Forord

Historien om Alfred Russel Wallace er like eiendommelig som den er oppsiktsvekkende – både reisene hans, oppdagelsen av seleksjonsteorien, hans allsidighet som forsker og samfunnsaktivist og hans ustoppelige energi. Han har sagt og skrevet noe uventet og originalt om det meste. Sammen med Charles Darwin la han grunnen for det som skulle bli vitenskapen om livet – biologi. Likevel fikk han den besynderlige skjebne å ende opp som en historisk parentes. Han var en av biologiens mest ruvende pionerer og pekte på problemer som først hundre år etter hans død er blitt synlige for flere. Alfred Russel Wallace har fortsatt noe på hjertet.

Vitenskap oppstår der folk ser noe nytt i det hverdagslige. Alle har sett at epler faller til bakken. Men Isaac Newton så noe i det som gjorde at en ny verden åpnet seg – en verden ingen før ham hadde vært klar over. Det er vitenskapens kreative element. Det er nesten litt som kunst. Famlende undring er vitenskapens ukontrollerbare kilde. Der finner vi Alfred Russel Wallace. Hans erkjennelsesreiser var som hans ekspedisjoner – en fargerik blanding av forbløffende intuisjon og intellektuell dumdristighet, styrt av nysgjerrig fascinasjon over naturens gåtefulle skjønnhet. Med dette som utgangspunkt har jeg organisert boka i form av to reiser. Første del handler om Wallaces fysiske reiser, andre del om hans intellektuelle reiser.

7

Det er skrevet mye både av og om Wallace – langt mer enn noen kan rekke over. De fortellende delene av boka er først og fremst basert på selvbiografien My Life, på brev, og på de to reiseskildringene han førte i pennen, Narrative of travels on the Amazon and Rio Negro og The Malay Archipelago. Øvrige emner er basert på hans artikler og bøker om ulike emner. I tillegg har jeg naturligvis støttet meg på en omfattende sekundærlitteratur. For ikke å gjøre fremstillingen unødig besværlig har jeg begrenset bruken av sluttnoter til sitater der referansen ikke fremgår av sammenhengen.

Et par kommentarer før vi begynner. Den første: Det er en del dreping i boka. På attenhundretallet var naturen fortsatt et overflødighetshorn av ukjente skapninger. Alt måtte beskrives, så da måtte det drepes først. I dag er det ikke lenger nødvendig, simpelthen fordi noen før oss har gjort det. Så ikke ta anstøt av all drepingen. Hadde det ikke vært gjort, ville vi holdt på med det nå. Den andre: Det er alltid en avveining hvor trofast man skal være i ordlyden ved oversettelser. Nøyaktige oversettelser gir tyngre språk. Løsere oversettelser gir bedre flyt, men innebærer samtidig en risiko for at meningsinnholdet vrir seg. Jeg har prioritert språklig flyt fremfor presisjon. Om noen skulle ville bruke ordlyden, bør de i det minste sjekke originalversjonen først. Jeg har brukt ID-kodene slik de er angitt på wallace-online.org i sluttnotene, der kilden ikke fremgår av sammenhengen.

Mange har gitt råd og innspill underveis. Ingen nevnt, ingen glemt.

God lesing!

8