HÅNDBOK FOR UNGDOM MED VANSKELIGE FORELDRE og for foreldre som vil lære av barna sine

Håndbok for ungdom med vanskelige foreldre

per are løkke og ida k . holth

Håndbok for ungdom med vanskelige foreldre

og for foreldre som vil lære av barna sine

Håndbok for ungdom med vanskelige foreldre. Og for foreldre som vil lære av barna sine

© Spartacus Forlag AS, 2023

Omslagsdesign: Cecilie Mohr, CMYK Design

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Alegreya 12/16

Papir: Munken Print Cream 100 g

Trykk: Scandbook

Printed in EU

ISBN 978-82-430-1447-3

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Mentalhygienisk rådgivningskontor og Institusjonen Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO

spartacus.no

Erik Pontoppidan, fra foredraget Sundhed og Ægteskab holdt i Sundhedsforeningen (1900)1

«Man kan ikke være forsiktig nok i valget av sine foreldre.»

Kunsten å oppdra foreldre

«Det mest ambisiøse mål for ethvert barn som gjerne vil gi sine foreldre en god oppdragelse, er å gjøre dem voksne. Men kun få når så langt.»

Françoise Dolto, Håndbog for børn med vanskelige forældre (1979/90)2

Denne boka er til deg med vanskelige foreldre. Alle foreldre er vanskelige. Noen mer enn andre. Noen har vært vanskelige fra den dagen du ble født, andre er vanskelige av og til, og noen blir spesielt vanskelige å ha med å gjøre når du skal flytte ut. Foreldres plager og symptomer er mangfoldige, og det er disse fenomenene vi skal ta for oss i denne boka.

La det være sagt: Det vanskelige bor i oss alle. På ett nivå er det derfor umulig å skille mellom vanlige og vanskelige foreldre, men det kan synes om noen er vanskeligere enn andre. Noen ungdommer vokser for eksempel opp med

bestemte oppdrag de har fått fra foreldrene sine, som å være «den flinke», «den snille» eller «den umulige». Noen foreldre begynner å spionere på ungdommene sine, for eksempel ved å spore mobiltelefonen og forhøre dem om hva de har gjort. Andre er mer opptatt av sin egen skjermverden og lar ungdommene seile sin egen sjø. Noen drikker, noen slår. Listen er lang over foreldres mange symptomer, reaksjoner og påfunn, og det er ikke alltid så lett å forstå hva som foregår bak fasaden. Løsrivelsen fra de vanskelige foreldrene blir komplisert.

Det kan virke som en del foreldre trenger oppdragelse. De ble aldri helt voksne og henger fast i gamle mønstre. Her trår mange barn og ungdom automatisk til. De forsøker å lære foreldrene ett og annet om livet og dem selv. I boka skildrer vi en rekke litt eller veldig vanskelige foreldre og peker på hvordan ungdommer (i alle aldre) forsøker å oppdra foreldrene sine. Ingen kjenner en voksen like godt som hans eller hennes barn, som har brukt hele sitt korte liv på et intensivt foreldrestudium og tilpasset seg på kreative måter. Når ungdomstiden kommer, begynner du å reagere på dine foreldres mer krevende sider. I kraft av dine spontane reaksjoner holder du opp et speil for foreldrene dine. På den måten gir du dem en mulighet til å utvikle seg. Vi ser at ungdommer bruker forskjellige metoder i dette pedagogiske prosjektet. Noen har språket og kommunikasjonens gaver, andre smeller med dørene, noen rømmer, andre hjelper til.

Hva er dette for en håndbok?

Vi kaller boka vår en håndbok. Du forbinder kanskje håndbøker med oppskrifter og råd, slik at du kan lage en matrett eller sette opp et treningsprogram, men i boka vår finner du ikke den slags. For de ingrediensene en familie består av, kan ikke plukkes fra hverandre og settes sammen til en enkelt oppskrift. I stedet for at du skal følge et program i en app, inviterer vi deg til å gå innover, til å tenke, føle, vurdere og revurdere. Ingrediensene er blant annet tanker, følelser, fantasier, drømmer, impulser og viljekraft. Ingen håndbok i verden kan gi en oppskrift på hvordan du kan oppdra foreldrene dine til å bli voksne og deg selv til å finne veien din. Men vi kan gi deg en rekke eksempler og tanker som du kan bruke og sette sammen på din helt egen måte.

Denne boka er også henvendt til foreldrene dine. For vanskelige foreldre har som regel selv hatt vanskelige foreldre. Ved å lese denne boka kan man som voksen lære seg kunsten å bli oppdratt av ungdommen sin. Vi voksne tenker ofte at ungdommer er impulsive og kunne ha tenkt seg bedre om, at ungdom ikke forstår konsekvensene av handlingene sine. Vi erfarer ofte at dette like mye gjelder foreldrene. Foreldre kan inni seg være en forlatt baby, en sinna treåring, en drømmende femåring eller en opprørsk og grenseløs ungdom. Mange har imidlertid ennå ikke oppdaget sine vanskelige og umodne sider. Som foreldre må de begynne å ta mer ansvar for seg selv og sine væremåter.

Boka er inspirert av den franske psykoanalytikeren Françoise Doltos humoristiske, men dypt alvorlige bok fra 1979, Manuel à l’usage des enfants qui ont des parents difficiles (boka finnes også på dansk med tittelen Håndbog for børn med vanskelige forældre). Hun skrev boka under pseudonymet Jeanne Van den Brouck, men hadde selv på finurlig vis forordet til boka. I boka beskriver hun foreldre som umodne og ustabile vesener. Uten egentlig å tenke over det hjelper barn foreldrene med å oppdage hvem de er, mente Dolto, som håpet å etablere en ny sjanger. De aller fleste bøker om oppvekst er skrevet til de voksne, der barnet er problemet, mens både Dolto og vi snur det hele på hodet ved å peke på nettopp foreldrene.

Vi har også hatt en annen inspirator i skrivearbeidet vårt, journalisten Simon Flem Devold, som skapte plass til barnets stemme i offentligheten. I spalten «På skråss» i Aftenposten svarte han på brev fra barn og ungdom og ble et vitne for unges livserfaringer. Han skrev sin siste avisspalte i 2012. Vi ønsker med boka vår å stå i tradisjonen til Simon Flem Devold, som utrettelig søkte å se verden fra de unges ståsted.

Barndommens tilpasninger

Vi er alle helt avhengige av foreldrene våre fra dagen vi blir født. I motsetning til alle andre dyr på kloden er menneskebarnet kjennetegnet ved at det er hjelpeløst avhengig av foreldrene sine i en lang periode. Som barn forsøker man derfor å tilpasse seg som best man kan. I første omgang ved

instinktivt å søke kontakt og nærhet. Dernest forsøker man å tolke og forstå alle de merkelige beskjedene de voksne sender ut. Vi er alle født som det de i filosofien kaller hermeneutikere, det vil si tegntydere. Er mor og far i godt eller dårlig humør? Er de stresset og slitne eller entusiastiske og energiske? Hvorfor virker de så sorgtynget, og hva kan jeg gjøre med det?

Barn kan heller ikke annet enn å forstå seg selv gjennom det foreldrene speiler tilbake: «Du er så spesiell», kan en pappa si, «Du er slem», sier en annen. Så blir dette til fortellinger barnet gjentar for seg selv. I barndommen forsøker mange å leve opp til foreldrenes ønsker og drømmer for hvem de selv skal være. En mor fortalte at hun i datteren som ble født samme dag som hennes egen mor døde, så skinnet av øynene til sin egen mor. Andre barn blir bærere av det foreldrene ikke tåler i seg selv. Slik vokser mange unge opp som erstatninger og trøstere, fiender eller klovner, eller forlengelser av foreldrene selv.

Mange beskjeder fra foreldrene er tvetydige og gåtefulle for små barn. Mor smiler og ler når hun henter deg i barnehagen, men på kvelden ser du henne gråte alene på kjøkkenet. Far sier du kan bli hva du vil når du blir stor, men smilet blir til en alvorlig mine når du ivrig kommer hjem med diplom fra den første kunstutstillingen du har vært med på. Utydelige signaler, beskjeder med doble meninger, alt dette lagrer det lille barnet i sitt indre til det en gang blir stor nok til å forsøke å avkode beskjedene.

HÅNDBOK FOR UNGDOM

En sentral metode i barns verktøykasse er å ta på seg ansvar for foreldrene sine, for eksempel hvis foreldrene er syke og ikke tåler så mye eller er sinte og ikke klarer å roe seg ned. å ta ansvar er en naturlig del av alles utvikling, men barn med vanskelige foreldre risikerer å ta på seg hele ansvaret og skylden for det som er vanskelig. De bevarer de gode bildene av foreldrene ved å se på seg selv som dårlige. På den måten blir skremmende og uforståelige foreldrefigurer til noe tålelig og velkjent. Barnas arbeid bunner i at de har et livsnødvendig behov for å beholde tilknytning til en omsorgsperson. Med ansvaret barna tar, plasserer de attpåtil seg selv i sentrum av begivenhetene med et stort alvor. Denne velmenende strategien peker på at vårt menneskelige maskineri består av mange konstruksjonsfeil. Mange barn går svært langt i å ta på seg ansvarsbyrden for sine vanskelige foreldre. Foreldrene blir aldri helt voksne, og barna risser budskapet inn i sin sjel om at de selv er dumme, slemme og verdiløse. De unges skjebnesvangre slutning har kanskje en dypere mening. De håper at ved å gi foreldrene kjærlighet kan de modnes og en dag gi kjærlighet tilbake.

Ungdommens opprør

I tenårene begynner en prosess der det er mulig å legge fra seg ansvarsbyrden man ubevisst tok på seg som liten. Nå må du grave frem de hemmelige beskjedene du har båret på i ditt indre, for det som tidligere har vært skjult og ubevisst,

begynner å bli bevisst. Det er ikke lenger bare foreldrene som eier nøklene til språkets koder. Som ungdom kan du nå begynne å fylle ordene med dine egne erfaringer, trekke i tvil foreldrenes autotitet, myter og fortellinger du har vokst opp med, og sette ord på opplevelser på en måte du ikke var i stand til som barn. å begynne å bevisstgjøre seg sitt forhold til familien og slektens arv er en av ungdomsperiodens viktige oppgaver. Du står overfor oppgaven med å vurdere foreldrene dine og skape balanse i regnskapet mellom de gode og de dårlige sidene deres.

I romanen Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante (2020) begynner tenåringsdatteren Giovanna plutselig å erfare nye sider ved de forfinede akademikerforeldrene sine. Hun får her god hjelp av sin egenrådige og obsternasige tante, Vittoria, i første fase av foreldreevalueringen. Vittoria sier til Giovanna:

Sjå nøye på korleis vi er, og korleis far din og mor di er, så fortel du meg kva du ser. Ho understreka ofte dette med å sjå. Ho sa at eg hadde skylappar for auga som hestane, eg såg, men eg såg ikkje det som kunne opplevast som ubehageleg. Sjå, sjå, sjå, hamra ho inn i meg (s. 92).

Nesten som fra en dag til en annen begynner man som ung å se verden på helt nye måter. Du ser familien din og deg selv og gjør deg nye tanker om hvilken slektsskog du har vokst opp i. Hvordan jordsmonnet var, hvilke andre trær

som vokste der, og hvilke dyr som løp og jaktet i skogen. å se bakover mot ens røtter er like viktig som å skue fremover mot prestasjoner og mål.

I denne prosessen mister foreldrene status som helteskikkelser. De stiger ned fra gudenes verden, der man plasserte dem som barn, og blir til alminnelige mennesker. Som ungdom bidrar du her på mange positive måter ved å speile deres mangler, deres arr og merker, for på den måten å gjøre dem oppmerksomme på hva som ikke fungerer i dem. Dette er en svært krevende oppgave, som kan få mange forskjellige utfall.

å lage kategoriske bilder av foreldrene er en naturlig etappe i utviklingen og signaliserer begynnelsen på den viktige løsrivelsen du som ung skal gå gjennom. I barndommen var det foreldrene som laget fantasifulle bilder av hvem de trodde du var, i ungdomstiden overtar du oppgaven. Kanskje vil noen innvende at foreldretypene vi kommer til å tegne opp, virker vel karikert og tegneserieaktige. Vel, det er nettopp litt av poenget. I tenårene begynner man å se foreldrene sine nesten for godt, og gjerne i svart-hvitt-bilder. å lage overdrevne bilder er en del av den pågående vurderingen av foreldrene. Du finner ikke nødvendigvis ut hvem du er på en stund, men du kan saktens finne ut hvem du ikke er. Det er like viktig.

I denne fasen er det bortimot umulig å avgjøre hvor vanskelige foreldrene dine er. Noen finner en balanse mellom de gode og de dårlige sidene ved foreldrene slik at foreldrene til slutt fremstår som alminnelige gode. Andre ungdommer oppdager derimot at de dårlige bildene av foreldrene

stemmer ganske godt med virkeligheten. For noen kan også virkeligheten være verre enn den mest skremmende fantasi.

Giovanna oppdager farens snobbete og arrogante side og begynner å hate ham i noen sentrale år. Hun oppdager morens ynkelige og underkastende deler, som hun både irriterer seg over og får medfølelse for. Ikke minst oppdager hun begge foreldrenes løgner og utroskap.

Tiden hjelper mange med å danne seg et klarere bilde av hva slags problemer de står overfor, og hva slags metoder de kan bruke for å oppdra foreldrene og frigjøre seg selv. Giovanna skjønte at det var lurt å alliere seg med sin arbeiderklassetante Vittoria for å peke på farens arroganse, og hun omgjorde foreldrene til luft for å vise sin forakt for løgnene deres. Hun forsøkte på den måten å oppdra dem til å være mer ærlige og likefrem. Hun lyktes kanskje ikke i prosjektet sitt, men inni Giovanna vokste selvstendigheten og hennes egen dømmekraft.

Svært mange vanskelige foreldre er uforanderlige, ubevegelige og lukket inn i berg. Da må man forstå at oppdragelse ikke er mulig, og at det eneste som nå er viktig, er å finne metoder og veier til å rive seg løs og skape sitt eget liv.

Oppdragelse er løsrivelse

Oppdragelsen av foreldrene kan strekke seg langt inn i ditt voksne liv. å oppdra et barn tar 15–18 år, mens å oppdra foreldre kan ta et halvt liv og mer til, skrev Françoise Dolto. For det kan ta lang tid å bli moden og voksen, noe som er målet

HÅNDBOK FOR UNGDOM

med enhver oppdragelse. Og det kan ta lang tid å løsrive seg, noe som er din helt egen oppgave.

Hver ungdom har sin egen måte å oppdra foreldrene på. Noen slipper alle krefter løs og kaster foreldrene ut i et uvær hvor foreldrene får liten mulighet til hvile eller stikke hodet i sanden. Denne oppdragelsen krever en sikker vurdering av foreldrenes evne til å tåle sinne og motstand. Det finnes også impresjonistiske metoder, hvor ungdommen benytter små penselstrøk og fine nyanser for å forberede foreldrene for hver ny utviklingsfase, der foreldrene selv får lov til å finne frem til svarene. Vi må heller ikke glemme at det finnes ungdommer som blir impulsive og destruktive i møte med de aller vanskeligste foreldrene som ikke lar seg oppdra. Ungdommene styrter ut av døra på jakt etter alt de har savnet i barndommen sin. Mange ender opp med klassiske ungdomsproblemer: rus, kriminalitet, vold og utenforskap.Det er tusen nyanser mellom disse ytterpunktene.

Forskjellige foreldre vil håndtere tilbakemeldinger fra ungdommen sin på forskjellige måter avhengig av sin personlighet og foreldrestil. Oppdraget krever derfor et hav av tålmodighet. Foreldre vil også bruke ulike former for forsvar og beskyttelse mot å utvikle seg. Foreldre kan være redde for ubehag og det som gjør vondt. Ikke alle har fullt ut forstått at de vokser gjennom å nærme seg fremfor å flykte fra smertefulle sannheter.

Problemene tårner seg nemlig opp når foreldre har sterk motstand mot å modnes og forandre seg, og vi skal se at ens

egen vei til å bli fri blir kronglete, utydelig og smertefull når foreldrene er ekstra vanskelige og strever i sitt eget liv. De aller vanskeligste foreldrene tåler i liten grad å ta inn over seg ansvaret sitt. De kan reagere med fornektelse eller motangrep. For vanskelige foreldre er redde foreldre, i større og mindre grad, og flukten fra angsten leder til mange krevende foreldrestiler som ungdommene må stri med.

Vi kunne ha skrevet mye om foreldre som ikke anerkjenner og ser alle forsøkene dine – og den egne smerten i ikke å bli sett. Noen foreldre lærer og forandrer seg, andre lukker

øyne og ører – til og med vrir på sannheten, så du blir den vanskelige.

Det mange unge oppdragere synes er mest krevende, er å balansere kjærligheten sin og løsrivelsen. Når du imploderer eller eksploderer, melder ifra, setter en grense, beveger deg bort, og foreldrene dine ikke tåler det, kjenner du ofte på dårlig samvittighet. Mange barn av vanskelige foreldre er svært lojale overfor voksenpersonene sine. En del av deg vil være annerledes enn foreldrene dine, vil bryte løs, mens en del av deg føler med foreldrene dine. En følelse drar deg ut i verden, en annen følelse drar deg tilbake. Denne typen indre konflikter skaper uro og stress i kroppen. Behovet for å oppdra foreldrene krasjer med behovet man tross alt har for å ha et hjem. Som nevnt er det i denne vanskelige balansegangen man etter hvert finner sin vei.

Til sist: Ungdommenes oppdragelse er ikke en vanlig oppdragelse og oppfostring slik foreldre oppdrar barn. Snarere

HÅNDBOK FOR UNGDOM

er ungdommenes oppdragelse preget av alskens fornuftige og ufornuftige, tålmodige og utålmodige, snille og ville forsøk på å lære foreldrene noe for å kunne rive seg løs. Ungdomsfasens viktige oppgave er derfor faktisk å slutte å være forelderen til foreldrene dine. Snarere er oppgaven «å bryte ned foreldrenes fastgrodde systemer», slik vår inspirator Dolto beskrev det. Alle nivåer bør mobiliseres, flyttes rundt og bløtgjøres. Dersom du våger dette, oppdrar du foreldrene dine samtidig som du vier deg til din egen viktigste oppgave, nemlig å bli bedre kjent med alt det som bor i deg.

Foreldretyper

«Jeg kan ikke si deg akkurat hva du skal gjøre, men jeg kan snakke om hva alt dette betyr.»

Donald W. Winnicott, The Child, the Family and the Outside World (1964/92)3

Det er ingen enkel oppgave å dele inn foreldre etter hva som er vanskelig med dem. Da vi begynte å skrive denne boka, sto det ti foreldretyper på blokka. Etter en tid var vi oppe i 40, og vi kunne nok ha skrevet om 100 ulike karakterer, av den enkle grunn at alle foreldre er forskjellige og aldri passer inn i én kategori. All kategorisering fremhever noe av terrenget og utelater noe annet. At vi endte opp med 30 kategorier, er kanskje tilfeldig, men mest av alt et resultat av prøving og feiling og en felles opplevelse av at vi nå har laget et grovrutet kart som dekker de vanligste vanskelige foreldretypene vi kjenner til i vårt liv.

Eksemplene i boka er basert på terapeutisk arbeid med ungdommer i alle aldre, fra litteraturen og fra vårt eget liv.* Fortellingene er anonymisert og skrevet om i den grad at det verken skal være mulig å kjenne igjen seg selv eller andre. Noen fortellinger er prototypiske og fiktive, andre satt sammen av mange forskjellige menneskemøter både i og utenfor terapikontoret.

Kategoriene er langt fra vitenskapelig gyldige, men er åpne på den måten at de kan kombineres og videreutvikles av deg som leser boka. Det er ingen av typene som vil være eksakt lik dine foreldre. Foreldre flest er like kompliserte som deg, med mange personlighetstrekk, motsetninger og nyanser. Kanskje er dine foreldre en blanding av flere eller mange forskjellige typer? Kan hende ligner de litt eller mye? Eller så har vi rett og slett ikke skrevet om foreldre som ligner dine? Like mye som typebeskrivelser er kategoriene fortellinger om hvordan barn og ungdommer har fortolket, reagert på og forsøkt å oppdra foreldrene sine.

Boka skal ikke nødvendigvis leses fra perm til perm, men kan for eksempel brukes som et oppslagsverk, der du finner

«din type» og kan lære av andre ungdommers tallrike erfaringer og metoder.

* Når vi skriver at «vi» har møtt en ungdom i terapi, så betyr det selvsagt ikke at vi begge har vært til stede i terapirommet. Vi-formen i boka er brukt for å unngå hver gang å presisere hvem sin erfaring vi tar utgangspunkt i.