Innledning: Sannhetens øyeblikk

Du er en bløffmaker!

Nei, vent. Ikke gå. Tilgi meg – det var en uvanlig dum måte å begynne en bok på.

Det er ikke deg personlig jeg sikter til. Særlig ikke hvis du står og blar i boken i en bokhandel og lurer på om du skal kjøpe den. Det burde du absolutt gjøre! Du er så klok. Og dessuten både vittig og velkledd. La det være klart – det finnes ingenting ved deg som person som tyder på at du skulle være spesielt upålitelig eller løgnaktig. (Med mindre du tilfeldigvis skulle være en profesjonell svindler, da. I så fall kan kapittel fire være noe for deg.)

Du er, like fullt, en juksemaker: Du er en løgner, du lurer andre, og du tar sannsynligvis feil på hundrevis av ulike store og små måter om den verden vi lever i. Men det er ingenting å ta på vei for, siden – og her kommer poenget – det gjør alle andre også. Inkludert, hvis vi nå skal være helt ærlige, meg.

Som mennesker tilbringer vi dagene til knes i et hav av tøv, halvsannheter og ren løgn. Vi lyver og blir løyet for. Vårt sosi-

ale liv er avhengig av en stri strøm av små hvite løgner. Vi blir rutinemessig villedet av politikere, media, markedsføringsfolk med flere, og problemet med alt dette er at det fungerer – vi faller gladelig for en velformulert halvsannhet. Men de mest overbevisende løgnene er kanskje de vi forteller oss selv.

Akkurat nå, hvor du enn snur deg, ser du alvorstunge advarsler om at vi lever i en verden preget av «post-truth». Begrepet ble utpekt som årets ord i 2016 av Oxford Dictionaries. I 2017 ble ikke mindre enn tre bøker med tittelen Post-Truth publisert i Storbritannia på samme dag. Politikere ser ut til å kunne forvrenge, vinkle og lyve stadig mer ustraffet. Folket, har vi fått vite, «har fått nok av alle ekspertene». Internett har forvandlet våre sosiale liv til en slagmark av villedende informasjon, og det er ikke lenger godt å si om onkel Jeff er en ekte person eller bare russisk desinformasjon.

I rettferdighetens navn er det lett å forstå hvordan man kan ha fått det inntrykket. For bare å ta et ganske åpenbart eksempel: USA har de siste fire årene hatt en president som lyver hver dag – eller kanskje handler det ikke engang om løgner. Kanskje han ganske enkelt ikke vet hva som er sant, og heller ikke bryr seg om å ta rede på det. Resultatet blir omtrent det samme. Ifølge Washington Posts faktasjekkere har president Trump, foreløpig, gjort seg skyldig i 10 796 «feilaktige eller villedende påstander» i løpet av de 869 dagene han har sittet ved makten.1 En tidsperiode som fulgte det de tidligere har beskrevet som «et år med uovertruffent mange villedende påstander».2

Det blir i snitt over ti usannheter om dagen, og det virker som om frekvensen bare øker. Han krysset grensen på 5000 løgner etter intens innsats 7. september 2018, da han presterte hele 125 feilaktige eller misvisende påstander (ifølge Washington Post3) i løpet av bare 120 minutter. Det blir mer enn én usannhet i minuttet. Og det var ikke engang en rekord – den

tvilsomme æren tilfaller 5. november 2018, kvelden før valgdagen, da The Post noterte sammenlagt 139 feilaktige påstander i løpet av tre valgkampmøter.

Dette, må man kunne si, er ikke helt normalt. Men betyr det at vi lever i en ny tidsalder? Det spørsmålet kan jeg svare på: niks og nei.

Riktignok er det mer enn nok av løgn, bedrag og oppspinn i verden i dag. Det er bare et lite problem: En ny tidsalder ville innebære at det var fundamentalt annerledes før.

Og dessverre er evidensen for en slik tidsalder … mangelfull, for å si det mildt. Forestillingen om at vi nylig har forlatt en slags gullalder preget av samvittighetsfull ærlighet og lidenskapelig lojalitet overfor presisjon og evidens, er, kort sagt, det reneste visvas.

Jo da, det er mye nonsens i omløp for tiden. Alle bidrar på sitt vis, i stort og smått – alle har videreformidlet et løst rykte og delt ting vi ikke har sjekket fordi det appellerte til egne fordommer.

Men sånn har det vært veldig, veldig lenge.

Det er det denne boken handler om: sannheten, og alle de finurlige måtene menneskeheten har unngått den på gjennom historien. For ingenting av dette er nytt. Donald Trump er langt fra den første politikeren som sprøyter løgner i alle retninger som en herpa vannspreder. Vi har aldri trengt en Facebook-konto for å spre uverifiserte og falske rykter fra person til person. Så lenge det har eksistert raske penger og lettlurte mennesker, har det eksistert folk som har vært villige til å utnytte dette.

Å definere nøyaktig hva som er sannhet – og hva som ikke er det – har naturligvis aldri heller vært så enkelt som mange kanskje tror. Og så har man jo også en del andre spørsmål, som … hvor kommer alle usannhetene fra? Er uærlighet noe innbakt

i individer og samfunnet? Er mennesker de eneste skapningene som lyver? Det skal vi forsøke å finne ut av i det første kapittelet, Om avartenes opprinnelse, der vi utforsker den subtile forskjellen mellom «løgn» og «oppspinn», oppdager at det finnes løgner i flere farger enn «hvite», samt dveler ved det urovekkende faktum at det finnes så mange flere måter å ta feil på enn å ha rett.

I flere århundrer har nyhetsmediene vært blant våre viktigste kilder til informasjon om den verden vi lever i. Journalistikken utgjør historiens førsteutkast, sies det – men, som vi vil oppdage, er den ofte et bedrøvelig førsteutkast – av typen som får redaktører til å rive seg i håret. Vi skal se nærmere på opphavet til vårt umettelige begjær etter nyheter i kapittel to, Fake news i gamle dager, der vi kommer til å finne en død mann som ikke var død, og oppdage at vår moderne uro over utroverdige nyhetskilder og informasjonsoverflod kanskje ikke er så moderne som vi trodde.

Om nyhetsbransjen var en ganske beskjeden virksomhet til å begynne med, varte det ikke så lenge – den ekspanderte raskt til en industri som formet samfunnet og verdenssynet vårt. Dette innebærer derimot ikke at den ble stort mer pålitelig. Fra den store månebløffen i 1835 (da avisen New York Sun skapte en landsomfattende sensasjon med en serie fullstendig oppdiktete artikler om hvordan den berømte astronomen sir John Herschel hadde oppdaget en kompleks sivilisasjon på månen) til noe reinspikka ljug om badekar, Hitlers dagbøker og den beryktede katteseriemorderen i bydelen Croydon i London – har en hel del av det vi har lest om hva som skjer i verden, vært det reneste nonsens. Det er også det vi kommer til å se nærmere på i det tredje kapittelet, Feilinformasjonsalderen.

Ikke bare har vi tatt feil av det som skjer i verden – vi har dessuten mislyktes ganske grundig i å forstå hvordan verden

som sådan ser ut. I kapittel fire, Bløff jorda rundt, gjør vi en reise gjennom flere århundrer, delvis ved hjelp av kart som i beste fall kan kalles «kreative». Enten det handler om enorme fjellkjeder som aldri har eksistert, utrolige historier om mytiske landområder eller om oppdagelsesreisende som kanskje aldri besøkte de stedene de hevdet å ha utforsket, kan vi se hvordan kartene våre har blitt formet av det faktum at det tradisjonelt sett har vært ganske vanskelig å sjekke om folk bare finner på ting om hvordan det ser ut på den andre siden av kloden.

Dette faktum ble utnyttet av det som kanskje var tidenes største bedrager – en mann som svindlet et helt land ved å dikte opp et helt annet land. Han er bare én i rekken av småkjeltringer og storstilte fantaster vi møter i neste kapittel, Svindlerens manifest, der vi utforsker vår evige fascinasjon for bedragere. Fra den oppsiktsvekkende enkle svindelen til den opprinnelige bondefangeren, William Thompson, via den sovjetiske bedrageren som lurte byråkratiet på egen banehalvdel, til den franske kvinnen som levde i sus og dus i flere tiår kun basert på det ukjente innholdet i en mystisk safe, kommer vi til å se nærmere på historiens mest utrolige sjarlataner og spørre oss selv: Hvor mye var rent bedrageri og hvor mye trodde de faktisk selv på?

Hvis det er noe alle vet om politikere, er det at de lyver. De som leder våre storslagne nasjoner, er ikke alltid ærlige med oss. Greit, dette er kanskje litt urettferdig mot (noen) politikere, men statsmannskunstens usannheter fortjener likevel sitt eget kapittel. I kapittelet Løgner på høyt nivå ser vi nærmere på det politiske bedrageriets uedle kunst: fra spindoktorer til konspirasjonsteorier, mislykkede mørklegginger og krigspropaganda.

Der det er penger å tjene, er det alltid noen som er villige til å gå på kompromiss med sannheten. I kapittelet Løgnaktige forretninger ser vi nærmere på to av verstingene: handel og medisin. Forretningsverdenen har gjennom historien vært

basert på små og store bedragerier – fra Ea-nasir, en kopperhandler i det gamle Mesopotamia som tok imot folks penger, men som aldri leverte kobberet (noe som ga opphav til historiens første kjente klagebrev) til Whitaker Wright, som tjente en formue ved hjelp av en serie bedragerier på 1800-tallet. Vi kommer også til å møte et utvalg kvakksalvere fra historien, fra den beryktede «geitekjerteldoktoren» – en pioner innen nye medier som også hadde politiske ambisjoner og som ble rik av å transplantere geitetestikler inn i pungen på impotente menn – til mannen som ble udødelig ved å oppdage hypnose mens han prøvde på noe helt annet.

Innen den tid vil vi ha støtt på mange av historiens mest imponerende løgnere. Men hvis vi tror at løgnere er vårt eneste problem, vil vi få en ubehagelig overraskelse. Det viser seg at mennesker i fellesskap er veldig flinke til å skape myter ut av løse luften. I kapittelet Populære villfarelser skal vi se hvordan manier, moralsk panikk og massehysteri får oss til å tro på en del absurde greier – fra de spøkelsesluftskipene som hjemsøkte Storbritannia til den overraskende utbredte forestillingen om at noen eller noe stjeler peniser – fra monsterjakter i amerikanske furuskoger til … ja, faktiske heksejakter. Når det gjelder det å leve et sannferdig liv, viser det seg at vi er vår egen verste fiende.

I det siste kapittelet, Mot en sannere fremtid, spør vi oss: Hva kan vi gjøre med alt dette? Hvis det har vært løgn og bedrag gjennom hele historien, hva innebærer det for kunnskapsbransjen – for vitenskap og historie og alle de andre metodene vi bruker for å etablere fakta om verden? Er vi dømt til å leve i en tåke av feilaktig informasjon eller finnes det noe vi kan gjøre for å vri rattet litt over mot sannferdighet?

Denne boken tar deg med på en tur til noen få av historiens mest utrolige løgner, mest hårreisende bedrag og mest seig-

livede usannheter. En hel del av det du finner her, er temmelig utrolig – og likevel fantes det noen som trodde på det. Mot slutten vil du forstå hvorfor det aldri har eksistert noen Sannhetens Tidsalder, men du vil også ha lært å sette pris på det fantastiske mangfoldet av løgn og bedrag vi har klart å komme opp med. Faktisk vil denne boken gjøre deg til en bedre, smartere og mer attraktiv person.

Ville jeg løyet til deg?