Bente RenĂŠ Linmo
© Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 © Bente René Linmo, tekst Omslagsillustrasjon: Even Bøthun/ Christer Sveen Omslagsdesign: Ole Peder Juve, Juve design Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2015 ISBN: 978-82-516-8565-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til alle leserne som har fulgt Aleksander p책 hans eventyrlige reise
K A P IT T EL 1
Ondskapen våkner
D
agens første, forsiktige solstråler rørte ved Deimos, vulkanen som reiste seg majestetisk i det frodige landskapet ute ved kysten i kjempenes land. De steinete, kjegleformede fjellsidene glitret som av gull når bitte små dråper av dugg badet i lyset fra den røde morgensola. Hvite søyler av røyk hadde steget opp fra krateret de siste månedene, ytre tegn på liv fra en vulkan som hadde dormet i flere hundre år. Omverdenen visste ingenting om det som var i ferd med å skje i dens indre. Ganon Myathin ventet utålmodig dypt inne i vulkanens mage. Sinnet hans var formørket, og tankene dreide seg om hevn. Den mektige Sakarias Kahlan, trollmannen som hadde beseiret ham i kamp, var ikke i live lenger. Men trollmannen hadde etterkommere, og den viktigste av dem alle ble kalt lysbæreren. 7
Fra minnene til heksa Miranda hadde Ganon hentet fram bildet av motstanderen: en ung, mørkhåret gutt, med krefter han ennå ikke hadde lært seg å mestre. Blodtørsten rev i Ganon og sendte rystelser gjennom Deimos, som forplantet seg som små jordskjelv utover det grønne landskapet. Kahlans blodslinje skulle utryddes. Hundrevis av kilometer unna, i en grotteåpning i den veldige Taranisfjellkjeden, sto to dverger fra De Grå Grottene og holdt øye med vulkanen i det fjerne. Ronan, den eldste av dem, løftet en monokulær kikkert opp mot det ene øyet og rettet den mot horisonten. Kikkertsiktet fanget opp store flokker med fugler på vei bort fra kysten. «Noe er i ferd med å skje der borte, Kelmi,» sa han bekymret til sidemannen, en ung dverg med fletter i det svarte skjegget. «Fuglene flykter fra området, og krateret slipper ut mer røyk enn noen gang.» «Trollmannen Nicolas ba oss varsle ham hvis noe skjedde med Deimos,» minnet Kelmi, uten å ta øynene fra horisonten. Han strøk hånden over den blankslipte øksa han hadde i beltet, og visste at tiden for kamp nærmet seg. I vulkanens indre vendte Ganon sansene opp mot Skyggene, de spøkelsesaktige skikkelsene som så lojalt hadde voktet over ham siden han først krøp inn 8
i vulkanen, etter det skamfulle nederlaget mot Kahlan. De hvisket til ham om en fredfylt verden, hvor Ganon Myathins navn var henvist til barnefortellinger og Vidinas historiebøker. Rasende over å ha blitt glemt ga Ganon fra seg et brøl som fikk hele fjellet til å skjelve. «Jeg skal gjenoppstå,» sverget han hvesende til Skyggene. «Og jeg skal få min hevn. Alle i Vidina skal nok en gang frykte mitt navn!» Hissig, grå røyk begynte å velte ut av det veldige krateret, som slo sprekker av de ødeleggende rystelsene skapt av Ganons vrede. Magma presset seg opp fra underjordiske kammer dypt inne i vulkanen, og skjøt fart etter hvert som den nærmet seg overflaten. Presset på kraterbunnen ble snart for stort, og det kollapset i en svart sky av aske, som ble kastet flere kilometer til værs. På et øyeblikk var den rolige vulkanen forvandlet til en dødelig fontene, som spydde ut rødglødende lava, og slynget steiner på flere tonn ut i landskapet under seg. Den brennende lavaen rant nedover vulkanens sider, som åpne blodårer på et levende vesen, og slukte alt på sin vei. Trærne ved foten av Deimos tok fyr av varmen, og ble til svaiende fakler, som førte ilden videre til resten av skogen. Flammer skjøt oppover de tørre trestammene, lekende lett, som om de hadde en egen vilje, til hele sko9
gen rundt vulkanfjellet var et inferno av ild, røyk og gnister. Ronan og Kelmi var sjokkerte tilskuere til det som skjedde ute ved kysten. Dype drønn nådde dem gjennom den stille luften, og bakken vibrerte advarende under føttene deres. Den ugjennomtrengelige, svarte asken skygget snart for den stigende sola, og la landskapet på den andre siden av Skaret i mørke. «Vi må dra til Duron med det samme,» sa Ronan utålmodig. «Vi må advare trollmannen om det som har skjedd. Lysbæreren må få sin fødselsrett!» I samme sekund lød et øredøvende smell fra vulkanen, som sendte begge dvergene ned i knestående, mens de holdt seg for ørene. Ronan følte den ene trommehinnen sprekke, og kinnet ble varmt og fuktig da en tynn blodstripe fant veien ut av øret. Svimmel og forvirret, og med varm aske regnende ned over seg, tvang han seg på beina og rettet kikkerten mot Deimos på ny. Den ene siden av vulkanen hadde kollapset, og en drepende sky av smeltet vulkansk aske beveget seg i rasende fart nedover den bratte fjellsiden. Den pyroklastiske strømmen tilintetgjorde alt i sin vei, og begravde landskapet under i en meter med kvelende, brennhet aske, før den raste ut over havet og fortærte øyene som lå nærmest kystlinjen. Forferdet ble Ronan vitne til at en mørk skikkelse 10
steg opp av vulkanens inferno, opplyst av lavaens røde glød for et øyeblikk, før den forsvant inn i røyken. Dvergen var ikke et øyeblikk i tvil om hvem det var han hadde sett i kikkertsiktet. Ganon Myathin hadde gjenoppstått.
11
K A P IT T EL 2
En telefonsamtale fra mumiens krypt
A
leksander Villander syklet gjennom midtbyen i Trondheim i et halsbrekkende tempo. Skoledagen var endelig over, og han kunne krysse av nok en dag på kalenderen, som telte fire dager til sommerferien. Det mørke håret beveget seg i vinden, og de blå øynene fulgte årvåkent med på trafikken som dundret forbi. Han virket som en hvilken som helst fjortenåring der han manøvrerte seg gjennom lyskryssene med hårfin margin. En ambulanse med blålys og sirener blåste forbi på vei til en eller annen ulykke. Aleksander bremset så vidt, før han satte opp farten igjen. Han nærmet seg bygården i sentrum der han bodde sammen med foreldrene Adele og John og lillesøsteren Emma. Den høye murbygningen fra tidlig 12
1900-tallet hadde vært hjemmet deres i litt over ett år nå. Han syklet inn gjennom porten i bakgården og låste sykkelen før han smatt inn bakdøren. I postkassen ventet en rosa konvolutt med hans navn utenpå. I leiligheten i femte etasje var det bare den dempede kvitringen fra to grønne undulater som møtte ham. Foreldrene var på jobb, og Emma hadde fiolintime etter skolen. Han sparket av seg skoene og slengte jakken over skohylla, så svingte han innom kjøkkenet og forsynte seg med et glass juice før han gikk inn på soverommet. Sengen sto uoppredd ved et overfylt nattbord, på veggene hang plakater av rockeband og et stort stjernekart, mens de gjenglemte leksene lå oppslått på skrivepulten. Det var ingenting i rommet som avslørte at han ikke var en vanlig gutt. Men han var uvanlig, han var en lysbærer. Aleksander var etterkommeren av en mektig trollmann, og han var utvalgt til å være en slags superhelt i et magisk land som lå bak steinveggen i Erkebispegården. Aleksander kastet seg ned på sengen og åpnet den rosa konvolutten. Brevet hadde kommet helt fra Vidina, og var krøllete etter den lange ferden. Han glattet det ut med håndflaten og leste de første linjene:
13
Håper alt står bra til! Her har det skjedd mye siden forrige brev. Husker du babyrosellaen som tante Taran gjemte i en kasse inne på kontoret? I vår brøt den seg ut av gartneriet. Du kan tro det oppsto panikk da en kjøttetende plante på størrelse med en robåt slepte seg inn i kantinen mens vi spiste frokost. Pappa ville drepe den, men Taran overtalte ham til å la den leve. Lulu (det er navnet til rosellaen) er ikke farlig for mennesker, for Taran har gjort den til en vegetarianer! Pappa ble rasende likevel og sendte Lulu rett til overflaten. Nå lever hun vilt i Vidina et sted.
Aleksander husket godt den lille babyplanten med de røde blomstene på hodet. Nori hadde spådd at den kom til å spise alle i undervannsbyen Varga når den ble større. Brevet fortsatte. Mamma hørte et skremmende rykte sist hun var på overflaten. Det har begynt å ryke fra vulkanen Deimos. Hva tror du det betyr? Har heksa Miranda greid å vekke Ganon?
Aleksander løftet blikket fra papiret. Ganon Myathin var en ond mann som for mange hundre år siden hadde hersket over, og skapt kaos i Vidina. Han hadde startet kriger, og spredt frykt blant befolkningen. Trollmannen Sakarias Kahlan, Aleksanders for14
far, hadde beseiret ham i kamp og reddet Vidina fra mørket. Jeg lengter etter å få være på overflaten, men pappa sier at det ikke er trygt.
Nori var Il Virosa, en folkegruppe som var ettersøkt for sin fortid som pirater. De måtte leve i skjul for å unngå å bli satt i fengsel. Det var lett å gjenkjenne en Il Virosa på øynene, intenst grønne med en gul sirkel rundt iris. Vidina er rammet av tørke. Innsjøer tørker ut, og avlinger blir ødelagt av salt regn. I havet dør korallrevene. Miranda misbruker vannsteinen, og det skaper kaos. Nicolas må få tatt fra henne steinen! Skriv snart! Mange klemmer fra Nori. PS. Nicolas har vært på besøk i Varga flere ganger de siste månedene. Han og pappa holder hemmelige møter til langt på natt. Et eller annet er på gang.
Aleksander la fra seg brevet og tenkte tilbake. Det var hans feil at heksa skapte trøbbel i Vidina. For ett år siden, da han fulgte en magisk katt inn i en antikvitetsbutikk, hadde han funnet en gammel skinnbok og et magisk kart som avslørte en portal 15
ved Nidarosdomen. Lillesøsteren hadde forsvunnet inn i portalen, og for å redde henne fra den onde heksa Miranda hadde Aleksander vært tvunget til å gi heksa Havets Safir, en magisk stein som ga eieren kontroll over elementet vann. Tankegangen ble avbrutt av den monotone ringingen fra en mobil inne i stua. En kvinnestemme ropte høyt i den andre enden da Aleksander svarte. Forbindelsen var så dårlig at han måtte trykke mobilen helt inntil øret for å høre. «Mormor?» spurte Aleksander forbauset. «Jeg kan nesten ikke høre deg.» «Jeg vet det, jeg ringer fra en krypt.» «En hva?» «En krypt!» ropte mormoren. «Jeg står ved siden av en tre tusen år gammel mumie. Han ligner på morfaren din.» Aleksander la hånden over munnen og undertrykket en latter. «Er Adele hjemme?» Aleksander svarte at moren fortsatt var på jobb. «Fortell Adele at jeg kommer på besøk i sommer.» «Er det sant?» «Jeg ringer ikke helt fra Egypt for å lyve,» svarte mormoren utålmodig. «Jeg kommer om fem dager. Dere må hente meg på flyplassen.» 16
«Ja, okei.» Aleksander presset mobilen mellom øret og skulderen mens han skriblet ned beskjeden på en grønn post-it. Mormoren sa et eller annet som forsvant i telefonens skurring. «Hva sa du?» spurte Aleksander. «Jeg ringer når jeg er på flyplassen i Egypt!» ropte mormoren. Så ble linjen brutt. Aleksander ble stående med mobilen i hånden og et overrasket uttrykk i ansiktet. Han hadde ikke sett mormoren på mange år. Hun var arkeolog, akkurat som Adele, og hadde bodd i Egypt de siste ti årene, hvor hun lette etter mumier i eldgamle gravkamre, skjult av den golde ørkensanden. Det gikk i ytterdøren, og elleveåringen Emma kom inn med fiolinkassen i hånden. Lillesøsteren var mørkhåret som broren og faren, men hadde arvet det runde ansiktet til moren. «Mormor kommer i sommerferien,» sa Aleksander, og slapp mobilen ned på bordet. «Gjør hun? Jeg håper hun har med gaver.» Emma rakte broren et par solbriller med en stygg gullinnfatning. «Jeg har sjekket den nye fiolinlæreren. Han er ok.» Aleksander tok imot de forheksede brillene han hadde fått av trollmannen Nicolas. Brillene avslørte om en person var ond eller god. Så langt hadde 17
han funnet ut at alle lærerne på skolen hadde kjedelige, grå skyer svevende over hodet, og at byens bussjåfører var omgitt av en sint rød tåke. «Jeg skal prøve dem på mormor,» mumlet han for seg selv. «Kanskje de avslører om hun er vidineren i familien.» Emma slengte seg ned på sofaen mens hun blunket tungt. Aleksander satte solbrillene på nesa og så ned på søsteren. Emma pleide å være omgitt av en frisk gul farge, men i dag svevde en mørk sky oppe ved hodet hennes. Den var på størrelse med et eple og nesten gjennomsiktig. Hvis han stirret rett på den, forsvant den, men hvis han flyttet blikket litt til siden, så var den der igjen. «Jeg drømte om Miranda i natt.» Aleksander kikket brydd over brillekanten. «Hva drømte du? Gjorde hun noe?» «Hun så på meg og sa et eller annet.» Emma vred på seg. «Det var bare en drøm, men det var ekkelt likevel. Jeg fikk ikke sove etterpå.» «Glem den heksa,» sa Aleksander med en grimase. «Nå lager vi middag til mamma og pappa kommer hjem.» En rykende varm lasagne sto klar på et dekket kjøkkenbord da foreldrene kom inn døren noen timer senere. Faren kom først med tweedjakken over skulderen og en sprengfull arbeidsmappe under armen. 18
Moren fulgte like bak, med flekkete klær og et strålende smil om munnen. «Vi fant to store jerngryter i dag,» sa moren fornøyd mens hun løsnet den blonde fletten. Adele tilbrakte dagene på Tiller hvor de hadde gjort store arkeologiske funn fra jernalderen. «En av grytene hadde to døde rotter inni. Ekkelt.» Emma stoppet med lasagne halvveis opp til munnen. «Mamma, jeg spiser.» «Beklager, vennen min,» unnskyldte hun og kysset datteren på pannen. «Mormor ringte,» sa Aleksander og ga moren lappen med beskjeden. «Hun kommer på besøk om fem dager.» «Det var sannelig en overraskelse,» utbrøt Adele. «Sa hun noe om hvorfor hun kommer?» Aleksander ristet på hodet. «Moren min hater å fly,» mumlet Adele betenkt. «Det må være noe spesielt hun har i tankene siden hun kommer hele den lange veien fra Egypt for å treffe oss.»
19