2 minute read
Spaltisten
Rypejakt sin carne
«Fredrik, du spiser jo kun ville dyr – betyr det at du kan gå på jakt også, eller?» lød mitt spørsmål i telefonen. Noen uker senere satt vi da – en bygdegutt og en fleksitarianer – på vei til de evig gode jaktmarker et vakkert sted i Setesdal.
Advertisement
Etter en liten jegermarsj pakket vi CB, Bama, Santa Maria og Hälsans Kök ut av sekken. Det blir neppe mer urbant enn to jegere med vegetar-taco på menyen.
En velfortjent pust og litt NRK P2 senere var vi på beina igjen, nå med patroner i kammeret. Det vakre med støkkjakt – altså å gå i timevis i terrenget, uten hjelp av hund, og at det plutselig popper noe opp av lyngen – er at hodet er tomt for tanker, mens sansene er høykonsentrert. Pang!
Et par dager senere kunne vi melde hjem at vi var på vei nedover dalen, med to ryper hengende i baksetet i bilen. Det er nemlig slik at viltfugl må modnes, eller rettere sagt henges, til 40 døgngrader, som betyr at dersom utetemperaturen er for eksempel åtte grader, må kjøttet henge i fem døgn. Først da slipper dødsstivheten, mørheten kommer tilbake, og hele fuglen kan fryses.
Men hvor i Kristiansand er det i oktober måned både åtte grader i middeltemperatur og trygt for at måker ikke napper med seg byttet? Jo, nettopp, i baksetet på bilen, så dermed ble de hengende der da.
Det har blitt noen personlighetstester de siste årene – det er jo slik rekruttering fungerer nå til dags – og jeg kan i teori og handling bekrefte at planmessighet ikke ble utdelt da undertegnede kom til verden. Distré som jeg er, hadde jeg selvfølgelig glemt å putte fangsten i fryseren, da jeg noen dager senere skulle plukke opp en kollega
Dagen derpå, ved avreise, hørte jeg min kamerat romstere i fryseren. Den kalde pakken traff hånda mi, og mellom lagene med aluminiumsfolie så jeg konturene: Kongekrabbe! Årets rypejakt gikk altså fra vegetar til kjøtt, men endte til slutt opp i fisk.
i forbindelse med en jobbreise. Da var det ikke lenger bare rypene som ble støkt.
For de som lurer, det tar omtrent 90 sekunder å forklare at man kun er jeger, og ikke psykopat, når passasjeren blir møtt med to døde ryper idet bakdøra åpnes. Resten av bilturen kunne jeg skimte at min medpassasjer sendte tvilsomme blikk mot baksetet.
I mangel på struktur kommer løsningsevne, og det slo meg at rypene kunne være en overraskelse til en kamerat jeg skulle overnatte hos den helga. Det blir ganske Borat-stemning når du står der i ganga med ti flasker Qvart-øl og selvskutt fugl. «Two dead birdz, yez?!».
