EUROPAS MØDRE De siste 43 000 årene

KARIN BOJS

EUROPAS MØDRE

DE SISTE 43 000 ÅRENE

OVERSATT AV ALEKSANDER MELLI

Europas mødre. De siste 43 000 årene

Originalens tittel: Europas mödrar. De senatse 43 000 åren

© 2022 Karin Bojs

Opprinnelig utgitt av Albert Bonniers Förlag i Sverige. Utgitt etter avtale med agentur literatur Gudrun Hebel, Berlin.

Norsk utgave: © Spartacus / Forente forlag AS, 2023

oversettelse: Aleksander Melli | Punktum forlagstjenester

Omslag: Cecilie Mohr Grafisk Design | www.ceciliemohr.no

kart : Stefan Rothmeier

Sats: Punktum forlagstjenester

Papir : Holmen Book Cream 70 g

Trykk : Scandbook

Printed in EU

isbn 978-82-430-1549-4

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Forlaget har forsøkt å finne rettighetshavere til alle bildene. Ved eventuelle mangler, vennligst ta kontakt med forlaget.

Spartacus Forlag, del av Forente forlag AS

Postboks 6673 St. Olavs plass

0129 Oslo

www.spartacus.no

FO rO r D

I 2015 ga jeg ut boken Min europeiske familie. De siste 54 000 årene. Der tok jeg utgangspunkt i min egen familiehistorie for å fortelle om Europas oldtid. Boken ble en stor suksess og er blitt oversatt til 16 språk.

Ett år senere, i 2016, ga jeg sammen med DNA-slektsforskeren

Peter Sjölund ut oppfølgeren, som ikke ble utgitt på norsk, men hvis tittel lett kan oversettes til «Svenskene og deres fedre». Bortsett fra akademisk forskning bygget den boken på data fra et stort antall slektsforskere som har brukt DNA i sine kartlegginger. Også den ble godt mottatt og har solgt i store opplag.

Begge bøkene var tidlig ute med å fortelle om hvordan DNAforskning endrer vår historie.

Takket være DNA-teknologien har vi de siste årene fått nye innsikter i hvordan mennesker har befolket Skandinavia, vår verdensdel Europa og hele jorden. Spørsmål som forskere tidligere har kranglet om i tiår og århundrer, har endelig fått sin løsning.

Det er intet mindre enn det vitenskapsfilosofer kaller «et paradigmeskifte» – en omveltning i verdensbildet vårt.

De konklusjonene som presenteres i Min europeiske familie og

«Svenskene og deres fedre», står seg godt i lys av de siste årenes

forskning. Det hersker ingen tvil om at Europas og Skandinavias historie bør deles inn i tre større innvandringsbølger: jegere, bønder og indoeuropeere. Hver nye gruppe som har kommet til, har blandet seg med mennesker som tidligere har bodd i området. Bølge etter bølge av innvandring har lagt seg lagvis over hverandre. Slik er vi blitt de genetiske blandingene vi er i dag.

Men DNA-teknologien gjennomgår en eksplosjonsartet utvikling, og sju år er lang tid i denne sammenhengen. Mengder av nye detaljer er blitt tilgjengelige for forskningen siden 2015 og 2016. Hver uke kommer det nye tall fra ledende naturvitenskapelige tidsskrifter som Nature og Science. Også humanistiske forskere, for eksempel språkvitere og religionshistorikere, tar til seg naturviternes DNA-forskning og bygger videre på den ut fra egne fagkunnskaper.

For eksempel begynner det å bli mulig å definere hvordan historiske vandringsmønstre og vilkår har artet seg ulikt for menn og kvinner. Det innebærer at gamle problemstillinger kan begynne å få svar. Hvordan har likestillingen artet seg i årtusenenes løp? Har det patrilineære systemet, der fedrenes arv er viktigst, dominert gjennom alle tider? Eller er det sedvaner som har oppstått i visse perioder av vår forhistorie?

Når oppsto egentlig patriarkatet?

Hver gang jeg har vært ute i landet og forelest om boken «Svenskene og deres fedre», har noen blant tilhørerne reist seg opp og stilt spørsmålet:

«Mødrene, da, når kommer boken om dem?»

Det tok noen år å vente på nye vitenskapelige observasjoner. Da resultatene til slutt kom, var de så skjellsettende at boken tok en annen retning enn det jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Nå er tiden endelig inne. Her er den omsider – fortellingen om Europas befolkningshistorie med spesiell vekt på våre mødre.

1 DEN FrODIGE KVINNEN I WIEN

Hun står i en egen monter av panserglass. Midt i Wien, i hjertet av Europa. I en monumental steinbygning fra keiserdømmets glansdager.

Belysningen er kunstferdig montert for å yte formene hennes rettferdighet: de svulmende brystene, de trinne lårene, den så tydelig utmeislede trekanten over beina, de frodige fettvalkene som henger ned rundt midjen …

Venus fra Willendorf er laget av en mester og er oppsiktsvekkende godt bevart til å være nærmere 30 000 år gammel.

Ikke rart at hun er blitt det fremste trekkplasteret på Naturhistorisk museum. Hun er i en særklasse den mest berømte av alle de over 100 000 gjenstandene som er utstilt i salene.

Venus fra Willendorf er ikke bare en kjendis i Wien. Hun er blitt noe av et ikon for hele Europas istid. Lærebøker i kunsthistorie innledes ofte med et bilde av henne, den mest fotovennlige av de mange hundre kvinnefiguriner som er bevart fra den europeiske jegersteinalderen.

De kalles iblant for idoler, og mange av dem er i likhet med Venus fra Willendorf påfallende lubne.

Man kan spørre seg hvorfor figurene har så mye kroppsfett. De frodige kroppene er realistisk avbildet. Kunstnerne var dyktige og visste nøyaktig hva de gjorde. De har utvilsomt virkelig sett kvinner som vi i dag ville ha kalt overvektige.

Det er paradoksalt, med tanke på at menneskene i de samfunnene der Venus-figurene ble laget, som regel var tynne og muskuløse. De gikk lange strekninger, bar tunge byrder og opplevde iblant perioder med sult. Dette vet forskerne, siden de har kunnet analysere bevarte skjeletter fra denne tiden.

Åpenbart fantes det likevel mennesker som levde et mer stillesittende liv og kunne lagre mye fett på kroppen.

Venus fra Willendorf er laget av sandstein som antakelig er blitt plukket i områdene rundt Gardasjøen i det nåværende Italia. Opprinnelig var hun rødfarget over hele kroppen.

Hun har ingen ansiktstrekk. De kvinnelige idolene fra istiden pleier

ikke å ha det, og heller ikke føtter som duger til å stå på. De ser ut til å være laget for å holdes i hånden, eller for å bæres i en reim rundt halsen.

Hva var poenget med å bære rundt på dem, kan man spørre seg. Hvilket formål oppfylte idolene?

I årenes løp har forskere presentert mange ulike forslag til svar.

Flere toneangivende mannlige arkeologer av den eldre skolen –deriblant tsjekkeren Karel Absolon, som arbeidet i Brno i 1920-årene – har ment at de kvinnelige idolene var steinalderens svar på pornografi. At de var laget av menn, og at deres viktigste hensikt var å pirre mannlig seksualitet.

Derav navnet «Venus». Det kommer fra den romerske kjærlighetsgudinnen og er lenge blitt brukt i kunstens verden for å betegne erotisk ladede bilder av nakne kvinner, malt av mannlige kunstnere.

Den pornografiske tolkningen er det i dag mange som setter spørsmålstegn ved. Begrepet Venus er blitt kontroversielt. En del feministisk orienterte debattanter ønsker å fjerne det helt. Men i de fleste sammenhenger har Venus fra Willendorf, Venus fra Dolni Vestonice, Venus fra Hohle Fels, Venus fra Lespugue, Venus fra Grimaldi og alle de andre venusene fått beholde sitt for lengst veletablerte navn.

En konkurrerende hypotese er at Venus fra Willendorf og idolkollegaene hennes symboliserte fruktbarhet. For noen arkeologer dreier det seg om fruktbarhet i videst forstand – hos planter, dyr og mennesker. Andre har bitt seg merke i at en så overveldende stor andel av alle kjente idoler fra steinalderen forestiller kvinner. Bare noen få prosent viser mannskropper eller er av ubestemmelig kjønn.

Én tolkning er at kvinnefigurene hadde en viktig rituell betydning, at de representerte en gudinne for fruktbarhet, liv og død. En allmektig kvinnelig guddom som kan kalles for «moder jord».

Den mest kjente representanten for denne oppfatningen het Marija Gimbutas. Hun var født i Litauen, men virket som arkeolog i USA fra slutten av 1940-årene til begynnelsen av 1990-årene.

Marija Gimbutas var i sin tid en kontroversiell forsker. Innenfor kvinnebevegelsen hadde hun mange beundrere. Forfatteren Jean M. Auel, som har skrevet den bestselgende bokserien Hulebjørnens klan, hentet mye inspirasjon fra henne. Innenfor sitt eget fagfelt fikk Gimbutas riktignok anerkjennelse for sine encyklopediske kunnskaper om gjenstander fra det gamle Europa. Men konklusjonene hennes møtte stor motstand, og hun hadde de fleste innflytelsesrike arkeologer – på denne tiden nesten utelukkende menn – mot seg.

En annen hypotese som Marija Gimbutas tok til orde for, dreide seg om de indoeuropeiske språkene. Det vil si språk som vår tids

svensk, tysk, engelsk, russisk og italiensk. Hun mente at forgjengerne til disse språkene spredte seg over Europa i forbindelse med omfattende folkevandringer med opprinnelse på steppene i det nåværende Russland og Ukraina. Disse folkevandringene besto ifølge henne stort sett av menn, og kulturen var dypt patriarkalsk.

En hel del lingvister delte hennes mening, basert på egne studier av indoeuropeiske språk. Men de fleste samtidige arkeologer var skeptiske. De likte ikke tanken på at folkevandringer skulle ha en så avgjørende betydning. Mange leste dessuten inn en ideologisk vurdering. Å tillegge folkevandringer så stor innflytelse innebar, ifølge den generasjonens dominerende måte å betrakte spørsmålet på, at man var «migrasjonist». Det var et nedsettende begrep som innebar at meningsmotstanderne var, om ikke akkurat uttalte nazisympatisører, så i det minste påvirket av fascistiske ideer om at det ariske «herrefolket» – blonde, blåøyde og fysisk overlegne – hadde kommet ridende inn og tatt over.

Den nye DNA-teknologien har de siste årene vist at Marija Gimbutas hadde rett og det store flertallet av arkeologer tok feil. I det minste når det gjelder at innvandrede mennesker med indoeuropeiske språk og indoeuropeisk kultur tok over i Europa like før bondesteinalderen gikk over i bronsealderen. De første virkelig overbevisende DNA-resultatene kom i 2015, dessverre drøyt tjue år for sent til at Marija Gimbutas skulle få oppleve triumfen.

Jeg var selv til stede på en konferanse i Uppsala i 2018 da den legendariske Cambridge-arkeologen Colin Renfrew – da over 80 år gammel – offentlig beklaget sitt tidligere syn. Han tilegnet hele forelesningen sin til Marija Gimbutas og innledet med å vise et bilde av henne. Og medga på sin utsøkte engelsk: «Certainly I was wrong.» Jeg tok absolutt feil.

Det kreves mye mot og vitenskapelig hederlighet for å gjøre en slik innrømmelse når man har argumentert for noe annet i hele sitt lange yrkesliv.

Marija Gimbutas hevdet også at menneskene som levde i Europa før indoeuropeerne kom hit – i samfunn som hun kalte «det gamle Europa» –, skal ha hatt en mye større grad av likestilling mellom kjønnene. Hun brukte begrepet «matrifokal», noe som betyr at samfunnet i høy grad la vekt på kvinnenes og mødrenes rolle. Det er derfor «det gamle Europas» jegere og tidlige bønder skal ha brukt så mange kvinnelige idoler i ritene sine, og derfor de tilba en allmektig kvinnelig gudinne snarere enn mannlige guder. Ifølge Marija Gimbutas.

Det finnes arkeologer og lingvister i dag som er overbevist om at hun hadde rett også på det punktet. Andre avfeier Gimbutas som altfor feministisk, spekulativ og direkte useriøs.

En del nye forskningsfunn tyder på at Marija Gimbutas hadde rett i at den indoeuropeiske innvandringsbølgen førte med seg en kultur som var kraftig konsentrert om fedre og farslinjer. En samfunnsorden med sterke patriarkalske innslag. En kultur der barn fikk navn etter faren sin, der kvinner måtte flytte til mannens familie, og der nesten alle gudene med virkelig makt var mannlige (noe som skulle gjenspeile alle menneskenes samfunn).

Men var det virkelig nytt? Hvordan var det før indoeuropeerne kom, i det Marija Gimbutas kalte «det gamle Europa»?

Før vi begynner å nøste i det spørsmålet, må vi være klar over at «det gamle Europa», altså tiden før indoeuropeerne, varte i veldig lang tid. Vi må først og fremst dele den tiden inn i jegersteinalder og bondesteinalder. Ikke bare fordi det dreier seg om ulike måter å livnære seg på, men også fordi den nye DNA-teknologien tydelig viser at jegere og bønder ankom Europa i helt ulike innvandringsbølger.

Jegersteinalderen kan i sin tur inndeles mer eller mindre grovt i kulturer som arkeologer har satt ulike merkelapper på.

Mammutjegerne i gravettien-kulturen, som laget Venus fra Willendorf, er bare én av disse.

Gravettierne kom til Europa for omtrent 35 000 år siden.

Men de var ikke de første. Det fantes en lang historie av menneskelig bosetting i Europa før den tid.

2 NY Ar KEOLOGI K r EVEr NYE O r D

I to hundre år har arkeologer delt oldtiden inn i steinalder, bronsealder og jernalder. Det er – vil jeg hevde – helt foreldet i dag. Det såkalte treperiodesystemet ble introdusert av dansken Christian Jürgensen Thomsen i 1820-årene, i forbindelse med at han arrangerte en utstilling på Nationalmuseet i København. Thomsen fikk ideen om å ordne gjenstandene etter hvilke materialer de var laget av, noe som var en ny og fiffig måte å lage en kronologi på. Thomsens system var i sin tid et løft for den arkeologiske forskningen. Han hadde ikke tilgang til våre dagers karbondatering og andre naturvitenskapelige metoder for å datere gjenstander. I årenes løp har senere generasjoner av arkeologer lagt til visse forbedringer. For eksempel har de delt steinalderen inn i «eldre steinalder» og «yngre steinalder» og iblant «mellomsteinalderen». På kontinentet pleier de også å angi en periode mellom steinalderen og bronsealderen som kalles for kobberalderen, kalkolitikum. Men i det store og hele er det fremdeles Thomsens treperiodesystem som gjelder.

Det har mange feil.

Én mangel er at systemet bygger på en ytterst begrenset del av den teknologien som mennesker har brukt.

Det ligger i sakens natur at stein, bein, horn og elfenben kan bevares i årtusener, mens mykere materialer som regel råtner bort og forsvinner.

Derfor blir ettertidens bilde av oldtiden skjevt.

Blant andre den amerikanske antropologen Olga Soffer har påpekt at begrepene «steinalder», «bronsealder» og «jernalder» har en tendens til å forsømme alt materialet som er mer forgjengelig. Spesielt forbigått, mener Soffer i sin bok The Invisible Sex, blir gjenstander som kvinner arbeidet med. Ikke minst tekstiler.

Olga Soffer er selv en av verdens fremste spesialister på forgjengelige materialer. Hun har funnet belegg for tekstiler som er samtidige med Venus fra Willendorf – titusentalls år eldre enn det som tidligere var kjent, noe vi skal komme tilbake til.

Det finnes et fåtall eksempler fra yngre steinalder på at boplasser er blitt bevart mer komplett, for eksempel i permafrost og etter plutselige oversvømmelser. Der viser det seg at steinredskaper bare utgjorde noen få prosent av menneskenes utstyr. Beregningene varierer mellom fem og femten prosent stein. Ellers ble tre og ulike typer fibre brukt til flettverk og tekstiler.

Ved å se bort fra forgjengelige materialer som tre og tekstilfibre går man altså glipp av omtrent nitti prosent av gjenstandene som forekom i oldtidsmenneskenes bosettinger.

Dermed innbyr treperiodesystemet til stereotyper. Det legges for stor vekt på våpen og verktøy av stein, og for lite vekt på alle andre gjenstander som mennesker brukte. Den stereotype forestillingen, ifølge Olga Soffer, blir av noen kraftige steinaldermenn som jakter på store dyr ved hjelp av spyd med steinspiss – en vulgær klisjé som minner om familien Flint.

Dessuten stemmer den tradisjonelle klassifiseringen dårlig overens med nyere forskningsresultater. Ifølge tradisjonell historieskrivning ble «kobberalderen» innledet for omtrent 5000 år siden og «bronsealderen» for omtrent 4000 år siden. Men Miljana Radivojević og andre forskere har overbevisende vist at metallproduksjon forekom allerede hos de tidlige steinalderbøndene i Vinča-kulturen på Balkan for over 7000 år siden. Mennesker i samme region smeltet også bronse så tidlig som for 6600 år siden.

Det viktigste argumentet for at det er på tide å skrote det gamle treperiodesystemet, er at det helt ser bort fra menneskene.

Det siste tiårets DNA-forskning har tydelig vist at Europa er blitt befolket i tre ulike bølger. Menneskene i de ulike bølgene var genetisk mer ulike hverandre enn noen europeiske befolkninger er i dag, inkludert finner og sardiniere (som er de to befolkningene i Europa som står lengst fra hverandre genetisk).

En mer moderne inndeling av oldtiden vår ville være «jeger-, fisker- og sankertid», «det gamle Europas bondetid» og «indoeuropeisk tid». Et slikt treperiodesystem, basert på nyere forskning om hvordan mennesker faktisk har beveget seg, ville utgjort et stort skritt framover.

Men også et moderne treperiodesystem som bygger på «jegere», «bønder» og «indoeuropeere», må nyanseres.

Jegertiden besto av flere ulike innvandringsbølger. Den kulturen som laget Venus fra Willendorf – de såkalte gravettierne –, avløste tidligere grupper. Da istidens aller kaldeste periode var over, innvandret de overlevende fra sine tilfluktssteder i sør.

Bølge nummer to, bøndene, spredte seg ut i Europa over en periode på et par tusen år. I løpet av denne prosessen gjennomgikk

steinalderbøndene store kulturelle forandringer. For eksempel da de oppfant åket, hjulet, plogen og vognen, forbedret fartøyene sine til havs, begynte med industriell utvinning av salt, utvidet sine handelsnettverk og ble rammet av pestepidemier.

Også da bølge nummer tre, indoeuropeerne, overtok Europa, skjedde det i flere omganger.

De ulike innvandringsbølgene la seg lagvis oppå hverandre og blandet seg sammen. Blandingene var ikke alltid kjønnsnøytrale. DNA-analyser og isotoper tyder på at nyankomne bondekvinner på flere steder hadde en tendens til å få barn med jegermenn i høyere grad enn omvendt. Det var for eksempel tilfellet i Lepenski Vir ved Donaus bredder. Et liknende mønster ble gjentatt da indoeuropeerne kom. Den bølgen var dominert av menn, og de fikk ofte barn med kvinner fra den gamle europeiske bondekulturen.

Noen ganger gir arkeologer navn til ulike kulturer basert på stedet der de første funnene ble gjort, noe som oftest skjedde på 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet. Kulturen «gravettien» er for eksempel oppkalt etter funnstedet La Gravette i Frankrike.

De funnene av gravettien-kulturen som ifølge moderne dateringsmetoder faktisk er eldst, er imidlertid blitt gjort i den andre enden av Europa, på halvøya Krym ved Svartehavet.

Ofte finnes det flere konkurrerende navn på kulturminner som ser identiske ut. Det henger sammen med at arkeologer på 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet ofte var nasjonalistisk orientert og opptatt av sitt eget hjemland og sitt eget språkområde.

Andre kulturer er blitt oppkalt etter hvordan leirkrukkene deres så ut. «Den båndkeramiske kulturen» er ett av mange eksempler – de brukte snorer for å dekorere leirkrukkene sine.

Men det kan være problematisk å la leirkrukkenes utseende definere kulturen (eller «horisonten», som en del arkeologer foretrekker å si). Takket være ny DNA-forskning vet vi i dag at fedre og mødre i en kultur kan ha ulik bakgrunn. Ett eksempel er nettopp båndkeramikerne. De var en genetisk og kulturell miks som først oppsto i Øst-Europa.

Sannsynligvis var det mødrene som hadde hovedansvaret for å lage leirkrukker. Etnografiske studier av tradisjonelle folkegrupper peker entydig i den retningen.

Men mødrene kunne altså ha én bakgrunn, mens fedrene, som neppe befattet seg med keramikk overhodet, kunne komme fra en helt annen. Og det var i all hovedsak fedrene som definerte den nye kulturen og avgjorde hvilket språk som ble snakket, ifølge det den lingvistiske forskningen og DNA-forskningen nå viser.

Derfor kan det bli forvirrende å prøve å finne ut hvor en kultur har sitt opphav ut fra leirkrukkenes utseende.

Da er det bedre å veie hele det samlede bevismaterialet som er blitt funnet fram til i dag. Som nye dateringsmetoder med større presisjon enn tidligere. Eller DNA-analyser som viser hvordan mennesker faktisk har beveget seg, og som avslører at migrasjonsmønstre noen ganger har sett ulike ut for menn og kvinner.

Det er på tide med nye begreper og et nytt syn på vår forhistorie.