AUDR – Kvinneliv i vikingtid

Kim Hjardar

AUÐR Kvinneliv i vikingtid

Auðr. Kvinneliv i vikingtid © Spartacus Forlag 2022 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Omslagsdesign: John Schneider-Sætrang Omslagsfoto: Forside: Espen Winther, John Lee, Roberto Fortuna, Kira Ursem, Gabriel Hildebrand, bakside: Roberto Fortuna, Kira Ursem Bokdesign og sats: Ruben Solér / Punktum forlagstjenester Kart: Illustrert Historie/Kim Hjardar Satt med: Garamond Premier Pro 11/13 Papir: Magno Satin 130 g Trykk: Balto Print UAB Printed in Lithuania

ISBN 978-82-430-1209-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold Prolog Aud den djuptenktes gjestebud

8

Del 1 Barndom og u ­ ngdomstid

12

Håndverkeren

25

Mulighetenes verden?

30

Seksualitet og samliv

42

Del 2 Voksenliv

56

Kvinner i krig

78

Skaldekoner og runeristere

89

Krigen i Irland

98

Bryllup og ekteskap

100

Den urbane kvinnen

124

Den religiøse kvinnen

130

Kvinnen som legekone

152

Fødsler og barn

158

Del 3 Alderdom

164

Døden og livet etter ­døden

178

Kildene til kvinner i vikingtid

196

Noter

200

Kilder og litteratur

210

Stikkordsregister

217

Bildekred og register

223

Prolog

Aud den djuptenktes gjestebud Dagen var endelig kommet da Olav Torsteinson og Alv­ dis skulle gifte seg. Det var innbudt til stort gjestebud på gården Hvamm i Dalir på Vest-Island.

Utpå ettermiddagen, da alle gjestene var samlet, trakk Aud – Olavs bestemor – til side forhenget i sovekammeret sitt. Med ustø ben steg hun ut og frem mot forsamlingen som stod i halvmørket og ventet.

I det flakkende lyset fra ildstedet ble et ansikt preget av tid, sorg og av levd liv, tydelig. Vi kan se henne for oss. Øynene hennes var mørke og intense og tiltrakk seg oppmerksomheten til alle som var til stede.

De betraktet henne, og hun betraktet hver og en av dem nøye tilbake. Hun rettet seg opp så langt det gikk og steg med fastere skritt gjennom rommet og bort til hver enkelt. Først til barnebarnet Olav og så til brødrene sine og deretter alle de største høvdingene på Vest-Island. De mektige 8

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

mennene senket blikket i ærefrykt etter hvert som hun kom mot dem. Sagaen forteller at hun tok hver og en av dem i hendene, holdt dem så fast hun kunne, så dem i øynene og takket dem for at de var kommet. De fulgte henne deretter inn i gildehallen hvor det var dekket opp med mat og drikke, alt på hennes bekostning.

Aud ble hjulpet opp i høysetet av brødrene sine, og det var helt stille i hallen mens hun satte seg til rette. Så harket hun litt, og med sprukken stemme sa hun: «Jeg tar til vitne brødrene mine, Bjørn og Helge, og alle vennene og frendene våre som er her til stede, at jeg gir denne gården, med alt den inneholder, til Olav, min sønns sønn, til odel og eie.»1 Så reiste hun seg og sa hun ville trekke seg tilbake til kammerset sitt. Olav tok Aud ærbødig ved armen og ledet henne ned fra høysetet, så gikk hun selv videre høyreist og verdig mot kammerset. Hun stoppet kort opp i

døren og så seg tilbake, og sa så at alle skulle more seg og spise og drikke det de likte, og at øl også skulle bli delt ut til allmuen, så de også kunne få ta del i gleden på en dag som denne.

Da Olav gikk til kammerset for å se til henne neste morgen, fant han henne som vanlig sittende oppreist i sengen, men denne gangen uten liv. Olavs bryllupsskål og Auds gravøl ble så drukket samtidig.

På den siste dagen av gjestebudet ble Auds kropp ført til en gravhaug som var blitt reist for henne. Hun ble lagt i et skip oppi haugen, og mye gods ble lagt inn sammen med henne, før haugen ble dekket med jord.2 Slik avslutter Laksdøla saga sin fortelling om Aud den djuptenkte, eller «kloke» som det også kan bety. En av Islands mektigste personer døde etter et langt og begivenhetsrikt liv, og etter å ha bekostet et overdådig gjestebud for sin eneste sønnesønn, og gitt ham alt hun eide i arv. Jeg skriver person, og ikke kvinne, fordi det ikke vil vært like tydelig hvilken status Aud hadde om jeg hadde skrevet «Islands mektigste kvinne». Var det bare kvinner hun ble sammenlignet med, ville det i så fall ikke ha ytt henne rettferdighet. Aud var en selvstendig, rik og mektig høvding med store eiendommer på Island da hun døde.

Hun ble ifølge Laksdøla saga hauglagt i et skip med stort gravgods. Hun bekostet gjestebud og hadde allierte blant andre mektige menn. Det sies at det var hun som først bosatte Breidafjord, et område på Vest-Island, mot slutten av 800-tallet.

Ulike norrøne og islandske kilder fra 1100-, 1200- og 1300-tallet beskriver henne som den kvinnelige opphavsfiguren til mange av de mektigste familiene på Island. I

Islendingabok, som er en familie- og kirke­ historie fra Island komponert mellom 1120 og 1133, hevder historikeren Are Frode Torgilsson (1068–1148) at han er en direkte etterkommer av Aud, og lister også opp Islands tredje biskop, Torlak Runolvsson (1086–1133), som en av hennes etterkommere.3 Aud fremstår tydelig som en kvinnelig høvding med reell makt og prestisje knyttet til sitt navn. Hun representerer den ypperste posisjonen en kvinne kunne oppnå i vikingtiden, og hun var i tillegg til en politisk leder også en religiøs leder.

Men Aud var ikke alene om å oppnå posisjoner man normalt har tenkt var forbeholdt menn i vikingtiden. Vi skal følge Aud, så langt det lar seg gjøre, fra hun som barn vokste opp i Norge, ble med familien over havet til Suderøyene (dagens Hebridene) som en av konene til vikingkongen i Dublin, som kongemor og flyktning i Skottland og som bosetter på Island. Men vi skal også se på andre kvinneskjebner og de livsmuligheter Aud og andre kvinner kunne ha hatt og andre valg de kunne ha tatt. De mange eksemplene viser at vikingtiden var en epoke full av muligheter, også for kvinner som ville endre og berike sine liv. En verden hvor teknologiske nyvinninger innen skipsteknologi gjorde reiser enklere og mer tilgjengelig, førte til muligheter for handel, krigføring og plyndring og rikdom for mange. Når nytt jordbruksland ble oppdaget eller erobret, kunne både kvinner og menn finne seg nisjer hvor de kunne utfolde seg. Seilførende skip åpnet opp store områder rundt Nordsjøen, Atlanterhavet, Østersjøen, Svartehavet, Kaspihavet og Middelhavet for initiativrike vikinger, menn og kvinner, på begynnelsen av 800-tallet.

aud den djuptenktes gjestebud

9

Del 1

Barndom og ­u ngdomstid Forventningene til kvinner formes allerede fra barndommen av, og videre inn i tidlig voksenliv. Kvinnene i vikingtiden ble formet av de idealene og forventningene samfunnet la på dem. Kvinner spilte selv en avgjørende rolle som kunnskapsformidlere, oppdragere og bevarere av samfunnets verdier. Det var de som sørget for at unge jenter og gutter gjennomgikk en vellykket sosialisering inn i samfunnets normer, praksiser og atferdsmønstre, som vil si at de fikk både praktisk og normativ opplæring. Hva med Aud, hvilke muligheter fikk hun? La oss se nærmere på dette i denne første delen.

Ingen kilder kan fortelle når Aud ble født, så her må vi bare foreslå et sannsynlig års­ tall. Aud ble giftet bort rundt 853. En normal «giftealder» for en kvinne var mellom 13 og 16 år. Aud kan dermed ha blitt født en gang mellom 835 og 840.

Hva ventet en jente etter fødselen? Selvfølgelig var både gutte- og jentebarn viktige for foreldrene og for samfunnet, men de ble sett på som uferdige mennesker. De hadde ikke kraften og styrken til en ansvarlig 12

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

voksen. Barndommen var derfor ikke en høyt ansett epoke i et menneskes liv, den var bare et stadium på veien til voksenlivet.

Gutter og jenter kunne ikke bli hva de ville.

Som regel skulle jentene jobbe på gården og ta seg av husholdningen, mens guttene etter hvert skulle ha ansvaret for alt som foregikk utenfor gården.

Aud og hennes søster og brødre må ha fått en av de beste opplæringen man kunne tilby et menneske i Norge den gangen. De tilhørte en privilegert samfunnsklasse som

var bereist, rik og vel etablert på toppen av det norrøne samfunnet. I de islandske ættesagaene kommer dette tydelig frem i presentasjonen av Auds familiære forhold.

Hennes far Kjetil er omtalt i Laksdøla saga, Øyrbyggja saga og Eirik Raudes saga.4 Detaljer om hans ættelinje og familie finnes også i Landnåmsboken.5 I Laksdøla saga innledes fortellingen om Aud med en kort oppsummering om Kjetils familie: «Kjetil Flatnev [Flatnese], sønn av Bjørn Buna, var en mektig og ættstor herse i Norge. […]

Kjetil Flatnev var gift med Yngvild, datter av Kjetil Vær, som var en ypperlig mann. De hadde fem barn, to sønner og tre døtre.» En herse er en betegnelse brukt om de fremste storbøndene i Vest-Norge, og de kontrollerte store landområder, handel og ressurser.

Barna i den jordeiende klassen ble oppdratt og utdannet på gården til foreldrene eller hos fosterforeldre hvor de kunne lære spesialkompetanse og nyttige ferdigheter.

Mange barn ble brukt som brikker i politiske spill, og ofte måtte de vokse opp langt fra sin egen familie. Dette gjaldt både gutter og jenter, selv om det nok var guttene som ble satt bort, mens jentene i hovedsak ble værende hjemme til de giftet seg.

At både jenter og gutter var like viktige, er en sannhet med modifikasjoner. Mye tyder på at det var et tydelig kvinneunderskudd i Norden i vikingtiden. En årsak var tradisjonen med at mektige menn kunne ha mange kvinner, både som parnere og som ledd i sin politiske alliansebygging.

En annen, kanskje viktigere, grunn var at mange færre jentebarn vokste opp i forhold til guttebarn. Ressursene var knappe for folk flest, og om valget måtte tas om å fostre opp en ekstra jente eller en ekstra gutt, var valget å satse på gutten. Vi ser derfor spor av en aktiv seleksjon, som trolig ikke var uvanlig i den typen samfunn.

I sagaene og i lovmaterialet møter vi begrepet bera út – bære ut – som i den norrøne konteksten betyr å sett ut barnet i naturen, for enten å bli funnet av andre eller for å dø.

Det var det mannlige overhodet som avgjorde dette.6 Men det var skambelagt å sette ut barn.7 Det signaliserte at man manglet ressurser til å ale det opp, eller at kvinnen hadde født et vanskapt barn, og at man dermed hadde sluppet onde makter inn på den gravide. Sagaene nevner skavanker, skader eller sykelig utseende som årsaker til at barn ble satt ut. Fattigdom synes likevel å være den vanligste årsaken.

Abraham ben Jakob (Ibrahim ibn Ya’qub), en jødisk reisende fra Spania som kom til den danske vikingbyen Hedeby i dagens Slesvig i 960-årene, skriver at overskuddsbarn simpelthen ble kastet i havet.8 Også gamle og syke kunne «bæres ut» i dårlige tider for ikke å være en byrde. Denne skikken var en sikkerhetsventil for et samfunn hvor man ikke kunne ta seg råd til å ta seg av dem som ikke kunne bidra eller forsørge seg selv i krisetider. Det ville kunne føre til hele samfunnsgruppens undergang.

I de kristne lovene ble utbæring av barn eksplisitt forbudt, men kristning betydde ikke alltid at skikker endret seg. I sin ­Islendingabok forteller Are Frode Torgilsson at en av kompromissene som ble inngått da man vedtok å innføre kristendommen på Alltinget, var å fortsette å tillate barneutsetting.9 I Gunnlaug Ormtunges saga finner vi en passasje om dette relatert til fødselen til den kvinnelige hovedpersonen i sagaen, og en av Auds etterkommere, Neste oppslag: Barna i den jordeiende klassen ble oppdratt og utdannet på gården til foreldrene eller hos fosterforeldre hvor de kunne lære spesialkompetanse og nyttige ferdigheter.

barndom og ­ungdomstid

13

14

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

barndom og ­ungdomstid

15

Helga den fagre.10 «Om sommeren skulle Torstein fare til tings; men før han dro hjemmefra, sa han til Jofrid: ’Det er jo så, at du er med barn; føder du et jentebarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det opp.’» Forfatteren bryter så inn for å forklare for leseren: «Det var skikk den gang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å sørge for, satte barnene ut; men det gjaldt likevel alltid for ille gjort [lite ærefullt].»11 Torstein var imidlertid en rik mann, så skikken kan også ha vært i bruk i de høyere sosiale lag.

Isåfall er det ren seleksjon som er årsaken.

Kanskje var det økonomiske hensyn som spilte inn, for eksempel tradisjonen med medgift. Det var langsiktige utgifter knyttet til jentebarn, som noen vegret seg for, spesielt om man hadde jentebarn fra før.

At man foretrakk sønner synes også runeinnskripsjonene fra de mange minnesteinene i Sverige å tyde på. Her er det nevnt påfallende mange flere brødre enn søstre som arveberettiget. Trolig var ingen barn formelt medlem av en familie og kunne få beskyttelse før det var blitt akseptert av faren eller familieoverhodet, selv om det må ha vært svært uvanlig å avvise barn født inn i formelle forhold.

Barn som ble født i vikingtiden, måtte uansett være både friske, sunne og ønsket, hvis de skulle ha gode sjanser for å overleve.

Barn født om vinteren når det var kaldt og lite lys, kunne lettere bli syke, eller det kunne være vanskelig å skaffe næring nok til moren sånn at hun opprettholdt melkeproduksjonen. Mange barn levde kanskje bare i noen timer etter at de ble født. Spedbarnsdødeligheten lå på mellom 30 og 60 prosent, noe som er normalen for samfunn uten moderne medisin.12 I noen av vikingenes bysamfunn synes derimot tallene å ha vært noe lavere. I Jorvik (York) 16

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

i England antar man at om lag 17 prosent av befolkningen døde før de hadde nådd femårsalderen. Rundt 16 prosent av de som overlevde de første fem årene nådde aldri 20-årsalderen.13 Til sammen nådde over en tredjedel av befolkningen aldri voksen alder i vikingtiden, de fleste av disse var kvinner. På runesteiner i det sentrale Sverige nevnes opptil seks sønner i én familie, men aldri mer enn to døtre.14 Studier av skjelettlevninger viser også at mange barn led av underernæring i barndommen. I av Sverige ser det ut til at opptil 7 prosent av mennene var underernært som barn, sammenlignet med 37 prosent av kvinnene.15 Den grusomme sannheten er vikingen forskjellsbehandlet kjønnene. Jentebarn fikk mindre mat enn guttebarn, og betydelig færre jenter en gutter overlevde barneårene.

Da Aud ble født, var det i prinsippet opp til Kjetil, som familiens overhode, å bestemme om hun skulle gis mulighet til å vokse opp. Heldigvis for Aud og hennes to søstre ble de født inn i en ressurssterk familie som kunne mette mange munner.

Aud fikk derfor leve. Etter fødselen ble hun båret ut av kvinnehuset og inn til hallen hvor Kjetil og mange andre familie­ medlemmer, venner og allierte av Kjetil var til stede. Kanskje en skald underholdt med musikk, dikt og fortellinger om Kjetil og hans families bedrifter. Drikke ble servert i rikt monn ved slike anledninger.

Så ble den lille bylten pakket ut og lagt ned på et behagelig saueskinn ved føttene til Kjetil. Kjetil gransket henne nøye, snudde henne rundt, kjente på lemmene hennes. Så løftet han henne høyt opp og viste henne frem til gudene og folkene i hallen og erklærte høyt, så alle hørte det, at barnet var hans. Deretter satte han

henne på fanget sitt, og hun var dermed akseptert (knesatt).

Det finnes faktisk et historisk øyenvitne til en seremoni der et barn ble knesatt. I år 850 hadde en gruppe vikinger slått leir ved en av de store elvene som renner igjennom dagens Russland. Den arabiske skriveren Ibn Rustah forteller at blant dem var en arabisk reisende som deres gjest.16 Han var vitne til at det var stor spenning i leiren; en av mennene skulle når som helst bli far, slik som Kjetil i vår historie. Kvinnene i leiren gikk frem og tilbake mellom teltet med vann fra kjelene som putret over ilden, mens mennene satt alvorlige rundt bålet og ventet. Etter en tids venting kom beskjeden – en gutt var født! Vikingene brølte høyt og slo på skjoldene sine. Så kom en av de eldre kvinnene i følget bærende ut med gutten. Hun la ham naken ned på en skinnfell foran faren og gikk sin vei. Faren gikk frem til gutten og gransket ham nøye.

Så dro han sverdet sitt av skjeftet, kastet det på bakken foran gutten og sa høyt så hele forsamlingen hørte det: «Jeg etterlater deg ikke noen eiendom, du har bare det du kan ta med dette sverdet.» Så satte han gutten på fanget sitt og ga ham navn.

Nå fikk ikke Kjetil en sønn denne gangen, og han var i tillegg ikke leder av et omflakkende krigerfølge uten egen jord. Han var en bofast herse med stor jordrikdom.

Seremonien var også innendørs, men ellers var nok ritualet relativt likt, må vi tro. Til forskjell fra den omflakkende vikinghøvdingen var en velskapt jente en viktig kapital for Kjetil. Hun var potensielt et middel til å skaffe Kjetil allierte i fremtiden ved å gifte henne bort. Dette kunne bidra til å øke hans rikdom og anseelse, eller skaffe ham fred med sine fiender og allianser mot andre. Først da hun ble knesatt og gitt navn, ble lille Aud en del av slekten.

Hva skal barnet hete?

Aud fikk sitt navn i en slags dåp. Vann ble helt over Aud, eller hun ble dyppet ned i et fat med vann. Dette er ikke det samme ritualet som det kristne.17 Vannet hadde først og fremst en vernefunksjon, slik som selve navnet også skulle ha. Det lille pikebarnet ble kalt Audr – Aud – som betyr «rikdom». Det var et vanlig kvinnenavn i vikingtiden, noe som understreker kvinnenes betydning for samfunnet. Både menn og kvinner i vikingtiden ble gitt navn ut ifra de idealene og forventningene samfunnet hadde. Selv om manns- og kvinnerollen var adskilte i det praktiske, var de positive egenskapene felles og knyttet til det vi vil oppfatte som en maskulin verdensforståelse.

Det er krig og konflikt, guder og gudinner, rovdyr og økonomi som er grunnleggende elementer i både kvinners og menns navn.

Mange kvinnenavn er på en eller annen måte knyttet til krig, eller til resultater av krig. Noen eksempler på vanlige kvinnenavn knyttet til krig, er Sigrun, sammensatt av sigr – seier – og rún – rune (hemmelig budskap); Herbjørg, sammensatt av hariaR – kriger – og bjǫrg – hjelp; og Hildegunn, dannet av ordene hildr og gunnr, som begge betyr «strid». Kvinnenavn med krigersk betydningsinnhold reflekterer ikke noe ønske om at kvinner skulle være krigere, men ønskede karaktertrekk ved barnet. En ærerik kriger var den fremste representanten for vikingsamfunnet, og de holdninger og karaktertrekk som skaper et slikt menneske, var trekk man ønsket å se i sine barn, også jenter.

Andre barn har navn som i sterkere grad er knyttet til religiøs utøvelse. Her kan vi se på Auds egen familie. Hennes to søstre Jorunn og Torunn har begge navn knyttet til dyrkingen av fruktbarhetsmakter. Torunn er sammensatt av gudenavnet Þórr – Tor barndom og ­ungdomstid

17

– og unna – elske, mens Jorunn er sammensatt av jór/iór – hest – og unna – elske.

Hest er en referanse til fruktbarhetsguden Frøy. Også navnet til Auds mor Ingvild er knyttet til dyrkingen av Frøy. Hennes navn er satt sammen av ingwia – viet til Ing (Frøy) – og hildr – strid. Også mennene i Auds familie viser en tydelig forbindelse til religiøs praksis. Kjetil selv har et navn som er dannet av ordet ketill – kjele, med betydningen «offerkjele», slik som de som ble brukt for å samle opp blod ved ofring.18 Aud og brødrene Helge og Bjørn har derimot navn som i større grad reflekterer egenskaper man ønsket hos barna. Helgi betydde opprinelig «hellig», men som navn på barn kan tolkningen være «heldig» eller «sunn», mens Bjørn kommer fra bjǫrn – bjørn – eller egentlig «det brune dyret». Det er styrken til dyret man gjerne vil se i barnet.

Navnene barna fikk, hadde nærmest en magisk betydning, og gjenspeilet idealer i samfunnet.19 I det ligger det både en forventning om iboende egenskaper i individet, men trolig også reelle forventninger om oppfyllelse av idealet. Dette og andre idealer var ikke noe som var påtvunget kvinnen. Det eksisterte bare ett sett av idealer blant vikingene.20 Å hevde noe annet blir å projisere en moderne feministisk kjønnstenkning på det norrøne samfunnet, og da risikerer man, som den kjente forskeren Else Mundal sier; «å underkjenne kvinnenes sentrale og aktive rolle i opprettholdelsen av denne samfunnsorden.»21 I Njåls saga finner vi en fortelling om en liten jente som får navn, og her er det moren som gir henne navnet.22 Det kan ha sammenheng med at moren Hallgjerd Hoskuldsdotter anså sin slekt som mer fornem enn farens. Mannen, Glum, spør Hallgjerd hva jenta skal hete. «[H]enne skal vi kalle opp etter farmora mi, og gi 18

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

henne navnet Torgerd. For på farsiden er hun [farmoren] i direkte nedstigende slekt med Sigurd Fåvnesbane.» De øste så vann over jentungen og ga henne navn.23 Her er det ikke religiøs navngivning med magisk betydning, men snarere utfra familietradisjoner. Kanskje ble Aud også oppkalt etter en av foreldrenes formødre.

Ble Aud kalt Kjetilsdatter eller Ingvildsdatter? Det er ikke gitt at barna i vikingtiden fikk farens navn som sitt «slektsnavn». På flere runesteiner i Sverige er det morens slekt barna knyttes til. På en sten fra Västra Ryds prestegård står det for eksempel at «Sigrids sønner» reiste steinen.24 På en annen er det «Gyrids sønner» som står bak reisingen av steinen.25 På en stein fra Norby i Uppsala tar sønnen morens navn. Steinen er i tillegg et minnesmerke til hans kones mor: «Sigvid Gilløgssønn, reiste runer til minne om Ragnalv, sin svigermor.»26 Vi må tro Sigvid var en mann omgitt av sterke kvinner.

En «metronymika» – «morsnavn» – er et navn sammensatt av mors navn og suffiksene -sønn eller -datter. Det mest kjente eksemplet fra vikingtiden er kanskje den danske kongen Svein Estridsson. Han var sønn av Ulf jarl og Estrid, datteren til den danske kongen Svein Tjugeskjegg. Vi finner også eksempler i sagaer som Egils saga og Laksdøla saga, og mye tyder på at det ikke var uvanlig.27 Barna får navn etter moren, også mens faren lever og er kjent. Dette gjøres fordi man ønsker å knytte seg opp til den mest ærerike delen av slekta, uavhengig av foreldrene. Navnet er viktig som statusmarkør. For Svein ville det være knyttet større status til morens navn enn farens, siden hun var av kongeslekt. Samtidig kan det være et arverettslig element i navnevalget.28 Man ønsket å få tilgang til arv der det

var mest å hente. Sigvid Gilløgsson ville gjennom å reise stein i sin mors navn for sin svigermor sikre seg tilgang til arv fra disse kvinnene, samtidig som han kunne sole seg i glansen fra deres slektslinjer.

Så hva med Aud? Hennes far Kjetil er, ifølge Øyrbyggja saga sønn av en mann som het Bjørn Buna (Bjørnefot). Han var igjen Koll sønn av en storbonde som het Grim Herse fra Sogn, sier sagaen. Ingen andre kilder Grimsson nevner Grim. Også Eirik Raudes saga og Laksdøla saga nevner Bjørn Buna som Kjetils far og beskriver han som «gjev» og «ættestor». Landnåmsbokenen beskriver Bjørn Buna som «rik og mektig». Ingen kilder knytter hverken han eller faren Grim til noen kjent høvding eller fyrsteslekt.

Auds mor, Ingvild, beskrives av både Øyrbyggja saga og Landnåmsbokenen som datter til en mann kalt Kjetil Vær, en herse fra Ringerike. Laksdøla saga nevner bare at faren

het Kjetil Vær, uten å si noe om opphavssted, mens Eirik Raudes saga ikke nevner han i det hele tatt. Heller ikke Kjetil Vær knyttes opp til noen kjent høvding eller kongeslekt, og vi må tro at begge familiene tilhørte toppsjiktet av bondestanden, men at de ikke stammet fra høvding- eller kongefamilier. Kjetil synes å være den første som oppnår slik status. Øyrbyggja saga omtaler Auds bror som Bjørn Kjetilsson, og vi må tro at også de andre barna fikk farens navn etter sitt.

Det å kunne ramse opp slektsnavn langt tilbake i tid var noe som ga prestisje og respekt, og det var også noe man måtte for å kunne hevde eiendomsrett til jord. Et godt eksempel på dette finner vi på en runestein fra Norra Sandsjö i Småland. Her står det: «Arunvard lot reise denne sten etter Hegge, sin far, og Hara, hans far, og Karl, hans far, og Hara, hans far, og Tegn, hans far, og etter disse fem forfedre [stammer Arunvard].»29

barndom og ­ungdomstid

19

Arunvard var sjette generasjon i rett linje, og det er trolig retten til jorda han krever gjennom denne oppramsingen av sine forfedre.

I den norske Gulatingsloven, nedskrevet på 1100-tallet, men med røtter i vikingtiden står det nemlig at slekten fikk odelsrett til jord etter seks generasjoner. Slike oppramsinger av slektninger er vanlig i de islandske ættesagaene, og vi må tro at det i stor grad handlet om å sikre seg i forhold til arv gjennom å forsøke å holde rede på hvor man var i forhold til andre medlemmer av slekta og i forhold til de første landnåmsmenn og -kvinner. Det kan være derfor sagaene ikke synes å være spesielt interessert i Auds familie i Norge langt bakover i tid. Hun og hennes brødre ble senere selv de første medlemmene i store slekter på Island, og det var det som var viktig for sagaskriverne.

Den neste store hendelsen i spedbarnet Auds liv var var første gang hun diet.

Denne kom trolig både før og aller helst etter at barnet var akseptert, avhengig av omstendighetene. I hvert fall fikk den lille jenta brystmelk i alles påsyn. Begge ritualene var viktige offentlige handlinger som førte barnet inn i den sosiale orden og ga henne en posisjon i slekten – og arverett.

Om Aud ikke ble døpt eller knesatt, kunne hun risikere å få et ganske kort liv som slave, eller hun kunne bli satt ut i skogen for å dø. Samfunnet så ikke på det som drap dersom barnet ikke hadde fått brystmelk eller blitt gitt navn.30 Men mange barn døde tidlig selv om de ble knesatt, også blant de rike. Det var som vi har sett, ikke forventet at alle barn skulle vokse opp. Store utfordringer ventet de barna som overlevde de første barneårene.

I det islandske lovmaterialet fra middelalderen, som også er bærer av tradisjoner tilbake til vikingtiden, finner vi mange 20

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

bestemmelser omkring et barns rettigheter, eller ofte også mangel på rettigheter. For eksempel ble ikke omsorgen for et barn prioritert over omsorgsplikten foreldrene hadde for sine egne foreldre, spesielt om man kom fra en fattig familie. En slik ordning sørget for at samfunnets medlemmer først hadde en forpliktelse mot eldre medlemmer før de kunne påta seg dette for nye medlemmer. Hvis foreldrene ble skilt, noe som kunne være ganske vanlig i vikingtiden, skulle foreldrene gjennom avtaler bestemme hvor barnet skulle bo. Var det et spedbarn, fikk moren rett til henne «det første året» eller så lenge hun diet.31 Små barn kunne arve, men fikk ikke forvalte arv før de var 16 år gamle. Frem til da var det faren som skulle forvalte barnets gods. Var faren død, var det farens brødre som skulle ha ansvaret. Hvis disse også var borte, kunne moren forvalte barnets eiendom frem til barnet ble gammelt nok.32 Et unntak er jenter som ble enker før de fylte 16, som i seg selv var uvanlig. De kunne faktisk kontrollere sin egen arv, og det må ha gitt dem en del muligheter. Hvilke reelle muligheter de kunne ha i den alderen til for eksempel å investere i fèlag, er vanskelig å si. Felag er en betegnelse på i felleskap å utruste skip for handel eller tokt. Mange ble nok raskt tvunget av nødvendighet til å gifte seg igjen, og dermed ville den nye mannen etter en viss tid få kontroll over hennes midler. Men mange kvinner kunne bli enker flere ganger og på den måten akkumulere både gods og status. Dette ble til dels Auds skjebne.

Auds brødre hadde helt andre forventninger knyttet til seg. Det finner vi et godt eksempel på i Egils saga. I år 917, da Egil Skallagrimsson var syv år gammel, fikk han være med å spille et lagspill som ble kalt for knattleikr – et slags ballspill med

køller. Egil var yngre enn de andre guttene, men sterk. Denne dagen var også en gutt som het Grim, med. Han var ti–elleve år gammel og var også en sterk gutt. Under spillet ble Egil sint og slo til Grim med køllen. Grim svarte med å legge Egil i bakken og gi ham juling. Egil gikk så og fortalte fetteren sin, Tord, hva som hadde skjedd, og ba om hjelp. Tord skaffet ham en øks.

Så gikk de tilbake til guttene som fortsatt spilte. Egil sprang bort til Grim og hogg øksa i hodet på ham så den sto fast. Da Egil kom hjem var faren, Skallagrim, lite fornøyd med det som hadde skjedd. Men moren sa at dette viste at Egil var et godt vikingemne, og hun syntes at Egil burde få seg et krigsskip så snart han var gammel nok til å dra på vikingtokt. Egils historie var sannsynligvis ikke vanlig, men den illustrerer godt forventningene man hadde til at guttene skulle vise styrke og mot.

Fostring av barn Nest etter blodsbånd var vennskapsbånd det viktigste sosiale limet i vikingtiden.

Familier utvekslet barn seg imellom for fostring, en ordning som også var regulert i lovtekstene. Et fosterbarn hadde for eksempel de samme rettighetene med hensyn til fosterforeldrene som de biologiske barna hadde, spesielt i forhold til hevn. En fosterdatter eller fostermor skulle hevnes på samme måte som en biologisk datter eller mor.33 Dette gjaldt trolig også på andre områder som arverett og giftermål.

Fosterhold var en sterk politisk institusjon skapt for å skape og opprettholde allianser mellom samfunnets mektige slekter.

Ofte gikk fosteroppgaven nedover i hierarkiet, det vil si at en mann som fostret en annen manns barn, ble ansett å stå under den andre i rang. Dette ser vi i fortellingen

om den senere kong Håkon den gode. Han ble sendt til fostring hos den engelske kongen Ethelred av sin far Harald Hårfagre for å balansere ut en gaveutveksling som hadde gått i den engelske kongens favør.34 Ved å sende Håkon til England, hvor han ble en del av kongens hushold, markerte Harald overhøyhet over Ethelred. Trolig så ikke Ethelred det på samme måte. De kristne kongene var vant med å fostre opp andre fyrsters barn, men for Harald er det blitt tolket som en politisk genistrek. Håkon ble som mange barn brukt som brikke i fedrenes politiske spill, og måtte vokse opp langt fra sin egen familie. I England fikk Håkon undervisning og lærte ferdigheter innen statsorganisering og krigføring – nyttig kunnskap da han senere ble konge selv.

I andre tilfeller synes fostring å være mer mellom jevnbyrdige og ut fra individets eget valg. I Fostbrødrenes saga møter vi Torgeir Håvarsson og Tormod Kolbrunarskald, som selv valgte å bli fosterbrødre da de var ungdommer, og resten av livet hadde de et forhold som om de var biologiske brødre.35 Vi ser ikke like mange spor etter slike formelle fosteropphold for jenter, men som vi kan lese ut av enkelte sagaer, kunne de bli satt bort i perioder for å lære nyttig kunnskap. I Erik Raudes saga møter vi Gudrid som sier hun hadde lært rituelle sanger av sin fostermor Halldis. Gudrunds far og Halldis sin mann hadde vært nære allierte i Norge og kom trolig fra det samme sosiale lag. Også i islendingesagaen Viglunds saga fra 1300-tallet, hvor historien foregår i landnåmstiden på 900-tallet, finner vi et eksempel på en jente, Oløf, som har vært i fostring hos en kyndig håndverker for å lære seg veving og brodering.36 Det som kan være noe forvirrende når vi snakker om fostring, er at mange omtales barndom og ­ungdomstid

21

som fosterfar eller fostermor selv om de var en del av det samme husholdet som de biologiske foreldrene. Trolig er dette fordi en gård av en viss størrelse i vikingtiden huset mange mennesker med ulik kompetanse, og noen av disse kan ha fått særansvar for å sørge for at barn fikk den utdannelsen de trengte. Barna ble dermed ikke satt bort på andre gårder, men fikk fostring hjemme.

Det var nok slik Aud i hovedsak fikk den kunnskapen hun trengte.

For guttebarn av bonde- og høvdingklassen var det forventet at når de ble mellom ti og tolv år gamle, skulle de kunne delta i sport og reiser sammen med voksne. Når en gutt var femten, ble han ansett som voksen, og kunne eie eiendom. Han fikk da personlig ansvar og plikter, og kunne påta seg oppgaver i det offentlige liv, gifte seg og delta i forsvar, hevn og krigføring på lik linje med andre frie menn. Det var forventet at unge gutter skulle skaffe seg godt omdømme ved å delta i handelsreiser og krigstokt før de overtok eller fikk ansvar for gårdsdrift.

Vi har mange slike fortellinger fra sagaene, og en av de viktigste kongene, Olav den hellige, dro på en slik ferd under oppsyn av en eldre kriger kalt Rane som ble omtalt som Olavs fosterfar.37 Det var Olavs mor, Åsta, som ga Rane oppdraget med å veilede og beskytte den unge Olav, og vi må regne med at en av husfruens eller bondekonas viktigste oppgaver var å sørge for at barna fikk den opplæringen de trengte. De guttene som ikke ble sendt ut på slike reiser, ble ofte regnet som feige eller upålitelige – de hadde ikke prøvd seg ute i verden og hadde ikke oppnådd ære.

Den unge Aud hadde trolig ingen slik overgangsperiode mellom livet som barn og ansvarlig husfrue, men måtte forvente å gå rett fra barndomshjemmet og inn i 22

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

ekteskapet. Likevel var det knyttet store forventninger til henne som fremtidig husfrue. Om ikke hennes egen mor hadde tid selv, så hadde hun helt sikkert sørget for en fostermor på gården som kunne se til at Aud kunne sy og veve, bake og brygge, og lære seg å administrere et hjem.

Til sammen var det mange kvinner på gården, i familien og i kretsen rundt familien som kunne bidra med opplæring i og utenfor barndomshjemmet. Mange av disse kvinnene kunne være slaver eller ufrie knyttet til husholdet. I sagaene er det ofte beskrevet at det eksisterte et tett bånd mellom kvinnen og hennes fostermor, kanskje slik som en amme eller barnepike vi møter i fortellinger fra overklassen i senere tider.

Det er også eksempler på at besteforeldre fungerte som fosterforeldre. I Laksdøla saga møter vi Gudrun Osvivsdotter som var tippoldebarn av Auds bror, Bjørn. Hun fostret sitt eget barnebarn Herdis fra hun var spedbarn. I sagaen blir Gudrun fremstilt som en stolt og dyktig kvinne som giftet seg fire ganger, egget opp menn til ættestrid, og som på sine eldre dager konverterte til kristendommen og ble Islands første nonne. Flere av kvinnene i Auds slekt har satt spor etter seg.

Det kunne være ganske tøft å være en ung jente den gangen. Fra en spesiell kilde får vi et innblikk i dette. Dynnasteinen er en runestein som opprinnelig sto på gården Dynna helt sør i Gran kommune i Innlandet i Norge. Den regnes for å være et av Norges tidligste kristne minnesmerker.

Den er om lag tre meter høy, har bibelske motiver og er datert til om lag år 1050, altså på slutten av vikingtiden. Men selv om den er spesiell med tanke på religionsskiftet, er det innholdet i teksten som gjør den relevant for denne fortellingen. Inskripsjonen

er tolket slik: «Gunvor Thiriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var den hendigste møy på Hadeland.» Astrid var flink med hendene, og det kan bety at hun mestret en veldig attraktiv kunstform som vi har funnet mange rester av fra vikingtiden, nemlig broderingens kunst.

Hun var, om vi skal tro runeinskripsjonen, faktisk den beste i hele Hadeland til å fortelle historier i broderiform. Dette får oss til å tenke først og fremst på de fantastisk detaljerte restene etter vevde og broderte revler, eller tepper, fra gravkammeret i Osebergskipet og Haugenskipet fra Onsøy i Østfold. 38 Her finner vi både kjente heltesagn og mystiske prosesjoner kunstferdig avbildet. Fargerike broderier som fortalte heltehistorier, er det funnet flere rester etter også i diktningen. Skalden Ulv Uggason skildret i kvadet Husdråpa også flere sagn som var gjengitt på veggene i hallen til stormannen Olav På (påfugl) i Hjardarholdt på Island. Olav var gift med Egil Skallagrimssons datter Torgerd. Deres meste kjente barn, Kjartan Olavsson, er en av heltene i Laksdøla saga, hvor Aud er så sentral. Gården hans lå også i nærheten av Auds gård Hvamm på Island. Her kunne man se fargerike bildevev og broderier av Balders bålferd, Tors fisketur etter Midgardsormen og Heimdall og Lokes kamp om Frøyas smykke Brisingamen.

En annen skald, Kormak Ogmundsson, forteller i sitt dikt Sigurdsdråpa om figurscener i Sigurd Ladejarls hall på Lade i Trondheim. Blant motivene her er Odin som utfører magiske ritualer, kalt seid, for å vinne jotunkvinnen Rinds kjærlighet.

Andre scener viste nornen Urd som kommer opp av en brønn, og tordenguden Tor som sitter i en vogn, trolig den han farer over himmelen med.

Bildevev og brodering var også en viktig

fortellerform på Astrids tid. Det fantastiske Bayeux-teppet fra 1070-tallet, med en lengde på vel 70 meter og en halv meters bredde, forteller historien om den normanniske hertugen Vilhelms invasjon av England i 1066, og er laget av kvinner. Vilhelm og normannerne var etterkommere av norrøne bosettere, og de var fortsatt preget av norrøn kultur og tradisjon i siste halvdel av 1000-tallet.

I Osebergfunnet var det fragmenter av silkebroderier, trolig deler av kirketekstiler fra Irland, samt ørsmå fragmenter av ullgarnsbroderier som trolig har sittet på en eller flere drakter. Funn fra Birka i Sverige og Mammen i Danmark viser at broderi kunne bli brukt på høystatusplagg.

I tillegg finner man i Sverige eksempler på metalltrådsposementer i teknikker kjent fra dagens indiske broderier.

Mange av bildehistoriene må ha dekorert hov, haller og hus i vikingtiden. Med sine sterke og fine farger, som trådte frem for tilskuerne i skinnet fra bål og fakler, støttet de fortellinger om helter og guder.

Det var kvinnene som formga og produserte dem. I tillegg til denne kulturelt viktige kunstformen var man avhengig av å produsere klær og sengetøy og duker til bordene. I tillegg måtte jentene lage alt det de skulle ha med seg når de reiste fra gården for å bli gift. Siden jentene kunne giftes bort fra de var tolv år, måtte de fra de var ganske små lære alt om å drive en gård, slik at de var forberedt på de forventningene samfunnet hadde til dem som koner og husfruer. Astrid fikk en runestein reist etter seg i 1050 fordi hun var så flink til å brodere, men tragisk nok døde hun før hun fikk brukt dette og andre ting hun hadde lært i praksis, som husfrue. Det var viktig for Aud å lære seg å brodere, sy og veve.

barndom og ­ungdomstid

23

24

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

Håndverkeren Ull var sammen jern det viktigste råstoffet vikingene hadde. Mens jernet var mannens domene var ulla i hovedsak kvinnens.. Ulla ble foredlet gjennom møysommelige prosesser før man kunne bruke det til vev og broderier. Den ble vasket, sortert, kardet og deretter spunnet ved hjelp av et spinnehjul og en håndtein, og så til slutt plantefarget, om man ikke ville bruke den naturell.

Kvinnene som spant tråden til vikingenes stoffer var godt skolerte i kunsten, og produserte ull- og lintråd til veving av mange typer stoffer og klær. Lin ble dyrket på gårdene og ull kom fra sauehold. De fattige brukte trolig brennesle istedenfor lin, de har de samme lange fiberne i stilken. Etter å ha blitt bearbeidet, kardet og renset, skulle tråden spinnes. Spinnehjul er et av de vanligste redskapsformer vi finner i kvinnegraver fra vikingtiden. Dette viser at spinning må ha vært praktisk talt noe hver eneste kvinne kunne. Kvinnene spant tråd til all slags formål – mykt, varmt ullgarn til bekledningsstoffer, et stivere garn til billedvev og til fremstilling av vadmel, osv.

Lintråd til bekledning, duker og lerret til revler, og det kan ikke utelukkes at også spinning var et spesialarbeid. Man visste for eksempel forskjell på hvorfor garnet måtte spinnes høyrevridd til et formål I Oseberggraven er det funnet en båndvevstol til å lage brikkebånd på. Det er smale dekorbånd til bruk som belter eller til å påføre eller kante klær og tekstiler.

og venstrevridd til et annet formål, kalt z-tvinn og s-tvinn, og det ble produsert så tynt ullgarn at de kunne ha 10 tråder per cm. i renningen til tøyene. Dette krevde spesielle ferdigheter. Det er også funnet kamgarn, ull som er kammet slik at alle ullfibrene ligger parallelt før spinning.

Trådene, spesielt de av ull, kunne farges.

Vikingene var glade i farger, og det er funnet spor av mange ulike plantefarger i de norrøne tekstilene. I funn fra rundt år 500 fvt. til omkring år 0 er den fremherskende plantefargen gul. Siden finner man spor av rød og blå. Røde ullkapper var spesielt populært i sen romertid. Gulfargen kan stamme fra bjørk, lyng, fargereseda39 eller reinfann, uten at man med sikkerhet kan avgjøre hvilken plante som er benyttet, kanskje var alle sammen i bruk. Fargene lages ved å blande plantedeler og vann, varme det opp til kokepunktet og slik frigjøre fargestoffene. Ulla ble deretter lagt i gryta for å trekke til seg fargestoffene.

Rød vet man at stammer fra krapp. Om krapproten har vært importert og fargeprosessen har skjedd her, eller om det ferdigfargede tøyet ble importert, er usikkert.

Blå kom fra vaid, eller i svært sjeldne tilfeller, indigo. Vaid ble dyrket i hele Europa og Skandinavia som fargeplante for blått.

Vaidplanten gror villig i de nordiske landene, og det er en enkel, om enn langsom, prosess å farge med den. Førsteårsbladene samles, og etter tørking og gjæring tilsettes håndverkeren

25

urin til plantedelene. Urinen omdannes til ammoniakk, som frigjør fargestoffet indigotin fra vaiden, og kypen (fargebadet) er klar til å brukes.40 Utover gul, rød og blå, kan man fremstille brun ved bruk av valnøttskall som fargestoff. Grønt fikk man ved å blande gule og blå fargestoffer, eller ved å farge gult i jerngryter. Rusten reagerte med fargen og gjør den grønnaktig. Dype nyanser fikk man ved gjentatte fargebad.

Fremstilling av tekstiler var tidkrevende og opptok antakelig størstedelen av tiden kvinner hadde til rådighet daglig. I vikingtiden brukte man flere typer vever. Den kanskje vanligste var en såkalt oppstadvev, som kunne være rundt 170 cm. høy og ha en bred renning. På den kunne man veve større stykker tekstiler til klær, tepper og sengetøy.

Det vanligste produktet var hjemmevevd vadmel, som også ble brukt som et byttemiddel med fast verdi. Vadmel er en type tykt, grovt klede, sterkt valket og med en fast vevnad, som også var et viktig betalings og byttemiddel i vikingtiden og middelalderen. I de eldste kildene er seks alen vadmel (i underkant av 4 meter stoff) likestilt med én eyrir (1 øre = 26,79g sølv) i Norge og på Island. Til veving av mindre tøystykker og revler, det vil si smale remser med bildevev brukt til dekorasjon, brukte man en opprettstående vevstol med to bommer, lik den man har funnet i Oseberggraven.

Den var mye mindre enn oppstadveven og på den kunne husfruen vise at hun mestret å lage fargerike veggtepper, eller fortelle sosiale, politiske eller religiøse historier.

I Oseberggraven er det også funnet en båndvevstol til å lage brikkebånd på. Det er smale dekorbånd til bruk som belter eller til å påføre eller kante klær og tekstiler. I samme grav ble det funnet brikker laget i lønnetre, 26

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

med tykkelse på rundt 2 mm. Dette vitner om en høy grad av spesialisering. Brikkebåndene fra Osebergskipet hadde også kompliserte mønstre i ofte fin trådkvalitet, og det skulle mye kunnskap til for å få til de fineste. Garntypene var ull, silke og noe som kan være lin eller nesle. Brikkeveving i vikingtiden var tekstilkunst på høyt plan.

Fra Sverige og Danmark kjenner vi også til metallbrosjerte brikkebånd, der varpen er av silke og veften er i metalltråd, eller metallomspunnet silketråd. Også i Gokstadfunnet er det noen eksempler på slike bånd, i tillegg til et lite metalltråds-broderi.

En vevkunst som de feste kunne mestre, og som må ha vært i bruk i stort omfang, av både kvinner og menn, var nålebinding.

Det kan best forklares med å sy sting utfra løkker rundt tommelen. Man benytter en flat nål, gjerne laget av tre eller bein, og tråd av ull. Man nålebinder ved å lage en løkke og dra nål og tråd gjennom. Knuten som blir dannet blir ikke strammet, men danner den neste løkken. Maskestørrelsen avgjøres av størrelsen på tommelen. Man nålebinder oftest i ull ettersom man skjøter på en ny tråd ved toving. Slik kunne man forholdsvis raskt produsere sokker, votter og tåhetter utenpå skinnsko for hverken å fryse eller skli på vinteren.

Importert silke og brokade ble også applikert på luksusklær som kanter, dekorerte mansjetter, krager eller bare som pynt. Det er funnet en rekke rikt dekorerte plater av hvalbein. Disse «glatteplatene» er tolket som strykebrett for lin og silke, brukt sammen med en sømglatter av importert glass. Hvalbeinsplater er funnet blant annet flere steder i Storbritannia, i Lofoten og i Birka i Sverige.

Det fantes også sakser, kniver, vevsverd, nåler av bronse, jern og bein, og en rekke andre redskaper til bruk i tekstilproduksjonen.

Aud måtte kunne mestre alle vevteknikkene og redskapene som hørte til før hun ble ansett som utlært. Som voksen skulle hun bruke kunnskapen til å fremme både sin egen og sin manns slekt og spesielt gjennom bildevev og broderi øke deres politiske status. Ved å kontrollere slik kunnskap fikk en kilde til reell makt i gildehallenes statusmiljøer, der slike veggdekorasjoner ble vist frem.

Mye tyder på at veving på de store oppstadvevene kunne være helsefarlig arbeid.41 I mange av vevhyttene man har lokalisert arkeologisk, må forholdene har vært elendige.

De var nedsenket i bakken, med trange, mørke rom fylt av ullstøv som ødela lunger og ga mange kvinner korte liv. Det man produserte i store mengder var vadmel, en av livsnervene i vikingtiden. Det er anslått at mengden stoff man trengte til å utruste alle krigsskip, lasteskip og fiskebåter tidlig på 1000-tallet må ha vært omkring en million kvadratmeter.42 En spelsau kunne i vikingtiden produsere 1–2,5 kilo ull i året, og man trenger ull fra to millioner sau bare til dette formålet. Det ville ha tatt 3–4 kvinner ca. ett år, med en ti-timers arbeidsdag å produsere ett normalseil på ca. 80 kvadratmeter. I tillegg kommer all ull til tepper, klær og mye annet. I tillegg til det enorme saueholdet som trengtes ble mye dyrkbar jord satt av til å dyrke planter som hamp og lin. Dette ble også bearbeidet og omgjort til stoffer av kvinner, men i hovedsak til bruk i seil, rep og rigg.

Dette er ikke noe husfrua, eller kvinnene i familien, kan klare alene, men noe som krever arbeidskraft i et enormt omfang. I de skriftlige kildene fremstår det svært tydelig at dette arbeidet hovedsakelig ble utført av kvinner, og vi må tro at det meste av dette ble produsert av kvinnelige slaver.

Steinkors fra Alle Helgens-kirken i Weston, York­ shire, som viser en viking som holder en kvinnelig fange rundt halsen.

Det må ha foregått en intens jakt på kvinnelige slaver til bruk i tekstilproduksjonen og til dyrehold og hushold.43 Fra et gammelt steinkors fra Weston i North Yorkshire har vi en skremmende kilde til vikingens jakt på kvinner. På skulpturen skar anglo-skandinavere ut to motiver på 800–900 tallet.

På fremsiden ses en kriger iført hjelm, med stridsøks i den ene hånden og sverd i den andre. På motsatt side holder en mann et sverd i den ene hånden, mens den andre hånden griper rundt strupen på en kvinne. Hun har hendene samlet og er trolig bundet, klar til å fraktes bort til et liv i trelldom. Kanskje endte hun opp som en av de mage veverne som holdt vikingskipene i gang.

Ikke så underlig at nesten 30 prosent av befolkningen til tider bestod av ufrie i Skandinavia. De som organiserte og administrerte disse kvinnene må i hovedsak ha vært husfrua og hennes hjelpere. På en håndverkeren

27

28

AUÐR – kvinneliv i vikingtid

svensk runestein fikk en kvinne ved navn Odindisa et minnedikt av sin mann Holmgaut, med disse anerkjennende minneordene: «Ingen bedre husfrue vil komme til Hassmyra for å se etter gården.»44 Odindisa hadde ikke sin like når det gjaldt å administrere et hjem. Og da mener vi ikke en liten kjernefamilie, men sikkert et stort hushold som kunne inkludere familiemedlemmer, fosterbarn, løsarbeidere, treller og fattiglem. Hun er nærmest en bedriftsleder med uinnskrenket makt og ansvar for gårdens ressurser. Å få sitt ettermæle på en runestein må regnes som noe av det mest ærerike et medlem av det norrøne samfunnet kunne oppnå. Det ga på en måte evig liv. Derfor må dette være høyt verdsatte egenskaper hos kvinner, slik våpenferdighet og seier i krig var for menn.

Bare gjennom praktisk erfaring kunne Aud klare å leve opp til de forventningene samfunnet og familien hadde til henne. Det er vanskelig å si hvor stor forskjell det var på oppdragelsen til et medlem av det øverste sjiktet og for de lenger nede på den sosiale stigen. En overklassekvinne var kanskje i større grad en administrator enn en aktiv utøver, slik en vanlig bondekone ville vært det. Mye må likevel ha vært likt da idealene i stor grad var felles for hele den frie klassen av mennesker.

Hvis Aud hadde vært en vanlig bondejente i vikingtiden, kunne dagene hennes ha sett omtrent slik ut: Helt fra hun var gammel nok til hjelpe til, hadde hun måttet

stå grytidlig opp om morgenen. En av jentenes oppgaver var å fôre dyrene. Etterpå hjalp hun de andre kvinnene med å hente inn ved for å fyre opp til matlaging og til varme.

På de mellomstore og store gårdene ble det servert ganske mange måltider, men vi må anta at det ikke var like mye mat i omløp på de mindre gårdene. Når og hvor ofte man spiste, varierte også etter årstidene. Om vinteren, når det var mørketid og ikke arbeid på jordene, var det sannsynligvis færre måltider. Men i sommerhalvåret kunne dagen se ut som dette: Etter å ha spist litt flatbrød til åbit, som det første måltidet het, var det vasking og skrubbing av benker og bord.

Gulvene i husene var laget av hardtrampet jord, og disse måtte feies, all møkk og matrester som mennesker og dyr hadde etterlatt seg, skulle fjernes. Etterpå måtte Aud hjelpe til med å fyre opp ild under store jerngryter til morgenmaten. Så serverte hun tykk og klumpet grøt til alle arbeidskarene, og fikk i seg litt selv før hun gikk til bekken eller vannet for å vaske klær frem til de skulle forberede formiddagsmåltidet. Det var en slags lunsj som ble spist mellom klokka ti og tolv. Så var det å skrubbe kjeler og kar, mate dyrene og forberede seg til hovedmåltidet som ble inntatt på ettermiddagen.45 Kanskje fikk Aud litt fri til å brodere litt innimellom? Når skumringen kom, trakk man inn i husene, og hun kunne ta frem sysakene sine. Aud og søstrene hennes satt kveld etter kveld gjennom hele året, bøyd over sysakene sine med bare noen talglys, som så vidt lyste opp, til å hjelpe seg med.

Håndteiner ble brukt til å spinne garn av ull og lin. For å skape rotasjon ble det montert spinnehjul. Spinnehjulene kunne være laget av mange forskjellige materialer og være fint tilgjorte eller grove. Venstre rad fra øverst: Linjedekorert spinnehjul i bein fra Birka. Under: spinnehjul i brent leire fra Birka. Under: spinnehjul i stein fra Hoftuft gård i Valle, Aust-Agder med runeinskripsjon: «Gunhild laget spinnehjulet». Under: spinnehjul i rav fra Birka. Nederst: spinnehjul i glass fra Sarpsborg. Midten: Håndtegn med spinnehjul i kobber fra Skåre kirke i Stavanger. Øverst høyre rad: Stort spinnehjul i bergart med sirkelornamentikk fra Birka. Under: spinnehjul i bly fra Vestre Bøli i Vestfold. Under: spinnehjul i bein eller horn fra Birka. Nederst: stort dekorert spinnehjul fra Birka.

håndverkeren

29