DELING AV KNOLLER

Georginer koster litt i innkjøp, men etter et par sesonger kommer du til å ha flere knoller enn du noensinne trenger. Når du setter en knoll i jorda om våren, vil nemlig knollen du graver opp igjen om høsten, kunne bli til ti nye – om du deler den opp.

Jeg velger å dele knollene mine om våren, rett før jeg begynner forkultiveringa. Jeg vet at mange tar denne jobben om høsten eller vinteren, men min erfaring er at det blir minst problemer med råte om delingen utføres rett før driving/ utplanting. Sårflatene som oppstår som følge av delingen, er mulige inngangsporter for råte og stiller høyere krav til lagringsforholdene.

Hver og en av de små enkeltknollene som sitter sammen i den store knollen, har potensial til å bli en ny plante så sant enkeltknollen henger sammen med en del av «halsen», hvor knoppene, eller øynene, sitter. Og akkurat dette er vel­ dig viktig, for henger ikke knollen sammen med området knoppene sitter i, blir det ingen plante.

En annen fordel med å dele knollene om våren er at knoppene har begynt å utvikle seg, og da er det mye lettere å få øye på dem enn midt på vinteren. Jeg starter med å dele den store knollen i to med en kniv før jeg bruker en grensaks til å dele opp i mindre deler. Man må bruke litt krefter og være litt brutal. Siden jeg har flere knoller enn jeg trenger, lar jeg gjerne 2–3 små knoller sitte igjen sammen, da det gir flere skudd per plante. Men om du virkelig vil øke beholdningen, kan du altså dele til du sitter igjen med kun enkeltknoller.

Selv om du ikke trenger flere planter, er det uansett lurt å dele knollen i to annethvert år. Akkurat som stauder har også knoller godt av å deles opp, slik at de opprettholder ny, frisk vekst.

Helt siden jeg gikk på gartnerskolen, har stauder vært min yndlingsgruppe blant planter. Jeg simpelthen elsker at de kan deles, flyttes og på kort tid vil kunne skape nye, frodige utrykk. Ikke minst setter jeg også stor pris på at de kommer igjen år etter år, uten at jeg selv trenger å nedlegge nevneverdig innsats.

Det er først og fremst bladverket jeg tiltrekkes av. I hagen velger jeg kraftige stauder med vakkert bladverk i ulike former og farger. Som hosta, klaseormedrue, gress og bronseblad. De gir så mye hele sesongen, også utenom den korte blomstringsperioden. Men i snitthagen må jeg tenke annerledes. Vende blikket mot blomstene – og jeg finner stadig nye favoritter!

Roser

For et par år siden fikk jeg en gave: en eske med ferske, spiselige blomster. Og midt blant kornblomster, floks og blomkarse lå den vakreste rosen jeg noen gang har sett. Jeg forelsket meg i formen, fargen og duften. Det var en David Austin­rose, sorten husker jeg ikke. Men neste vår plantet jeg mine første rosebusker, inspirert av denne ene.

Som en test plantet jeg flertallet av rosene under tak, i tunnelen. Der står de med dryppvanning og er beskyttet mot regn og vind. Og her skal de jammen få bli stående. Det bugner av friske, vidunderlige roser, langt mer enn jeg kla­ rer å høste. Blomstringen starter i juli og holder det gående helt til frosten kommer. Det finnes både engangsblomstrende og remonterende roser. De engangsblomstrende blomstrer én gang i løpet av sommeren, og blomstringsperioden varer i ca. en måned. De remonterende rosene vil derimot stadig danne nye blomsterknopper og kan, som hos meg, blomstre i over fire måneder.

Roser trives best i næringsrik jord og skal plantes med dybde slik at podestedet kommer 5–10 cm under jorda. Plantene bør skjæres tilbake hvert år, etter at telen har gått og faren for

Vaseliv

Før du setter blomstene i vann, er det viktig å fjerne de nederste bladene på stilkene, slik at det ikke blir stående bladverk under vann. Dette vil forlenge holdbarheten, da bakterieveksten i vannet reduseres og stilkene får mindre bladverk å hydrere.

Blomstene kan med fordel stå på et kjølig rom i 3–4 timer, eller ute natten over, før du binder buketter eller lager dekorasjoner. Dette vil hjelpe blomstene å trekke rikelig med vann og håndtere overgangen til vaselivet bedre.

I blomsterbinderfaget er det vanlig praksis å skråsnitte blomsterstilkene, slik at de får en størst mulig overflate å trekke vann gjennom. Men de fleste blomstene jeg dyrker selv, har langt mykere, mer urteaktige stilker enn snittblomstene du får i butikk. For disse er det tilstrekkelig, og mye mer effektivt, å klippe stilkene rett over med en blomstersaks. Mer treaktige stilker, som roser, skråsnitter jeg for å sikre at de får nok vann.

Kraftige grener fra busker og blomstrende trær kan være mer vriene å få til å trekke vann. Da splitter jeg stilken med en saks, ca. 6 cm loddrett oppover. Ofte er dette tilstrekkelig. Hvis ikke kan du prøve å dyppe de splittede stilkene

10 sekunder i kokende vann før de får stå og trekke noen timer i kaldt vann på et kjølig sted. Denne metoden kan du også teste på andre blomster som har vansker med å trekke vann. Du kan alternativt kjøpe et produkt som kalles Quick Dip, som bidrar til å åpne porene i stilken.

Enkelte blomster skitner til vannet etter kort tid, deriblant solsikke, sinnia og lodnesolhatt. For disse vil noen dråper klor i vasen gi en god effekt. En grei regel for alle blomster er at du bør skifte vannet og snitte stilkene på nytt hver tredje dag eller når du ser at vannet er grumsete.

Holdbarhetsmiddel bidrar til lav pH og redusert bakterievekst i vannet slik at blomstene lettere kan trekke vann og næring, og det kan øke blomstenes levetid med flere dager. Dyrker du til eget bruk, er ikke dette avgjørende. Når jeg binder buketter for salg, er det en fordel.

Blomstene vil holde lenger jo kjøligere de står. Plasser dem unna direkte sol, varmekilder og frukt. Frukt, spesielt epler, utskiller etylengass, som kan redusere holdbarheten. Sett gjerne blomstene kaldt om natten, så holder de enda litt lenger.