Yme Verden blir til

Men plutselig en dag skjer det noe, ikke i Ginnungagap, men i en annen verden som allerede finnes. En gigantisk kjempe, ond som få, blir myrdet av tre brødre. Kaldblodig drept midt på blanke formiddagen. Den onde kjempen, som het Yme, må raskt ryddes unna, og de tre brødrene sleper den tunge kroppen helt til Ginnungagap og dumper liket der.

Der svever det enorme liket rundt i mørket, men etter noe som virker som en evighet, høres en knaking. Lyden kommer fra liket. Langt der inne i den livløse kroppen lyder det som om tørre greiner knekker. Og så plutselig begynner kroppen å bevege litt på seg her og der. En tå rykker til, en skulder rister litt og det ene øyelokket beveger seg.

Forvandlingen har begynt, og nå blir det liv. Ingenting er stille lenger i Ginnungagap. Hele kroppen rister og bølger. Det høres ut som klær som blir revet i stykker når kroppen begynner å slå sprekker, og fra de åpne sårene strømmer blodet som rasende og virvlende fosser. Nå dannes alle havene, sjøene, elvene og bekkene.

Med et øredøvende smell eksploderer Ymes enorme kropp, og alle musklene og alt kjøttet løsner fra beina og forvandles til jord. Så er det hårets tur. Alt dette håret blir til trær og skog. Hvert hårstrå får bark rundt seg, og tuppene blir trekroner med all slags løv. Trærne spres over hele verden.

Nå faller Ymes skjelett fra hverandre, og jorden skjelver. Fjellene bygges av skjelettet. Brusk og små skjelettdeler knuses og blir til steiner og grus.

En storm river av kjempens øyenbryn, som blir til busker. I det som var Ymes kjøtt og muskler – men nå er jord – begynner gresset snart å vokse, men først må hodeskallen løftes opp, slik at himmelen kan bli til. Den store klumpen som var hjernen, kommer også til nytte. Den faller fra hverandre og blir til mørke skyer som varsler om regn, uvær og ulykke.

Slik blir menneskenes verden, Midgard, til. Rundt Midgard bygges en mur av Ymes øyenbryn. Derfor er menneskene beskyttet mot jotnene som holder til utenfor, i Utgard. I midten av Midgard bygges til slutt gudenes borg, og den får navnet Åsgard.

Ymes tenner, øyne og negler går heller ikke til spille. Akkurat hva de blir til, vet ikke engang Volven, som du snart skal få treffe, men øynene ble kanskje brønner? Og det aller hardeste i kroppen – tennene – ble nok til isen som aldri smelter. Hvem vet hva neglene kan ha blitt til?

VOLVEN

VEIVISEREN VÅR

«Det er meg. Hun som vet hva som har skjedd, hva som skjer nå og hva som kommer til å skje. Jeg er Volven. Jeg har alltid levd og vil aldri dø.

Folk virker litt redde for meg. Ikke bare du, men alle. Kanskje er det fordi jeg kan se både tilbake og fremover. Ung og gammel, med eller uten makt – alle rammes, før

eller siden. Og jeg vet hva som vil skje med dem, både den onde og den gode.

Og jeg ikke bare tror, men vet, at verden kommer til å gå under i den store katastrofen, Ragnarok. Jeg ser allerede det røde, varme blodet, kjenner all smerten, hører de fortvilede skrikene. Det vil bli blodig og forferdelig. Det vil bli isende kaldt og glødende varmt. Det vil bli … uutholdelig.

Men DET skjer ikke akkurat nå, ikke snart heller. Det er langt frem i tid, omtrent tusen år.

Men du da, som ser meg rett i øynene? Du ser ikke så dum ut. Jeg ser at du har blikket. Det blikket som ser at ikke alt er som det virker på overflaten. Det blikket blir helt nødvendig på eventyret vårt. For du tør vel? Jeg har en følelse av at du kan være nettopp den som har det lille ekstra. En

PSST! ODIN ER DEN HØYESTE!