Håndverkeren

Ull var sammen jern det viktigste råstoffet vikingene hadde. Mens jernet var mannens domene var ulla i hovedsak kvinnens.. Ulla ble foredlet gjennom møysommelige prosesser før man kunne bruke det til vev og broderier. Den ble vasket, sortert, kardet og deretter spunnet ved hjelp av et spinnehjul og en håndtein, og så til slutt plantefarget, om man ikke ville bruke den naturell.

Kvinnene som spant tråden til vikingenes stoffer var godt skolerte i kunsten, og produserte ull- og lintråd til veving av mange typer stoffer og klær. Lin ble dyrket på gårdene og ull kom fra sauehold. De fattige brukte trolig brennesle istedenfor lin, de har de samme lange fiberne i stilken. Etter å ha blitt bearbeidet, kardet og renset, skulle tråden spinnes. Spinnehjul er et av de vanligste redskapsformer vi finner i kvinnegraver fra vikingtiden. Dette viser at spinning må ha vært praktisk talt noe hver eneste kvinne kunne. Kvinnene spant tråd til all slags formål – mykt, varmt ullgarn til bekledningsstoffer, et stivere garn til billedvev og til fremstilling av vadmel, osv. Lintråd til bekledning, duker og lerret til revler, og det kan ikke utelukkes at også spinning var et spesialarbeid. Man visste for eksempel forskjell på hvorfor garnet måtte spinnes høyrevridd til et formål og venstrevridd til et annet formål, kalt z-tvinn og s-tvinn, og det ble produsert så tynt ullgarn at de kunne ha 10 tråder per cm.i renningen til tøyene. Dette krevde spesielle ferdigheter. Det er også funnet kamgarn, ull som er kammet slik at alle ullfibrene ligger parallelt før spinning.

Trådene, spesielt de av ull, kunne farges. Vikingene var glade i farger, og det er funnet spor av mange ulike plantefarger i de norrøne tekstilene. I funn fra rundt år 500 fvt. til omkring år 0 er den fremherskende plantefargen gul. Siden finner man spor av rød og blå. Røde ullkapper var spesielt populært i sen romertid. Gulfargen kan stamme fra bjørk, lyng, fargereseda39 eller reinfann, uten at man med sikkerhet kan avgjøre hvilken plante som er benyttet, kanskje var alle sammen i bruk. Fargene lages ved å blande plantedeler og vann, varme det opp til kokepunktet og slik frigjøre fargestoffene. Ulla ble deretter lagt i gryta for å trekke til seg fargestoffene.

Rød vet man at stammer fra krapp. Om krapproten har vært importert og fargeprosessen har skjedd her, eller om det ferdigfargede tøyet ble importert, er usikkert. Blå kom fra vaid, eller i svært sjeldne tilfeller, indigo. Vaid ble dyrket i hele Europa og Skandinavia som fargeplante for blått. Vaidplanten gror villig i de nordiske landene, og det er en enkel, om enn langsom, prosess å farge med den. Førsteårsbladene samles, og etter tørking og gjæring tilsettes

I Oseberggraven er det funnet en båndvevstol til å lage brikkebånd på. Det er smale dekorbånd til bruk som belter eller til å påføre eller kante klær og tekstiler.

urin til plantedelene. Urinen omdannes til ammoniakk, som frigjør fargestoffet indigotin fra vaiden, og kypen (fargebadet) er klar til å brukes.40

Utover gul, rød og blå, kan man fremstille brun ved bruk av valnøttskall som fargestoff. Grønt fikk man ved å blande gule og blå fargestoffer, eller ved å farge gult i jerngryter. Rusten reagerte med fargen og gjør den grønnaktig. Dype nyanser fikk man ved gjentatte fargebad.

Fremstilling av tekstiler var tidkrevende og opptok antakelig størstedelen av tiden kvinner hadde til rådighet daglig. I vikingtiden brukte man flere typer vever. Den kanskje vanligste var en såkalt oppstadvev, som kunne være rundt 170 cm. høy og ha en bred renning. På den kunne man veve større stykker tekstiler til klær, tepper og sengetøy. Det vanligste produktet var hjemmevevd vadmel, som også ble brukt som et byttemiddel med fast verdi. Vadmel er en type tykt, grovt klede, sterkt valket og med en fast vevnad, som også var et viktig betalings og byttemiddel i vikingtiden og middelalderen. I de eldste kildene er seks alen vadmel (i underkant av 4 meter stoff) likestilt med én eyrir (1 øre = 26,79g sølv) i Norge og på Island. Til veving av mindre tøystykker og revler, det vil si smale remser med bildevev brukt til dekorasjon, brukte man en opprettstående vevstol med to bommer, lik den man har funnet i Oseberggraven. Den var mye mindre enn oppstadveven og på den kunne husfruen vise at hun mestret å lage fargerike veggtepper, eller fortelle sosiale, politiske eller religiøse historier.

I Oseberggraven er det også funnet en båndvevstol til å lage brikkebånd på. Det er smale dekorbånd til bruk som belter eller til å påføre eller kante klær og tekstiler. I samme grav ble det funnet brikker laget i lønnetre, med tykkelse på rundt 2 mm. Dette vitner om en høy grad av spesialisering. Brikkebåndene fra Osebergskipet hadde også kompliserte mønstre i ofte fin trådkvalitet, og det skulle mye kunnskap til for å få til de fineste. Garntypene var ull, silke og noe som kan være lin eller nesle. Brikkeveving i vikingtiden var tekstilkunst på høyt plan. Fra Sverige og Danmark kjenner vi også til metallbrosjerte brikkebånd, der varpen er av silke og veften er i metalltråd, eller metallomspunnet silketråd. Også i Gokstadfunnet er det noen eksempler på slike bånd, i tillegg til et lite metalltråds-broderi.

En vevkunst som de feste kunne mestre, og som må ha vært i bruk i stort omfang, av både kvinner og menn, var nålebinding. Det kan best forklares med å sy sting utfra løkker rundt tommelen. Man benytter en flat nål, gjerne laget av tre eller bein, og tråd av ull. Man nålebinder ved å lage en løkke og dra nål og tråd gjennom. Knuten som blir dannet blir ikke strammet, men danner den neste løkken. Maskestørrelsen avgjøres av størrelsen på tommelen. Man nålebinder oftest i ull ettersom man skjøter på en ny tråd ved toving. Slik kunne man forholdsvis raskt produsere sokker, votter og tåhetter utenpå skinnsko for hverken å fryse eller skli på vinteren.

Importert silke og brokade ble også applikert på luksusklær som kanter, dekorerte mansjetter, krager eller bare som pynt. Det er funnet en rekke rikt dekorerte plater av hvalbein. Disse «glatteplatene» er tolket som strykebrett for lin og silke, brukt sammen med en sømglatter av importert glass. Hvalbeinsplater er funnet blant annet flere steder i Storbritannia, i Lofoten og i Birka i Sverige. Det fantes også sakser, kniver, vevsverd, nåler av bronse, jern og bein, og en rekke andre redskaper til bruk i tekstilproduksjonen.

Aud måtte kunne mestre alle vevteknikkene og redskapene som hørte til før hun ble ansett som utlært. Som voksen skulle hun bruke kunnskapen til å fremme både sin egen og sin manns slekt og spesielt gjennom bildevev og broderi øke deres politiske status. Ved å kontrollere slik kunnskap fikk en kilde til reell makt i gildehallenes statusmiljøer, der slike veggdekorasjoner ble vist frem.

Mye tyder på at veving på de store oppstadvevene kunne være helsefarlig arbeid.41 I mange av vevhyttene man har lokalisert arkeologisk, må forholdene har vært elendige. De var nedsenket i bakken, med trange, mørke rom fylt av ullstøv som ødela lunger og ga mange kvinner korte liv. Det man produserte i store mengder var vadmel, en av livsnervene i vikingtiden. Det er anslått at mengden stoff man trengte til å utruste alle krigsskip, lasteskip og fiskebåter tidlig på 1000-tallet må ha vært omkring en million kvadratmeter.42 En spelsau kunne i vikingtiden produsere 1–2,5 kilo ull i året, og man trenger ull fra to millioner sau bare til dette formålet. Det ville ha tatt 3–4 kvinner ca. ett år, med en ti-timers arbeidsdag å produsere ett normalseil på ca. 80 kvadratmeter. I tillegg kommer all ull til tepper, klær og mye annet. I tillegg til det enorme saueholdet som trengtes ble mye dyrkbar jord satt av til å dyrke planter som hamp og lin. Dette ble også bearbeidet og omgjort til stoffer av kvinner, men i hovedsak til bruk i seil, rep og rigg.

Dette er ikke noe husfrua, eller kvinnene i familien, kan klare alene, men noe som krever arbeidskraft i et enormt omfang. I de skriftlige kildene fremstår det svært tydelig at dette arbeidet hovedsakelig ble utført av kvinner, og vi må tro at det meste av dette ble produsert av kvinnelige slaver.

Steinkors fra Alle Helgens-kirken i Weston, Yorkshire, som viser en viking som holder en kvinnelig fange rundt halsen.

Det må ha foregått en intens jakt på kvinnelige slaver til bruk i tekstilproduksjonen og til dyrehold og hushold.43 Fra et gammelt steinkors fra Weston i North Yorkshire har vi en skremmende kilde til vikingens jakt på kvinner. På skulpturen skar anglo-skandinavere ut to motiver på 800–900 tallet. På fremsiden ses en kriger iført hjelm, med stridsøks i den ene hånden og sverd i den andre. På motsatt side holder en mann et sverd i den ene hånden, mens den andre hånden griper rundt strupen på en kvinne. Hun har hendene samlet og er trolig bundet, klar til å fraktes bort til et liv i trelldom. Kanskje endte hun opp som en av de mage veverne som holdt vikingskipene i gang.

Ikke så underlig at nesten 30 prosent av befolkningen til tider bestod av ufrie i Skandinavia. De som organiserte og administrerte disse kvinnene må i hovedsak ha vært husfrua og hennes hjelpere. På en

svensk runestein fikk en kvinne ved navn Odindisa et minnedikt av sin mann Holmgaut, med disse anerkjennende minneordene: «Ingen bedre husfrue vil komme til Hassmyra for å se etter gården.»44 Odindisa hadde ikke sin like når det gjaldt å administrere et hjem. Og da mener vi ikke en liten kjernefamilie, men sikkert et stort hushold som kunne inkludere familiemedlemmer, fosterbarn, løsarbeidere, treller og fattiglem. Hun er nærmest en bedriftsleder med uinnskrenket makt og ansvar for gårdens ressurser. Å få sitt ettermæle på en runestein må regnes som noe av det mest ærerike et medlem av det norrøne samfunnet kunne oppnå. Det ga på en måte evig liv. Derfor må dette være høyt verdsatte egenskaper hos kvinner, slik våpenferdighet og seier i krig var for menn.

Bare gjennom praktisk erfaring kunne Aud klare å leve opp til de forventningene samfunnet og familien hadde til henne. Det er vanskelig å si hvor stor forskjell det var på oppdragelsen til et medlem av det øverste sjiktet og for de lenger nede på den sosiale stigen. En overklassekvinne var kanskje i større grad en administrator enn en aktiv utøver, slik en vanlig bondekone ville vært det. Mye må likevel ha vært likt da idealene i stor grad var felles for hele den frie klassen av mennesker.

Hvis Aud hadde vært en vanlig bondejente i vikingtiden, kunne dagene hennes ha sett omtrent slik ut: Helt fra hun var gammel nok til hjelpe til, hadde hun måttet stå grytidlig opp om morgenen. En av jentenes oppgaver var å fôre dyrene. Etterpå hjalp hun de andre kvinnene med å hente inn ved for å fyre opp til matlaging og til varme. På de mellomstore og store gårdene ble det servert ganske mange måltider, men vi må anta at det ikke var like mye mat i omløp på de mindre gårdene. Når og hvor ofte man spiste, varierte også etter årstidene. Om vinteren, når det var mørketid og ikke arbeid på jordene, var det sannsynligvis færre måltider. Men i sommerhalvåret kunne dagen se ut som dette: Etter å ha spist litt flatbrød til åbit, som det første måltidet het, var det vasking og skrubbing av benker og bord. Gulvene i husene var laget av hardtrampet jord, og disse måtte feies, all møkk og matrester som mennesker og dyr hadde etterlatt seg, skulle fjernes. Etterpå måtte Aud hjelpe til med å fyre opp ild under store jerngryter til morgenmaten. Så serverte hun tykk og klumpet grøt til alle arbeidskarene, og fikk i seg litt selv før hun gikk til bekken eller vannet for å vaske klær frem til de skulle forberede formiddagsmåltidet. Det var en slags lunsj som ble spist mellom klokka ti og tolv. Så var det å skrubbe kjeler og kar, mate dyrene og forberede seg til hovedmåltidet som ble inntatt på ettermiddagen.45 Kanskje fikk Aud litt fri til å brodere litt innimellom? Når skumringen kom, trakk man inn i husene, og hun kunne ta frem sysakene sine. Aud og søstrene hennes satt kveld etter kveld gjennom hele året, bøyd over sysakene sine med bare noen talglys, som så vidt lyste opp, til å hjelpe seg med.

Håndteiner ble brukt til å spinne garn av ull og lin. For å skape rotasjon ble det montert spinnehjul. Spinnehjulene kunne være laget av mange forskjellige materialer og være fint tilgjorte eller grove. Venstre rad fra øverst: Linjedekorert spinnehjul i bein fra Birka. Under: spinnehjul i brent leire fra Birka. Under: spinnehjul i stein fra Hoftuft gård i Valle, Aust-Agder med runeinskripsjon: «Gunhild laget spinnehjulet». Under: spinnehjul i rav fra Birka. Nederst: spinnehjul i glass fra Sarpsborg. Midten: Håndtegn med spinnehjul i kobber fra Skåre kirke i Stavanger. Øverst høyre rad: Stort spinnehjul i bergart med sirkelornamentikk fra Birka. Under: spinnehjul i bly fra Vestre Bøli i Vestfold. Under: spinnehjul i bein eller horn fra Birka. Nederst: stort dekorert spinnehjul fra Birka.