Håndverkeren Ull var sammen jern det viktigste råstoffet vikingene hadde. Mens jernet var mannens domene var ulla i hovedsak kvinnens.. Ulla ble foredlet gjennom møysommelige prosesser før man kunne bruke det til vev og broderier. Den ble vasket, sortert, kardet og deretter spunnet ved hjelp av et spinnehjul og en håndtein, og så til slutt plantefarget, om man ikke ville bruke den naturell. Kvinnene som spant tråden til vikingenes stoffer var godt skolerte i kunsten, og produserte ull- og lintråd til veving av mange typer stoffer og klær. Lin ble dyrket på gårdene og ull kom fra sauehold. De fattige brukte trolig brennesle istedenfor lin, de har de samme lange fiberne i stilken. Etter å ha blitt bearbeidet, kardet og renset, skulle tråden spinnes. Spinnehjul er et av de vanligste redskapsformer vi finner i kvinnegraver fra vikingtiden. Dette viser at spinning må ha vært praktisk talt noe hver eneste kvinne kunne. Kvinnene spant tråd til all slags formål – mykt, varmt ullgarn til bekledningsstoffer, et stivere garn til billedvev og til fremstilling av vadmel, osv. Lintråd til bekledning, duker og lerret til revler, og det kan ikke utelukkes at også spinning var et spesialarbeid. Man visste for eksempel forskjell på hvorfor garnet måtte spinnes høyrevridd til et formål I Oseberggraven er det funnet en båndvevstol til å lage brikkebånd på. Det er smale dekorbånd til bruk som belter eller til å påføre eller kante klær og tekstiler.
og venstrevridd til et annet formål, kalt z-tvinn og s-tvinn, og det ble produsert så tynt ullgarn at de kunne ha 10 tråder per cm. i renningen til tøyene. Dette krevde spesielle ferdigheter. Det er også funnet kamgarn, ull som er kammet slik at alle ullfibrene ligger parallelt før spinning. Trådene, spesielt de av ull, kunne farges. Vikingene var glade i farger, og det er funnet spor av mange ulike plantefarger i de norrøne tekstilene. I funn fra rundt år 500 fvt. til omkring år 0 er den fremherskende plantefargen gul. Siden finner man spor av rød og blå. Røde ullkapper var spesielt populært i sen romertid. Gulfargen kan stamme fra bjørk, lyng, fargereseda39 eller reinfann, uten at man med sikkerhet kan avgjøre hvilken plante som er benyttet, kanskje var alle sammen i bruk. Fargene lages ved å blande plantedeler og vann, varme det opp til kokepunktet og slik frigjøre fargestoffene. Ulla ble deretter lagt i gryta for å trekke til seg fargestoffene. Rød vet man at stammer fra krapp. Om krapproten har vært importert og fargeprosessen har skjedd her, eller om det ferdigfargede tøyet ble importert, er usikkert. Blå kom fra vaid, eller i svært sjeldne tilfeller, indigo. Vaid ble dyrket i hele Europa og Skandinavia som fargeplante for blått. Vaidplanten gror villig i de nordiske landene, og det er en enkel, om enn langsom, prosess å farge med den. Førsteårsbladene samles, og etter tørking og gjæring tilsettes håndverkeren
25
