Noter

da. Frankfurt påpeker at det nettopp er denne «likegyldigheten til hvordan ting egentlig er» som er fenomenets innerste vesen.

Løgn og bullshit har følgelig helt ulik effekt på verden. Løgnen er som en skalpell, mens bullshit er mer som en bulldoser. Hvis du har sett deg rundt i verden i det siste og lurt på hvordan disse løgnerne kan lyve så frekt og ustraffet, og hvorfor folk ikke påpeker at løgnene deres er løgn … der har du svaret. Det er ikke nødvendigvis løgnen – en slu, detaljfokusert og analytisk virksomhet – som er vårt viktigste problem. Vårt hovedproblem er bullshit.

Utover alle disse variantene av usannhet har vi også det gamle problemet med at folk ganske enkelt kan ta feil.

Som jeg nevnte tidligere, jobber jeg til daglig for en faktasjekkingsorganisasjon, og der kommer vi daglig i kontakt med hele spekteret av de ulike måtene mennesker kan ta feil på. I fjor utviklet vi et tankeeksperiment for å få folk til å fundere litt over alle de ulike typene feil. Tanken er å skrelle bort alle de forvirrende og kaotiske detaljene som omgir det meste her i verden, og destillere hver fortelling til en enkelt faktapåstand fra en enkelt kilde – der du ikke har annet enn selve påstanden å gå på for å bekrefte eller avkrefte den. Vi kaller eksperimentet «klokkeleken»:

Du våkner plutselig av den iherdige ringelyden fra en telefon. Du åpner øynene. Du befinner deg i et rom du ikke gjenkjenner, kun opplyst av lyset som siver inn rundt det du antar er døra til badet. Innredningsdetaljene gir deg en følelse av «nesten, men ikke helt som et hjem», og du forstår at du befinner deg i et slags hotellrom. Du er ikke sikker på hvor du er eller hvordan du kom dit, men et sted i den omtåkete hjernen gjenkjenner du følelsen av jetlag.

Du aner ikke hvor lenge du har sovet.