NARKOSENS HEMMELIGHETER Alt anestesilegen burde fortalt deg før du sovnet

Narkosens hemmeligheter

Lars Prag Antonsen

NARKOSENS HEMMELIGHETER

Alt anestesilegen burde fortalt deg før du sovnet

Narkosens hemmeligheter. Alt anestesilegen burde fortalt deg før du sovnet

© Spartacus Forlag / Forente Forlag AS, 2023

Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen, Wisuell design

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med: Garamond pro 11/14

Papir: Munken Print Cream 100 g

Trykk: Scandbook

Printed in EU

ISBN 978-82-430-1556-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

FORORD

16. oktober 1846 står tannlegen William Thomas Green Morton foran et fullsatt auditorium i øverste etasje på Massachusetts General Hospital i Boston i USA. I hendene holder han en liten, kulerund glassbeholder fylt med etergass. De trange, bratte benkeradene som omkranser den lille gulvflaten han står på, er tettpakket med fremstående vitenskapsmenn. Gjennom glasskuppelen i taket skinner høstsola og fyller rommet med lys. Klokka er snart halv elleve om formiddagen, og om noen få minutter skal han endre legevitenskapen for all fremtid.

I stolen ved siden av ham sitter pasienten, tjue år gamle Edward Gilbert Abbott, og skjelver nervøst. Abbott har en stor svulst på halsen, men Morton har lovet at den kan skjæres bort helt smertefritt. Kan det virkelig være sant? Kirurgi uten smerter?

Abbott synker sammen i stolen mens han puster inn søvndyssende gass fra Mortons glassbeholder gjennom et munnstykke. Sekundene tikker. Sekundene blir til minutter. Kirurgen som skal gjennomføre inngrepet, har mistet tålmodigheten. «Sir, pasienten din er klar», freser han mot Morton. Det tar nesten fire minutter før Abbott endelig sovner helt. Først da snur Morton seg rolig tilbake mot kirurgen og svarer sarkastisk: «Sir, pasienten din er klar.»

Publikum tror knapt sine egne øyne da kirurgens skalpell møter pasientens hud. Hvorfor skriker han ikke ut i smerter? Hvorfor våkner han ikke? Spørsmålene summer i lufta. Kommer han til å våkne igjen? Er han død? Både Morton og kirurgen vet at deres vitenskapelige omdømme står på spill. Flere har forsøkt liknende demonstrasjoner tidligere, men de aller fleste har feilet. Mislykkes de, vil de være latterliggjort og stemplet som bløffmakere for all fremtid. Lykkes de, blir de udødelige legender. Lettelsen og gleden må ha vært enorm da kirurgen la bort operasjonsutstyret, takket dr. Morton og proklamerte for de fremmøtte: «Mine herrer, dette er ikke humbug!» Publikum er i ekstase. «I dag har vi sett noe som vil gå verden rundt», utbryter en av tilskuerne, og han fikk helt rett. I løpet av få måneder var eternarkose tatt i bruk på operasjonsstuer verden over.

16. oktober 1846 er i dag kjent som Eterdagen og markerer et av de viktigste tidsskillene i medisinsk historie: begynnelsen på anestesiens tidsalder. På denne dagen demonstrerte William T.G. Morton at det er mulig å gjennomføre kirurgiske inngrep uten at pasienten lider, og at legevitenskapen har vunnet kontroll over smerten. På denne dagen viste han frem en oppfinnelse som bidro til helt ny forståelse av bevissthet og smerter – selve kjernen i hva det vil si å være menneske. På denne dagen endret han livet til hundretusenvis av mennesker som må bedøves og opereres. På denne dagen var han med på å endre historiens gang og bidro til mye av det som gjør samfunn fremgangsrike: friske barn, produktive arbeidsfolk og stridsdyktige soldater. Det er knapt mulig å forestille seg hvilken betydning anestesifaget har hatt for liv, helse og samfunn. På denne dagen gjennomførte han historiens første vellykkede offentlige demonstrasjon av narkose og la med det grunnlaget for hele anestesifaget slik vi kjenner det.

Eller gjorde han egentlig det?

For hva er narkose? Hva skiller bevissthet fra bevisstløshet? Og hva gjorde forfedrene våre i gamle dager – før bedøvelse var oppfunnet? Er det sant at man kan våkne midt i en operasjon? At man slutter å puste? At man kan dø?

I over ti år har jeg fått slike spørsmål av pasientene mine, og jakten på de gode svarene har ført meg ut på en litterær oppdagelsesferd

gjennom verdenshistorien. Underveis har jeg møtt på gale vitenskapsfolk og kloke filosofer. Jeg har funnet merkverdige eksperimenter og sprø oppfinnelser. Det har vært utagerende festing, vakker poesi og bitre konflikter i en verden full av tragedier, triumfer og tilfeldigheter.

Jeg har funnet ut hvorfor urbefolkningen i Sør-Amerika spyttet tygde kokablader i sårene til kameratene sine, og hvilken medisin som er det beste drapsvåpenet. Jeg har oppdaget hvilket medikament som er laget av urin, og lært hvordan man fjerner sin egen blindtarm. Jeg har skjønt at kokosvann er smart som bloderstatning, og hva atombomber har med narkosegass å gjøre. Jeg har til og med kommet litt nærmere svaret på hva narkose egentlig er.

Jeg skal ta deg med på anestesifagets utvikling fra et risikofylt og myteomspunnet håndverk til en trygg og moderne medisinsk spesialitet. Jeg håper og tror at boka kan berolige deg som synes narkose virker skremmende, og at du vil føle deg litt tryggere neste gang du, eller noen du er glad i, har behov for hjelp fra en anestesilege.

Boka er skrevet for alle som er nysgjerrige på hva anestesi og narkose egentlig er, og jeg er sikker på at selv erfarne anestesikolleger vil oppdage nye sider av faget sitt. Jeg håper du vil lære, le og reflektere – og forhåpentlig få svar på spørsmål du ikke engang visste du hadde.

Velkommen inn i anestesiens forunderlige verden!

del 1 VELKOMMEN TIL ANESTESIAVDELINGEN!

«Fokus!» sa jeg. «Pasienten vår er i ferd med å dø.» Både stemningen på operasjonsstua og oksygeninnholdet i pasientens blod sank i rasende fart. Pasienten var gråblek i huden, og hjertet slo gradvis langsommere – to faretruende varsler om at kroppen er tom for livsviktig oksygen. Sekundene tikket. Alarmene pep. For noen få sekunder siden hadde vi startet narkosen på helt vanlig måte. Nå var det ikke spesielt trivelig lenger. Det blir sagt at en anestesilege må kunne omstille seg fra ytterste kjedsomhet til ren panikk i løpet ett sekund, og det stemmer godt. Overgangen fra kaffepause til blokkerte luftveier og hjertestans er noen ganger ubehagelig kort.

Pasienten som lå foran meg på operasjonsbordet, het Gunnar og var en trivelig kar på 57 år. Han var i god form, og inntil nylig hadde han syklet til jobben hver eneste dag. I det siste hadde han vært plaget med brystsmerter og tungpust, men det brydde han seg ikke særlig om. Han følte seg frisk og så ingen grunn til å klage unødig. Dessuten var han en travel mann med hundre jern i ilden. Han hadde bedre ting å gjøre enn å løpe ned dørene på legekontoret.

Alt skulle brått endre seg et par uker tidligere. Da fikk han plutselig sterke brystsmerter mens han skuffet grus hjemme på gårdsplassen. Selv var han ikke særlig bekymret, men kona tvang ham til legevakten. Deretter gikk alt ganske fort. Han ble først sendt med ambulanse og blålys til lokalsykehuset. Legene der fant raskt ut at han hadde fått et stort hjerteinfarkt. Et hjerteinfarkt kan være livstruende og oppstår når blodårene som forsyner hjertet med oksygenrikt blod, går tett. Da får ikke hjertemuskelen nok blod. Hvis et hjerteinfarkt ikke behandles i tide, kan hjertet svikte eller i verste fall stanse helt.

Undersøkelsene på lokalsykehuset viste at hjerteinfarktet omfattet alle de tre store blodårene rundt hjertet. Behandlingen ble startet umiddelbart, men den ga dessverre ikke så gode resultater som legene håpet

på. Etter flere vurderinger og undersøkelser var konklusjonen klar. Han var utenfor akutt livsfare, men hadde fortsatt alvorlige symptomer. Hjertet fungerte ikke slik det skulle. I samråd med hjertekirurgene på Rikshospitalet besluttet de lokale legene at han burde hjerteopereres.

Gunnar ankom sykehuset dagen før operasjonen og fikk tildelt et rom på kirurgisk avdeling. Det var her jeg møtte ham for første gang. Det nærmet seg ettermiddag, og jeg gikk den vanlige runden for å hilse på pasientene som skulle opereres dagen etter. Da jeg kom inn på rommet hans, satt han i en lenestol og forsøkte å slappe av. Jeg presenterte meg, forklarte ham hva som skulle skje dagen etter, og stilte ham noen standardspørsmål: «Føler du deg i fin form? Har du noen kroniske sykdommer? Er du allergisk mot noe? Er det noe spesielt du tenker på?» Han ristet på hodet og var ikke særlig snakkesalig.

Moderne narkose starter allerede her – når vi prater med pasienten før operasjonen. Det er da vi legger grunnlaget for et trygt og effektivt pasientforløp. Et godt kirurgisk resultat starter alltid med at vi bedøver og opererer riktig pasient. Jeg fortalte Gunnar en historie jeg hørte av en svensk anestesisykepleier for mange år siden. Historien omhandlet en tunghørt pasient som lå på operasjonsbordet før narkosen da anestesisykepleieren spurte om hun kunne fjerne hans glasögon – brillene hans. Mannen ble livredd og utbrøt fortvilet: «Glassøyne? Nei! Øynene mine er helt fine! Det er kneet jeg skal operere!» Den stakkars pasienten sovnet inn i frykt for at de hadde tatt feil pasient, og at kirurgen skulle operere ut øynene hans. Det er altså ikke bare av høflighetsgrunner jeg hilser på pasientene mine.

Gunnar trakk på smilebåndet. «Det er egentlig bare én ting jeg er opptatt av», sa han. «Kommer jeg til å dø?»

«Ja», svarte jeg. Han skvatt til før jeg rakk å fullføre setningen. «Du kommer helt garantert til å dø – men det kommer nok ikke til å skje i forbindelse med narkose.» Han tok heldigvis spøken, og vi fikk oss en god latter. Det er mye god medisin i galgenhumor.

Når vi har forsikret oss om at vi snakker med riktig pasient, fortsetter vi denne preoperative vurderingen. Det er flere grunner til at vi gjør en preoperativ vurdering. For det første gir det oss oversikt over

pasientens helsetilstand. Noen er så syke at det er risikofylt å gjennomføre narkose, og da må vi fange opp dette på forhånd. Fordelen ved å bli operert må alltid være større enn risikoen ved å legges i narkose. For det andre får pasienten muligheten til å stille oss spørsmål. Kirurgi og narkose er uvant og skremmende for de aller fleste. Derfor er det viktig at vi tar oss tid til å avklare alle spørsmål og grublerier på forhånd.

Den siste delen av en preoperativ vurdering er å planlegge hvordan narkosen skal gjennomføres. Kanskje har du sykdommer som gjør at vi må være ekstra påpasselige? Kanskje må du utredes ytterligere før operasjonen? Kanskje må du ha spesielle medikamenter? Kanskje bør noen medikamenter unngås? Trygg narkose starter lenge før vi triller inn på operasjonsstua.

Noen ganger gjør vi den preoperative vurderingen i god tid før et planlagt kirurgisk inngrep. Andre ganger gjør vi en kortfattet versjon av samme vurdering i løpet av noen minutter når pasienten ankommer operasjonssalen hardt skadd etter en alvorlig trafikkulykke eller med et knivstikk i brystet. Noen ganger er hjerneoperasjonen planlagt i flere uker for å kartlegge hvordan en svulst kan fjernes på best mulige vis uten å ramme språkferdigheter og finmotorikk.

Pasienten kan være en nyfødt jente med en alvorlig hjertefeil som er uforenlig med overlevelse uten kirurgi, eller en hundre år gammel sykehjemsbeboer med ulidelige smerter etter et hoftebrudd. En levertransplantasjon kan kreve at du er i narkose i timevis, mens en brukket finger er reparert nærmest før du sovner. Har du gjennomgått en stor hjerteoperasjon, blir du liggende til overvåkning på sykehuset i flere dager. Om du skal fjerne en betent galleblære, reparere et navlebrokk eller fjerne mandlene, er du vanligvis ute av sykehuset før lunsj. Dette kalles dagkirurgi, og det betyr at du kan reise hjem allerede senere samme dag etter at operasjonen er gjennomført. Dagkirurgi er mulig takket være moderne kirurgi- og anestesiteknikker og utgjør over halvparten av alle operasjoner som gjøres i Norge i dag. I alle tilfelle er gode forberedelser nøkkelen til suksess. En god preoperativ vurdering gir bedre pasientbehandling gjennom hele sykdomsforløpet.

På selve operasjonsdagen tok vi Gunnar inn på operasjonsstua presis klokka 07.30 og la ham stabilt til rette på operasjonsbordet

midt i rommet. Han stirret tomt opp i taket. Vi småpratet litt mens vi klargjorde utstyret. «Har du fått sove litt i natt, da?» spurte jeg. Han svarte kort at han var mer opptatt av om jeg var uthvilt. Han hadde ikke det samme glimtet i øynene i dag.

Jeg lurer ofte på hvordan operasjonsstua fortoner seg for pasientene mine. Veggene er hvite og sterile. Lyset er kaldt og intenst. Lukten av desinfeksjonssprit henger i lufta. Det klirrer skarpt i metallinstrumenter. Rundt i rommet svever grønnkledde skikkelser i fotsid frakk. De har ansiktet tildekket med munnbind, og de mumler merkelige ord. Diatermi. Laparoskopi. Sevofluran.

Kirurgen som skulle operere, tittet inn på operasjonsstua og lurte på om vi snart var klare til å starte operasjonen. Jeg svarte at vi trengte et par minutter til. Han nikket kort og forsvant ut igjen. «Ok, vær kjappe, da.»

Jeg så at Gunnar begynte å bli utålmodig der han lå. Han ville nok få det overstått raskest mulig. «Jeg vil bare bli ferdig – jakt med gutta neste uke. Kun egen begravelse er gyldig fravær», sa han. Så korrigerte han seg selv. «Det betyr ikke at jeg ønsker gyldig fravær.» Han ble alvorlig. Underleppa skalv. «Har vært tradisjon i 23 år. Betyr mye for meg, den gjengen der.» Jeg dunket ham forsiktig i skulderen. «Kanskje du rekker de siste dagene», sa jeg. Vi trodde ikke helt på det, noen av oss.

Jeg koblet Gunnar til utstyret som overvåker hjerte, blodtrykk og oksygeninnhold i blodet mens flere rare ord summet i rommet. Preoksygenere. Mandreng. Kapnograf.

Når du ligger i narkose, skjer det store fysiologiske forandringer i kroppen. Det mest åpenbare er at du blir bevisstløs og ikke merker smerte. I tillegg påvirkes blant annet de områdene i hjernen som regulerer pust, puls og blodtrykk. Det betyr at du slutter å puste, at hjertet slår roligere, og at blodtrykket synker. For å gjennomføre trygg narkose må vi med andre ord passe godt på at du har nok oksygen i blodet, at hjertet slår i normal rytme, og at blodtrykket holdes normalt.

Oksygeninnholdet i blodet blir overvåket med et pulsoksymeter. Et pulsoksymeter ser ut som en liten klesklype som festes på pekefingeren. Det sender små lyssignaler inn gjennom de minste

blodårene – kapillærene – og overvåker om blodet inneholder nok oksygen. De første pulsoksymetrene ble utviklet i Japan og USA i 1970-årene og har vært en sentral del av anestesiovervåkning i førti år. Før pulsoksymeterets tid brukte anestesilegene pasientens farge på hud og slimhinner som viktigste indikator på oksygenstatus. Blålig farge i hud og på lepper betyr at pasientens oksygennivå er for lavt. Slike kliniske tegn er fortsatt viktige, men pulsoksymeteret gir oss muligheten til å overvåke oksygenstatus kontinuerlig. På den måten kan vi oppdage og behandle sviktende oksygenforsyning mye tidligere enn før.

Hjertefrekvensen din blir monitorert med et EKG – elektrokardiogram. Et EKG-apparat registrerer elektriske signaler fra hjertet gjennom små klistrelapper med elektroder som vi fester til brystkassen din. På den måten får vi informasjon om hjertefrekvens og hjerterytme. De første forløperne til dagens EKG-maskiner ble utviklet allerede på slutten av 1800-tallet. I dag har EKG en viktig plass overalt i medisinfaget.

Blodtrykket måler vi ved å koble på en oppblåsbar mansjett rundt armen, omtrent slik fastlegen din gjør det, bortsett fra at vårt apparat gjør det automatisk med noen minutters mellomrom. Hos svært syke pasienter der nøyaktig blodtrykkskontroll er avgjørende, bruker vi invasiv blodtrykksmåling. Det vil si at vi stikker en nål i håndleddspulsåren og trer inn en hul plastkanyle. Kanylen kobler vi til en elektronisk trykkmåler som måler blodtrykket fra hjerteslag til hjerteslag. Signalet vises på pasientmonitoren som en tynn, rød strek som beveger seg rytmisk opp og ned i takt med hjerteslagene. På den måten kan vi følge blodtrykket fra slag til slag og justere medisiner hvis blodtrykket faller eller blir for høyt.

Den første blodtrykksmålingen vi kjenner til, ble utført av den engelske pastoren og vitenskapsmannen Stephen Hales i 1733. Han målte blodtrykket på en hest ved å føre et tynt glassrør inn i en av hestens leggpulsårer og beskrev hvordan blodsøylen steg og sank i takt med hjertets pulsslag. Likevel skulle det gå over hundre år før blodtrykksmåling ved hjelp av blodtrykksmansjetter slik vi kjenner dem, ble vanlig.

Da alt utstyret var koblet på Gunnar, og tallene på overvåkningsskjermen så fine ut, var det tid for å gå videre til neste post på programmet. Jeg tok tak i høyrehånda hans, vred litt på den og valgte meg ut en tynn blodåre som snodde seg under huden på håndbaken. Jeg varslet ham om at det ville komme et lite stikk, men han la knapt merke til det. Snart var den intravenøse kanylen – et lite, tynt plastrør som er stukket inn i en blodåre ved hjelp av en nål – trygt plassert og teipet fast i huden. Gjennom en slik kanyle kan vi gi medisiner, væske og blod rett inn i blodsirkulasjonen. «Nå skal du få litt medisiner å slappe av på», sa jeg og fant frem medikamentsprøytene for å starte narkosen.

Moderne narkose har tre hovedkomponenter: smertestillende medisiner for å bli smertefri, sovemedisiner for å bli bevisstløs, og ofte også muskelrelakserende medisiner for at muskulaturen i kroppen skal bli avslappet.

De kraftige medikamentene virket raskt, og snart var Gunnar på vei inn i drømmeland. Øynene gled sakte igjen, og han pustet langsommere. Jeg så at han fikk et undrende drag over ansiktet, og det var tydelig at han grublet på noe. «Er det virkelig dette du driver med hele dagen, doktor? Forgifter folk?»

Ordet anestesi har gresk opprinnelse (αναισθησία) og betyr «uten følelse». Vi finner ordet i tekstene etter Hippokrates tre hundre år før vår tidsregning og hos den greske militærlegen Pedanius Dioskorides rundt år 50. Den britiske kirurgen John Elliotson brukte ordet i 1843, mens den amerikanske legen (og multitalentet) Oliver Wendell Holmes reintroduserte begrepet kort tid etter Mortons eterdemonstrasjon i 1846. Siden den gang har det vært i vanlig bruk.

Også ordet narkose stammer fra gresk (ναρκόω) og betyr «følelsesløshet» eller «å gjøre nummen». I de tykke anestesilærebøkene heter det at narkose er en «reversibel tilstand av bevisstløshet, smertelindring, immobilisering og hukommelsestap indusert av narkotiske medisiner». Betegnelsen narkose er godt innarbeidet og brukes fortsatt i dagligtale. I faglig sammenheng bruker vi gjerne generell anestesi.

Narkose er bare én av flere måter å bedøve pasienter på, og i dag utføres mange typer kirurgiske inngrep med en annen type bedøvelse

enn narkose. Med lokalbedøvelse kan vi bedøve en finger, en tå eller et lite hudområde når vi skal skjære bort en føflekk eller sy noen sting. Brudd i armer og bein kan opereres på plass mens du er smertelindret med regional bedøvelse. Da bruker vi samme type lokalbedøvelse, men vi injiserer den noen centimeter dypere under huden rundt de tykke nervene som styrer armer og bein. På den måten blir hele armen så følelsesløs at kirurgen kan operere uten at du trenger sovemedisin. Hvis det er hånda di som skal opereres, så er det strengt tatt bare hånda di som trenger bedøvelse.

Med nevroaksial bedøvelse kan vi med et lite nålestikk i ryggen sette lokalbedøvelse som gjør deg smertefri fra magen og ned. Nevroaksial bedøvelse er kanskje best kjent som spinalbedøvelse eller epiduralbedøvelse og går ut på å stikke en tynn nål inn mot hulrommet som omgir ryggmargen og sette lokalbedøvelse der. Da bedøves de største nervene til hele underkroppen. På den måten kan inngrepet gjøres mens du er våken, og uten bivirkningene narkose kan ha. Keisersnitt og hofteoperasjoner utføres gjerne på denne måten.

Når du ligger i narkose og har fått sovemedisiner, smertestillende medisiner og muskelrelakserende medisiner, slutter du å puste. Da må vi puste for deg. Når vi starter narkose, holder vi vanligvis først en myk plastmaske med oksygen over munnen og nesen din. Plastmasken kobler vi til en ventilasjonsbag, og ved å klemme på ventilasjonsbagen blåser vi frisk luft ned i lungene.

Når du sover dypt, fører vi et tynt plastrør ned i luftveiene. Det finnes ulike typer av slike plastrør. Det enkleste er en larynxmaske. Den er laget av myk plast og plasseres nederst i svelget og inn mot åpningen til luftrøret. Alternativet er en endotrakealtube. En endotrakealtube føres inn gjennom munn eller nese og plasseres helt ned i øverste del av luftrøret.

Enden av plastrøret kobler vi til en pustemaskin, et anestesiapparat, og på det apparatet kan vi stille inn blant annet hvor dypt og hvor fort du skal puste. Vi kan også tilføre ren oksygen eller narkosegass. Det finnes flere ulike varianter av plastrørene, og kunnskap om bruken av disse er blant anestesilegens aller viktigste kompetanseområder.

Det var akkurat denne livsviktige prosedyren jeg slet med nå. Gunnar var på vei inn i narkose før hjerteoperasjonen. Han var bevisstløs, og han hadde sluttet å puste. Jeg hadde ventilert ham med maske og bag, men nå begynte det plutselig å bli vanskelig. Han var helt prisgitt at jeg plasserte endotrakealtuben med friskt oksygen korrekt ned i luftrøret hans. Men jeg fikk det ikke til. Det blinket rødt i tallene på skjermen og pep intenst i alarmer. Nå var hvert sekund viktig. Det er spesielt å føle at noens liv renner ut mellom ens egne hender, og heldigvis skjer ikke dette ofte.

Omsider klarte jeg å plassere endotrakealtuben trygt der den skulle. «Pasienten er intubert», sa jeg. Det er ikke mange centimeterne fra munnen og ned til inngangen av pusterøret, men Gunnar hadde et trangt og hovent svelg som gjorde det vanskeligere enn vanlig. Jeg koblet ham hurtig til anestesiapparatet og konstaterte fort at brystkassen hans hevet seg hver gang jeg blåste inn luft med ventilasjonsbagen. Oksygeninnholdet i blodet steg langsomt tilbake til normalverdiene, og hudfargen gikk fra gråblå til rosa. Alle pustet (!) lettet ut. Jeg kastet et blikk på innstillingene og konstaterte at alt så bra ut. Vi fortsatte anestesiforberedelsene. Ved store og langvarige operasjoner trenger pasienten et sentralt venekateter. Et sentralt venekateter er en stor utgave av en intravenøs kanyle og stikkes vanligvis inn i en av de store venene på pasientens hals. Det kan se litt ubehagelig ut om man ikke vet hva som skal skje.

Jeg tok frem en lang nål og vred Gunnars hode lett mot venstre. Med venstre hånd følte jeg meg frem mot punktet jeg skulle stikke i. Med høyre hånd tok jeg sprøyta med nåla på og førte den sakte inn rett ved siden av min egen pekefinger. Nåla gled sakte innover tre–fire centimeter til sprøyta med sterilt saltvann ble fylt med blod – tegnet på at nåla har truffet en av de store blodårene slik den skal. Deretter førte jeg inn selve plastkanylen og plasserte den dypt inne i blodåren, helt ned mot inngangen til hjertet, før jeg trakk ut nåla og kastet den i den gule plastboksen der vi kaster alt blodig engangsutstyr.

Noen minutter senere var Gunnars overkropp vasket og tildekket sterilt med grønn operasjonsduk. «Da kan dere begynne», sa jeg og nikket til kirurgene som sto klare til å åpne Gunnars brystkasse for å starte inngrepet.

Moderne anestesi er langt mer enn bare narkose og bedøvelse. I dag omfatter anestesifaget fire store medisinske fagområder: anestesi, akuttmedisin, smertemedisin og intensivmedisin. Vi kaller det anestesiens fire søyler, og det er derfor du finner oss anestesileger overalt i helsevesenet. Hver eneste dag, sammen med gode kolleger fra alle medisinske spesialiteter, bidrar vi til å redde tusenvis av menneskeliv over hele verden. Du finner oss i akuttmottaket klokka tre på natta mens vi utfører hjerte/lunge-redning på pasienter med et hjerte som har stoppet, og i grøftekanten hos motorsyklisten som ligger krøllet rundt autovernet på E6 – livløs og blodig. Du finner oss på operasjonsstua når premature tvillinger blir født med keisersnitt, hos den bekymrede bestefaren med tarmkreft og den unge, spreke tobarnsmoren som må operere vekk en ondartet hjernesvulst. Du finner oss dinglende i en vaier under redningshelikopteret når seilbåten tar inn vann sør for Færder fyr, og når vinterstormen nådeløst kaster fiskebåten mot fjæresteinene i havgapet utenfor Hammerfest. Du finner oss henslengt på pauserommet med beina høyt og en stor kopp kaffe i hver hånd og i gul smitteverns-romdrakt ved siden av intensivsenga etter at vi har avsluttet respiratorbehandlingen og fortalt barnebarna at morfar tapte kampen mot covid-19.

Vi anestesileger er ikke så gode på å diagnostisere kompliserte og sjeldne tilstander. Vi er ikke alltid de sympatiske og tålmodige legene som tar den lange, dype samtalen. Og nei, vi har ingen genuin interesse for avføringsplagene dine. Dessverre. Jobben vår er å passe på deg i de kritiske øyeblikkene, akkurat når du for harde livet prøver å unngå å dø, og da er vi ganske gode å ha. Når du er våken og stabil, er det andre leger og sykepleiere som overtar, og de gjør jobben mye bedre enn oss. På en indremedisinsk avdeling eller på et langtidsopphold med rehabilitering er ambisjonsnivået heldigvis litt høyere enn at du er våken og puster. En kort applaus synes jeg likevel vi fortjener: Skal du overleve på lang sikt, må du i første omgang overleve på kort sikt. Jeg pleier å si at anestesilegens viktigste oppgave er å sørge for at pasienter som holder på å dø, ikke gjør det.

Det virker kanskje underlig at et fagfelt som først og fremst var opptatt av smertelindring, i dag er involvert på så mange forskjellige

arenaer. For hva har narkose med prehospital hjertestansbehandling å gjøre? Og hvorfor har anestesilegen en av nøkkelrollene i behandlingen av hardt skadde pasienter og hos respiratorpasientene på intensivavdelingen? Svaret skal du få om litt.

Gunnars operasjon gikk etter planen. Hjertekirurgene reparerte blodårene rundt hjertet slik at blodforsyningen til hjertemuskelen igjen fungerte (nesten) som normalt. Nå var brystkassa lukket på vanlig måte med tykke ståltråder gjennom brystbeinet og tynne, vanlige tråder i huden. En liten, hvit bandasje på størrelse med et lommetørkle var alt som røpet at vi for få minutter siden kikket rett inn på et nyoperert, bankende menneskehjerte.

Jeg skrudde av sovemedisinene og gjorde klart for å flytte Gunnar tilbake i sykehussenga han lå i da vi trillet ham inn på operasjonsstua samme morgen. Vi kjørte ham inn på oppvåkningsavdelingen, der to intensivsykepleiere sto klare til å ta ham imot. Jeg ga dem en grundig rapport om operasjonen og om hva som hadde skjedd underveis. Nå skulle de ta over stafettpinnen.

Senere samme kveld begynte Gunnar å våkne til, og alt så helt fint ut. Jeg koblet fra respiratoren og fjernet endotrakealtuben slik at han kunne våkne helt og puste selv. «Hvordan har du det?» spurte jeg. Han var fortsatt ganske omtåket. «Vi kan prates mer i morgen», foreslo jeg. Han ga meg tommel opp før han snudde seg og sov videre.

Morgenen etter satt Gunnar i senga med en kaffekopp og smilte som om ingenting hadde hendt. «Takk for hjelpen», smilte han. «Jeg føler meg som et nytt og bedre menneske.»

I magiske øyeblikk som dette er det fantastisk å være anestesilege. Jeg slutter aldri å forundre meg over hva moderne anestesi gjør oss i stand til å utrette. Ta et steg tilbake og tenk grundig over hva som faktisk skjer: Vi legger et levende menneske på et operasjonsbord og forsikrer om at alt skal gå bra. Vi kobler opp høyteknologiske apparater og måler hvordan hver minste del av kroppen fungerer.

Vi påfører en kontrollert forgiftning med så kraftige medisiner at pasienten mister bevisstheten og slutter å puste. Kirurgen reparerer hjertet, lungene, hjernen, tarmene, knoklene, blodårene eller andre kroppsdeler som måtte ha behov for en oppgradering. Når inngrepet

er gjennomført, våkner pasienten i løpet av noen minutter eller timer. Alt sammen uten at hen har følt smerte eller husker noe som helst. Noen timer eller dager senere – avhengig hva slags inngrep som er gjennomført – er pasienten vanligvis på beina og ute av sykehuset. For få tiår siden ville det hele blitt betraktet som et mirakel. La oss spole noen tusen år tilbake og se hvordan historien om anestesi begynte.