L. MARIE ADELINE
S.E.C.R.E.T.
Betroelser Oversatt av Hege Frydenlund
Originalens tittel: S.E.C.R.E.T. Shared Copyright © 2013 L. Marie Adeline Published by arrangement with C. Fletcher & Company LLC. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversetter: Hege Frydenlund Repro: RenessanseMedia AS, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: 10,9/12,5 pkt. Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8274-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
S.E.C.R.E.T. Ti steg Første steg: Overgivelse Andre steg: Mot Tredje steg: Tillit Fjerde steg: Sjenerøsitet Femte steg: Fryktløshet Sjette steg: Selvtillit Sjuende steg: Nysgjerrighet Åttende steg: Tapperhet Niende steg: Begeistring Tiende steg: Valget
Prolog Dauphine
Jeg lo. Hva skulle jeg ellers gjøre? Dette skjedde virkelig. Han var virkelig her. Og det føltes som den naturligste ting i verden at en vakker mann skulle stå med vann til knærne i den varme Abita-elven og be meg om å kle meg naken for ham. Den slanke overkroppen hans var bar i den varme aprilsolen, og de oppbrettede bena på jeansen var blitt mørke av vannet som strøk rundt de muskuløse leggene. Han rakte ut en solbrun arm. «Tar du steget, Dauphine?» I stedet for å svare ja med en gang og skynde meg ut til ham, som jeg egentlig hadde lyst til, ble jeg stående paralysert på gresskråningen i den nye, grønne solkjolen som jeg hadde sydd opp til rett over knærne. Nå angret jeg på at jeg hadde gjort det. Den var sexy, helt annerledes enn klærne jeg vanligvis gikk med. Ser jeg fæl ut i denne kjolen? Tenk om han ikke er tiltrukket av meg? Hva om noen ser oss? Tenk om jeg ikke er noe flink til dette? Tenk om jeg drukner? Jeg er ikke noe flink til å svømme. Jeg har egentlig alltid vært redd for vann. Vi var godt skjult bak sumprosene og den rosa kattosten som vokste i skråningen ned mot elvebredden, men likevel var jeg fylt av frykt. Kontroll og tillit, tillit og kontroll. Mine to konkurrerende demoner. Hvorfor nå? Hadde jeg ikke fullført skolen med glans? Hadde jeg ikke startet en vellykket butikk som solgte 7
vintageklær, allerede før jeg var ferdig med studiene? Hadde jeg ikke klart meg gjennom nedgangstider og orkaner og trukket den lille butikken min etter meg med samme vilje til å lykkes som en krigshelt som reddet en såret kamerat? Jeg hadde gjort alt det – og enda mer – men det var ting som krevde disiplin, kontroll og en stø hånd på roret. Å ta imot denne fengslende, ukjente mannens invitasjon til å møte ham i det strømmende vannet, innebar å åpne for at livet mitt kunne skifte retning akkurat som en elv skifter løp. Det innebar å gi meg selv lov til å tre inn i en ny verden, en verden fylt av spontanitet og risiko, begjær og kanskje skuffelser. Det innebar å gi fra seg kontrollen og lære seg å vise tillit. Men på tross av hvor overmodig jeg hadde vært den dagen i Vognskjulet, var jeg plutselig ikke like villig til å la tingene utvikle seg slik jeg hadde blitt fortalt at de ville, selv om jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg endelig skulle la dem få gjøre nettopp det. Men pokker også, denne mannen var flott – og mye høyere enn meg. Men nå er jo jeg, med mine én seksti, lavere enn de fleste menn. Han hadde varme øyne, tett kroppsbygging og rufsete, brunt hår som skinte som kobber i solen. Jeg kunne ikke se om øynene var grønne eller blå, men han tok ikke blikket fra meg. Solen varmet mer og mer, og håret mitt føltes som et langt, tungt slør. Jeg tok langsomt av meg sandalene. Gresset var kjølig under føttene. Kanskje jeg kunne vasse uti? Begynne sakte. «Tar du steget? Jeg kan bare spørre én gang til,» sa han uten antydning til utålmodighet i stemmen. Gå ut til ham nå. Du må gjøre det, Dauphine. Hendene mine beveget seg automatisk opp til skuldrene. Fingrene fulgte knytebåndene på kjolen og stanset ved knuten i nakken. Så arbeidet hendene av seg selv, og plutselig ble stroppene slakke. Jeg dro ned overdelen og blottet brystene for 8
ham og skyndte meg å se en annen vei. Jeg måtte være rask før hjernen rakk å registrere hvor redd jeg var. Tenk om han ble skuffet over kroppen min? Hva om jeg ikke var hans type? Nei, slutt å tenke. Bare gjør det. Jeg åpnet glidelåsen bak på ryggen og lot kjolen falle ned på gresset. Så tok jeg av meg trusen. Da jeg rettet meg opp igjen, sto jeg naken foran ham. Det eneste jeg hadde på meg, var gullenken rundt venstre håndledd. «Jeg tar det som et ’ja’,» sa han. «Kom ut til meg, du vakre kvinne. Vannet er varmt.» Hjertet begynte å hamre. Jeg dekket meg med armene og gikk mot elven, mot ham, så rolig jeg klarte. Jeg stakk tærne ut i vannet. Det var varmere enn jeg hadde trodd. Jeg satte resten av foten ned i den svake strømmen og gikk bortover de flate steinene som var dekket av alger. Jeg kunne se bunnen. Dette kom til å gå bra. Da jeg kom nærmere, ble høydeforskjellen mellom oss så påfallende at stemningen nesten endret seg fra sexy til komisk; han må ha vært over én nitti! Men før jeg rakk å begynne å le, før jeg engang nådde frem til ham, beveget hendene hans seg ned til knappene i jeansen. Det fikk meg til å stoppe og stå helt stille. Skal jeg se på ham? Skal jeg ikke se på ham? Sørstatsoppdragelsen fikk meg til å snu meg rundt for å skjule at jeg rødmet, og jeg festet øynene på en eik som skygget for plantasjen bakenfor. «Du trenger ikke å snu deg.» «Jeg er nervøs.» «Dauphine, du er helt trygg. Det er bare oss her.» Jeg hadde fremdeles ryggen til ham da jeg hørte et lite plask og lyden av stoff som strøk mot hud. Så kastet han jeansen over hodet mitt, og den landet på elvebredden ved siden av de slitte bootsene hans og sandalene mine og den grønne kjolen min. «Sånn,» sa han. «Nå er jeg også naken.» Jeg hørte at 9
han beveget seg langsomt gjennom vannet mot meg, og plutselig presset varm hud hardt mot ryggen min. Han la haken på hodet mitt, og like etter kjente jeg ansiktet hans mot håret og nedover halsen. Herregud. Jeg lukket øynene, trakk pusten dypt og bøyde hodet bakover så han kunne komme bedre til. Jeg kunne føle hvor intenst han ville dette og hvor intenst han ville ha meg. Alle sansene mine var i høyspenn. Huden min, som var oppvarmet av vannet, avkjølt av luften og lindret av berøringen hans, begynte sitrende å våkne til liv. Vinden bar med seg luktene av Sørstatene – nyslått gress, elven, magnolia. Det er dette jeg vil. Det er dette jeg vil. Jeg vil ha ham! Hva er det jeg venter på? Hvorfor kan jeg ikke bare snu meg rundt og se på ham? Denne mannen er her ene og alene for å tilfredsstille meg. Det eneste som står i veien, er min egen manglende evne til å la ham gjøre det. Da han plasserte hendene på hoftene mine, hørte jeg den indre stemmen igjen, høyt, insisterende, med mors Tennessee-dialekt: Han synes du er altfor lubben. For yppig. For lav. Han liker sikkert ikke rødhårede jenter. Jeg knep øynene hardt igjen for å stenge stemmen ute. Så hørte jeg et lavt stønn, av den typen jeg gjenkjente som dyp mannlig anerkjennelse. Han liker det han tar på. Han la munnen mot øret mitt, og hendene hans trakk hoftene mine bakover, samtidig som vi gled ut på dypere vann. «Huden din er så deilig,» sa han lavt mens han førte meg enda lenger bakover, helt til vannet rakk meg til livet. «Som alabast.» Han lyver. De har bedt ham om å si det. Jeg ba den kritiske stemmen om å dra dit pepperen gror. «Snu deg, Dauphine. Jeg vil se på deg.» Armene mine falt langsomt ned langs sidene. Fingrene berørte vannet, og jeg åpnet øynene. Da jeg snudde meg, så jeg rett inn i den brede brystkassen og det umiskjenne10
lige beviset på at han hadde lyst på meg. Dette skjer virkelig! La det få lov til å skje! Jeg bøyde hodet bakover og så opp i det rolige, vakre ansiktet. Og så svusj! løftet han meg opp av vannet, så fort og behendig at jeg hylte av fryd selv om det knøt seg i magen av nervøsitet. Innen jeg hadde fått lagt den ene armen trygt rundt den muskuløse halsen, vugget han meg ertende i det glitrende vannet og senket meg langsomt nedi. «Det er kaldt!» gispet jeg og tok et enda bedre tak rundt halsen hans. «Du kommer snart til å bli varm,» hvisket han og senket meg helt ned i vannet. Jeg hadde armene hans under meg og overga meg til ham og elven. Jeg strakte meg ut og fløt. Jeg la hodet bakover og lot håret gli langsomt ned i vannet. Nå begynner det … «Det er bra, slapp helt av i kroppen. Jeg holder deg.» Jeg følte meg vidunderlig vektløs. Vannet var ikke skummelt i det hele tatt. Jeg lukket øynene og lot håret flyte utover i vifteform, og for første gang på lenge kjente jeg at et ekte smil spredte seg i ansiktet mitt. «Se på deg, Ofelia,» sa han. Han holdt den ene armen midt under ryggen min og strøk den andre opp langs benet mitt og forbi låret. Den stoppet et øyeblikk ved hoftekammen før den beveget den seg videre oppover til magen, der han bøyde seg ned og kysset vannet i den lille dammen som navlen min skapte. «Det kiler.» Jeg hadde fremdeles øynene lukket. Du er vektløs og guddommelig. Kroppen din er vakker, Dauphine. «Kiler dette?» hvisket han. Den ene hånden hans fulgte konturene av kroppen min mens fingrene på den andre utforsket den smale åpningen mellom lårene mine. Gode gud. «Litt,» sa jeg. Kroppen min åpnet seg som en sjøstjerne, 11
og jeg padlet med armene i vannet for å holde meg flytende. Jeg elsket det vannet gjorde med meg. Huden ble fast av kulden, og brystvortene var harde og rede. Jeg åpnet øynene og så opp i ansiktet hans. Jeg kunne se begjær der, og mens jeg så på ham, bøyde han seg ned og kysset brystene mine. Så skjøv han forsiktig lårene mine fra hverandre med hånden. «Hva med dette?» spurte han og smøg langsomt først én og så to fingre inn i meg. «Nei. Det kiler ikke.» Jeg kjente at varm nytelse pulserte gjennom hele meg og snappet etter pusten. Dette kan komme til å gå så fort, tenkte jeg da fingrene hans varmet meg innvendig. Jeg klamret meg fast rundt ham mens fingrene lekte forsiktig med meg, først prøvende og så dypere og mer bestemt. Følelsen av vannet som strøk over huden og de ivrige fingrene hans inni meg fikk meg til å puste fortere. Jeg kunne ha kommet der og da … men jeg tvang det tilbake for å kunne nyte den svevende følelsen. Jeg spente ryggen i bue for å hjelpe fingrene hans enda lenger inn. Håret mitt var helt under vann og fløt rundt hodet mitt. Jeg tenkte at det måtte se ut som en glorie. «Du er et syn for guder, Dauphine,» sa han lavt. Fingrene beveget seg rolig inn og ut av meg mens den andre hånden holdt meg oppe. Så manøvrerte han kyndig den flytende kroppen min en kvart omdreining og stilte seg mellom bena mine. Men før jeg rakk å legge bena rundt ham for å trekke ham inn i meg, bøyde han seg ned mot lårene mine som lå og glinset i solen, og munnen hans møtte vannet som sildret over dem. De varme leppene mot kjønnet mitt, det strømmende vannet og de ivrige fingrene frembrakte en følelse som var så intens at jeg kavet i vannet for å holde meg oppe. Så slynget han knærne mine, først det ene og så det andre, over skuldrene. Han holdt begge de sterke armene under meg og støttet ryggen min, 12
mens tungen fant den myke sprekken der lårene mine buet seg over og inn i de korte, røde krøllene. Å ja. Jeg lå og så på at han stakk tungen inn i meg mens vannet føltes som en million fingre på kroppen. Et øyeblikk klarte jeg ikke å kjenne forskjell på vannet som skvulpet mot huden og den lidenskapelige munnen, inntil den varme og iherdige tungen fant det perfekte punktet og sirklet det inn med et par talentfulle bevegelser med fingrene. Åhh … Jeg løftet hoftene og åpnet lårene enda mer, instinktivt, lengtende, mens jeg holdt ansiktet over den rolige strømmen og ørene under vannet. Elven som fløt rundt oss forsterket det som bygde seg opp i meg mens tungen hans gikk i sirkler, rundt og rundt, og han støtte en finger inn og ut av meg og … gode gud. Jeg kjente den andre hånden bre seg ut under ryggen mens munnen og fingrene hans utførte sin dans. Så flyttet han hånden oppover og lekte med brystvortene mine. Munnen hans var varm og våt, tungen beveget seg raskt frem og tilbake og slikket og drakk meg i fulle drag. Jeg tror han kjente det før jeg gjorde det – spenningen som hadde bygd seg opp i kroppen min, knærne mine som spente seg, armene som var strukket ut til sidene, og håndflatene som var vendt opp mot solen. Ja … Den første bølgen var varm og kjent. Åh, tenkte jeg, jeg husker dette. Så økte det til noe mer, noe dypere, med en intensitet som fikk meg til å rope høyt opp mot den blå himmelen. Fingrene hans utforsket meg enda dypere mens tungen gikk i raskere og raskere sirkler, og jeg lo da det skjedde, da det til slutt gikk for meg – én gang, to ganger – i bølge etter bølge av nytelse. Jeg vred meg, baksiden av knærne mine knuget seg fast til skuldrene hans, og et øyeblikk var vi én kropp. Etter dette lykksalige, svevende øyeblikket, da brystene mine steg og sank i solen og jeg kjente mine egne hender mot den kjølige huden min, kom jeg til meg selv igjen. 13
«Så godt, så utrolig godt,» hvisket han. Han beveget meg varsomt i vannskorpen, som en papirbåt, da orgasmen min ebbet ut. «Men … det er vel ikke over allerede?» spurte jeg med bena rundt livet hans. Lårene mine skalv. Nærmere land slapp jeg taket rundt livet hans. Elven var grunnere her, og føttene mine fant steiner å stå på. Jeg sto i vann til livet mens dråpene sildret nedover kroppen og brystvortene, som fremdeles var harde. Jeg strøk håret bort fra ansiktet – jeg følte meg ør, utmattet, tilfredsstilt. «Mer enn dette får jeg ikke lov til å gjøre på dette steget, Dauphine. Jeg ønsker det ikke, men jeg er nødt til å slippe deg nå.» Han holdt meg i hånden mens vi gikk mot den steinete bredden der vi hadde gått ut i vannet. Der slapp han hånden min og gikk opp på land mens vannet rant glinsende nedover ryggen hans. Så snudde han seg, rakte meg hånden og hjalp meg opp. Rett ved klærne våre lå det en bunke med rene, hvite håndklær, og han svøpte et av dem rundt den skjelvende kroppen min. Så presset han seg inntil meg og gned armene mine hardt og trykket varmen tilbake i meg. «Jeg føler meg så … jeg vet ikke hva jeg skal si.» «Du trenger ikke å si noen ting. Gleden var fullt og helt på min side.» Han begynte å tørke seg selv. Jeg pakket håndkleet godt rundt meg og sto og så på ham mens han kledde på seg. Han dro jeansen oppover de muskuløse lårene og tok på seg en kritthvit T-skjorte som klistret seg til den fuktige overkroppen. Så kom han bort til meg igjen. Denne gangen plasserte han de store hendene på hver side av ansiktet mitt, trakk meg inntil seg og ga meg et dvelende kyss. «Jeg mente det jeg sa,» sa han da han slapp meg igjen. «Gleden var på min side, Dauphine.» 14
Han ga meg et siste kyss midt på pannen og tok noen skritt bakover før han snudde seg og gikk mot plantasjen. Til slutt ble han borte rundt et eføykledd hjørne. Jeg hadde lyst til å skrike ut et høyt takk for at han etterlot meg her, så deilig skipbrudden. Men ordene lå fremdeles igjen ute i vannet, sammen med deler av mitt gamle jeg, de delene som var redd for å gi seg hen, for å ville dette, for å tillate seg å ta imot nytelse og stole på at det var mulig. I stedet lo jeg høyt igjen. Denne gangen tenkte jeg: Jeg gjorde det. Noe skjedde, og jeg lot det skje! Jeg trakk kjolen oppover de fuktige, skjelvende bena. Da jeg glattet ut stoffet over hoftene, kjente jeg noe i lommen. Det var en liten lilla eske. Jeg åpnet den, og i et rede av bomull lå det en gullcharm, lysegul med ujevne kanter. Jeg tok den opp. Den hadde et romertall på den ene siden – I – og ordet Overgivelse gravert på den andre siden. Hjertet mitt gjorde et hopp da jeg tok den ut av esken og klemte den hardt i hånden. Den føltes som en varm, flat stein. Den var min. Jeg festet den på lenken, den som jeg hadde gått med i tre uker nå. Jeg gikk oppover skråningen mot den ventende bilen. Da jeg kom forbi en høy steinmur som var overgrodd med bougainvillea, strøk jeg hånden over de små fiolette bladene. Du gjorde det. Du ga fra deg kontrollen. Nå er det på tide å ta resten av stegene, uansett hvor små de måtte være, mot ditt nye liv og bort fra stemmene i hodet, bort fra hjertesorgen og bort fra den triste fortiden.
Kapittel 1 Cassie
Tre tanker dukket opp i hodet da jeg lå og strakte meg i sengen hjemme i leiligheten min i Marigny den morgenen. En: Det var seks uker siden den fantastiske natten med Will. To: Jeg hadde sovnet med S.E.C.R.E.T.-armbåndet igjen. Det hadde ikke vært noe problem da det bare var én eller to charms på det, men nå var det ti, og de hadde presset seg inn i den myke huden på håndleddet og satt avtrykk. Og tre: Det var fødselsdagen min. Katten min, Dixie, lå nederst i sengen og glippet med øynene. Jeg tok henne i armene, og hun malte seg i søvn igjen. Jeg skulle ønske at jeg også hadde hatt den evnen. «Jeg er trettiseks år i dag, Dixie,» sa jeg og klødde ørene hennes. Enda et år hadde sneket seg ubemerket innpå meg som en frekk snørrunge. Jeg hadde ikke lagt merke til at tiden gikk etter det med Will. Det var seks uker siden natten vi hadde hatt sammen, og tiden hadde begynt å gå saktere. Noen dager led jeg meg igjennom, og jobben på Café Rose var både en stor trøst og samtidig salt i det såret som måtte leges. Hvordan skulle jeg klare å komme over Will når jeg så ham hver dag? Hvordan kunne jeg fortsette å oppføre meg som om ingenting hadde skjedd mellom oss den kvelden jeg danset i Les Filles de French17
men Revue, og vi kysset hverandre hele veien tilbake til kafeen og opp trappen til det støvete rommet, der han rev av meg varietékostymet og slengte meg bakover på en madrass kun opplyst av måneskinnet? Selv om han ikke visste det, hadde jeg valgt ham den kvelden, som min siste fantasi. Han visste bare hvor intenst jeg ville ha ham. Grensen mellom fantasi og virkelighet ble utvisket for meg den natten, og han ble levende for meg. Huden hans føltes som hjemme. Vi kysset hverandre som om vi aldri skulle ha gjort noe annet. Vi passet sammen, kroppene våre var perfekt skapt for alt det vi ordløst og helt naturlig gjorde med hverandre. Det var bedre enn noen av S.E.C.R.E.T.s fantasier. Og tenke seg til at han hele tiden hadde befunnet seg rett foran nesen min uten at jeg hadde sett ham, ikke hadde kunnet se ham. Men etter året i S.E.C.R. E.T, etter å ha sprengt selvpålagte grenser i ett år, hadde jeg sluppet løs noe veldig virkelig inni meg. Og da Will fortalte at han og Tracina hadde gjort det slutt, følte jeg at universet endelig var på min side. Morgenen etter den magiske natten vår trodde jeg at Will var belønningen for at jeg hadde begynt å leve igjen. Jeg tok feil. Mer enn noe annet minne fra den morgenen, er det ansiktet til Tracina som plager meg – likblekt, men likevel håpefullt – og den rolige stemmen som leverte den typen harde fakta som knuser fantasier. Hun fortalte meg at hun var gravid med Wills barn og at han ble henrykt da han fikk vite det. Hva gjør man med den typen veldig konkret informasjon når man akkurat tror at man har funnet sitt livs store kjærlighet? Man føler at den siste illusjonen brister – og med den også fantasien – og man går sin vei. Det var det jeg gjorde. Hele veien gjennom byen til Vognskjulet, der 18
Matilda tørket tårene mine. Der minnet hun meg på at virkeligheten også inngår i enhver fantasi. «Folk elsker fantasien,» sa hun. «Men de glemmer realitetene, og gjør man det, må man betale en pris. Alltid.» Faktum nummer én: Will og jeg var endelig sammen. Faktum nummer to: Jeg var ganske sikkert forelsket i ham. Faktum nummer tre: Ekskjæresten hans var gravid. Faktum nummer fire: Da hun fortalte ham det, ble de sammen igjen. Faktum nummer fem: Will og jeg kan ikke være sammen. Siden Will var sjefen min, hadde jeg tenkt å si opp jobben med en gang, men Matilda oppfordret meg innstendig til aldri å la kjærlighetssorg ødelegge for praktiske forhold, som å gå på jobb, skaffe penger til husleien og være ansvarsfull og oppfylle sine forpliktelser. «Ikke gi menn så mye makt, Cassie. Fortsett med å leve livet ditt. Du har fått mye trening det siste året.» Jeg var så oppløst i tårer den formiddagen at jeg ikke var sikker på om det å fortsette i S.E.C.R.E.T. var den rette avgjørelsen. Men jeg tok i det minste en avgjørelse. Og det var nytt for meg. Før S.E.C.R.E.T. lot jeg alltid den sterkeste kraften bestemme over livet mitt til enhver tid, og som regel var det kraften til min avdøde ektemann Scott. Det var han som hadde villet at vi skulle flytte til New Orleans for nesten åtte år siden, men drikkingen hans hadde ødelagt enhver forestilling om at vi hadde begynt på nytt. Vi var separert da han døde i en bilulykke. Han var edru på det tidspunktet, men like fullt en mann som hadde fått seg en knekk. Jeg hadde også fått meg en knekk, og i fem år jobbet jeg hardt og sov urolig. Jeg falt inn i et mønster av isolasjon og selvmedlidenhet – helt til jeg en dag fant en dagbok som fortalte detaljert om en kvinnes 19