne øynene som var så typisk for familien Blackthorn. Ty hadde krøllete svart hår, og øynene hans var grå som jern.

«Nei, det var ikke det,» sa Ty. «Jeg siktet på deg.»

Mark trakk pusten overdrevent dypt og strøk hendene gjennom håret, noe som fikk det til å stritte rett til værs. Mark hadde typiske Blackthorn-øyne, irrgrønne, men i likhet med Helen hadde han helt lyst hår, nesten hvitt, slik også moren hadde hatt. Ryktene ville ha det til at moren til Mark hadde vært en prinsesse ved Alvehoffet; 12

falle som regn

hun hadde hatt en affære med Andrew Blackthorn og fått to barn med ham som hun hadde satt igjen på trappen utenfor Instituttet i Los Angeles natten før hun forsvant for alltid.

Faren til Julian hadde tatt ansvaret for halv-alvebarna sine og oppfostret dem som skyggejegere. Skyggejegerblodet var dominant, og selv om Rådet ikke likte det, tillot de halvt underjordiske barn i Enklaven såfremt huden deres kunne tåle runer. Både Helen og Mark hadde fått sine første runer som tiåringer og tålte det godt, selv om Emma så at det var mer smertefullt for Mark å bli merket enn for en vanlig skyggejeger. Hun registrerte at han krympet seg når stelen ble plassert på huden hans, selv om han prøvde å skjule det. Den siste tiden hadde hun registrert mange flere ting ved Mark – at den uvanlige, alveaktige ansiktsformen hans var tiltrekkende, og at skuldrene hans var brede under genseren. Hun visste ikke hvorfor hun la merke til den slags, og hun likte det ikke noe særlig. Det gjorde at hun følte for å glefse til ham eller gjemme seg, ofte begge deler samtidig.

«Du stirrer,» sa Julian og kikket på Emma over knærne på de malingsflekkete treningsbuksene sine.

Hun kom til seg selv igjen. «På hva da?»

«På Mark – som vanlig.» Han hørtes irritert ut.

«Hold munn!» freste Emma lavt, og nappet stelen fra ham.

Han nappet den tilbake, og det oppsto et basketak mellom dem.

Emma fniste da hun rullet vekk fra Julian. Hun hadde trent sammen med ham så lenge at hun visste om alle bevegelsene hans før han gjorde dem. Det eneste problemet var at hun hadde en tendens til å la ham slippe for lett. Bare tanken på at noen skulle skade Julian, gjorde henne rasende, og iblant innbefattet det henne selv også.

«Dreier dette seg om biene på rommet ditt?» spurte Mark idet han marsjerte bort til Tiberius. «Du vet jo hvorfor vi var nødt til å kvitte oss med dem!»

13

den himmelske ilds by

«Jeg regner med at du gjorde det for å motarbeide meg,» sa Ty. Ty var liten for alderen – ti år – men han hadde ordforrådet og diksjonen til en åtti år gammel mann. Ty pleide ikke å lyve, hovedsakelig fordi han ikke skjønte hvorfor han kanskje trengte det. Han kunne ikke skjønne hvorfor folk av og til ble irriterte eller forbannet på ham for ting han gjorde, og han kunne bli forvirret eller skremt av de sinte reaksjonene deres, alt etter humøret.

«Det handler ikke om jeg motarbeider deg, Ty. Du kan bare ikke ha bier på rommet ditt …»

«Jeg studerte dem!» forklarte Ty, og rødmen steg i de bleke kinnene. «Det var viktig, og de var vennene mine, og jeg visste hva jeg gjorde.»

«Akkurat som du visste hva du gjorde med den klapperslangen for en stund siden?» sa Mark. «Noen ganger tar vi ting fra deg fordi vi ikke vil at du skal komme til skade. Jeg vet at det er vanskelig å forstå, Ty, men vi er glade i deg.»

Ty så tomt på ham. Han visste hva «jeg er glad i deg» betydde, og han visste at det var bra, men han kunne ikke forstå hvorfor det var en forklaring på alt mulig.

Mark bøyde seg framover med hendene på knærne til øynene hans var på høyde med de grå øynene til Ty. «Ok, nå skal jeg fortelle deg hva vi kommer til å gjøre …»

«Ha!» Emma hadde klart å rulle Julian over på ryggen og vriste stelen fra ham. Han lo, og vred seg under henne helt til hun låste armene hans fast til gulvet.

«Jeg gir opp,» sa han. «Jeg gir …»

Han lo opp mot henne, og plutselig slo det henne at det egentlig føltes ganske snålt å ligge oppå Jules, og at han faktisk hadde et pent ansikt, han også, akkurat som Mark. Rundt og gutteaktig og velkjent, men det føltes nesten som om hun kunne se gjennom det ansiktet han hadde nå, til det ansiktet han kom til å ha når han ble eldre.

14

falle som regn

Det ringte på døren i instituttet, og lyden forplantet seg i rommet. Det var en dyp, fyldig, rungende lyd, som kirkeklokker. Sett utenfra, med mundane øyne, fortonte instituttet seg som ruinene av en gammel spansk misjonsstasjon. Trass i at skilt med påskriften PRIVAT EIENDOM og ADGANG FORBUDT var plassert overalt, hendte det likevel at folk – stort sett mundaner med en liten dose av Synet – kom helt bort til døren.

Emma rullet seg av Julian og børstet av klærne sine. Hun hadde sluttet å le. Julian satte seg opp mens han støttet seg på hendene, og så spørrende på henne. «Alt i orden?» sa han.

«Jeg slo albuen min,» løy hun, og kastet et blikk på de andre.

Livvy lot Katerina vise henne hvordan hun skulle holde kniven, og Ty ristet på hodet mot Mark. Ty. Det var hun som hadde gitt Tiberius kallenavnet da han ble født, for hun var bare atten måneder gammel og klarte ikke si «Tiberius», men hadde kalt ham «Ty-Ty» i stedet. Av og til lurte hun på om han husket det. Det var merkelig hva som betydde noe for Ty og hva som ikke gjorde det. Det var umulig å forutsi.

«Emma?» Julian lente seg framover, og så var det som om alt eksploderte rundt dem. Et voldsomt lysglimt flammet opp, og verden utenfor vinduene ble gyllenhvit og rød, som om instituttet sto i brann. Samtidig krenget gulvet under dem som dekket på et skip. Emma skled framover i samme øyeblikk som et fælt skrik lød nedenfra – et redselsfullt, ugjenkjennelig skrik.

Livvy gispet og kastet seg mot Ty, og slo armene rundt ham som om hun kunne omslutte og beskytte kroppen hans med sin egen.

Livvy var et av de svært få menneskene som kunne røre Ty uten at han reagerte på det; han sto der med oppsperrede øyne og den ene hånden viklet inn i ermet på genseren til søsteren sin. Mark var allerede på beina; Katerinas ansikt var blekt under de mørke korketrekkerne.

«Dere blir her,» sa hun til Emma og Julian idet hun trakk sverdet 15

den himmelske ilds by

ut av skjeden som hang ved hoften hennes. «Se etter tvillingene.

Mark, du blir med meg.»

«Nei!» sa Julian og stavret seg opp på føttene. «Mark …»

«Jeg klarer meg, Jules,» sa Mark med et beroligende smil. Han hadde allerede en dolk i hver hånd. Han var kvikk og rask med kniver, og han bommet aldri. «Bli her hos Emma,» sa han og nikket mot dem begge. Så satte han etter Katerina, og døren til treningsrommet slo igjen bak dem.

Jules gikk forsiktig nærmere Emma, tok hånden hennes og hjalp henne opp på beina. Aller helst ville hun vise ham at hun hadde det fint og kunne stå ved egen hjelp, men hun ga etter. Hun forsto trangen til å føle at man gjorde noe, hva som helst for å hjelpe.

Med ett gjallet enda et skrik nedenfra, fulgt av lyden av glass som ble knust. Emma skyndte seg over til den andre enden av rommet, bort til tvillingene; de sto fullstendig urørlige, som små statuer.

Livvy var askegrå i ansiktet; Ty tviholdt i genseren hennes.

«Det kommer til å gå bra,» sa Jules og la hånden mellom de tynne skulderbladene til broren. «Uansett hva det er …»

«Du aner jo ikke hva det er,» sa Ty forpustet. «Du kan ikke si at det kommer til å gå bra. Du aner ikke.»

Så skar enda en lyd gjennom luften. Denne gangen var det verre enn et skrik. Det var et skrekkinnjagende hyl, dyrisk og heslig. Varulver? tenkte Emma forvirret, men hun hadde hørt varulver hyle før, og dette var mørkere, ondere.

Livvy krøp sammen mot skulderen til Ty. Han løftet det lille, hvite ansiktet, og blikket flakket over Emma og videre til Julian.

«Hvis vi gjemmer oss her,» sa Ty, «og hvis den greia finner oss og skader søsteren vår, så er det din skyld.»

Ansiktet til Livvy var skjult, hun presset seg fremdeles mot Ty. Han hadde snakket med rolig stemme, men Emma var ikke i tvil om at han mente det han sa. Hvor skremmende intelligent Ty enn var, hvor annerledes, og hvor likegyldig han enn var overfor 16

falle som regn

andre mennesker, var han og tvillingsøsteren uatskillelige. Hvis Livvy var syk, sov Ty i fotenden av sengen hennes. Pådro hun seg et skrubbsår, fikk han panikk, og det var det samme den andre veien.

Emma så de motstridende følelsene jage over ansiktet til Julian – blikket hans søkte hennes, og hun nikket så vidt. Tanken på å bli værende i treningsrommet og vente på at det som hadde lagd den lyden, skulle komme, fikk det til å føles som om huden ble skrellet av knoklene hennes.

Julian strente over til den andre siden av rommet og kom tilbake med en armbrøst og to dolker. «Du må slippe Livvy nå, Ty,» sa han, og i neste øyeblikk hadde tvillingene revet seg løs fra hverandre.

Jules rakte Livvy en dolk og holdt den andre fram for Tiberius, som stirret på den som om han aldri hadde sett noe liknende. «Ty,» sa Jules og lot hånden falle. «Hvorfor hadde du de biene på rommet ditt? Hva er det med dem som du liker?»

Ty sa ingenting.

«Du liker måten de samarbeider på, ikke sant?» sa Julian. «Og nå må vi samarbeide. Vi skal komme oss inn på kontoret og ta en telefon til Enklaven, ok? En nødtelefon. Så sender de forsterkninger som kan beskytte oss.»

Ty strakte hånden ut etter dolken med et lite nikk. «Det var det jeg ville ha foreslått hvis Mark og Katerina hadde hørt på meg.»

«Det var det han ville ha foreslått,» sa Livvy. Hun hadde tatt imot dolken med større selvtillit enn Ty, og holdt den som om hun visste hvordan hun skulle håndtere kniven. «Det var det han tenkte på.»

«Nå må vi være veldig stille,» sa Jules. «Dere to blir med meg bort på kontoret.» Han løftet blikket og så Emma inn i øynene.

«Emma henter Tavvy og Dru og møter oss der. Greit?»

Hjertet slo kollbøtte i brystet til Emma. Octavius – Tavvy, det lille barnet, bare to år gammel. Og Dru, åtte, for ung til å starte 17

den himmelske ilds by

fysisk trening. Selvfølgelig måtte noen gå og hente dem. Og blikket til Jules var bønnfallende.

«Ja,» sa hun. «Det er akkurat det jeg gjør.»

Cortana var spent fast på ryggen til Emma, og i hånden hadde hun en kastekniv. Hun syntes hun kunne kjenne at metallet pulserte som hjerteslag gjennom blodårene da hun smøg seg bortover korridoren i instituttet med ryggen inn mot veggen. Med jevne mellomrom åpnet korridoren seg til vinduer, og hun fikk et forlokkende glimt av blått hav og grønne fjell og fredfylte hvite skyer.

Hun tenkte på foreldrene sine, ute på stranden et eller annet sted, uten noen som helst anelse om det som skjedde på instituttet. Hun ønsket at de var der, og samtidig var hun glad for at de ikke var det.

De var trygge, om ikke annet.

Hun befant seg i den delen av instituttet som hun kjente aller best: boligdelen. Hun snek seg forbi det forlatte soverommet til Helen, tomt for klær og med et støvete sengeteppe. Forbi Julians rom, som hun kjente ut og inn etter å ha overnattet en million ganger, og Marks, bak en lukket dør. Det neste rommet var Mr. Blackthorns, og ved siden av det igjen lå barnerommet. Emma trakk pusten dypt og dyttet opp døren med skulderen.

Synet som møtte henne i det lille blåmalte rommet, fikk henne til å sperre opp øynene. Tavvy lå i barnesengen sin – de små hendene knuget rundt sprinklene, og ansiktet hans var rødt og forgrått. Drusilla sto foran barnesengen med et sverd – Engelen måtte vite hvor hun hadde fått tak i det – i hånden, et sverd som pekte mot Emma. Hånden til Drusilla skalv så fælt at sverdspissen danset i luften, og flettene hennes sto rett ut på hver side av det lubne ansiktet, men uttrykket i Blackthorn-øynene var hardt som stål: Du våger ikke å røre broren min.

«Dru,» sa Emma så mykt hun bare kunne. «Dru, det er meg.

Jules sendte meg for å hente dere.»

18

falle som regn

Dru lot sverdet falle klaprende til gulvet og begynte å gråte.

Emma feide forbi henne og løftet den lille gutten opp av barnesengen med den ledige armen, og heiste ham opp på hoften sin. Tavvy var liten for alderen, men veide likevel drøye tolv kilo; hun ynket seg da han klamret seg til håret hennes.

«Memma,» sa han.

«Hysj.» Hun kysset ham på pannen. Han luktet barnesjampo og tårer. «Dru, hold deg fast i beltet mitt, ok? Vi skal gå til kontoret.

Der er vi trygge.»

Dru grep fatt i våpenbeltet til Emma med de små hendene; hun hadde allerede sluttet å gråte. Skyggejegere gråt ikke noe særlig, ikke engang når de bare var åtte år gamle.

Emma førte an ut i korridoren. Lydene fra etasjen under var enda verre nå. Skrikingen pågikk fremdeles, de dype ulene, lyden av glass som ble knust og treverk som ble splintret. Emma listet seg nærmere mens hun knuget Tavvy inntil seg og mumlet gang på gang at alt var bra, at alt skulle bli bra. De passerte flere vinduer, og solen flommet ubarmhjertig inn gjennom rutene og var nær ved å blinde henne.

Hun var blindet, av panikk og av solen; det var den eneste forklaringen på den glippen hun nå gjorde. Hun svingte ut i korridoren, og i stedet for å ende opp der hun hadde regnet med, befant hun seg plutselig øverst i den brede trappen som førte ned til foajeen og de store dobbeltdørene som utgjorde inngangen til bygningen.

Foajeen vrimlet av skyggejegere. Noen av dem – hun gjenkjente dem som nephilim fra Los Angeles-enklaven – iført svart stridsantrekk, andre i rødt. Rekke på rekke med skulpturer var blitt veltet og lå smadret og pulverisert utover gulvet. Glassmaleriet som vendte ut mot havet var blitt knust, og det var glasskår og blod overalt.

Emma kjente at det veltet seg i magen. Midt i foajeen sto en 19

den himmelske ilds by

høy skikkelse i purpurrødt. Han var lys blond, nesten hvithåret, og ansiktet hans liknet det meislede marmoransiktet til Raziel, bare at det var fullstendig blottet for barmhjertighet. Øynene hans var kullsvarte, og i den ene hånden bar han et sverd preget med et mønster av stjerner; i den andre hadde han et beger lagd av skimrende adamas.

Synet av begeret utløste et eller annet i Emmas bevissthet. De voksne likte ikke å diskutere politikk når de yngre skyggejegerne var i nærheten, men hun visste at Valentine Morgensterns sønn hadde tatt et nytt navn og sverget hevn over Enklaven. Hun visste at han hadde lagd et beger som var det motsatte av Engelens beger – som forvandlet skyggejegere til onde, demoniske skapninger.

Hun hadde hørt Mr. Blackthorn kalle de onde skyggejegerne «de formørkede»; han hadde sagt at han heller ville dø enn å bli en av dem.

Så dette var altså ham. Jonathan Morgenstern, som alle kalte Sebastian – en skikkelse hentet ut av et eventyr, en historie fortalt for å skremme barn, gjort levende. Valentines sønn.

Emma la en hånd bak på Tavvys hode og presset ansiktet hans mot skulderen sin. Hun kunne ikke røre seg. Det føltes som om hun hadde blylodd festet til føttene. Overalt rundt Sebastian var det skyggejegere i svart og rødt, og skikkelser i mørke kapper – var de også skyggejegere? Hun visste ikke – ansiktene deres var skjult, og der var Mark, med hendene tvunget bak på ryggen av en skyggejeger i rødt stridsantrekk. Dolkene hans lå ved føttene hans, og han hadde blod på treningsklærne.

Sebastian løftet en hånd og krummet en lang, hvit finger. «Før henne fram,» sa han; det ble litt oppstuss i mengden, og Mr. Blackthorn tok noen skritt fram mens han slepte Katerina etter seg. Hun kjempet imot, slo etter ham, men han var for sterk.

Emma stirret med skrekk og vantro mens Mr. Blackthorn skjøv henne ned på knærne.

20

falle som regn

«Og nå,» sa Sebastian med silkemyk stemme, «skal du drikke av Dødens beger.» Så tvang han kanten av begeret inn mellom leppene til Katerina.

Det var da Emma fant ut hvor de redselsfulle hylene kom fra.

Katerina forsøkte å komme seg løs, men Sebastian var altfor sterk; han presset begeret inn mellom tennene hennes, og Emma så henne svelge og gispe. Hun vred seg unna, og denne gangen lot Mr. Blackthorn henne gjøre det; han lo, og det samme gjorde Sebastian. Katerina falt om på gulvet mens hun ristet i kramper, og ut av munnen hennes kom et langtrukkent skrik – verre enn et skrik, et hyl av smerte som om sjelen ble revet ut av kroppen hennes.

Det lød spredt latter i rommet. Sebastian smilte, og det var både noe grusomt og noe vakkert ved ham, på samme måte som det var noe grusomt og vakkert ved giftslanger og store hvithaier. Han hadde to følgesvenner ved sin side, så Emma: en kvinne med gråsprengt brunt hår og en øks i hendene, og en høy skikkelse fullstendig innhyllet i en svart kutte. Det eneste ved ham som var synlig, var de mørke støvlene som stakk fram under kanten av kappen.

Bare høyden og bredden fikk henne til å anta at det var en mann.

«Var det den siste av skyggejegerne her?» spurte Sebastian.

«Det er den gutten der også. Mark Blackthorn,» sa kvinnen som sto ved siden av ham, og så løftet hun en finger og pekte på Mark.

«Han burde være gammel nok.»

Sebastian så ned på Katerina, som hadde sluttet å riste av krampe og lå helt stille med det mørke håret i floker over ansiktet. «Kom deg opp, søster Katerina,» sa han. «Gå og hent Mark Blackthorn og før ham fram for meg.»

Emma sto og stirret som fastfrosset mens Katerina langsomt kom seg på beina. Katerina hadde vært huslærer på instituttet så lenge Emma kunne huske; hun hadde vært læreren deres da Tavvy ble født, da moren til Jules hadde dødd, da Emma først hadde startet med fysisk trening. Hun hadde undervist dem i språk, hun 21

den himmelske ilds by

hadde renset og forbundet sårene deres og gitt dem deres aller første våpen; hun hadde vært som et familiemedlem, og nå gikk hun, tom i blikket, gjennom kaoset på gulvet og strakte seg etter Mark.

Dru gispet og brakte Emma tilbake til bevissthet. Hun snudde seg brått og plasserte Tavvy i armene til Dru. Dru stavret litt, men tok seg inn igjen og klemte lillebroren hardt inntil seg. «Løp,» sa Emma. «Løp til kontoret. Si til Julian at jeg kommer straks.»

Den inntrengende tonen i stemmen til Emma talte for seg selv: Drusilla protesterte ikke, men klemte broren enda tettere inntil seg og styrtet i vei så fort at de nakne små føttene knapt nok lagde lyd mot gulvet i korridoren. Emma virvlet rundt igjen og stirret på skrekkscenarioet som utspilte seg der nede. Katerina dyttet Mark foran seg med en dolk presset mot huden mellom skulderbladene hans. Han vaklet og holdt på å falle foran Sebastian; Mark var nærmere trappen nå, og Emma kunne se at han hadde slåss. Han hadde blåmerker på hendene og håndleddene etter å ha forsvart seg, han hadde kutt i ansiktet, og det hadde åpenbart ikke vært tid til helbredelsesruner. Hele det høyre kinnet hans var innsmurt med blod. Sebastian betraktet ham mens munnen hans fortrakk seg i sinne.

«Denne er ikke ett hundre prosent Nephilim,» sa han. «Delvis alv, stemmer det? Hvorfor ble jeg ikke informert om dette?»

Det oppsto mumling omkring ham. Den brunhårede kvinnen sa: «Betyr det at Dødens beger ikke fungerer på ham, Lord Sebastian?»

«Det betyr at jeg ikke vil ha ham,» sa Sebastian.

«Vi kan ta ham med til saltdalen,» sa den brunhårede kvinnen.

«Eller til det høye Edom, der vi kan ofre ham til Asmodeus’ og Liliths fornøyelse.»

«Nei,» sa Sebastian langsomt. «Nei, jeg tror det ville være uklokt å gjøre det med en av Alvefolkets blod.»

22

falle som regn

Mark spyttet på ham.

Sebastian så bestyrtet ut. Han snudde seg mot Julians far. «Kom og hold ham fast,» sa han. «Du kan skade ham hvis du føler for det.

Jeg har ikke mye tålmodighet med bastardsønnen din.»

Mr. Blackthorn trådte fram med et slagsverd i hånden. Bladet var allerede stenket av blod. Øynene til Mark bulte av redsel.

Sverdet ble løftet …

Kastekniven forlot Emmas hånd. Den fløy gjennom luften og pløyde seg inn i brystet på Sebastian Morgenstern.

Sebastian stavret bakover, og sverdhånden til Mr. Blackthorn falt ned langs siden hans. De andre ropte ut; Mark spratt opp på beina idet Sebastian stirret ned på kniven som sto i brystet på ham, håndtaket som stakk ut av hjertet hans. Han rynket pannen.

«Au,» sa han, og trakk ut kniven. Bladet var sleipt av blod, men Sebastian virket uberørt av skaden. Han slengte våpenet til side og løftet blikket. Emma kjente de mørke, tomme øynene hans på seg, som om hun ble berørt av kalde fingrer. Hun kjente at han tok mål av henne, bedømte henne og kjente henne igjen, før han avfeide henne.

«Det er synd og skam at du ikke kommer til å overleve,» sa han til henne. «Ellers kunne du ha fortalt Enklaven at Lilith har gjort meg grenseløst sterk. Kanskje kunne Ærerik gjøre ende på meg.

Synd for Nephilim at de ikke kan be himmelriket om flere tjenester, og at ingen av de ynkelige krigsredskapene de smir i Diamantfortet kan skade meg lenger.» Han vendte seg mot de andre. «Drep jenta,» kommanderte han, og gjorde en foraktfull håndbevegelse mot den blodige jakken sin.

Emma så at Mark kastet seg mot trappen i et forsøk på å nå fram til henne før noen andre, men den mørke skikkelsen ved Sebastians side hadde allerede grepet fatt i Mark og dro ham bakover med svarte, hanskekledde hender. Så la hendene seg rundt livet på Mark og holdt ham fast, som for å beskytte ham. Mark kjempet imot, og 23

den himmelske ilds by

så mistet Emma ham av syne idet de formørkede stormet oppover trappen.

Emma snudde seg og tok beina på nakken. Hun hadde lært å løpe på strendene i California, der sanden gled vekk under føttene hennes for hvert skritt, så på fast grunn var hun rask som en vind.

Hun for bortover korridoren så håret sto rett ut bak henne; hun bykset og sprang ned en liten trapp, vrengte til høyre og braste inn på kontoret. Hun slamret døren igjen etter seg og skjøv for slåen før hun snudde seg og stirret ut i rommet.

Kontoret var romslig, og langs alle veggene var det hyller med håndbøker. Det fantes et bibliotek i øverste etasje også, men det var fra dette værelset at Mr. Blackthorn hadde styrt instituttet. Her var mahogniskrivebordet hans, og på det sto to telefoner, én hvit og én svart. Røret var hektet av den svarte telefonen, og Julian holdt det i hånden mens han ropte inn i det: «Dere må holde portalen åpen!

Vi har ikke kommet oss i trygghet ennå! Vær så snill …»

Det dundret og smalt i døren bak Emma da de formørkede kastet seg mot den. Julian kikket forskrekket opp, og røret falt ut av hånden hans da han fikk se Emma. Hun stirret tilbake på ham, og forbi ham, der hele østveggen glødet. Midt på veggen var det en portal, et rektangulært hull i veggen, og inni hullet kunne Emma se buktende sølvvirvler, en vrimmel av skyer og vind.

Hun stavret mot Julian, og han grep henne i skuldrene og klemte hardt, som om han ikke kunne tro at hun var der, at hun var virkelig. «Emma,» sa han stakkåndet, og så var det som om han fant igjen stemmen sin. «Em, hvor er Mark? Hvor er faren min?»

Hun ristet på hodet. «De kan ikke – jeg kunne ikke …» Hun svelget. «Det er Sebastian Morgenstern,» sa hun, og krympet seg da døren ristet under et nytt angrep. «Vi må gå og få tak i dem …» sa hun og snudde seg, men Julian knuget allerede håndleddet hennes.

«Portalen!» ropte han over den susende vinden og den slam24

falle som regn

rende døren. «Den fører til Idris! Enklaven åpnet den! Emma – den kommer til å lukke seg om bare noen få sekunder!»

«Men Mark!» sa hun, selv om hun ikke ante hva de skulle gjøre, hvordan de skulle klare å kjempe seg forbi de formørkede som flokket seg utenfor døren, hvordan de skulle makte å nedkjempe Sebastian Morgenstern, som var mektigere enn noen skyggejeger.

«Vi må …»

«Emma!» ropte Julian. Så ga døren etter med et brak, og de formørkede veltet inn i rommet. Hun hørte den brunhårede kvinnen skrike etter henne, noe om hvordan Nephilim skulle brenne, at de alle skulle brenne i Edoms ild, de skulle brenne og dø og bli tilintetgjort …

Julian styrtet mot portalen og slepte med seg Emma etter den ene hånden; hun kastet ett eneste skrekkslagent blikk over skulderen, så ga hun etter. Hun dukket idet en pil hvinte forbi dem og smalt gjennom et vindu på hennes høyre side. Julian røsket tak i henne, og i neste øyeblikk var hun i armene hans. Hun kjente at han knuget genseren hennes da de falt framover inn i portalen og ble slukt av stormen.

25