Barndom og ungdomstid

Del 1 Barndom og ungdomstid

Forventningene til kvinner formes allerede fra barndommen av, og videre inn i tidlig voksenliv. Kvinnene i vikingtiden ble formet av de idealene og forventningene samfunnet la på dem. Kvinner spilte selv en avgjørende rolle som kunnskapsformidlere, oppdragere og bevarere av samfunnets verdier. Det var de som sørget for at unge jenter og gutter gjennomgikk en vellykket sosialisering inn i samfunnets normer, praksiser og atferdsmønstre, som vil si at de fikk både praktisk og normativ opplæring. Hva med Aud, hvilke muligheter fikk hun? La oss se nærmere på dette i denne første delen.

Ingen kilder kan fortelle når Aud ble født, så her må vi bare foreslå et sannsynlig årstall. Aud ble giftet bort rundt 853. En normal «giftealder» for en kvinne var mellom 13 og 16 år. Aud kan dermed ha blitt født en gang mellom 835 og 840.

Hva ventet en jente etter fødselen? Selvfølgelig var både gutte- og jentebarn viktige for foreldrene og for samfunnet, men de ble sett på som uferdige mennesker. De hadde ikke kraften og styrken til en ansvarlig voksen. Barndommen var derfor ikke en høyt ansett epoke i et menneskes liv, den var bare et stadium på veien til voksenlivet. Gutter og jenter kunne ikke bli hva de ville. Som regel skulle jentene jobbe på gården og ta seg av husholdningen, mens guttene etter hvert skulle ha ansvaret for alt som foregikk utenfor gården.

Aud og hennes søster og brødre må ha fått en av de beste opplæringen man kunne tilby et menneske i Norge den gangen. De tilhørte en privilegert samfunnsklasse som

var bereist, rik og vel etablert på toppen av det norrøne samfunnet. I de islandske ættesagaene kommer dette tydelig frem i presentasjonen av Auds familiære forhold. Hennes far Kjetil er omtalt i Laksdøla saga, Øyrbyggja saga og Eirik Raudes saga. 4 Detaljer om hans ættelinje og familie finnes også i Landnåmsboken.5 I Laksdøla saga innledes fortellingen om Aud med en kort oppsummering om Kjetils familie: «Kjetil Flatnev [Flatnese], sønn av Bjørn Buna, var en mektig og ættstor herse i Norge. […] Kjetil Flatnev var gift med Yngvild, datter av Kjetil Vær, som var en ypperlig mann. De hadde fem barn, to sønner og tre døtre.»En herse er en betegnelse brukt om de fremste storbøndene i Vest-Norge, og de kontrollerte store landområder, handel og ressurser.

Barna i den jordeiende klassen ble oppdratt og utdannet på gården til foreldrene eller hos fosterforeldre hvor de kunne lære spesialkompetanse og nyttige ferdigheter. Mange barn ble brukt som brikker i politiske spill, og ofte måtte de vokse opp langt fra sin egen familie. Dette gjaldt både gutter og jenter, selv om det nok var guttene som ble satt bort, mens jentene i hovedsak ble værende hjemme til de giftet seg.

At både jenter og gutter var like viktige, er en sannhet med modifikasjoner. Mye tyder på at det var et tydelig kvinneunderskudd i Norden i vikingtiden. En årsak var tradisjonen med at mektige menn kunne ha mange kvinner, både som parnere og som ledd i sin politiske alliansebygging. En annen, kanskje viktigere, grunn var at mange færre jentebarn vokste opp i forhold til guttebarn. Ressursene var knappe for folk flest, og om valget måtte tas om å fostre opp en ekstra jente eller en ekstra gutt, var valget å satse på gutten. Vi ser derfor spor av en aktiv seleksjon, som trolig ikke var uvanlig i den typen samfunn.

I sagaene og i lovmaterialet møter vi begrepet bera út – bære ut – som i den norrøne konteksten betyr å sett ut barnet i naturen, for enten å bli funnet av andre eller for å dø.

Det var det mannlige overhodet som avgjorde dette.6 Men det var skambelagt å sette ut barn.7 Det signaliserte at man manglet ressurser til å ale det opp, eller at kvinnen hadde født et vanskapt barn, og at man dermed hadde sluppet onde makter inn på den gravide. Sagaene nevner skavanker, skader eller sykelig utseende som årsaker til at barn ble satt ut. Fattigdom synes likevel å være den vanligste årsaken. Abraham ben Jakob (Ibrahim ibn Ya’qub), en jødisk reisende fra Spania som kom til den danske vikingbyen Hedeby i dagens Slesvig i 960-årene, skriver at overskuddsbarn simpelthen ble kastet i havet.8 Også gamle og syke kunne «bæres ut» i dårlige tider for ikke å være en byrde. Denne skikken var en sikkerhetsventil for et samfunn hvor man ikke kunne ta seg råd til å ta seg av dem som ikke kunne bidra eller forsørge seg selv i krisetider. Det ville kunne føre til hele samfunnsgruppens undergang.

I de kristne lovene ble utbæring av barn eksplisitt forbudt, men kristning betydde ikke alltid at skikker endret seg. I sin Islendingabok forteller Are Frode Torgilsson at en av kompromissene som ble inngått da man vedtok å innføre kristendommen på Alltinget, var å fortsette å tillate barneutsetting.9 I Gunnlaug Ormtunges saga finner vi en passasje om dette relatert til fødselen til den kvinnelige hovedpersonen i sagaen, og en av Auds etterkommere,

Neste oppslag: Barna i den jordeiende klassen ble oppdratt og utdannet på gården til foreldrene eller hos fosterforeldre hvor de kunne lære spesialkompetanse og nyttige ferdigheter.

Helga den fagre.10 «Om sommeren skulle Torstein fare til tings; men før han dro hjemmefra, sa han til Jofrid: ’Det er jo så, at du er med barn; føder du et jentebarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det opp.’» Forfatteren bryter så inn for å forklare for leseren: «Det var skikk den gang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å sørge for, satte barnene ut; men det gjaldt likevel alltid for ille gjort [lite ærefullt].»11 Torstein var imidlertid en rik mann, så skikken kan også ha vært i bruk i de høyere sosiale lag. Isåfall er det ren seleksjon som er årsaken. Kanskje var det økonomiske hensyn som spilte inn, for eksempel tradisjonen med medgift. Det var langsiktige utgifter knyttet til jentebarn, som noen vegret seg for, spesielt om man hadde jentebarn fra før. At man foretrakk sønner synes også runeinnskripsjonene fra de mange minnesteinene i Sverige å tyde på. Her er det nevnt påfallende mange flere brødre enn søstre som arveberettiget. Trolig var ingen barn formelt medlem av en familie og kunne få beskyttelse før det var blitt akseptert av faren eller familieoverhodet, selv om det må ha vært svært uvanlig å avvise barn født inn i formelle forhold.

Barn som ble født i vikingtiden, måtte uansett være både friske, sunne og ønsket, hvis de skulle ha gode sjanser for å overleve. Barn født om vinteren når det var kaldt og lite lys, kunne lettere bli syke, eller det kunne være vanskelig å skaffe næring nok til moren sånn at hun opprettholdt melkeproduksjonen. Mange barn levde kanskje bare i noen timer etter at de ble født. Spedbarnsdødeligheten lå på mellom 30 og 60 prosent, noe som er normalen for samfunn uten moderne medisin.12 I noen av vikingenes bysamfunn synes derimot tallene å ha vært noe lavere. I Jorvik (York) i England antar man at om lag 17 prosent av befolkningen døde før de hadde nådd femårsalderen. Rundt 16 prosent av de som overlevde de første fem årene nådde aldri 20-årsalderen.13 Til sammen nådde over en tredjedel av befolkningen aldri voksen alder i vikingtiden, de fleste av disse var kvinner. På runesteiner i det sentrale Sverige nevnes opptil seks sønner i én familie, men aldri mer enn to døtre.14 Studier av skjelettlevninger viser også at mange barn led av underernæring i barndommen. I av Sverige ser det ut til at opptil 7 prosent av mennene var underernært som barn, sammenlignet med 37 prosent av kvinnene.15 Den grusomme sannheten er vikingen forskjellsbehandlet kjønnene. Jentebarn fikk mindre mat enn guttebarn, og betydelig færre jenter en gutter overlevde barneårene.

Da Aud ble født, var det i prinsippet opp til Kjetil, som familiens overhode, å bestemme om hun skulle gis mulighet til å vokse opp. Heldigvis for Aud og hennes to søstre ble de født inn i en ressurssterk familie som kunne mette mange munner. Aud fikk derfor leve. Etter fødselen ble hun båret ut av kvinnehuset og inn til hallen hvor Kjetil og mange andre familiemedlemmer, venner og allierte av Kjetil var til stede. Kanskje en skald underholdt med musikk, dikt og fortellinger om Kjetil og hans families bedrifter. Drikke ble servert i rikt monn ved slike anledninger. Så ble den lille bylten pakket ut og lagt ned på et behagelig saueskinn ved føttene til Kjetil. Kjetil gransket henne nøye, snudde henne rundt, kjente på lemmene hennes. Så løftet han henne høyt opp og viste henne frem til gudene og folkene i hallen og erklærte høyt, så alle hørte det, at barnet var hans. Deretter satte han

henne på fanget sitt, og hun var dermed akseptert (knesatt).

Det finnes faktisk et historisk øyenvitne til en seremoni der et barn ble knesatt. I år 850 hadde en gruppe vikinger slått leir ved en av de store elvene som renner igjennom dagens Russland. Den arabiske skriveren Ibn Rustah forteller at blant dem var en arabisk reisende som deres gjest.16 Han var vitne til at det var stor spenning i leiren; en av mennene skulle når som helst bli far, slik som Kjetil i vår historie. Kvinnene i leiren gikk frem og tilbake mellom teltet med vann fra kjelene som putret over ilden, mens mennene satt alvorlige rundt bålet og ventet. Etter en tids venting kom beskjeden – en gutt var født! Vikingene brølte høyt og slo på skjoldene sine. Så kom en av de eldre kvinnene i følget bærende ut med gutten. Hun la ham naken ned på en skinnfell foran faren og gikk sin vei. Faren gikk frem til gutten og gransket ham nøye. Så dro han sverdet sitt av skjeftet, kastet det på bakken foran gutten og sa høyt så hele forsamlingen hørte det: «Jeg etterlater deg ikke noen eiendom, du har bare det du kan ta med dette sverdet.» Så satte han gutten på fanget sitt og ga ham navn.

Nå fikk ikke Kjetil en sønn denne gangen, og han var i tillegg ikke leder av et omflakkende krigerfølge uten egen jord. Han var en bofast herse med stor jordrikdom. Seremonien var også innendørs, men ellers var nok ritualet relativt likt, må vi tro. Til forskjell fra den omflakkende vikinghøvdingen var en velskapt jente en viktig kapital for Kjetil. Hun var potensielt et middel til å skaffe Kjetil allierte i fremtiden ved å gifte henne bort. Dette kunne bidra til å øke hans rikdom og anseelse, eller skaffe ham fred med sine fiender og allianser mot andre. Først da hun ble knesatt og gitt navn, ble lille Aud en del av slekten.

Hva skal barnet hete?

Aud fikk sitt navn i en slags dåp. Vann ble helt over Aud, eller hun ble dyppet ned i et fat med vann. Dette er ikke det samme ritualet som det kristne.17 Vannet hadde først og fremst en vernefunksjon, slik som selve navnet også skulle ha. Det lille pikebarnet ble kalt Audr – Aud – som betyr «rikdom». Det var et vanlig kvinnenavn i vikingtiden, noe som understreker kvinnenes betydning for samfunnet. Både menn og kvinner i vikingtiden ble gitt navn ut ifra de idealene og forventningene samfunnet hadde. Selv om manns- og kvinnerollen var adskilte i det praktiske, var de positive egenskapene felles og knyttet til det vi vil oppfatte som en maskulin verdensforståelse. Det er krig og konflikt, guder og gudinner, rovdyr og økonomi som er grunnleggende elementer i både kvinners og menns navn. Mange kvinnenavn er på en eller annen måte knyttet til krig, eller til resultater av krig. Noen eksempler på vanlige kvinnenavn knyttet til krig, er Sigrun, sammensatt av sigr – seier – og rún – rune (hemmelig budskap); Herbjørg, sammensatt av hariaR – kriger – og bjǫrg – hjelp; og Hildegunn, dannet av ordene hildr og gunnr, som begge betyr «strid». Kvinnenavn med krigersk betydningsinnhold reflekterer ikke noe ønske om at kvinner skulle være krigere, men ønskede karaktertrekk ved barnet. En ærerik kriger var den fremste representanten for vikingsamfunnet, og de holdninger og karaktertrekk som skaper et slikt menneske, var trekk man ønsket å se i sine barn, også jenter. Andre barn har navn som i sterkere grad er knyttet til religiøs utøvelse. Her kan vi se på Auds egen familie. Hennes to søstre Jorunn og Torunn har begge navn knyttet til dyrkingen av fruktbarhetsmakter. Torunn er sammensatt av gudenavnet Þórr – Tor

– og unna – elske, mens Jorunn er sammensatt av jór/iór – hest – og unna – elske. Hest er en referanse til fruktbarhetsguden Frøy. Også navnet til Auds mor Ingvild er knyttet til dyrkingen av Frøy. Hennes navn er satt sammen av ingwia – viet til Ing (Frøy) – og hildr – strid. Også mennene i Auds familie viser en tydelig forbindelse til religiøs praksis. Kjetil selv har et navn som er dannet av ordet ketill – kjele, med betydningen «offerkjele», slik som de som ble brukt for å samle opp blod ved ofring.18 Aud og brødrene Helge og Bjørn har derimot navn som i større grad reflekterer egenskaper man ønsket hos barna. Helgi betydde opprinelig «hellig», men som navn på barn kan tolkningen være «heldig» eller «sunn», mens Bjørn kommer fra bjǫrn – bjørn – eller egentlig «det brune dyret». Det er styrken til dyret man gjerne vil se i barnet.

Navnene barna fikk, hadde nærmest en magisk betydning, og gjenspeilet idealer i samfunnet.19 I det ligger det både en forventning om iboende egenskaper i individet, men trolig også reelle forventninger om oppfyllelse av idealet. Dette og andre idealer var ikke noe som var påtvunget kvinnen. Det eksisterte bare ett sett av idealer blant vikingene.20 Å hevde noe annet blir å projisere en moderne feministisk kjønnstenkning på det norrøne samfunnet, og da risikerer man, som den kjente forskeren Else Mundal sier; «å underkjenne kvinnenes sentrale og aktive rolle i opprettholdelsen av denne samfunnsorden.»21

I Njåls saga finner vi en fortelling om en liten jente som får navn, og her er det moren som gir henne navnet.22 Det kan ha sammenheng med at moren Hallgjerd Hoskuldsdotter anså sin slekt som mer fornem enn farens. Mannen, Glum, spør Hallgjerd hva jenta skal hete. «[H]enne skal vi kalle opp etter farmora mi, og gi henne navnet Torgerd. For på farsiden er hun [farmoren] i direkte nedstigende slekt med Sigurd Fåvnesbane.» De øste så vann over jentungen og ga henne navn.23 Her er det ikke religiøs navngivning med magisk betydning, men snarere utfra familietradisjoner. Kanskje ble Aud også oppkalt etter en av foreldrenes formødre.

Ble Aud kalt Kjetilsdatter eller Ingvildsdatter? Det er ikke gitt at barna i vikingtiden fikk farens navn som sitt «slektsnavn». På flere runesteiner i Sverige er det morens slekt barna knyttes til. På en sten fra Västra Ryds prestegård står det for eksempel at «Sigrids sønner» reiste steinen.24 På en annen er det «Gyrids sønner» som står bak reisingen av steinen.25 På en stein fra Norby i Uppsala tar sønnen morens navn. Steinen er i tillegg et minnesmerke til hans kones mor: «Sigvid Gilløgssønn, reiste runer til minne om Ragnalv, sin svigermor.»26 Vi må tro Sigvid var en mann omgitt av sterke kvinner.

En «metronymika» – «morsnavn» – er et navn sammensatt av mors navn og suffiksene -sønn eller -datter. Det mest kjente eksemplet fra vikingtiden er kanskje den danske kongen Svein Estridsson. Han var sønn av Ulf jarl og Estrid, datteren til den danske kongen Svein Tjugeskjegg. Vi finner også eksempler i sagaer som Egils saga og Laksdøla saga, og mye tyder på at det ikke var uvanlig.27 Barna får navn etter moren, også mens faren lever og er kjent. Dette gjøres fordi man ønsker å knytte seg opp til den mest ærerike delen av slekta, uavhengig av foreldrene. Navnet er viktig som statusmarkør. For Svein ville det være knyttet større status til morens navn enn farens, siden hun var av kongeslekt. Samtidig kan det være et arverettslig element i navnevalget.28 Man ønsket å få tilgang til arv der det

var mest å hente. Sigvid Gilløgsson ville gjennom å reise stein i sin mors navn for sin svigermor sikre seg tilgang til arv fra disse kvinnene, samtidig som han kunne sole seg i glansen fra deres slektslinjer. Så hva med Aud? Hennes far Kjetil er, ifølge Øyrbyggja saga sønn av en mann som het Bjørn Buna (Bjørnefot). Han var igjen Koll sønn av en storbonde som het Grim Herse fra Sogn, sier sagaen. Ingen andre kilder nevner Grim. Også Eirik Raudes saga og Grimsson

Laksdøla saga nevner Bjørn Buna som

Kjetils far og beskriver han som «gjev» og

«ættestor». Landnåmsbokenen beskriver

Bjørn Buna som «rik og mektig». Ingen kilder knytter hverken han eller faren Grim til noen kjent høvding eller fyrsteslekt. Auds mor, Ingvild, beskrives av både

Øyrbyggja saga og Landnåmsbokenen som datter til en mann kalt Kjetil Vær, en herse fra

Ringerike. Laksdøla saga nevner bare at faren het Kjetil Vær, uten å si noe om opphavssted, mens Eirik Raudes saga ikke nevner han i det hele tatt. Heller ikke Kjetil Vær knyttes opp til noen kjent høvding eller kongeslekt, og vi må tro at begge familiene tilhørte toppsjiktet av bondestanden, men at de ikke stammet fra høvding- eller kongefamilier. Kjetil synes å være den første som oppnår slik status. Øyrbyggja saga omtaler Auds bror som Bjørn Kjetilsson, og vi må tro at også de andre barna fikk farens navn etter sitt.

Det å kunne ramse opp slektsnavn langt tilbake i tid var noe som ga prestisje og respekt, og det var også noe man måtte for å kunne hevde eiendomsrett til jord. Et godt eksempel på dette finner vi på en runestein fra Norra Sandsjö i Småland. Her står det: «Arunvard lot reise denne sten etter Hegge, sin far, og Hara, hans far, og Karl, hans far, og Hara, hans far, og Tegn, hans far, og etter disse fem forfedre [stammer Arunvard].»29

Arunvard var sjette generasjon i rett linje, og det er trolig retten til jorda han krever gjennom denne oppramsingen av sine forfedre. I den norske Gulatingsloven, nedskrevet på 1100-tallet, men med røtter i vikingtiden står det nemlig at slekten fikk odelsrett til jord etter seks generasjoner. Slike oppramsinger av slektninger er vanlig i de islandske ættesagaene, og vi må tro at det i stor grad handlet om å sikre seg i forhold til arv gjennom å forsøke å holde rede på hvor man var i forhold til andre medlemmer av slekta og i forhold til de første landnåmsmenn og -kvinner. Det kan være derfor sagaene ikke synes å være spesielt interessert i Auds familie i Norge langt bakover i tid. Hun og hennes brødre ble senere selv de første medlemmene i store slekter på Island, og det var det som var viktig for sagaskriverne.

Den neste store hendelsen i spedbarnet Auds liv var var første gang hun diet. Denne kom trolig både før og aller helst etter at barnet var akseptert, avhengig av omstendighetene. I hvert fall fikk den lille jenta brystmelk i alles påsyn. Begge ritualene var viktige offentlige handlinger som førte barnet inn i den sosiale orden og ga henne en posisjon i slekten – og arverett.

Om Aud ikke ble døpt eller knesatt, kunne hun risikere å få et ganske kort liv som slave, eller hun kunne bli satt ut i skogen for å dø. Samfunnet så ikke på det som drap dersom barnet ikke hadde fått brystmelk eller blitt gitt navn.30 Men mange barn døde tidlig selv om de ble knesatt, også blant de rike. Det var som vi har sett, ikke forventet at alle barn skulle vokse opp. Store utfordringer ventet de barna som overlevde de første barneårene.

I det islandske lovmaterialet fra middelalderen, som også er bærer av tradisjoner tilbake til vikingtiden, finner vi mange bestemmelser omkring et barns rettigheter, eller ofte også mangel på rettigheter. For eksempel ble ikke omsorgen for et barn prioritert over omsorgsplikten foreldrene hadde for sine egne foreldre, spesielt om man kom fra en fattig familie. En slik ordning sørget for at samfunnets medlemmer først hadde en forpliktelse mot eldre medlemmer før de kunne påta seg dette for nye medlemmer. Hvis foreldrene ble skilt, noe som kunne være ganske vanlig i vikingtiden, skulle foreldrene gjennom avtaler bestemme hvor barnet skulle bo. Var det et spedbarn, fikk moren rett til henne «det første året» eller så lenge hun diet.31

Små barn kunne arve, men fikk ikke forvalte arv før de var 16 år gamle. Frem til da var det faren som skulle forvalte barnets gods. Var faren død, var det farens brødre som skulle ha ansvaret. Hvis disse også var borte, kunne moren forvalte barnets eiendom frem til barnet ble gammelt nok.32 Et unntak er jenter som ble enker før de fylte 16, som i seg selv var uvanlig. De kunne faktisk kontrollere sin egen arv, og det må ha gitt dem en del muligheter. Hvilke reelle muligheter de kunne ha i den alderen til for eksempel å investere i fèlag, er vanskelig å si. Felag er en betegnelse på i felleskap å utruste skip for handel eller tokt. Mange ble nok raskt tvunget av nødvendighet til å gifte seg igjen, og dermed ville den nye mannen etter en viss tid få kontroll over hennes midler. Men mange kvinner kunne bli enker flere ganger og på den måten akkumulere både gods og status. Dette ble til dels Auds skjebne.

Auds brødre hadde helt andre forventninger knyttet til seg. Det finner vi et godt eksempel på i Egils saga. I år 917, da Egil Skallagrimsson var syv år gammel, fikk han være med å spille et lagspill som ble kalt for knattleikr – et slags ballspill med

køller. Egil var yngre enn de andre guttene, men sterk. Denne dagen var også en gutt som het Grim, med. Han var ti–elleve år gammel og var også en sterk gutt. Under spillet ble Egil sint og slo til Grim med køllen. Grim svarte med å legge Egil i bakken og gi ham juling. Egil gikk så og fortalte fetteren sin, Tord, hva som hadde skjedd, og ba om hjelp. Tord skaffet ham en øks. Så gikk de tilbake til guttene som fortsatt spilte. Egil sprang bort til Grim og hogg øksa i hodet på ham så den sto fast. Da Egil kom hjem var faren, Skallagrim, lite fornøyd med det som hadde skjedd. Men moren sa at dette viste at Egil var et godt vikingemne, og hun syntes at Egil burde få seg et krigsskip så snart han var gammel nok til å dra på vikingtokt. Egils historie var sannsynligvis ikke vanlig, men den illustrerer godt forventningene man hadde til at guttene skulle vise styrke og mot.

Fostring av barn

Nest etter blodsbånd var vennskapsbånd det viktigste sosiale limet i vikingtiden. Familier utvekslet barn seg imellom for fostring, en ordning som også var regulert i lovtekstene. Et fosterbarn hadde for eksempel de samme rettighetene med hensyn til fosterforeldrene som de biologiske barna hadde, spesielt i forhold til hevn. En fosterdatter eller fostermor skulle hevnes på samme måte som en biologisk datter eller mor.33 Dette gjaldt trolig også på andre områder som arverett og giftermål.

Fosterhold var en sterk politisk institusjon skapt for å skape og opprettholde allianser mellom samfunnets mektige slekter. Ofte gikk fosteroppgaven nedover i hierarkiet, det vil si at en mann som fostret en annen manns barn, ble ansett å stå under den andre i rang. Dette ser vi i fortellingen om den senere kong Håkon den gode. Han ble sendt til fostring hos den engelske kongen Ethelred av sin far Harald Hårfagre for å balansere ut en gaveutveksling som hadde gått i den engelske kongens favør.34 Ved å sende Håkon til England, hvor han ble en del av kongens hushold, markerte Harald overhøyhet over Ethelred. Trolig så ikke Ethelred det på samme måte. De kristne kongene var vant med å fostre opp andre fyrsters barn, men for Harald er det blitt tolket som en politisk genistrek. Håkon ble som mange barn brukt som brikke i fedrenes politiske spill, og måtte vokse opp langt fra sin egen familie. I England fikk Håkon undervisning og lærte ferdigheter innen statsorganisering og krigføring – nyttig kunnskap da han senere ble konge selv.

I andre tilfeller synes fostring å være mer mellom jevnbyrdige og ut fra individets eget valg. I Fostbrødrenes saga møter vi Torgeir Håvarsson og Tormod Kolbrunarskald, som selv valgte å bli fosterbrødre da de var ungdommer, og resten av livet hadde de et forhold som om de var biologiske brødre.35

Vi ser ikke like mange spor etter slike formelle fosteropphold for jenter, men som vi kan lese ut av enkelte sagaer, kunne de bli satt bort i perioder for å lære nyttig kunnskap. I Erik Raudes saga møter vi Gudrid som sier hun hadde lært rituelle sanger av sin fostermor Halldis. Gudrunds far og Halldis sin mann hadde vært nære allierte i Norge og kom trolig fra det samme sosiale lag. Også i islendingesagaen Viglunds saga fra 1300-tallet, hvor historien foregår i landnåmstiden på 900-tallet, finner vi et eksempel på en jente, Oløf, som har vært i fostring hos en kyndig håndverker for å lære seg veving og brodering.36

Det som kan være noe forvirrende når vi snakker om fostring, er at mange omtales

som fosterfar eller fostermor selv om de var en del av det samme husholdet som de biologiske foreldrene. Trolig er dette fordi en gård av en viss størrelse i vikingtiden huset mange mennesker med ulik kompetanse, og noen av disse kan ha fått særansvar for å sørge for at barn fikk den utdannelsen de trengte. Barna ble dermed ikke satt bort på andre gårder, men fikk fostring hjemme. Det var nok slik Aud i hovedsak fikk den kunnskapen hun trengte.

For guttebarn av bonde- og høvdingklassen var det forventet at når de ble mellom ti og tolv år gamle, skulle de kunne delta i sport og reiser sammen med voksne. Når en gutt var femten, ble han ansett som voksen, og kunne eie eiendom. Han fikk da personlig ansvar og plikter, og kunne påta seg oppgaver i det offentlige liv, gifte seg og delta i forsvar, hevn og krigføring på lik linje med andre frie menn. Det var forventet at unge gutter skulle skaffe seg godt omdømme ved å delta i handelsreiser og krigstokt før de overtok eller fikk ansvar for gårdsdrift. Vi har mange slike fortellinger fra sagaene, og en av de viktigste kongene, Olav den hellige, dro på en slik ferd under oppsyn av en eldre kriger kalt Rane som ble omtalt som Olavs fosterfar.37 Det var Olavs mor, Åsta, som ga Rane oppdraget med å veilede og beskytte den unge Olav, og vi må regne med at en av husfruens eller bondekonas viktigste oppgaver var å sørge for at barna fikk den opplæringen de trengte. De guttene som ikke ble sendt ut på slike reiser, ble ofte regnet som feige eller upålitelige – de hadde ikke prøvd seg ute i verden og hadde ikke oppnådd ære.

Den unge Aud hadde trolig ingen slik overgangsperiode mellom livet som barn og ansvarlig husfrue, men måtte forvente å gå rett fra barndomshjemmet og inn i ekteskapet. Likevel var det knyttet store forventninger til henne som fremtidig husfrue. Om ikke hennes egen mor hadde tid selv, så hadde hun helt sikkert sørget for en fostermor på gården som kunne se til at Aud kunne sy og veve, bake og brygge, og lære seg å administrere et hjem.

Til sammen var det mange kvinner på gården, i familien og i kretsen rundt familien som kunne bidra med opplæring i og utenfor barndomshjemmet. Mange av disse kvinnene kunne være slaver eller ufrie knyttet til husholdet. I sagaene er det ofte beskrevet at det eksisterte et tett bånd mellom kvinnen og hennes fostermor, kanskje slik som en amme eller barnepike vi møter i fortellinger fra overklassen i senere tider. Det er også eksempler på at besteforeldre fungerte som fosterforeldre. I Laksdøla saga møter vi Gudrun Osvivsdotter som var tippoldebarn av Auds bror, Bjørn. Hun fostret sitt eget barnebarn Herdis fra hun var spedbarn. I sagaen blir Gudrun fremstilt som en stolt og dyktig kvinne som giftet seg fire ganger, egget opp menn til ættestrid, og som på sine eldre dager konverterte til kristendommen og ble Islands første nonne. Flere av kvinnene i Auds slekt har satt spor etter seg.

Det kunne være ganske tøft å være en ung jente den gangen. Fra en spesiell kilde får vi et innblikk i dette. Dynnasteinen er en runestein som opprinnelig sto på gården Dynna helt sør i Gran kommune i Innlandet i Norge. Den regnes for å være et av Norges tidligste kristne minnesmerker. Den er om lag tre meter høy, har bibelske motiver og er datert til om lag år 1050, altså på slutten av vikingtiden. Men selv om den er spesiell med tanke på religionsskiftet, er det innholdet i teksten som gjør den relevant for denne fortellingen. Inskripsjonen

er tolket slik: «Gunvor Thiriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var den hendigste møy på Hadeland.» Astrid var flink med hendene, og det kan bety at hun mestret en veldig attraktiv kunstform som vi har funnet mange rester av fra vikingtiden, nemlig broderingens kunst. Hun var, om vi skal tro runeinskripsjonen, faktisk den beste i hele Hadeland til å fortelle historier i broderiform. Dette får oss til å tenke først og fremst på de fantastisk detaljerte restene etter vevde og broderte revler, eller tepper, fra gravkammeret i Osebergskipet og Haugenskipet fra Onsøy i Østfold. 38 Her finner vi både kjente heltesagn og mystiske prosesjoner kunstferdig avbildet. Fargerike broderier som fortalte heltehistorier, er det funnet flere rester etter også i diktningen. Skalden Ulv Uggason skildret i kvadet Husdråpa også flere sagn som var gjengitt på veggene i hallen til stormannen Olav På (påfugl) i Hjardarholdt på Island. Olav var gift med Egil Skallagrimssons datter Torgerd. Deres meste kjente barn, Kjartan Olavsson, er en av heltene i Laksdøla saga, hvor Aud er så sentral. Gården hans lå også i nærheten av Auds gård Hvamm på Island. Her kunne man se fargerike bildevev og broderier av Balders bålferd, Tors fisketur etter Midgardsormen og Heimdall og Lokes kamp om Frøyas smykke Brisingamen.

En annen skald, Kormak Ogmundsson, forteller i sitt dikt Sigurdsdråpa om figurscener i Sigurd Ladejarls hall på Lade i Trondheim. Blant motivene her er Odin som utfører magiske ritualer, kalt seid, for å vinne jotunkvinnen Rinds kjærlighet. Andre scener viste nornen Urd som kommer opp av en brønn, og tordenguden Tor som sitter i en vogn, trolig den han farer over himmelen med.

Bildevev og brodering var også en viktig fortellerform på Astrids tid. Det fantastiske Bayeux-teppet fra 1070-tallet, med en lengde på vel 70 meter og en halv meters bredde, forteller historien om den normanniske hertugen Vilhelms invasjon av England i 1066, og er laget av kvinner. Vilhelm og normannerne var etterkommere av norrøne bosettere, og de var fortsatt preget av norrøn kultur og tradisjon i siste halvdel av 1000-tallet.

I Osebergfunnet var det fragmenter av silkebroderier, trolig deler av kirketekstiler fra Irland, samt ørsmå fragmenter av ullgarnsbroderier som trolig har sittet på en eller flere drakter. Funn fra Birka i Sverige og Mammen i Danmark viser at broderi kunne bli brukt på høystatusplagg. I tillegg finner man i Sverige eksempler på metalltrådsposementer i teknikker kjent fra dagens indiske broderier.

Mange av bildehistoriene må ha dekorert hov, haller og hus i vikingtiden. Med sine sterke og fine farger, som trådte frem for tilskuerne i skinnet fra bål og fakler, støttet de fortellinger om helter og guder. Det var kvinnene som formga og produserte dem. I tillegg til denne kulturelt viktige kunstformen var man avhengig av å produsere klær og sengetøy og duker til bordene. I tillegg måtte jentene lage alt det de skulle ha med seg når de reiste fra gården for å bli gift. Siden jentene kunne giftes bort fra de var tolv år, måtte de fra de var ganske små lære alt om å drive en gård, slik at de var forberedt på de forventningene samfunnet hadde til dem som koner og husfruer. Astrid fikk en runestein reist etter seg i 1050 fordi hun var så flink til å brodere, men tragisk nok døde hun før hun fikk brukt dette og andre ting hun hadde lært i praksis, som husfrue. Det var viktig for Aud å lære seg å brodere, sy og veve.