Ånd i Hanske - Unima Blad

Tidsskrift for figurteater

2 / 2012

ÅND I HANSKE Flying start for skuespillerstudentene

HiNT-avgangsforestilling på verdensturné Figurtreffet Puppets in the Spring Blodig dukketeater

Årgang 30

1

2 / 2012

ÅND I HANSKE UNIMAs leder: Hvem er jeg – hvem er vi? s. 3

Presentasjon av nytt UNIMA-styre s. 12

Redaktørens leder: Spirer s. 4 La meg få presentere…

Paper Lady s. 11

Puppet Junior s. 26

Notiser og småstoff s. 34 Mona Wiig: Eventyrlig avgangsforestilling s. 14 Ånd i hanske

Blodig dukketeater s. 28 Innkalling til medlemsmøte s. 30 Marit Jerstad: Arjuna dukketeater 40 år s. 20

Figurtreffet Puppets in the Spring

ISSN 0800-2479 Redaksjon: Ansvarlig redaktør Hedda Fredly heddaplix@hotmail.com +47 976 66 361 Redaksjonsmedlemmer: Anne Stray anne@annesdukketeater.no Viktorija Rudyte viktorijarudyte@hotmail.com

Anmeldelse

Mona Wiig m.wiig@c2i.net

Glimt fra Puppets in the Spring s. 6 Maria Suh: Figurtreffet sett med danske øyne s. 8 Anne Stray: Tyrihans-prisen til Mona Wiig s.10

Utgiver: UNIMA-Norge, forening for figurteater. Årsabbonement kr 250,– Løssalgspris kr 70,–

Duda Paiva-forestilling på turné med Riksteateret s. 24

Bankkonto 1607 55 74294

Lars Erik Lyngstad: Levende dukkers Is s. 32

Foto forside: Fra HiNT-forestillingen Forget Me Not (Foto: Carolina Malbran) Foto bakside: Fra Arjuna Dukketeaters Risen som ikke hadde hjerte Trykk

2

Prinfo Unique

E

Hvem er jeg – hvem er vi?

Rogaland teater, Figurteateret i Nordland (hvor jeg også var sjef i ett år), og Den Nationale Scene i Bergen. Jeg har også undervist mye, vært nestleder i UNIMA Norge de siste to årene – og nå syns jeg det holder om meg.

Over til det viktigste spørsmålet: To spørsmål føltes påtrengende da jeg nylig ble valgt til styreleder i UNIMA Norge for de neste to årene: For det første tenkte jeg at medlemmene ville ha svar på hvem jeg – som altså skal styre UNIMA Norge fremover – er.

Og for det andre, og mye viktigere: Hvem er vi – altså hvem eller hva er UNIMA Norge – egentlig?

Vi tar det letteste først: Hvem er jeg?

Jeg er britisk statsborger, bosatt i Norge de siste 40 årene, teaterinstruktør, utdannet i London, kom tilbake til Norge i 1984, startet Teaterverkstedet på Torshov – et teater, kurssenter, teaterskole og kafe – som jeg drev i elleve år, til 1995.

I 1992 ble jeg engasjert av Bærum kommune til å drive Teater X-prosjektet, et skuespillerutdanningsprosjekt som ble til en teatergruppe.

Samtidig drev jeg mitt eget produksjonsselskap, Kenneth Dean Productions (KdP). KdP produserte blant annet Gjøglernes Aladdin, en forestilling som «blandet» mennesker og figurer, og som ble spilt over 500 ganger over hele landet, med én sesong på ABC teateret i Oslo og én på Den Nationale Scene i Bergen.

I de senere år har jeg, parallelt med å drive gruppen min, vært frilans instruktør for blant andre Dukkenikkerne, Riksteateret, Oslo Nye Dukketeater,

Hvem eller hva er UNIMA Norge?

UNIMA Norge er en forening som skal « … arbeide for å fremme interessen for, og utbredelsen av, figurteater i Norge.»

UNIMA Norge er også en del av det internasjonale UNIMA (Union Internationale de la Marionette): « … en ikke-statlig organisasjon tilknyttet UNESCO, som inkluderer folk fra hele verden og bidrar til utviklingen av teater med dukker som kunst, og gjennom denne kunstart arbeider for fred og internasjonal forståelse, uavhengig av rase, politiske og religiøse overbevisninger eller kulturelle forskjeller.»

Dette høres veldig flott ut, men det slår meg at UNIMA Norge er, først og fremst, en medlemsorganisasjon. Det vil si at vi er en organisasjon som er til for å ivareta interessene til medlemmene den består av.

Men hva er det egentlig medlemmene er interessert i?

Etter siste årsmøte (som for tiden er den eneste gangen UNIMA-medlemmer møtes offisielt) var det et medlem som sa til meg: «Det eneste som skjer på disse årsmøtene, er at man sitter og plukker gjennom budsjetter og årsmeldinger og justerer noen ord og flytter på noen tall fra den ene kolonnen til en annen. Jeg skjønner ikke hva jeg har her å gjøre.»

Og det måtte jeg gi ham mye rett i.

Jeg vet at styret tidligere har bestemt at tidskriftet Ånd i hanske, festivalen Fri Figur og UNIMAs nettside er de

UNIMAs leder

viktigste satsingsområdene for foreningen. Og jeg er langt på vei enig i det.

Men er det dette medlemmene syns er det viktigste? Og er det andre ting som savnes?

Jeg vet at noen har ønsket seg ytterligere treffmuligheter – flere medlemsmøter, for eksempel.

Noen har etterlyst at UNIMA tilbyr kompetansehevende tiltak – kurs, seminarer og liknende.

Vi er en liten organisasjon, med begrensede midler og ressurser. Skal nye tiltak komme i tillegg til, eller i stedet for, UNIMAs hovedsatsinger av i dag?

For å treffes og for å diskutere disse spørsmålene, inviterer det nye styret alle medlemmene i UNIMA Norge til et ekstra ordinært medlemsmøte 11. september på Trikkestallen på Torshov. På programmet står kunstneriske innslag, diskusjoner, bevertning, teaterforestilling og sosial omgang – kanskje med noen nachspiel, hva vet jeg?

Jeg oppfordrer herved alle medlemmer, støttmedlemmer, æresmedlemmer og andre interesserte å sette av onsdag den 11. september for et hyggelig, inspirerende og, ikke minst, fremadrettet Minitreff, hvor du kan være med på å påvirke UNIMA Norges vei fremover.

Med vennlig hilsen Kenneth Dean (Leder) (Ny)

3

Spirer

Hedda Fredly Ansvarlig redaktør

4

«Vårens vakreste figurteater-eventyr» kan man kanskje kalle det. I denne utgaven av Ånd i hanske presenterer vi et lite utdrag av hva som skjedde på figurtreffet Puppets in the Spring i Oslo.

Over to dager i mai møttes over 200 figurteaterkunstnere og -entusiaster for å diskutere forholdene for figurteater i Norge, oppdatere seg på hva som skjer, knytte kontakter, og reflektere over spørsmål om figurteater som bransje, håndverk og kunstform.

Treffet hadde form av en mønstring, der deltakerne også kunne lufte aktuelle temaer rundt sin figurteaterhverdag: Hvordan finne din «stil» og «stemme»?

Hva er vilkårene for profesjonelt figurteater i dag? Hva er utfordringene? Hvordan overgå utfordringene og utvikle nye ideer?

Treffet kom til som et samarbeid mellom Riksteatret, Oslo Nye Teater, Figurteatret i Nordland og UNIMA Norge.

Flere av deltakerne kommenterte at dette samarbeidet var etterlengtet. Kanskje derfor var stemningen vennligsinnet, og diskusjonene var framtidsrettede og bar preg av pragmatisme.

Likevel var mange av debattene opphetede! «Vi må ikke glemme at det også produseres masse glimrende figurteater i Norge! Vi må ikke bare se ut, men også samarbeide innenlands!» var et av utsagnene fra salen underveis.

Vi som lager Ånd i hanske håper å gjenspeile dette, i hvert nummer. Også denne utgaven av tidsskriftet viser at det skjer mye spennende på figurteaterfronten i Norge; fra samarbeidet mellom skuespillerstudiet ved Høgskolen

Leder – Redakt øren

i Nord-Trøndelag og det legendariske kompaniet til franske Philippe Gernty – som har resulert i forestillingen Forget me not som nå drar ut på verdensturne, til presentasjonen av nok en jubilerende norsk figurteatertrupp: eventyrformidlerne i Arjuna dukketeater feiret i år sitt 40-årsjubileum med forestillingen Prinsessen som gikk til jordens hjerte.

På Puppets in the Springs program sto også plenumdiskusjon om festivaler for figurteater: Trenger vi dem? Hva er funksjonen deres? Hvor bør de ligge?

Hvordan organisere dem? – Eller bør man se etter andre former for møteplasser, andre måter å distribuere dukketeater på?

Denne debatten ønsker UNIMA Norge å holde levende, og inviterer til et «minitreff»/medlemsmøte i Oslo 12. september. Målet med møtet er å komme i dialog med UNIMAs medlemmer for å drøfte og lufte medlemmenes forventninger og ønsker til foreningen. «Bruk oss!» er mantraet.

Av diverse årsaker har denne utgaven av Ånd i hanske blitt sterkt forsinket. Årets siste to numre vil dermed bli trykket i ett, tykt dobbeltnummer, og komme ut i desember. Kontakt oss gjerne om du har tips til hva det bør inneholde, eller om du ønsker å skrive for oss. Til da: Ha en spennende og inspirerende høst!

DET VÅRES?

Aktører fra feltet møttes for å lufte håp og utfordringer for norsk figurteater på figurtreffet Puppets in the Spring i Oslo i mai. Forestillingen Radio Exit Live (av Ulrike Quade Company, Nederland, i samarbeid med Figurteatret i Nordland) utgangspunkt for opp5 hetet debatt på treffet.

Glimt fra Puppets in the Spring Figurtreffet Puppets in the Spring ble avholdt i Oslo 14. og 15. mai, og samlet 200 engasjerte figurteaterfolk fra inn- og utland til kunstdebatt, nettverksbygging, festivalplanlegging og prosjektpresentasjoner. Figurtreffet kom til som et samarbeid mellom Riksteatret, Oslo Nye Teater, Figurteatret i Nordland og UNIMA Norge. Ånd i hanske presenterer her små utsnitt av det som skjedde og ble ytret, og kommer i seinere utgaver av bladet til å følge opp nye samarbeid og debatter fra figurtreffet.

«Vi savner cutting edge teater – forestillinger og kunst som pusher oss videre!»

Duda Paiva presenterte sin kommende forestilling i samarbeid med Riksteatret, Man Beast.

«We need to loose our cleverness»

«Kanskje vi i Norge er for velfødde og komfortable?

Kanskje det er derfor kunsten ikke blir spennende nok?»

«We couldn’t have had a better start than this, to discuss the difficulties, the challenges – and the possibilities!»

6

Hvorfor festival? Paneldiskusjon. Kenneth Dean (UNIMA Norge) i midten.

«Art should not need to be explained, it should explain itself!»

Fra forestillingen Radio Exit Live (Ulrike Quade Company, Nederland/Figurteatret i Nordland).

Preben Faye-Schjøll (FiN Scene, Stamsund) var en av programkoordinatorene og ordstyrerne.

«Man trenger et trygt sted å eksperimentere – folk som tror på og backer opp mens man prøver og feiler»

«Vi må ikke glemme at det også produseres masse glimrende figurteater i Norge!

Vi må ikke bare se ut, men også samarbeide innenlands!»

«One need a strong artistic will – both in the director’s and the ensemble’s hearts – to make people work together»

«There is a theatrical language that everybody can understand, and we need to search for that in every production»

7

Hvad venter I på?

Lederne av Copenhagen Puppet Festival var engasjerte deltakere på figurtreffet Puppets in the Spring, og har store forhåpninger for norsk figurteater.

Som mange af de deltagende ved figurtræffet vil vide, er vi ikke så gode til at gå rundt om den varme grød, og derfor går vi direkte til vores refleksioner og konklusioner, som kom under og efter de to spændende dage i Trikkestallen.

Nye samarbejder og netværk

Maria Suh og Barnaby Stig Swann Pedersen Ledere af Copenhagen Puppet Festival, Kulturanstalten, Danmark

«Det er netop ved at dele sine idéer med andre, at man får mulighed for at opnå et højere niveau, udvikle sig og være nyskabende»

Det var helt fantastisk at se mængden af interesserede deltagere på træffet og mangfoldigheden blandt disse. Som vi også fik sagt på træffet, var vi noget misundelige over, at etablerede teatre som Oslo Nye Teater og Riksteatret også er interesseret i at være med til at udvikle dukketeaterscenen i Norge, og det i samarbejde med de garvede folk fra Figurteatret i Nordland, UNIMA Norge samt nye og gamle dukketeaterentusiaster.

Energien var god, og alle delte ud af deres projekter og idéer, hvilket var skønt at se og opleve. Det er jo netop ved at dele sine idéer med andre, at man får mulighed for at opnå et højere niveau, udvikle sig og være nyskabende.

På træffet blev der lagt et godt grundlag for netop det, og vi håber, at der er blevet skabt nye møder, som vi i løbet af de kommende år får mulighed for at se resultaterne af.

Formaliseret samarbejde?

Træffet var udformet som en vidensudveksling, hvor forskellige vinkler på dukketeater blev præsenteret og kommenteret. Det var utrolig berigende at høre om, hvad folk går og laver, men

8

der kom (så vidt vi ved) ingen konkrete resultater ud af det.

Vi synes det kunne have været spændende at udforske, hvad der ville ske i et mere formaliseret samarbejde mellem Oslo Nye Teater, Riksteatret, Figurteatret i Nordland og UNIMA Norge omkring for eksempel en festival.

Vi har en bred erfaring fra flere sammenhænge i forhold til netop det at arrangere festivaler. I forhold til dukketeater følgende: Puppet Junior der er vores udendørs dukketeaterfestival for børn i København. Her er det i dag fire kulturhuse som sammen organiserer festivalen. De fire samarbejdspartnere står lige hvad angår organisationens hierarki, og er helt enige om festivalens formål og mål, hvor mange ressourcer hvert sted stiller til rådighed og hvilke opgaver hvem tager sig af.

Det betyder, at festivalforberedelsen kræver mindre overordnet koordinering, og hvert enkelt kulturhus får væsentlig mere festival end hvis de stod som enearrangør.

Hvad angår vores dukketeaterfestival for voksne, Copenhagen Puppet Festival, som finder sted inden- og udendørs, står vi forsat som hovedarrangør, men forsøger at få samme model som Puppet Junior. Her har vi hidtil oplevet, at det er svært at få et ligeværdigt samarbejde i stand, hvor alle arbejdsopgaver bliver fordelt og løst ligeligt. Alle er sådan set enige om nødvendigheden af denne festival og dens overordnede mål, men vi

DRUKKENBOLT PÅ FESTIVAL: Blind Summit Theatres Low Life Cabaret var en av mange forestillinger som gjestet Copenhagen Puppet Festival i 2011. Her med karakteren Bud the Action Plumber. (Foto: Blind Summit Theatre)

må erkende, at den bedste samarbejdspartner vi har haft indtil nu, ikke har siddet i Danmark, men i Stamsund. Nemlig Figurteatret i Nordland.

Erfaringen er, at for at få et succesfuldt samarbejde (i vores tilfælde omkring en festival) skal man havde dedikerede mennesker bag, der alle ønsker at bidrage med det de har.

Det er selvfølgelig dejligt at havde store og veletablerede kulturorganisationer med på plakaten, men hvis de kun er af navn og ikke af gavn, så kan for eksempel den mindre lokalforening være et bedre valg af samarbejdspartner.

Selv hvis det overordnede ønske er, at højne kvaliteten og forbedre vilkårene for udviklingen af dukketeater i for eksempel Norge og Skandinavien.

Festival?

Som festivalarrangører havde vi naturligt nok disse øjne med os, og synes at den kommende festival i Oslo lyder spændende og lovende. Desværre var festivalen bare en lille del af programmet på træffet, og vi havde måske efterfølgende flere spørgsmål end svar …

Vi var blevet inviteret for at deltage i paneldiskussionen: »Why Festivals?«. Forud for selve diskussionen havde vi skrevet vores konklusion på Copenhagen Puppet Festivals facebookprofil, til dem der ikke havde mulighed for at deltage.

Vi håber, at den kan danne udgangspunkt for rammerne omkring den kommende festival: »There always has to be an aim with any festival which transcends the actual event itself. Never make a festival just for the sake of making the festival. There HAS to be a bigger goal, something you want to develop, something you want to achieve, and where your festival is the means for reaching that very goal. If you lose track of this or if your festival reaches a size or position where maintaining that status becomes your main aim then find a new focus and continue reinventing yourself for each festival that passes. If you can’t do this then our best advice is simply to close down and celebrate what you have achieved«.

Efter vi postede oplægget fremførte Giert Werring (Agder Teater og tidligere festivalchef for Den Internationale Figurteaterfestival i Kristiansand) de samme pointer, da han opsummerede på sine 20 års erfaringer som festivalarrangør. Giert tilbød ved samme lejlighed at byde ind i forhold til at få etableret en dukketeaterfestival i Oslo.

I sidder altså allerede med et væsentligt bedre bagland i Oslo end vi endnu har formået at opbygge i København.

Og bemærk at festivalen i Oslo vel og mærke blot er en mulighed, som I stadig går og overvejer. Vi er ikke som sagt ikke gode til at gå rundt om den varme grød, og sidder nu i København og tænker: »Hvad venter I egentlig på? Kan I så se at komme ud af start hullerne.« For vi ser kun én vej og når den er blevet en realitet vil misundelsen her i København bestemt ikke aftage.

Vi ønsker jer oprigtigt al mulig held og lykke med jeres fremtidige arbejde.

Håber at se jer alle i København til Puppet Junior, som finder sted her til sommer den 23. – 27. august. Se mere på www.puppetfestival.dk

9

Tyrihansprisen til «Mor figurteater» – Jeg håper på en ny vår for norsk figurteater.

Mona Wiig, den glade mottakeren av Tyrihansprisen 2012, har ingen planer om å hvile på laubærene.

Tyrihansprisen «Vil du være med så heng på», ofte bare kalt Tyrihansprisen, er en norsk ærespris som UNIMA Norge – forening for figurteater, deler ut annet hvert år til personer, grupper og institusjoner som har gjort en betydelig innsats for den norske figurteaterkunsten.

Prisen ble etablert i 1997 av miljøets mangeårige frontfigur Birgit Strøm.

Tidligere prisvinnere 1997: Tatjana Zaitzow, figurteaterkunstner 1999: Barthold Halle, instruktør 2001: Riksteateret 2003: Lisbeth Narud, scenograf og dukkedesigner 2005: Anne Helgesen, figurteaterkunstner 2007: Agder Teater 2009: Bjørg Mykle

10

Juryens begrunnelse for å tildele årets Tyrinanspris til Mona Wiig ble lest opp av jurymedlem Anne Stray under figurtreffet Puppet in the Springs festmiddag på Teaterkjelleren, Oslo Nye Teater, og lyder som følger: Tyrihansprisen går i år til en nestor innen figurteatret i Norge. På 70-tallet hentet hun ekspertise fra sine studieopphold ved Tandaricia-teatret i Bucuresti, og fra kunstakademiet Damu i Praha, hit til Norge.

Hun startet og ledet Riksteatrets Dukketeater i 1976, med egen elevskole.

Der var hun både instruktør, scenograf og dukkemaker. Hun har vært leder av UNIMA Norge, og hatt en rekke verv for UNIMA internasjonalt.

Hun er og har i alle år vært opptatt av å styrke figurteatret i Norge som en egen kunstform, og kjempet for å få til en profesjonsinstitusjon for dukkespillere.

Hun fikk opprettet Figurteaterutdanningen i Fredrikstad; en stor bragd. Som kom, vant, og dessverre forsvant. I disse dager skriver hun på sin doktoravhandling; en erfaringsbasert avhandling hvor hun undersøker samhandlingen mellom skuespiller og objekter – alias teaterdukker. I avhandlingen ser hun på utviklingen fra dukketeater til teater med dukker, både i praksisfeltet og innen skuespillerutdanningen i Tsjekkia.

Hun har vært og er en stor inspirator og pådriver, ja som en mor har hun vært, for en rekke profesjonelle dukkespillere og dukkemakere her til lands.

Det er en enstemmig jury som står bak avgjørelsen. Juryen har bestått av Bjørg Mykle, Jaap den Herzog og Anne Stray.

Med andre ord: Tyrihansprisen for 2012 går, med de hjerteligste gratulasjoner og med stor takk til … Mona Wiig!

LOKOMOTIV: Årets Tyrihanspris gikk til figurteater-nestor og redaksjonsmedlem i Ånd i hanske, Mona Wiig.

La meg få presentere …

Paper Lady

Skuespiller/dukkespiller:

Camilla Tostrup Utdannet:

Mest innen dans og musikk. Ble grepet av figurteaterets magi som medvirkende i Karel Hlavatys Måne over Gjøglarvogna på det Norske Teatret 1969/70.

Har siden vært hekta.

Hvordan beveger Paper Lady seg, hva liker hun å gjøre?

Hun har både skarpe kanter og myke folder, kan både beskytte(s) og rive(s) i stykker. Kan både samarbeide og gå egne veier, og skifter form og tempo helt plutselig. Hun liker å være i den irrasjonelle, litt farlige leken.

Hvilken verden tilhører Paper Lady?

Har jobbet med:

Teater og figurteater i inn- og utland, særlig med Musidra, som jeg var med på å starte i 1971.

Hun tar oss med ut fra vår vanlige dimensjon og viser oss hemmelige rom i en slags utvidet menneskelighet. De to delene av figuren – Paper og Lady – er gjensidig avhengige av hverandre.

Jobber nå med:

Navn: Paper Lady

Musidra og andre konstellasjoner som frilans skuespiller/dukkespiller, regissør og dramatiker. Planlegger nordisk jubileumsfestival for Musidra 18. og 19. august i år.

Født: I Rovaniemi, høsten 2010

Hvordan ble Paper Lady skapt?

Er: Allsidig, uforutsigbar og litt schizofren Har: Stort behov av begge sine deler for å kunne fungere

Lapland Puppets (se www.laplandpuppets. net) arrangerte workshop i Rovaniemi med Rene Baker. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å utforske papir som materiale. En rull gråpapir møtte meg ved ankomst. Ved å la papirrullen utfolde seg og fotografere og filme underveis åpnet det seg en helt ny verden av både poesi og grufullhet.

La meg få presentere …

Har hun reist mye?

Ja – og mer skal det bli – hun er omtrent nonverbal og tåler internasjonalt publikum. Sist hun viste seg var som intro til et stort evenement for næringsliv, kultur og turisme i Dalsland Center, Sverige.

Der gjorde hun stor lykke!

Har dere felles interesser?

Vi er jo ett så å si, og vi har det til felles at vi blir mykere av å bli skrukkete … Og vi står godt til oss selv: Papir, hud og hår.

11

Nye fyrvoktere i UNIMA Det nye styret i UNIMA Norge ble valgt på landsmøtet på Trikkestallen Oslo Nye Teater 13. mai, og skal lede medlemsorganisasjonen fram til 2014.

Kenneth Dean (styreleder)

Ragni Halle

Lise Hovik

Utdanning: Lysdesigner-utdannelse fra Nationaltheatret i Oslo, så fire år på ymse skoler i London, samt et universitetskurs i regi – i samme fantastiske by.

Utdanning: Ph.d-stipendiat Stilling/arbeidssted/arbeidsområde: Frilans instruktør, dramatiker, og leder for Kenneth Dean Productions – driver i tillegg mye med kurs og undervisning på høyskoler og universiteter.

Brenner for: Det teatrale, ekte, inspirerende teater – uavhengig av om det er crossover, cutting edge, performance eller non-dance; bare det er bra!

Utdanning: Hospitering hos forskjellige dukkespillere/-makere i inn- og utland samt Figurstudiet ved HiO. Stilling/arbeidssted/arbeidsområde: Frilans dukkespiller i oppstartsfasen, jobber for tiden på Riksteateret og med Kattas Figurteater Ensemble.

Brenner for: I teatersammenheng – at det som produseres har en samfunnsnyttig verdi, at kunsten først og fremst er til for publikum, ikke for kunstneren.

12

Stilling/arbeidssted/arbeidsområde: Høgskolelektor Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning og kunstnerisk leder i Teater Fot. Brenner for: Teater for de minste, og figurteatrets fantastiske muligheter.

Tatjana Zaitzow

Marianne Edvardsen

Anne Stray

Utdanning: Diplomarkitekt NTNU Yrkeserfaring: Arkitekt, danser, scenograf, dukkemaker, dramatiker, produsent og kunstnerisk ansvarlig for Petrusjka Teater.

Brenner for: At figurteater skal bli et respektert, seriøst og vel ansett teaterfag i norsk teater, at faget blir belyst via inspirerende og rikt illus-trerte artikler i ÅiH og via årlige figurteaterfestivaler på et høyt nivå.

OG: At det opprettes et fantastisk FIGURTEATERHUS enten i Trondheim eller i Oslo (I Trondheim har man planer men ikke penger … sier de).

Jeg heter Marianne Edvardsen og er utdannet dukkespiller ved Riksteaterets treårige elevskole for dukkespillere.

Jeg arbeidet på Riksteateret til 1996 og siden det har jeg vært ansatt ved Oslo Nye Teater. Jeg mener helt oppriktig at jeg har verdens beste jobb.

Utdanning: Riksteatrets treårige elevskole for dukkespillere. Ettårig studium i teaterpedagogikk fra Kunsthøgskolen (KiHO). For tiden masterstudent ved HiOA, hvor jeg skriver om teaterdukkens potensiale i forhold til førskolebarn.

Nesten hver dag året rundt, bortsett fra sommerferien, spiller vi figurteaterforestillinger på Trikkestallen, og jeg er med i de fleste av dem.

Yrkeserfaring: Ansatt ved Riksteatret i over 20 år. Startet i 2000 Annes dukketeater i Frognerparken, hvor jeg spiller forestillinger året rundt. Jeg har også jobbet med dans (buhto), tv, film, radio, alle former for teater.

Underviser ved estetiske fag ved HiOA. Tar også regijobber og holder ulike kurs innen figurteater.

Jeg brenner selvfølgelig for kunstformen vi er så inderlig opptatt av!

Brenner for: Teaterdukken og alle dens muligheter. Figurteater som kunstform.

13

Inntar verden med avgangsforestillingen

Avgansklassen til skuespillerutdanninga ved HiNT får en flying start på karrieren, når de nå drar på verdensturné sammen med det legendariske kompaniet til Philippe Gernty.

Mona Wiig – teaterviter og forsker (PhD) ved UiO. Redaksjonsmedlem i Ånd i hanske

Forestillingen Forget me not ble spilt på Inderøy Kulturhus den 2. og 3. juni. Den har blitt til gjennom et samarbeid mellom Skuespillerutdanningen ved Høgskolen i Nord-

Det var trampeklapp og stående applaus etter første forestilling av Forget me not på Inderøy kulturhus lørdag 2. juni. På Høgskolen i Nord-Trøndelags (HiNTs) hjemmeside kan vi lese høystemte uttalelser fra Ørjan Hattrem, kunstnerisk leder for skuespillerutdanningen: «Det aller mest fantastiske er at studentene våre ikke lenger er studenter etter forestillingene i Paris i juni, men ansatt i Gentys kompani. De får en pangstart på sin yrkeskarriere.»

Studentene fra årets avgangsklasse skal spille forestillingen i to–tre år framover og reise på verdensturné med kompaniet.

Trøndelag (HiNT) og Compagnie Philippe Genty, Frankrike.

Premieren fant sted i Nevers den 22. mai hvor de spilte for to utsolgte hus. Forget me not er klassens avgangsforestilling, og de to presentasjonene på Inderøy Kulturhus er de eneste i Norge i år. Blant de mange som var møtt fram var Philippe Genty sammen med sin kone Mary Underwood. Genty har hatt ansvaret for regien av forestillingen i samarbeid med koreograf Underwood.

14

Nyutdannet skuespiller

Ånd i hanske fikk en kort samtale med Maja Bekken etter forestilling. Hun er en av de ti studentene som medvirker i forestillingen, og er med sine 22 år den yngste i studentkullet. Etter tre måneders innstudering og premiere i Frankrike, er det en stor glede å vende tilbake med en ferdig forestilling, sier hun.

– På Inderøy spiller vi for et «hjemlig» publikum, sier Maja og formelig stråler av entusiasme.

Hun kommer fra Otta og begynte på videregående på Vinstra hvor hun valgte

danselinjen. Senere flyttet hun over til dramalinjen på Inderøy. Mens hun var elev ved dramalinjen, fikk hun høre om teaterutdanningen på HiNT og tok kontakt med høgskolen. Hun ble begeistret for arbeidene studentene gjorde og søkte om opptak våren 2009.

Det første året på videregående fikk hun danseerfaring. Ved HiNT, hvor bachelorgraden både omfatter teaterproduksjon og skuespillerfag, får studentene undervisning i akrobatikk, bevegelseslære, dansetrening, improvisasjon, med mer. Hver morgen har studentene fysisk trening og arbeider med å åpne opp for egne impulser.1 Kveldene er satt av til å gjøre egne prosjekter som vanligvis strekker seg over en uke. Disse prosjektene blir framført og diskutert.

På mitt spørsmål om skolen har innfridd de forventningene hun hadde, svarer hun uforbeholdent ja.

– Genty og Underwood har sagt at skuespillerutdanningen ved HiNT skaper selvstendige kunstneriske individer av skuespillerstudentene, forteller Maja stolt.

Genty spesielle teaterunivers

Samarbeidet mellom HiNT og Gentys kompani begynte allerede i 2009. Et tidligere kull studenter hadde fem ukers

POETISK UNIVERS: Phillippe Genty bruker drømmer som inspirasjon. Med forestillingen Forget me not ønsker han at publikum skal vekkes og overraskes.

(Foto: Carolina Malbran)

15

ALTER EGO: I en scene i Forget me not spiller skuespillerene med mannekeng-utgaver av seg selv. (Foto: Carolina Malbran)

16

UTEN FASIT: – Vi har lært oss å lytte, forteller Maja Bekken, den yngste av teaterstudentene som fikk være med på praksisoppholdet hos Phillippe Genty.

(Foto: Merete Haseth)

«Philippe Genty mener at materialet er i stand til å dominere skuespilleren»

workshop i Nevers hvor teatret har fast tilholdssted.

– Det skjer så mye ved teatret, dørene er åpne for alle som er interesserte, forteller Maja.

Kompaniet er særlig oppmerksomme overfor ungdom. I Nevers har 75 prosent av alle ungdommer teaterkort. Det gjør terskelen inn i teatret lavere og inngangen til teatret rimeligere. Maja er tydelig imponert over det hun har opplevd under sitt studieopphold.

Møtet med Genty og hans kompani har vært et lykkelig sammentreff for Maja. I framtiden vil hun gjerne arbeide videre med den type teater som Genty produserer og representerer.

– Gentys teaterunivers er et abstrakt, visuelt og poetisk univers. Han vil vekk fra ordene, som han mener kan binde publikum til tid og sted. Genty bruker drømmer som inspirasjon, og i forestillingen Forget me not bygger han på en drøm hans kone hadde da hun var ung, forteller hun.

– Publikum skal vekkes og overraskes.

Gjennom de visuelle bildene vil han åpne opp for sterke følelser hos publikum. Entreer og sortier i forestillingene er flytende – lik våre assosiasjoner og drømmer.

Genty samarbeider alltid med en komponist, musikken er viktig både for arbeidsprosessen og for forestillingen.

I 1992 lagde Genty forestillingen Ne m’oublie pas («Ikke glem meg»), hvor han blant annet brukte dukker i menneskestørrelser (mannekenger) sammen med skuespillere og store mengder av silkestoff. Disse sceniske virkemidlene brukes også i denne forestillingen.

Genty tror på materialets iboende kraft – en form for animisme – hvor materialet også er i stand til å dominere skuespilleren. Det er ikke helt enkelt å trenge inn i dette teateruniverset av visuelle kreasjoner, transformasjoner og metamorfoser.

Arbeidsmetode og prosess

Genty og Underwood er opptatt av at studentene skal bruke seg selv. De legger vekt på det visuelle og fysiske uttrykket, og de arbeider mye med improvisasjon.

Studentene får oppgaver som de skal improvisere over. Som eksempel bruker Maja en scene i forestillingen hvor skuespillerne spiller med mannekenger (sitt alter ego) og stoler. Denne oppgaven gikk de rett på og improviserte rundt.

– Hvordan forholder skuespillerne seg til sitt alter ego, og vise versa? Hvilken funksjon har stolene i forestillingen og hvilke konfrontasjoner oppstår mellom disse elementene?

– Det er beinhard jobbing og teknikk, sier Maja.

– Improvisasjonene blir fanget opp gjennom kameralinsen, og derfra blir øyeblikk/fragmenter/situasjoner valgt ut og arbeidet videre med, det vil si, de blir gjenstand for nye improvisasjoner.

Regissøren og koreografen samarbeider alltid med en assistent som har ansvar for filming av arbeidsprosessen.

I dette arbeidet inngår også komponisten som lager musikk som brukes under improvisasjon og prøver.

– Vi studenter har lært oss å lytte, det har vært en utfordring. Vi skal lytte til materialet, til lyden den skaper, til materialets bevegelser, til vekten av det, å kunne spille med materialet. Slik løfter vi stykket litt dag for dag, forteller Maja.

Hun beretter også om minnene skuespillerne må vekke tillive. Når dukkene dør, må de hente fram et minne om en de selv har sett dø. Det er ikke viktig om det er en katt eller bestemor, men minnet må være reelt. Genty vil unngå at spillet blir teknisk. Skuespillerne må arbeide med alle scenekomponentene, skape scenisk liv i tekstilmaterialet, gi mannekengene scenisk liv.

Skuespillerne er selv aktører, sangere, dansere i en poetisk, magisk og ofte surrealistisk scenisk verden. Elegant humor er nok et kjennetegn for Gentys forestillinger.

Et krevende teknisk apparat

Det er et enormt teknisk apparat som kompaniet har til rådighet. Arbeidet med de ti mannekengene begynte for ett år siden. Hver kroppsdel ble målt på studentene for å kunne gjenskape en mannekeng identisk med skuespilleren.

Til sammen ti syersker har arbeidet med dukkene, i tillegg til alle kostymer og andre sceniske virkemidler som produseres.

Teaterstudentene har hatt tre måneders prøvetid. Vanligvis tar oppsetningene til Genty mye lengre tid å produsere.

Forrige produksjon tok ett år. Arbeidsdagen har vart fra 08 til 18, men for Maja har ikke dagene vært lange. Fra HiNT er de vant til å arbeide fra 08 til 16, og deretter med egne prosjekter på kveldene.

17

Rause og varme

– Det har vært helt fantastisk å bo i Nevers og jobbe med Philippe Genty og hans faste koreograf Underwood. De er så hyggelige å samarbeide med, de har godt humør og mye humor seg imellom.

Hver dag spiser hele kompaniet lunsj sammen og maten tilberedes av teatrets franske kokk. Den gode atmosfæren skaper også et godt samhold mellom oss studentene, sier Maja.

Tiden vår er ute. Maja Bekken skal spise pizza med teatertruppen på den lokale pizzeriaen på Inderøy. Eventyret fortsetter for de ferske skuespillerne fra HiNT. Fra oktober til mars skal de turnere i Frankrike. De planlegger turné i Norge neste vår og skal deretter videre ut i verden med forestillingen. Basen deres skal etter hvert være i Paris.

– Jeg kunne ikke ha ønsket meg mer, sier en smilende Maja.

1

«Utdanningen gir studentene

mulighet til å aktivt utforske et stort antall teaterformer gjennom kreativt arbeid. Det legges vekt på teatret som kollektiv kunstart der skuespillerne har en skapende funksjon. Gjennom arbeidet utvikler studentene visninger og forestillinger. Undervisningen legges opp slik at arbeidet med ulike emner er integrert i hverandre.» www.hint.no/teater

18

19

40 år med eventyrformidling og aha-opplevelser

Praktiske problemer kan skape nyvinninger og uforutsett dramatikk kan gi mer liv på scenen. I 40 år har Arjuna dukketeater gjort folkeeventyr og myter levende i Kommandantboligen på Hovedøya i Oslofjorden.

Marit Jerstad Leder og instruktør for Arjuna dukketeater

I 1970 var vi en gruppe mennesker som hadde studiegrupper i eventyr og myter.

Etter hvert vokste det frem en interesse for å videreformidle til barn den rikdom og innsikt som dette materialet hadde.

Entusiastisk bestemte vi oss for at dukketeater var den beste måten å formidle stoffet på. Ingen av oss kunne noe om dukker, bare Marit Jerstad hadde teaterutdannelse, og fikk dermed fungere som gruppens instruktør.

På 1970-tallet skulle alt være sosialrealisme, så tommelen var stort sett vendt ned for eventyr. Vi gjorde dermed som kjerringa mot strømmen og satte i gang med det vi syntes var viktig, nemlig å spille eventyr for barn. Vi fikk tak i noen bøker om dukkelaging, bestemte oss for det helt ukompliserte og lagde et par forestillinger med enkle hånddukker som vi spilte for slekt og venner. Etter hvert ble vi modigere og bygget en reisescene, så vi kunne reise rundt med storsatsingen Gullfuglen.

Et sted å være

I 1972 fikk vi anledning til å bruke Kommandantboligen på Hovedøya som vår faste scene. Vi flyttet ut og startet vår første sesong der, med Gullfuglen på reisescenen. Da vi senere, i 1974, bygget

20

vår store scene i Kommandantboligen, oppsto et visuelt problem. Scenerommet strakte seg over 2 meter i dybden fra scenerampen, slik at når dukkespilleren som holdt dukken over hodet beveget seg bakover i scenen, forsvant dukken gradvis ut av syne for publikum – som så opp fra den andre siden av scenerampen. Vi måtte da gjøre som de gamle grekerne og gå på «koturner», det vil si at vi bygget opp 20 cm høye platåsko.

De lange dukkespillerne måtte bøye knærne ved scenekanten og de korte måtte bruke koturnene.

Dette fungerte bra helt til 1996, da vi spilte Prinsessen i Berget det Blå. Dukkespilleren som spilte Løytnanten datt så lang hun var da hun gikk av scenen.

Det gikk bra med henne, men dukkens nese ble revet av. En åndsnærværende medspiller som ikke var i spill, grep dukken og styrtet ut på vårt tekniske rom, plastret nesen på igjen og løytnanten/ dukkespilleren kunne litt fortumlet seile inn på scenen da stikkordet kom, uten at publikum merket noe. Lærerikt!

Det viste seg også at hånddukkene vi tradisjonelt anvendte ble for små, vi mistet kontakten med publikum. Dermed forlenget vi pekefingeren opp til hodet dukken med et rør, likeså med

OM MOT OG HJERTEBLOD: Prinsessen som gikk til jordens hjerte er Arjunas jubileumsforestilling.

NORRØNT: I forestillingen Sivs hår prøver Loke å vinne et veddemål over dvergen Brokk. Gudene Frøy, Odin og Tor som skal dømme. (Foto: Trygve Panhoff)

21

dukker og scene. Vi valgte historien om Sivs hår, og i 1988 åpnet vi scenen, lot æse-gudene, som var over to meter høye, trille inn på hjul. Loke ble spilt av en skuespiller med maske.

Selv om publikum uttrykte stor begeistring for Sivs hår, viste det seg at denne forestillingen passet best for større barn, så vi vendte tilbake til våre eventyrforestillinger.

Kurs

Karel Hlavaty ga oss et meget kjærkommet kurs i bruk av stangdukker og generell dukkelaging i begynnelsen av 1980-årene. Noen av oss var med på kurs med kinesiske dukkespillere, og den islandske scenografen Messiana gav oss interessante ideer om bruk av farger i forhold til grunnfølelsen i hver scene.

Kunstneren Inger Sitter hjalp oss også med scenografien til to forestillinger.

Dramatikk

I PROSESSEN: I forestillingen Askepott eksperimenterte Arjuna med en hybrid mellom hånd- og stangdukker.

hendene. Denne «hybride» dukketypen spilte vi med i to produksjoner, sist gang i Askepott. Men vi innså at vi måtte ta spranget og gå over til stangdukker. Det krevde en helt annen teknikk som vi øvde mye på. I 1977 hadde vi premiere på vår første stangdukke-produksjon, Tornerose.

Inspirasjon

Vi pleide alltid å lese alle versjonene vi kom over i forbindelse med det aktuelle eventyret vi hadde valgt å sette opp. Da valget falt på Tornerose, hadde vi blant annet funnet P.L.Travers’ (forfatteren av Mary Poppins) bok The Sleeping Beauty.

22

Hun beskrev for oss flere ukjente versjoner av Tornerose-eventyret.

Vi valgte en av dem og brukte gamle persiske miniatyrer som utgangspunkt for scenografien og dukkenes kostymer.

Vi inviterte P.L.Travers til vår forestilling, og følte oss beæret da hun uttrykte at hun likte forestillinga, hun bare påpekte noen detaljer hun var uenig i.

Travers ble hele dagen og samtalte med oss, delte sin dype innsikt i eventyrenes indre betydning og påpekte hvor viktig det var å formidle dette til barn.

Vi i Arjuna hadde også i flere år hatt en studiegruppe i norrøn mytologi, og har ønsket å utforske dette både med

I 1975 skulle vi dra på vår første turne med Askepott, og første stopp var Gjøvik.

Vi hadde lastet reisescene, lyskastere, dukker og alt vi trengte på fergen. Da den kom inn mot Vippetangen, stod røyken tilværs; den ene kornsiloen hadde eksplodert! Ingen var skadet, heller ikke noen av bilene våre. Vi lastet opp og dro av gårde. Da vi begynte å sette opp reisescenen, oppdaget vi at bakteppene til alle scenene lå igjen på brygga. Nå måtte vi spille med en slik intensitet og innlevelse at publikum ikke savnet noe. Vi erfarte at det sentrale i en teateropplevelse er dukkespilleren/dukken og publikum, og de fulgte ivrig med på Askepotts historie og klappet begeistret da det var over. Det hører med til historien at kulissene ble ettersendt og hentet ved to-tiden om natten på Vinstra stasjon slik at vår turné kunne fortsette oppover Gudbrandsdalen. Vi var alle en erfaring rikere.

Turneer

Vi turnerte én gang i England med Tornerose, og spilte i Frognerparken og på Deichman i 1970-årene. I 1980-årene dro vi med Rapunsel til England og deler av denne forestillingen ble brukt av NRK i barnetv-serien Portveien 2. Vår forestilling Risen som ikke hadde noe hjerte på seg fra 1990 ble filmet i sin helhet utendørs, med én scene i vår kjeller i Kommandantboligen. Denne innspillingen ble brukt i prinsesse Märtha Louises

FØLELSESLADET: Fra Prinsessen som gikk til jordens hjerte.

eventyrserie i NRK i 2002. Ellers har vi spilt på Lindøya i Oslofjorden i 2008, 2009 og 2010. Vi har hatt tre dukkeutstillinger, henholdsvis på kulturhuset i Asker, Teatermuseet i Oslo og Norsk Folkemuseum.

Det har vært generasjoner av publikum.

En bestemor fortalte sist sommer at hun først hadde vært hos oss med sin datter og nå med sitt barnebarn. Vi har begeistrede skoleklasser, hvor stillheten senker seg over forsamlingen når det er påkrevet.

Eller de advarer høylytt Askeladden når trollet kommer. Når lille Kwai titter ned fra månen, bøyer barna seg for å titte ned de også. Årets forestilling

BATTLE OF GIANTS: Scene fra Sivs hår.

«Det sentrale i teateropplevelsen er dukkene, dukkespilleren og publikum»

Jubileumsforestillingen i år er Regine Normanns Prinsessen som gikk til jordens hjerte, en forestilling som ligger vårt eget hjerte nær. Forrige gang spilte vi den med stangdukker og lukket scene. Til jubileet ønsket vi å lage en helt ny forestilling, med premiere 13. mai på den åpne scenen vår. Vi ville denne gangen fokusere på et av de eldste motivene i vår kulturhistorie – å søke legedom mot døden. Gilgamesj henter en urt fra evighetens land, men mister den på hjemveien. Vår heltinne plukker blomstene ved jordens hjerte og bringer dem tilbake til sin lidende far, kongen. Hun er villig til å dra ut i det ukjente og våge alt for å hjelpe sin far. Det er en forestilling hvor det er en jente som er heltinnen, noe vi synes er viktig. Forestillingen vil bli spilt til også neste år.

forteller og dukkespiller. Til årets jubileumsforestilling Prinsessen som gikk til jordens hjerte deltok også Siri Engh som dukkespiller.

Støtte og hjelp til teateret

Ingen av oss mottar lønn, og slik støtter vi Arjuna Dukketeater indirekte. For å dekke våre utgifter til strøm og scene, lysutstyr og dukker, solgte vi til å begynne med i flere år juletrær. En av oss hadde arvet en stor robåt som vi rodde inn til brygga med om vinteren, av og til mellom isflak, fordi det var så få ferger.

En gang før jul trengte vi å få laget stativer til å lene juletrærne mot, og to av våre menn dro ut til Kommandantboligen for å lage dem. De fikk stativene om bord i robåten med bena opp, hele båten så ut som et pinnsvin. De begynte å ro, men kom ikke langt før havnepolitiet rykket ut i full fart, bråstoppet og satte lyskasterne på denne underlige farkosten – men de fikk lov til å ro videre!

Men uten støtte fra Oslo kommune, som siden tidlig i 1970-årene har hjulpet oss i vår virksomhet, ville det ikke vært mulig å formidle undereventyr som føde for barns indre vekst i alle disse årene.

Ikke bare barna, men også vi i Arjuna Dukketeater, har vokst, og barnas begeistring gleder oss.

Forestillingene

Nå spiller vi to forestillinger hver søndag i mai og juni og av og til i august måned.

Ved siden av har vi en skoleuke hvor vi spiller to forestillinger om dagen for barnehager og småskolebarn i Oslo. I flere år møtte vår «munk» Trygve Panhoff skolebarna på brygga og ga først en omvisning ved klosterruinene, før alle vandret over sletta til Kommandantboligen.

Siden 2006 har vi åpnet scenen, det vil si at vi har tatt ned sceneveggen som vi brukte til stangdukke-forestillingene.

Vi bygget ut en forscene og benyttet en ny dukketype som styres ihodet med et håndtak. Dukkene er nå større og dukkespilleren synlig. Siden 2006 har Inger Hafsten og Trygve Panhoff vært de faste spillerne og Knut Harris

23

Duda Paiva-forestilling på turné med Riksteateret Den internasjonalt berømte figurkunstneren Duda Paiva samarbeider for tiden med Riksteatret og Agder Teater, og skal turnere hele landet med den groteske crossover-forestillinga Man Beast.

Hva skjer når skulpturene i museet våkner? I Man Beast blir statuene levende, og eldgamle myter begynner å påvirke vår verden. Når danserne gir liv til skulpturene, begynner de å fortelle sine historier. Man Beast utfordrer vår oppfatning av skjønnhet og det stygge, av virkelighet og fantasi. «Velkommen til en mytisk natt på museet!», hilser Riksteatret.

DudaPaiva Company er et nederlandsk kompani som vinner publikumspriser over hele verden. Kompaniets brasilianske grunnlegger og koreograf, Duda Paiva, lager humoristiske crossoverforestillinger med dans og figurer i en original form for visuelt danseteater.

Du så ham kanskje på NRK under åpningsforestillingen til Kilden Teater- og Konserthus?

For tiden har kompaniet åtte produksjoner som er på turné verden over. Det er en stor begivenhet at Duda Paiva med Man Beast nå lager forestilling i Norge, i følge Riksteatret. Se videoklipp på www.dudapaiva.com. 20.–22. september kan du i tillegg til Man Beast få med deg Bastard! på Dansens Hus. Bastard! er Duda Paivas mesterlige soloforestilling, hvor kun han selv og en mengde fantastiske figurer opptrer på scenen.

24

Man Beast Verdenspremiere på Dansens Hus i Oslo 20. september (spilles også 21. september.

Turnepremiere i Tromsø 26. september.

Spilles i Kilden Teaterog Konserthus på Sørlandet etter turné.

Det blir også et gjestespill av Duda Paiva sin kritikerroste soloforestilling Bastard! på Dansens Hus 22. september.

På scenen: Vilde Halle Ekeland, Anette Martinsen og Iztok Lužar Koreografi, design og konsept: Duda Paiva Dramaturg: Jaka Ivanc Komponist og lyddesign: Erikk McKenzie Lysdesign: Kai Roger Havn Videodesign: Wilco Alkema og Mark Verhoef Dukkemakere: Kari Noreger, Jim Barnard og Joze Lasic Riksteatret i samarbeid med Agder Teater/Kilden Teater- og Konserthus, Lutkovno Gledališče Ljubljana og DudaPaiva Company/Laswerk.

DANS MED HISTORIEN: I Man Beast våkner museets skulpturer til liv, og deres eldgamle historie siver inn i vår verden. (foto: Jo Michael)

25

Dukketeaterfestival for børn i alle aldre

Puppet Junior vil bevæge, chokere, involvere og underholde gennem en kunstform, der er ved at opnå solid forankring i Danmark.

Barnaby Pedersen Leder av Copenhagen Puppet Festival og Puppet Junior

Det fulde program er offentliggjort på: www.puppetfestival.dk Puppet Junior er arrangeret af: Kultur Vesterbro, Amagerbro Kultur, Børnekulturhuset Sokkelundlille og 2200 kultur.

Festivalen er indtil videre støttet af: Nordea-fonden, BG Fonden, Københavns

For 4. gang er en række københavnske kulturinsti-tutioner gået sammen om at arrangere en gratis, udendørs dukketeaterfestival for børn. Den 23.–27. august indtager dukkerne atter København, når Puppet Junior skyller ind over Vesterbro, Bispebjerg, Amager og Nørrebro.

Her vil børn i alle aldre – også forældre, få rig mulighed for at fordybe sig i sjove workshops og se spektakulært dukketeater. Til Puppet Junior vil man blandt andet kunne opleve en forestilling spillet i et kjoleskørt; når den bedårende dukke Babusjka trækkes op, dirigerer hun et helt kompagni af dukker, der optræder på den scenen, hun har gemt under sin store kjole. Eller hvad med Prins Ottfriedts store drage, der spyr ild, når den vækkes – det er blot to af de nyskabende acts, man kan glæde sig til under Puppet Junior 2012.

Kommunes Scenekunstudvalg, Københavns

Der er ingen bånd, der binder mig

Kommunes Udviklings-

Puppet Junior præsenterer en udendørs turnerende markedsdag, som finder sted i fire bydele i København. Målet med markedsdagen er at skabe liv i byens rum og bringe professionelt dukketeater ud til en bredere befolknings-gruppe.

Ved at bringe dukketeatret ud i byens rum er det i al beskedenhed arrangørernes ambition at nå en målgruppe, der

pulje, Statens Huskunstnerordning.

26

slet ikke ser dukketeater til dagligt. Markedsdagene byder på en række danske og internationale kvalitetsforestillinger og dukkeworkshops, hvor alle interesserede, frit, gratis og uden tilmelding, kan lade sig suge ind og ud af de mange spændende aktiviteter. Det kræver blot, at man medbringer en sund portion nysgerrighed.

Vidste du – at Puppet Junior er børneudgaven af Copenhagen Puppet Festival, der henvender sig til voksne?

– at du kan melde dig som frivillig til at lave Puppet Jr. 2012?

– at »Cirkusvognen« i år er en del af Puppet Jr. og kører hele august måned?

– at dansk dukketeater for børn nyder stor anerkendelse i udlandet?

PYRO: Forestillinga The Dragon – The Secret World of His Lordship Ottfriedt Leneptune vises på årets Puppet Junior-festival.

GRYNT: Tøff hovedfigur i forestillinga The truthful tale of the three little pigs. (Foto: Kai Büchner)

27

Blodig dukketeater – Jeg håper dette kan bli et etterlengtet gjennombrudd for norsk splatterdukketeater med korps, sier Knut Nærum. Han har skrevet manus til Levende Dukkers jubileumsforestilling IS som hadde premiere på Asker kulturhus i april.

ARKTISK GRØSS: Når en gruppe norske forskere drar for å finne levningene etter Roald Amundsens siste ekspedisjon, er ikke likene så døde som ventet …

28

Knut Nærum (f.1961) er en norsk komiker, forfatter, tegneseritegner og TV-underholder, mest kjent som fast paneldeltaker i NRKs humoristiske TV-program «Nytt på nytt». Nærum har gitt uten rekke romaner og barnebøker, og har også skrevet dramatikk for teater.

Knut Alfsen

Knut Nærum

Knut Alfsen

Erlend Skumsvoll

har Riksteaterets treårig elevskole i dukketeater, regissør og dukkemaker ved bl.a Riksteateret, Rikskonsertene, NRK og TV2. Knut har vært teatersjef ved Figurteateret i Nordland, kulturhusleder ved Nøtterøy Kulturhus og prosjektleder for «Teaterbyen Ålesund». Han sitter i eksekutivkomiteen i den internasjonale dukketeaterforeningen UNIMA og er nestleder i Norsk Skuespilllerforbund. I 1987 startet han og Agnes Schou

– Det skjer så sjeldent at man blir bedt om å skrive splatterdukketeater for korps, at når man får anledning, svarer man ja, sier Knut Nærum.

Han ble utfordret av regissør Knut Alfsen i friteateret Levende Dukker til å skrive en litt spesiell forestilling – et dukketeater som kanskje burde hatt attenårsgrense.

den frie gruppen Levende Dukker, der han er daglig

Drama i isen

leder.

Handlingen utspiller seg i Arktis. En gruppe norske eventyrere og forskere drar ut for å finne levningene etter Roald Amundsens siste ekspedisjon. Langt inne i isødet finner de det de leter etter, men der finnes det også et samvittighetsløst vesen som angriper dem en etter en, dreper dem på blodigste vis og bare etterlater slintrer. De levende må forsvare seg både mot naturen, mot de døde og mot hverandre.

– Forestillingen skulle egentlig hatt premiere fjor, i Amundsen-året 2011. Da var det 100 år siden erobringen av Sydpolen, og da tenkte jeg at det kunne være på sin plass å bruke et polartema. Forestillingen har en overtydelig undertekst, og det jeg håper å formidle, er at menneskeheten må stanse polsmeltingen.

Det er ikke i noens interesse at døde polfarere tiner fram, forteller Nærum.

Erlend Skumsvoll (f.1969) er utdannet ved Musikkonservatoriet i Trondheim der han studerte jazz, piano og komposisjon. Han er norsk jazzmusiker, komponist, arrangør og dirigent. Som komponist har han skrevet en rekke verk for solointstrumenter, kammer ensembler og symfoniorkester i tillegg til flere verker for Forsvarets musikkorps – og nå musikken til IS.

Kongelige Norske Marines Musikkorps Kulturbærer i Sjøforsvaret siden 1820.

Kongelige Norske Marines Musikkorps er ett av fem norske militærkorps. Korpset

Utfordrende format

er et unikt og populært

Regissør Knut Alfsen er daglig leder i Levende Dukker, og har lang erfaring som regissør, skuespiller og dukkemaker. Han har blant annet jobbet med Riksteateret, Rikskonsertene, Figurteateret i Nordland, NRK og TV2, men har likevel aldri før vært med på å sette opp et stykke for figurteater og militærorkester.

– Det er ikke en helt vanlig sjanger, og

orkester, og med sine 29 musikere spiller de både i innog utland. Til sine konserter samarbeider orkesteret med kjente solister, og har de siste årene gjort store fremskritt kunstnerisk og etablert seg som et ledende blåseensemble i Norge.

i mine mørke stunder har jeg tenkt at grunnen kanskje kan være at det egentlig er en ganske dårlig idé, sier han.

Nå er han likevel overbevist om at publikum vil få en god opplevelse av å se forestillingen.

– Vi har hatt noen utfordringer, for militærorkesteret og figurteateret jobber vanligvis i veldig ulike formater.

Figurteater fremføres som regel av få skuespillere på en liten scene, mens orkesteret har 30 musikere og instrumenter på scenen. Vi er vant til å jobbe med fininnstilte lyskastere i et mørkt rom, mens musikerne av avhengige av lys for å kunne gjøre en god jobb. Løsningen har blitt at vi lager et spillerom midt på scenen med orkesteret sittende rundt, forteller han.

Variert musikk

Musikerne som sitter plassert rundt scenen bidrar både med musikk og lydeffekter. Det er Erlend Skomsvoll som har komponert musikken, og han har vært nødt til å ta i bruk hele sitt musikalske spekter i denne jobben.

– Det har vært nødvendig å benytte seg av ulike stilarter for å underbygge fortellingen, og musikken har referanser til både filmmusikk, populærmusikk, klassisk musikk og marsjer. I tillegg har det vært interessant å jobbe med utformingen av ulike lyder. Lyden av både vind og sjø, spadetak, snøscootere, ringetoner og helikoptre blir spilt av musikerne i Kongelige Norske Marines Musikkorps, forteller han.

Nå håper han at publikum vil få en interessant og spennende opplevelse i teateret.

– Elementene spiller så tett på hverandre, og det blir forhåpentligvis litt skummelt også, sier han.

29

Nytt figurtreff i Oslo UNIMA Norge innkaller til ekstraordinært inspirasjons-, diskusjons- og medlemsmøte onsdag 12. september.

UNIMA Norge avholder et ekstraordinært Medlemsmøte/«Minitreff» på Trikkestallen på Torshov i Oslo, onsdag 12. september 2012.

Målet med møtet er å komme i dialog med våre medlemmer – både enkeltmedlemmer, grupper og institusjoner – for å drøfte og lufte medlemmenes forventninger og ønsker til foreningen med det nye styret.

Aktuelle temaer

– Hva ønsker du av ditt medlemsskap i UNIMA Norge?

– Er det viktig å fortsette og avholde en UNIMA-festival (i samme tradisjon som Fri Figur-festivalen)?

– Er det viktig med et fagtidsskrift (Ånd i Hanske)? Hvordan bør det være/hvilke funskjoner bør det fylle?

– Hvilke andre ting burde UNIMA drive med (tatt i betraktning at vi er en liten organisasjon uten noen ansatte og med et lite budsjett)?

– Er det ønskelig med flere slike treffpunkter/medlemsmøter – eventuelt i forbindelse med kurs, workshops, foredrag, seminarer, etc?

– Hvordan takler vår lille forening distriktsproblematikken i vårt langstrakte land?

30

– Hvordan kan medlemmene bidra til et bedre og sterkere UNIMA Norge? Er det noe dugnadsånd i organisasjonen – og hvis ikke, hvorfor ikke?

For utenbysmedlemmer vil det være mulig å søke om reisestøtte til dette viktige møtet! For deg som ikke kan møte personlig, blir vi takknemlige om du kan svare på spørsmålene over og sende dem til post@unima.no eller UNIMA Norge, Hovinveien 1, 0567 Oslo.

I forbindelse med Minitreffet vil vi overvære forestillingen Den Stygge Andungen på Oslo Nye Teater, det blir kunstneriske overaskelsesinnslag som utgangspunkt for debatt, samt mulighet for sosialt samvær i etterkant av treffet.

Velkommen til alle medlemmer med har noe på hjertet og som ønsker å påvirke UNIMAs arbeid fremover!

Med vennlig hilsen Kenneth Dean, styreleder – på vegne av styret i UNIMA Norge.

TIL INSPIRASJON: I forbindelse med Minitreffet vil det bli mulig å overvære Oslo Nyes nye figurforestilling Den stygge andungen. Her Marianne Edvardsen og Hans Rønningen. (Foto: Marianne Soknes Øiamo)

31

Uspennende splatter

Lars Erik Lyngstad Teaterlærer for ungdom, student ved Drama- og Teaterkommunikasjon, HiOA, jobber i NRK Super.

IS Av: Levende Dukker Skrevet av: Knut Nærum Regissert av: Knut Alfsen Komponist og dirigent: Erlend Skomsvoll Scenograf og dukker: Agnes Schou Dukkekonsulent og spesialeffekter: Chris Pririe Musikk: Kongelig Norske Marines Musikkorps Dukkespillere: Jarl Flaaten Bjørk, Jan-Egil Engnes, Ivar

I 2009 ble Sjur Høgberg (programsjef i Kongelig Norske Marines Musikkorps) og Knut Alfsen (daglig leder i Levende dukker) enige om at de skulle lage en forestilling som skulle knuse fordommene ungdom har mot dukketeater og musikkorps. De ringte derfor til Knut Nærum, som takket ja til å skrive splatter-dukketeater for korps. Han valgte å skrive om norske zombier i Arktis.

Spillplassen er markert som et hvitt kvadrat på fire ganger fire meter, med et transparent lerret bak. Dukkeførerne og musikkorpset omringer spillplassen på tre kanter.

En gruppe eventyrere og forskere er i Arktis for å finne levningene etter Roald Amundsens siste ekspedisjon.

Langt inne i isødet ligger det de leter etter, skjult i isen siden 1928. Men der finnes også et samvittighetsløst og sultent vesen som angriperekspedisjonen deltager for deltager, dreper dem på blodigste vis og bare etterlater slintrer. De levende må forsvare seg, mot naturen, mot de døde, mot hverandre. Det blir en kamp på liv og død, hvor intet middel er for brutalt for å holde seg i live …

år med Levende Dukker»

Slik lyder programbladets tekst, som skaper forventninger om spennende og nyskapende splatter-dukketeater. Starten på forestillinga innfrir alle disse forventingene. Et sørgeorkester kommer inn fra siden, og med en dirigent iført maske bak lerretet, introduseres en gigantisk Nansen. Nansen holder en høytidelig tale for sin kollega Roald Amundsen, før han blir avbrutt av en hysterisk, blodig og armløs ekspedisjonsdeltager.

Etter den høytidelige og eksplosive starten, klarer ikke forestillingen holde

32

Anmeldelse

Fure Aam og Oda Aunan.

For øvrig medvirker: Marinemusikken, menn i aulaen, en måkeflokk og en stemme fra Longyearbyen Redningssentral Fast samarbeidspartner med: Teater Ibsen Anmeldelsen ble skrevet etter urpremieren på figurteaterfestivalen «25

på spenningen. Med et manus som blir veldig tekstbasert, og problemer både med det tekniske og spillmessige, ser man at stykket kan utvikle seg mye.

Musikken er fantastisk, der moderne låter tas i bruk som basis. Men i settingen med orkesteret og denne fine salen, blir kontrasten for stor til dukkespillet og de sceniske løsningene, som dessverre er for platte. Overgangene mellom scene- og dukkeskift hales ofte for langt ut. Jeg undres flere ganger på om det er nødvendig å bruke så mange forskjellige størrelser på dukkene, da dette er årsaken til flere av disse lange overgangene.

Det blir også litt for mange fruktbare tilfeldigheter i manus. Selv om en «splatter» ikke nødvendigvis er den sjangeren der man følger alle logiske lover, kunne det godt ha vært undersøkt om noe av det dramaturgiske kunne blitt gjort annerledes.

Det er derimot artig å se at de prøver å ta sjangeren helt ut – med lemmer som blir revet av og øyne som blir nappet av zombie-måker. Med noe luking i manus og videre arbeid med de tekniske løsningene, tror jeg dette kan bli en spennende ungdomsforestilling.

– Etter en fantastisk start, klarer ikke IS å holde på spenningen, skriver anmelder Lars Erik Lyngstad.

Anmeldelse

33

Best Play-prisen til Hunger

GLADE PRISVINNERE I KINA: Per Arne Løset og Gisle Hass fra TinkerTing.

Forestillingen Hunger ble tildelt prisen for beste forestilling på UNIMA Congress and World Puppetry Festival i Chengdu, Kina. Hunger er produsert i Stamsund i 2009 av Pickled Image (GB), TinkerTing og Figurteateret i Nordland.

teater deltok i festivalen. Disse var Hunger og Baby Universe, sistnevnte produsert i 2010 i Stamsund, av Wakka Wakka (USA) og Figurteateret i Nordland. UNIMA-verdenskongressen avholdes hvert fjerde år i form av en World Puppetry Festival.

Den 21. internasjonale UNIMA-festivalen fant sted i Chengdu 27. mai til 3. juni, og presenterte 60 ulike teatergrupper fra hele verden. To produksjoner ved Figurteateret i Nordland

Ånd i hanske kommer tilbake med en fyldig rapport fra verdenskongressen i neste nummer.

Innsending av artikler til Ånd i hanske

Abonner på Ånd i hanske

Ånd i hanske er takknemlig for ideer og artikler, sendt på e-post til heddaplix@hotmail.com

UNIMA Norges tidsskrift Ånd i Hanske utgis 4 ganger i året.

Tidsskriftet inneholder fagartikler om figurteaterkunsten generelt, nytt fra figurteaterverdenen nasjonalt og internasjonalt, anmeldelser, debattinnlegg og andre innspill.

Angående lengde på artikler utgjør normalt 500 ord + bilde én side i tidsskriftet. Anmeldelser bør ikke gå over 300 ord, andre artikler bør helst ha en maksimallengde på 1500 ord.

Legg ved portrettfoto av deg selv.

Send gjerne flere bilder/illustrasjoner til teksten i høyoppløselig versjon (helst over 240 dpi).

Abonnement koster 250 kr pr år.

Se mer på www.unima.no Om de nordiske figurteatertidsskriftene: www.unima.nu

Oppsett

– Kort tittel – Navn på skribent, og kort, punktvis info om stilling, arbeidssted, utdanning, etc – Kort og poengtert ingress – maks tre setninger – Del opp teksten i avsnitt.

Et avsnitt bør helst ikke være mer enn 100 ord. Presenter bare ett poeng i hvert avsnitt – Sett gjerne inn interessevekkende mellomtitler underveis i teksten – Lengre sitater kursiveres og markeres med innrykk og linjeskift før og etter – Navn på verk (boktitler, teaterstykker etc) kursiveres – Eventuelle referanser kan gis i parenteser i teksten, fullstendige litteraturreferanser skal settes i litteraturlisten mot slutten av teksten (begrens bruken av noter) – Skriv bildetekster til hvert bilde du sender med. Sett først et stikkord i blokkbokstaver, deretter info om hva som skjer/navn (hvis kjent) på dem som er på bildet. Til slutt skriver du navn på fotograf i parentes – Rene faktaopplysninger (bakgrunn, årstall, mengde, etc) kan gjerne trekkes ut av teksten og settes punktvis i en «faktaboks» – Unngå understrekninger og blokkbokstaver; bruk kursiv dersom du vil utheve noe – Unngå helst forkortelser, men hvis de brukes, forklar dem i parentes første gang de nevnes Teksten skal være korrekturlest før innsending. Takk for hjelpen!

Bli medlem av UNIMA

UNIMA er en internasjonal organisasjon for alle med interesse for figurteaterkunsten. I formålsparagrafen til UNIMA står det: «Organisasjonen har som formål å bruke denne kunstformen til å fremme fred og gjensidig forståelse mellom folk, på tvers av rasemessige, politiske, religiøse og kulturelle grenser».

Som medlem i UMINA blir du del av et internasjonalt nettverk med figurteaterkunsten som interessefelt.

Inkludert i medlemsavgiften er abonnement på tidsskriftet Ånd i Hanske med 4 nummer i året.

Det får du tilsendt i posten.

Ta kontakt på post@unima.no.

Medlemskontingent Enkeltmedlemmer kr. 350,– Grupper kr. 450,– Institusjoner: 650,–

UNIMA Norge – Forening for figurteater er en interesseorganisasjon som har som mål å fremme figurteater på alle nivåer, fortrinnsvis innen kunst, pedagogikk og terapi. Foreningen ønsker å være et møtested, fysisk og virtuelt, hvor ideer kan utveksles og aktiviteter iverksettes.

Medlemskap i foreningen er åpent for amatører og profesjonelle.

Foreningen ble stiftet i 1974 under navnet Norsk dukketeaterforening.

I 1997 ble navnet endret til det nåværende.

UNIMA Norge – Forening for figurteater er det nasjonale senteret av verdensorganisasjonen UNIMA (Union Internationale de la Marionette) som ble stiftet i 1929 i Praha.

Som frivillig organisasjon er UNIMA assosiert medlem av UNESCO.

Styret i UNIMA Norge

Leder: Kenneth Dean Nestleder: Marianne Edvardsen Styremedlemmer: Marianne Edvardsen Anne Stray Lise Hovik Ragni Halle Vara: Tatjana Zaitzow Thomas Hildebrand

UNIMA-Norge Hovinveien 1 0576 Oslo T 22 67 73 56 / 22 67 11 39 Epost: post@unima.no Hjemmeside: www.unima.no

B – blad Returadresse UNIMA Norge/Forening for Figurteater Hovinveien 1 0675 Oslo, Norway

36