13 minute read

Kvinnefotball i rivende utvikling

Jenter har spilt fotball i 5000 år!

England blir av mange kalt «balløya». Det kommer nok av at det er her den moderne fotballen har sin opprinnelse. The Football Association (FA) ble stiftet 26. oktober i 1863 på Freemasons’ Tavern i London etter et møte mellom tolv interesserte klubber og skoler. Det ble det første offisielle fotballforbundet i verden.

Advertisement

Den første moderne fotballkampen ble spilt en måned senere i Battersea Park, nær Chelsea i London. Notts County fra Nottingham i England ble stiftet i 1862, og er den eldste eksisterende profesjonelle fotballklubben i verden. Den aller eldste klubben som fremdeles spiller fotball, men i lavere divisjoner, er Sheffield Football Club, stiftet i 1857. I 1885 ble det tillatt med profesjonelle spillere i England, og den dag i dag er kanskje Premier League den mest kjente ligaen over hele verden.

FC Barcelona Femení med Caroline Graham Hansen og Gullball-vinner Alexia Putellas vant Champions League i 2021, og er et av verdens beste lag. Foto: REUTERS/Albert Gea

Jenter har sannsynligvis spilt fotball så lenge spillet har eksistert. Fotballhistorikere spekulerer i at det foregikk en form for fotballaktivitet for over 5000 år siden. Det finnes bevis for at kvinner spilte cuju, en form for fotball under Han-dynastiet, en kinesisk herskerslekt som regjerte fra 206 før til 220 etter Kristus. Spillet var en del av et militært program for å holde soldatene i form. Deretter spredte spillet seg til overklassen.

Det er dokumentert at franske kvinner spilte en form for fotball på 1300-tallet, og i Skottland rapporteres det om en årlig kamp som ble spilt allerede på 1790-tallet. Den første kampen som ble spilt i regi av det skotske fotballforbundet, fant sted i Glasgow i 1892, og den første fotballkampen mellom to kvinnelag i England ble sannsynligvis spilt i mars 1895 på Nightingale Lane nord i London, ifølge forfatteren Gail J. Newsham. Da var det flere etablerte fotballklubber i London, og en kamp på Crouch End ble rapportert til å ha 10 000 tilskuere.

Det første dokumenterbare europeiske kvinnefotballaget ble stiftet av aktivisten Nettie Honeyball i England i 1894. Hun rekrutterte 30 unge spillere til British Ladies’ Football Club. Men det var Preston som var det ledende laget i England på den tiden og i mange år fremover. Rett etter første verdenskrig tok kvinnefotball helt av i England. 1920 var et spesielt år. Da ble den første internasjonale kampen mellom to kvinnelige fotballag spilt. Preston slo et fransk lag 2–0 foran 25 000 tilskuere.

På selveste Boxing Day (andre juledag, som er en viktig merkedag i England) samme år samlet 53 000 tilskuere seg på Goodison Park til en kamp mellom St. Helen og Preston. Tilskuertallet var verdensrekord for en klubbkamp mellom kvinnelag i drøyt 98 år, helt frem til 16. mars 2019. Da så 60 739 toppoppgjøret mellom Atlético Madrid og Barcelona i den spanske toppserien.

Det er ikke tilfeldig at de første stegene for spansk kvinnefotball ble tatt i Barcelona, med grunnleggingen av Spanish Girls’ Club. Storbyen har alltid vært åpen for nye ideer utenfra. Spanish Girls’ Club ble imidlertid en døgnflue og ble delt inn i to nye lag. Den første fotballkampen for kvinner i Spania ble spilt mellom disse to lagene, Montserrat og Giralda i 1914. Giralda vant 2–1, i en kamp der inntektene gikk til Det kvinnelige forbundet mot turberkulose.

Fra England har sporten spredt seg til de fleste steder på kloden. I USA ble de første kampene spilt i 1950, og landslaget ble først etablert i 1983. Men selv om kvinner har spilt fotball i lang tid, har ikke utviklingen alltid gått fremover. Fra 1921 og helt frem til 1969 ble det gjort svært lite for kvinnefotball generelt. Som i mange andre land hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball.

Stor utvikling fra 1970-tallet

Kvinnefotball har en mye kortere historie enn herrefotball. Den ble først anerkjent av FIFA i 1970, nesten hundre år etter at fotball for fullt ble organisert. Det var også på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og norgesmesterskap. Herfra og ut har det vært en stigende og god utvikling for kvinnefotball, men det første offisielle VM for kvinner ble først spilt i Kina i 1991.

Etter dette har internasjonal kvinnefotball blitt en stor industri med millioner av aktive fotballspillere. I dag spilles det fotball de aller fleste steder i alle de fem verdensdelene, og fotball er Norges største kvinneidrett. Norske kvinner spiller nå for FC Barcelona, Olympique

lyonnais, Chelsea, Arsenal, Roma, Linköpings og Wolfsburg. Den ene rekorden for TV-seere og publikummere slår den andre. Fremtiden ser lys ut for unge lovende fotballspillende jenter.

Hege Riise har flest landskamper for Norge med sine 188, uavhengig av kjønn.

Det norske kvinnelandslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1–2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget.

Fra 1970 utviklet kvinnefotballen seg mye med blant annet serier for klubblag i flere land. Men det skulle gå hele 14 år før Norge fikk sin egen klubbserie. Da ble regionale serier opprettet, og man kan kunne for første gang spille organisert kvinnefotball. Den landsomfattende serien så derimot ikke dagens lys før i 1987.

Den første kvinnefotballkampen

I 1970 skrev Dagbladet feilaktig at kampen mellom Amazon og BUL i Grimstad var den første kvinnefotballkampen i Norge. Men denne kampen ble uansett et vendepunkt, og en start på å få kvinner til å drive med fotball. Det skjedde ikke uten kamp, og det fantes både menn og kvinner som kjempet for kvinners rett og mulighet til å spille fotball.

Professor Kari Fasting har forsket på ulike sider ved kvinneidrett, og har skrevet det norske bidraget i boka Soccer, Women, Sexual Liberation, som handler om utviklingen av kvinnefotballen i 16 uli-

ke land i alle verdensdeler. Hun mener Norway Cup var en viktig bidragsyter til kvinnefotballen. Da den startet i 1972, var det åpent for både gutte- og jentelag. Men det virkelige gjennombruddet for kvinnefotballen kom 1975.

Da bestemte Norges Fotballforbund at de skulle fremme kvinners deltakelse i sporten og ikke motarbeide den, forteller Fasting. I 1976 ble det satt ned en kvinnekomité som ble ledet av Nicolai Johansen. I komiteen satt også Ellen Wille, som ifølge Fasting spilte en avgjørende rolle. Ellen Wille ledet komiteen fra 1978 til 1986, og gjorde en formidabel innsats for å bygge opp organisering av jentelag, elitelag, NM, landslag og til slutt et juniorlandslag, og etter hvert ble det sørget for at det var kvinner representert i alle ledd i organisasjonen.

I 1980 var det allerede etablert 305 kvinnelag og 362 jentelag. Ellen Wille var også den første kvinnen som entret talerstolen på det internasjonale fotballforbundets (FIFA) kongress, og foreslo å opprette et VM for kvinner som ble en realitet i 1991. Du kan lese mer om Kirsten Wille senere.

I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig ute, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.

Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg. Norge tapte 0–4, med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.

De første offisielle kampene Norge spilte, var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, NordIrland i 1978.

Ada Hegerberg er tidenes mestskårende spiller i Champions League med 53 mål.

Historien til det norske landslaget Begynnelsen (1978–1983)

Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1–2. Kari Nilsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.

Den første NM-finalen i fotball ble spilt på Ullevaal Stadion i 1978.

Erling Hokstad (1983–1989)

I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap i EM i 1984. Mesterskapet ble ikke regnet som offisielt. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje, hvor Sverige vant det uoffisielle mesterskapet. SprintJeløy vant tidenes første seriemesterskap.

EM 1987 (europamestere) I 1987 kvalifiserte Norge seg til EM. Dag Steinar Vestlund kom inn i trenerteamet. Norge møtte Danmark, som de aldri hadde slått, og Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, og beseiret også Finland. Norge fikk i oppgave å arrangere semifinaler og finaler, og møtte selv Italia i semifinalen. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0.

Norge var dermed klar for sin første offisielle finale i et mesterskap, og finalemotstander var selvfølgelig våre rivaler fra Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, og sto med sju tap og tre uavgjorte kamper. Men selv om Sverige var klare favoritter, scoret nevnte Stendal to ganger, og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert invitasjons-VM i Kina etter å ha slått Sverige 1–0 i finalen.

EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det nytt mesterskap. Norge slo blant annet Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen. Der møtte de hjemmelaget Vest-Tyskland, som dessverre ble altfor sterke og slo Norge 4–1.

Even Pellerud (1990–1996)

Even Pellerud tok over laget, og det skulle vise seg å være et godt trenervalg. Laget gikk ubeseiret gjennom kvalifiseringen til EM i 1991. I mesterskapet gikk Norge hele veien til finalen, men måtte se seg slått av Tyskland. Samme år kom de også til finalen i det første offisielle verdensmesterskapet, men måtte se seg slått av en ny rival, USA.

EM 1993 (europamester) Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde. I finalen møtte de vertsnasjonen Italia, som hadde slått Tyskland på straffer i semifinalen. Etter en målløs førsteomgang kom Birthe Hegstad innpå i den andre omgangen, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Linda Medalen.

EM 1995 (semifinale) I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og Norge røk på et stygt 5–7-tap for vertsnasjonen i semifinalen.

VM 1995 (verdensmester) Norge møtte Tyskland i finalen og vant 2–0 etter scoringer av Hege Riise og Marianne Pettersen. Hege Riise ble for øvrig kåret til turneringens beste spiller.

OL 1996 (bronse) Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996, hvor Norge slo Brasil 2–0 i bronsefinalen etter scoringer av Ann Kristin Aarønes.

Rosenborg og LSK Kvinner står med flest seriemesterskap med syv hver.

Per-Mathias Høgmo (1997–2000)

EM 1997 (gruppespillet) Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane i 1997, som ble en gedigen nedtur hvor laget ikke nådde semifinalene.

VM 1999 (4. plass) Før VM i USA var Norge klare favoritter som regjerende mestere, men endte på en skuffende 4. plass, slått av Brasil på straffesparkkonkurranse i bronsefinalen.

OL 2000 (gull) Etter seier i semifinalen mot Tyskland var Norge klare for OL-finale mot USA. Kampen bølget fram og tilbake, og gikk til ekstraomganger med golden goal hvor Dagny Mellgren kom inn som innbytter og avgjorde finalethrilleren.

Åge Steen (2000–2004)

I denne perioden lyktes ikke Norge i å gjenskape de gode resultatene fra de foregående årene.

EM 2001 (semifinaletap) Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet og slo Norge 1–0.

2001 UEFA Women’s Cup starter opp Turneringen het fra starten i 2001/02 UEFA Women’s Cup og ble avgjort med to finalekamper, en på hvert lags hjemmebane. Hver nasjonale mester kunne meldes på, og fjorårets mester fikk en ekstra plass. Åtte lag kvalifiserte seg fra gruppespill med kamper på ett lags hjemmebane, og spilte deretter kvartfinaler og semifinaler som dobbeltkamp. Frankfurt kvinner var den første vinneren av UEFA Women’s Cup. Fra og med 2009/10 endret turneringen navn til UEFA Women’s Champions League. Fra 2021/22 ble turneringen endret igjen til å være mer i samsvar med turneringen for menn, med et gruppespill på høsten og separat kvalifisering for seriemestre, -toere og -treere.

VM 2003 (kvartfinaletap og ut av OL) Norge tapte 0–1 for vertsnasjonen USA i kvartfinalen, og gjorde dermed sin svakeste VM-innsats noensinne. Dette tapet medførte også at Norge ikke klarte å kvalifisere seg for OL i Athen i 2004.

Bjarne Berntsen (2005–2009)

EM 2005 (sølv) Mesterskapet i England ble en god start for Bjarne Berntsen som landslagssjef. Etter en sterk 3–2-seier over Sverige i semifinalen, ble det tap 1–3 mot Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier.

Trondheims-Ørn nådde en historisk semifinale i UEFA Women’s Cup i samme år. Det samme gjorde Kolbotn året etter.

VM 2007 (4. plass) Norge var ett av to europeiske lag som nådde semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i én omgang, men tapte til slutt 0–3. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil. Ragnhild Gulbrandsen ble toppscorer i mesterskapet med 5 mål.

OL 2008 (kvartfinale) Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 i åpningskampen. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter scoret Melissa Wiik. Laget røk til slutt ut i kvartfinalen etter 1–2-tap for Brasil.

EM 2009 (semifinale) En ny semifinale mot Tyskland endte med nytt tap, denne gangen 1–3. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.

Eli Landsem (2009–2012)

VM 2011 (gruppespillet) For første gang ble Norge slått ut av et VM i gruppespillet. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige. Det var første gang Norge hadde en kvinne som landslagstrener.

Ingvild Stensland ble første norske kvinnelige fotballspiller som vinner Champions League, med laget Olympique lyonnais som slo Turbine Potsdam fra Tyskland 2–0 i finalen på Craven Cottage i London.

Even Pellerud (2013–2015)

EM 2013 (sølv) EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.

Roger Finjord (2015–2016)

VM 2015 (åttedelsfinale) VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio de Janeiro året etter.

Martin Sjögren (2017–)

EM 2017 (gruppespillet) Mesterskapet i Nederland ble en gedigen skuffelse. Norge ble utslått i gruppespillet etter tre tap og null scoringer mot Nederland, Belgia og Danmark.

Gullballen 2018 Tidenes første kvinnelige Gullballen-vinner ble kåret, og vinneren var norske Ada Hegerberg.

VM 2019 (kvartfinale) I mesterskapet i Frankrike, som ble det store kommersielle gjennombruddet for kvinnefotball, ble Norge slått ut 0–3 av en av forhåndsfavorittene England i kvartfinalen.

2020

Toppserien i fotball for kvinner reduseres fra 12 til 10 lag.

Trondheims-Ørn har flest NM-titler med sine åtte.

Lys fremtid for unge lovende fotballjenter

Selv om fremtiden er lys, er det en del å gå på før det blir full likestilling når det gjelder alt fra enkle ting som treningstider og kvalitet på trenere til økonomisk skjevfordeling. Det er fremdeles få kvinnelige dommere, trenere og få kvinner i fotballstyrene i Norge.

I en kronikk på NRK Ytring i november 2021 skrev 15 år gamle Mali Berg Zetterstrøm at hun opplever at dommerne gjør forskjell på jenter og gutter på banen, og at de ikke tillater jenter å takle like hardt som guttene. Hun tror forskjellsbehandlingen kan skyldes forventningene til kjønnene: «Det er veldig ulike forventninger til jenter og gutter helt fra de er små. At gutter skal tøffe seg opp og takle hardt, mens jenter skal være små og søte», skrev hun i kronikken.

Også i Toppserien var det en stor diskusjon høsten 2021 om det samme temaet da det etter 68 kamper ikke var dømt ett rødt kort.

«Det er vel kanskje en kombinasjon av vi er litt for snille piker og at dommere i noen tilfeller også er ganske feige med å gi kort generelt. Det handler om å vinne, og da må man gjøre det som kreves. Noen ganger innebærer det å være usportslig og få folk ned. Det kan vi gjøre oftere», sa daværende LSK Kvinner-kaptein Emilie Haavi om denne diskusjonen til NRK.

This article is from: