Inn i labyrinten

Sigge Eklund

Inn i labyrinten Oversatt av Heidi Grinde

Originalens tittel: In i labyrinten © 2014 Sigge Eklund First published by Albert Bonniers Förlag, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency, Sweden Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015 Oversatt av: Heidi Grinde Omslagsdesign: Emma Graves/www.emmagraves.co.uk Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,4 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8332-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ÅSA Desember 2010–januar 2011

Hun husker ikke drømmen, men av en eller annen grunn føler hun at den jager henne opp av sofaen, der hun tydeligvis har sovnet. Hun går forbi døren til soverommet og hører Martins jevne åndedrag der innefra. Lister seg forsiktig ned trappen for ikke å vekke ham, og tar på seg frakken rett på kroppen.

Desembernatten er hustrig, det kjennes som om de bare leggene er omsluttet av iskaldt vann da hun krysser gårdsplassen og går ut på veien. Som vanlig går hun opp i skogen, smetter i skjul bak trærne og trekker pusten dypt. De små snøkornene som svever mellom henne og huset, ser ut som de står stille.

Fra utsiktsplassen kan hun se både huset og restauranten.

For en gangs skyld er hun på vei inn i tilstanden, kjenner hun, og det går en grøsning gjennom kroppen som minner henne om hvordan det var å være mørkredd som barn.

Hun har gått til dette stedet flere titalls ganger og forsøkt å forestille seg hva han følte og tenkte, men nå, da hun endelig lykkes – og hun begynner å føle at hun er ham – skyller ubehaget over henne. Hun blir nødt til å småspringe tilbake, ut i lyset under gatelykten. Står midt i sirkelen fra lyskjeglen en stund og samler krefter. Går så tilbake til stedet oppe i skogen.

Nå kjennes det bedre, hun kan konsentrere seg – forestiller 5

seg at klokken er omkring halv ti på kvelden 3. mai 2010, og at hun er ham. Det er egentlig ingenting som tilsier at det var akkurat her han sto, bortsett fra at det ville ha vært et godt utgangspunkt for noen som ville ha utsikt over både huset, restauranten og gressbakken mellom dem.

Hun lukker øynene og føler at brystet blir fylt av jaktinstinktet hans, byttet er i huset, snart skal det bli hans, tiden er snart inne til å slå til. Sakte begynner hun å gå nedover skråningen, forsiktig for ikke å bli sett, hele tiden oppmerksom på alle følelser som han eventuelt kan ha hatt i akkurat dette øyeblikket. Men så hender det noe, hun mister kontakten med ham, han er ikke i henne lenger. Det skjer på det vanlige stedet.

Det har hendt mange ganger før, så hun tenker ikke nærmere over det. Bestemmer seg for å fortsette arbeidet, hun har ikke noe valg, må holde seg i bevegelse, så hun følger veien oppover mot Brommaplan, svinger opp i skogen, går gjennom forskjellige teorier hun har jobbet med de siste dagene, bygger videre på dem, forsøker å vurdere om de har noe for seg eller ikke. Er så dypt nedsunket i tanker at hun ikke merker at hun har gått helt til haugen ovenfor Stora Mossen, der labyrinten, som er laget av kiselstein, lyser hvitt i måneskinnet.

Der stanser hun og ser utover de hundrevis av villaene der nede, og den stjerneklare himmelen over henne. Kjenner den sterke lukten av skog som blander seg med den kalde duften av snø, hører den fjerne trafikkduren fra motorveien som stiger og synker i styrke, ser den tause månen over tretoppene, og merker at stillheten er vanskelig å takle. Et eller annet sted der nede ligger svaret, og den enkle sikkerheten i tanken gjør henne svimmel.

Hun snur seg og går hjemover. Da hun går forbi restauranten, kniper hun øynene halvt igjen for å slippe å se på den.

6

Martin er våken da hun kommer hjem. Han sitter i lenestolen i stuen i mørket, sammenbitt og halvnaken som en urolig far.

Hun legger merke til at skjegget hans er blitt virkelig langt, og lurer på om han overhodet har barbert seg siden Magda forsvant.

Hun setter seg i sofaen rett overfor ham, tenner stålampen og venter på anklagen. Den kommer snart, som forventet kommer han enda en gang til å snakke om hvorvidt der er «sunt» av henne å vandre rundt nattestid på denne måten.

Hun pleier å bli opprømt av utbruddet hans – av overhodet å bli konfrontert – av å oppleve at han setter ord på en følelse, en hvilken som helst følelse, at han viser tegn til liv, så hun ber ham vente, og går og setter over tevann og tenner lys. Så setter hun seg i sofaen igjen.

«Hva tror du at du skal finne der ute?» spør han rolig.

«Jeg har fått en ny idé.»

«Ja vel?» sier han. «Fortell.» Åsa nipper til teen.

«Jeg har begynt å tenke i nye baner,» sier hun. «Jeg ser det slik at mangelen på spor er et spor i seg selv. Du vet hvordan et sort hull suger til seg alt, til og med lys. Det kommer ingen informasjon ut av et sort hull. Jeg har begynt å tenke på stedet der hun er, som et sort hull.»

Han ser mistenksom ut. Hun fortsetter: «Derfor går jeg rundt og ser om jeg opplever det suget.»

Han ser på henne en stund før han svarer: «Det låter som beundringsverdig tåkeprat til å være deg.»

«Jeg vet ikke om jeg synes det er tåkeprat. Alt som har hendt de siste sju månedene har vært så usannsynlig at jeg synes det er sannsynlig at det skjer noe usannsynlig igjen. Det er sterke krefter i sving. Jeg tenker at om jeg skulle gå forbi stedet der hun er, ville jeg kanskje vite det. Føle det.»

Så tier hun og ser på Martin. Mens hun har snakket, har 7

han snudd seg mot vinduet, som om han ville teste hypotesen hennes og prøve om han kan føle at noe der ute trekker ham til seg. Det ser ikke ut til at han lykkes; da han snur seg mot henne igjen, virker han like bekymret som vanlig. Åsa tar en slurk av teen. Oppdager at den er blitt lunken, og lurer på hvor lenge de egentlig har sittet her og pratet. Som alltid nå om dagen når hun ikke har føling med tiden, blir hun ille til mote, men fortrenger ubehaget. Ser på Martin og forsøker å huske hva de snakket om. Greier det ikke, og ser det som noe positivt at hun mistet tråden. Hun har jo bestemt seg for at alt som kan få henne til å tenke i nye baner er positivt, siden alle de gamle tankene er gjennomprøvd og utbrukt, uten at de har ført henne til Magda. Enhver samtale som kan lede tankene inn på nye sidespor er fint, siden hun kan finne noe på de sidesporene som kan gi et nytt utgangspunkt.

Da hun ser at hun har mistet ham, slik hun alltid før eller senere gjør nå for tiden, setter hun koppen fra seg, tar på seg frakken og går ut i mørket igjen.

Hun har en jobb å gjøre. Noen må gjøre det. Politiet gjør det åpenbart ikke, Martin gjør det ikke. Hun har ikke annet valg enn å gjøre det selv. Først da hun kommer fram til det vanlige stedet oppe i skogen, slår det henne at hun slukket lyset i stuen selv om Martin satt der ennå.

Hun sitter i sofaen midt på natten og betrakter rommet og de døde tingene rundt seg. Møblene står på nøyaktig samme sted som før, som om ingenting har hendt. Blikket stanser ved den hvite kortveggen. Den ble malt om i valborgshelgen. Nå stiller hun spørsmålene igjen, og merker at det styrker henne å lete etter svar. For når hun leter etter svar, er det håp om at hun kanskje når som helst kan finne et. De verste stundene er når hun ikke orker å lete i det hele tatt, men havner under alt som har hendt, når den overveldende sorgen presser henne ned i sengen.

8

Nå grubler hun, nå anstrenger hun seg, og da blir hun omgitt av en tynn, men beskyttende hinne. Hun er aktiv, og det er en beskyttelse i seg selv. Hvor var han mens hun malte den veggen? På jobb? Eller var han arbeidsløs? Satt han hjemme og utformet planen mens hun dyppet malerkosten i spannet?

Men hinnen brister. Mens hun sitter og tenker tilbake, blir hun minnet om at det fantes en tid før, da alt – teoretisk sett – kunne vært forhindret. Mens Åsa førte rullen opp og ned, så fantes han. Mens hun tørket vekk en dråpe maling som hadde dryppet ned på parketten, fantes han. Mens hun vasket hendene, fantes han. Klar til å slå til. Åsa tar seg i å tenke at det var synd at hun malte den veggen selv, istedenfor å leie inn en maler, siden en håndverker som hadde tilbrakt tre dager i huset, ville vært et veldig interessant spor.

Så kommer den velkjente kvelningsfornemmelsen, og hun kjenner at hun må ut av rommet. Går ut i det kalde daggryet.

Det er fremdeles mørkt, men en antydning av rosa har dukket opp i horisonten. Gresset glitrer av rim, men hun bare registrerer det. Så registrerer hun at hun bare registrerer det. At alt som er vakkert, som ifølge tradisjonen bør oppfattes som vakkert, virker skremmende, siden det krever at hun skal føle, og målet er ikke å føle. Som her forleden, da Martin hadde glemt å slå av kaffetrakteren, og kjøkkenet var fylt av den bitre lukten av kaffe som har stått på i flere timer, da husket hun plutselig toromsleiligheten på Gärdet og Martins nattlige besøk, de varme kyssene, de erfarne, rolige, men bestemte støtene når han tok henne i dusjen mens romkameraten sov, hvordan de etterpå satt i vinduet med ulltepper rundt seg og delte sigaretter mens snøen falt utenfor – minnene var så levende at hun ble redd.

Hun står i veien og ser inn i villaene.

Mens familiene sover, venter stuene på dem. Juletrær med 9

røde glasskuler, julegaver under trærne, julelys som er tent hele natten. Alle duftene der inne, hun vet nøyaktig hvordan det dufter før jul, av granbar og grønnsåpe og gårsdagens matlaging, alt det som har med julen å gjøre. Alt slikt minner henne om livet med Magda.

Hun står og stirrer som hypnotisert inn gjennom naboenes vinduer mens hun prøver ut ordene. Hun kan snart si dem nå.

Har nesten kunnet si dem de siste dagene: At hun vil at det skal hende, det som hun har vært mest redd for. Telefonen får lov å ringe nå. Med beskjeden. Til og med om den skulle være den verste. Snart foretrekker hun det. For de siste dagene har det vært vanskelig igjen. Noe inne i henne forbereder seg på å gi opp. Hun vet ikke hvordan det skal la seg gjøre rent praktisk, men noe inne i henne vil det.

Kanskje det begynte da hun til slutt fulgte Martins råd og lette fram noen «engleblogger» på nettet. Hun så med en gang at sorgen deres ikke lot seg sammenligne med hennes. Den var kanskje ikke «mindre», men den var annerledes.

Bloggerne skrev om «sorgarbeidet» de holdt på med for å komme videre. Allerede det opplevde hun som vesensforskjellig. I motsetning til dem er hun lenket til gulvet i et torturkammer, hun kan ikke røre seg, og langt mindre drive «sorgarbeid», forsto ikke Martin det? Tydeligvis ikke, og det gjorde henne både sint og lei seg. Han sto bak ryggen hennes og så på henne mens hun leste, og regnet vel med, tenkte hun, at hun skulle omfavne ham av takknemlighet fordi han hadde vist henne denne kilden til trøst. Men det eneste hun så, var kvinner som kjempet seg videre i hverdagen, vekk fra det forferdelige de hadde opplevd. Til slutt følte hun seg nødt til å snu seg og spørre ham om han kunne forholde seg til dette.

Han bare glodde på henne uten å svare. Til slutt sa hun: «Jeg kjemper meg hverken fremover eller bort fra noe. Det er jo det som er problemet, for helvete. Jeg kjemper meg bakover. Mot den natten, for å se om det er noe nytt, noe som 10

kan hjelpe meg å forstå. Se på meg. Svar. Kan du si meg hva deres situasjon har med oss å gjøre? Barnet mitt lever, deres er døde. De har altså noe konkret å forholde seg til, derfor kan de begynne å sørge.»

Som vanlig var han blitt stående taus, provoserende forbløffet.

Til slutt gikk hun ut av rommet mens Martin fortrakk til hjemmekontoret.

Den natten drømte hun om kjelleren igjen, og denne gangen var rommet uvanlig lite, og det fantes ikke luft der inne, så da hun til slutt oppdaget Magda borte i en krok, var hun for utmattet av surstoffmangel til å hjelpe henne. Uansett hvor sterkt hun strevde, nådde hun ikke fram til henne, greide ikke strekke seg helt fram til de små jentehendene.

Da hun våknet, sto hun opp av sengen og løp rett ut på badet.

Den natten ble fulgt av flere mørke døgn. Dagene hadde hun tilbrakt i sengen, nettene ute i mørket: vandre, lete, tenke, gråte. Nettene var altså litt mindre uutholdelige enn dagene.

Dagene vanskelige. Presse hendene mot ørene, av og til skrike inn i hodeputen, vandre rundt fra rom til rom, oppdage at hun begynte å stinke. Lure på om hun skulle bade, velge å la være. Skrive litt, men kaste alt. Det ble bare ord på papir, små selvmedlidende ting som fjernet henne fra det arbeidet hun skulle utføre.

Martin hadde holdt seg unna, med unntak av en morgen da han kom inn med frokost til henne. Da slo hun ham for første gang. Hun angret med det samme, selvfølgelig, men samtidig måtte hun trekke visse grenser. Det var det medlidende blikket hans som fikk henne til å se rødt.

Da han kom fram til sengen, smelte hun til ham i ansiktet med flat hånd, så han mistet brettet i gulvet, og teen sprutet langt oppover veggen. Smellet gjenlød i rommet mens han sto der lamslått av forferdelse.

11

«Hva er det du gjør?» spurte han.

Hun var forbløffet selv, og lette etter en forklaring.

Etterpå sa hun at det var hans feil at Magda ble borte. Det var kanskje litt unødvendig. Men det så ikke ut til å gjøre ham noe, han bare stirret på henne og mumlet noe uhørlig før han tuslet ut igjen.

Hun innser at han er raus som ikke protesterer ved slike anledninger, men samtidig blir hun rasende over hensynsfullheten, fordi den er så konturløs. Han er som politiet – handlingslammet og forvillet. Selvfølgelig kan hun være vanskelig å ha med å gjøre, men hun oppviser iallfall energi enkelte dager. Det hun ikke klarer, er det forvirrede uttrykket hans.

Iblant er det som om han ikke har forstått hva som har hendt.

Allerede den gangen de var nyforelsket, hadde hun sagt at det hendte at hun ble irritert på ham fordi det virket som om han manglet evne til å bli ordentlig lei seg.

Nå sitter hun i sofaen igjen og ser på veggen hun malte tre dager før Magda forsvant.

Det er minner som gnager, minner hun ikke får vekk. Som da Magda var liten og kom inn om natten og ville opp i sengen, og Åsa sa nei. Belønningsmodellen som Åsa utviklet, med stjerner som ble klistret opp de nettene Magda greide å sove alene i sin egen seng – den føles helt besynderlig nå.

Som vanlig forsøker hun å forsvare seg med å minne seg selv om hva hun hadde villet oppnå med alle disse reglene, men det er vanskelig.

Magda var et annerledes barn, det var ikke alltid helt enkelt å forstå seg på henne. Alt som liten var hun forsiktig. Redd.

Men også sta og vanskelig. Av og til tenker Åsa at Magda på uforklarlig vis visste at det skulle hende henne noe forferdelig.

Det ville forklare det mørke i sinnet hennes, som var der helt fra begynnelsen. Som for eksempel da hun skulle begynne på førskolen, og alle klassekameratene fornøyd vinket ha det til 12

foreldrene om morgenen, da måtte Åsa bli der helt til lunsj.

Magda var redd for de andre barna, sa hun. Redd for læreren, redd for skolegården, redd for alt.

«Noen av oss er født sånn,» sa Martin – som trodde på biologiens betydning – da Åsa fortalte om hendelsen samme kveld, og slo dermed to fluer i ett smekk – dels fikk han fram at det var helt spesielle bånd mellom ham og Magda, dels at personligheten er medfødt. To ting som han visste provoserte henne. Han kastet aldri bort en mulighet til å sende henne et sleivspark.

Når var det han forandret seg? Hun visste at det skjedde lenge før forsvinningen, men når var det? Og hvorfor?

Om kvelden går de en lang tur langs vannet. Ved Ekbacken setter de seg ned på en benk og ser ut over bukten. Isen er blank med sprekker. Himmelen mørkeblå.

«Fortell noe om Magda,» sier Åsa.

«Hva mener du?»

«Noe jeg ikke vet om, et minne om henne som du aldri har fortalt meg om.»

«Du er masochist,» sier Martin.

«Kall meg hva du vil,» sier Åsa, «men gi meg noe, jeg trenger det.»

«Jeg vet ikke.»

«Det haster ikke. Vi kan sitte her til du kommer på noe.»

Han blir sittende taus en stund, så sier han mens blikket fremdeles er vendt mot vannet: «En gang da Magda var sju år, våknet hun midt på natten og ropte på oss. Du våknet ikke, så jeg gikk ned og satte meg på sengekanten hos henne. Jeg må ha sovnet – for plutselig våknet jeg av at hun strøk meg over kinnet. Det hadde hun aldri gjort før. Da hun så at jeg var våken, trakk hun øyeblikkelig hånden til seg og gjemte seg under dynen.»

Da han er ferdig, spør han: «Fornøyd nå?»

13

Hun snur seg vekk. Hører at han begynner å gråte, nokså høyt og skjærende, som en kvinne. Hun har ikke sett ham gråte siden i månedene umiddelbart etter at Magda forsvant, og det blir for påtrengende.

Hun reiser seg og går, mens han blir sittende igjen alene og rope: «Det er jeg som er mistenkt! Du slipper i det minste politiet!» Åsa går fort og målbevisst bort fra benken, men hun hører skrikene hans mye lenger enn hun vil.

Til slutt hører hun bare sin egen pust og snøen som knirker under støvlene, men likevel fortsetter hun å gå og tenker på det han skrek, skammer seg litt over at hun så sjelden tenker over at han fremdeles formelt sett er under etterforskning.

Hun stanser først da hun kommer til skolegården.

Der stivner hun brått til.

En ny idé. En ny vinkling: Tenk om gjerningsmannen så Magda ved skolen, på dagtid, og på en forskrudd måte ble forelsket i henne, og fant ut hvor hun bodde? Hun har vært inne på det sporet tidligere, men ikke fulgt det skikkelig opp.

Nå fylles hun av den velkjente rusen og småløper bort til den delen av skolegården der Magda pleide å leke, men stanser opp da hun ser at det lyser i Magdas klasserom, og at det er fullt av folk der inne. Foreldremøte, antagelig. Hun gjemmer seg bak lagerskuret.

Læreren står fremme ved kateteret og legger ut. Foreldrene noterer. Åsa kjenner igjen de fleste av dem. Hun vil ikke hate dem – hun vet jo hvor aggresjonen hennes kommer fra – men det er vanskelig, når hun ser hvor avslappet de sitter, ser de selvgode smilene.

Hun husker en samtale hun hadde med læreren to uker etter forsvinningen, da læreren ringte for å fortelle at alle barna i klassen hadde fått tilbud om terapi etter det som hadde hendt. Som om det var av interesse for Åsa. Hun mener 14

å huske at læreren hadde begynt å hulke før hun var ferdig med henne.

Hun står stille i mørket og studerer foreldrenes ansikter.

De diskuterer uvesentlige ting – uten å forstå hvilken luksus det er å gjøre nettopp det. De venter sikkert utålmodig på at møtet skal ta slutt, for de vet ikke bedre. Å sovne den kvelden er som å blåse ut et lys. Men så våkner hun plutselig, midt på natten – eller midt på dagen – av et skrik. Hun hopper ut av sengen og lukker vinduet, men til tross for at hun har lukket vinduet, lyder skriket like høyt.

Det tar ikke slutt, selv ikke hvis hun holder seg for ørene. Da innser hun at det er hun selv som skriker. Hun skriker og kan ikke slutte. Skriket oppsluker alt, til alt blir et skrik, til hun selv er et skrik.

Martin står i døråpningen og ser på henne.

Da hun tier, går han.

Snart viser det seg å være ganske befriende at Martin for en gangs skyld er bortreist. Hun kan gjøre alt hun ikke tør å gjøre når han er hjemme, fordi hun er redd han skal se på henne som labil. Hun kan for eksempel gjenoppta vanen med å drikke kald hvitvin og sjekke e-post. Hun gjør det omtrent annenhver uke, og bare når hun er alene hjemme og vet at hun ikke blir forstyrret. De stundene er blitt noe hun hegner om.

Det har vist seg at hatet gir henne energi.

Hun kjenner seg merkelig levende når hun får ta del i følelsene deres.

Dessuten blir hun alltid fylt av en følelse av at hun er frisk. Iallfall friskere enn dem. Det første halvåret sjekket hun e-posten hver dag, men av helt andre grunner – for å se om det skulle komme noen tips eller til og med et krav om løsepenger – men et sted på veien gikk e-postlesingen over fra mulig informasjonskilde til å bli et fascinerende innblikk i den syke 15

folkesjelen. Det er en av de få fordelene ved å bli anklaget for å ha drept barnet sitt – man får en unik innsikt i hvordan det egentlig står til med folkesjelen. Denne gangen har hun 220 innkommende e-poster. Sist hun sjekket, for tre uker siden, var tallet 280.

Ti av de 220 e-postene er det hun pleier å kalle noveller – tre, fire sider med lange, behersket aggressive beskrivelser av hvorfor hun eller Martin burde tilstå, siden det er hinsides rimelig tvil at de er skyldige. Men de fleste er som vanlig en salig blanding av dødstrusler, intervjuforespørsler og beundrerbrev.

Forespørslene om intervjuer er interessante, fordi de illustrerer medienes manglende kreativitet. Alle, uten unntak, begynner med et tilbud til Åsa om «for første gang» å snakke ut om den «grusomme anklagen» som rettes mot Martin, og slutter alltid med at journalisten understreker hvor overbevist han eller hun er om at Martin er uskyldig.

Den eneste hun har tenkt å svare på, er fra en journalist som helt fra begynnelsen har stilt spørsmål ved anklagen mot Martin. Men det får vente til våren, det siste hun ønsker er å bli intervjuet igjen nå.

Den siste kategorien – beundrerbrevene – er riktignok tilsynelatende skrevet til Åsa, men handler egentlig alltid om en forsvunnet mor eller far, merker hun. De kunne like gjerne vært skrevet til hvilken som helst kriminell som hadde vært mye fremme i mediene. Skrevet av en skadet sjel til en annen skadet sjel, mennesker som blir tiltrukket av Åsa fordi hun står utenfor eller – i enkelte tilfeller – til og med fordi hun kan være skyldig.

Hun har selvfølgelig overveid å fjerne e-postadressen fra hjemmesiden, eller la noen andre ta seg av e-posten, men det å lese disse meldingene er blitt en rutine hun setter pris på. Et merkelig, men betydningsfullt bånd mellom henne og omverdenen. Et av de få som fremdeles eksisterer.

16

Mens hun sitter der, dukker det opp en melding: «Innboksen din er snart full. Du bør tømme den,» og hun scroller seg oppover til begynnelsen for å slette noen av e-postene. Den første hun får øye på, er fra Magda, sendt et halvt år før hun forsvant.

Hun åpner den ikke, men reiser seg instinktivt, går inn på soverommet og setter seg på sengekanten for å roe seg. Sitter der lenge og lytter til hjertet som hamrer. Så går hun uten å nøle rett bort til pc-en igjen og åpner e-posten.

«Mamma når kommer du hjem. Jeg er så alene.»

Hun hører at hun snapper etter pusten, skjuler ansiktet i hendene. Leser e-posten en gang til, kjenner at mørket trenger inn i rommet, raskt og kvelende og altoppslukende, og reiser seg. Hun småløper rett til Magdas rom og legger seg på kne foran sengen og ber for første gang siden hun var barn. Hun ber om at Magda har det bra, hun ber om forlatelse, hun ber om at hun ikke skal behøve å være alene lenger. Hun sier høyt at hun angrer, at hun skulle ønske hun kunne gjort alt annerledes, hvis hun kunne.

Ligger lenge våken i mørket og forsøker å velge tanker. Velger hun feil, gjør det vondt, så det er viktig å være nøye.

Mange tanker banker på og forlanger plass. E-posten har vekket dem. De prikker henne på skulderen; minner, skyldfølelse, replikker, og hun kikker seg forsiktig tilbake for å se om hun skal tørre å snu seg.

Hvordan kan hun ha glemt at de pleide å maile hverandre når Åsa var på jobben? Nå husker hun en annen e-post som Magda hadde sendt noen år tidligere, da hun lå syk hjemme: «Kan du komme og bre over meg sånn som du gjorde da jeg var liten?» Åsa hadde sittet med en pasient og hadde ikke sett e-posten før om kvelden.

Martin var blitt rasende da Åsa fortalte at Magda hadde 17

vært hjemme alene i noen timer. «Hun er sju år!» skrek han.

Og hun var ikke sen om å svare: «Og da bør kvinnen være hjemme? Hvor var du ?»

Da gikk han inn på kontoret og smelte igjen døren så hardt at et bilde falt ned fra veggen og gikk i knas.

Etter å ha feid opp glasskårene, gikk hun inn til Magda for å bre over henne, og oppdaget at hun var våken. Hun lå på ryggen under dynen og tittet skremt opp i taket, og Åsa styrtet fram og forsikret at mamma og pappa aldri skulle skrike slik til hverandre igjen. Mens hun holdt rundt sin oppskakede datter forbannet hun i sitt stille sinn Martins temperament.

Raseriutbruddene hans hadde vært ubehagelige nok før de fikk barn – hun hadde alltid hatet den måten han alltid overkjørte henne på uansett hva diskusjonen gjaldt, ved å skrike eller slå knyttneven i veggen. Men at han fortsatte på samme vis når det var barn i huset, det var uakseptabelt. Hun husket hvor dypt hun selv var blitt påvirket når hennes egen far fikk de berømte utbruddene sine, og ville ikke at Magda skulle behøve å oppleve det samme.

Nå bredte hun dynen over Magda, som for å beskytte henne mot Martins aggressive kraftfelt, selv om det var vanskeligere nå, siden Magda var blitt så stor i det siste. Hun hadde nesten glemt hvordan Magda koste seg da hun var mindre og Åsa dyttet dynen godt rundt den vesle kroppen.

Etterpå ble Åsa sittende på sengekanten en liten stund og se på henne, og plutselig ble hun grepet av sorg. Dette var første gang på flere år hun hadde holdt rundt datteren slik som før.

Små minner, som hun aldri aktivt henter fram, fordi de gjør så vondt, men som dukker opp iblant, mot hennes vilje.

Hun og Martin hadde ikke andre enn seg selv å skylde på, var det slik det var? Fordi Magda hadde glidd fra dem på slutten? Det var et spørsmål hun knapt våget å forme i ord, langt mindre forsøke å besvare.

Men det nektet å forsvinne.

18

Og når hun iblant slapp det innpå seg, klamret det seg rundt henne og vekket andre, forferdelige spørsmål, umulige å svare på. Hvis hun hadde vært hjemme hos Magda da hun var forkjølet den forferdelige maidagen, istedenfor å overlate det til Martin – ville Magda fremdeles ha vært hos dem da? Hvis hun hadde protestert da han foreslo at de skulle la henne ligge hjemme og sove mens de gikk på restaurant – ville Magda ha forsvunnet da? Hun anklager ikke Martin, men noe forteller henne at alt som kunne endret hendelsesforløpet den dagen, ville vært av det gode.

Hun ligger på ryggen og ser den digitale vekkerklokken blinke i mørket, og forsøker ikke å huske alle kranglene om Magdas oppdragelse, alle de harde ordene og opprørte følelsene som dette samtaleemnet hadde vært kilde til opp gjennom årene. Hva hadde de egentlig kranglet om? Hvorfor hadde det virket så livsviktig å vinne kampen om Magdas oppdragelse?

Hun forsøker å tenke på noe annet, men minnene trenger seg på.

Martin i døråpningen til hjemmekontoret hennes, bare noen uker før Magda forsvant, med forvridd ansikt og pekefingeren anklagende mot henne mens han skriker at hun bruker Magda som «forsøkskanin». Hun hadde følt seg overkjørt, siden han ikke lot henne komme til orde, og forsøkt å overdøve ham for å si at hun visste hva hun gjorde, hun hadde studert disse tingene, men han hørte ikke etter. Til slutt måtte også hun skrike for å bryte gjennom anklagene.

Nå forsøker hun å huske sine egne argumenter.

Hun hadde sagt at barn vet at de før eller senere må løsrive seg, og at de derfor, når de kommer i en viss alder, opplever foreldrenes favntak som truende, siden det bremser den uunngåelige overgangen til voksenverdenen. Derfor hadde hun vært så nøye med å gi Magda nok rom.

Han hadde ikke hørt etter.

19

Nå ligger hun alene på sengen i det store, svale rommet og hvisker sitater, om og om igjen, lik mantraer. Blant annet et fra Beauvoirs selvbiografi, som hun husker ordrett, siden det var en slik øyeåpner i studietiden: «Jeg ville at mine festningsvoller skulle være uinntagelige, og jeg la spesielt vekt på ikke å røpe noe for mamma, av frykt for den plagen og skrekken det ville innebære om hun kunne se inn i mitt indre.»

Det sitatet hadde hun båret med seg hele tiden mens Magda vokste opp; hun hadde hatt det som et slags motto. Hun hadde alltid vært tydelig mot Magda og lovet seg selv at hun ikke skulle bremse utviklingen hennes, at hun aldri skulle omslutte henne med et så kvelende moderskap som hennes egen mor hadde gjort.

Hadde det vært riktig?

Hun kvier seg for å svare nå, hun hater den mørke stemmen som turer fram med den slags spørsmål nå, når det siste hun trenger er selvkritikk. Hun hadde vært en mor som forsøkte å gjøre det beste for barnet sitt. Hensikten hadde vært god, det vet hun, det kan ingen stille spørsmål ved.

Likevel blir hun hjemsøkt av tvil. Hun hater de minnene som ikke lar seg viske ut. Martin i den siste krangelen deres, fra vettet av raseri fordi hun hadde fortalt Magda om problemene i forholdet deres, og hun hadde måttet bruke hele kvelden på å forklare ham hvordan hun hadde tenkt, og forklare hvor viktig det var at Magda ikke så på dem som altfor guddommelige, hvor oppmerksom hun var på det som i hennes yrke ble kalt «krympingen», den uunngåelige prosessen da foreldrene endres fra noe gudelignende til mennesker i naturlig størrelse. Åsa hadde hatt planen klart for seg: Ved å være i normal størrelse helt fra begynnelsen, ville hun unngå den smertefulle «krympingen».

Men Martin kalte det galskap.

Det gjør vondt å huske hvordan han skrek.

Hun forsøker nølende å føre en rettferdig, indre rettergang 20

mot seg selv, men det er vanskelig. Kanskje hadde det vært et feilgrep å distansere seg slik fra Magda, men det er lett å være etterpåklok. Det er viktig ikke å forveksle det med det som skjedde senere. Eller?

Det blir en mørk natt. Først ved daggry, etter at hun har tatt en beslutning, kjenner hun at verden ikke gynger lenger.

Et spor som hun ikke har hatt krefter til å følge opp, men som hun nå bestemmer seg for å ta tak i igjen.

Det er ofte slik det fungerer: Håpet vekkes i samme øyeblikk som røyken etter et angstanfall driver bort. Som om nattens uro har skylt vekk noe som lå i veien.

Ideen er enkel nok, likevel har hun ikke fått seg til å gjennomføre den, siden den betinger kontakt med omverdenen.

Alt i de første ukene hadde hun bedt politiet foreta inngående undersøkelser vedrørende de tidligere pasientene hennes, kanskje til og med avhøre dem. Historien er jo full av eksempler på pasienter som har forsøkt å skade psykologene sine. Men hun er sikker på at politiet ikke har løftet en finger – de er jo overbevist om at Martin er skyldig.

Hun sovner klokken fem, og til tross for at hun våkner igjen klokken seks, kjenner hun seg opplagt og full av energi ved tanken på den nye planen. Med vidåpne øyne ligger hun spill våken og håper at lyset skal komme.

For første gang siden 3. mai tar hun bussen.

I samme øyeblikk som hun setter seg på setet er hun tilbake i hverdagen, og merker seg nok en gang at den har gått videre, rullet i vei, tross alt som har hendt. Og akkurat den innsikten gjør henne svimmel. Brått kjenner hun seg så dårlig at hun blir nødt til å reise seg og bli stående hele veien til sykehuset.

Straks hun kommer inn i vestibylen, slår duften mot henne, den velkjente blandingen av rengjøringsmiddel og nybakte 21

skillingsboller. Samme slags mennesker som vanlig der inne, de umiskjennelige ansiktsuttrykkene til mennesker som nettopp har besøkt en syk eller døende slektning, den lave stemmen i telefonen når de forteller andre som står den syke nær, om tilstanden. Åsa setter kursen direkte mot heisen og trekker i skjerfet for å skjule ansiktet da hun går forbi resepsjonen. Heldigvis har ikke kjerringene på fireren kommet ennå, så hun kan smette inn på psykiatrisk uten å møte noen av kollegene. Banker på døren til Lars, og hører den velkjente stemmen rope kom inn.

Han sitter bak skrivebordet og snakker i telefonen, peker på besøksstolen. Åsa setter seg og ser seg rundt. Slik må det kjennes å være pasient, tenker hun. Fra dette perspektivet ser hun tydeligere hvordan rommet er konstruert for å understreke rollefordelingen. Det enorme skrivebordet, som skaper distanse, motlyset, som gjør Lars’ – legens – silhuett mørk og stor, mens pasientens pinnestol er ynkelig og slitt.

Da han har lagt på røret, reiser han seg og kommer bort til Åsa og legger hånden på skulderen hennes. «Åsa …» sier han, og blir stående en lang stund uten å si noe, men hun svarer ikke. «Hvordan går det?»

Hun tenker: Hvorfor er det alltid offeret som skal tilfredsstille nysgjerrigheten? Hvorfor kan ikke han til en forandring fortelle om sine følelser for det som har hendt? Isteden denne evinnelige nysgjerrigheten fra alle. En nysgjerrighet som er absurd, siden de bare til en viss grad er i stand til å forstå. De har en forestilling om hva sorg er, og hun har oppdaget at den er vanskelig å rokke ved. Den virkelige sorgen kan de selvfølgelig ikke forstå, for det ville kreve at de opplevde den.

På den annen side er det vanskelig å klandre dem. Før visste hun ikke bedre selv, men likevel. Hun leser i øynene hans at han er en av dem – de nysgjerrige.

«Jeg hadde tenkt å ringe deg,» sier han og setter seg bak skrivebordet igjen.

22