Begynnelsen

Ute striregner det. En sti av små, svarte maur beveger seg over de skitne bambusmattene og forsvinner inn mellom en stabel kasser som fyller den ene kroken av rommet. Hytta er liten og skjev, egentlig mer et skur. Det er bare dette ene rommet, og det er fullt av utstyr. Børser, insektnett, noen flasker, en rotete papirbunke, på en av kassene noen kjeler og en kopp. Taket er utett – det drypper både her og der. Langs den ene veggen står en benk. Det ligger en mann der. Han er lang og hengslete, med grovt skjegg. Han trekker mugne tepper tettere rundt seg, tropevarmen til tross. To flaggermus mønstrer ham uutgrunnelig fra takbjelken. Det ser ikke bra ut. Mannen kryper sammen, nærmest i fosterstilling. Det skifter mellom feberanfall og voldsomme frostrier – malaria. Han forsøker å drikke litt.

Hvordan endte han opp i dette skuret, i skogen på en avsides øy vest for Papua Ny-Guinea?

Alfred Russel Wallace har nettopp blitt 35 år gammel. Det hender jeg tenker på ham som Europas første backpacker. Det er sikkert feil. Han var ikke den første som oppsøkte avkroker på fjerne kontinenter. Vi snakker tross alt om 1858. Det er viktoriatid, det britiske imperiet er i full blomst. Men han var backpacker likevel. Han reiste primitivt, levde på lokalfolks premisser, hadde sans for det fremmede, var nysgjerrig på andre kulturer, levde blant folkeslag knapt noen før ham

9

hadde oppsøkt, og brukte det til å sette sin egen kultur i relieff. Han levde blant hodejegere på Borneo, gikk barbeint i jungelen og var i en periode eneste europeer på Ny-Guinea.

Først og fremst var han naturligvis biologen som løste evolusjonens gåte. Men han var også antropolog, filosof, sosialist, feminist, billesamler og spiritualist og skulle utsette Europa for et skred av ideer i tiårene som fulgte – nesten åtte hundre artikler, tjueto bøker og en rekke foredrag og intervjuer. Da han døde i 1913, var han sannsynligvis den mest siterte naturforskeren i verden.

Hvem var han? Hva drev ham? Hvordan tok ideene hans form? Og hvordan klarte han å opparbeide seg innsikt i så mange ulike fagfelt? Spørsmålene er mange.

Han kom til verden i den lille byen Usk i Wales 8. januar 1823, som nest yngst i en søskenflokk på ni. Foreldrene var fattige. Faren hadde vært advokat, men var en uforbederlig spekulant som stadig rotet bort det familien hadde å rutte med. Innen Alfred var seks år gammel, hadde de måttet flytte fem ganger, stort sett fordi de ikke kunne betale husleia. Men faren var kanskje en bra kar likevel – han likte i alle fall bøker. Om kveldene samlet han familien rundt kaminen til høytlesning, og bøker ble en glede Alfred raskt gjorde til sin egen. Han slukte alt han kom over – eventyr, romaner, reiseskildringer og historiebøker. Da faren fikk en liten kontoriststilling ved byens bibliotek, ble det et fristed for Alfred. Han må ha vært tidlig moden, for han stavet seg igjennom klassikere som Iliaden, Paradise Lost, Robinson Crusoe og Dantes Inferno.

Skolegangen ble kortvarig, etter alt å dømme fordi faren gikk konkurs. I stedet ble Alfred, nå fjorten år, sendt til storebroren John i London, der han skulle jobbe som snekkerlæring. Arbeidsdagen var tolv timer lang og lønna elendig. De fleste han møtte, levde i konstant økonomisk nød. Om det regnet en dag og murerne ikke kunne mure, fikk de heller ingen lønn. Kvinnene jobbet som tjenestefolk eller i industrien, mens ungene fikk passe seg selv. Barnearbeid var vanlig. Alfred tok til seg alt han så og hørte. Erfaringene fra tenårene ble bestemmende for hans senere samfunnssyn.

10

Men han var i London! John tok ham med til fine handlegater, der de kunne kikke i butikkvinduer. Og så var det kveldsmøter i Hall of Science, rett rundt hjørnet nede i Tottenham Court Road. Vitenskapens hus – det lyder flott. Her ble tidens spørsmål debattert. Er lovene like for alle? Skal adelen ha særrettigheter? Hvem skal eie jorda? Finnes Gud? Tilhørerne var arbeidere og fattigfolk. Her fikk Alfred høre om Robert Owen. I den lille byen Lanark i Skottland hadde Owen overtatt et bomullsspinneri som han ville utvikle til et sosialistisk idealsamfunn. Byen ble organisert som et nettverk av småhus og gater, og arbeiderne hadde stor innflytelse over den daglige driften av spinneriet. Arbeidsdagen ble kortet ned, Owen forbød barnearbeid, og en liten del av lønna gikk til en felles kasse så det skulle være mulig å bli syk uten å tape inntekt. Han jobbet også for at alle skulle forstå betydningen av riktig kosthold og hygiene. Rundt husene ble det anlagt hager med frukttrær og grønnsakbed. Nye kooperative butikker ble åpnet, med priser som gjorde at arbeiderne fikk råd til å handle. Han bygget barnehage (visstnok blant de første i verden) og skole, basert på moderne pedagogiske teorier. Barna skulle ikke bare pugge latin, men også øve dans og musikk. Fysisk straff ble forbudt, og undervisningen skulle vekke nysgjerrighet og læringsglede, erklærte han.

Slikt gjorde inntrykk på Alfred. Om man forandret samfunnet, ville menneskene ikke bare få det bedre, men også selv bli bedre. Men hva med Gud? Som gutt hadde han likt stemningen i kirken, men prestene påsto at mennesker var absolutt frie og alltid kunne gjøre hva de ville. Fra dem var beskjeden grei: Ta deg sammen! – gjerne spritet opp med trusler om dommedag og evig pine. Så enkelt kunne det umulig være. Gjennom hele livet forble Alfred skeptisk til religion.

Landmåling

Da han hadde tilbrakt noen måneder som snekkerlærling i London, var det ikke flere jobber å få. Alfred trasket den drøye dagsmarsjen opp til Bedfordshire, der den andre storebroren hans, William, holdt på.

11

En ny eiendomslov hadde gjort det nødvendig å måle opp grensene for alle gårder på nytt. Samtidig begynte utbyggingen av jernbanenettet. Det krevde oppmåling, det også. William var fjorten år eldre. Han var alvorlig, hardtarbeidende og kort i replikken. Alfred beundret broren, men var også litt redd ham. Jobben besto i å beregne avstander i landskapet nøyaktig, holde målestaver og flagg, fjerne kratt og småtrær for å få siktelinjer samt kalkulere vinkler og høydeforskjeller. Landmåling kom til å holde liv i Alfred gjennom det meste av tenårene. Brødrene gikk til fots og overnattet på små herberger, av og til også utendørs eller i en låve. Alfred ble lokalkjent over hele den sørlige delen av De britiske øyer. Mye av arbeidet foregikk utendørs, og nå begynte han å legge merke til ting han tidligere ikke hadde fått med seg. For hva var det for slags planter som grodde i veigrøftene? Og hva var det for slags insekter som satt på blomstene? Rart han ikke hadde sett det tidligere – og så mye forskjellig, da! Hadde det navn, alt sammen? På en av turene kom han forbi en diger steinblokk som så ut som en sekk poteter. Konglomerat, sa broren kort. Så bergarter kunne være forskjellige, de også? Og hvorfor lå den der, sånn midt i landskapet? William viste ham omrisset av fossiler i en kalksteinsklippe – forsteinete blekkspruter. De så ut som korte spyd i berget.

En februardag gikk det nesten galt. Alfred skulle krysse en gjørmete myr og plumpet plutselig nedi med begge beina. Jo mer han kavet, desto dypere sank han. Hvordan han enn vred seg, fant han ingen fast grunn. Han hadde druknet, om ikke William var kommet til. Klissvåt stavret han seg hjemover i den iskalde vinden. Det gikk ikke så bra – bronkitt og begynnende lungebetennelse. Han måtte ta landeveien fatt mot London, der det fantes leger. Behandlingen besto av blodigler som ble plassert på brystet, og magenbitter for å fremme appetitten. Litt etter litt kom han seg, men var plaget av astma resten av livet.

Omstreiferlivet gjorde at han fikk se enda mer fattigdom. Det var det samme overalt: rike jordeiere og adelsfolk med enorme åkere, parker og gods. De hadde den beste jorda, mens småbrukene oppe i skrentene, der arbeidstokken bodde, lå på steinete rabber. Han ble ikke klar over det før mange år senere, men han bidro selv til en ny

12

runde overgrep fra myndigheter og adel. Tidligere hadde allemannsretten hersket i utmarka, og alle kunne bruke den som beite eller til vedsanking. Oppmålingsarbeidet innledet slutten for en slik felles allmenning. Snart fulgte gjerder og grenser, og bare de som hadde penger og betalte avgiftene, fikk tilgang. I Wales kunne de færreste engelsk. De forsto neppe verken hva det nye regelverket dreide seg om, eller hvorfor de ble stengt ute.

Sommeren 1841 kom brødrene til Neath, en landsby sør for det vakre fjellområdet Brecon Beacons. Det var en god skjebne, selv om det krydde av veggedyr på rommet. For nå var Alfred blitt fullstendig oppslukt av alt som hadde med natur å gjøre, og området var variert og rikt. Mens William lette etter jobber, streifet lillebror omkring i skog og mark. Han begynte å studere stjernehimmelen også – kjøpte linser og laget et primitivt teleskop. Så kunne han se Jupiters måner og noen av de nærmeste stjernehopene. Men ellers var det blomster som tok oppmerksomheten denne sommeren. Det fantes ikke mange bøker om planter, men han kom over et lite hefte utgitt av The Society for the Diffusion of Useful Knowledge, som forklarte grunntrekkene av plantenes anatomi. De vanligste familiene av blomsterplanter ble også vist med enkle plansjer – skjermplanter, korsblomstfamilien, leppeblomster – mange nye navn.

William fant ingen jobber til dem den sommeren, og Alfred var enda blakkere enn han pleide. Likevel bestemte han seg for å koste på seg Lindleys Elements of Botany. Boka var ikke helt som han hadde forventet, men den hjalp ham til å oppdage trekk som hadde taksonomisk betydning. Det fantes altså en skjult orden i alt dette som i begynnelsen hadde virket aldeles kaotisk.

Alfred hadde også fått tak i Charles Darwins bok om jordomseilingen med Beagle, The Voyage of the Beagle. Han skrev inn et sitat derfra på permen av Lindleys bok. Kunnskap om detaljer vil gjøre helhetsopplevelsene rikere, slik for eksempel musikkopplevelser bli rikere om man også kan noter, skrev Darwin. På samme måte «bør enhver reisende også være botaniker, for blomstene omkranser alt og gjør det vakrere». Alfred var enig.

13

Snart begynte han å skrive ned navnet på artene han hadde identifisert. Det ble en hel liste, dandert med skisser av viktige detaljer, da kunne han huske dem bedre. Og så kunne man jo presse planter og lage herbarium? William ristet på hodet – hva var det lillebror kastet bort tiden på?

Henry Bates

Det ble slutt på lediggangen da den nå tjue år gamle Wallace tok seg jobb som skolelærer i Leicester. Han var sjenert og ble lett usikker blant andre, så rollen som lærer ga ham litt å slite med. Men han holdt seg flytende økonomisk – årslønna var 20 pund. Han kjøpte adgangskort til byens bibliotek. Blant bøkene han leste, var et lite hefte av Thomas Malthus, An Essay on the Principle of Population. Den ga litt å tenke på. Malthus hevdet at befolkningsveksten på De britiske øyer etter hvert ville føre til kaos, siden matproduksjonen ikke kunne økes like raskt. Stadig flere munner å mette overfor et begrenset matfat ville skape hungersnød, sykdom og sosial uro. Resonnementet gjorde inntrykk. I hyllene fant han også andre bøker – historiebøker om Amerika, blant annet Prescotts History of the Conquests of Mexico and Peru, og en engelsk utgave av Alexander von Humboldts Cosmos. Her hadde den store oppdagelsesreisende forfattet en kosmologi som beveget seg fra melkeveien og solsystemet gjennom jordskorpen og inn i livets verden til planter og dyr og mikroskopiske skapninger. Det gjorde Alfred aldeles ør.

Den vinteren begynte han også å skrive ned tanker som han mente han en gang ville holde som foredrag, eller som kanskje kunne komme på trykk et sted? De ble aldri publisert, men Wallace fant dem igjen som gammel og tok med noen utdrag i selvbiografien. En av tekstene har tittelen «Om verdien av variert kunnskap» og handler om verdien av å vite, og om hvordan kunnskap på mange felt utvider og kompletterer horisontene. Breddekunnskap er en forutsetning for å kunne fordype seg, skriver han. Mange blir betatt av lyn og torden,

14

men tenker ikke over at de samme naturlovene også regjerer hverdagen, som når man spretter korken av en flaske, eller når det slår gnister fra pelsen til en katt.

Den som har rike naturkunnskaper, ringakter ingenting, heller ikke det minste, og erkjenner at også ubetydelige og hverdagslige fenomener i like stor grad krever forklaringer som de større og mer imponerende. I hver liten duggdråpe er de samme naturlovene virksomme som forårsaket planetens sfæriske form, og i isrosene på vinduet en vintermorgen kan man gjenkjenne de samme lovene som gir form til planter og primitive dyr.

Stadig å utvide og komplettere menneskehetens felles kunnskaper – det er intet mindre enn selve meningen med livet, ifølge unge Wallace: «Kan vi tro at vi oppfyller meningen med livet samtidig som vi fortsetter å overse så mange av skaperverkets underverker og skjønnheter, mens så mange mysterier [...] er uløst?»

Og det har noe med menneskets utvikling gjennom livet å gjøre. Han har hørt at det skal være mulig å lage nøyaktige fotografier av ansikter og fabler om å ta portretter av mennesker hvert år gjennom hele livet, for å se hvordan de forandrer seg fra barndom til alderdom. Om man så visste noe om deres liv og alt de har opplevd, kunne man studert hvordan både personlighetstrekk, gleder, sorger, seire og skjebneslag litt etter litt manifesterer seg i det aldrende ansiktet. På den måten ville man kunne sett hvordan sinnets og livets hendelser forplanter seg inn i kroppen.

Wallace satte i gang et systematisk arbeid for å kompensere for sin manglende utdannelse. Så ofte han kunne, var han på biblioteket. Der støtte han på en fyr som het Henry Walter Bates, og de ble raskt venner. Henry var et par år yngre, men han visste masse om både planter og insekter rundt byen. Da Alfred kom hjem til ham, gjorde han store øyne: Henry hadde en flott samling av biller og sommerfugler, spent opp på insektnåler og sirlig ordnet med etiketter. Det fantes hundrevis av forskjellige billearter rundt Leicester, påsto Bates, og sikkert mange

15

tusen til sammen på De britiske øyer. Wallace bestemte seg øyeblikkelig for å begynne å samle. Han skaffet seg samleglass, insektnåler og esker, klippet til etiketter for artsnavn, dato og lokalitet og sparte penger så han kunne kjøpe seg enda en bok, J.F. Stephens Manual of British Coleoptera. I tiden som fulgte var de to stadig på farten etter insekter. Det gikk heller ikke lenge før de begynte å fable om alt det merkelige som fantes i fjerne land – tenk på jungelen, ’a gitt.

Men Alfreds interesser trakk i flere retninger. En dag fikk han høre om hypnose. Den tyske legen Franz Anton Mesmer hadde oppdaget noe han mente var en ny form for energi som både mennesker og dyr var i besittelse av. Han kalte det «kroppsmagnetisme». Den energien kunne komme i ulage, påsto Mesmer, men den kunne bringes i balanse igjen ved hjelp av hypnose. Emnet var blant annet aktuelt fordi man trengte et bedre middel for bedøvelse. Whisky og opium var eneste trøst ved alt fra tanntrekking til amputasjoner. Kunne kanskje hypnose gjøre kirurgiske inngrep mindre smertefulle? Alfred oppdaget at han slett ikke var helt uten hypnotiske evner selv, og dro på møter og fikk høre om rare teorier om hvor i kraniet forskjellige mentale evner var plassert. En ny vitenskap – frenologi – var i ferd med å se dagens lys. Den kartla kraniets utforming og plasserte mentale evner på ulike steder. Når disse ble massert, kunne man tilsynelatende påvirke sinnet også. Ikke helt umulig, kanskje?

Tidlig i 1845 døde William uventet. Av søskenflokken var nå bare fire i live: Alfred, storesøskene John og Fanny og lillebroren Herbert. Alfred sa opp jobben som lærer og dro til Neath for å rydde dødsboet. Han ble værende der en stund, og så dukket også John opp. En sommerdag la brødrene ut på en tredagers fottur i Brecon Beacons. Turen gikk vestover mot Rocking Stone, en steinsatt gammel druideplass fra førkristen tid, og dagen etter besteg de fjelltoppen Beacons i strålende sol. Alfred lette etter biller i skrentene, og på toppen spiste de lunsj og slappet av i gresset. Hjemturen gikk via landsbyen Ystradfellte, men oppstemt av den friske luften og det vakre landskapet bestemte de seg for å sove ute. De kom forbi den vesle kalksteinsgrotta Porth yr Ogof,

16

der en bekk kom ut av fjellet. Rett innenfor var det plass nok både til bål og til å strekke seg ut. Grotta var fuktig og kald, men de samlet en diger haug ved og slo leir rett innenfor åpningen. Om kvelden satt de ved bålet, som flakket mot grottetaket, kikket ut på stjernene og snakket om fremtiden. Et par år senere gravde John gull i California, og Alfred padlet kano på Amazonas.

På turen gjorde Wallace en fangst som førte til hans første vitenskapelige publikasjon. Teksten var riktignok kort, men våren 1847 kunne man lese følgende notat, signert Alfred Russel Wallace, i det vesle tidsskriftet The Zoologist: «Et eksemplar av Trichius fasciatus i nærheten av Neath – jeg fant et eksemplar av dette vakre insektet på en blomstrende Carduus heterophyllus ved fossen nedenfor Neath Vale.»

Funnet skjuler en sjarmerende tilfeldighet. Humlebillen, som den heter på norsk, illustrerer et fenomen som Henry Bates senere skulle bli kjent for å finne forklaringen på: mimikry. Humlebillen er et av få gode europeiske eksempler på en tilpasning der arter hermer farge og form etter andre, som er giftige. På den måten får de til en viss grad gratis beskyttelse mot predasjon. Fenomenet skulle komme til å oppta ham flere tiår senere. Alfred Russel Wallace var blitt voksen. Han manglet riktignok utdannelse, men var belest, hadde praktisk håndlag, atskillig arbeidserfaring, og fremfor alt – han var blitt lidenskapelig opptatt av natur. Gikk det kanskje an å leve av det?

17