Volven Veiviseren vår

klok liten midgardsbo. Vi må være tilbake før Bifrost viser seg neste gang.

Den stripete Bifrost er broen mellom gudenes og menneskenes verden, mellom Åsgard og Midgard. Du kaller den nok for regnbuen. Det røde er ilden som beskytter dere som bor i Midgard, fra de onde maktene. Når den slukner, betyr det slutten for menneskeheten, så la oss håpe at den brenner en stund til.

Men det er ikke noen god idé å forsøke å krysse broen, for da vil du brenne opp. Det er bare gudene som kan gå over den. Skulle noen andre nærme seg, ser vokteren Heimdall det fra sin utkikkspost på Himmelberget og blåser i hornet sitt, Gjallarhorn. Før du vet ordet av det, er alle gudene der for å angripe inntrengeren. Heimdall kan se en maur en mil unna, han hører gresset gro og sover aldri. En ekte brovokter, spør du meg.

Jeg følger deg et stykke på vei slik at du ikke går deg vill med en gang. Vi drar til Yggdrasil, sånn at du får se forutsetningen for alle og alt, guder som mennesker. Hvis noe skjer med Yggdrasil og de som bor i det, vil hele verden få merke det. Husk: Hvis du tror noen eller noe

har oppdaget deg, stå helt stille. Du bør ikke så mye som svelge, for da ligger du dårlig an.

Nok prat! På tide å dra. Egentlig kan ikke mennesker som ikke har gaven, ferdes til gudenes hjem, men for deg gjør jeg et unntak. Og det er fordi du har blikket. Gjør deg klar nå: Sett deg godt og hold hardt i staven min, ha tungen rett i munnen, svelg hardt en gang og blunk tre ganger. Nå er du på vei. Pust dypt og kjenn hvordan du nesten løfter deg fra stolen. Nå kan du bla om, midgardsbo!»

YGGDRASIL

LIVETS TRE

«Da var vi her, på den andre siden. Går det bra med deg? Den første turen kan være litt ubehagelig. Lett å bli litt kvalm.

Nok om det! Ser du alle fargene på blomster og blader, hvordan de lyser og gnistrer? Det er som om livet pulserer i dem. Og det saftige gresset, det er så man vil være en ku og bare knaske i vei.

Oi! Kjente du det der i magen? Det finnes bare én som kan sukke så dypt at de andre trærne bøyer seg. Ikke si at noen har tisset på røttene hennes! Da blir hun skikkelig sur og vi kan få problemer med å passere. Vi får håpe at det er det der kreket som har tygget litt for

hardt på den ene roten. Det pleier hun ikke å bli like sur av.

Nå er det best at vi smyger oss frem og ser hvordan det står til, men vi må passe på så vi ikke blir oppdaget! Da er det bare å dra hjem igjen. Det må ikke bli ubalanse. Følg meg, men ikke slep med føttene!

Se der: Yggdrasil! Hun er vanskelig å overse. Det hellige treet, som er størst av alle trærne i alle verdener. Den eldgamle asken Yggdrasil som når helt opp i himmelen og har en stamme så tykk at man nesten ikke klarer å gå rundt den, henne overser du ikke. Er hun ikke flott? Øynene liksom trekkes oppover i trekronen. Greinene som er fulle av løv, brer seg ut over hele Åsgard som en parasoll. Og løvet er alltid der; Yggdrasil mister det ikke som andre trær.