HAND I HAND? By og land i polariseringens tid

Hand i hand?

HAND I HAND?

By og land i polariseringens tid

Hand i hand? By og land i polariseringens tid

© Spartacus Forlag / Forente Forlag AS, 2023

Omslagsdesign: Øysten Vidnes

Omslagsillustrasjon: Erling Nielsen, 1933

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamanod Premier Pro 11/14

Papir: Munken Cream 100 g

Trykk: Scandbook

Printed in EU

ISBN 978-82-430-1473-2

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterært fond og

Institusjonen Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG / FORENTE FORLAG AS

P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO

www.spartacus.no

Vi må rette oppmerksomheten mot det som interesserer oss, vri ørene i riktig stilling og konsentrere oss – og stenge støyen ute. Og lytte. Siri Ekker Svendsen i All the Whisperings in the World

Innledning

Det er mai, og et stort utenrikspolitisk fagmiljø møtes på en boklansering i Oslo. Det fullt av kjente fjes, og etterpå er det mingling og hyggeprat. På vei ut møter jeg to kjente i trappa. En av dem spør hva jeg holder på med for tiden.

«Jeg er i avslutningen av et bokarbeid», svarer jeg.

«Om hva?» spør den ene.

«Om konflikter i Norge. By og land, demokrati og sikkerhet. Landbruk og den type ting.»

Det er som om lyset slukker i øynene deres, og jeg aner hva de tenker. Deres blikk er vendt mot en større verden, og konflikter om norsk distriktspolitikk oppleves nok ikke like spennende.

Men er de ikke det? Er ikke dette saker som går rett inn i de store globale spørsmålene i vår tid? Klima, geopolitikk og sikkerhet, krig og fred, matberedskap, verdikamp og demokrati? Alt det samfunnet vårt må håndtere og finne svar på i årene som kommer? Dessuten: Politikk, konflikt, mening og løsning er grenseoverskridende i vår tid. Utenriks og innenriks, krig og fred. Alt flyter over i hverandre. I vår globale tidsalder henger virkelig alt sammen med alt.

For all del, jeg har vært i utenriksbobla, jeg og. I mer enn tjue år har jeg jobbet med konflikt og polariserte spørsmål utenfor Norge.

Blant annet gjennom utallige reiser på Balkan i Europas sørøstlige hjørne. Den som for alvor dro meg hjem til den norske virkelig heten, var Hedda Langemyr, kollega og gründer av UTSYN – Senter for sikkerhet og totalforsvar, et sikkerhetspolitisk kunnskapssenter i Oslo som har oppmerksomheten rettet mot deler av landet der geopolitikk og stormaktrivalisering gjør seg stadig mer gjeldende i takt med den forverrede sikkerhetssituasjonen i Europa. Så da jeg på oppdrag fra UTSYN begynte å studere norske konflikter med «utenriksbriller», var det en øyeåpner. Der fant jeg mengder med frustrasjon og sinne og helt andre virkelighetsbeskrivelser enn dem jeg til vanlig får opp i nyhetsstrømmen. Jeg så hvordan polariserte konflikter og måten disse håndteres på, har ført til dype splittelser mellom by og land og mellom grupper i samfunnet. Splittelser som på sikt vil kunne svekke det norske det norske tillitssamfunnet og demokratiet vårt.

Da Russland gikk til fullskalakrig mot Ukraina, ble det klart for de fleste at sikkerhet og stabilitet ikke lenger er noe vi kan ta for gitt. Verden har blitt et farligere sted, også for oss. Med krigen blir det også tydeligere at det finnes stater og aktører som har interesse av å så splid mellom grupper i befolkingen og svekke tilliten mellom folk og myndigheter. Konsekvensen er at lokalpolitikk i mange tilfeller er sikkerhetspolitikk. Noen steder også utenrikspolitikk. Som i Finnmark, der krigen har snudd opp ned på livet langs grensa mot Russland.

Denne gangen kan vi heller ikke betale oss ut av problemene, slik oljelandet Norge har gjort siden den kalde krigens slutt. Likevel virker det som om vi mangler kriseforståelse. Vi protesterer, debatterer og beslutter som om ingenting har skjedd, som om vi fremdeles befinner oss i dyp fred. Det skjer samtidig som den konvensjonelle, skitne krigen pågår for fullt i Ukraina, mens hybrid- og informasjonskrigen pågår rett foran øynene våre.

Sentrum–periferi

Periferien er de steder vi kjører forbi eller flyr over, sa sosiologen Gudmund Hernes. Steder hvor folk føler seg glemt, der jobbene gradvis forsvinner. Skoler stenger. Steder som er bebodd av menn fordi kvinnene drar til byen for å ta utdanning.

Det var samfunnsviterne Stein Rokkan og Henry Valen som identifiserte norske politiske konfliktlinjer mellom sentrum og periferi. Rokkan beskrev hvordan politiske partier og velgeratferd ble utviklet som et resultat av historiske prosesser, som nasjonsbygging, industrialisering og modernisering. Gjennom 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble noen grunnleggende skiller rotfestet i samfunnet. Konflikter mellom lønnsarbeidere og industrieiere og mellom bønder og leilendinger. Mellom by og land og mellom distrikt og sentrum. Over tid vokste det også fram noen kulturelle skillelinjer i distriktene: motkulturer i lavkirkelig religion, avholdssak og målstrid. Disse skillelinjene fikk etter hvert også avtrykk i det politiske landskapet – i partier som etter hvert ble stemt inn på Stortinget i takt med at nye store grupper fikk stemmerett.

Hva hadde Rokkan tenkt om han hadde levd i dag? Hvilke skillelinjer ville han ha gjenkjent, og hvilke nye hadde han merket seg? For det første at de territorielle skillelinjene mellom sentrum og periferi fortsatt gjør seg gjeldende. Og at vi fortsatt er splittet på tvers av religion og verdier, selv om de tradisjonelle motkulturene i lavkirkelig kristendom og målsak knapt er synlige i partipolitikken. Det nye er at de store og komplekse konfliktsakene i vår tid i enda større grad er grenseoverskridende. Det samme gjelder kunnskap, ideer, desinformasjon og falske nyheter, som i dag deles i et tempo som var utenkelig på Rokkans tid. Han ville ha merket seg hvordan de digitale plattformene får fart på debatten. Jo sterkere følelser, jo mer spredning. Sosiale medier gjør det også enkelt for folk å samle seg i protestgrupper og hatgrupper hvor de fritt og uredigert kan dele misnøye med og mistillit til det politiske systemet.

Hand i hand?

Det var Arbeiderpartiet som lanserte slagordet «By og land, hand i hand» i valgkampen i 1933. Det ble brakseier: 40 prosent oppslutning, den beste noensinne. I etterkrigstiden ble politikken videreført. Konflikter og motsetninger ble håndtert gjennom langvarige kompromisser. Saker ingen helt vant og ingen helt tapte, men hvor konsensus ble samfunnslimet. Nå er distriktspolitikk igjen på agendaen og var avgjørende for valgresultatet i 2021, da AP og Senterpartiet dannet regjering etter åtte år med Erna Solberg.

Denne boka går inn i noen av konfliktene som skjærer mellom by og land og sentrum og periferi. De kan grovt sett deles i to: interessemotsetninger på den ene siden og forståelseskonflikter på den andre. Interessekonflikter har en selvsagt plass i politikken. De debatteres og utkjempes i ulike typer av politiske verksteder. For eksempel i Stortinget, i alle landets kommunestyrer, i den offentlige debatten og i arbeidslivets trepartssamarbeid. Konflikter er en selvsagt del av demokratiet og samfunnsdebatten. Det er verre når våre forestillinger om virkelighetene krasjer. Som i klimadebatten, hvor en betydelig andel av befolkningen stiller seg tvilende til om klimaendringer faktisk finner sted. Eller i illsinte konflikter om ulv eller kjøtt. I mange saksområder skjer det en polarising. Og polariserte debatter blir slagmarker for følelser, misnøye, til og med hat. Protestgrupper samles i meningsfellesskap hvor målet ikke er løsning, men å latterliggjøre motparten og få støtte til egne synspunkter. De andre puttes i en sekk, som «bønder» eller «Oslo-folk», som om dette var ensartede mennesker med samme verdier, muligheter og ressurser.

Gullet i samfunnskista er tillit, sier mange. Derfor forskes det på, skrives og snakkes det også mye om tillit som forutsetning for det åpne norske demokratiet.

«Kan vi snakke om noe annet enn tillit? Det er så kjedelig», sa en fyr jeg møtte på fest. Han har skjønt at det er viktig. Men må vi snakke om det hele tiden?

Dessverre er det kjedeligste ofte det beste. Kjedelige steder er der hvor det ikke skjer all verden, kun noen krusninger på overflaten. Slik det lenge har vært i Norge, i hvert fall sammenlignet med andre land hvor polarisering og konflikt aldri kommer til løsning, og hvor politiske demagoger utnytter mistillit for politisk vinning. Som på Balkan. «Never a dull moment», som de sier. Det mest slående på sånne steder er den totale mangelen på tillit til politikk og institusjoner og mellom etniske grupper. Resultatet er at framtiden glipper. Unge mennesker og høyt utdannede drar sin vei. Valget står mellom å slåss mot vindmøller i generasjoner eller bare dra sin vei og få velstand og demokrati et annet sted.

Jeg har tenkt mye på Balkan i arbeidet med denne boka. I flere av landene har utviklingen gått i feil retning, to–tre tiår etter konfliktene på 1990- og 2000-tallet. Selvsagt er forskjellene mellom Norge og Sørøst-Europa enorme. Det jeg likevel tar med meg, er hvordan politiske fortellinger eller narrativ om «oss» og «dem» etableres og kultiveres for å svekke tilliten til den andre parten. Hva som er sant og ikke sant, er ikke viktig eller relevant. Det er hva du tror på, og ikke minst hvem du tror på, som er avgjørende. Det gjør samfunnene i landene på Balkan ekstremt sårbare for påvirkning og politisk manipulering og er en hovedgrunn til at stabilitet og utvikling fortsatt lar vente på seg.

Uforsonlige debatter gjør seg stadig mer gjeldende også i det norske landskapet. Vi slåss om vindmøller, lakseskatt, om grønn eller svart økonomi, om vi skal spise grønt eller kjøtt, om hvordan vi skal forstå Russland og krigen i Ukraina. Fakta, følelser, sant og usant sauses sammen. I frustrasjon og sinne kaster folk seg på debattene og retter skytset mot hverandre og dem som til enhver tid sitter i den politiske ledelsen, lokalt og nasjonalt. Hatprat, trusler og sjikane er dagligdags kost. Resultatet er at stadig flere politikere trekker seg, og færre vil stille til valg. Det er et demokratisk problem.

Altså er det ikke lenger så kjedelig i Norge som det var. Altså er det god grunn for flere til å bry seg om norske konflikter, til å prate mer om tillit og til å snakke med dem som ikke nødvendigvis tenker helt det samme som dem selv. Nasjonale og lokale fellesarenaer for politikkutvikling og debatt forvitrer. Det er bare å se på de store

styringspartiene Høyre og AP, som ikke lenger framstår som samlende på tvers av by og land. Tilbake sitter stadig flere alene, utenfor og frustrert foran tastaturet.

Denne boka er en reiseskildring langs Rokkan og Valens gamle skillelinjer. Jeg spør: Hvordan ser virkeligheten ut i Finnmark, på grensa til Russland? Hva skjer med bibelbeltet? Hva skjer i bygda når demografien sliter, arbeidsplasser oppløses og offentlig sektor trekker seg ut? Hvilken vei går landbruket? Og hva gjør vi med klimafloken? Til syvende og sist er dette også en bok om å reise ut av sin egen boble. For det skjer noe når man oppsøker steder og mennesker man ikke kjenner fra før. Da utvides blikket, og nye perspektiver åpner seg – hvis man velger å lytte til det folk har å si.

Finnmark

Flyet bryter gjennom regnskyene sekunder før det treffer bakken. Å lande et fly i Kirkenes er ikke for amatører. Kort bane, sidevind og tett regn. Bremsene hviner, flykroppen skjener fra side til side før turtallet normaliseres og vi svinger sakte inn mot ankomsthallen. En rektangulær, kommunegrå og typisk norsk distriktsflyplass. Ikke av de aller minste, men en oversiktlig mellomstasjon med ølservering, pølser og kioskpizza. Kirkenes i øst og Alta i vest er de eneste byene i Finnmark med direkte rutefly til Oslo. Ja, også Banak, da. Flyplassen som sørger for at ukependlere blant militært personell fra Porsangermoen landforsvar har enkel reisevei sørover.

Notatblokka er full av stikkord om trøblete saker i forholdet mellom nord og sør. Fiskekvoter. Olje, strøm og vindmøller. Etterretning og forsvar. Og så regionreform, regionreform, regionreform. Og deretter snuoperasjon med skilsmisse og alt som følger med det. Jeg har også notert folk-til-folk-samarbeid på grensa mot Russland, nå satt på spissen av den russiske krigsmaskinen i Ukraina. Før det gjennom hendelser som arrestasjonen av kirkenesværing og tidligere grenseinspektør Frode Berg, som ble dømt til 15 års fengsel for spionasje av den russiske domstolen i 2017. Ølen Betong som saksøkte den norske stat for 135 millioner. Penger de hevder de tapte etter påståtte rekrutteringsforsøk

fra den norske etterretningstjenesten. I Oslo tingrett, i februar 2020, valset regjeringsadvokaten over betongbedriften og vant på walkover. Ny runde i lagmannsretten i 2021 med samme resultat. To runder med klar jus, men som likefullt har ført til at avstanden mellom deler av Finnmark og Oslo har blitt lengre enn den trenger å være. Det er nemlig ikke nok å ha rett. Å ha rett vinner ikke nødvendigvis folkets hjerte og hode.

Det er oktober 2021, fire måneder før Russland går til angrep på Ukraina. Men oppbyggingen av russiske styrker langs den ukrainske grensen er i full gang, og i alle NATO-landene diskuteres det heftig om Putin faktisk mener alvor. Debatten går for fullt også i Norge. Dette er en av årsakene til at jeg er på vei til Kirkenes. Der skal jeg delta på et seminar med journalister hvor vi blant annet skal snakke om norske mediers dekning av Russland i lys av den russiske troppeoppbyggingen.

Men jeg vil mer enn å delta på journalistseminar. Øst-Finnmark er åpenbart et riktig sted for meg som er på jakt etter lokalsamfunn hvor tilliten er under press. For i samtlige tillitsundersøkelser jeg leser, kommer Nord-Norge – og kanskje i særdeleshet Finnmark – dårligst ut på barometeret. I de neste dagene er planen derfor å besøke noen av de kommunene som sliter. Men også bore i noen av sakene som har bidratt til å forsure forholdet mellom nord og sør.

Fra Kirkenes tenker jeg meg videre ut langs Varangerfjorden. Jeg skal ha base hos søsteren min, som er bosatt i Vadsø. Der har hun bodd i en liten evighet. Hun og mannen har to voksne døtre som har forlatt redet, og det mangler verken på plass eller gjestfrihet.

I luftlinje ligger Vadsø rett på andre siden av fjorden, bare noen minutter med fly. Men det er sytten mil langs landeveien, og det frister ikke i det regntunge tussmørket. Mens flyet takser inn fra rullebanen, sjekker jeg i stedet hotell-appen og booker et rom i Kirkenes. Jeg stapper mobilen i vesken og følger med strømmen ut av flyet, over plassen og inn i den opplyste, varme ankomsthallen.

I køen foran luka til leiebilfirmaene på flyplassen har jeg fri utsikt ut til propellflyene til Widerøe, som står parkert på rekke og rad med nesa mot panoramavinduene i ankomsthallen. Småfly sammenlignet

med Norwegians Boeing-maskin, som ruver ytterst på høyre flanke. Widerøe har rollen som rutebuss i Finnmark, som er viden kjent for sine eviglange avstander. Spretne maskiner som fyker til værs – og så ned igjen. Ofte i dårlig vær med nedbør og vind som sliter og drar i flykroppen. Noen ganger med så stor kraft at piloten må gi opp, ta en U-sving mot himmelen for så å prøve igjen. På YouTube finnes en hel katalog med amatørfilmer som dokumenterer Widerøe-flyenes kamp mot stormkastene i norske utkantstrøk. Opp og ned mellom tettsteder og fiskevær, bygd og by. Vadsø, Båtsfjord, Berlevåg, Mehamn og Honningsvåg. Enn så lenge er det staten som har sørget for at flyrutetilbudet opprettholdes i grisgrendte strøk gjennom de såkalte FOT-rutene (forpliktelser til offentlig tjenesteytelse). I praksis betyr det at flyrutene nordpå i stor grad opprettholdes gjennom statlige subsidier. Uten det ville det ikke være noe flytilbud å snakke om, verken i Finnmark eller Troms. Skal du til Vadsø, fylkeshovedstaden, er det FOT-ruta som gjelder, enten du skal over fjorden fra Kirkenes eller med melkeruta fra Tromsø via en fire–fem andre kystkommuner.

Framme ved luka signerer jeg leiekontrakt og får utdelt nøkler til en svart Golf med gule og svarte Hertz-klistremerker på bakruta, nyskodd med piggdekk. Jeg slenger sekken i baksetet, setter meg bak rattet og trykker på startknappen. Klokka er snart ni. Hvis jeg skynder meg, rekker jeg en matbit på hotellet før Kirkenes stenger for natten.

Neste morgen spiser jeg en sen frokost før utsjekking fra Thon hotell. Så er jeg endelig på vei. Golfen suser gjennom snødrev over slake fjelloverganger og ut gjennom tåka til sol og høy himmel langs fjorden. Varanger er drømmeplassen for oss som liker å kjøre bil. Passe bred riksvei, smidd over vakre, skiftende landskap av fjellkoller, fjordarmer og krattbjørkeskog. En skog som riktignok nesten er død som følge av glupske sommerfugllarver, eller lauvmakk, som de sier her nordpå. Store deler av Finnmark og Troms er rammet, og forskerne frykter at bjørkeskogene kan være ødelagt for alltid.

Men miraklenes tid er ikke over. Søsteren min forteller at for første gang på mange år har bjørkeskogene i Varanger-området vist tydelige tegn til liv. Det skjer ett år etter at den norske befolkningen gikk til

valg og stemte inn ny regjering. En regjering som sa ja til å reversere den påtvungne sammenslåingen av Finnmark og Troms. Iverksatt og gjennomført av regjeringen Solberg til intense protester fra folk og ledere i dette østligste og nordligste fylket. Men nå er håpet lysegrønt i Finnmarks gamle fylkessentrum.

I Vestre Jakobselv går skylaget i oppløsning, og innkjøringen til Vadsø går under skyfri himmel og hellende sol. Første stopp er sentrum. Et lite samlingsted for de knappe 6000 innbyggerne i Vadsø kommune. Den fjerde største kommunen i Finnmark etter Alta, Hammerfest og Sør-Varanger. Jeg parkerer utenfor vinmonopolet i Strandgata. Herfra, bare noen steinkast fra bryggekanten, er det ikke vanskelig å forestille seg at Vadsø by ble etablert som et fiskevær. Det vil si, opprinnelig var bebyggelsen lokalisert på Store Vadsøya, som i dag er forbundet til fastlandet med en nøktern betongbro. Øya var arnestedet for fiskevær fra midten av 1400-tallet til godt ut på 1600-tallet. Så flyttet folket på øya inn til fastlandet, altså til halvøya hvor Vadsø by er lokalisert i dag. I dag er Vadsøya kulturpark, men også industriområde. Den største industribedriften var lenge sildeoljefabrikken, etablert tidlig på 1950-tallet. I en periode var dette en av de viktigste industriarbeidsplassene i Vadsø. Siste produksjonsdag var i 2009. Folk forteller om liv og røre i høysesongen da fabrikken gikk for fullt og sildeoljelukta lå som et lokk over byen. «Lukten av pæng», som han sa, den gamle sildefabrikkarbeideren. I dag er fabrikken et tomt skall. Skal den rives eller bygges om? Foreløpig er det ingen konkrete planer for kolossen ytterst på øya.

Veien ut av sentrum går gjennom Tollbugata med Vadsø Brygge på høyre side. Fortsatt intakt, men med ny innmat. For ved siden av fiskeutsalget har deler av det gamle kaihuset blitt bygget om til topp moderne leiligheter. Et beskjedent konsept sammenlignet med industritomta Aker Brygge i Oslo. Men utsikten fra stuevinduene i de nye leilighetene er det ikke noe å si på. Her er det bare noen meter til bryggekanten og spektakulært utsyn til en nå blikkstille Varangerfjord.

Så er jeg fremme hos vertskapet mitt. Vi spiser middag og diskuterer reiseplanene mine for de neste dagene.

Den ytterste periferi

«Vardø! Dit må du dra», sier søsteren min. På grunn av beliggenheten ut mot storhavet, bebyggelsen, folkene og geopolitikkens synlige nærvær. En realist sier: Dra til Vardø hvis du vil se periferiens avmakt med egne øyne.

Foran meg ligger en hel dag uten program og en bil med full tank. Så nå! Jeg vil ut til den forhutlede, eksotiske Vardøya, selv om det bare er for noen hastige timer. Jeg er nysgjerrig på dette helt spesielle stedet. Ikke minst vil jeg se de store hvite radarene, de berømte amerikanske spionkulene jeg har hørt så mye om.

Straks etter frokost ruller jeg ut av fylkeshovedstaden og deretter videre på E75 forbi flyplassen og nordover mot Vardø. Ved avkjørselen til Ekkerøy bremser jeg og stopper noen minutter for å se. Det gamle fiskeværet med rorbuer og brygger, de lange sandstrendene og et ruvende fuglefjell gjør øya til et attraktivt sted for rekreasjon, tur og til og med en matbit, som serveres på brygga i den lyse delen av året.

45 minutter senere kjører jeg ned de slake bakkene fra Domen, som er en 164 meter høy fjellovergang mellom bygda Kiberg og Vardø. Derfra har jeg utsikt mot havet og Vardøya, som dupper i horisonten. Siden 1982 har byen vært knyttet til fastlandet av en lang undersjøisk tunell, som tar deg direkte til Vardøs midte. Jeg har ingen store planer ut over å se meg om, gå på kafé og se på radarene. Kanskje finner jeg også noen jeg kan slå av en prat med.

Vardø er spesiell. Om så bare på grunn av de spektakulære ytre forutsetningene: med beliggenhet i Barentshavet og husvegger dekket av progressiv gatekunst. For som i mange distriktskommuner har kunsten kommet til Vardø for å bøte på en ellers mistrøstig utvikling. I Vardø skjedde det som en respons fra kunstneren Pøbel fra Jæren, som tenkte at kunst i gatene var nettopp det Vardø trengte for å vekkes tilbake til livet. I 2012 inviterte han derfor elleve internasjonalt kjente street art-kunstnere til kunstfestivalen Koma. Hele byen ble mobilisert, med folk, kommune, museum, barnehage og skoler, NAV-kontoret

og utelivsbransjen. Og mange flere. Mer enn femti husvegger ble dekorert, og mer enn ti år etter er de fleste kunstverkene fortsatt tydelig til stede i gatebildet.

Klimaet på øya i havgapet er ikke av det gjestmilde slaget. Vi snakker om en sommertemperatur på i gjennomsnitt ni grader celsius. Store Norske Leksikon beskriver været på øya som typisk kystklima med «vedvarende vind». Det stemmer godt med følelsen når jeg låser meg ut av bilen og hutrer bortover langs kaia på jakt etter en varmestue. Den finner jeg heldigvis etter bare noen minutters gange. Jeg plukker med meg en turistbrosjyrene ved kassa. Der står det at «Vardø er Norges nordøstligste by, og den eneste i arktisk klimasone». Det står også at byen er kjent for sine festivaler, gatekunsten, selvsagt, og snøballkriger. Leste jeg snøballkriger?

Etter kafébesøket fortsetter vandreturen, nå med kurs mot radaren Globus II. Jeg trenger ikke noe kart. Den store hvite kulen kneisende på Vårberget, øyas høyeste punkt, er synlig fra alle kanter. Etter noen minutters gange opp på høyden har jeg også fritt utsyn mot Forsvarets stasjon og militæranlegget med en rekke små og én stor kule. Nå bygges det enda en radar, Globus III. Kulesamlingen er en påminnelse om at Vardø er siste skanse mot Russland, det er bare noen kilometer over fjorden til Murmansk. På en klar dag kan man visst se den russiske havnebyen med det blotte øyet.

Spenninger mellom NATO-landene og Russland blir ekstra synlige og levende her. Ikke bare har Vardø de siste årene vært befolket av stadig flere amerikanske etterretningsfolk. Fra tid til annen pågår det også russiske militærøvinger med fly som simulerer bombeangrep mot overvåkningsanleggene på Vårberget. Besøkende journalister spør gjerne lokalbefolkningen om de er redde. Et retorisk spørsmål, vil noen si. Men det er rart med det. Man bor der man bor, og hvis man fryktet for livet til daglig, ville man trolig ha reist sin vei. Samtidig er folk i Vardø fullstendig klar over at de er utsatt dersom noe skulle skje. «Bombemål nummer én», som de sier. Og ikke uten en bitter undertone. For mange har en følelse av at til tross for dette er det ingen i Oslo som bryr seg.

Politikerne har sagt at folk ikke har grunn til å være redde. Historisk er det heller ikke angsten for russerne som kjennetegner stemningen her. Tvert om er det handel og folkelig samkvem, ikke konflikt, som har preget forholdet mellom Vardø og Russland. Relasjoner som strekker seg langt tilbake i historien. Pomorhandelen, eller russehandelen, som pågikk fra 1700-tallet og fram til den russiske revolusjonen, har hatt stor innflytelse på utviklingen av Vardø-samfunnet. På det meste kunne det være flere hundre pomorskip i havna, og det ble utviklet et nært handelssamkvem med russerne fra øst. Men det er lenge siden nå. Etter murens fall ble kontakten med Russland gjenopprettet med åpne grenser, handel og folk-til-folk-samarbeid.

Etter Russlands invasjon av Ukraina er imidlertid ting i rask endring. Det høres også på lokalpolitikerne. «Folk får med seg trusler fra den russiske presidenten og uttalelser fra eksperter på TV, så det er klart lokalbefolkningen er mer bekymret. Vi får spørsmål om både jodtabletter og tilfluktsrom», sa ordfører Ørjan Jensen til NRK noen uker etter krigsutbruddet 24. februar 2022.1 Så nå sjekker kommunen byens bomberom, men alle vet at mange ble nedlagt etter den kalde krigen, og til tross for at tøværet fra 1990-tallet for lengst er over, har lite skjedd på den fronten. Ukraina-krigen blir dermed en wakeupcall for Vardø-samfunnet, som ved sin strategiske beliggenhet og i rollen som vertskap for et av landets mest omstridte forsvarsanlegg er mer utsatt enn de fleste.

Samtidig har geopolitikk lenge vært presserende her i Vardø. NATOs nærvær er derfor noe av det befolkningen har vent seg til som en del av de sikkerhetspolitiske realitetene. Når man følger lokalnyhetene og debattene, er det ikke først og fremst bomber som bekymrer. Nei, det handler mer om konsekvensene av at befolkningen gradvis svinner. I små utkantkommuner som Vardø handler sikkerhet ofte om noe enda mer umiddelbart enn plassering av en ny amerikansk radar. For eksempel: Hvor lang tid tar det fra alarmen går til nødetatene er på plass? Hva hvis noen blir alvorlig syke når hovedveien er stengt på grunn av vinterstorm? Avstanden til politi og sykehus vokser i takt med synkende folketall. Vardøs største og mest eksistensielle problem

nå er derfor fraflytting og en aldrende befolkning. Det er en brutal virkelighet i en kommune som lever med regionens raskest synkende innbyggertall.

De gamle, nedlagte fiskeværene i Vardø går inn i den lange nordnorske fortellingen om de enorme naturressursene som ikke har blitt forvaltet på måter som kommer regionen og lokalsamfunnene nordpå til gode. Det gjelder ikke minst for havnæringene, som man i utgangspunktet skulle tro kunne gi velstand og utvikling. Men sånn er det ikke blitt. Derfor er det ikke så rart at Kystopprøret har sitt opphav i Vardø. En protestbevegelse med alle slags folk i alle aldre.

Eva Lisa Robertsen, småbarnsforelder, datter av en fiskerfamilie, men selv journalist, er en av dem som leder an. Jeg banker på døra til aviskontoret hvor hun jobber. Eva Lisa og en kollega er på vei til et møte, så vi rekker ikke mer enn å veksle noen ord før hun løper videre.

Men før hun forsvinner, får jeg en bunke pamfletter og en nylig publisert bok om kystopprøret. Med tekster av skribenter som Morten A. Strøksnes, som har vært engasjert i kystkommunene i mange år. Strøksnes ga for noen år siden ut dokumentarboka Hva skjer i Nord-Norge (2006)2, som var mer enn bare et nikk til Ottar Brox’ ikoniske bok med samme tittel. Brox’ utgave ble publisert i 1965 og skapte bruduljer. Den handler om hvordan gjenreisingen av Nord-Norge etter krigen førte til endringer som i praksis bidro til avfolking av kystsamfunnene. Strøksnes beskriver boka som «en av de mest bemerkelsesverdige akademiske bøker som er publisert i Norge». En kioskvelter som solgte i tusentalls både i Norge og Sverige. Boka var en «døråpner for den norske sekstiåtterkulturen», skriver Strøksnes.3

Enkelt sagt var argumentet til Brox dette: Planøkonomene i sør mente at utviklingen av en moderne fiskeindustri skulle være motoren i den økonomiske utviklingen av Nord-Norge. Med moderne fiskeforedlingsfabrikker trengte man jevnt tilsig av råvarer. Ikke bare i sesong og ikke bare når det er godt fiske, men hele tiden. Problemet var bare at fram til 1960-tallet var fiske sesongarbeid for mange i

nord. Man fisket når det var fisk, og så hadde man gjerne en ku på bås. Eller noen sauer. En strøjobb her og der for å spe på inntekten til husholdningen. Men med nye koster og økonomiske planverk endret dette seg.

Brox’ bok forteller om konsekvensene av disse strukturreformene. Det endret bosettingsmønstre og slo beina under fjordbonden og kombinasjonsøkonomien, som stod sterkt i de nordnorske kystsamfunnene. I forordet skriver Brox at Nord-Norge-planen, som ble utviklet etter krigen, sikkert var gjort med de beste intensjoner. Men de er som kjent også veien til helvete. I nord førte det til dramatiske konsekvenser som «umulig kunne vært planlagt», skrev Brox. Kritikken hans handlet derfor også om den manglende viljen til å snu da man så hvilken vei det bar.4

Brox har vært en av fiskeripolitikkens mest markante kritikere i over femti år. Fortsatt kritiserer han politikerne for å favorisere rederne og de kapitalsterke gruppene, ikke lokalbefolkningen langs kysten eller sikre god forvaltning av ressursene i havet. Og resultatet, mener han, ser vi i dag med avfolkede kystsamfunn.5

Ikke overraskende finner jeg også Brox’ navn på lista over forfatterne i kystopprørets antologi. Det som imidlertid er litt overraskende, vil kanskje mange mene, er den linjen som kan trekkes fra sosiologen og sosialisten Brox til riksrevisor og tidligere finansminister fra Høyre, Per Kristian Foss. I 2020 la nemlig Riksrevisjonen fram en sterkt kritisk rapport om fiskekvotepolitikken. Her slår de fast at kvotesystemet slik det har vært praktisert i de senere år, i praksis har bidratt til å undergrave lokalsamfunn langs kysten.6 «Det er alvorlig at summen av endringene har fått negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten. Vi har blant annet fått færre og større fartøy, og det er ikke lenger en like sterk kobling mellom fartøy og kvote», sa Riksrevisoren da han la fram funnene fra rapporten deres i april 2020.7 Det var som om Brox skulle ha sagt det selv. Å leve som fisker i Varanger har lenge vært en svunnen drøm for mange lokale sjarkeiere. Kvotene er rett og slett for dyre og kapres i stedet av de tunge aktørene og rederiene, norske og internasjonale. Kystopprøret i Vardø handler likevel om mye mer enn fisk. Det er et opprør mot det de mener er myndighetens manglende vilje til å følge

opp sine løfter. Sett fra Vardø, eller nesten hvor som helst langs kysten i nord, henger det ikke på greip at regjeringen på den ene siden sier at vi trenger folk i Finnmark, og på den andre siden ikke sørger for at rammevilkårene gjør det mulig å bo der. Når for eksempel ungdommen ikke lenger har et meningsfullt skoletilbud, slik situasjonen er mange steder i Finnmark. Tvert om blir tilbudet stadig dårligere som følge av at Troms og Finnmark fylkeskommune i 2022 besluttet betydelige kutt i videregående skoler i Finnmark fordi de var i akutt pengeknipe. For Vardø videregående skole betyr det at man har mistet flere linjer i løpet av kort tid. Blir det ytterligere nedskjæringer, må skolen legges ned. «De sier det er viktig at det bor folk i Finnmark, men samtidig skremmer de jo folk unna med å true med å legge ned skoletilbud igjen og igjen», sa en av skoleungdommene til en NRK-journalist.8 Enn så lenge forsøker kommunen desperat å holde igjen ved selv å betale for å holde de videregående skolene åpne, i likhet med flere andre fraflyttingstruede kommuner i Finnmark.

Befolkningskrisen har også en sikkerhetspolitisk dimensjon. For i Finnmark har nettopp sikkerhet og forsvar en tendens til å kile seg inn i mange av samfunnets sfærer, og enda mer nå som forholdet til Russland har dratt seg til. Det fører til blant annet økt militær tilstedeværelse. Militære installasjoner legger hindringer i veien for utviklingen av nye havbrukssatsinger. Sjarkeiere må høste i områder med mer militær aktivitet. Og nå som Russland har gått til krig, vil dette bare øke på. I Vardø må man regne med at lokalbefolkningens behov i enda større grad vil skvises av militære og sikkerhetspolitiske behov. Dette er et stort dilemma. For det er også nødvendig av sikkerhetshensyn at det bor folk i Finnmark. Det er ikke bare Vardø og Øst-Finnmark som trenger en levende befolkning. Landet trenger folk i Finnmark. Det er lite som slår en levende sivilbefolkning når man skal drive suverenitetshevdelse.

«Da jeg gikk på ungdomsskolen på begynnelsen av 1990-tallet, bodde jeg to år i Vardø», forteller bodøværing og høyrepolitiker Bård Ludvig Thorheim.

Den gang var det 3000 innbyggere i Vardø. I 2023 er det 1900. Som stortingspolitiker fra nord og med erfaring fra forsvar og diplomati

er han en av representantene på Stortinget som tydeligst målbærer hvorfor levende lokalsamfunn i Finnmark også er sikkerhetspolitikk.

«Blir befolkningsnedgangen for brå, får det også konsekvenser for Forsvaret», mener han. Blant annet fordi man trenger et godt barnehagetilbud og gode skoler til Forsvarets ansatte. Og uten rimelig infrastruktur og en støttende befolkning blir det også vanskelig å forsvare landområdene, dersom man må gjøre det. Sist, men ikke minst, handler det om å bygge næringsveier for samfunnene i nord. For folk må ha noe å leve av, noe som gjør samfunnene bærekraftige og mer robuste.

«Det er store næringsmessige utviklingsmuligheter i Finnmark som vi har et politisk ansvar å legge til rette for. Til syvende og sist er dette det viktigste for å sikre en mer positiv demografisk utvikling», sier Thorheim.

Så langt har politikken feilet. I Vardø slår frafall ut i forfall. Tomme hus og butikker. Et stykke oppe i Strandgata passerer jeg en loslitt, forlatt bygning med grå eternittplater. Skiltet henger fortsatt over døra: «Vardø Ligningskontor og Folkeregister». I dag bare et minne fra en annen tid. Litt lenger bort en lapp i et skittent vindu med navn og telefonnummer til advokat. Følelsen av bygdedød forsvinner imidlertid når jeg svinger innom kafeen for å spise lunsj. Ved nabobordet sitter en ung kvinne med en liten unge på fanget. Sammen med blaffet fra den energiske Eva Lisa Robertsen gir det håp om at det finnes yngre folk som ikke har gitt opp tanken på en framtid i Vardø, til tross for at kommunen lever på vippepunktet.

Det er fortsatt dagslys da jeg setter meg inn i bilen og svinger ned fra rundkjøringen i Vardø sentrum og inn i tunnelen mot fastlandet. Noen timer i Vardø illustrerer mer enn noe annet hvordan folk i Finnmark i langt større grad enn i hovedstaden påvirkes av sikkerhets- og alliansepolitikk. Den geografiske avstanden til Oslo gjør at denne virkeligheten ikke nødvendigvis er særlig godt kjent blant folk flest i sør. Men for folk langs kysten i Finnmark, og særlig i kommunene nær den russiske grensa, er dette dagligdags.