Jacarandatreets barn

Sahar Delijani

Jacarandatreets barn Oversatt av Heidi Grinde

Originalens tittel: Children of the Jacaranda Tree Copyright © Sahar Delijani 2013 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015 Oversatt av: Heidi Grinde Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5832-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til foreldrene mine

1983

Evin fengsel, Teheran

A

zar satt på metallgulvet i kassebilen og krøp sammen mot veggen. Bilen svaiet i den svingete gaten, og hun ble slengt fra side til side. Med den ledige hånden klamret hun seg til noe som kjentes som et rekkverk. Den andre lå på den harde, runde magen som trakk seg sammen og presset på så pusten hennes ble hivende og uregelmessig. En het smertebølge strålte ut fra et sted i korsryggen og bredte seg gjennom kroppen. Azar gispet og grep tak i chadoren hun var tullet inn i, så hardt at knokene hvitnet. For hver sving bilen gjorde, ble hun kastet mot veggene. For hver hump og hvert hull i veien gjorde kroppen et hopp opp mot taket, og det kjentes som om barnet i magen spente seg i forsvar.

Bindet hun hadde for øynene, var vått av svette.

Hun løftet hånden og tørket svetten fra øynene. Hun torde ikke ta av seg bindet, selv om hun satt alene bak i bilen. Men hun visste at det var et vindu bak ryggen hennes. Hun hadde kjent glasset da hun krøp inn. Søster kunne snu seg og se henne gjennom denne ruten, eller bilen kunne stanse så brått at Azar ikke fikk tid til å ta på seg bindet for øynene igjen.

Hun visste ikke hva som ville skje med henne hvis de fant henne med utildekkede øyne, og hun ville ikke vite det heller. Fra tid til annen forsøkte hun å overbevise seg selv om at angsten som hadde krøpet inn i kroppen og skar seg 9

gjennom henne, var grunnløs – ingen hadde lagt hånd på henne, dyttet henne, truet henne. Hun hadde ingen grunn til å være så livredd for Søstrene og Brødrene, ingen håndgripelig grunn. Men så var det skrikene som fikk fengselsmurene til å dirre, skrik som gjallet gjennom de tomme korridorene og kunne vekke fangene om natten, eller bryte inn i samtalen mens fangene delte lunsjen mellom seg, og tvinge dem inn i en anspent, sammenbitt taushet som vedvarte gjennom ettermiddagen og kvelden. Ingen visste hvor skrikene kom fra. Ingen torde spørre. Men det var smerteskrik, de skjønte såpass. For det var ikke mulig å forveksle smerteskrik med noe annet; dette var skrik fra en kropp der jeget hadde forsvunnet, en kropp som var knust, en formløs masse hvis eneste tegn på at den var i live, var at den kunne splintre stillheten mellom fengselsmurene med voldsom kraft. Og ingen visste når det ville bli deres tur, når de ville forsvinne bortover korridoren og det ikke ville bli annet igjen av dem enn hyl. De levde og ventet og fulgte ordre under en tung, truende sky, og alle visste at de ikke kunne unngå den i all evighet.

De dempete lydene fra en by i ferd med å våkne opp trengte inn i bilen gjennom en liten åpning et sted over hodet på Azar: lemmer ble åpnet, biler tutet, barn lo, kunder prutet med gateselgere. Gjennom den innvendige ruten kunne hun også av og til høre prat og latter fra forsetet i kassebilen, uten at hun kunne skjelne ordene. Alt hun hørte, var at Søster lo høyt av noe en av Brødrene fortalte. Azar forsøkte å stenge lydene fra forsetet ute ved å konsentrere seg om den summende støyen fra byen utenfor – hennes elskede Teheran, som hun hverken hadde sett eller hørt på mange måneder. Hun lurte på om det var mange forandringer i byen, nå når krigen mot Irak hadde vart i nesten tre år. Hadde krigsflammene nådd fram til Teheran? Rømte folk fra byen?

Etter lydene utenfra å dømme, virket det som om alt fort10

satte som før – det samme kaoset, den samme høylytte kampen for tilværelsen. Hun lurte på hva foreldrene hennes drev med akkurat nå. Mor sto nok i kø ved bakerbutikken, faren satte seg på motorsykkelen for å dra på arbeid. Når Azar tenkte på dem, kjentes det som om noen tok strupetak på henne. Hun løftet hodet, åpnet munnen på vidt gap og forsøkte å trekke inn luften som sivet inn i bilen gjennom en smal åpning.

Hun kastet hodet bakover og trakk pusten voldsomt inn, så voldsomt at det sved i strupen, og hun måtte hoste. Hun knyttet opp den stramme knuten under haken og lot chadoren gli ned fra hodet. Smerten kom tilbake, den skar gjennom henne som en hvitglødende geværkule, bilen humpet og svaiet, hun grep hardt om stangen, gjorde kroppen stiv og forsøkte å holde ut. Azar prøvde å sette seg opp, hun grøsset ved tanken på å føde her på metallgulvet i en varebil som kjørte gjennom humpete gater, med Søsters skingrende latter i ørene. Hun grep enda hardere om stangen og forsøkte å ikke ense presset fra kroppens indre. Hun var fast bestemt på å beholde barnet inne i seg til de kom til sykehuset.

I samme øyeblikk kjente Azar at noe strømmet ukontrollert ut mellom bena, og holdt pusten mens det rant nedover låret. Hun skjøv chadoren til side og kjente panisk på trusene med fingertuppene. Hun visste at vannet ville gå på et eller annet tidspunkt før fødselen, men ikke hva som kom til å skje etterpå. Betydde dette at fødselen var nær forestående? Var det farlig? Azar hadde nettopp begynt å lese om svangerskap og fødsel da de kom og førte henne bort. Hun skulle akkurat til å begynne på kapittelet om rier og fostervann og hva hun skulle ta med seg til sykehuset, da de dundret på entrédøren hennes som om de ville slå den inn. Den dagen de halte henne med seg, hadde magen så vidt begynt å runde seg.

11

Hun bet tennene sammen mens hjertet slo vilt. Hun skulle ønske moren hadde vært der så hun kunne forklare hva som skjedde. Mor med den dype stemmen og det snille ansiktet.

Azar skulle ønske hun hadde noe av moren å holde fast ved, et klesplagg, hodesjalet hennes. Det ville ha hjulpet.

Hun skulle ønske Ismael hadde vært der og holdt henne i hånden og forsikret henne om at alt kom til å gå bra.

Hun visste at han ville blitt redd, syk av bekymring, om han hadde sett henne i en slik tilstand. Han ville ha stirret på henne med de klare, brune øynene som om han ville suge til seg smerten hennes, gjøre den til sin egen. For ham var ingenting verre enn å se henne ha det vondt. Den gangen hun falt ned fra stolen hun hadde klatret opp på for å plukke druer fra en vinranke, og ble liggende og vri seg på bakken, ble han så forferdet at han nesten gråt da han tok henne i armene. Jeg trodde du hadde brukket ryggen, sa han etterpå. Jeg ville dø hvis noe skjedde med deg. Hans kjærlighet fikk henne til å føle seg sterk som fjell, urokkelig og udødelig. Hun trengte den altomfattende kjærligheten, de engstelige øynene hans, for når hun måtte berolige ham, greide hun alltid å berolige seg selv samtidig.

Hun skulle ønske faren hadde vært der så han kunne båret henne ut i bilen og kjørt som en villmann til sykehuset.

Azar ble revet ut av tankene sine da bilen plutselig stanset, hun snudde seg brått, som om hun kunne se. Selv om motorduren hadde stilnet, hadde ingen åpnet døren ennå.

Hendene krøp opp mot skautet, knyttet det fast igjen, trakk chadoren over hodet. Nok en skingrende lattersalve fra Søster. Azar skjønte etter hvert at de ventet på at Bror skulle bli ferdig med historien han fortalte. Hun ventet mens hun holdt den glatte kanten på chadoren fast med skjelvende hender.

Etter en liten stund hørte hun at bildøren ble åpnet og lukket. Noen fiklet med låsen til bakdøren. Azar holdt fast 12

rundt stangen og halte seg fremover. Hun var fremme ved døren da den ble åpnet.

«Ut!» sa Søster og festet håndjernene rundt Azars håndledd.

Azar kunne nesten ikke stå på bena. Hun vaklet av gårde ved siden av Søster, bindet for øynene gjorde det mørkt omkring henne, de våte trusene klistret seg til lårene. Like etter kjente hun hender mot bakhodet, bindet ble løsnet, og hun så at hun sto i en dårlig opplyst korridor med lange rader av lukkede dører på begge sider. Noen plaststoler sto oppmarsjert langs veggene, som var prydet med plakater med smilende barneansikter og et innrammet bilde av en sykepleier med fingeren mot leppene for å be om stillhet.

Azar kjente seg lett om hjertet da hun skjønte at de endelig var fremme ved fengselssykehuset.

Noen unge sykepleiere skyndte seg forbi. Azar så etter dem da de forsvant bortover gangen. Det kjentes så herlig at øynene endelig var utildekket, blikket hennes gled raskt og uhindret fra de grønne veggene til dørene til de flate neonlampene som var innfelt i taket, til sykepleierne i hvite uniformer og hvite sko som flagret rundt og åpnet og lukket dører, travelt opptatt av arbeidet, varme og røde i ansiktet.

Azar følte seg mindre utsatt nå da hun kunne se og på et vis sto på like fot med alle andre. Med bind for øynene hadde hun følt at hun manglet noe, at hun var lemlestet og nedsunket i sårbarhet som i en myr, der alt kunne skje og hun ikke kunne forsvare seg. Nå kjentes det som om hun med ett blikk kunne kaste av seg den lammende, huggende redselen som fikk henne til å føle seg mindre hel, mindre enn et menneske. Nå, med åpne øyne, i en halvmørk korridor, omgitt av liv og travelhet og fødsel, følte Azar at hun var i ferd med å få sin egen menneskelighet tilbake.

Bak noen av de lukkede dørene hørtes dempet spedbarngråt. Azar lyttet intenst, som om det lå et budskap til 13

henne i de ustoppelige, sultne skrikene, et budskap fra tiden bortenfor, bortenfor hennes egen kropp.

En sykepleier stanset foran dem. En tykkfallen kvinne med klare, nøttebrune øyne. Hun målte Azar opp og ned før hun snudde seg til Søster.

«Vi har det svært travelt i dag. Vi sliter med et rush fra Eid-Ghorban, og jeg vet ikke om vi har noe ledig rom. Men bli med opp, vi kan iallfall få en lege til å se på henne.»

Sykepleieren tok dem med til en trapp som Azar hadde store problemer med å komme seg opp. Et par skritt, så måtte hun stanse for å få igjen pusten. Sykepleieren gikk foran som om hun ville unngå denne fangen med barnet og smerten og svetten som glinset i det magre ansiktet.

De gikk fra etasje til etasje, Azar slepte kroppen fra den ene korridoren til den neste, fra den ene lukkede døren til den neste. Til slutt ble de vinket inn på et av rommene av en lege. Azar la seg raskt ned og lot legens effektive, upersonlige hender foreta undersøkelsen.

Barnet i magen kjentes spent som en knute.

«Som jeg sa, så kan vi ikke beholde henne her,» sa sykepleieren da døren gled lydløst igjen etter legen. «Hun hører ikke til dette fengselet. Dere må kjøre henne et annet sted.»

Sykepleieren gjorde tegn til Azar at hun skulle reise seg.

Ned trappene igjen, trinn for trinn, etasje etter etasje. Azar klynget seg til gelenderet, stiv, anspent, pesende. Smertene var kraftigere nå, annerledes, de bet seg inn i ryggen, så i magen. Hun gispet, det kjentes som om kjempestore hender vristet barnet ut av henne. Et øyeblikk vellet tårene opp i øynene, hun skammet seg dypt, bet tennene sammen og svelget hardt. Det var ikke plass til tårer her – ikke i denne trappen, i disse lange korridorene.

Før de dro fra sykehuset, forsikret Søster seg om at 14

bindet ble bundet hermetisk tett over fangens blodskutte øyne.

R

Så var hun tilbake på metallgulvet i kassebilen, og dørene ble smelt igjen. Det luktet hete i bakrommet, og voldsomme lidelser. I samme øyeblikk som motoren ble startet, begynte pratingen i forsetet igjen. Søster lød opprømt. Det var en flørtende klang i stemmen og den høye latteren.

Azar sank trett sammen mot veggen i samme stilling som før. Mens bilen sikksakket seg gjennom den tette trafikken, tenkte hun på den første gangen hun tok med Ismael til huset der hun bodde. Det hadde vært varmt den dagen, omtrent som i dag. Han luktet av svette, såpe og lykke da de gikk side om side bortover den smale gaten. Hun ville vise ham hvor hun kom fra, hadde hun sagt, vise ham hjemmet sitt med de lave murveggene, den blå fontenen og jacarandatreet som dominerte det hele. Han hadde vært tvilende – enn om foreldrene hennes kom tilbake og fant ham der?

Men han ble med likevel. Bare en kjapp omvisning, lovet Azar leende og grep hånden hans. De løp fra rom til rom og holdt fast på øyeblikket, holdt fast på hverandre og på blomsterduften som omga dem.

Hun lurte på hvor Ismael var nå, og om det sto bra til med ham. Hun hadde ikke hørt noe fra eller om ham på flere måneder, mange måneder da hun ikke engang visste om han var i live. Nei, nei, nei. Hun ristet flere ganger på hodet. Hun måtte ikke tenke slik. Ikke nå. Noen av de nye fangene hadde fortalt at mennene også var blitt overført til Evin-fengselet. De fleste mennene. Hvis de hadde kommet seg trygt til Evin, betydde det at de hadde klart seg gjennom forhørene og alt det andre hun ikke våget tenke på i Komiteh Moshtarak-fengselet. Hun var sikker på at Ismael 15

var blant de mennene. Hun var sikker på at han satt i Evin sammen med henne. Han måtte det.

Enda en gang stanset varebilen, og dørene ble åpnet. Men denne gangen tok de ikke av henne bindet for øynene. Svakt sollys trengte gjennom det og inn i Azars øyne da hun snublet seg ut av bilen og vaklet ustøtt sammen med Søster og Bror inn i en ny bygning og bortover en korridor. De måtte være i fødeavdelingen på et annet sykehus, for snart ble ørene hennes fylt av lyden av kvinner som stønnet og skrek.

Håpet vellet opp i Azar. Kanskje de ville overlate henne til legenes trygge hender nå. Kanskje det verste var over. Bindet for øynene gled litt ned på den ene siden, og hun studerte ivrig det grå, flislagte korridorgulvet og metallbena på stolene langs veggene. Hun følte at folk hastet forbi – kanskje sykepleiere – de myke skoene slo rytmisk mot gulvet. Hun kjente et svakt luftdrag mot ansiktet når de fór forbi.

Det varte ikke lenge før Azar var på vei opp en ny trapp.

Lyden av kvinnenes stønning ble svakere. Hun spisset ører og skjønte at de tok henne vekk fra fødeavdelingen. Det rykket i øyekrokene hennes. Da de endelig stanset og en dør ble åpnet, ble hun ført inn på et rom og bedt om å sette seg. Hun sank utmattet ned på en hard pinnestol. Svetten dryppet fra pannen ned i øynene, og hun ble grepet av en ny, voldsom smerteri. Legen kommer nok snart, tenkte Azar i et forsøk på å trøste seg selv.

Men hun skjønte snart at det ikke var noen lege hun ventet på, for utenfor den lukkede døren hørte hun den klaskende lyden av plastsandaler som nærmet seg, lyden ble høyere og høyere. Hun visste hva den lyden betydde, og at hun måtte skjerpe seg når hun hørte den. Hun grep om det varme, svette metallet i håndjernene og håpet de klaskende skrittene ville gå rett forbi døren hennes og la henne være i fred. Da de stanset foran døren, sank Azars hjerte i brystet – det var henne de skulle til.

16

Døren åpnet seg knirkende. Gjennom den smale åpningen der bindet var glidd til side, fikk hun et glimt av svarte bukser og magre mannstær med lange, spisse negler. Hun hørte ham gå langsomt over gulvet, trekke til seg en stol som skrapte mot gulvet, sette seg ned. Azar stivnet til da hun ble stilt overfor denne truende skapningen som hun ikke kunne se, men følte med hvert molekyl i kroppen. Barnet i magen vred seg og presset på. Hun ynket seg og presset hendene mot magen inne i chadoren.

«Fornavn og etternavn?»

Med skjelvende stemme oppga Azar navnet sitt. Og fortsatte med hvilket politisk parti hun tilhørte, og ektemannens navn. Smerten skar gjennom henne igjen, hun krøket seg sammen og stønnet. Men det virket som om mannen hverken hørte eller så. Spørsmålene kom mekanisk, som om han leste fra en liste han hadde fått i hånden uten å ane noe om hva den betydde. Det var en aggressiv klang i stemmen som skyldtes den intense, farlige kjedsomheten hos en forhører som er blitt trett av sine egne spørsmål.

Det var svært varmt i rommet. Svetten rant av kroppen hennes under den grovvevde chadoren og kappen hun hadde utenpå. Mannen spurte hvilken dato hennes mann var blitt arrestert. Det fortalte hun ham, og deretter hvem hun kjente og hvem hun ikke kjente. Stemmen dirret av smerte når riene bølget gjennom henne. Jeg må beholde roen, sa hun til seg selv. Jeg må ikke la dette gå ut over barnet. Hun ristet på hodet for å bli kvitt det bildet som ustanselig dukket opp for hennes indre blikk: bildet av et barn, barnet hennes – vanskapt, utmagret, et bilde på intens lidelse. Som barna i Biafra. Azar stønnet. Svetten rant nedover ryggen.

Hvor var møtene? spurte mannen. Hvor mange var til stede på hvert av disse møtene? Mens Azar grep om stolsetet for å stålsette seg mot smerten som jaget gjennom krop17

pen, forsøkte hun å huske de riktige svarene. Alle de svarene hun hadde gitt fra det ene forhøret til det neste. Hun måtte ikke endre en dato, ikke et navn, ikke en opplysning, ikke en manglende opplysning. Hun skjønte hvorfor hun var her, skjønte hvorfor de mente at dette var det perfekte tidspunkt å forhøre henne på, forsøke å bryte henne ned. Behold roen, gjentok hun for seg selv mens hun svarte. Mens hun utelot navn, datoer, steder, møter, forsøkte hun å roe seg ved å se for seg barnet sitt – føtter, hender, knær, form og farge på øynene. En ny ri vokste i henne, slo mot kroppen. Hun vred seg i smerte, forferdet over hvor voldsom den var. Hun hadde aldri kunnet forestille seg at slike smerter var mulig.

Den oppslukte henne. Fingre, knoker, nesebor, øreflipper, hals.

Hvor trykket hun flygebladene? Hun hørte at mannen gjentok spørsmålet. Hun forsøkte å svare, men det var som om riene hadde tatt makten fra henne og ikke lot henne snakke. Hun falt fremover og klamret seg til bordet foran seg. Hun hørte at hun stønnet. Navle, svart hår, rund liten hake. Hun trakk pusten dypt. Det kjentes som om hun skulle besvime. Hun bet seg i tungen. Bet seg i leppene. Hun smakte blodet som blandet seg med spyttet. Hun bet seg i de hvitnende knokene.

Men utenverdenen svant raskt bort da Azars rier ble verre. Hun hørte ingenting lenger, var ikke bevisst omgivelsene. Smertebølgene hadde slynget henne ut i et rom der ingenting annet eksisterte, ingenting annet enn smerter så utrolig sterke og skjærende at de ikke lenger kjentes som en del av henne selv, men en livstilstand. Hun var ingen kropp lenger, hun var et rom der alt vred og krympet seg, der det ikke fantes annet enn ren, evigvarende smerte.

Hun visste ikke hvor lenge mannen ventet på at hun skulle svare på spørsmålet om flygebladene, men svaret kom aldri. Hun var bare halvt ved bevissthet da hun hørte 18

ham lukke noe som lød som en notatbok, og visste at forhøret var over. Lettelsen var nesten svimlende. Hun hørte ikke at mannen reiste seg, men kjente igjen lyden av de klaskende skrittene som fjernet seg. Et øyeblikk etter hørte hun Søsters stemme som ba henne reise seg. Azar vaklet ut av rommet og bortover korridoren mellom Søster og en annen som kjentes som en sykepleier. Det var så vidt hun greide å holde tritt med dem. Hun krøket seg sammen, slepte seg fram, pustet fort. Håndjernene kjentes ulidelig tunge mot håndleddene.

De gikk ned trappen igjen, og enda en gang nådde lyden av kvinneskrik Azars ører.

«Fremme,» sa sykepleieren, og de stanset.

Søster fjernet håndjernene og løsnet bindet fra øynene hennes.

R

Hun kløv opp i en smal seng i et rom fullt av sykepleiere og en lege. Veggen på høyre side glitret i ettermiddagssolen. I en liten pause mellom riene sank Azar utmattet tilbake, armene lå slapt langs siden mens hun betraktet det lyse solskinnet og lot legen undersøke henne.

Søster sto taus ved siden av legen og så på. Azar nektet å se på henne. Hun nektet å anerkjenne at Søster var til stede, ville bare glemme henne. Ikke bare Søster, men alt Søsters nærvær betydde – at Azar var en redd, ensom fange som fødte i fengsel. Her var hun en utlending, omgitt av mennesker som så på henne som en fiende som måtte temmes og overvinnes, som så på det faktum at hun eksisterte som en hindring for deres maktutfoldelse, for deres oppfatning av hva som var rett og galt, moralsk og umoralsk. Mennesker som hatet henne fordi hun nektet å ta imot det de tilbød fordi det ikke var dét hun hadde kjempet for, mennesker som betraktet henne som en fiende 19

fordi hun nektet å akseptere at guden deres satt med alle svarene.

Azar ville lukke øynene og late som hun var et annet sted, i en annen tid, i et annet sykehusrom der Ismael sto ved siden av henne, strøk henne over kinnet, så på henne med bekymring i blikket, holdt henne i hånden og nektet å slippe, og foreldrene sto utenfor og ventet, faren vandret hvileløst fram og tilbake i korridoren, moren satt ytterst på kanten av stolen, knuget bagen hennes mellom stive fingre og var klar til å sprette opp og storme inn i rommet når det ble bruk for henne.

Strakte hun ut hånden her, kom det ingenting i den.

Tomhet. Hun var helt, helt alene.

«Barnet har snudd seg.» Azar hørte legens stemme og kikket ned mot magen sin.

Den harde klumpen som tidligere lå omtrent ved navlen, så nå ut som den hadde klatret opp på høyde med brystene hennes.

Legen snudde seg mot de to kvinnene som sto bak henne.

«Vi må skyve det ned.»

Azar ble tørr i munnen. Skyve det ned? Hvordan? Kvinnene, som tydeligvis var jordmødre, kom nærmere. De rynkete ansiktene og hendene stinket av landsbygda, av avsidesliggende landsbyer ved smale, sølete veier. De holdt tøyfiller i hendene. Azar nesten gispet av angst. Hva skulle de bruke fillene til? Hva skulle de gjøre med henne? Kneble henne så ingen utenfor skulle høre skrikene hennes? Kvinnene så på Søster, som grep en av tøyfillene og viste dem hvordan de skulle binde fast Azars ben. Azar krympet seg da fuktige, trælete hender rørte ved henne, kvinnene nølte, men til slutt gikk de i gang og fikk tjoret henne fast til sengegjerdet. Den ene grep Azars ben, den andre armene hennes. En ny, kraftig ri fikk Azars kropp til å skake. Den lille pausen var over, smertene kom tilbake.

20

Legen la et teppe over Azars ben og bøyde seg over henne.

«Vi setter i gang.»

Jordmødrene som hadde bundet henne fast, flettet fingrene sammen og la hendene like under Azars bryster. Azar så på dem, hjelpeløs av smerte, og hjertet banket vilt i brystet. Hun var redd for dem, redd for hva de skulle gjøre med henne, med barnet. Var dette virkelig et ordentlig sykehus?

Hvem var disse kvinnene, og hvor kom de fra? Visste de hva de drev med?

Hun hørte at hun stønnet. Kvinnene forberedte seg ved å trekke pusten dypt, lik boksere før en kamp. De knep leppene sammen, sperret øynene opp og med de hendene som kanskje en gang hadde klemt på en oppsvulmet kumage eller grepet de dirrende bena på et lam og trukket det ut, dyttet de nå hardt til klumpen på magen hennes, hennes barn.

Det kom så voldsomt og brutalt at Azar et øyeblikk stivnet til. Så steg et vilt, ukjent skrik opp fra strupen hennes.

Et skrik så voldsomt at hele kroppen dirret av ekkoet. Hun kastet seg fram og kjempet for å skyve kvinnene vekk fra magen sin, fra barnet sitt. Kom de til å klemme barnet i hjel?

Kvele det? Azar kunne ikke røre hendene, men forsøkte å strekke fram halsen for å bite dem da en ny ri kastet henne bakover i sengen.

«Press!» befalte legen.

Klumpen gjorde motstand. Kvinnene presset hendene, de grove, sammenflettede hendene, mot den så hardt at de ble røde i fjeset av anstrengelse. Svetten perlet i pannen og på nesen. Munnen vred seg mens de presset.

Azar kjente at kroppen ble kald da hun utstøtte et nytt skrik. Et øyeblikk ble alt svart. Da hun så klart igjen, så hun at den ene kvinnen sto ved siden av henne. Hun var yngre enn den andre, sannsynligvis på Azars alder, et par og tjue.

Det var et vennlig glimt i de mandelformede, svarte øynene.

21

«Alt i orden,» hvisket hun oppmuntrende og la en kjølig hånd på Azars glovarme panne. «Vi har fått snudd barnet, det ligger med hodet ned nå, det er bare å presse.» Da en ny ri kom, sa hun: «Barnet ditt er nesten ute.»

Kvinnen smilte, men Azar så på henne med ville øyne.

Hun skjønte ikke hva alt dette betydde, hva piken egentlig sa til henne. Det var noe inne i henne som trykket på, noe hinsides hennes kontroll. Hun strammet kroppen og skrek igjen.

«Sånn ja, press. En gang til.»

Søster grep Azars hånd. «Skrik! Påkall Gud! Påkall Imam Ali! Nå må du iallfall rope på dem!»

Smerten skar gjennom Azar, kald og mørk. Hun skrek og klamret seg til pikens arm. Hun påkalte ingen.

«Det kommer!» ropte legen. «Flink jente, press nå!»

Noe ble revet i stykker inne i henne. Revet opp, revet fra hverandre.

Azar brukte sine siste krefter og presset. Alt svartnet.

Langt borte hørte hun at rommet ble fylt av tynne spedbarnskrik.

R

Rommet var tomt da hun åpnet øynene. En kjølig vind blåste inn gjennom det åpne vinduet, og hun skalv. Hun var fremdeles bundet til sengen, og hadde mistet all følelse i bena. Det svette håret klistret seg til ansiktet, føttene verket som om de skulle vært fylt med glasskår.

Hun ante ikke hvor lenge hun hadde ligget der. Timer, dager, en evighet. Blikket søkte ivrig og engstelig mot døren.

Hvor har de gått med barnet mitt? Ikke lenge etter knirket døren seg opp, og Søster kom inn mens hun trakk den svarte chadoren om seg. Azar åpnet munnen for å si noe, for å spørre etter barnet, men leppene var så tørre at munnvi22

kene revnet. De to jordmødrene braste inn i kjølvannet av Søster.

«Datteren din er i rommet ved siden av,» sa Søster som om hun hadde lest Azars tanker, sett spørsmålet på de såre leppene. «Jeg vet ikke når de kommer inn hit med henne.»

Azar lukket øynene. Det er en pike, tenkte hun. Leppene trakk seg ut i et skjelvende, utmattet, men triumferende smil, men samtidig var hun engstelig. Hun visste ikke om hun kunne tro på Søster. Enn om barnet var dødt og Søster løy? Enn om dette bare var et nytt, grusomt knep? Enn om skrikene hun hadde hørt var blitt borte like raskt som de kom? Hun så bort på den unge jordmoren, som smilte og nikket. Azar hadde ikke annet valg enn å tro henne.

Jordmødrene rullet Azars seng ut av rommet, bortover korridoren og inn på et nytt rom der vinduene var lukket.

De løsnet fillene som bandt henne til sengen. Det var noe ved disse kvinnenes ansikter som minnet Azar om mødrene til de barna hun hadde undervist i landsbyene i utkanten av Teheran det første året etter revolusjonen. Rolige og lydige sto de ved siden av de usselt kledde barna sine og aksepterte alt Azar sa. Øynene deres var fulle av beundring og en respekt som nesten grenset til frykt for denne bydamen som åpnet og lukket bøker med slik letthet, som snakket farsi så perfekt, som virket så malplassert i byklærne sine her på den vesle skolen som besto av ett eneste klasserom med leirvegger.

Azar kjente at hjertet verket ved tanken på den tiden da hun hadde arbeidet med slik glød for et nytt land, et bedre, mer rettferdig land. Så lykkelig hun hadde vært når hun tok bussen tilbake til Teheran om kvelden. Hun følte seg ett med byen som sydet og boblet av begeistring og entusiasme både for det som skjedde i dag, og det som skulle skje i fremtiden. Hun gledet seg til å komme hjem, hun visste at Ismael ventet på henne i den lille leiligheten. Hun hus23

ket ennå hvordan hjertet hadde hoppet av glede når hun så lyset fra lampen i stuen sive ut gjennom gardinene. Kveld etter kveld smilte hun ved synet av dette lyset som betydde at Ismael var hjemme og at hun snart ville være i armene hans, og hjertet banket vilt når hun stormet opp trappen.

Og alltid kjente hun duften av kokt ris så snart hun kom inn i leiligheten, og så kom Ismael, trakk henne inntil seg og sa: «Khaste nabaashi azizam.» Måtte du aldri bli trett. Og så lagde hun te, og mens de satt ved det smale vinduet som vendte ut mot trærne i den nattemørke bakgården og drakk te, fortalte han henne om Karl Marx, og hun leste Forugh Farrokhz¯ads dikt høyt for ham.

Da hadde det gått knapt et år siden revolusjonen, og både Azar og Ismael glødet fremdeles av begeistring over det som hadde skjedd. Ennå steg gledestårene opp i øynene og stemmen brast av følelser når de snakket om sin og nasjonens store triumf da de greide å få avsatt sjahen, fyrsten som en gang hadde vært ukrenkelig – det fylte dem med håp.

Og likevel visste de at noe hadde gått galt. De fnyste av mennene med de harde ansiktene, som spyttet ut ord fulle av raseri og nådeløshet og Gud, de som hadde tatt over landet og påsto at de representerte rettsinn og hellige lover.

Av og til kunne hun snu seg fortvilet mot Ismael og spørre: Hva er det som skjer? Litt etter litt gikk det opp for alle at disse mennene så på seg selv som revolusjonens eneste legitime eiere, som de udiskutable seierherrene. De rensket ut alt de kalte antirevolusjonær virksomhet fra universitetene, la ned aviser, forbød politiske partier. Deres ord ble lov og alle andre gikk under jorden, deriblant Azar og Ismael.

Azar trakk armene og bena inn i sengen. Hun var blitt grepet av en voldsom skjelving hun ikke greide å stanse.

Den unge kvinnen gikk ut av rommet og kom tilbake med et teppe som hun la over henne. Azar krøllet seg sammen under teppet og forsøkte å suge til seg varmen fra det.

24

Kvinnene gikk ut av rommet og lukket døren stille bak seg.

Azar trakk teppet over hodet og forsøkte å puste inn varmen. Hun lukket øynene og vugget kroppen fra side til side mens hun ventet på at varmen skulle slå rot, på at roen skulle innfinne seg. Hun ble liggende lenge som en formløs klump under teppet.

Litt etter litt begynte varmen å bre seg i kroppen, og Azar stakk først hodet fram, deretter skuldrene. Ved siden av henne, ved motsatt vegg, sto en tom seng med krøllete lakener og en fordypning i hodeputen. Det var tydeligvis ikke lenge siden den som hadde ligget der, var blitt flyttet. På gulvet ved siden av sto en tallerken med et halvspist måltid bestående av ris og grønne bønner. Da Azar fikk øye på den, gikk det plutselig opp for henne hvor sulten hun var. Hun hadde ikke spist siden kvelden før. Med blikket stivt festet på tallerkenen trakk hun bena fram fra teppet. Her hadde hun sjansen. Denne tallerkenen måtte bli hennes. Hun forsøkte å reise seg, men bena skalv, hun knakk sammen i knærne og holdt på å falle, men hun grep tak i sengekanten og senket seg forsiktig ned på gulvet. Hjertet banket hett i brystet da hun fikk feste på de kalde gulvflisene og begynte å krype fremover.

Hun ble dristigere dess nærmere hun kom tallerkenen, enda mer bestemt på å sluke hvert riskorn på den. Hun skulle spise, og det skulle hun gjøre uten å spørre Søster om lov. Hun skulle røske til seg tallerkenen og legge i seg alt sammen. Gjøre maten til sin, til en del av kroppen, til henne selv. Alt skulle bli hennes eiendom, risen, bønnene, til og med tallerkenen. Hun tenkte til og med på å gjemme tallerkenen et eller annet sted og ta den med tilbake til fengselet.

Hun kjente seg kvalm av sult, over sin egen frekkhet, ved tanken på å få mat, av angsten for å bli oppdaget før hun kom fram til den dyrebare tallerkenen som i det øyeblik25