Naturforskeren våkner

Før vi blir med Wallace ut på hans første store ekspedisjon, er det nødvendig å bli litt bedre kjent med det natursynet samtiden hadde, og som rimeligvis måtte bli Wallaces utgangspunkt. I hans ungdom fantes ingen biologi som etablert vitenskap. Selv ordet «natur» var verken like vanlig eller hadde samme betydning som nå.

Men noe var i emning. På kontinentet hadde Johann Wolfgang Goethe, Friedrich Schelling og Alexander von Humboldt gitt form til en naturfilosofisk tankeretning som betraktet «natur» og «ånd» som to sider av det samme. I England la man større vekt på å holde natur og ånd fra hverandre. To generasjoner før Wallace hadde William Paley brukt et mekanisk urverk som bilde på forholdet mellom gud og natur. Et urverk består av tannhjul som virker sammen og drives av fysiske krefter. Men ingen med vettet i behold ville hevdet at det har oppstått av seg selv, mente Paley. Hver lille detalj vitner om urmakeren, som visste hva han holdt på med. Overført på naturen: Den regjeres riktignok av fysiske lover, men vitner likevel overalt om en intelligent skaper. Men like lite som urmakeren selv er inne i urverket, er skaperen inne i naturen.

Det bidro til at mange ganske lenge forsøkte å få naturen til å rime med Bibelens lære. For eksempel gikk man ut fra at jordkloden bare var noen tusen år gammel. Carl von Linné, som er grunnleggeren av den biologiske systematikken, hadde sett for seg at planter og dyr var

19

utvandret fra paradis, som han mente hadde vært en svær øy i et grenseløst hav. Derfra hadde dyr og planter spredt seg utover til alle kontinenter etter hvert som de steg opp av havet. Spor etter naturkatastrofer ble antatt å stamme fra den legendariske syndfloden. Det fantes til og med enkelte som hevdet at man kunne tidfeste når flommen hadde inntruffet: 1656 år etter skapelsen, 2347 år før Kristi fødsel. Oppe i Skottland hadde fysikeren Andrew Ure regnet ut at uværet må ha brutt løs 7. desember, og at Noahs ark strandet på Ararat 6. mai neste vår – på en onsdag. Linné, som brukte tid til å undersøke likheter og forskjeller mellom artene, tenkte aldri på slektskap som felles historisk opprinnelse. Hva han egentlig hadde i tankene når han snakket om slektskap, sa han aldri noe særlig om. Omtrent samtidig skrev entomologen William Kirby et stort verk der han viste hvordan alle dyr hadde spredt seg utover kloden fra Ararat. Men det var en krevende jobb. For hvordan hadde dovendyr, på sine vaklevorne bein, greid å gå fra Ararat i Tyrkia og helt til regnskogen i Sør-Amerika, under stekende sol gjennom ørkener og tvers igjennom isødet i Arktis? Og hvordan hadde kenguruen krysset havet og kommet seg over til Australia?

Plagende spørsmål, som bidro til at en del begynte å tvile på om en slik global flomkatastrofe virkelig hadde funnet sted. Var det ikke mer rimelig å tro at vær og geologi alltid hadde oppført seg omtrent som nå? Problemet med en slik uniformisme var at den krevde mye lengre tidsrom enn det Bibelen opererte med. Da kom Charles Lyell på noe smart. Lyell var en av grunnleggerne av moderne geologi og utga i 1830 det monumentale trebindsverket Principles of Geology. Boka skulle bli avgjørende for både Charles Darwin og Alfred Russel Wallace, så det er bare å merke seg navnet med en gang. Lyell hadde begynt å se etter spor i jordskorpen som kanskje kunne si noe om jordas alder. Det fant han på Sicilia, der den enorme vulkanen Etna ligger som en tre tusen meter høy kjegle av basaltisk lava. Men den ligger faktisk oppå lag av kalkstein, som stikker ut mange steder nede ved kysten. Og ikke nok med det: I kalksteinen hadde Lyell funnet fossile muslinger som var ganske like de som fortsatt krøp omkring i fjæra på Sicilia. Så Etna var åpenbart yngre enn fossilene i kalksteinen, kanskje til og med yngre enn muslingene som levde der nå.

20

Det finnes nedtegnelser over Etnas utbrudd helt tilbake til antikken, så rundt toppen og oppe på fjellsidene kunne Lyell identifisere hvert enkelt lag som hadde kommet til i historisk tid. Dermed kunne han anslå hvor mye vulkanen hadde vokst de siste to–tre tusen årene, og ut fra det anslå alderen på hele vulkanen. Hvert enkelt lag av lava fra Etnas utbrudd var to meter tykt. Og siden det de siste par tusen årene bare hadde vært noen få utbrudd, oppdaget han at tilveksten i den perioden hadde vært forsvinnende liten. Etna måtte være endeløst mye eldre enn menneskenes historie. Det kunne bare bety at muslingene som levde i fjæra rundt Sicilia, var enda eldre. Jorda måtte være langt eldre enn man hadde trodd.

Og da det begynte å bli kjent, kunne man også begynne å tenke på slektskap mellom plante- og dyrearter som noe historisk. Slektskap kunne peke bakover mot et felles opphav. Slik søsken hadde onkler, kusiner og oldeforeldre, hadde kanskje også andre skapninger felles røtter.

Men ulike ideer levde parallelt. Mens Wallace og Bates samlet biller i Leicester, satt danske Peter Wilhelm Lund ute på landet i Brasil, matt av tuberkulose. Han bare blåste av Lyell. For han hadde gravd frem mange tusen fossile fortidsdyr der ute i kalkklippene: kjempedovendyr, sabeltanntiger og monstrøse skilpadder. Alle hadde blitt utryddet av en forferdelig flodbølge – ja, gjett hvilken?! Men en dag falt Lunds verden i grus. Han trodde knapt sine egne øyne: Mellom andre fortidsdyr gravde han frem de fossile restene av en piggrotte – den selvsamme vesle skapningen som hoppet omkring i gresset utenfor huset der han bodde. Men hvorfor hadde Gud av alle ting latt et slikt foraktelig lite krek overleve? Mye tyder på at mysteriet bidro til å sende Lund på en sotteseng han aldri kom seg opp fra.

Naturalistene

Spekulasjoner florerte, man kranglet høyt og lavt, og dristige ideer tok form. Og ettersom kontakten på tvers av kontinentene økte, begynte europeiske storbyer å anlegge naturhistoriske museer og botaniske

21

hager, der planter og dyr fra fremmede land ble vist frem. Økende handel og kontakt gjorde folk nysgjerrige på alt det rare som fantes i fjerne strøk. Det var fortellinger om løver og elefanter, palmer og brølende gorillaer. I Paris kunne man kjøpe appelsiner! Naturen som fenomen og objekt holdt på å pakkes ut – som vakre mineraler, fossiler, planter, insekter, fugler og pattedyr. I de botaniske hagene plantet man eksotiske trær og urter, og de naturhistoriske samlingene fikk egne bygg. I mai 1850 ankom endelig den første levende flodhesten London – fraktet med dampbåt hele veien nedover Nilen, gjennom Middelhavet og opp Themsen. Gjett om det ble oppstandelse! Samtidig var den vitenskapen om dyr og planter som begynte å ta form, todelt. Enten var man alvorlig vitenskapsmann, utdannet fra Cambridge eller Oxford, med tykke bøker på latin bak store skrivebord – eller man var samler. Det siste skapte muligheter for folk som tilhørte feil sosial klasse og ikke hadde noen utdannelse, og som ble omtalt som naturalister. Naturalistene reiste rundt og samlet insekter, fossiler, snegler, dyrekranier, skinn, fugler, mineraler og bergarter som de sendte til Europas museer og samlinger. Her var det plass til folk som Alfred Russel Wallace og Henry Walter Bates.

En siste sak man må kjenne til for å forstå hva Wallace gikk og tenkte på, gjelder fenomenet utvikling. Hva var det egentlig som skjedde når et barn tok form inne i mors mage? På syttenhundretallet trodde fortsatt mange at hver enkelt sædcelle inneholdt et ferdig skapt knøttlite menneske, som så ble «plantet» i kvinnen og vokste seg stort der. For ettertiden fremstår tanken som pussig fordi den nettopp så fullstendig overser at det utvikler seg. Det var særlig den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau som satte utvikling på dagsordenen. Både samfunn og mennesker utvikler seg, hevdet han. Synet forplantet seg snart til naturhistorien. Så ved inngangen til attenhundretallet begynte det å dukke opp ideer om at planter og dyr hadde tatt form gradvis og litt etter litt: De hadde utviklet seg, de også. Det banet veien for de første famlende forestillinger om «transmutasjon» – det som man litt etter litt skulle begynne å omtale som evolusjon. Men her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Fosterutviklingen er målrettet

22

og ender med et ferdig lite menneske. Utviklingen inni livmoren fører jo ikke til hva som helst. Det var også slik Rousseau brukte begrepet. Mennesker utvikler seg mot økt fullendelse, de perfeksjonerer seg. Han kalte det perfektibilitet. Den franske vitenskapspioneren Jean-Baptiste Lamarck mente det fantes perfektibilitet i naturen også. Alle organismene bidrar litt til den utviklingen, og deres streben vil gradvis bidra til små forbedringer. Alle revens forsøk på å fange haren gjør at reven blir stadig bedre, men harens raske føtter perfeksjoneres, de også. Overalt der man ser utvikling, guides den av en usynlig ledetråd. Utviklingen har et mål, den er – i en eller annen form – teleologisk.

I denne bruddsonen av forbløffende empiri, famlende utviklingsideer og bibelske forestillinger tok Wallace form. Ikke alle ideer var like konturert, og de hang slett ikke alltid godt sammen. Men Lyells bok sto støtt. Jorda var mye eldre enn det man kunne lese ut av Bibelen.

Da Wallace fylte 21 år, utkom boka Vestiges of the Natural History of Creation («På sporet av skapelseshistorien»). Forfatteren var Robert Chambers, men han hadde vært forutseende nok til å bruke pseudonym. Det var lurt, for det ble skikkelig rabalder. Chambers mente alt tydet på at både jorda og det som lever, har en lang utviklingshistorie bak seg. Han flettet sammen geologi, biologi, mennesker og etikk til et svært teaterstykke, der alt er i utvikling og blir bedre. Planeten begynte som en suppe av varm tåke som gradvis fortettet seg til det vi ser i dag, mente han. Akkurat dét hadde jo for øvrig både Newton og Laplace hevdet. Men i det lå også muligheten for at arter kunne utvikle seg. Livet hadde ikke blitt skapt ferdig og alt på en gang, var Chambers’ poeng. Det mylderet av liv som befolker kloden nå, har blitt stadig mer komplekst og perfekt, og denne kontinuerlige utviklingen kulminerte med mennesket. Boka bidro til at utviklingstanken for alvor slo rot i mange miljøer.

Chambers mente at de fossile lagrekkene beskrev en gradvis utvikling fra gamle og enkle til stadig yngre og mer kompliserte dyr. For eksempel var de eldste fossile fiskene primitive. På samme måte var de eldste pattedyrene primitive pungdyr, så pattedyrenes historie gikk

23

mot økt perfeksjon, den også. For eksempel var fuglene etterkommere av flygefisk, og hunden var en perfeksjonering av selen, noe som stemte med at livet hadde oppstått i havet. Utviklingen gikk altså mot økt perfeksjon, slik også fosteret gjør det. Mennesket var ikke bare det mest komplekse, men også det mest perfekte.

Vestiges kom i flere opplag og ble et viktig veikryss i evolusjonstankens barndom. For dagens tenkemåter virker nok forestillingen om økt perfeksjon litt underlig, og sant å si fikk allerede Chambers kjeft for den saken. For det stemte jo ikke heller. For eksempel eksisterte jo både bruskfisk og pungdyr fortsatt, selv om de altså var primitive. Det kom også andre innvendinger mot Chambers. Blant annet impliserer ideen hans at kompleksiteten burde tilta gradvis, og ikke sprangvis. Men kritikerne hans kunne vise at ingenting tydet på at utviklingen hadde foregått litt etter litt. Fossiler av nye klasser, for eksempel krypdyr, fugler og pattedyr, dukket opp plutselig og på bestemte tidspunkt i de geologiske lagrekkene.

Egentlig prøvde Robert Chambers å bygge bruer over den kløften som William Paleys sondring mellom ånd og materie hadde skapt. Og akkurat det bidro kanskje til at boka provoserte også. For Chambers mente mennesket ikke prinsipielt atskilte seg fra andre pattedyr, men kun fremsto som kulminasjonen på en utvikling skaperen selv styrte. Og den skapelsesprosessen pågikk jo hele tiden. Var kanskje ånd og materie to sider av samme sak likevel?

Chambers’ bok traff tidsånden godt. Natur var ikke lenger noe urverk – transmutasjon var saken! Tidens vitenskapskjendis, Alexander von Humboldt, hadde omtalt naturen som en elv, med rikelig plass til alle slags overgangsformer og mellomledd. Og i London ville gatesnakket ha det til at han støttet Chambers’ syn.

Wallace leste Vestiges så fort han kunne, og den gjorde stort inntrykk. Han skrev opprømt til Bates at «en rekke anerkjente tenkere støtter teorien om progressiv utvikling av dyr og planter». Chambers hadde lansert en genial hypotese, mente han, og den ble støttet av fakta og analogier. I brevet argumenterte han også for at mennesket måtte være resultat av de

24

samme transmutasjonene. Men det trengtes bedre belegg og flere fakta. Boka måtte altså leses som en oppfordring til å samle inn mer fakta og se dem i lys av transmutasjonsideen, forklarte han kompisen.

I Bates hadde Wallace funnet en han kunne snakke med. Høsten 1847 – han var nå 23 år gammel – hadde han sett insektsamlingene i British Museum. Han var betatt, men også frustrert, for de var ikke organisert etter noen genealogisk logikk. I et brev til Bates skrev han:

Jeg blir stadig mer misfornøyd ved bare å samle lokale arter; det er ikke mye lærdom å hente ut av det. Jeg ville heller tatt for meg én familie og undersøkt den grundig – og særlig i lys av teorien om artenes opprinnelse. Jeg mener bestemt at det må være mulig å komme frem til noe konkret. Det burde være tilstrekkelig å velge ut én familie som har begrenset utbredelse.

Det aner ham at en slik øvelse kan gi informasjon om hvordan arter har oppstått. Han spør også om Bates kan hjelpe ham med å finne en egnet familie. Wallace var altså blitt fullt på det rene med at livet på jorda var resultat av en lang utviklingshistorie, og begynte å spekulere på mulige årsaker.

En plan tar form

Midt i denne ungdommelige oppdagergleden dukket ideen opp om å dra til tropene for å samle insekter der. Henry Bates skulle senere minnes denne tiden og skrev at Wallace allerede høsten 1847 hadde foreslått at de to skulle dra til regnskogen i Sør-Amerika:

Planen var at vi skulle lage våre egne samlinger og sende dublettene til England for salg og slik dekke inn kostnadene. Som Mr. Wallace formulerte det i et av sine brev, [var hensikten] å samle fakta for «å løse problemet knyttet til artenes opprinnelse», et spørsmål vi hadde diskutert og brevvekslet mye om.1

25

Alexander von Humboldt hadde reist gjennom Venezuela og videre til Ecuador og oppdaget at vegetasjonen gradvis fikk et mer arktisk preg etter hvert som han kom opp i Andesfjellene. Han var den første naturforskeren som kom på at alt henger sammen med alt, og hans fortellinger fra tropene gjorde inntrykk. Og så publiserte en annen oppdagelsesreisende, William Edwards, sine opplevelser fra Amazonas i fargerike vendinger med boka A Voyage up the Amazon. Med byen Pará (dagens Belém) som utgangspunkt hadde Edwards tatt seg oppover gjennom det enorme flodlandet, og beretningene var rikelig dandert med anakondaer, krigermaur, papegøyer og brøleaper. Boka lot det også skinne igjennom at en trenet naturalist kunne leve av det han samlet. De to endte med å få audiens hos forfatteren. Joda, det stemte, sa han. Man kunne nok leve av det om man bare visste hvordan det måtte prepareres og pakkes varsomt i polstrede kasser og sendes med skip tilbake til Europa. Ifølge Edwards burde særlig de nordre delene av Amazonas, og det kjempemessige Rio Negro-systemet, være et egnet område for naturalister på jakt etter eksotiske trofeer, sjeldne skapninger og nye arter. I tillegg til råd og tips tilbød han seg å skrive et anbefalingsbrev som de kunne legge frem som døråpner, der slikt trengtes.

Det måtte bli Amazonas.

Da beslutningen var tatt, var det mye som måtte ordnes. For det første måtte de finne noen som kunne ta imot og selge det de fanget, og sende penger og nytt utstyr når de trengte det, med skip over Atlanteren. Det ble Samuel Stevens. Han var fem år yngre enn Wallace, en ivrig entomolog med forbindelser til både British Museum og andre institusjoner. Han var dessuten medlem av The Entomological Society, som ville være et potensielt marked. Han tilbød seg å selge alt de samlet, mot at han selv kunne beholde tjue prosent, pluss fem prosent som ble satt av som forsikring.

Men hvordan sender man skjøre sommerfugler tvers over havet? De støtte på en samler som nettopp hadde kommet hjem fra Java og som hadde laget seg et sinnrikt system av støtsikre esker. Han viste

26

dem hvordan de kunne pakke mange eksemplarer sammen uten at det tok for mye plass. Bunnen av eskene måtte være laget av et mykt trevirke eller kork, så insektnålene lett kunne settes inn. En uke i april inviterte Henrys foreldre Alfred opp til Leicester , der han fikk skyte med hagle og flå fugler. For fuglene de skulle skyte, måtte flås, og skinnene prepareres før de kunne sendes til Stevens. Skinn av småfugl er svært skjøre, så flåingen krever håndlag. Stevens ga dem et krasjkurs. Og hva gjorde man med dem i tropevarmen? Fugler og pattedyr ville jo bli ødelagt allerede etter noen timer? Blodsøl må tørkes av fjærdrakten umiddelbart, instruerte Stevens. Og så trengte de arsenikksåpe, som alle skinn måtte gnis grundig inn med før tørking. Det beskyttet mot maur og fluer. Miksturen måtte de lage på stedet av såpe og arsenikkpulver – alt sammen saker de måtte ta med fra England. De prøvde å lære seg det nødvendigste om hvordan små pattedyr skulle flås og prepareres, og hvordan fisk, frosk og små krypdyr skulle behandles. Sprit? Joda, men det var vanskelig å transportere. Så stakk de innom et botanisk drivhus og pugget tropiske palmer og orkideer noen dager. Det fikk klare seg.

To landsens billesamlere, knapt voksne, skulle bli feltbiologer i et av klodens mest utilgjengelige og artsrike områder, nærmest over natta. De skulle fange insekter og dyr og mestre vanskelige taksidermiske teknikker og håndtere kjemikalier og spesialverktøy i et klima der alt mugnet og ble invadert av midd, maur og fluer før man fikk sukk for seg. De kunne ikke portugisisk, visste knapt hvordan de skulle skaffe seg mat og langt mindre hva de skulle gjøre om de ble syke. Men de var unge, besatt av samlerens glede og hadde livet foran seg. Så en dag i april var utstyret pakket. De fikk stablet alt inni diligencen som skulle til havnebyen Liverpool. Da de endelig var ferdige, var det ikke plass til dem selv. Så de måtte sitte på taket og riste seg igjennom natta der oppe. De klamret seg fast som best de kunne.

Dagen etter, utslitt, men opprømt, sto de på kaia i Liverpool.

27