Perla

Carolina De Robertis vokste opp i en familie fra Uruguay som emigrerte til Storbritannia, Sveits og deretter til hennes nåværende bosted, California. Hun har jobbet i kvinnerettsorganisasjoner i ti år, og underviser i kreativ skriving ved universitetene i San Francisco og Southern Maine. Hun debuterte med suksessromanen Det usynlige fjellet i 2009. Perla er hennes andre roman.

Carolina de Robertis er blitt sammenlignet med store latinamerikanske forfattere som Isabel Allende og Gabriel García Márquez.

Les mer på www.carolinaderobertis.com og www.schibstedbok.no

Omslagsdesign: OleOle Peder Omslagsdesign: PederJuve Juve

Under Argentinas ”skitne krig”, som varte fra 1976 til 1983, forsvant 30 000 borgere. Blant disse var minst 500 gravide kvinner hvis nyfødte barn ble gitt til militære familier. Dette er utgangspunktet for Carolina De Robertis’ andre roman etter den internasjonale bestselgeren Det usynlige fjellet.

Perla Correa vokser opp med en iskald mor og en far som hun forguder. Farens virke som offiser bringer imidlertid skam over familien i tiden etter diktaturet. Da Perla får uventet besøk av en fremmed mann, får hun gradvis en forståelse av sin egen rolle i den skitne krigens tragedie.

«Rikt beskrevne detaljer og ekte menneskelig drama fra denne prisbelønte forfatteren.»

Barbara Hoffert

ISBN 978-82-516-5663-4

www.schibstedforlag.no

Carolina De Robertis

Foto © xxxxxxxxxxxx

«En medrivende roman.»

New York Daily News

Han kom 2. mars 2001 noen minutter over midnatt. Jeg var alene. Jeg hørte en svak lyd fra stuen, en slags skraping som av negler mot et hardt gulv – deretter stillhet. Til å begynne med kunne jeg ikke røre meg; jeg lurte på om jeg hadde latt et vindu stå åpent, men nei, det hadde jeg ikke. Jeg grep kniven som lå på kjøkkenbenken, ennå med flekker av squash, og lot den føre an bortover gangen mot stuen; jeg tenkte at om det kom til kamp, skulle jeg være klar, jeg ville stikke kniven inn til skjeftet. Jeg dreide om hjørnet og der lå han sammenkrøpet på siden og gjorde teppet gjennomvått.

Carolina de Robertis

Perla Oversatt av Heidi Grinde

Originalens tittel: Perla Copyright © 2012 by Carolina De Robertis All rights reserved Agent: Chandler Crawford/ Victoria Sanders & Associates, LLC Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Oversatt av: Heidi Grinde Omslag: Juve Design Repro: Renessanse Media AS Ombrekking: Type-it AS Satt med: 10,5/12,5 Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5619-1 ISBN: 978-82-525-7962-8 (Bokklubben) Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Para ti, Rafael

Målet med prosessen er en dyptgripende endring av bevisstheten. general jorge rafael videla Øverstkommanderende i Argentinas hær 1976 – 1981

Ikke druknet den helt, riktignok. Snarere ført den levende ned på fantastiske dyp, der selsomme skapninger fra den ufordervede opprinnelige verden gled fram og tilbake foran hans passive blikk, og den gjerrige havmannen, Visdom, viste ham sine oppsamlede skatter […] Han så Guds fot på vevstolens trøer, og snakket om det, og derfor sa skipskameratene hans at han var gal. herman melville Moby Dick (Norsk oversettelse: Bjørn Herrman)

en

1 Ankomst

Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg selv. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken.

Han kom 2. mars 2001 noen minutter over midnatt. Jeg var alene. Jeg hørte en svak lyd fra stuen, en slags skraping som av negler mot et hardt gulv – deretter stillhet. Til å begynne med kunne jeg ikke røre meg; jeg lurte på om jeg hadde latt et vindu stå åpent, men nei, det hadde jeg ikke.

Jeg grep kniven som lå på kjøkkenbenken, ennå med flekker av squash, og lot den føre an bortover gangen mot stuen; jeg tenkte at om det kom til kamp, skulle jeg være klar, jeg ville stikke kniven inn til skjeftet. Jeg dreide om hjørnet og der lå han sammenkrøpet på siden og gjorde teppet gjennomvått.

Han var naken. Tang og sjøgress klebet seg til den våte huden som var grå som aske. Han luktet av fisk og kobber og råtne epler. Ellers var alt som før: Glasskyvedøren ut mot hagen var lukket og hel, gardinene urørt, og det var ingen våte spor som viste hvor han kunne ha gått eller krabbet. Jeg mistet følelsen i armer og ben, jeg ble en spent, het stålstreng, rommet knitret av fare.

Kom deg ut, sa jeg.

Han rørte seg ikke.

Kom deg til helvete ut, sa jeg, høyere denne gangen.

Med en voldsom kraftanstrengelse løftet han hodet og 11

åpnet øynene. Store øyne som syntes bunnløse. De stirret på meg, det var et spedbarns øyne, en kvelerslanges øyne. I det øyeblikket var det noe dypt inne i meg som falt fra hverandre som et skip som mister fortøyning og anker, skremmende, svart hav på alle kanter, og jeg oppdaget at jeg ikke kunne snu meg bort.

Jeg hevet kniven, rettet den mot ham.

Det gikk en grøsning gjennom mannen, og hodet falt tungt mot gulvet. Instinktivt ville jeg styrte bort til ham, hjelpe ham opp, tilby ham noe varmt å drikke eller en ambulanse. Men var det bare spill fra hans side i håp om å få meg nærmere så han kunne overmanne meg? Ikke gjør det. Ikke gå bort til ham. Jeg tok et skritt tilbake og ventet. Mannen hadde gitt opp å løfte hodet igjen og betraktet meg ut av øyekroken.

Det gikk et minutt. Han blunket ikke, angrep meg ikke, så ikke bort.

Til slutt sa jeg, Hva er det du vil?

Kjevene hans begynte å arbeide, langsomt og møysommelig. Munnen åpnet seg og vann strømmet ut, tykt og brunt som elvevann trakk det seg inn i teppet. Den kvalme lukten i rommet ble sterkere. Jeg tok enda et skritt tilbake og trykket meg inn mot veggen. Den kjentes hard og kjølig, og jeg ønsket den ville hviske Sjjj, ikke vær redd, fremdeles finnes det noe som er fast og solid, men den var bare en vegg, og det var ingenting den kunne si.

Leppene hans rørte seg rundt tom luft. Jeg ventet og så hvordan han anstrengte seg for å forme et ord. Til slutt sa han noe uforståelig og for høyt, som en døv som ikke har lært å beregne lydnivået. Co-iii-aahh.

Jeg ristet på hodet.

Han utstøtte lyden igjen, langsommere nå. Coo. Iiiii.

Aaaahh.

Jeg forsøkte å finne mening i det. Coya? spurte jeg og tenkte: Et navn? Et sted jeg aldri hadde hørt om?

12

Coo. Miiiii. Aaah.

Jeg nikket uforstående.

«Coo. Miiii. Dah.» Og så forsto jeg. Co-mi-da. Mat. Mat? Han nikket. Det rant vanndråper fra huden hans, for tallrike til å være svette, de sivet ut fra porene i huden, en menneskelig svamp som nettopp var hentet opp fra elva – skjønt selv svamper slutter å dryppe etter en stund, men væten fra denne mannen viste ikke tegn til å gi seg. Uten å ta øynene fra ham trykket jeg kniven mot armen min for å se om jeg drømte. Knivbladet skar gjennom huden, det blødde og jeg kjente smerten, men våknet ikke fra denne virkeligheten opp til en annen. Hvis faren min hadde vært her, ville han sikkert ikke ha sett denne nifse, frastøtende mannen – eller om han hadde sett ham, ville han ha stukket kniven i ham allerede, uten et ord, og deretter skjenket seg en whisky mens Mamá gjorde rent teppet. Jeg møtte den fremmedes blikk og kjente hjertet dundre som en damphammer i brystet. Jeg burde kaste meg over ham, tenkte jeg. Eller jage ham ut. Men jeg fikk meg ikke til å gjøre noen av delene. I ettertid skulle jeg komme til å tenke at det var dette øyeblikket som markerte begynnelsen på mitt egentlige liv; det øyeblikket da jeg uten å vite hvorfor, til min egen forbløffelse og stikk i strid med all sunn fornuft, senket kniven og gikk for å finne mat.

Kjøkkenet var som da jeg forlot det, bare at gryten hadde kokt over, vannet rant fresende ned mot gassblusset. Jeg hadde vært i ferd med å koke squash til skilpadden Lolo som sto uforstyrrelig borte ved kjøleskapet med hodet strukket fram fra skallet. Sigaretten min hadde sluknet på kjøkkenbenken. Det var et sjokk å se den, for det kjentes ikke som den samme kvelden da jeg bare minutter tidligere hadde stått der og røkt og skåret opp squash og tenkt for meg selv, som om jeg ville tro det om jeg gjentok det ofte nok, at det var godt å være alene, ha huset for meg selv, er det ikke vidun13

derlig, jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, spise ristet brød til middag, valse naken rundt på kjøkkenet om jeg føler for det, la skitne tallerkener stå igjen i sofaen, sitte med sprikende ben, gråte uten å måtte forklare meg for noen.

Jeg skrudde av blusset under squashgryten og begynte å lete gjennom kjøleskapet. Mamá hadde etterlatt seg et velforsynt hus. Jeg fylte et brett med mat: gaudaost, brød, rester av stekt kylling og poteter fra kvelden før, hvitvin, et glass vann, noen konfektbiter i en gyllen eske – og gikk ut i gangen igjen. Kniven hadde jeg med meg fremdeles, den lå på brettet mellom tallerkenene. Foreldrene mine protesterte ingenstedsfra, fra luften bak ryggen min, og jeg hadde ikke noe svar å gi dem. Misbilligelsen deres, forargelsen over at jeg brøt med all sunn fornuft, lå over meg som en tung kappe.

Perla, hva er det du gjør? syntes jeg at jeg hørte dem rope mens jeg gikk bortover gangen og inn i stuen.

Han hadde ikke rørt seg, lå fremdeles sammenkrøpet i fosterstilling. Han skalv ikke. Det burgunderrøde teppet var nesten svart av væte. Han lå helt stille, bortsett fra at den ene foten trommet lydløst mot gulvet. Han stirret inn i veggen og blunket ikke med øynene. Når det ble morgen og jeg våknet, ville han være borte og teppet ville være tørt igjen, fordi ingenting av dette hadde hendt.

Jeg satte brettet på gulvet ved siden av ham. Han stirret som om alt som sto på det var gjenstander fra et underlig, forsvunnet kongerike. Han gjorde ikke forsøk på å sette seg opp og spise, og det gikk opp for meg at han sannsynligvis ikke kunne, siden han knapt hadde krefter til å røre leppene.

Han var sårbar som et fortumlet barn, og ventet kanskje på at jeg skulle mate ham bit for bit. Tanken virket frastøtende på meg – hånden min ved munnen hans, den våte huden ville streife min – og jeg gjorde ingenting. Det kom en lyd fra ham – uklar og klagende, bare vokaler og lengsel. Det gikk et minutt til.

14

Til slutt spurte jeg, Vil du ha litt kylling?

Han ristet nesten umerkelig på hodet.

Ost? Han ristet på hodet igjen.

Sjokolade?

Enda en gang.

Vann?

Han nikket og øynene ble store og bedende.

Det var ikke mulig å unngå det. Han kunne ikke drikke selv. Jeg grep om glasset og førte det mot leppene hans, og han løftet hodet noen centimeter fra gulvet. Nå da jeg var nærmere, så jeg at leppene hadde et blåaktig skjær, og huden i ansiktet glinset av væte. Jeg bikket forsiktig på glasset, og han tygget som om han spiste vannet, som om det var like fast og solid som brød. Jeg passet på ikke å røre ved ham med fingrene, men selv da trengte et stikk av nysgjerrighet gjennom avskyen min – hvordan i all verden ville det føles å ta på huden hans?

Han sluttet å spise, og hodet sank tilbake mot gulvet.

Hvem er du? spurte jeg, men han hadde lukket øynene.

Jeg visste ikke hva jeg skulle foreta meg, så jeg ble sittende en stund på gulvet ved siden av den fremmede. Jeg lurte på om jeg skulle forsøke å flytte ham, ut i hagen, ut på gaten.

Men han virket for tung, det ville bli verre om han våknet av at jeg flyttet ham og tenk om naboene skulle se det? Mye lettere ikke å gjøre noe, og når morgenen kom, ville han ha dratt tilbake dit han kom fra. Ingen rasjonell løsning, men en løsning som ville hjelpe meg gjennom natten.

Jeg var så trøtt. Ti dager var gått siden krangelen med Gabriel, ti dager siden jeg forlot ham på en strand i Uruguay, tomhendt og med enda tommere øyne og uten løfter om noen gang å se ham igjen. Siden da hadde ubehagelige bilder dukket opp og hindret meg i å sove. Men hver morgen sto jeg opp og polerte min ytre fasade: en blankpusset, selvsikker ung 15

kvinne, en begavet student og en god datter som sto foran sitt fjerde år ved universitetet og gled ubesværet gjennom livet, og selv om kaoset raste og klorte inne i meg, greide jeg på dagtid å dytte det ned i revnene så det ikke ble oppdaget.

Bare ett menneske var vanligvis i stand til å se gjennom de maskene jeg bar: Gabriel. Da vi møttes første gang for fire år siden, trodde jeg det var fordi han var sju år eldre og følgelig mer voksen og erfaren. Men det måtte jo finnes tjuefem år gamle menn som knapt var blitt menn ennå og ikke kunne se det svarte hullet i en likevektig attenårs pike. Jeg hadde greid å føre alle bak lyset – lærere, venner, foreldrene mine og vennene deres – alle, unntatt Gabriel. Helt i begynnelsen, en gang jeg sa at jeg måtte lese til en eksamen i psykologi, hadde han sagt Så mye Freud, og likevel kan du ikke se dine egne demoner. Så kysset han meg leende, og jeg ble rasende. Og enda mer rasende fordi jeg hadde lyst til å gjengjelde kysset. Ikke snakk til meg om demoner, sa jeg, ikke før du har hatt dine egne å kjempe med. Han så på meg som om det jeg hadde sagt var hemmeligheten ved all forførelse.

Jeg fikk ikke lest noe den kvelden; lærte ikke mer om Freud – bare om Gabriels kropp og hvordan den steg og skrånet, om iveren i hendene, munnen hans mot huden min, kjønnet hardt mot kroppen min gjennom jeansen. Det skjedde det første året vi var sammen, det minst kompliserte av årene våre, den gangen jeg bare var Perla og ikke de menneskene jeg var bundet til, det var før vi snakket om arbeidet hans og familien min, for ikke å snakke om den eksplosive blandingen av de to, før bildene vi hadde av hverandre begynte å krakelere og sprekkene spredte seg slik de gjør på speil som blir bombardert med småstein. Den gangen var det nok å kysse og le og krangle, røyke og drikke og gynge i takt til vi skapte en hete som trakk solen ut av sin dypeste søvn.

Dette tenkte jeg på da jeg lot den fremmede bli liggende på gulvet og gikk tilbake til kjøkkenet der jeg helte den kokte 16

squashen i en bolle og satte den på gulvet til Lolo som gjemte seg et eller annet sted, men som sikkert ville komme fram i løpet av natten når huset sov. Jeg gikk opp trappen mot sengen og følte meg dødstrøtt, men samtidig dirrende våken i kroppen. Jeg ville så gjerne skru tiden tilbake og komme inn i de første nettene med Gabriel, komme inn i Gabriel selv, duften av ham, den energiske stemmen, blikket som fikk meg til å føle meg gjennomsiktig. Var jeg omsluttet av hans nærvær, kunne jeg lete etter den kvinnen jeg hadde vært sammen med ham, eller trodd at jeg kunne være. Og hvem er den kvinnen, Perla? En taprere kvinne, en undergrunnskvinne som bærer hemmeligheter i begge hender, lik temmede slanger. En snev av den kvinnen hadde gnistret til i meg i nettene med Gabriel; jeg kunne se for meg at jeg brente meg gjennom min egen virkelighet og steg fram som slangekvinnen med håret i flammer. Men det var bare tåpelige fantasier, og dessuten hadde jeg stengt den døren for ti dager siden og stengt døren for Gabriel også. Nå var han borte fra meg og det var min egen skyld. Jeg måtte gjøre det, jeg hadde ikke annet valg, tenkte jeg natt etter natt; gjentok ordene i tankene, ikke annet valg, ikke annet valg, et mantra som vokste seg sterkere jo mer det ble gjentatt. Jeg hadde trodd han kanskje ville ringe meg, men han gjorde ikke det. Han var blitt sintere enn jeg hadde regnet med. Om han ikke ringer i løpet av sju dager, tenkte jeg, så er det ugjenkallelig over – og da sju dager hadde gått uten noen Gabriel trodde jeg hjertet mitt skulle gå i stykker, men jeg felte ikke en eneste tåre; isteden gikk jeg på en bar like ved universitetet, fant en sjenert klassekamerat som het Osvaldo og lot ham ta meg med hjem. Det var sjokkerende enkelt, alt som krevdes var et blikk som varte en brøkdel av et sekund lenger enn vanlig – fem minutter etter hadde han kjøpt en drink til meg, tretti minutter senere gikk vi fra baren mot vår heftige natt sammen. På vei til leiligheten hans oppførte han seg som en gullgraver som har snublet over en rik 17

åre. Han var en hyggelig gutt, men da han tok kroppen min i besittelse, fant han bare kroppen. Han følte ikke den skapningen inne i meg som jeg selv knapt orket å erkjenne, men som Gabriel alltid hadde synes å ville gripe etter, røre ved, søke å forstå. Jeg kjente nytelse ved Osvaldos berøring, nøt det da han la bena mine om halsen sin som et rep, nøt det da han økte takten i ren og skjær begeistring, men det var som om nytelsen tilhørte en annen, en jente som hadde overtatt kroppen min for en kveld, en jente jeg knapt kjente igjen.

Etterpå lå jeg naken under ham i halvmørket og tenkte at nå, Perla, har du fått det du ville ha, nå kan ingen se deg, nå er jeget ditt så godt skjult at det er umulig å finne. Jeg burde ha følt lettelse eller iallfall en snev av triumf, men jeg følte meg bare forferdelig alene.

Og jeg var alene i tre netter til, inntil denne fremmede brøt seg inn uten å knuse en eneste rute.

Han våkner om morgenen fra en søvn som hadde tatt ham lik en tidevannsbølge. Det er sollys i rommet, mer intenst når det renner gjennom luft enn gjennom vann. Han var i vannet før, var han ikke? Fra en våt og uklar hukommelse kommer følelsen av lys gjennom vann, en langsom rytme, brytning av lysstråler gjennom noe tett og kompakt. Det er så mye han ikke kan huske, men dette husker han: Han mistet kroppen sin en gang, skjønt han er ikke helt sikker på hvordan. På et eller annet vis forsvant han, så døde han, så fløt han i vannet i svært lang tid. Havet og elva var hjemmene hans. Inntil han til slutt, i går kveld, steg opp i luften, lett og usynlig, og mørket gnuret mot hans nakne tanke, han hadde ingen form, ingen masse, han var gjennomsiktig som luften, svart og mild og vektløs, og det kjentes som om han kunne steget opp til solen, men midt på natten var det ingen sol og ingen måne heller. Og uansett ble han ikke trukket mot himmelen, han ble trukket mot jorden, mot stranden der det blinket og 18

glitret i små, selvbevisste lys. Byen. Hans by. Buenos Aires.

Det var noe han hungret etter der, men han visste ikke hva.

Alt han visste om var sult og glimt av lys.

Han gled mot byen, og mens han gjorde det, begynte han langsomt å anta en annen form, en manns form. I utkanten av byen var det hus fulle av lys og mørke. Han ble trukket mot et av dem.

Og så var han plutselig her, i dette rommet, der lyset beveger seg så raskt at det skjærer rett igjennom ham. Han er ikke vant til det. Han er ikke vant til noe – ikke dette store rommet, ikke den våte og slappe kroppen som omslutter ham; ikke den høylytte morgensolen som rikosjetterer fra veggene og bildene som henger på veggene, skipene og åsene og de misformede klokkene inne i disse bildene, solen som får rommet til å skrike. Det er som om sofaen sveller, bokhyllen luter over ham, teppet gløder i kantene og sangen er brutt, kromatisk, usynlig. Det raske lyset skjærer seg inn i hele ham og han kan ikke rope, han hører rommet og hører lyset og han kan lukte det også, han åpner seg for morgenens duft av lys og krystet sitron og glinsende grønt.

Hun kommer inn i rommet, kvinnen fra i går kveld, hun er kledd i noe rødt og hun er vidunderlig, et vidunder. Det er noe ved henne som gnager i ham. Noe viktig, skjønt han vet ikke hva det er. Vissheten kommer vilkårlig, skarpt og plutselig – tankene er en bolle full av splinter han ikke greier å sortere, ikke samle, ikke se, alt han kan gjøre, er å vente til de stikker ham så han vet at de er der. Hun kommer nærmere.

Hun betrakter ham med dårlig skjult avsky.

Du er her ennå, sier hun.

Han stirrer på henne.

Han er taus.

Jeg må gå.

Farger, tenker han, det er farger i ansiktet hennes jeg aldri har sett før.

19

Hvorfor er du her?

Han rister på hodet.

Du vet ikke?

Leppene hennes er like røde som klærne hun har på seg.

Håret er langt og mørkt, en tung gardin om skuldrene. En gang var det en annen kvinne med mørkt hår til skuldrene husker han nå, minnet skjærer seg inn i tankene, hun het Gloria og den dagen de svarte støvlene kom ga navnet gjenlyd i hodet hans, Gloria, Gloria.

Kvinnen reiser seg. Jeg må gå. Jeg kommer tilbake i kveld.

Hun er borte.

Han stirrer på vinduet der solen faller inn sammen med den svake lyden fra en bil som kjører forbi. Splinten trenger dypere inn. De svarte støvlene og Glorias navn dirrer og lever. Han husker.

På toget til Buenos Aires sentrum holdt jeg på å glemme å gå av på det vanlige stoppestedet og måtte brøyte meg gjennom en floket masse med dresskledde menn for å komme meg gjennom skyvedørene før de gled igjen. Jeg stormet opp trappene i en tettpakket menneskemasse som alle gikk i samme retning på hver sine ben uten å snakke med hverandre, uten å se på hverandre engang, bare konsentrert om fart og bestemmelsessted. Vanligvis løp jeg opp disse trappene uten å ense alle kroppene rundt meg mens tankene kretset om en venninnes kjærlighetsproblemer eller en forestående eksamen, men i dag følte jeg nærværet deres intenst, følte den tunge fremdriften og de lukkede sinnene da de tømte seg fra stasjonen ut i dagens klare lys.

Gaten slo mot oss med ilter tuting og utålmodige biler.

Over oss ruvet de høye bygningene som alltid og kastet urørlige skygger. I dag var de høyere enn noen gang. Det var som om skrittene til de fremmede rundt meg fulgte en uhørlig, tikkende rytme fra en skjult, gigantisk klokke, det usynlige 20

maskineriet som driver Buenos Aires, og skjønt jeg pleide å falle inn i den samme takten uten å tenke over det, greide jeg ikke å gå som dem i dag. Bena kjentes løse og ukontrollerbare. Jeg hadde mistet ganglaget som ble styrt av min indre fornuft. Du kan ikke gå med fornuftige skritt når en dryppende våt mann som kanskje ikke engang er en mann, har dukket opp hjemme hos deg. Vesker og ryggsekker veivet irritert hver gang eierne gikk forbi meg. Det er ikke min feil, tenkte jeg, det er vannet: Det har sivet inn i bevisstheten min og gjort den gjennomvåt, fått den til å ese, ødelagt det fine maskineriet. Jeg lurte på om jeg var blitt sinnssyk. I tilfelle, tenkte jeg, så er det slik det føles; jeg ville aldri ha trodd at omverdenen fremdeles kunne fremstå så skarp og levende, gatene de samme, skyene de samme, ingenting forandret bortsett fra at tankene har gått av hengslene, skruer og tannhjul har løsnet og sviver fort og farlig rundt i hodet.

Mens jeg gikk bortover den bråkete, brede gaten mot universitetet, tenkte jeg på alle de årene jeg pliktskyldig hadde vandret omhyggelig tilregnelig gjennom verden, som om alt var vel, som om familien min var sunn og frisk, som om ingenting råtnet under overflaten, helt til jeg brøt med forventningene ved å begynne å studere psykologi. Det var første gang jeg gikk imot fars ønsker på et område som betydde noe. Hans plan var at jeg skulle bli lege, et mønstergyldig yrke for hans mønstergyldige datter, den eneste veien han ville akseptere for meg, en vei han hadde staket ut den dagen jeg ble født. Da jeg fortalte ham om min beslutning, nektet han å snakke til meg på flere dager, og selv under det første året på universitetet fortsatte kampanjen: Det er ikke for sent ennå, Perla, du kan fremdeles gå over på medisin, det kommer til å ta litt lengre tid, men da unngår du iallfall dette feilgrepet.

«Men det er ikke noe feilgrep, Papá. Det er dette jeg vil.»

Han ristet på hodet. «Du er for ung til å vite hva du vil.»

21

«Alle bestemmer seg når de er på min alder.»

«Jeg snakker ikke om alle.»

Hendene hans var brede og store og trælete, de hvilte på bordplaten når han lente seg fram for å overtale meg, og stemmen hans var streng, men blikket bønnfallende, nesten ømt, bare det beste for min prinsesse, og jeg hadde lyst til å gripe hendene hans og åpne dem mot meg så jeg kunne helle inn i dem alt jeg lærte. Se, se, her er sinnets hemmeligheter, skattene jeg leter etter dypt nede på havsens bunn, skjulte nøkler til alt som har ligget innelukket i mørket så lenge. Som jeg lengtet etter fars hender. Som jeg hatet meg selv for det.

Jeg kom et kvarter for sent til forelesningen. Professoren hevet et øyenbryn – Perla, sa øyenbrynet, dette ligner ikke deg – og snakket videre. Jeg fant fram notatboken og forsøkte å konsentrere meg om utviklingen av Freuds drømmeteori. Vår forståelse er blitt videre og dypere i årenes løp; vi reagerer alle på den evige strømmen av paroler fra underbevisstheten, bare de sinnssyke ser dryppvåte gjenferd i hjemmet. Jeg så forskrekket opp, men ingen hadde hørt hva jeg tenkte. Jeg noterte pliktskyldig, men selv mens jeg skrev virket papiret langt borte, til og med uklart, som om jeg så det gjennom en regnvåt frontrute. Inne i meg ble jeg feid av gårde av en stri strøm til hvem vet hvor, tilbake til stuen, til tangen og galskapen i stuen, til den nakne skikkelsen, mann eller ikke-mann som i dette øyeblikket lå på gulvet og stønnet eller mumlet eller bare dryppet i absolutt stillhet. Herregud, hva var han? Et gjenferd? Et uhyre? Bare en trist, blek mann? Ville han ligge der ennå når jeg kom hjem? For en absurd knipe. Gabriel, tenkte jeg, om jeg bare kunne ringe deg; du av alle mennesker ville vite hva som kunne gjøres eller iallfall finne på en måte å reagere på; eller i det minste legge armen om meg når jeg går inn i stuen i kveld, å, som jeg lengter etter deg, men etter den måten vi skiltes på har du sikkert ikke noe ønske om å høre fra meg igjen. Forelese22

ren kikket bort på meg – hun hadde kommet med et poeng hun mente ville vekke gjenklang hos meg, og jeg, Perla, den begavede studenten, nikket tankefullt. Jeg hadde ikke hørt hva hun sa. Jeg var en løgner som nikket Ja, ja som en lydig maskin.

Min venninne Marisol kikket bort på meg fra den andre enden av rommet og smilte en hilsen. Øynene hennes la til Hvor har du vært? Jeg svarte med et halvhjertet smil og håpet hun ikke ville komme bort til meg etter forelesningen. Om hun forsøkte, ville jeg stikke av så fort jeg kunne, eller hvis hun fikk tak i meg, ville jeg si at jeg hadde en avtale. Vi pleide ofte å gå og ta en kopp kaffe sammen, men jeg hadde unngått henne hele uken, helt siden jeg kom tilbake fra Uruguay.

Vi hadde bare snakket sammen en gang i telefonen.

«Nå?» hadde hun sagt. «Hvordan gikk det?»

«Fint,» sa jeg, og da ordet først var sagt, var det for sent å trekke løgnen tilbake.

«Du ble ikke oppdaget?»

Jeg hadde sagt til foreldrene mine at jeg skulle reise bort sammen med Marisol og foreldrene hennes. «Nei, det gikk fint. Takk for at du dekket meg.»

«Og familien hans?»

«Familien til hvem?»

«Gi deg nå, Perla. Familien til Gabriel. Hvordan var det å treffe dem?»

«Unnskyld meg, Marisol, men det passer ikke så godt akkurat nå. Kan vi snakkes senere?»

«Ja visst, helt i orden. Bare ring når du får tid.»

Men jeg hadde ikke fått tid. Eller – jeg hadde tid, det jeg manglet var noe som var helt nødvendig for å ta den telefonsamtalen, en helt vanlig oppringning, en venninneprat.

Den kom ikke engang til å bli spesielt komplisert, Marisol var ikke verdens beste lytter, og ville raskt dreie samtalen inn på den siste krangelen med moren. Men jeg orket ikke tan23

ken. Og nå, med denne hva-han-nå-var i stuen min, kjente jeg meg iallfall ute av stand til påtatt lett småprat.

Hva ville hun si hvis hun visste? Og hva ville medstudentene mine si? Jeg forestilte meg hvordan foreleseren ville presentere historien min som et case: En ung kvinne tror hun ser et gjenferd like tydelig som dere ser meg stå her, tror at hun ga ham vann av et glass og at han tygget det. Husk at pasienten er overbevist om at hun virkelig så dette, hun klamrer seg til at det er sant, selv om det plager henne. Hva slags behandling ville dere foreslå for henne? Og deretter hendene som skjøt i været.

Da jeg våknet den morgenen, hadde jeg ligget i sengen og stirret i taket, det ugjennomtrengelige taket, og bedt det om å få en normal dag. En normal stue. Hodet fylt av en taus knyttneve med normale tanker. Ikke som disse strømvirvlene, denne sugende malstrømmen av hes, høylytt undring over hva i helvete det var som hadde veltet inn i stuen min.

Den dagen de svarte støvlene kom, var en pen dag med strimer av knallblå himmel mellom husene. Nå husker han kafeen han gikk innom på hjemveien. Den lå halvveis mellom kontoret og leiligheten hans. Den var vakker og alminnelig med kremhvite vegger, bitter kaffe, småkaker. Utenfor vinduet gikk folk raskt forbi. Det var bare en vanlig kopp kaffe for ham den gangen, bare et alminnelig vindu. Han var trøtt. Det var blitt for sent i går kveld, han hadde kranglet med Gloria om en tåpelig ting, om leiligheten, et eller annet angående leiligheten, om de skulle flytte eller ikke og hva de i tilfelle skulle gjøre med leiligheten, selv om han ikke kunne huske hvordan dette med flyttingen var kommet opp, hvor de skulle dra og hvorfor, alt han visste var at profilen hennes viste en sammenknepet munn, hun snudde seg og viste ham skulderbladene, de rørte ikke ved hverandre mens de sov den siste natten, for en idiot han hadde vært som ikke 24

hadde rørt ved henne. Han grudde seg til å komme hjem, kanskje hun var sint fremdeles, hele ritualet av unnskyldninger, derfor gikk han og tok en kopp kaffe. Han fikk små mandelkaker til kaffen, ikke smørkranser i dag, så synd. Han husker. Han tar en slurk av kaffen og biter i en mandelkake og kjenner smaken av den vesle skuffelsen. Så hjem. Han dreide om nøkkelen og skjøv døren opp og der satt Gloria bundet til en stol med bind for øynene, ubevegelig som en dukke. Den første knyttneven sendte ham i gulvet og der ble han liggende, det var mange av dem, dusinvis, dusinvis av støvler omkring ham, i ribbena, sparket, de snakket, støvlene snakket, de ville vite ting, men han kunne ikke snakke.

Blod rant inn i munnen, fylte den. En hånd grep ham i håret, løftet ham opp, så kom en knyttneve og han falt ned igjen, ble sugd ned i en malstrøm av menn. Han forsto at de var kommet for å ta ham, det var hans tur, han kom til å forsvinne, Gloria hadde rett i at de tok folk og han ønsket at han hadde trodd på henne, holdt hardt fast på dette ønsket som om han kunne ha avverget denne stunden om han hadde trodd henne, det var rødt i øynene hans, vått kobber i munnen, to tenner fløt over tungen som sunkne skipsvrak og Gloria tryglet vær så snill, ikke gjør ham noe, hold kjeft, Gloria, en ørefik og så et skrik, det er riktig, elskede, ikke si noe, sitt stille til det er over og da lar de kanskje være å ta deg, vær så snill å holde kjeft. Hun holdt ikke kjeft og de var ikke ferdige og han lå på gulvet og ble halt opp og ned igjen, de ville vite hvor Carraceli var, men han hadde aldri kjent noen Carraceli, det hjalp ikke, hetten ble trukket over hodet hans, det ble stille i rommet, det var midt på natten nå, han ble rullet inn i et teppe, han ble båret ned trappene fra leiligheten forbi naboenes dører som ikke ble åpnet, det var som om alle skjønte at dørene måtte holdes lukket i slike netter, og så lå han på gulvet i en bil som kjørte og kjørte og kjørte, og slik – husker han nå – var det han forsvant.