1. Om avartenes opprinnelse

Dette er en bok om sannhet – eller, mer spesifikt, om det som ikke er sant.

Dessverre betyr dette at vi, før vi kan komme lenger, må tenke litt over hva «sannhet» egentlig er. Og, ikke minst, hva det ikke er. Problemet er at dette blir kronglete forbausende raskt på grunn av de mange ulike måtene det går an å ta feil på. Dette vil kanskje være en overraskelse for noen. Mange av oss går ut fra at noe enten er sant eller usant, og at det dessuten er lett å skille det fra hverandre. Dessverre er det ikke riktig så enkelt. De som i løpet av historiens gang har fundert over sannheten og dens motsetninger, har gang på gang kommet til samme konklusjon: Mens det finnes ekstremt få ulike måter å ha rett på, kan man ta feil på et nærmest uendelig antall vis.

«Sannheten har aldri hatt mer enn én far, mens løgnene er tusen menns lausunger, og de avles overalt»,1 beklaget den elisabetanske forfatteren Thomas Dekker seg i 1606. Eller, som 1500-tallsfilosofen Michel de Montaigne skrev i essayet «Om løgnere»: «Hvis usannheten, som sannheten, kun hadde ett ansikt, skulle våre utsikter være lyse. Men sannhetens motsats

kan anta hundretusenvis av ulike former, spredt over et uendelig felt, uten grenser eller begrensninger.»

Denne boken gjør et forsøk på å katalogisere i det minste noen få av disse hundretusenvis av former.

Vår tid er langt fra den første perioden i historien der mennesker er blitt besatt av sannheten og sannhetens fravær. Det finnes til og med en periode på flere hundre år i Europa som iblant er blitt kalt for «Hykleriets tidsalder» (Age of Dissimulation) siden løgner var utbredt – fra 1500-tallet og framover ble kontinentet revet i filler av religiøse konflikter, og folk måtte iføre seg en maske av bedrag bare for å overleve.

Machiavelli, en mann så tett forbundet med det politiske bedrageriets kunst at vi fremdeles (kanskje litt urettferdig) bruker navnet hans for å beskrive fenomenet, skrev i 1521: «I lang tid har jeg ikke sagt min mening, ei heller tror jeg på det jeg sier, og om jeg iblant skulle komme til å si sannheten, gjemmer jeg den blant så mange løgner at den blir vanskelig å finne.»2 For å være ærlig har vi vel alle hatt slike dager på jobben.

Folk har gjennom historien vært så bekymret over usannheter at man har funnet et oppsiktsvekkende mangfold av måter å avsløre løgnere på. Vedaskriftene fra det gamle India inneholder en metode basert på kroppsspråk: En løgner «svarer ikke på spørsmål, eller svarer unnvikende; han gir ikke mening, skraper stortåen langs bakken og skjelver; ansiktet hans skifter farge; han drar fingrene gjennom håret, og han forsøker å forlate huset med alle midler …»3 Noen hundre år senere, også i India, ble det lansert en vektbasert metode: Man plasserte den mistenkte løgneren på en perfekt balansert vekt. Den mistenkte måtte så gå av, før man holdt en kort tale om hvor viktig det er å snakke sant, før vedkommende måtte gå på igjen. Hvis den mistenkte var lettere enn før, var vedkommende uskyldig. Hvis vedkommende var like tung eller tyngre, var vedkommende skyldig.4

(Dette impliserer interessant nok et helt annet forhold mellom sannhet og vekt enn i mange okkulte retterganger i Europa: I India var det å være lett forbundet med uskyld, mens uventet stor oppdrift i Europa kunne være nok til å felle en som sto anklaget for hekseri. Slik var den indiske metoden et sjeldent eksempel på en rettsprosess der det kunne lønne seg å tisse på seg i rettssalen.)

I andre kulturer har man selvfølgelig foretrukket enklere, mer direkte metoder for å avsløre løgnere, som glødende jern eller kokende vann. Det er imidlertid uklart om disse metodene var mer effektive.

Folk har brukt mye tid og krefter på å forsøke å klassifisere ulike typer usannhet. Allerede i 395 f.Kr. sørget Augustin for en kanonstart ved å identifisere åtte ulike typer løgn, i synkende grad av usselhet: løgner innen religiøs opplæring; løgner som skader andre og ikke hjelper noen; løgner som skader andre, men hjelper noen; løgner som fortelles for moro skyld; løgner som fortelles for å «behage andre i hyggelig samkvem»; løgner som ikke skader noen og som hjelper noen materielt; løgner som ikke skader noen og som hjelper noen i ånden, og til slutt løgner som ikke skader noen og som beskytter noen fra «kroppslig urenhet».

I dag bruker vi naturligvis et annet klassifiseringssystem for løgner. Likevel finnes det fremdeles en del subtile distinksjoner som du kanskje ikke kjenner til. Alle har hørt om hvite løgner – uskyldige små sosiale fiksjoner som gjør det lettere å komme overens og ikke ta livet av hverandre – men visste du at løgner også kan ha en annen farge? «Gule løgner» er de man forteller av forlegenhet, skam eller feighet, for å dekke over en svikt: «Laptopen min krasjet og slettet rapporten jeg lovet å ha ferdig i dag.» «Blå løgner» er det motsatte, når man toner ned egne bedrifter, fortalt av beskjedenhet («Å, for all del, rap-

porten er ikke noe spesielt, egentlig skrev Susanne mesteparten»). «Røde løgner» er kanskje de mest interessante av alle –det er løgner man forteller uten noen intensjoner om å lure noen. Løgneren vet at han lyver, tilhørerne vet at han lyver, og løgnerne vet at tilhørerne vet. Poenget er ikke å villede noen –det handler i stedet om å gi et signal til tilhørerne om noe man ikke kan si rett ut. (Enten det gjelder et «dra til helvete» eller kanskje et litt mildere «vi kan vel late som at det der aldri skjedde»). Se for deg et ektepar som benekter for naboene at de kranglet så busta føyk kvelden før, til tross for at de vet at alle kunne høre det. Sånne ting.

Det sies gjerne at en løgn kan ferdes halve jorden rundt mens sannheten knytter skolissen. (Hvem som egentlig sa det, er derimot en liten nøtt. Sitatet tilskrives ofte Mark Twain, eller Winston Churchill, eller Thomas Jefferson, eller noen av de andre gjengangerne innen berømte sitater. Dette er naturligvis også bare løgner. Den første kjente formuleringen med dette innholdet kan faktisk stamme fra det irske satireikonet Jonathan Swift, som i 1710 skrev at «Løgnen flyr, og sannheten kommer haltende etter».)

Hvem som enn sa det, stemmer det i hvert fall at usannhet kan spre seg med bemerkelsesverdig og fryktinngytende hastighet, noe du vil kjenne til hvis du har forsøkt å dementere et rykte på nettet – det er faktisk det jeg lever av, så tro meg, jeg vet.

Den egentlige grunnen til at usannhet så ofte har et konkurransefortrinn over sannheten, handler ikke om den relative hastigheten eller om sannhetens upraktiske fottøy, men heller den enorme mengden og mangfoldet av usannheter som tilbys oss. For hver løgn som reiser halve jorden rundt, finnes det tusenvis av løgner som aldri kommer seg over dørstokken. Det enorme antallet av mulige løgner som finnes der ute – uhemmet som de er av ethvert krav om å stemme overens med virkelighet-

en – utgjør også et enormt darwinistisk forsøksområde der de mest overbevisende og seiglivede løgnene vinner – zombieløgner som aldri dør, men bare kommer tilbake igjen og igjen. Det kan minne om sånne fiskearter som legger to millioner egg bare for at to av dem skal kunne overleve.

Sannheten, derimot … den er litt kjedelig. Den bare sitter der, en liten grå klump av ubestemmelig størrelse – kjent, men likevel uutgrunnelig. I tillegg til å være en smule kjedelig er den også bemerkelsesverdig frustrerende – noe alle som jobber med å bekrefte det minste lille fnugg av sannhet, vil bevitne, har den en lei uvane med å smette unna akkurat idet du tror du har den.

Samtidig finnes det selvfølgelig enkle og udiskutable sannheter: ild er varmere enn is; lysets hastighet i vakuum er en konstant; tidenes beste låt er «Dancing on My Own» av Robyn. Men så fort man beveger seg ut av dette kjente området, blir det mørkt og dunkelt urovekkende fort. Du tar deg selv i å si ting som: «Den beste tilgjengelige kunnskapen antyder», eller «Ja, men hvis man ser på helheten …» ganske ofte. Enhver som virkelig har lagt seg i selen for å oppnå nøyaktighet og solid kunnskap, vet at hvert nye kunnskapsfragment har en tendens til å resultere i ti nye spørsmål – hver gang du tror du nærmer deg sann innsikt, trekker virkeligheten seg stadig lenger mot horisonten, mens du synker ned i et hav av forbehold. Etter denne målestokken er ikke sannheten egentlig en ting; den minner mer om en lang, irriterende reise mot et mål man aldri når frem til.

Vrimmelen av usannheter som verden har å by på, er derimot forførerisk, tilpasningsdyktig og kan også – hvis vi skal være ærlige – ofte være veldig morsomme.

Det er hele mangfoldet av usannheter denne boken undersøker, for løgner er i virkeligheten bare én manifestasjon av de «hundretusenvis av ulike formene» som det motsatte av sannheten kan anta.

Vi har for eksempel politisk spinn, kunsten å skape politiske illusjoner. Det listige ved politisk spinn er at det ikke engang må være løgn for å være uærlig. Selv om mange politikere faktisk lyver (sjokk!), kan de virkelig dyktige politiske rådgiverne antyde en total usannhet ved bare å si ting som er sant. Så har vi villfarelser og vaneforestillinger – folks usvikelige evne til å ta feil og samtidig overbevise seg selv om at de har rett, fra vår hang til å overvurdere egne evner til hvordan vi kan falle for massehysteri og pøbelvelde. Til slutt har vi det som kanskje er den mest utbredte og mest skadelige usannheten, nemlig det filosofen Harry G. Frankfurt har valgt å omtale som «bullshit». Han var den første til å vie betydelig tid og krefter til å analysere dette komplekse emnet i sitt banebrytende verk On Bullshit (Om bullshit). (Jo da, Harry Frankfurt koser seg i jobben som filosof.)

Frankfurts viktigste innsikt – tross hva man kanskje skulle kunne tro – er at løgn og bullshit ikke er det samme. Han skriver: «Det er umulig å lyve hvis man ikke tror man kjenner sannheten. Å generere bullshit krever ikke noen slik overbevisning.»

En løgner bryr seg med andre ord oppriktig om sannheten, slik en sjømann bryr seg oppriktig om isfjell. De må vite nøyaktig hvor sannheten finnes, slik at de kan foreta eksakte og nøye gjennomtenkte tiltak for å omgå den. For den som farer med bullshit, derimot, er sannheten helt irrelevant – de bryr seg ikke om det ene eller det andre er sant eller ikke. Da er sannhet mer som valgfritt ekstrautstyr – hvis den verdenen du skaper, skulle overlappe litt med virkeligheten, er det ikke noe galt i det – det kan til og med være en nyttig bonus. For en løgner, derimot, kan en uvøren erkjennelse av et ubeleilig faktum få skjebnesvangre konsekvenser.

Bullshit følger en slags drømmelogikk og kan pløye videre gjennom alle inkonsekvenser siden, tja, det virket logisk der og