Spaltisten

Når jeg blir stor, skal jeg jobbe deltid

Fædrelandsvennens dekning av familiekabalen denne våren har vært en viktig påminnelse om sørlandsk skjevfordeling i hjemmet. Og om noen verdivalg jeg gjorde i studietiden.

Allerede i min første uke på Norges Handelshøyskole fikk jeg spørsmål fra en medstudent om også jeg hadde vurdert å gå på LSE. Jeg skjønte etter hvert at det ikke var et rusmiddel, men en prestisjeskole i London hun siktet til. Var ikke NHH godt nok? Fra den dagen inngikk jeg en avtale med meg selv om å styre unna karrierejag og usunn prestasjonskultur til fordel for balanse og livsglede. Og at dersom jeg skulle få barn en dag, skal jeg være en far som er til stede.

På Sørlandet er det tre ganger så mange kvinner som menn som jobber deltid. Etter å ha observert debatten og kommentarfeltene, er det mange som taler for at familien selv bør velge hvordan de legger sin kabal. Dette er en velment påstand, og liberalisten i meg gir et anerkjennende nikk. Imidlertid faller argumentet i grus når man tenker gjennom konsekvensene: At kvinner i deltidsstillinger ender opp med lavere lønn, lavere pensjon og færre karriere

«Sørlandet trenger en generasjon som ser at begge foreldre bidrar til Familien AS»

muligheter. Det påfører kvinner en unødvendig stor risiko å leve i en relasjon hvor de gradvis blir økonomisk avhengig av sin partner. Ved samlivsbrudd er det ikke bare lett å være den som sitter med de myke verdiene.

En foreslått løsning er å spare til felles pensjon, men det utelukker likevel ikke et større problem: At bedrifter og næringsliv går glipp av kvinnelige talenter bare fordi kongen i hjemmet ikke vil være knekt, og dronningen kun får spille dame.

Selv har jeg vokst opp i et hjem hvor mor, far og barn (sistnevnte om enn noe motvillig) måtte bidra i husholdningen. Dessuten jobbet min far 80 prosent mine første leveår, og fridagen gikk med til spikking, fisking og å snakke tysk. Sørlandet trenger en generasjon som ser at begge foreldre bidrar til Familien AS. Kultur spiser likestilling til frokost.

Å sende denne teksten til trykk koster litt. Hva om arbeidsgiver tviler på ens motivasjon når man signaliserer et ønske om å trappe ned en periode? Bare denne følelsen viser jo at å jobbe deltid medfører en forventning om færre muligheter på arbeidsplassen.

Det er nok litt naivt at jeg som prepappa synser om hvordan jeg skal bidra til å løse familiekabalen. Jeg vedder på at tidsklemma er strammere enn jeg kan forestille meg. Og det er kanskje vanskeligere å dempe ambisjoner i noen år enn hva jeg tror. Heldigvis har jeg et ess i ermet. Valgfrihet.

HENRIK KYTE ASSMANN

Fremtidig ambisiøs deltidsarbeider