Amor Towles
Regler for god oppførsel Oversatt av Heidi Grinde
Originalens tittel: Rules of Civility © Amor Towles 2011 All rights reserved. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Omslagsdesign: Magnus Riise Oversetter: Heidi Grinde Repro: RenessanseMedia AS, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med 10,6/12,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5726-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Bibelteksten er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 1930.
Til Maggie, min komet
Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner! Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester. Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på. Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel. Evangeliet etter Matteus, 22.8–14
prolog
4. oktober 1966 var Val og jeg – et middelaldrende ektepar – til stede ved åpningen av Mange er kallet på Museum of Modern Art – den første utstillingen av portrettene Walker Evans tok med skjult kamera på undergrunnsbanen i New York City i slutten av 1930-årene. Det var hva sosietetsspaltene pleier å kalle «et storstilet arrangement». Mennene var i smoking og matchet fotografienes svart-hvitt; kvinnene hadde kjoler i sterke farger med skjørt i alle tenkelige lengder, helt fra akillessenen til høyt oppe på låret. Det ble servert champagne på små, runde brett som ble budt rundt av unge, arbeidsløse skuespillere med feilfrie ansiktstrekk, grasiøse som akrobater. Få av de inviterte studerte bildene. De var for opptatt med å more seg. En beruset, ung overklassedame på jakt etter en kelner vaklet og holdt på å velte meg over ende. Hun var langt fra den eneste i den tilstanden. Ved formelle sammenkomster var det av en eller annen grunn blitt sosialt akseptabelt, til og med fasjonabelt, å vise seg beruset før klokken åtte om kvelden. Men det var kanskje forståelig. I 1950-årene hadde Amerika løftet verden etter hælene og ristet småpengene ut av lommene på den. Europa var blitt en fattig fetter, bare våpenskjold og ingenting å sette på bordet. Og alle disse landene i Afrika, Asia og Sør-Amerika som var så umulige å holde fra hverandre, hadde nettopp begynt å pile over veggene i amerikanske klasserom som firfisler i solen. Sant nok var det kom9
munisme der ute et sted, men nå, med Joe McCarthy lagt i graven og ingen på månen ennå, snek russerne seg foreløpig bare fordektig omkring på spionromanenes sider. Altså var vi alle mer eller mindre beruset. Vi slynget oss lik satellitter ut i natten, vi gikk i bane tre tusen meter over jordoverflaten, og drivstoffet vårt var sviktende utenlandsk valuta og dyrt brennevin. Vi pratet høyrøstet i middagsselskaper og smatt inn i ledige soverom med hverandres ektefeller med like stor begeistring som greske guder, og like stor mangel på diskresjon. Og hver morgen våknet vi 06.30 presis, klare i hodet og fulle av optimisme, rede til igjen å innta plassene våre bak stålskrivebordene og gripe roret på verdensskuta. Fotografen – Evans – var ikke midtpunktet den kvelden. Han var omkring femogseksti, og et likegyldig forhold til mat hadde gjort ham så vissen og mager at han ikke maktet å fylle sin egen smoking. Han så like trist og uanselig ut som en pensjonert mellomleder fra General Motors. Fra tid til annen brøt noen inn i ensomheten hans med en bemerkning, men i så lenge som femten minutter av gangen kunne han stå alene i kroken sin, ille til mote som en veggpryd på et ball. Nei, det var ikke Evans som tiltrakk seg alles blikk. De festet seg isteden ved en tynnhåret, ung forfatter som nettopp hadde skapt sensasjon ved å føre i pennen en roman om sin mors utroskap. Flankert av sin redaktør og sin presseagent sto han og tok imot komplimenter fra en hærskare av beundrere. Han så ut som et slu spedbarn. Val stirret undrende på den smiskende skaren. Han kunne tjene ti tusen dollar om dagen ved å tilrettelegge en fusjon mellom en sveitsisk kjøpesenterkjede og en amerikansk våpenfabrikant, men kunne ikke for sitt bare liv begripe hvordan en sladrehank kunne skape slik furore. 10
Forfatterens presseagent, som alltid holdt skarpt øye med omgivelsene, fanget blikket mitt og vinket meg bort til dem. Jeg vinket lett tilbake og grep min mann i armen. «Kom, kjæreste,» sa jeg. «Så går vi og ser på bildene.» Vi gikk inn i salen ved siden av der det var langt færre folk, og begynte å gå langsomt rundt veggene og studere bildene. Nesten alle var portretter av en eller to undergrunnspassasjerer som hadde sittet rett overfor fotografen. Her var en sindig ung mann fra Harlem med en smal, liten bart og bowlerhatten kjekt på snei. Her var en bebrillet førtiåring i frakk med skinnkrage og bredbremmet hatt, som så ut som en regnskapsfører for gangstere. Her var to enslige piker fra parfymedisken på Macy’s, begge godt over tredve og litt surnet fordi de beste årene i livet lå bak dem; nå kjørte de med sine nappede øyenbryn hele veien til Bronx. Her en han, der en hun. Her de unge, der de gamle. Her de velkledde, der de lurvete. Selv om fotografiene var tatt for over femogtyve år siden, var de aldri blitt vist offentlig før. Evans hadde åpenbart næret en viss bekymring for at det ville krenket motivenes privatliv. Dette lyder kanskje underlig (eller til og med litt jålete), gitt at han hadde fotografert dem på et så offentlig sted. Men når man så ansiktene på rad og rekke på veggen, kunne man forstå Evans’ tilbakeholdenhet. For faktum var at kameraet hadde fanget inn en naken menneskelighet. Motivene hadde sittet fordypet i tanker, skjult bak sin anonymitet som togpassasjerer, uten anelse om at kameraet var rettet direkte mot dem – og mange hadde uforvarende blottet sitt innerste jeg. Alle som har vært nødt til å reise med undergrunnen to 11
ganger om dagen for å tjene til livets opphold, vet hvordan det er: Når du stiger på, viser du ennå verden den samme personligheten som du viser kolleger og bekjente. Du har båret den med deg gjennom korsbommen og forbi skyvedørene for at medpassasjerene dine skal vite hvem og hvordan du er – dristig eller forsiktig, forelsket eller likeglad, velstående eller arbeidsløs trygdemottager. Men så finner du deg et sete og toget begynner å gå; det stanser ved én stasjon og så en til; noen går av, andre stiger på. Og i togets gyngende, vuggende rytme svinner din omhyggelig oppbygde personlighet vekk, litt etter litt. Superegoet oppløses mens tankene vandrer formålsløst mellom dine private bekymringer og drømmer, eller enda bedre: De lar seg drive inn i et slags hypnotisk vakuum der selv bekymringer og drømmer renner bort og den kosmiske stillhet og ro inntrer. Det skjer med oss alle. Det er bare et spørsmål om hvor mange stoppesteder som trengs. To for noen. Tre for andre. Sixty-eighth Street. Fifty-ninth. Fifty-first. Grand Central. For en lettelse vi opplevde i disse minuttene der vi med forsvarsverkene nede og blikket ute av fokus fant trøst i vår egen isolasjon. Så fantastisk denne samlingen av fotografier må ha virket for alle utenforstående. Alle de unge advokatene og banksjefspirene og de kvikke overklassejentene som vandret gjennom galleriet må ha studert bildene og tenkt: For et mesterverk! For en kunstnerisk seier! Her har vi endelig menneskehetens ansikt! Men for de av oss som var unge på den tiden, så ansiktene ut som gjenferd. 1930-årene … For et oppslitende tiår det var. Jeg var seksten da Depresjonen begynte, akkurat gammel 12
nok til at alle mine drømmer og forventninger var påvirket (og lurt) av 1920-årenes uanstrengte rikdom og stråleglans. Det var som om Amerika lanserte Depresjonen bare for å gi Manhattan en lærepenge. Etter det store krakket hørte man ikke legemene som traff fortauet, men det kom noe som lignet et kollektivt gisp, og deretter falt tausheten som snø over byen. Det ble blunket med lysene. Bandet la instrumentene vekk, og alle gikk stille mot utgangsdøren. Så begynte vinden å komme vestfra istedenfor østfra og blåste alt støvet fra Oklahoma hele veien tilbake til Fortysecond Street. Det kom i svulmende skyer som la seg over aviskiosker og parkbenker, det svøpte seg om rettferdige og urettferdige som asken over Pompeii. Brått fikk vi våre egen Joader – forpinte og dårlig kledd trasket de langs smugene, forbi oljefatbålene, forbi provisoriske brakker og herberger, under brospenn; de ség langsomt, men metodisk mot sitt indre California, som var like nedverdigende og uforsonlig som den virkelige delstaten. Fattigdom og maktesløshet. Hunger og håpløshet. Iallfall inntil varslene om krig fikk alt til å se lysere ut. Ja, portrettene som Walker Evans hadde tatt med skjult kamera fra 1938 til 1942 viste menneskeheten, men en spesiell gren av den – en kuet menneskehet. Noen skritt foran oss gikk en ung kvinne og nøt utstillingen. Hun kunne ikke være over toogtyve. Det så ut som hun ble gledelig overrasket over hvert enkelt bilde, som om hun beså anegalleriet i et slott der hvert eneste ansikt virket fremmedartet og majestetisk. Huden hennes glødet av en skjønnhet hun ikke visste om selv, men som fylte meg med misunnelse. For meg var ikke ansiktene fremmedartede. De kuede uttrykkene, de tomme blikkene som ikke møtte andres – alt var bare så altfor velkjent. Det kjentes som den opplevel13
sen man får når man kommer inn i en hotellvestibyle i en annen by der folks klær og manerer er så like ens egne at man bare er nødt til å støte på noen man ikke har lyst til å møte. Og på en måte var det dét som skjedde. «Det er Tinker Grey,» sa jeg da Val ville gå videre til neste bilde. Han kom tilbake for å kaste et nytt blikk på et portrett av en åtteogtyve år gammel ubarbert mann i loslitt frakk. Han var ti kilo for tynn, rosene i kinnene var nesten borte, og ansiktet var synlig skittent. Men øynene var klare og våkne, han stirret rett frem med en svak antydning av et smil på leppene, som om det var han som studerte fotografen. Som om det var han som studerte oss med et blikk som spente over tre tiår, over et gjel av møter. Lik et besøk fra det hinsidige. Og akkurat slik han så ut den gangen. «Tinker Grey,» gjentok Val med noe vagt gjenkjennende i stemmen. «Jeg tror broren min kjente en Grey som var bankier …» «Ja,» sa jeg. «Det er ham.» Val studerte bildet nøyere nå og utviste den nødvendige, høflige interessen som man skyldte en fjern bekjent som det var gått dårlig med. Men i tankene hans må det ha dukket opp et spørsmål eller to om hvor godt jeg kjente mannen. «Eiendommelig,» sa Val bare og rynket brynene nesten umerkelig. Den sommeren Val og jeg begynte å være sammen, var vi fremdeles i tredveårene og hadde ikke gått glipp av stort mer enn ti år av hverandres voksne liv, men det var nok. Tid nok til å leve – eller forskusle – et helt liv, eller iallfall såpass lang tid at det ikke ville vært unormalt om han hadde stilt et spørsmål eller to. 14
Men etter Vals mening var tilbakeblikk sjelden av det gode, og når det gjaldt min fortid, var han, som i alt annet, en gentleman. Ikke desto mindre kom jeg med en innrømmelse. «Jeg kjente ham også,» sa jeg. «Han var med i vennekretsen min en stund. Men jeg har ikke hørt navnet hans siden før krigen.» Vals øyenbryn glattet seg ut. Kanskje disse forrædersk enkle kjensgjerningene kom som en trøst. Han gransket bildet enda mer inngående og ristet lett på hodet, både over det tilfeldige sammentreffet og over hvor urettferdig Depresjonen hadde rammet. «Eiendommelig,» sa han igjen, mer medfølende denne gangen. Han stakk armen inn under min og trakk meg varsomt videre. Vi oppholdt oss de nødvendige minuttene ved det neste bildet. Og det neste og det neste. Men nå gled ansiktene forbi lik ansiktene på fremmede mennesker på vei opp den motsatte rulletrappen i undergrunnen. Jeg enset dem knapt. Å se Tinkers smil … Etter alle disse årene var jeg helt uforberedt. Det kjentes som et bakholdsangrep. Kanskje det bare var selvtilfredshet – den deilige, ubegrunnede selvtilfredsheten vi opplever som velstående, middelaldrende Manhattan-beboere – men da jeg gikk inn gjennom døren til museet, ville jeg ha sverget under ed på at jeg hadde funnet den perfekte balanse i livet. Et ekteskap tuftet på intellektuelt fellesskap, en forening av to urbane åndsmennesker som vendte seg like mykt og uavvendelig mot fremtiden som solsikker mot solen. Nå kjente jeg likevel at tankene var på vei tilbake til fortiden. De snudde ryggen til den perfekte nåtiden jeg hadde strevd så hardt for å bygge opp, de lette seg frem mot et år 15
som lå langt tilbake i tid, et år fullt av herlig usikkerhet og tilfeldige møter – møter som der og da syntes bare vilkårlige og gledessprudlende, men som etter som tiden gikk, mer og mer fikk et anstrøk av skjebne. Ja, tankene vendte tilbake til Tinker og Eve, men også til Wallace Wolcott og Dicky Vanderwhile – og til Anne Grandyn. Og til kaleidoskopet som ristet frem bildet som ga form og farge til akkurat min opplevelse av året 1938. Der jeg sto ved siden av min mann, merket jeg at jeg var fast bestemt på å holde minnene fra det året for meg selv. Ikke fordi noen av dem var så skandaløse at de ville sjokkert Val, eller representert noen trussel mot harmonien i ekteskapet vårt – tvert imot, hvis jeg hadde delt dem med Val, ville han sikkert blitt enda gladere i meg. Men jeg ville ikke dele dem med ham. Fordi jeg ikke ville tynne dem ut. Mer enn noe annet ønsket jeg å være alene. Skritte ut av det skjærende lyset som omga meg og mine omgivelser. Jeg ville ta en drink i en hotellbar. Eller enda bedre, ta en taxi ned til Greenwich Village for første gang på gud vet hvor mange år … Ja, Tinker så fattig ut på det fotografiet. Fattig og sulten og uten fremtidsutsikter. Men han var ung og intens også, og underlig levende. Plutselig føltes det som om ansiktene på veggen så på meg. De trette, ensomme gjenferdene på undergrunnsbanen gransket ansiktet mitt og merket seg de sporene etter kompromisser som gjør aldrende ansiktstrekk så gripende, så enestående egnet til å vekke medfølelse. Så sa Val noe som forbauset meg: «Vi går.» Jeg så opp, og han smilte. «Kom nå. Vi drar heller tilbake en formiddag når det ikke er så mye folk her.» «Okei.» 16
Folkemengden hadde trengt seg sammen i midten av rommet, så vi smøg oss langs veggene forbi fotografiene. Ansiktene gled forbi lik ansikter til fanger som kikker ut gjennom de små, firkantede åpningene i celledørene. De fulgte meg med blikket som om de ville si Hvor tror du at du har tenkt deg? Og så, like før vi nådde døren, var det ett av dem som fikk meg til å stanse tvert. Jeg merket at jeg smilte skjevt. «Hva er det?» spurte Val. «Der er han igjen.» På veggen, mellom to portretter av eldre kvinner, hang et annet foto av Tinker. En glattbarbert Tinker i kasjmirfrakk med et perfekt Windsor-knyttet slips som tittet frem over snippen på en skreddersydd skjorte. Val grep meg i hånden og trakk meg tett opptil bildet. «Du mener den samme mannen vi så tidligere?» «Ja.» «Det kan det ikke være.» Val skyndte seg tilbake til det første portrettet. Fra den andre siden av rommet så jeg hvordan han gransket det skitne fjeset nøye og lette etter spesielle kjennetegn. Han kom tilbake og stilte seg igjen en tredve centimeter fra mannen i kasjmirfrakken. «Helt utrolig!» sa han. «Det er den samme mannen,» «Vennligst ikke gå så tett innpå kunstverkene,» sa en sikkerhetsvakt. Vi tok et par skritt tilbake. «Hadde man ikke visst det, ville man sagt at det var to vidt forskjellige menn.» «Ja,» sa jeg. «Det har du helt rett i.» «Vel, skal si han kom seg på bena igjen!» Val ble plutselig i godt humør. Hans naturlige optimisme ble vekket ved synet av denne endringen fra usle filler til utsøkt eleganse. 17
«Nei,» sa jeg. «Dette er det tidligste bildet.» «Hva?» «Det andre fotografiet ble tatt etter dette. I 1939.» Jeg pekte på merkelappen. «Dette ble tatt i 1938.» Ingen kunne bebreide Val for feiltagelsen. Det var naturlig å anta at dette var det seneste bildet, og ikke bare fordi det var plassert bortenfor det første. På bildet fra 1938 så Tinker ikke bare mer velstående ut, men eldre også; ansiktet var rundere og med en snev av pragmatisk verdenstretthet, som om en rekke suksesser også hadde dratt med seg et par ubehagelige sannheter. Mens bildet som var tatt året etter, så mer ut som et portrett av en tyveåring i fredstid: vital, fryktløs og naiv. Val ble forlegen på Tinkers vegne. «Å,» sa han. «Så leit.» Han tok meg i armen igjen og ristet på hodet, av Tinker og av oss alle. «Fra rikdom til armod,» sa han mildt. «Nei,» sa jeg. «Ikke akkurat det.»
NEW YORK CITY, 1969