Ingen savner Edward Niema by Schibsted Forlag

EIVIND LARSSEN

Eivind Larssen

Ingen savner Edward Niema

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014 Omslagsdesign: Magnus Riise Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,7/12,8 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8383-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Agnieszka

Ulica Pawia nr. 36, andre etasje. Warszawa, Polen. Tidligere hadde det vært et behagelig tilfang av støy i den lille leiligheten, særlig om morgenen da lydene trådte frem fra nattens stillhet og satte dagen i gang. Det hadde ofte vært dusjing å høre allerede før han selv hadde stått opp, subbende steg med utgåtte tøfler over det slitte tregulvet og den lystige nynningen, alltid over den samme melodien. En stemme hadde det også vært der. Og spørsmål som: Edward, hvor synes du vi skal dra på ferie? Eller den type undring som begynner med et liksom langt du, som i: Du-u? Vi skulle ikke funnet på noe i helgen, da? Nå var det ingenting å høre inne fra stuen. Ikke fra badeværelset eller entreen heller. Hvordan stemningen var inne på soveværelset orket han ikke tenke på engang. Han kremtet tomt og kort. Det lød som om veggene var blitt dekket av tykk vatt i løpet av natten. Så det er slik det er, tenkte han: til og med lydene forsvinner.

Da aktuar Edward Niema omsider fikk kjennskap til sin kones sykdom, forsto han umiddelbart at hun snart kom til å dø. Selv hadde hun visst hva som var i gjære i over to måneder, men som hun sa: Det at man snart skal forlate alt, er tross alt ikke noe man bare utbasunerer. Man må finne den rette anledningen. Denne anledningen viste seg å falle sammen med dagen da Edward kom hjem fra jobb for siste gang. Etter en lengre periode med nedskjæringer i forsikringsbransjen, hadde også flere av aktuarene til slutt fått tilbud om førtidspensjon. Edward hadde takket høflig nei til tilbudet, men så ble han førtidspensjonert likevel. Han hadde jobbet i samme firma hele sin yrkesaktive karriere, og så var det brått slutt. Etter å ha gitt ham de dårlige nyhetene, hadde sjefen hans forsøkt å være morsom ved å påpeke at Edward nå endelig fikk den langhelgen han flere ganger hadde etterspurt. Spøken vekket verken glede eller latter, men snarere en taushet som varte helt til Edward spurte om han kunne få gå. Det fikk han. Konens kunngjøring over middagsbordet den ettermiddagen førte til at Edward i stedet for å meddele sine egne nyheter, holdt dem for seg selv, helt til det var for sent å si noe som helst. 8

På bakgrunn av konens alder, livsstil, sykdomshistorie og flere andre faktorer hadde han selv utformet en oppdatert risikoprofil. Denne type risikoutregninger der multikausalitetshensyn måtte tas, hadde vært hans spesialfelt. Aktuarmatematikken var kanskje komplisert, men om man behersket den, var den uvurderlig med hensyn til risikominimering. De første dagene som pensjonist leste han om eksperimentelle behandlingsformer i et forsøk på å finne noen ekstra leveår til konen et sted der mellom linjene. Ut fra statistikken han samlet, måtte han snart konkludere med det uunngåelige: Det var 67 % sjanse for at hun ville dø innen seks år. Sannsynligheten for å overleve elleve år, var noe over 53 %, men som Edward etter hvert ble smertelig klar over, kunne statistikken bare si noe sikkert om hva som allerede hadde hendt med andre i lignende situasjoner. Ut fra disse opplysningene måtte han gjette seg til hvordan fremtiden ville se ut. Det tragiske med dette, innrømte han, var at den vitenskapen han hadde viet sitt liv til, var basert på misforståelsen om at fremtiden oppfører seg på samme måte som fortiden. Det gjør den naturligvis ikke. Hva som helst kan skje, og det gjør det også. Hva som helst, og allerede tre uker etter at konen første gang beklaget seg over den leie hosten som ikke ville forsvinne, var hun borte – stikk i strid med alle Edwards beregninger.

Sittende ved kjøkkenbordet pirket han med neglen mot den flassende blomsterdekoren på koppen med raskt kjølnende te. Frokosten sto urørt foran ham, for selv om han forsøkte av all sin kraft å bli kvitt det gjenstridige bildet, var konens ansiktsuttrykk fra kvelden de hentet henne som brent inn i minnet. Villskapen i det sjokkerte ansiktet, og det hun hadde skreket mot ham da pleierne festet henne til båren, var umulig å fortrenge. Sofaen! hadde hun ropt. Nei, nei, nei! Under sofaen, Edward! Uten å nøle hadde han gått bort til den lille sittegruppen i brunt skinn, og kontrollert at det ikke lå noe under den. Dette, at han ikke så ut til å finne det hun mente var der, hadde gjort henne om mulig enda mer oppjaget. Som følge av konens plutselige uro, ble Edward myndig bedt om å vente inne på soverommet til pleierne hadde fått henne ned trappene og inn i ambulansen. Da det med all mulig tydelighet ble klart at dette ikke roet pasienten, ga de henne en sprøyte med noe som fikk henne til å sove. Etter det våknet hun ikke opp igjen. Edward gned håndflatene mot øynene som om det skulle tåkelegge minnebildene lenge nok til at han kunne få i seg frokosten. Han trykket i seg en bit av det smakløse brødet, kunne høre seg selv tygge, som om lydene oppsto inne i hjernen et sted. Kjeveben og muskulatur hakket høylytt 10

opp maten og malte den til smattende mos. Altså hadde hans kone i det minste hatt rett i dette ene: Han bråkte noe aldeles fryktelig mens han spiste. Da frokosten var ryddet vekk, gikk han ut i entreen og kledde på seg den tykke vinterfrakken. Han la et skjerf om halsen og åpnet de tre låsene som hadde holdt inngangsdøren forsvarlig forseglet. «Ha det!» ropte han av innlært automatikk mot soverommet. Hun hadde ikke alltid svart ham mens hun var i live heller.

Utenfor den lave boligblokken hadde tre menn annektert benken foran uttrekksviften igjen. Gjennom metallgitteret i murveggen blåste lunken vanndamp fra vaskerommet ut i vinterluften, og der satt de tre herrene og drakk, innhyllet i vaskeromståken. De var nok ikke stort eldre enn Edward, men klærne, som ikke kunne være vasket siden deres koner forlot dem, avslørte et forfall som ikke hadde angrepet ham selv i samme grad. Ennå. Slike benkeslitere hadde alltid skremt ham. Ikke fordi han trodde de ville skade ham på noe vis; det var ikke det. Snarere var det blitt tydelig den siste tiden at det var plagsomt lite som skilte hans egen situasjon fra deres. Riktignok gjorde han sin drikking og stillesitting innendørs og alene, ikke ute blant folk så alle kunne se, men han følte seg ikke det spor bedre av den grunn. Edward lot blikket gli over det parkaktige området mellom blokkene for å se om det fantes et alternativ til ruten forbi drukkenboltene, men nei, selv lekestativet på plenen og det lille skuret til vaktmesterens redskaper var fullstendig dekket av snø. Parkeringsplassen også, der alle bilene hadde fått høye, hvite hatter. Han så pusten dukke opp og forsvinne foran seg i den kalde morgenluften. Dukke opp og forsvinne. Hvert innpust klebet neseborene sammen, så han kontrollerte nøye at skjerfet ikke kom til å slippe frosten 12

for tett innpå kroppen. Han ble nødt til å passere mennene, med mindre han gjorde et stort nummer av sin egen engstelse og demonstrativt vasset gjennom den høye snøen. Det gikk naturligvis ikke. Et stykke unna, kanskje bak skolebygget eller borte ved den lille parken, bjeffet en av nabolagets mange hunder, noe Edward tok som en oppfordring om å sette seg i bevegelse.

Omtrent tyve minutters frisk gange fra leiligheten lå en av byens mange kirker. Den var bygget til ære for Gud, mens det meste annet var oppført til ære for boligreform og handel. Brorparten av de triste bygårdene lente seg tungt over gatene som betonggrå kister på høykant, så det var godt å se noe annet i ny og ne. Kirkene hadde så mye mer ved seg enn ren funksjon. Storslagenhet og teater. Det kunne han like. Han besteg steintrappen og følte seg med ett som et barn da han skubbet opp den enorme, jernbeslåtte tredøren. Han kom seg så vidt innenfor før den slo igjen bak ham. Kirkerommet var tilsynelatende forlatt, dunkelt opplyst gjennom mangefargede blyglassmalerier. Han tuslet mellom benkeradene, helt frem til alteret der en sørgelig skulptur var hengt opp med spikre gjennom både hender og føtter. Presten han hadde avtalt å møte, var ikke å finne noe sted. Det ville være forsmedelig å måtte lunte hjem med uforrettet sak når han nå endelig hadde kommet seg ut, så Edward ble gående litt frem og tilbake og se etter ham. Det var merkelig ubehagelig å være alene med en gud han ikke riktig visste om han trodde på eller ei; ikke på den rette måten i alle fall. Så for ikke å la ubehaget få ordentlig feste, 14

korset han seg over brystet slik han hadde sett sin kone gjøre. Han lyttet. I tillegg til de tassende lydene han selv laget, hørte han en lavmælt messing fra noe som godt kunne være dempede stemmer i samtale. Kanskje kom det fra et av de mange usynlige rommene bak altertavlen, kanskje fra et av sideskipene. Han skulle akkurat til å sette seg på den fremste benkeraden for å vente, men forble stående da en av dørene til sakristiet smalt opp. Presten, en litt vel elegant mann i trettiårene, kom hastende inn i kirkerommet tett fulgt av en slank mann i mørk dress og hvit skjorte uten slips. Ingen av mennene så ut til å legge merke til at Edward sto der. Presten lyttet taust mens gjesten selvsikkert og nærmest beordrende sto for snakkingen. Den pratsomme gjesten var grå i huden og hulkinnet som om han utelukkende levde av koffein og nikotin, og da denne grålige mannen hadde sagt sitt, rakte presten ham motvillig noen dokumenter med plastmappe rundt. Mannen skumleste noen av sidene, men bladde deretter raskt gjennom bunken. Uten ytterligere høfligheter vendte han så presten ryggen og marsjerte mot utgangen. Idet han passerte Edward, stanset han et øyeblikk. «Kondolerer, Niema,» sa han og kastet på seg en tykk, sort vinterjakke. «Men … alt har sin levetid, også koner.» Han smilte. Før Edward fortumlet rakk å formulere et svar, snudde mannen seg mot alteret og korset seg hurtig, tente en sigarett og fortsatte mot utgangsdøren. Presten ble stående og lene seg mot alterringen, tydelig nedsunket i tanker. Han tittet med bedende øyne opp på krusifikset, men da Jesus ikke så ut til å ha noe svar å tilby, kastet han i stedet et blikk på et nesten sjenerende blankt 15

armbåndsur. Han småløp inn i sakristiet og kom ut igjen med en lysblå vinterjakke over armen. Først da oppdaget han at han ikke var alene. «Det gjelder begravelsen på lørdag,» begynte Edward og gjorde med det krav på prestens oppmerksomhet. «Ja, du skjønner, jeg vet ikke riktig hvordan det går for seg …» Presten så lengselsfullt mot utgangsdøren og svarte uten å møte Edwards blikk: «Alt er tatt hånd om.» «Tatt hånd om?» Edward gjennomsøkte hukommelsen, men ble til slutt nødt til å legge til: «Av hvem da?» «Enkemannen, tror jeg. Hvem er du egentlig?» «E-enkemannen.» Presten ristet oppgitt på hodet mens han prøvde å lukke den lite samarbeidsvillige glidelåsen på jakken. «Ja, ja, så var det vel noen andre da, men alt er i alle fall betalt og ordnet. Begravelsesbyrå, kiste og alt. En riktig fin kiste også, skal jeg si deg, blank og fin i lakken.» Han flyttet litt på en hårlokk som ikke ville ligge på rett plass. «Det eneste du og de andre sørgende skal gjøre, er å være her klokken halv tolv. Dere legger fra dere blomster der dere måtte ønske, klokken tolv sier jeg noen fine ord, og så graver vi ned kisten her ute på kirkegården. Var det da noe mer jeg kunne hjelpe herren med?» Presten fikk omsider lukket glidelåsen. Den blå boblejakken var stram og sporty, og selv Edward så at det passet heller dårlig over kjortelen som nå mest av alt lignet et slags skjørt. «Vel, jeg vet ikke … Skulle jeg ha sagt noen ord, kanskje?» «Om du vil,» svarte presten, stadig like avfeiende. «Hvem som helst kan si hva de vil etter at jeg har sagt mitt, men nå må jeg løpe. Hasteoppdrag!» 16

Før ekkoet av samtalens siste ord ble kastet tilbake mot Edward, var presten på vei mot døren. Kjortelskjørtet blafret bak ham som brudesløret til en flyktende brud. Motløs sank Edward ned på den fremste benkeraden. Irritasjonen kjentes som en økende kribling rundt skuldrene, så han ville vente med hjemveien til prestejyplingen hadde fått et lite forsprang. Han ville ikke risikere å møte på ham igjen og på den måten åpne slusene for de mange fornærmelsene og ukvemsordene som, nå som det var for sent, florerte i tankene, klare til bruk.

At noen skulle ha organisert konens begravelse uten ham, virket ubegripelig. Det fantes ingen nær familie, og så vidt han visste, ingen fjerne slektninger med penger heller. Han hadde ikke engang hatt noen å fortelle om konens død til, så spørsmålet om hvem som hadde betalt for det hele, måtte han la ligge. Da tok han i stedet til å gruble over hvorfor, men dette spørsmålet var også vanskelig å angripe uten å vite svaret på det første. Han ga opp. Det eneste som var sikkert, var at uansett hvem som gjorde dette, så var det en god handling, og vedkommende ville sannsynligvis komme i begravelsen for å motta sin takk. Om noen dukket opp i det hele tatt, da. Tankerekken ble avbrutt da en skarp knirking skjøt gjennom den tunge kirkeluften. Han snudde seg brått, men det var ingenting å se. Snart hørte han andre lyder også. Spenstige fottrinn, muligens oppe fra orgelbalkongen, eller hva det nå het. Da fottrinnene stilnet, dukket et bedrøvelig ansikt frem over balkongens overdådig dekorerte rekkverk. «Hei, du!» ropte en raspet stemme. «Meg?» svarte Edward. «Hvem ellers? Har han gått?» Mannens uttale var en anelse sløvet, som om han ikke syntes det var nødvendig å bevege leppene noe særlig bare fordi han tilfeldigvis skulle prate. 18

«Presten? Ja, han løp av sted,» svarte Edward, og la merke til at mannens skuldre senket seg betraktelig. Han drakk fra et lite glass og tente en sigarett. «Er det du som skal feire begravelse på lørdag, eller?» «Ja, det er nok det,» svarte Edward uten å tilkjennegi at han ikke var helt komfortabel med bruken av ordet feire. «Jeg hadde en avtale med presten, men det virket ikke som om han hadde satt av så mye tid til meg.» «Men er det ikke torsdag i dag, da?» spurte mannen på balkongen og lo kort. Latteren gikk raskt over i en surklende hosting som sendte bølger av ubehagelig ekko mellom steinveggene. Omsider fikk han kvelt utbruddet med en liten slurk av det han hadde i glasset. «Da er han nok på hasteoppdrag hos fru Kwiatkowska.» Mannen hevet øyenbrynene og smilte skjelmsk, som om det skulle forklare det hele. «Ja, vel?» svarte Edward, mest for å utslette stillheten som oppsto. «Ja, han har hasteoppdrag hos henne hver torsdag formiddag, om du skjønner hva jeg mener?» Da Edward ikke umiddelbart svarte på det han hadde oppfattet som et retorisk spørsmål, illustrerte mannen budskapet ved å la sirkelen han laget med peke- og tommelfingeren bli penetrert på det groveste av den andre håndens langfinger. «Jeg forstår,» sa Edward beklemt, og håpet med det at samtalen var avsluttet. «Han er godt gift altså, det er ikke det, men du vet …» Mannen hevet skuldrene oppunder ørene mens armene stakk ut til sidene som svingarmene på en gammeldags vekt. «Nei, jeg får vel komme meg av gårde, jeg da,» sa Edward og beveget seg målrettet mot utgangen. 19

«Bare en ting før du går!» ropte mannen. «Nå som jeg har deg her. Har du tenkt på hvilke låter du vil ha i begravelsen?» «Låter?» spurte Edward. «Låter. Salmer. Kall dem hva du vil. Kom opp, så kan jeg vise deg hva du kan velge mellom. Jeg har kirka for meg sjæl resten av dagen, jeg, så nå er det bare å slå seg løs.» Usikker på hva det å slå seg løs innebar, kløv Edward opp den bratte, knirkende trappen til balkongen. Musikk måtte man jo uansett ha, og om ikke annet kunne han i alle fall delta i organiseringen av dette ene. Vel oppe ble han bedt om å sette seg på en krakk ved siden av det store instrumentet. Han gjorde som han fikk beskjed om, følte seg liten. Et utall orgelpiper strakk seg mange meter opp langs veggen, og de aller høyeste av dem stoppet ikke før de rakk helt oppunder hvelvingen. «Nei, vi får vel hilse og få det overstått,» begynte mannen før han trakk pusten og proklamerte: «Mitt navn er Arkadiuz Rukov. Organisten.» Han gjorde seg til med høyverdig teaterstemme og bukket overdrevent dypt mens hendene hans gestikulerte seremonielle sirkler i luften. «Men bare kall meg Arek. Det er det alle unntatt banken kaller meg, så det blir liksom litt hyggeligere.» «Edward,» sa Edward og mottok et entusiastisk håndtrykk. Arek forble stående, så han vurderte et øyeblikk å reise seg igjen for å unngå den ubehagelige høydeforskjellen, men fryktet at ubesluttsomheten ville tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Arek så eldre ut enn Edward selv, men det kunne like gjerne være organistens bohemske ytre som ga ham et mer tilårskomment uttrykk. 20

«Det er et imponerende instrument du har her,» sa Edward, og syntes selv at han for en gangs skyld var flink til å finne ting å småprate om. Arek smilte stolt og pusset vekk litt usynlig støv fra tangentene med genserermet. Han kastet et blikk ned de bratte trappene, som for å forsikre seg om at de virkelig var alene. «Drikker du?» spurte han. «Jo da, jeg gjør vel det,» svarte Edward, selv om han vanligvis aldri drakk i arbeidstiden. Nå hadde han jo i praksis ikke lenger noen arbeidstid å forholde seg til, men det å ikke drikke på dagen, virket som en grei leveregel å ta med seg inn i pensjonisttilværelsen. Å ta seg en dram i kirken til den uforskammede prestejyplingen, virket likevel som en passende straff for hans manglende fintfølelse. Arek løftet vekk ventilen i den største orgelpipen og stakk armen inn i åpningen som kom til syne. Da han trakk armen ut igjen, holdt de lange pianofingrene rundt en flaske vodka med et glass hvilende over korken. «Er ikke det der dårlig for lyden?» spurte Edward og gjorde store øyne mens organisten skjenket to sjenerøse glass og rakte det ene til ham. «Den dypeste C-en bruker jeg så sjelden at den gjør seg bedre som barskap.» Mellom hostene som fulgte fortsatte han med stadige drikkepauser. «Frekvensen er så dyp at vibrasjonene rister løs murpuss fra taket. Etter noen ganske insisterende klager fra brudepar som så ut til å ha blitt akutt angrepet av flass, ble jeg bedt om å la den være.» Han hostet igjen. Edward vurderte å be Arek legge fra seg sigaretten han til stadighet pattet på, men lot det være da organisten igjen fikk kontroll over utbruddet. 21

«Nei, nå får det være nok prating,» sa han. «Jeg har øvd inn denne hjemme, men jeg har ikke sjekket åssen det høres ut her ennå. Kanskje det gir deg en idé om hva du kan få til begravelsen?» «Sett i gang,» sa Edward forventningsfullt. Arek forflyttet seg bort til orgelkrakken med hevet hode, som en verdensvant konsertpianist. Han satte seg ned og lot fingrene henge i luften noen centimeter over tangentene. «Klar?» spurte han med et smil som for anledningen syntes å være lånt av en åtte år gammel gutt. Edward hevet glasset til svar, før han nippet til den blanke væsken. Han kjente spritens egenartede varme spre seg dovent rundt i kroppen, mens Arek lot musikken langsomt sive ut fra instrumentets lange messingrør. Han så kanskje ut som en som ikke var flink til noe som helst, men orgelet var noe Arek mestret til fulle. Fingrene beveget seg elegant over tangenter fordelt over tre etasjer, mens føttene rutinert tok seg av pedalene. Resultatet av de tilsynelatende intuitive bevegelsene var en harmonisk velklang som fylte kirkerommet til randen. Edward dro ikke kjensel på salmen han spilte, men likte den svært godt. Den var mektig, som salmer flest, men mer rett på sak enn vanlig. Mindre dvelende enn dem han måtte lære på rams i oppveksten. Etter en langsom oppbygning fulgte et voldsomt crescendo, så roet det hele seg en anelse før Arek lot den siste tonens etterklang dø ut. Edward klappet oppglødd før han, pinlig berørt, tok seg i at klapping ikke hører kirken til. Arek bukket dypt, og så på ingen måte ut til å ha blitt støtt av applausen. Snarere tvert imot, så han ut til å nyte den så lenge den varte. «Har du hørt den før?» spurte Arek oppglødd og skjenket mer vodka i det overraskende tomme glasset Edward holdt omsorgsfullt i hendene. 22

«Jeg kan ikke si det låt særlig kjent, men det var fint,» svarte han. «Jeg kan bare de få salmene vi lærte i skolen, jeg, og det begynner å bli noen år siden … Hva var det for noe?» «Metallica!» Utbrøt Arek med et stolt smil om munnen. «Jeg arrangerte det for orgel etter cd-en i natt, og om jeg skal si det sjæl, så blei det faen meg ikke så ille.» «Han har jeg nok ikke hørt om» svarte Edward oppriktig, «men det var fint altså. Virkelig fint var det.» «Flott! Da har vi én låt klar til lørdag.» Organisten formelig glødet av glede. «Men den bør kanskje komme litt seint i seremonien, så vi avslutter med et smell, synes du ikke?» «Kanskje det,» sa Edward en anelse usikker. «Men det finnes kanskje en fast musikkpakke man kan be om? Eller om du kunne spilt det du synes passer, ville muligens det være best?» «Klart det,» smilte Arek. «Jeg skal spille mitt beste repertoar for kona di. Jeg lover. Men du må si fra om du kommer på noe du ønsker deg spesielt. Det hender ofte at folk vil ha låter som betyr noe ekstra for den som har daua, men de låtene er som regel fryktelig kjedelige, så om jeg var deg, ville jeg valgt noe med litt futt i.» Edward samtykket, hevet glasset til takk og helte i seg resten av innholdet. Etter Areks ønske utvekslet de telefonnumre i fall Edward likevel skulle komme på musikk han ville ha med i set-listen. Organisten skrev ned et mobilnummer på en avrevet bit notepapir, og ga den til Edward, som la den i lommen og gikk. Da han etter en halv times rolig gange kom hjem, fant han døren til leiligheten ulåst. Dette var høyst uvanlig. Innboforsikringen ville naturligvis ikke være gjeldende om han ikke engang kunne huske å låse sin egen dør når han gikk 23

ut. Det var elementært. Han hadde riktignok aldri avansert til en høyere stilling i forsikringsselskapet, men en forbannet god og grundig aktuar hadde han vært, så det syntes rart om en slik grunnleggende sikkerhetsrutine ennå ikke var innprentet i ham. Vaktsom gikk han gjennom leiligheten. Hver gang han åpnet døren til et usikret rom, for et stikk av kulde gjennom ryggraden. Med en kontinuerlig hamring i både tinningen og brystet, undersøkte han skuffer og skap for å se til at alt av eiendeler var å finne på sine faste plasser. Ingenting så ut til å være stjålet, ingenting flyttet på, ingen spor etter andre enn ham selv og konen var å finne noe sted. Likevel slapp ikke engstelsen taket.

Morgenen etter trakk Edward en kanne te på gasskomfyren han ennå ikke stolte på. Lukten av den brennende gassen brakte med seg løfter om de grusomste ulykker, og selv om noen slik tragedie ikke hadde inntruffet i hans umiddelbare nærhet, viste statistikken tydelig at de på ingen måte var sjeldne. Etter å ha kontrollert både to og tre ganger at gassen faktisk sluttet å sive ut fra munnstykkene da den blålige flammen døde hen, hadde han tatt frem brød, ost og melk, og satt seg ved det lille bordet nær vinduet på kjøkkenet. Han var ikke blitt vant med å ha hele leiligheten for seg selv ennå, for hva tok man seg egentlig til om morgenen når det ikke var noen å lage te til før man gikk på jobb? Når det ikke lenger var noe å stå opp for. Hadde han ikke hatt visse grundig innarbeidede morgenrutiner, mistenkte han at han overhodet ikke ville visst hva han skulle ta seg til. Ettersom jobben ikke lenger brøt opp dagene i arbeidstid og fritid, ble all tid identisk, en udefinerbar, tom størrelse som han til gjengjeld hadde uuttømmelige mengder av. Uten andre ting å ta seg til, begynte han å lese morgenavisen svært nøye. Ingen hastige blikk på overskriftene, som han tidligere hadde nøyd seg med. Han leste nå absolutt alt, uavhengig av interessen han følte for sakene som ble omtalt. Han leste med like stor konsentrasjon om sykepleiere 25

som fremdeles syntes de tjente for lite, og det faktum at det var tilbud på byggevarer i et varehus han mente måtte være på den andre siden av elven. Avisens hovedsak fikk imidlertid mest plass. Den tragiske flyulykken som hadde tatt livet av totalt nittiseks personer, hadde ikke bare preget innenriksnyhetene, men i tillegg fått omfattende internasjonal oppmerksomhet da de omkomne inkluderte både presidenten, politiets høyt aktede generalkommandant, og flere fremtredende politikere. Ingen av passasjerene hadde overlevd ulykken. Under de lengre nekrologene til ulykkens avdøde var det i dagens utgave trykket tretten korte dødsannonser. Det var verken flere eller færre enn vanlig. De fleste avdøde kjente han ikke til, men en av dødsannonsene var skrevet over hans kones minne, og den var signert med hans navn. Teksten var kort og informativ, slik dødsannonser skal være. Ingenting var skrevet om måten hun døde på eller hva hun hadde gjort mens hun ennå var i live. Det sto bare at hun nå var død, og at hun skulle begraves førstkommende lørdag.