Mortepumpen NR 4/2011 by Stavanger kommune

Informasjonsblad for eldre i Stavanger

NR. 4/2011 35. Ã&#x2026;RGANG

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Helga Laake hlaake@online.no

Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com

Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no

Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks 8001 4068 Stavanger Anne Grethe Thesen Godal anne-grete.thesen.godal@stavanger. kommune.no Tlf. 51 91 26 68 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 2. mars 2012 Stoff må være i redaksjonen 19. januar 2012 Forsidebilde: Kirsteen Edvardsen i selvlaget kostyme under Gladmat-paraden ved åpningen av den første Gladmat festivalen. Foto: Ukjent amatørfotograf. Opplag: 11.000 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/ mortepumpen

Se fremover Vi nærmer oss en tid da det er grunnlag for mange refleksjoner. Noen av oss ser bakover, på året som snart er omme. Hva har det gitt oss av sorger og gleder? Synes vi at vi har fortjent det vi har mottatt, eller synes vi generelt at livet er urettferdig? Her får hver svare for seg. De har det der i mot bedre de som kan klare å legge fortiden bak seg og i stedet se fremover. Heldigvis vet vi ikke så mye om hva fremtiden vil bringe oss. Slik sett får vi anledning til å leve i spenning og håp. Det nye året 2012 har allerede i utgangspunktet mye spenning å gi oss, både lokalt og globalt. Holder vi oss til det lokale, har valget i høst gitt oss nye politiske konstellasjoner – et nytt bystyre med dertil nye utvalgsmedlemmer. Nye «koster» som kanskje vil gjøre det enda bedre å bo i Stavanger. Der vil alltid foregå forandringer i våre omgivelser. Det vet alle som har levd en stund. Tidene skifter og begrep fornyes, slik som Eldres Hus som nå er omdøpt til Tante Emmas Hus – for seniorer. Det gamle navnet fenget ikke dagens seniorer. Les mer om dette inne i bladet. For dere lesere av Mortepumpen vil det nok være av interesse hvordan politikerne klarer å tilfredsstille de forventningene vi har, blant annet til omsorgssektoren. Som vår talsmann i denne sammenheng har vi Eldrerådet. Eldrerådet er også blitt fornyet i forbindelse med valget. Leder i 12 år, Hilmar Egeli, trer av og den nye lederen heter Kåre Walvik. Han har som medlem i rådet i flere år hatt mulighet til å prøve «skonå has far». Om han går i samme fotefar vil tiden vise. Eldrerådet kan være «jokeren» i spillet om en god eldreomsorg. Vi håper og tror at de spiller sine kort rett mot ærlige medspillere, og at de blir respektert for den oppgaven de er satt til. Vi ønsker ny leder og rådet lykke til!

Redaksjonen vil ønske leserne en riktig god jul, takke for samarbeidet i året som er gått og ønske et riktig godt nytt år!

BYPROFILEN

Kirsteen Edvardsen En fargerik representant for Stavangers kulturliv Tekst: Mette Bagge

uker allerede, for å bidra til å få arrangementet «på bena». Hun har en masse T-skjorter som trofeer etter årevis med praktisk innsats for Stavangers kulturliv. Nå er ektemannen også med bak kulissene, etter at han ble pensjonist. De gleder seg over kunne bidra begge. I 2002 fikk skotske Kirsteen Edvardsen Stavanger kommunes kulturpris, som frivillig festivalaktør og kulturentusiast gjennom mange år. Og da dronningen feiret sin fødselsdag her i byen under kulturåret 2008, ble Kirsteen Edvardsen invitert til feiringen som representant for folket! Kulturen er livet Vi møtes til kaffe på Sting, der er det mange rom og gode hjørner for en prat.

Fargerike fru frivillighet. Foto: Mette Bagge.

Uten frivilligheten stopper Norge står det på Frivillighet Norges nettsider. Den frivillige, ulønnede innsatsen utgjør alene nesten 115 000 årsverk! Frivillighet Norge er en sammenslutning av mer enn 250 frivillige organisasjoner. Men noen er så frivillige at de ikke en gang er knyttet til noen bestemt organisasjon, men hjelper til både her og der hvor det trengs i kulturlivet. Stavanger Jazzforum, Trad-jazz, Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival, Litteraturfestivalen Kapittel, Litteraturuka på Sting, Humorfestivalen og Gladmatfestivalen – på alle disse stedene og flere med vil du se den fargerike fruen som deltaker og tilhører. Men da har hun oftest jobbet i flere dager, kanskje

– Hva slags oppgaver er det særlig du har ved disse festivalene, spør jeg. Hun ler – Det er mest å selge billetter, spre programmer og sette opp plakater! Det er jammen ikke så enkelt med de plakatene alltid, sier hun. En må planlegge godt og overtale grundig mange ganger for å få lov til å henge opp plakater på kjøpsentre og også på kommunale bygg. Arrangementene må jo gjøres skikkelig kjent. Men ikke alle er så villige til å gi veggplass til den slags reklame. Nå er Egil med, han er en kløpper til å sette opp plakater! Det har vært mange andre oppgaver også. Initiativ, entusiasme og kreativitet har preget hennes innsats for kulturen, og engasjementet går langt tilbake. – Har du hatt jobb her i byen? Ikke fast jobb som jeg har tjent penger på! Jeg er kunstner og det er ikke spesielt innbringende.

Jo, forresten, i 70-årene var jeg i to år journalist i «The Saga Weekly» en ukeavis som skulle være en slags brobygger mellom Norge og alle utlendingene som kom med oljevirksomheten. Den var på den tiden Norges eneste engelskspråklige avis. Etter fem uker måtte jeg overta redaktøransvaret, og var redaktør, journalist, fotograf, korrekturleser og oversatte annonsene! Ellers har det gått mest på frivillig engasjement, og det medfører heller utgifter enn inntekter, ler hun. Men det gir så mye annet! Nå er jeg pensjonist og det er jo fantastisk. Tenk å få penger inn på kontoen hver måned! – Det er kanskje et altfor stort spørsmål, men hva betyr kultur for deg? – Hva det betyr? Det er livet! Jeg fikk det inn med morsmelken. Jeg får si som Lady Gaga: «I was born that way» (jeg er født sånn). Jeg elsker musikk, opera, teater og bildende kunst. Og så er det så moro å være med, gjøre praktiske ting som er nødvendige for at et arrangement kan bli virkelighet. Barndom i en stor kulturby av svært beskjeden størrelse Kulturinteressen har hun utvilsomt med seg fra barndomslandet. Kirsteen Elisabeth Ferrier Edvardsen ble født i Skottland. Jeg spør om hun kanskje er i slekt med den store engelske sangerinnen Katheleen Ferrier, men det er hun ikke. Vi ser på kartet jeg har med, og der, på den forrevne vestkysten av Skottland ligger øya Bute. Der finner vi den lille byen Rothesay. Det er en gammel by med en middelalderborg omgitt av vollgraver, forteller Kirsteen. Der var til og med en norsk konge en tid. Det har jo vært mye forbindelse mellom Skottland og Norge, og vi har mange ord som er felles i de to språkene. Vestkysten av Skottland er populært områder for seilere, både fra Skottland og andre land. Mange kommer fra Norden. Skottland er jo et lite land, sier Kirsteen, men kulturlivet blomstret. Hennes mor var sangerinne. Begge foreldrene var musikalske og enebarnet Kirsteen var ofte på klassiske konserter. Ingen spurte «Vil du være med i dag?» De sa bare «I kveld skal vi på konsert». Det var

Kirsteen Edvardsen trives på Café Sting. Foto: Mette Bagge.

en selvfølge at hun skulle være med. Før hun begynte på skolen var hun ofte med moren på prøver. Da pleide hun å få en brun konvolutt med rosiner for å holde seg i ro. – Jeg tror barn i dag får altfor mange valg altfor tidlig: hva de skal ha på seg, hva de vil ha på skivene, hva de vil være med på. Foreldre må være voksne og ta ansvar for barnas oppdragelse. I Rothesay var det også amatørteater og opera. Profesjonelle og amatører samarbeidet om forstillinger, konserter og utstillinger. Byen har sju store kirker, og hver kirke hadde sitt kor og sin dramaklubb. Det ble jobbet iherdig med kvaliteten, en hadde et bevisst publikum både av øyboere og tilreisende. Hvert år var det dramafestival med konkurranse mellom amatørgrupper. Vinnerne kom til finale i Glasgow. Slik er det fortsatt. Det viser hvor verdsatt amatørteater er i Skottland.

Akvarell: Fra Gamle Stavanger. Privat foto.

Kulturaktiviteten avtok ikke under krigen, tvert imot. Da hadde en jo nettopp bruk for kultur, når alt ellers var så usikkert og kaotisk! En trengte noe å beskjeftige seg med. Dessuten hadde byen en stor forlegning av marineoffiserer og mange mennesker var evakuert fra Glasgow. Støtte fra stat og kommune av det ikke mye av der borte. Men entusiasmen og kreativiteten var stor. Naturligvis ville det vært herlig med romslige budsjetter. Men en utfordres av trange rammer, det skjerper oppfinnsomheten, sier vår byprofil. «Necessety is the mother of invention» eller på norsk: «Nøden lærer naken kvinne å spinne» er en lærdom hun har med seg. Nytt hjem i fremmed land Trettitre år gammel kom Kirsteen Edvardsen til Norge med sin norske mann Egil Edvardsen og sin sønn av første ekteskap, Craig Flannagan, som nå forlengst er blitt en kjent kunstner. Misjonsbyen Stavanger var så vidt blitt oljeby på denne tiden, i 1973.

Hvordan var det å komme hit som utlending i begynnelsen av 70årene? – Oj, det var ikke bare lett. Jeg hadde bodd to år i Singapore, og har vært mange andre steder i verden, men jeg må nok si at jeg opplevde det litt annerledes å komme til Norge. – Jaha? – På den tiden opplevde jeg det som folk var litt lite interessert i det som kom utenfra. Og så syntes jeg det var rart at folk kunne stå på et busstopp eller sitte på en buss uten å smile til hverandre eller prate sammen. Ingen hilste på hverandre på gaten. – Ja vel, tenker jeg, så behøver en altså ikke komme fra Afrika eller Sør-Europa for å oppleve det slik. Det holder med et naboland som Skottland! – Forresten legger hun til, tør folk opp om en selv tar initiativ til et smil og en prat. Det skal ikke så mye til. – Den gangen var det nesten ikke utesteder i Stavanger, hvor en kunne gå ut og treffe folk.

Det var to hotellrestauranter og så Dickens og Korvetten. Vet du, oljefolkene fikk tredjeverdens-tillegg for å bo i Stavanger da, på linje med stasjonering i u-land! Nå er byen svært forandret. På mitt spørsmål om hun ville ønske å flytte til hjemlandet, ler hun og sier avgjort nei. Nå er Stavanger hjemme. – Jeg er blitt veldig glad i Norge og særlig Stavanger. Det varme smilet understreker erklæringen. En foretaksom oljefrue Det var først meningen at Egil Edvardsen bare skulle være to år i Stavanger. Derfor var det i første rekke «Oljefrueklubben», Petroliums Wives’ Club, hun engasjerte seg i. Den kjenner vel de fleste av oss til, ettersom de i årevis har holdt julemarked i byen. I begynnelsen av 70-årene hadde den over 800 medlemmer. Dette var et nyttig tiltak hvor nykommere kunne få støtte og gode råd fra de som var mer kjent. Hun startet en engelsktalende dramaklubb for oljefamilier. Det var ikke så lett, ettersom stadig noen av deltakerne var i Nordsjøen! Men de klarte da å sette opp to enaktere på Kristianlyst ungdomsskole. I tillegg var hun altså ansvarlig for ukeavisa Saga. Å bli fastboende gjør en forandring Da de to årene var omme, ble mannen likevel ikke sendt videre. Han ble nå fast stasjonert i Norge. Da måtte hun tenke nytt. Nå gjaldt det å bli kjent med byen og folk her, og finne noe annet å engasjere seg i. – Å lære norsk er veldig viktig når en skal bo her. Jeg sier det til andre utlendinger som kommer: lær deg språket, det er livsviktig! Den gangen var det ingen festivaler, men Stavanger Jazzklubb hold til på De Røde Sjøhus fra begynnelsen av 80-årene. Allerede før det var hun engasjert i Innvandrersenteret som da holdt til i Brødregaten. Der oppsto det første internasjonale 17.maiarrangementet som senere ble flyttet til Bjergstedparken. De rett og slett stengte av gaten og samlet seg inne mellom husene. Så vurderte kommunen å rive bygget Sandviken 27. Men noen så at her var det

Maleri. Eldre ektepar. Mannen koser seg i godstolen, men han ser ikke at det er kona som holder ham oppe. Privat foto.

muligheter, og Kirsteen Edvardsen ble med på å samle underskrifter for å gjøre bygget til et kulturhus. Listen ble levert til daværende ordfører Kari Thu, og snart kunne de gå i gang med å sette det hele i stand. Det ble kulturarrangementer, kontorer og kafé, og et møtested for innvandrere. Deler av denne virksomheten flyttet siden til Internasjonalt Hus på Mariero – og lever for tiden en noe usikker tilværelse. Men fortsatt inneholder «Sandvigå 27» kontorer for flere kulturinstanser. Etter hvert kom festivalene til byen, flere og flere. Hun har engasjert seg i dem alle. Billedkunst, dekorasjoner og kulisser Egentlig er hun bildende kunstner, utdannet på Glasgow School of Arts. Hun har arbeidet med mange forskjellige typer uttrykk og teknikker og hatt utstillinger både i Skottland, Singapore og her i Stavanger. Slik har hun kunnet bidra også som profesjonell til kulturlivet i Stavanger, og ikke bare med utstillinger. Hun har været engasjert som kunstner ved flere festivaler og en rekke andre arrangementer, for eksempel Gladmatfestivalen og Den store humorfestivalen, har laget kostymer og kulisser. Da er det ikke gratisarbeid, selvsagt. Men jeg tenker at det skulle ikke forundre meg om hun har bidradd med mer enn det som sto i kontrakten.

bene», lempe stoler, kanskje koste gulv og altså klistre plakater og spre programmer over hele distriktet. Det kan være slitsomt, men hun vil være med å bidra. – Det må være travle dager mange ganger, sier jeg. Hva gjør du for å du holder dampen oppe, om en kan si det slik? – Jeg svømmer hver dag i Gamlingen, i alle fall nesten. Deilig med utendørs bad! – Du har nådd pensjonistenes rekker. Har du noen råd til andre pensjonister?

Cellomannen, skulptur med innsamlingssøyle. Privat foto.

Tidlig i 80-årene var hun med på å gjøre om garasjen under SAS-hotellet til festsal. – Tenk, de hadde bygget det store, flotte bygget uten en ordentlig festsal. Men Åse Tendenes, som var ansvarlig for kulturarrangement i forbindelse med oljemessen, og direktør Dag Holmen klekket ut ideen om å prøve garasjen. Det ble fransk aften med ost og vin og kabaret til inntenkt for kreftsyke barn. Kirsteen Edvardsen laget kulisser så garasjen så ut som Paris, og teaterdirektør den gang, Bentein Bårdsen var konferansier. Det var stor suksess og veldig moro – og ikke siste gang garasjen ble festsal. Hun bruker gjerne sine kunstneriske evner til beste for gode formål. Se bare på bilde av «Cellomannen» med søyle på brystet som skulle vise framgangen i innsamling til ny cello til Stavanger Symfoniorkester! Senere har han vært lånt ut til andre formål. Engasjement gir trivsel Kirsteen Edvardsen vet av lang erfaring at det ikke blir mye festligheter hvis ingen vil gjøre de kjedelige jobbene. Bak de fleste kulturarrangementer ligger det frivillig innsats ved siden av den profesjonelle. – Noen må gjøre «drittjob-

– Kom dere opp av godstolen, de som kan! Nå er jeg 72 år og likevel fyker jeg omkring overalt og har veldig mye glede av det. Det er sånt som holder oss i gang og det gir oss noe å snakke om. Stavanger har så mye å by på som kulturby. En bør unne seg å oppleve det. Selv om byen er liten i internasjonal målestokk, har den samme slags tilbud som de store byene: teater, konserter, festivaler… Jazzklubben er et spennende sted med høy kvalitet, og mye interessant som foregår. For ikke å snakke om Tou Scene som vi har fått nå. Der skjer det mye spennende. Du kan bli begeist ret eller provosert. Du blir i alle fall berørt! – Vi har et symfoniorkester av internasjonal klasse. Jeg følte meg stolt på deres vegne da de var på turne i USA og spilte i selveste Carnegie Hall i New York! Jeg vet at mange sier at de ikke forstår klassisk musikk, eller jazz for den del. Men hvorfor ikke unne seg å prøve? Hvis en går ut og opplever noe, vil det kanskje bli annerledes enn en tror. Det viser seg at de fleste liker mye bedre å være på konsert enn de hadde trodd, særlig hvis de gir seg tid til å gå flere ganger. Mitt råd er altså: Grip sjansen, gå ut og opplev! Selv elsker hun kulturlivet, både å se og lytte; men aller best er det når en også bidrar, gir sin skjerv av tid og krefter til stort eller smått for at noe verdifullt kan skje. Etterlysning: Hvis noen kjenner igjen bildet på forsiden vil Kirsteen gjerne vite hvem som er fotografen!

Den Apostoliske Majestæt og god alpeluft Av Kristian Grønn Gruezs Gott. Denne gode hilsen bringer oss i tankene sydover i Europa til fjellandene Syd Tyskland, Sveits og Østerrike. De glade vandrere hilser hverandre med G.G., en fin skikk. Denne artikkelen er ingen reiseskildring, men jeg skriver om noen inntrykk fra flere års reise til samme sted og hotell. Vi skal til Østerrike og stedet heter Bad Gastein, og ligger ca. 90 km. fra Salzburg. Det er et kjent vintersportsted, også for mange rogalendinger. Sommerhalvåret er like populært med sine vandreturer på fjell og i dal. På jernbanestrekningen Salzburg – Klagenfurt ble banen i 1905 åpnet til Bad Gastein. Den Apostoliske Majestæt, keiser av Østerrike og konge av Ungarn – keiser Franz Josef I, foretok åpningen. Dette er gjengitt fra minneplaten på jernbanestasjonen. De kunne kle seg med fine titler de store gutta den gang. Stort mer var det vel ikke heller. Har man vært så heldig å fått reist en del i tidligere år, kommer man gjerne til et metningspunkt. Palmesus og koffertbæring inn på hotell om kvelden og ut om morgenen, er ikke så fristende lenger. Rolige forhold, komfort og god forpleining, blir å foretrekke. Alt

Hotell Salzburger Hof.

har sin tid. Vi tar inn på Hotell Salzburger Hof, et av landets beste med 143 rom. Hotellet har en ideell beliggenhet med utsikt over en flott alpeverden. Folkelig komfortabelt, en hyggelig og forekommende betjening. Hvert måltid er en fest. SPA og massasje. Stranger in the night – har ennu sitt publikum og da kan det bli trangt på dansegulvet. Det sier også litt om alderen til gjestene. Daglig går det sightseeingturer til regionen og mer spennende steder som Venesia, Wien og Salzburg. Bad Gastein har vært et av Europas mest kjente kursteder. 18 varme kilder gjør fremdeles

stive kropper mykere i forskjellige «foretak.» Tar du en kopp eller et beger med deg på vandringen, er det anledning til

makter kunne være nødvendig på vandring i farefulle fjell.

å få seg en tår ved et springvann. Noe varmt i forhold til en norsk kilde. De keiserlige majestæter fra Tyskland og Østerrike var ofte på kurbesøk. På hotellet er det et maleri og et stort bilde av «Kønigin Elisabeth» – keiserens hustru. Vakker og høyt elsket av folket. Det kunne komme godt med for keisermoren var «ikke snill».

Tiden før jernbane og det veinett som senere ble bygget, var Bad Gastein et viktig sted for den regionale kommunikasjon, dvs. vandring. I 1764 ble det bygget en Pfarr- und Wallfahrtskirsche «Maria, Mutter vom guten rat». (Se bilde.) Gode råd fra høyere

Jeg nytter høve til å besøke kirken på de steder jeg har vært. Det er vanligvis katolske hvor døren alltid er åpen. Jeg åpner den knirkende døren, ser på dørterskelen som sier meg litt om alle de menneskene som har gått her i mange år. Stillheten og lukten av gammelt inventar, gir følelse av helligdom. I skipets høyre side står en skulptur av jomfru Maria – Den Hellige Moder med Jesusbarnet i sine armer. I skipets venstre side – Jesus på korset eller ved korsets fot. Her holder Maria Jesus igjen i sine armer. Den døde Jesus. Symbolsk på at liv og død hører sammen. Det stunder mot jul og det glade budskap. Påsken med dens drama kommer seinere. GOD JUL

Men tragedier rammet den keiserlige familie. Mayerling dramaet – jaktslottet i Wienerwald hvor kronprins Rudolf i 1889 skjøt sin elskede baronesse Mary Vetsera, og etterpå skjøt seg selv. Årsak – et ikke akseptert kjærlighetsforhold. Den ynger bror i keiserfamilien, erkehertug Franz Ferdinand ble sammen med sin hustru myrdet på et gatehjørne i Sarajevo 24. juni 1914 og det ble en av opptaktene til 1. verdenskrig.

Lunsj i god alpeluft.

Gunnar A. Skadberg:

Roald Amundsen hadde forfedre i Stavanger rager den høyt i vår kollektive bevissthet og betinger heltestatusen. Men både Amundsen og Nansen blir smågutter om vi sammenlikner dem med vår egen Ole Sangesand som gikk tur retur Stavanger-Stillehavet i 1820-årene, før noen mediadekning kunne gi ham noen heltstatus for innsatsen. Ole var da heller ikke ute etter å sikre seg noen berømmelse. Han ville bare spare penger til båtbillett til Amerika. Det var billigere å gå!

Roald Engelbrecht Gravning Amundsen (1872–1928) som nådde Sydpolen med sitt mannskap 14. desember 1911.

I 2011 feirer Norge at det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født og at det er 100 år siden Roald Amundsen erobret Sydpolen. Trolig er ikke alle lokalhistorisk interesserte stavangere klar over at polarhelten Roald Amundsens morfar og hans morsfamilie kom fra Stavanger og Sverige. Skjønt det, for min del, helt fra ungdomstiden av, har ligget mørke skyer over Amundsens status som helt. Siden han var den første som ledet en ekspedisjon som nådde polpunktet i Antarktis, bør han defineres som polhelt, men heltebenevnelsen skjemmes av at han var villig til å gå over lik for å nå denne statusen. Men ser vi på erobringen av polen isolert som en idrettsprestasjon,

Da den mer erfarne polfareren Hjalmar Johansen advarte sin leder mot å gå for tidlig mot Sydpolen grunnet ekstreme værforhold, overhørte Amundsen dette og beordret start på ferden mot sør for å komme Robert Scott i forkjøpet. Noen ledere, oftest menn, har fått det for seg at selvbildet ruineres den dagen de blir tatt i en feil. Da Amundsen ble nødt for å snu på sitt første forsøk på å nå polen, var han derfor ute av stand til å innrømme overfor Johansen at han som leder hadde bommet stygt med sin beslutning om startpunkt for turen over isen. Men det som var verre, var at han fikk panikk og returnerte til Framheim i ekspressfart med sine beste menn, Helmer Hanssen og Oscar Wisting, på slep. To timer seinere ankom Bjaaland og Stubberud i hus, den siste med frostskader. Så kom Hassel alene, også han med alvorlige forfrysninger, og først etter åtte og en halv time kom Hjalmar Johansen med Kristian Prestrud, som Johansen hadde satset liv og lemmer for å berge ut av isødet da Prestrud var så forfrossen at han ikke evnet å ta seg fram uten transport på Johansens hundeslede. Da Johansen tørnet inn i varmen i Framheim midt på natten, spurte Amundsen. «Hva i all verden har dere gjort?»

Johansen visste at flere av deltakerne på polferden, i likhet med ham, var meget kritiske til Amundsens lederstil. Og ved frokosten neste dag, uttalte Johansen, i alles påhør, hva han mente om sjefens kyniske atferd dagen før. Amundsen svarte ikke der og da. I stedet tok han hver av deltakerne for seg ansikt til ansikt for å forsikre seg om deres lojalitet. Splitt og hersk, heter denne metoden å behandle sine underordnede på. Deretter skrev Amundsen brev til Johansen og ga ham en meningsløs oppgave som fratok Johansen muligheten til å bli med til polpunktet, slik han var lovet. Den yngre Prestrud skulle være Johansens overordnede. Her gjaldt det om å ydmyke så det kjentes. Da Amundsen siden skrev bok om hendelsen, omtalte han sledespannet til Johansen og Prestrud slik: «Gud vet hvad den hadde gjort underveis.» Ved hjemkomst til Norge ble Johansen sittende igjen med stempelet «desertør», en merkelapp han ikke kunne leve med. Han satte derfor sin pistol for pannen allerede et år etter sydpolekspedisjonen. Amundsen la aldri for dagen at han hadde noe ansvar for Johansens død. Dermed kunne han bruke all sin energi på nye heltedåder i isødet.

Ikke kom og fortell meg at vi ikke har noe å lære av historien. Kjennskapet til personlighetstypen Amundsen, har i alle fall hjulpet meg til å avdekke slike typer i mitt eget liv. I møte med denne personlighetestypen har jeg kunnet nytte Roald Amudsen som referanse til å gjenkjenne mennesket som forvrenger virkeligheten om det trengs og for hvem den objektive virkeligheten er uinteressant. Disse personene signaliserer at tingene er slik de vil de skal være, og uansett hva de gjør, er det det beste. De er ofte intelligente og sjarmerende, og naturlig nok søker de mot ledersposisjoner der de får utløp for sin fullkommenhet. De er ikke klar over at de lyver eller stjeler andres ideer og gir dem ut for være deres egne. Når de ankommer et rom, signaliserer de at her kommer en verdensmester, og det er som om de lurer på om vi andre er verd deres nærvær. De eier ingen menneskefrykt eller autoritetsangst, og de har ofte en doktorgrad i manipulering. De er uten evne til å føle ekte empati med andre, og blir de provosert, er de villige til å bruke all verdens energi på stikke kjepper i hjulene på utfordrerne. Min helt i historien om Sydpolen heter i alle fall Hjalmar Johansen, mannen som satset livet på

Til venstre på denne tegningen ser vi Kirkegaten som krongler seg sørover. Sahlqvist-familien eide hus nr. 3 på venstre hånd, Kirkegaten 3. Urmaker Lars Leganger Sahlqvist eide dette huset fra 1798 til 1839, og i dette huset vokste Roald Amundsens morfar opp.

å berge sin kamerat, og som fortalte Amundsen, ansikt til ansikt, hva han syntes om hans sjefsrolle – mens kameratene hørte på. Å få bo i Hjalmar Johansens gate i Stavanger i sju år av mitt liv, opplevdes derfor som flott. Jeg har også nyttet Hjalmar Johansen når jeg i skolesammenheng har diskutert temaet «Hvem er en sann helt?» med mine elever. Men så til Roald Amundsens opphav i Stavanger. 1. GENERASJON I 1772 fikk svenske Gustavus Henningsen Sahlqvist borgerskap som «carduanbereder» (bereder av skinn) i Stavanger. Sahlqvist var født i Uddevalla i Bohuslän ca. 1732, og han hadde fått sin fagopplæring i Christiania. Han hadde giftet seg der i 1768 med Anne Maria Lydersen (datter av Lyder Zachariassen og Karen Lind Leganger) som var født ca. 1742 og som døde 77 år gammel i 1819. Etter ankomst Stavanger bodde familien Sahlqvist først i «Kleven», men i 1790 var familien flyttet ned på Torget, der den var nærmeste nabo

til Gabriel Schanche Kielland i det huset som siden fikk adresse Torvet 13 (revet ca. 1850). Sahlqvists hus var en toetasjes tømmerbygning. Et lysthus, sjøhus og pakkboder hørte også til garverens eiendom. 2. GENERASJON (Jeg har funnet seks barn i ekteskapet til «carduanberederen» på Torget): 1) Lyder (født 1769) som gikk inn i farens forretning, men som aldri fikk borgerskap i byen. Han var gift med Anne A. Paulsen (født ca. 1778). I 1801 hadde dette ekteparet sønnen Augustus på ett år. Lyder bodde med sin familie i et hus som lå på foreldrenes eiendom på Torget. 2) Henning levde fra 1772 til 1816. Han ble garver som faren og ble gift i 1811 med Christine Günter Henrichsen (datter av kirurg Johan og hustru Margrethe Henrichsen). 3) Lars (Lauritz) Leganger ble født i Stavanger i 1772 og døde 24.12-1831 (tvilling med Henning). Han fikk borgerskap i Stavanger i 1798 som urmaker etter å ha fått opplæring i København, der han var medlem i urmakerlauget fra 1794. Deretter fikk han videre opplæring i Bergen. Han ble gift i Stavanger

Kirkegaten 3, der Roald Amundsens morfar, byfogd i Moss og Fredrikstad, Gustav Sahlqvist, ble født og vokste opp.

24. juni 1798 med Anne Marie Meer (17721827), datter av domorganist Johan Henrich Meer (1735-1805) og Margrethe Hielm Jensdatter Berg (1745-1795). I 1801 hadde Lars og Anne Marie Sahlqvist barna Gustav (3), (Roald Amundsens morfar) og Johan Henrich (1). Familien Sahlqvist bodde i et toetasjes trehus som siden fikk adresse Kirkegaten 3 (der Centralgården ble reist i 1911). 4) Elisabeth Leganger, født 1777, ble gift 21. september 1807 med skipper og handelsmann i Stavanger Ole Hielm Poulsen Ladegaard, men dette ekteskapet ble oppløst ved dom. 5) Christina var tvilling med Elisabeth. Christina levde fra 1777 til 1844. Hun ble gift i 1800 med gullsmed Frantz Schultz Spekhan Blomhoff (1772-1832) fra Bergen – med lærebrev derfra og med borgerbrev i Stavanger fra 1798. 6) Bolette Johanna var født i Stavanger i 1785 (døpt 13.2).

3. GENERASJON Lars Leganger (nr. 3 ovenfor) og Anna Maria Sahlqvist fikk disse barna. a) Gustav Sahlqvist d.y. ble døpt i Stavanger 24. september 1798. Hans faddere tyder på at det må ha vært godt samhold i Sahlqvist-familien i Stavanger, for alle fadderne kom fra nærmeste familie. Eller tyder dette på at denne familien levde noe sosialt tilbaketrukket og isolert i Stavanger? Gustav Sahlqvist d.y. reiste i alle fall til hovedstaden der han tok embetseksamen i juridicum. Han ble siden byfogd i Moss og Fredrikstad. Han ble gift med Kirsten Wright (født 1798). Ekteparet var bosatt på Nygård i Glemmen ved Fredrikstad, og dette ekteparet ble besteforeldre til Roald Amundsen. b) Johan Hennrich Gottlieb Meer Sahlqvist (født i Stavanger i 1800) ble kopist i et av departementskontorene i Christiania. c) Margrethe Meer Sahqvist, født i Stavanger i 1804 og død i Hønefoss i 1877, forble ugift.

d) Marianne Sahlqvist, født i Stavanger i 1806, ble gift med skipskaptein Nils Fredrik Brun i Fredrikstad. Marianne Sahlqvist Brun døde i Hønefoss i 1890. 4. GENERASJON Gustav og Kirsten Wright Sahlqvist ble foreldre til: a) Lauritz Leganger Sahlqvist (født 1832), kalt «Laufen», som var skipsreder og hadde skipperborgerskap i Sarpsborg – og som Roald Amundsen hadde mye med å gjøre i oppveksten – og som han hadde mye til felles med. b) Hanne Henriette Gustava, født 16. februar 1837. Hun ble gift i bedehuset i Carl Johans gate i Sarpsborg 15. mars i 1863 med skipper Jens Ingebrigt Amundsen Hvidsten, født 1820. Amundsen Hvidsten livnærte seg også som skipsreder på Hvaler og i Christiania. Ekteparet møttes første gang under et besøk hos Knud S. Boyesen i Sannesund, forteller Haakon Anker Veel i boka «Roald Amundsen, slekt og miljø» (Halden 1962). Gustava Sahlqvist Amundsen døde i Kristiania 9. september 1893. 5. GENERASJON a) Jens Ole Antonius («Tonni»). b) Gustav Sahlqvist («Busken»). c) Leon Henry Benham. d) Roald Engelbrecht (skrives også Engelbregt) Gravning.

Mortepumpen fås på Servicetorget Vi har fått mange henvendelser, fra dem som ikke får Mortepumpen tilsendt enten fordi de ikke har fyllt 67 år, eller bor utenfor Stavanger kommune, om hvor de kan få tak i Mortepumpen. Til det kan vi si at Mortepumpen ligger til utdeling på Servicetorget, Olav Kyrresgt. 11. Husk også at Mortepumpen ligger på Internett: www.stavanger.kommune.no/mortepumpen.

Roald Engelbrecht Gravning Amundsen ble født i Borge 16. juli 1872. Han flyttet med familien til Kristiania da han var tre måneder gammel. Han døde i 1928 om bord i flyet «Latham 47» under en redningsaksjon for å berge polfarer og italiener Umberto Nobile. Roald Amundsen hadde, som vi ser, en eldre bror som het Gustav Sahlqvist Amundsen og som var oppkalt etter faren og forfaren i Stavanger. SLEKTSOVERSIKT 1) Roald Amundsen (1872-1927). 2) Hanne Henriette Gustava Sahlqvist (18371893) og Jens Ingebrigt Amundsen (18201886), Roald Amundsens foreldre. 3) Gustav Sahlqvist (født 1798 i Stavanger og døpt i Domkirken 24.9-1798). Gift med Kirsten Wright (født i 1798). Ekteparet var besteforeldre til Roald Amundsen og var bosatt i Glemmen ved Fredrikstad. 4) Lars Leganger Sahlqvist og Anna Maria Meer, begge fra Stavanger, var oldeforeldre til Roald Amundsen. 5) Gustavus Henningsen, født i Uddevalla ca. 1732, død i Stavanger 1812 og Anna Maria Lydersen, født i Kristiania ca. 1742 og død i Stavanger i 1819. Ekterparet som var tippoldeforeldre til Roald Amundsen, bodde i Stavanger, der Gustavus Sahlqvist livnærte seg som garver.

Husker du Hånden din var varm. Den holdt om min med lange, sterke fingrer. Hele vår verden var din hånd om min i den første berusende nærhet, skjør som spindelvev, men med dugg av evige perler. Av Reidun Norlemann Endresen

Et dikt om livets gang Til Eldreuken 3. oktober 2011 på Øyane sykehjem Av Ragnar Bergesen Det er et Guds under hver gang et barn kommer til denne verden, og du er en av dem som dine nærmeste har fulgt med på ferden. Til å begynne med krøp du rundt omkring, og om verden rundt deg visste du ingen ting. Etter en stund sto du på egne ben, og elsket å gå omkring å rive ned alle ting. På denne tid visste du ikke riktig, å skjelne mellom galt og riktig. I familien var gleden stor. Du fikk en far og en mor. Så fikk du ditt navn og ble døpt i den hellige ånds navn. Nå var det deres oppgave å lede deg frem til du ble voksen å, kunne etablere et eget hjem. Men først måtte du lære mer om livet, gå på skole å lære å lese og skrive. På skolen måtte du gå i mange år, og etter hvert fikk du forståelse for livets kår. I tiden som kom gikk du hos presten og lærte om vår kristendom og de 10 bud, som var et krav til din livsmoral. Nå var det sant, du var nå blitt konfirmant. Når du nå offisielt var kommet i de voksnes rekker, syntes dine foreldre at det var på tide å gi deg en vekker. Nå syntes far og mor at du var blitt ganske stor, og måtte tenke videre på livets vei, og tenke på et yrke som kunne passe deg. Var du kvinne eller mann, så var der mange yrker som gikk an, og da var det viktig, at du valgte riktig. Da måtte du være god og stø, for nå hadde du valgt ditt levebrød. Rundt deg hadde du mange venninner og venner som ventet på at det måtte skje, at du fant en partner du ville dele livet med. Etter en tid var gleden stor. Nå var det deres tur til å bli far og mor. Og kanskje fikk barnet senere en søster eller bror.

Å stifte familie er den store gleden her på jord, hvor vi alle bor. Nå er det sikkert og visst at dere som er her, lenge har vært pensjonist. Mange av dere kan sikkert synge i kor, at dere lenge har vært oldefar eller oldemor. Pensjonisttiden er for de fleste en glede, å samles med familie og venner som ofte, over en kopp kaffe er tilstede. En ting har vi alltid ment, at pensjonisttiden den har vi alle fortjent. For noen er ikke livet bare en glede. Helsen har sviktet, og kan ikke alltid være tilstede. Av og til har de grunn til å være leie, men må takke for et sykehjem som her, hvor du kan få den rette hjelp og pleie. Etter hvert som vi eldes må vi erkjenne, at livet her på jorden har en ende. Heldigvis kan vi normalt aldri klare, å finne ut hvor lenge livet det vil vare. For deg som tror, vil du en dag stå foran himlens port, og gleden den er stor, for her kan du takke Gud for livet du hadde på vår jord. Herren vil til deg si: Hos oss i himmelen er du velkommen til å leve i evig tid. Her på jorden vil familie og venner stå ved din båre, og i sorgen over at du er borte, felle en tåre. Og presten vil si: «Av Jord er du skapt og til Jord skal du bli». Mange vil tenke på, hva en takketale burde innebære til din heder og ære. Så kanskje slik kunne den være: «Deg til ære oss til gavn. For oss alle vil du bli et evig savn.» Dette er sterke ord om livet her på jord, men til beste for deg som tror. Tilslutt kan man si: «At selve livet, er noe annet enn et pust i sivet.»

Leif Gordon fikk Pensjonistprisen «Årets pensjonist 2010» Foto: Rolf M. Amundsen Leif Gordon er en energibunt av de store. Han er aktiv som få. To ganger i uka, mandag og onsdag, har han middagservering i Eldres hus for Norsk Folkehjelp. Han sier sjelden nei når det trengs mannskaper som vakt på forskjellige arrangementer som Norsk Folkehjelp står for. Når han arrangerer juletrefest i Midjord bydelshus så går han under navnet Pølseleif. I 16 år har han arrangert juletrefest med samme energi som alltid. Leif er meget aktiv i Norsk Folkehjelp og arrangerer bl.a. bingo fast i Eldres hus samt turer for medlemmene. Mange turer er det blitt for medlemmene til landstedet på Finnøy. Han er leder av Revmatikerforeningen i Stavanger og gjør en stor innsats også der. Det er mange som setter stor pris på denne selvoppofrende mannen. Prisen ble tildelt av kommualråd Per A. Thorbjørnsen på en konsert i St. Petri kirken på Den Internasjonale Eldredagen 1. oktober 2011.

En morsom misforståelse Spørsmålet var bare, hvem snakket jeg med? Kl. 16.30 var jeg på åpent hus til Kitty Janzons 85 års dag og utenfor daværende Eldres Hus traff jeg en bekjent av meg, på sykkel som vanlig.

Han og kona er flittige syklister og jeg spurte etter henne, men i stedet kikket han på Eldres Hus og sa: Det skal vekk. «Hva da», spurte jeg. «Eldres Hus» svarte han, nei sa jeg, jo sa han, nei sa jeg igjen, og la til at dersom dette var riktig, så hadde jeg visst om det. Jo det ska vekk sa han i en bestemt tone, men nei sa jeg igjen og dette gjentok seg flere ganger inntil jeg forsto hans hensikt.

Jo skiltmaler Bjørnsen og det var hele tiden navnet han mente, og han la til at det var hans firma som hadde fått oppdraget, mens jeg oppfattet at huset skulle vekk! Oddvar Høiland

Eldredagen 2011

– Konsert i St. Petri Kirken Foto: Rolf M. Amundsen

Eldredagen 1. oktober ble i år feiret med konsert i St. Petri Kirken. I det flotte høstværet, var det hele 500 personer som hadde funnet veien til kirken. Ragnhild Hadland som for anledningen var konferansier, hadde funnet frem til en rekke fremragende artister. Konserten ble innledet med Ingerine Dahl som spilte fiolin, akkompagnert av Terje Hadland på klaver. Som seg hør og bør, skal det på slike dager også være en hovedtaler. I år var vi så heldige at vi hadde fått fatt i tidligere Stortingsrepresentant Inge Lønning. I hans tankevekkende foredrag kom han bl.a. inn på de eldre og deres plass og anseelse i dagens samfunn. Han mente at den erfaring og de ressurser som de fleste eldre har, ikke blir godt nok utnyttet. Skole og utdanning er viktig, men livserfaring er noe som blir opparbeidet av, og er spesielt for hvert enkelt individ og er en ressurs som burde vært tatt bedre vare på og benyttet, av de nye generasjonene. Etter Lønnings foredrag opptrådte de i tur og orden, Liv Runesdatter, Siri Karoline Thorn-

hill, Enya Marie Oshaug Weibell og Ragnhild Hadland med sang, Ingerine Dahl på fiolin og Nils Magnem på trompet, alle akkompagnert av Terje Hadland på klaver. Det ble en konsert vi sent vil glemme. Eldrerådets leder Hilmar Egeli, takket og overrakte blomster til Ragnhild Hadland for hennes arbeid med denne konserten. Ragnhild – som nå går over i ny stilling – har også vært en stor samarbeidspartner og bidragsyter til de populære Jule- og Påskekonsertene i Domkirken som nå i mange år har vært på Eldrerådets program. Dette var også det siste arrangementet det sittende Eldrerådet stod for. Kommunalråd Per A. Thorbjørnsen, takket de medlemmene som nå går ut av rådet for innsatsen. Han overrakte på vegne av Stavanger Kommune blomster til Hilmar Egeli som har vært leder for Eldrerådet i 12 år, et Eldreråd som har vært meget synlig i byen. Thorbjørnsen stod også for tildelingen av prisen til «Årets pensjonist 2010» som er omtalt på annen plass i Mortepumpen.

På streiftog i Østen – 6 HANOI – HOVEDSTAD I NORD-VIETNAM

Tekst og foto: Gerd Borgenvik

Den eldre generasjon minnes sikkert krigene som fant sted i Vietnam etter den andre verdenskrig. Fra slutten av 1800 -tallet var landet kolonisert av Frankrike. Etter krigen, da Vietnam var okkupert av Japan, forsøkte Frankrike å ta tilbake kontrollen, men tapte en krig som varte fra 1945 til 1954. Da ble landet delt i to, Sør-Vietnam med Saigon og Nord-Vietnam med Hanoi som hovedsteder. Deretter fulgte krigen som gikk ut på å samle Vietnam til et land, ledet av krigshelten Ho Che Min. Han ble støttet av Kina og Russland. Amerika sendte sine tropper for å demme opp mot kommunismen. Millioner av vietna mesere døde før amerikanerne trakk seg ut av Vietnam i 1973, og i 1976 ble endelig Nordog Sør-Vietnam gjenforent. NORD-VIETNAM med Hanoi hadde vakt vår interesse, og den den 1. januar i 1997 landet vi på flyplassen utenfor Hanoi. Avtalen var at en bil fra hotellet skulle hente oss, men tiden gikk, og ingen bil kom. Det endte med at vi lot oss lure av en innpåsliten fyr som lovet å kjøre oss til Palace Hotel. Bilen viste seg å være et rustvrak, og den skranglet og jamret seg verre gjennom den 4 mil lange veien inn til byen. Vi pustet lettet da sjåføren stoppet foran hotellet vårt – trodde vi. Det var riktignok et hotell, men navnet var Galaxy, ikke Palace. I resepsjonen var de hjelpsomme og satte oss i forbindelse med riktig hotell, og litt etter ble vi hentet av en yndig vietnameserinne i rosa silke, som beklaget dypt det som hadde skjedd. Etter frokosten neste dag, som bestod av nudelsuppe, brød, noe som visstnok skulle være kaffe, og bananer, begav vi oss ut i trafikken. Busser fantes ikke, bare sykkeldrosjer. I så fall måtte vi skille lag, og det våget vi ikke. Det var bare å begi seg i vei mellom tutende scootere og klingende sykkelbjeller og håpe på det beste. Det var mye uvant å se. Sykkelhjelmer fantes ikke. Foreldre syklet med barna ubeskyttet på

bagasjebrettet, og med små babyer i kurver som var surret fast på sykkelstyret. Syklene fungerte også som varetransportmidler, og kvinnene (ikke menn!) bar tunge kurver i en stang over skulderen, ofte med vareutstillingen hengende fra bæretreet. Klesdrakten var den samme for de fleste, sorte bukser med vide bein og kjegleformede stråhatter, som gir beskyttelse både mot sol og regn. Vårt første møte med byen var en skuffelse. I turistbrosjyrene blir Hanoi framstilt som den vakreste i Vietnam, men vi så først og fremst forfallet. Riktignok traff vi på brede avenyer, parkanlegg og vakre innsjøer, men overalt rådet forfallet. Husene lot til å stå til de falt ned av seg selv, og søppel fløt over alt. For å hvile våre såre føtter, tok vi tilflukt i en park som lå vakkert til ved en innsjø. Det første som møtte oss, var sterk urinlukt, så stedet ble tydelig benyttet som avtrede. Vi tok sikte på en benk ved sjøkanten, men den viste seg å være uten sete, og storparten av benkene var i like dårlig forfatning. Et sted hadde en uteligger installert seg med alt sitt jordiske gods.

Varetransport i Hanoi.

Vannet var tilgriset av søppel, men karpene så ut til å trives der. To barn plukket blomster i et stort bed. Blomstene ble revet opp med rot og lagt i kurver, sikkert for å ha noe å selge. Dette gjorde de helt åpenlyst, og det var ingen som prøvde å stanse dem. Noe av det verste var å se alle de forkomne barna som mer eller mindre bodde på gata. Noen levde av å tigge, andre av å selge postkort til turistene. Noen var skopussere, og gutter i åtte- tiårsalder gikk rundt med sigaretter som de solgte enkeltvis. Over alt var det noen som skulle selge oss et eller annet – brød, klissete kaker eller innleggssåler for ømme føtter! Det nyttet ikke å stanse. Da hadde vi straks en flokk av dem rundt oss. Noen av barna hadde skilt rundt halsen, stemplet av myndighetene, der det stod: «I am an orphan». Jeg er foreldreløs. Det var hjerteskjærende. Vi fikk inntrykk av at det meste foregikk på gatenivå. Et sted stod en slakter på huk og hakket kjøtt så støvskya stod, bare med et tynt trebrett under. Folk satt på lave trekrakker og

spiste nudelsuppa si, drakk te eller øl, eller bare satt, mens kyllinger trippet rundt og inhalerte rikelig med støv og eksos før de havnet i gryta. Fra reisebyrået hadde vi fått med oss et godt råd. «Drikk rikelig med vietnamesisk te. Den beskytter mot det meste.» – et råd som ikke var vanskelig å følge. Ellers merket vi lite til at Vietnam er et kommunistisk land. De militære vi så, virket helst litt forkomne, i uniformer som ikke passet, men militærkaserner var det mange av i byen. De eneste soldatene som skilte seg ut i klesdrakt og utseende, var soldatene som voktet inngangen til Ho Che Min’s gravsted. Mausoleet lå ikke så langt fra hotellet, og en dag tok vi turen dit. Der ble vi først stilt opp og måtte marsjere i takt sammen med noen ungdommer, anført av en stram soldat. Ved inngangen ble vi overlevert til en annen vakt, som stirret på min ektefelles ene jakkelomme, som bulte mistenkelig ut. Han fikk beskjed om å tømme lomma, som viste seg å inneholde to velbrukte lommetørkler!

Mangfoldig vareutvalg.

Inne i mausoleet gikk vi i prosesjon forbi den balsamerte Ho Che Min, og med det velpleide fippskjegget tok han seg atskillig bedre ut enn levningene av Mao på Den Himmelske Freds plass i Beijing. Men så blir han også fraktet til Russland for vedlikehold to måneder hvert år. Ved sarkofagen stod fire soldater på vakt, og de virket mer livløse enn helten selv, der han lå på lit-de-parade. Selve presidentpalasset var stengt for publikum, men vi tok oss en runde i den vakre og velholdte parken og kikket inn i Ho Che Min’s sommerhus, der alt var som da han forlot det. I nabolaget stod en kjempekatedral og forvitret, et sørgelig monument fra kolonitidens glansperiode. Vi fikk vite at den var åpen fra 17 til 19 og tenkte at det kanskje foregikk en form for messe der. I stedet kom vi inn i en fullstendig tom kirke, uten liv av noe slag. Det eneste menneske vi støtte på, var en gammel kone som satt ved utgangen, og som også så ut som en levning fra kolonitiden. Da vi skulle forlate kirken, rakte hun fram en kloliknende hånd og hveste «money, money, money,» sikkert det eneste engelske ordet hun kunne.

Vi var alltid forsiktige med å fotografere eller ta videofilm av det vi så, men en dag fant vi fram til en restaurant i andre etasje av et hus. Der kunne vi sitte ved vinduet og fotografere helt ubemerket. Gata var tettpakket med sykler og scootere, og i rennesteinen satt to jenter og solgte brød til dem som passerte. Disse brødselgerne kunne bli ganske aggressive. En gang fikk vi steiner etter oss da vi ikke stanset og kjøpte noe av dem. De fleste vi møtte og fikk kontakt med, var likevel vennlige, smilende mennesker som ville vite hvor vi kom fra, og som inviterte oss på te. En dag ville vi prøve sightseeing, og da gikk det opp for oss at det også fantes oaser i byen. Bussen stanset i en bydel ved West Lake, den største innsjøen i Hanoi. Der var det vakre hus og velstelte hager, og fiskerestauranter med utsøkte delikatesser lå langs strandkanten. Vi besøkte templer, og vi gikk til fots gjennom den gamle bydelen, der alt var bevart. På turen ble vi kjent med en koselig engelsk familie, og om kvelden gikk vi sammen på Water Puppet Show. Det var svært så fantasifullt, med drager og ender, skilpadder og skik-

kelser som beveget seg på vannet. Ubegripelig hvordan de kunne få det til, og et vietnamesisk orkester sørget for sang og musikk på originale instrumenter. På en av våre mange vandringer i byen støtte vi tilfeldigvis på GREEN BAMBOO CAFE, et sted som egentlig var beregnet på ryggsekkturister. Her fikk vi god og rimelig mat og mange fine turtilbud. Denne kafeen ble vår trygge havn under oppholdet i Hanoi, og en dag fant vi et tilbud som vi ikke kunne la gå fra oss. Det var en tre dagers tur til HALONG BAY, men skildringen derfra får følge ved en senere anledning. Dette var altså våre inntrykk fra HANOI anno 1997. Siden den tid har det skjedd store forandringer i Vietnam. Økonomien har kommet på fote, og landet er nå verdens nest største eksportør av ris. Tekstiler er også en viktig eksportvare. Forholdet til nabolandene har blitt bedre, og det er slutt på de langvarige krigene som utarmet landet både i sør og i nord.

Markedet.

Gledelig er det også å høre at den katedralen vi besøkte, er restaurert, og at folk strømmer til messene som holdes hver søndag. Folk har fattet nytt mot og strever for en bedre tilværelse for seg og sine. Det er gode nyheter fra et folk som har vært gjennom så store lidelser.

Gateliv i Hanoi.

TRO OG TANKE HAYDOM sykehus i Tanzania ble opprettet av Norsk Luthersk Misjonssamband i 1955. Pionerer i arbeidet ved sykehuset var Ole Evje Olsen fra Mandal, sammen med ektefelle Kari. Siden er det sønnen Olaf Olsen som har stått for driften. Etter starten har sykehuset vært i stadig utvikling, fra 50 til 400 senger, med egen barne avdeling, sykepleieskole og forskjellige utviklingsprosjekter, blant annet mobile landsby klinikker. Sykehusdriften støttes av NORAD og av private vennegrupper i Norge.

HAYDOM – en opplevelse for livet Tekst og foto: Håkon Borgenvik

Her tas vi i mot av en annen Mama, også hun med et stort hjerte. En hvit denne gang. Mama Kari. Gåstolen er blitt en god hjelp, men ellers er hun still going strong, en dame som har levd og åndet for Haydom hele sitt liv. Oppegående, vital og med en sterk posisjon blant folket her.

Rødbispen.

Det er tidlig morgen utenfor gjestehuset. Solen er i ferd med å stige opp, stor og rød, over det afrikanske slettelandskapet. I horisonten ruver Mont Hanang, det hellige fjellet, myteomspunnet med en dis rundt foten. Duse farger skifter fra mørkerøde til kjølige blå. Jeg sitter og nyter freden. Et par svartryggvarslere begynner å bli fortrolige med mitt selskap. En rødbisp med sitt skinnene røde hode og rygg, lander i en busk. Alt er bare fint mens jeg sitter og lytter til lyden av ukjent fuglesang og mennesker og dyr som våkner til liv i landsbyen nedenfor. Jeg har ingen bekymringer i verden, bare sterke inntrykk og gode opplevelser på rekke

og rad. Jeg tenker; Så privilegert jeg er som får oppleve dette. Afrika. Tanzania. Haydom. En opplevelse for livet. Turen startet i Arusja, bl.a. med besøk hos Mama Siara og hennes hjem for vanskeligstilte unge mødrefra 13 – 14-årsalder. En dame med et raust smil og et stort hjerte i en stor kropp. For en tur til Haydom er langt mer enn et sykehusbesøk. Det er også en tur til det frodige, kontrastfylte Afrika. Og mennesker av alle slag. Av og til treffer en disse sjeldne menneskene som vier sine liv og sine ressurser til å skape en bedre hverdag for noen rundt seg, som Mama Siara. Hos henne får jenter som er solgt som slaver til rike familier, et trygt hjem, mulighet for skolegang og starthjelp til et nytt og bedre liv. Selve Haydom er et eventyr, noe av et mirakel i seg selv.

Dagene på Haydom raser av sted med hektisk program: med omvisning på sykehuset, et besøk på en mor-barnklinikk ute i bushen, tur til farmen, omvisning på den videregående skolen og jennteinternatet, en titt på den nye yrkesskolen som er under oppføring, og mye, mye mer. Eller som når mama Kari blir med oss inn i pårørendehuset, der pasientenes slektninger bor og lager mat over åpen ild. Mama Kari går alltid innerst til datogaene og hilser på dem først, for det er denne stammen som står nederst på rangstigen. Og mens vi står der, et følge på 28 blekansikter, begynner datogakvinnene med en spontan sang- og danseoppvisning for oss. Rotekte afrikansk kultur fra folkedypet. Slikt ville en aldri ha opplevd på en ordinær sydenreise Når datogaene er ferdige, kommer bantukvinnene med sin dans og sang, og før vi vet ordet av det, er våre ungdommer med og svinger seg til afrikanske rytmer. Uforglemmelig. Siden går turen innom avdelingen for foreldreløse barn, der våre ungdommer blir gan-

Maria med en hjerteknuser på Haydom.

ske fortapt. Det er mye vakkert å se i Afrika, men barna. Ingenting slår barna! «African maybe time». Det er en av våre gode sjåfører som frakter oss rundt på vår reise i Tanzania, som introduserer oss for dette uttrykket. «African maybe time,» sier han og gliser bredt når vi europeere kikker litt for mye på klokka. «Hakuna matata.» Don’t worry, be happy.

mer to denne søndagen. – Den skulle ha begynt kl. 10.00. Den norske delegasjonen sitter pent «laina» opp, men svært få andre er på plass. Noen stemmer instrumenter, og etter hvert kommer folk sigende. Gudstjenesten begynner når den begynner og blir en fin opplevelse.

En lærer seg å slappe av i Afrika., ikke la seg jage rundt av klokka.

Ikke minst takket være tre kor som reiser seg på forskjellige steder i kirken og faller inn i bølgende rytmiske bevegelser.

Det er gudstjeneste i Haydom kirke. Gudstjenesten er num-

Det forkynnes med engasjement. Menigheten stemmer i

med liturgien, som et flerstemt, mektig kor. Slik feires gudstjeneste langt inne i hjertet av Afrika. På et sted der det knapt var folk før noen visjonære pionerer fant på å stikke spaden i jorda og bygge sykehus. Med et årsbudsjett som tilsvarer en dags budsjett på Sørlandet Sykehus. Pengene rekker langt her nede. Og det er fint å være vitne til at fire flotte representanter for konfirmantene i Mandal overrekker en gavesjekk på nesten 90 000. Mye mer kunne vært fortalt fra disse dagene på Haydom. Som besøket hos Hadsabeene nede i Rift Valley, og en sjåfør som stopper en hel kolonne,

hopper ut av bilen og går bort til en knusktørr, liten gjetergutt i veikanten. Bøyer seg ned, klapper ham på hodet og gir ham et godt smil og en flaske Kilimanjaro kildevann. Et av mange vakre øyeblikk som fester seg på hjernebarken. Eller et besøk hos de stolte, høyreiste masaiene ved Ngoro-goroplatået. Turen avsluttes med to dagers safari. Nærkontakt med både løver, elefanter, hyener, geoparder og mye annet, like i veikanten. Fire kirkekonfirmanter og en borgerlig fra Mandal, med familie og representanter for både bedrifter og skoler, sanker opplevelser for livet. Afrika og Haydom byr på alt. Fantastisk dyre- og fugleliv, men framfor alt fantastiske mennesker. Vi takker Gud for at vi fikk oppleve dette. JAFED Det er navnet på vår sjåfør her i Tanzania. I begynnelsen sier han ikke så mye. Men etter to uker på humpete, afrikanske veier ristes vi bokstavelig talt godt sammen, Jafed og tre voksne, samt fire norske ungdommer. Ikke minst ungdommene våre syns at Jafed er kjempekul. Smilet sitter løst, og han fleiper med dem, lærer oss barnesanger på swahili, og stemningen blir stadig bedre. Etter hvert skjønner vi at han er mye mer enn en sjåfør i et safariselskap. Jafed er en enga-

Jafed, den gode sjåfør.

sjert kristen, som tjener rimelig greit i forhold til mange andre her nede. Mye av sitt overskudd bruker han på et senter for foreldreløse og handicappede barn, som han har bygget opp i nærheten av sitt eget hjem. I tillegg fungerer han som pastor i landsbyen sin, og han har også et program for enker, som kommer og får mat til faste tider. Jafed! Hadde det bare vært flere av deg i verden! Mennesker med et indre lys. Mennesker som skjønner hva det handler om, det å følge i Mesterens forspor. Mennesker som gir alt for å skape en bedre hverdag for dem som sliter. Jafed har forstått det fordi han er smittet av den ubetingede kjærligheten, den som gir uten tanke på å få noe tilbake.

I 1.Kongebok 18 finner vi historien om Elia på Karmel, som med umulige odds vinner over 450 Baal-profeter. En historie som tilsynelatende ikke har så mye å gjøre med Jafed fra Arusha. Bortsett fra at med Gud på laget kan man utrette store ting. Jafed kunne ha valgt å leve et behagelig liv for seg selv, men så velger han altså å bruke overskuddet fra en campingplass han driver, til å gjøre livet litt bedre for noen som ikke har det så bra som han selv. Kanskje må man til Afrika for å forstå hva som virkelig betyr noe her i verden. Hva sant disippelskap handler om. Hva det betyr å stole på Gud. Slik Elia gjorde, og som Jafed gjør.

Etter 12 år:

Hilmar Sten Egeli går av som leder for Eldrerådet Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

I året 1999 overtok Hilmar Sten Egeli ledervervet i Eldrerådet i Stavanger. Nå, i året 2011 synes han det kan være nok, og trer tilbake. Mange vil nok ha forståelse for at en så lang tjenestetid, kan være det. Ennå flere ville sikkert ønsket at han skulle fortsatt. Eldrerådet er et lovbestemt organ i kommunene og fylkeskommunene. Loven om Eldreråd ble gjort gjeldende fra januar 1992.

12 år i de eldres tjeneste Det kan vel sikkert hevdes, uten å fornærme noen, at det som har skjedd i Stavanger omkring eldreomsorgen i disse årene, har vært formidabelt. Det kan her føre for langt å gå inn på alle de områder Egeli og Eldrerådet har engasjert seg i. Og hvilke arrangementer som er blitt avviklet til beste for den målgruppen som er rådets oppgave: Konserter, gudstjenester, fester, kurs og utfarter som har åpnet både byen og mulighetene for eldres aktivitetsmuligheter, vil det føre for langt å gå inn på. Men bare nevne at rådet, med sine mange dyktige medarbeidere og med Egeli som drivkraft, har maktet å løfte fram de eldres muligheter i byen vår. Dette har gitt øket trivsel for alle dem som ellers kanskje ville ha ført en tilbaketrukket tilværelse. Gjennom

dette rådets virksomhet, og la oss da konsentrere oss om de siste 12 årene, har de eldres muligheter blitt hentet fram og lansert til beste for alle som kanskje ellers hadde vært «fornøyd» med livet i godstolen. Den skjulte «S»en Før vi tar en prat med ham, om hans erfaringer i arbeidet, vil vi for å utfylle bilde av ham, vise til Mortepumpen nr.4 i 2005, hvor Egeli den gang var bladets «byprofil». Og hvor vi også fikk listet ut av ham hva S-en i navnet Hilmar S. Egeli sto for. Derfor finner vi hans hele og fulle navn ved igjen å ta en titt på overskriften til denne omtalen. Solid utdannelse og utford rende oppgaver Litt repetisjon av hans vei gjennom livet til beste for de

menneskene han var kalt til å tjene: Han fikk seg en solid utdannelse med realskole som privatist, eksamen artium på engelsklinje, også det som privatist. Videre jernbaneskolens telegrafistlinje, og samme skoles lederutdan-

ning. Videre: Den nordiske folkehøyskoles kurser i bedrifts økonomi. I 1947 startet han sitt arbeid ved jernbanen og kom samme år inn på Hærens befalskole. Men han valgte jernbanen med et fremtidsmål å ende opp som Stasjonsmester. Han fortsatte heller innenfor NSBs trafikktjeneste og administrasjon. Og i 1980 ble han ansatt som Kommunalråd i Stavanger kommune. Der ble han også boligsjef fra 1983 til 1996 hvor han betegner sin største oppgave som var å skaffe nok boliger til alle dem som søkte, – eller som selv ikke var i stand til å skaffe seg en slik. Egeli har også vært medlem i et hav av komiteer og utvalg hvor han var sterkt interessert i bl.a. kommunalutvikling. Utmerkelser Heldigvis har offentligheten vært våkne nok til å registrere Egelis interessefelt og aktiviteter. Han er tildelt Kommunenes Sentralforbunds medalje i 2004. I 2005 fikk han Kongens fortjenestemedalje i gull og i 2009 ble han «Årets pensjonist» i Stavanger. Aktiviteter Vi nevner bare flyktig noe av det han har vært med i stikkordsform: Arrangementet «På tvers av generasjonene», «Rundt Mosvatnet» hver høst sammen med bl.a. Turistforeningen, Nasjonalforeningen, Svithun husflidlag, Grønn hverdag og Frivillighetssentralen, hvor hensikten med arrangementet har vært «å bygge bro over generasjonene».

«Det står kvinner bakom alt». Sikkert også hos ekteparet Egeli som har holdt sammen i 61 år. I en slik sammenheng som dette, synes Mortepumpen det er rett og rimelig at fru Wilma også får sin del av hyllesten over å ha fristilt mannen sin i så mange, tidkrevende oppgaver gjennom så langt i livet.

Hva med Eldrerådets fremtidige virksomhet? Hva har ledervervet i så lang tid, betydd for deg? spør vi. Mye, svarer han kort og fortsetter: Det har vært interessant og givende å få arbeide for de eldre i byen og bli kjent med dem som bor på syke- og aldershjem. Men også de som bor hjemme og har hjemmetjenester. Videre har det vært en glede også å besøke ulike pensjonistforeninger, lag og menigheter og få se det store, frivillige arbeidet som legges ned av faglig og kulturell art for de eldre. – Hva med saker du ikke har vunnet frem med? Han forteller her at tross stor innsats i budsjettsammenheng, brever og dialog, har de dessverre ikke maktet å opprettholde full sykehjemsdekning i forhold til retningslinjene om 25% dekning for alle over 80 år. På spørsmål om han har saker «på lager» dersom han hadde

fortsatt som leder for rådet, sier han: – Det ville vært å arbeide for at Samhandlingsreformen ble gjennomført i kommunen etter intensjonen; å få full sykehjemsdekning, som nevnt, og forbedre hjemmehjelptjenesten. Ut fra dette ønsker han ikke å gi råd til dem som skal lede Eldrerådet videre, men han vil anbefale å stå på i saker som er til beste for de eldre i byen. Og aldri gi opp. – Så er det viktig også å behandle sakene ut fra dokumenterte fakta, faglig godt arbeid, saklig og politisk nøytralt. – Har du et råd til oss alle, ikke bare til det fortsettende Eldreråd? – Ja, dagen i dag skal du kunne glede et menneske. I dag kan du hjelpe en annen. I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at DU er til, sier den avtroppende eldrerådslederen til slutt.

Inntrykk fra Kina – Midtens rike 4 Møte med kinesiske kristne Tekst og foto: Mette Bagge

Min første søndag i Xinyu Første søndagen jeg var i Xinyu, hvor jeg var kommet for å undervise i engelsk, dro vi med buss sydover gjennom hele byen. Der skulle det være en kirke. Owen, vår gode og snille kontakt for utenlandslærerne på Xinyu College, hadde aldri vært der før, men han visste at det var hans oppgave å finne fram for oss to kristne lærere. Vi fant et fabrikkbygg med et rødt kors malt på. Da vi kom inn på gårdsplassen, kom en smilende kvinne ut av en liten bokhandel, hilste på oss og tok så et fast grep om min hånd. Hun ledet oss inn i bygningen og opp en trapp til en stor sal, aldeles tettpakket med mennesker. Det viste seg at under salen var det en like stor, som var like full, med TV-overføring ovenfra. Vår veiviser tok oss med helt fram og inn på et lite kontor hvor vi fikk hilse på to prester, en gammel og en ung. Vi fikk så et par stoler helt framme, og ble ønsket spesielt velkommen. Det var en sterk opplevelse da forsamlingen på flere tusen reiste seg og sang. Og siden var det bare å være tålmodig gjennom en temmelig lang preken. Owen er ikke kristen, og gjorde ikke noe forsøk på å oversette for oss.

Gammel sukkerfabrikk ble til kirke. Tårnet på den nye kirken i bakgrunnen.

Men med kinesisk gjestfrihet inviterte prestene oss til lunsj på en restaurant i nærheten etter gudstjenesten, og den deilige maten oppveide rikelig den lange prekentimen. Jeg hadde hørt nokså motstridende opplysninger om forholdene for de kristne i Kina, og var spent på hva jeg ville møte når jeg kom til landet i 2004. Som nevnt i tidligere artikkler, var jeg ansatt av en kinesisk, kristen, humanitær organisasjon, Amity Foundation. Amity ga oss nye lærere et fire ukes innføringskurs, med mye nyttig informasjon, både om forhold i Kina generelt og om undervisning og sko-

lesystem. På kurset hadde vi morgenbønn hver dag, frivillig (ikke alle var tidlig våkne), og vi ble tatt med til kirke om søndagene og sterkt oppfordret til å ta del i gudstjenestene der vi kom.

Papirklipp med julemotiv fra Amity Christian Artshop.

Fem godkjente religioner i Kina I Kina er fem religioner som er offisielt godkjent av myndighetene: buddhisme, taoisme, islam, protestantisk kristendom og katolsk kristendom. Protestanter og katolikker har nå mer kontakt, men av forskjellige grunner regnes de fortsatt som to forskjellige religionssamfunn av myndighetene. Selv om disse fem samfunnene skulle ha rett til å eksistere etter loven, var det forfølgelse av alle slags religiøse uttrykk under kulturrevolusjonen, og ofte store vanskeligheter også før det. Men i dag er det ikke så vanskelig å finne synlige uttrykk for religion og religiøsitet i Kina. Registrerte og uregistrerte kristne menigheter Da Mao kom til makten, forbød han ikke all religion, men alle samfunn skulle registreres, og bare de som var registrert innenfor en av de fem «godkjente» religionene, fikk lov å eksistere. Etter 1949 var situasjonen vanskelig for alle kristne. Som kjent måtte alle misjonærer forlate landet, og kristne ble trakassert og til dels forfulgt. I denne situasjonen valgte kristne ledere to forskjellige veier. Deler av de protestantiske kirkene samlet seg i det vi kaller «Tre-selv-bevegelsen» under ledelse av Biskop Ding og lot se registrere av myndighetene. De mente dette var nødvendig for det hele tatt å kunne fortsette noen grad av kristen virksomhet. Men mange nektet å la seg registrere, gikk «under

Barnet i krybben. Maleri av Lu Lan.

jorden» og har aldri siden villet slutte seg til den offisielle kirken. Det er de vi kaller husmenigheter eller undergrunnskirker, selv om de i dag verken er små eller undergrunns lenger. Det er mest korrekt å kalle dem uregistrerte menigheter. De er nok fortsatt mer utsatt for restriksjoner og forfølgelser enn den offisielle kirken. Tilhengerne av de uregistrerte kirkene har til dels stått i sterkt motsetningsforhold til de Treselv-kirken. I senere år er det mye mer av kontakt og gjensidig anerkjennelse, til og med samarbeid enkelte steder. Mange i Norge har lest om «Den himmelske mannen», en kinesisk predikant som på tross av fengsling og tortur har drevet utstrakt virksomhet som predikant i Kina. Han lever nå i

Europa og har også vært på besøk i Norge. Han har vært en av de sterkeste motstanderne av den offisielle kirken, og kalt dem kommunister og forrædere. Det er gledelig å se at han i et intervju for ikke lenge siden tar avstand fra dette, og anerkjenner Tre-selv-kirken som «en kirke Gud kan bruke». Han er glad for samarbeidet som kommer i stand flere og flere steder. (intevju i Vårt Land 10.08.11) Selv traff jeg ikke noen fra uregistrerte menigheter, men var jevnlig til gudstjeneste i den lokale Tre-selv-menigheten, selv om jeg ikke forsto stort, og fikk også treffe kristne andre steder. Diakonalt arbeid I løpet av de to årene fikk jeg se en del av arbeidet drevet av

Misjonsselskap hadde sitt arbeid fra 1902 til 1949, har jeg vært på kirkens bibelskole, Hunan Bible Institute og på gudstjeneste i flere kirker. Bibelskolen utdanner evangelister og nå også prester. Dessuten holder de kortere kurs for lekfolk. De er i ferd med å oppgradere studiene og flytte til et nytt område hvor de kan bygge større.

I klasserommet, Home of Blessings.

Amity og av kristne menigheter. Vi besøkte barnehjem og aldershjem, skole for blinde, døve og psykisk utviklingshemmede barn og unge. Vi fikk innblikk i helse- og utdanningsprosjekter på landsbygda og landsbyutvikling med biogass som en viktig ingrediens. Innen Tre-selv-kirken er det stort engasjement for å hjelpe mennesker og bygge landet. Ja, også vårt arbeid som engelsk lærere var ledd i denne hjelpevirksomheten.

Amity Foundation har forresten også en Art-shop, kunstbutikk hvor de selger arbeid av kristne kunstnere. Der er en rekke meget dyktige kristne kunstnere i Kina, og i Amitys lille butikk kan en kjøpe bl.a. batikk, billedvev, papirklipp og bøker med vakre bilder av bibelske motiver. «Kaffekirken» og andre kirker På besøk i Changsha i Hunanprovinsen hvor Det Norske

Dagsenter for psykisk utviklingshemmet ungdom.

Der er fire registrerte menigheter i Changsha by. Den nyeste har tilhold i et fint kirkebygg i grå stein, som ser ut som det ligger i en by i England. Første gang jeg var der, i 2005, var den helt tom innvendig, men nymalt. Denne kaller vi «kaffekirken» sa Jane Yao, som da var leder for bibelskolen i Changsha. «Det er fordi den ble gjort om til kafe under kulturrevolusjonen. Nå har menigheten fått den tilbake, og myndighetene har gitt noe penger til oppussing. Det har vært mye arbeid å få den i stand igjen, men nå håper vi snart den kan åpnes for gudstjenestebruk.» Da jeg var tilbake på besøk i 2009, var det i «kaffekirken» vi feiret påskedagsgudstjeneste, med dåp. Påske i Hunan Første gang jeg var i Changsha var i påsken var i 2005. Jeg var blitt bedt om å komme og møte en busslast med nordmenn med to tidligere Taiwanmisjonærer som reiseledere. Det var en velkommen anledning for meg til å få mer informasjon, ettersom reiselederne snakket mandarin og kunne både intervjue folk og gjengi innhold i taler og prekener. Og de kjente misjonshistorien i området. Jeg var så heldig det semesteret at jeg ikke

om. Rad etter rad av høytid stemte mennesker kom opp på podiet og knelte på matter på gulvet. 64 ble døpt den dagen, et overveldende tall for oss.

Dåp i Kaffekirken. Foto: Inge Bruland.

hadde undervisning om fredagen, så jeg kunne reise av gårde med buss langfredag morgen, og få med meg Langfredagsgudstjeneste på bibelskolen om kvelden. Neste dag dro vi på tur til Yiyang som var senter for Det Norske Misjonsselskaps virksomhet og fikk se tydelige spor etter norsk misjon: kirke, sykehus, videregående skole, og en liten gravplass med to misjonærgraver. (Gerd Borgenvik har tid-

Stappfullt hus i Kaffekirken påskedag.

ligere, i nr.3, 2008) skrevet om en tur i dette området. Første påskedag var vi i Sydkirken. I motsetning til «kaffekirken» som ligger åpent og fritt nær elva som renner gjennom byen, ligge sydkirken klemt inne i et boligkvartal og er ikke lett å finne hvis en ikke vet om den. Som så mange steder i verden er påskedag dagen for dåp. I Kina er det ikke lov å døpe noen under 18 år, så det er bare voksendåp det er snakk

Menigheten i Xinyu Da jeg senere traff den unge presten i Xinyu hvor jeg bodde, fortalte jeg ham om dette. Tenk 64 mennesker var blitt døpt. «Hos oss var det nærmere 400» svarte han vennlig! Jeg ble stum. Men senere ba jeg om å få høre mer om menighetens arbeid. Og dette var det han fortalte: Den gamle presten, som jeg hadde truffet, var menighetens første. Han hadde vært prest i et kirkesamfunn som het «Jesu familie». Under Maotiden hadde han sittet i fengsel i 3 år. Så var han blitt satt til å være leder av et supermarked, og det var han i 18 år. Da «tøværet» kom for de kristne, begynte han og hans kone å samle noen venner hjemme hos seg til bibellesning og bønn og etter hvert gudstjeneste. De ble flere og flere, til slutt så mange at de måtte se seg om etter et lokale å samles i. Den sydlige delen av byen, nede ved elva, var industriområde. Der fikk de kjøpt en nedlagt sukkerfabrikk for en billig penge. Den ble det første kirkebygget. Det var der jeg var på min første gudstjeneste. Men menigheten vokste stadig, og de kunne begynne å tenke på å få et ordentlig kirkebygg. Trolig hadde de samlet penger en del år, før de kunne sette i gang. Men høsten 2004 var kirken ferdig og kunne innvies. Da hadde også omgivelsene forandret seg. Gamle fabrikker var revet, nye, pene boligblok-

Julegudstjeneste i Xinyu kirke.

ker var bygd og langs elva var der en nydelig park hvor mange koste seg i fritiden. Menigheten talte da over 5000. Det pleide å være Ca 5000 på morgengudstjenesten som begynte ca 7.30, og en 750 om kvelden. Den nye kirken har høytalere, så sang og tale kan høres borte i deler av parken. «Når dere har så mange som 3-400 til dåp, hvor kommer alle disse menneskene fra?» spurte jeg. Jo, de har et ganske utstrakt kontaktnett. Folk snakker med venner og kjente og andre de kommer i kontakt med. De kan gå på besøk på sykehuset. Mange pasienter er glade for å få noen å snakke med, og forteller om både helse, familie og sine bekymringer. De kristne spør

da gjerne om pasienten ønsker forbønn, og de gjør mange. Svært mange av disse opplever at de får hjelp på en eller annen måte etter forbønnen. Så kommer de til kirken for å høre med om hva den kristne tro er. Den unge presten, som snakker bra engelsk, kunne også fortelle at den gamle presten holder bibelstudier en kveld i uka, og opplæring av et korps av medhjelpere lørdag morgen. De har ca 100 frivillige medarbeidere i 30 års alderen. Jeg hadde merket meg at mange i kirken satt og noterte fra prekenen. «Ja,» sa den unge presten, «de skal ut og holde møter søndag ettermiddag. Mange kommer fra landsbyer omkring, og søndag ettermiddag drar de til landsbyen sin og samler folk der. Så bruker de stoff fra prekenen til å forkynne

søndagens budskap. Vi har 10 slike møtepunkter som er registrert under vår menighet, og dermed er lovlige samlinger.» En ny kristen forteller Det ble ikke mye samtaler med de andre kirkegjengerne, selv om mange ga tydelig uttrykk for at de kjente meg igjen og hilste hyggelig. Når jeg var i kirken, hadde jeg med meg en tospråklig Bibel, engelsk og kinesisk. Så kunne jeg be sidemannen finne teksten for meg på kinesisk, det var enkelt på fingerspråk, og jeg kunne lese den på engelsk. I løpet av første høsten fikk jeg også tak en tospråklig salmebok. En gang jeg gikk tur en søndag ettermiddag, vinket en et par begeistret til meg. Jeg så vel litt spørrende ut, så fruen kom løpende og viste korset hun hadde rundt halsen. Vi tok

Ungdom deltar i festgudstjenesten.

hverandre hjertelig i hendene. Jeg var lei for at jeg ikke kunne snakke med dem. Mange i byen og ganske sikkert i menigheten, hadde nok lært engelsk. Men de var veldig redde for å bruke språket. Perfeksjonismen sitter dypt, de er nok redde for å ikke snakke bra nok. Men siste gangen jeg var til gudstjeneste i Xinyu, var det en ung dame som hilste på meg på engelsk i trengselen ut fra kirken. Vi kom i snakk, gikk sammen et stykke på hjemveien. Det er vanlig at studentene velger seg et engelsk navn som de bruker i engelskklassen. Hun hadde valgt navnet Jane. Det er jo et svært vanlig engelsk navn, men grunnen var at hun var så begeistret for Jane Eyre, den engelske romanheltinnen, som f.ø. er blitt filmet flere ganger, sist nå i år. Mange kinesiske kvinner ser på denne romanskikkelsen som et ideal: hun kom fra vanskelige kår, var blitt hundset og undertrykt, men hun

ga seg ikke, arbeidet hardt og hadde ansvarsfølelse og en indre styrke som berget henne gjennom mange vanskeligheter. Hun viste at hun kunne stå på egne ben, og hun fikk også sin store kjærlighet til slutt. Det er et forbilde som appellerer til unge kinesiske kvinner. Jane fortalte meg at hun var blitt døpt i påsken samme år. «Hva gjorde at du ble kristen, kan du fortelle meg det?» spurte jeg. Og det gjorde hun gjerne. Hun var utdannet ingeniør, hadde etter hvert fått en god stilling. Hun var nok eldre enn jeg først hadde trodd, i 30 årsaldere. Hun var gift og hadde en datter, de hadde det godt sammen. Likevel hadde hun følt at hun manglet et fundament for livet sitt. Der måtte være noe mer. Hun begynte å lete og lese om forskjellige religioner, fikk tak i noe buddhistisk litteratur, blant annet. Som så mange moderne mennesker over hele verden i våre dager, surfet hun på Internett og ble med i en «chattegruppe» altså en gruppe

av mennesker som ikke kjenner hverandre i utgangspunktet, men «prater sammen» på nettet. Hun luftet tankene sine om dette at hun søkte noe, og spurte om noen hadde noe råd. Det viste seg at to i gruppen var kristne, og de rådet henne til å lese om kristendommen og oppsøke en kirke. Hun fikk tips om bibelen og annen litteratur, og snart følte at her hadde hun funnet det hun hadde lett etter uten å kjenne det. Hun hadde så meldt seg til kirken, og fått undervisning. Det meste av undervisningen foregår gjennom søndagsgudstjenesten, for folk har ikke mye tid til eget bruk, I tillegg kommer noen dagers intensivundervisning med grunnleggende troslære, noe a la vår katekisme. «Jeg er så glad», sa hun. «Jeg har funnet det meste verdifulle jeg har fått i mitt liv. Nå håper jeg bare at min mann og min datter vil følge med etter hvert.» Hvor mange kristne det er i Kina, er det ingen som vet. Noen sier 30 millioner, noen sier over 100. Det er mulig at det faktisk er blitt over 100 millioner etter hvert. I alle fall skulle vi være nokså sikre om vi sier 50-60 millioner. Da misjonærene måtte forlate landet, var det under 1 million. Det er litt av et mirakel! Mitt møte med kinesiske kristne ga meg en sterk opplevelse av søskenfellesskap, selv om det var meget få jeg kunne snakke med. De tok imot meg med stor kjærlighet, selv om jeg ikke hadde språk å kommunisere med, og jeg tenker tilbake med møtene med glede.

Med harpeleik, kamera og inntrykk fra det meste av verden Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

En gammel bondekvinne hadde gjennom hele sitt liv holdt til i et smalt dalføre med både vanlig gårdsdrift og stølsliv. Lite hadde hun greie på eller erfaring med hva som rørte seg andre steder i verden. Inntil hun fikk en invitasjon fra fjerne slektninger i Amerika med tilbud om et opp hold der over lengre tid. Dette for at hun skulle få mer innsikt i hvordan folk levde i andre deler av verden. Og når hun først var på reis, mente slektningene, så måtte hun i alle fall spandere på seg et par måneder i andre omgivelser slik at hun kunne få se litt av hvert som foregikk utenfor hennes egne nære omkrets. Tross høy alder, var kvinnen sprek og lett til sinns og tok i mot invitasjonen med stor forventning. Tenk å få se verden slik den var bortenfor måne og bortenfor fjell. Hun fikk sitt livs opplevelse, men fikk seg også en overraskelse da hun etter sitt lange fravær endelig kom hjem igjen til sin barnsdoms dal, uten vitende om at bygda hennes i mellomtiden var bygget ut med høyspentmaster og kraftledninger for å gi beboerne en nærmere og bedre kontakt med omverdenen. Og de faciliteter som var blitt en selvfølge for naboene i bygda. For da hun morgenen etter hjem komsten tok seg en tur ut på tunet og skuet utover dalføret sitt, utbrøt hun: – Nei sku du ha sett slikt? Nå e’ heile dalen min blitt te’ ein kjempediger harpeleik!!! Det hører videre med til historien at bondekvinnen, når hun falt til ro etter over raskelsen, syntes vel om forandringen og lot dalføret som hun var vokset opp i, være et minne om tiden som var og med glede ta i mot alle de goder den nye tiden brakte henne.

Harpeleik gir mange muligheter Vi skal i dag hilse på en som også har harpeleiken som en nær og kjær venn. Selv om størrelsen på det «instrumentet» bondekona følte hun hadde fått, har andre oppgaver enn å skaffe kraft og energi til grissgrente strøk. Nei, gjesten vår i dag, lærer og pedagog, Jostein Byrkjedal, bruker instrumentet til det som det er laget for; nemlig med vakre toner å gjengi salmer og viser, stev, religiøse folketoner, sanger fra bedehuset og melodier fra sang- og visebøker i skjønn forening. For at den skal minne oss om den norske, musikalske arv landet vårt har og som ikke må skyves i bakgrunnen til fordel for alle de musikktyper våre fedre og mødre har gitt oss, som nå lever i «larmens- og høyfrekvensens tidsalder». Som lærer, aktiv sanger i kor og menighetssammenhenger, har han en unik mulighet til å bringe nasjonalromantikken videre på en profesjonell og allsidig måte. Hvilket han også gjør når han har en mulighet til det. Han ble innledningsvis presentert for den historien vi innledet med og han repliserer at han kjenner seg godt igjen i denne fortellingen. Han er nemlig født og oppvokst i Dirdal, hvor flere store kraftlinjer går gjennom dalen. – den harpeleiken jeg bruker har nok et mye mer beskjedent format. Men min overgår i alle fall «kraftlinjeharpen» i antall strenger. Min har nemlig hele 64, smiler han muntert. Jostein Byrkjedals barndom og oppvekst var sterkt preget av 2. verdenskrig og krigshandlingene i hjembygden. Aprildagene 1940 gjorde et uutslettelig inntrykk på en 5-åring. Familien hans ble nemlig sterkt berørt der og da. Etter den «obligatoriske» skolegang og etter også folkehøyskole begynte han ved lærerskolen på Stord. Deretter har hans 43 yrkesaktive år vært knyttet til ulike skoler i Stavanger. Sang og musikk var sentralt i hans barnsdomshjem, selv om det eneste instrumentet i hjemmet den gang var farens «fele». Fra denne kom det fram mye vakkert i form av sanger og salmetoner. Men han fikk ikke, etter gjentatte forsøk, sønnen til å bli interessert i felespill, forteller han selv. – Men mor var glad i å synge og det gjorde hun mens hun stelte til i hjemmet. Så jeg tror at gleden

Jostein Byrkjedal har god kontroll over de 64 strengene.

ved sangen kom fra min mors familie. Morfar var klokker i kirken vår den gang og han sang salmer og sanger med den samme forsiringen og fraseringen som gjerne brukes i folketoner. Dette førte da også med seg at det ble mye sang også hjemme hos oss. Hvorfor harpeleik? – Jeg kunne med en gang få fram en vakker velklang bare ved å slå akkorder. Den første harpeleiken fikk jeg da jeg var i 10-12 års alderen av en faster. Stemmingen av hele 64 strenger var i begynnelsen et problem for meg. Men jeg fikk hjelp til dette av en musikalsk morbror. Jeg lærte å plukke ut enkelt-toner og på den måten spille melodier. Instrumentet ble med meg til lærerskolen og var vel egnet som «hybelinstrument», forteller han og minnes mange vellykte opptredener med instrumentet sitt ved elevtilstelninger og andre sammenkomster.

En gang han var hjemme på ferie bodde det en emissær hos dem og han ble veldig begeistret for musikken. Så viste det seg at utenom emissærtjenesten var mannen også, av alle ting, «harpeleikfabrikant» og var eier av firmaet «Norsk Harpeleik» i Egersund. – Jeg ble oppfordret til å lage en lærebok i harpeleik-spill. Men det ble det ikke noe av, selv om jeg senere fikk tilsendt i posten et flunkende nytt instrument, – uten vedlagt regning. For ikke å føle på en stadig «forpliktelse», sendte jeg det jeg visste den kostet. Og det er denne jeg bruker i dag, – med god samvittighet. Byrkjedal forteller videre at det den gang ikke var vanlig å spille melodier på harpeleik, som et slags soloinstrument. Harpeleiken ble helst brukt som akkompagnement til mindre kor og solosang. Hans forhold til dette instrumentet var nok begynnelsen til bruk av andre instrumenter. Den første opplæringen i sang og musikk fikk han da han kom på lærerskolen hvor man også til en viss grad kunne velge instrument. Byrkjedal valgte orgel. Og standard pensum for slikt var 20 selvvalgte koraler. Senere tok han også sanglærereksamen ved Musikkonservatoriet som førte til at han som lærer i grunnskolen i Stavanger, fikk mange sangtimer å undervise i. Etter hvert lærte han seg å traktere flere instrumenter, så som piano og gitar. Norske folketoner står høyt i kurs og vi vet også at Byrkjedal er opptatt med sang og har vært med i en rekke kor. – Det har vært helt fantastisk på den måten å få være med og framføre de store kirkemusikalske verkene sammen med profesjonelle orkestre, minnes han. Film, foto og video ble også etter hvert en «lidenskap» i ordets mest positive betydning for Byrkjedal. Han forteller selv: Da de første kompakte Video8-kameraene kom på markedet mot slutten av 1980 tallet, anskaffet spesialskolen hvor jeg arbeidet et slikt. Jeg brukte det flittig i skolesammenheng og ble så begeistret over det at jeg skaffet meg mitt eget. Derved ble det mange familiereportasjer med barn og barnebarn i hovedrollen. Etter hvert ble kameraet også tatt i bruk på

Man må være fingernem for å treffe de riktige strengene i en Harpeleik.

turer i inn- og utland sammen med gode venner. Etter hvert utviklet jeg kunnskap om redigering og kopiering, beskjæring, mixing av opptak, samt teksting, kommentarer og bakgrunnsmusikk. Da fikk jeg det slik jeg hadde ønsket og på den måten kan jeg når som helst minnes å se opplevelser fra nært og fjernt, når lystent melder seg. Reiselyst ble et behov, forstår vi når vi ved anledninger er blitt invitert til å se opplevelser fra nær sagt «Stavanger til jordens ender». – Ja, de siste 20 årene har reiselysten vært ganske stor. Det har ofte blitt 2-3 langturer i året til fjerne land og kontinenter. Det er utrolig kjekt og lærerikt å møte andre folkeslag, kulturer og religioner. Kontrastene kan være store, helt fra enkle boliger og stråhytter til fantastisk bygningskunst som langt overgår vår egen tanke og forestillingsevne. Mange av inntrykkene prøver jeg å få med i filmene mine. Men dette er svært tidkrevende. Det kan ligge minst en arbeidstime bak hvert minutt ferdig film. Hver DVD-film pleier jeg å begrense til ca. 45 minutter. Selvsagt er turdeltakerne også interessert i å fornye og fordøye inntrykkene fra Jostein Byrkjedals filmer. Og han er generøs til å stille opp med gjensyn for dem som var med, – og for oss som ikke var det.

«Kirkebyggeren» på Slåtthaug Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby

Harry Johansen sitter ikke med hendene i fanget. Han har dem travelt opptatt med å bygge. Han bygger kirker, stabbur, hytter og biler. Vel og merke i miniformat, men han bygger og koser seg med det. Det hele startet da han begynte på dagsenteret på Slåtthaug sykehjem. Den driftige aktivi tøren viste ham noen byggesett som hadde ligget lenge og som ingen hadde vist interesse for på lang tid. Han ble nok motivert til at han begynte å sette sammen delene, og vips var han i full gang, slik at de måtte skaffe flere byggesett. Trearbeid var egentlig ikke noen nytt for Harry Johansen, som nå er 94 år. Før krigen arbeidet han som snekker. Under krigen og opp mot 1950 jobbet han på Madla Handelslag. Den lengste tiden arbeidet han i NSB, på busskontoret og som bussjåfør. Harry Johansen er stavangermann, født like ved Badedammen, men har mesteparten av tiden bodd på Revheim. Her innredet han sitt eget snekkerverksted og spesialiserte seg på treskjæring. Han har ikke tall på alle de utskjæringene han har produsert. Særlig ble de mange klokker og peispus-

Harry Johansen har virkelig funnet seg til rette på Slåtthaug som «byggmester».

tere. Vi kan nesten si at han er verdensberømt, foruten Norge har han hatt kunder både i Danmark, England og USA. På fritiden drev han også kurs i tre skjæring, blant annet på Bergeland Bydels senter med syv elever pr kurs. Harry Johansen har ennå liggende bestillinger på skilt, men dessverre begynte synet å svikte og han måtte legge geifus og hoggjern på h yllen. Konen døde i 1992 og livet ble trist for Harry. Det ble stille i huset og ensomheten var følbar. Redningen ble dagsenteret på Slåtthaug. Her fikk han selskap og noe å gjøre. Her har han

vært to ganger i uken i snart to år, og her trives han. Fordi gjenstandene han arbeider med er prefabrikerte, er de slik at han kan håndtere dem trass i dårlig syn, og det er utrolig hvor mye forskjellig han setter sammen. Kirkene har selvsagt lys innvendig, og en liten spilledåse sørger for musikken. Det han ikke klarer å gjøre ferdig i tiden på dagsenteret, tar han med hjem og gjør ferdig der. Det som lages, blir fine gevinster på årets utlodning. Jeg har nærmest fått et nytt liv etter jeg kom til Slåtthaug, sier en fornøyd «byggmester».

Eldres Hus er blitt til Tante Emmas Hus – for seniorer Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby 10. november ble en ny merkedag for det gamle fine hvite huset ved Breiavatnet. Med stil ble navneskiftet – fra Eldres Hus til Tante Emmas Hus – markert. Mange gjester var tilstede da varaordfører Bjørg Tysdal Moe foretok reåpningen av huset. Hun brukte Stavanger kommunes valgspråk «Sammen om en levende by» som eksempel på at Tante Emmas Hus skal samle byens

seniorer og gjøre huset til en levende oase. Samtidig understreket hun viktigheten av det frivillige initiativ og fremhevet den innsatsen som de frivillige gjør blant annet her i Tante Emmas Hus. Uten denne innsatsen hadde det ikke vært mulig å drive stedet slik vi opplever det i dag.

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe foretok den offisielle reåpningen.

Brit Bjørkli fortalte om den daglige drift og om alle tilbudene til seniorer.

Men hvorfor forandring? Vi spør daglig leder Brit Bjørkli.

«Siden 2005 har Eldres Hus hatt kafê og aktiviteter for byens pensjonister. For å få flere seniorer til å bruke dette flotte huset ved Breiavatnet, fant vi ut at huset måtte revitaliseres. Pensjonister er i dag fra 60 år og oppover. Vi ønsker å beholde de eldste, samtidig som vi ønsker å få yngre pensjonister til å bruke huset. Tante Emmas Hus – for seniorer passet derfor godt inn i det nye

Svein Inge Årrestad fortalte historien om Tante Emma.

for e’ hu meste aldri hjemma.» Emma døde i 1947. Visen ble for øvrig fremført av Gretelill Tangen med Ove Hetland ved pianoet. De fremførte for øvrig flere stavanger sanger, Ajax fortellinger og dikt av Gunnar Roalkvam.

Gretelill Tangen og Ove Hetland underholdt med sang og musikk.

konseptet som blant annet inneholder nytt navn på kafeen: Kafé Breiavatnet. Kan det bli bedre? Jo, kafeen har også fått nytt møblement og ny meny!» Tante Emma, hvem er nå det? Svein Inge Årrestad, barnebarn av Halvor Øgreid, fortalte historien om tante Emma og hennes virksomhet. Emma Nielsen Øgreid var en foregangs kvinne inne sosialt arbeid i Stavanger. Hun kom som evangelist til Stavanger fra Østlandet på 1880-tallet og virket blant soldater og ugifte mødre. Hun giftet seg med byggmester Halvor Øgreid som sto for ombyggingen av huset. Emma kalte huset for Arken og hadde møter og evangeliseringsvirksomhet med base i huset. Hun startet også Strømvig kvinde- og spebarnshjem i 1913. Hjemmet ble drevet frem til 1938. Emma Nielsen Øgreid gikk under navnet Emma, noe som blant annet bekreftes i visen «Mor vår e’kje hjemma» av Laurtis Torsen: «hu lage reiver te’hu tante Emma, der-

Formann i husstyret, Hilmar Egeli, ønsket gjestene velkommen og orienterte om husets nyere historie, fra huset i 1947 ble donert til Stavanger kommune. I korte trekk nevnes: – Kontorlokaler m.m i regi av Stavanger kommune. – Elvigs Frisørsalong. – Kafédrift frem til 2002. – Eldres hus blir «unnfanget» på ordfører Sevlands kontor 26/9-2001. – Behandlet i Eldrerådet 25. oktober samme år. – Behandlet i Formannskapet 13. november 2003: Vedtak om å etablere Eldres Hus. – November 2003 til august 2004 kafèvirksomhet ved Kitty Janzon og Tone Stangeland. – Ombygging 1. august 2004 til februar 2005. – Ny kafédrift fra 14. februar 2005.

Hilmar Egeli ønsket velkommen og orienterte om Tange Emmas Hus.

– 16. juni 2005 blir Eldres Hus innviet av ordfører Leif Johan Sevland. Tante Emmas Hus, med alle sine aktiviteter, vil være et spennende og attraktivt sentrumsnært tilbud til yngre og eldre seniorer i byen. Dette er også uten tvil et meget viktig forebyggende arbeid. For nærmere orientering om aktivitetstilbudet se annonse på side 64. De påfølgende minutter ble fylt med hilsener og gode ønsker for fremtiden. Så ble det servert kanapeer og selvfølgelig Tante Emma kringle.

Noen av de frivillige: Fra venstre: Ella Hopøy, Ingrid Langvik, Anna Bjørklund, Gunvor Landa og Sonja Lee Undheim. Frivillige som ikke er med på bildet: Alfrid Strømberg, Kitty Janzon.

Med Hinnasenteret og Sverre Haga AS til «Englands hjerte» 31.08.-10.09.2011 Tekst: Anne Lise Kvernsmyr

1. dag: Onsdag 31. august kl.11.00 forlot 41 reiseglade Hinnasenteret i flott buss fra Sverre Haga AS. Når så Ernst Magne Haga satt ved rattet hadde vi det aller beste utgangspunktet. Været var skyet, men regnfritt! Stemningen i bussen var god fra første stund. Vi fikk riktignok noen regnbyger underveis mot vårt første kaffestopp, Kvinesheia, men da var det blitt fint vær igjen. Sitronkake fra Hinnasenterets kjøkken ble nytt sammen med kaffen. Videre bar det til Kristiansand hvor vi skulle gå om bord i Color Line’s Superspeed, med avgang kl.16.30. Det var nydelig i sola på kaien i Kristiansand! Vel om bord fikk vi våre reserverte plasser i restauranten «Catch me if you can», der vi kunne nyte deilig mat og drikke på nesten hele overfarten til Danmark. Vi ankom Hirtshals kl.19.45 og tok så fatt på siste etappe fram til Ålborg og Slotshotellet hvor vi skulle overnatte.

2. dag: Torsdag 1. september Etter en god frokost gikk turen sydover gjennom Danmark. Første stopp var Blomsterverkstedet Over Viskum. Her har den tidligere pedagogen Birthe Ladefoged spesialisert seg på snapseproduksjon med egenproduserte urter, frukter og bær. Det var en sjarmerende, engasjert Birthe som viste oss rundt og fortalte om sitt arbeid. Smaksprøver vanket der også. De var riktig gode. Etter besøket var det tid for lunsj. Vi bunkret på en noget spesiell Spar butikk. Vi tømte den nesten for brød og pålegg, men de hadde mange hyller med gode ullsokker igjen da vi forlot den. Lunsjen smakte fortreffelig ute i det fri. Så bar det videre mot Esbjerg, hvor vi skulle gå om bord i DFDS Seaways skip Dana Sirena som skulle frakte oss til Harwich i England. Men for å sikre oss lunsj i England neste dag,

gjorde vi storhandel på Brugsen i Esbjerg. Vel om bord fikk vi gode utvendige lugarer. Straks båten gikk fikk vi deilig middagsbuffet i skipets restaurant Seven Seas. Etter middagen var noen i reisefølget klare for loppekassen, andre ville handle, mens andre igjen fant seg en plass i baren hvor der var levende sang og musikk. Denne var til de grader levende, så de fleste ga opp etter en stund. Overfarten var fredelig. 3. dag: Fredag 2. september Neste morgen kunne vi nyte en nydelig frokostbuffet i samme restaurant. Vi ankom Harwich kl.12.00, engelsk tid. Etter et par timer og vel inne på M25 fant vi en brukbar rasteplass. Vi hadde strålende sol, 28 gr og veps. Vel forsynte kunne vi begi oss på den siste etappen fram mot Newbury, Hvor vi skulle bo på Hilton Centre Hotel i 4 netter. Vi fikk fine rom og en deilig 3 retters middagsbuffet om kvelden. Etter middagen fikk Ole Kåre og jeg besøk av min kjære brevvenninne gjennom 48 år, Maureen, og hennes mann, Dave. De to hadde gjort en god del forarbeid for at vårt opphold i Newbury skulle bli så innholdsrikt som mulig. 4. dag: Lørdag Denne dagen skulle tilbringes i Newbury og omegn. Etter en god frokost kjørte vi til sentrum av Newbury. Vi hadde en halvtimes spasertur gjennom den eldste delen av byen. På markedsplassen var det stort marked(hver torsdag og lørdag). Rundt markedsplassen ligger mange av de eldste bygningene i denne lille byen, godt bevart med opprinnelige fasader, men nye funksjoner. Lunchen hadde vi hver for oss på en av de mange pub’ene eller coffe shops. Kl.14.00 var vi samlet i bussen igjen for å kjøre noen få km til Greenham Common. Dave var med oss. Han hadde skaffet nøkler til bommen slik at vi fikk kjøre inn på området med buss. Her ventet Duncan, en av Dave’s ansatte og spesialist på Greenham Common. Vi fikk en meget interessant gjennomgang av reenham Common’s krigshistorie så vel som etterkrigshistorie. Greenham Common spilte en viktig rolle spesielt under den kalde krigen som militærbase for USA. Det var også her de kvinnelige demonstrantene dannet Women’s Peace

Camp. Deretter bar det tilbake til hotellet. Hotellets nabo var Tesco. Tesco er døgnåpen fra mandag morgen til lørdag kveld kl 22.00, + søndag ettermiddag. De fleste hadde noen turer dit. Der kunne man få alt fra mat og klær til medisiner og briller. Etter en herlig middagsbuffet var vi samlet i «The Berkshire room» om kvelden for å bli litt bedre kjent og hygge oss sammen. 5. dag: Søndag Denne dagen ble tilbragt i Oxford og på Blenheim Palace. Vi kjørte først til Oxford hvor vi ble møtt av to lokale guider, Vi ble delt i to grupper og fikk så en spennende rundtur til fots i Oxford, for det meste rundt de mange collegene som tilhører universitetet der. Vi fikk også komme inn i et av collegene . Veldig interessant å få et innblikk i hvordan livet på et engelsk college arter seg den dag i dag. Etter denne rundturen bar det videre til Blenheim palace . Utenfor palasset hadde vi lunsj på plenen. Blenheim Palace er hjemmet til den 11. Hertugen av Marlborough. For oss er det kanskje mest kjent som Sir Winston Churchill’s fødested. 6. dag: Mandag Denne dagen var reisemålet den idylliske byen Bath. Vi fulgte «den romantiske veien» gjennom The Cotswolds og kom så fram til byen som regnes som en av Englands flotteste. Den ble anlagt i romersk tid som datidens kur-og badeby, noe som den fremdeles bærer sterkt

preg av. Også her hadde vi to lokalguider som sørget for god informasjon om byen, både fra bussen og til fots. Etter noen svært interessante timer bar det tilbake til hotellet. Dette var siste kveld i Newbury, og vi hadde ytret ønske om å få markere dette med en «sangkveld» i baren . Betjeningen var svært velvillige, vi sang oss varme på medbragte sanger til Nicols utmerkede pianospill og høstet applaus fra andre tilstedeværende. Det ble en hyggelig avslutning på vårt opphold ved Hilton Newbury Centre Hotel. 7. dag: Tirsdag Vi forlot Newbury i et heller «rufsete» vær, det blåste og regnet vannrett. Dagens reisemål var Southampton, men vi hadde et par planlagte stopp før vi kom dit. Det første var i Kintbury. Herfra skulle vi på en 2 timers kanaltur med båt trukket av en hest! Været til tross, det ble et hyggelig avbrekk med sightseeing i «lunte-

trav». Videre bar det sørover. Været kom seg etter hvert og vi hadde belaget oss på et stopp i Winchester for å se på Winchester katedralen. Vi kunne se tårnene på lang avstand, men hadde problemer med å ta oss fram dit. Vi «sirklet» rundt noen ganger og fant til slutt ei trang gate som ledet opp til et hull i muren som omkranset katedralen: Uten Ernst Magnes kjøreferdigheter hadde det neppe latt seg gjøre. Vi fikk en god halvtime i katedralen som jo var et mektig syn, både på innsiden så vel som utsiden. Her var St. Svithun biskop, og det var ham vår domkirke ble viet til. Å komme fra stedet ble vanskeligere enn å komme dit. Vi ble nektet å kjøre ut den veien vi kom inn av hensyn til verneverdige bygninger, men slapp etter hvert av gårde ad omveier. Vel framme i Southampton fikk vi servert deilig middag før hver og en krøp til køys for å være uthvilt til neste dag. 8. dag: Onsdag Denne dagen skulle vi tilbringe på Isle of Wight. Vi startet tidlig om morgenen for å nå

avgangshallen på en flyplass. Vel inne var det utrolig mye flott å se, både av dekorasjoner, utsmykninger og nydelige serviser. Etter på hadde vi lunsj og så bar det videre med bussen på veg mot Harwich. Vel om bord i Dana Sirena fikk vi tildelt gode lugarer og kunne gå til lekker middagsbuffet. Overfarten til Danmark var fin, på tross av at det hadde blåst mye dagene før.

fergen fra Lymington til Yarmouth. Vi hadde med oss en svensk dame som lokalguide, og hun guidet virkelig hele veien. Etter ankomst Yarmouth kjørte vi direkte til Osborne House, dronning Victorias sommerpalass. Det var et imponerende kompleks, med en aldeles nydelig hage. Vi fortsatt så gjennom variert natur til den lille byen Godshill, hvor vi hadde lunsj. Hele atmosfæren satte oss 50 år tilbake i tid. Det var herlig å rusle i de små gatene og kikke inn i de like små butikkvinduene. Neste stopp skulle være «The Needles», noen karakteristiske, hvite klipper helt vest på øya. Her ligger også øyas største fornøyelsespark. Men veiarbeid gjorde at vi måtte snu, og omveien ble så stor at vi ikke kunne besøke «The Needles» og samtidig rekke fergen tilbake til fastlandet. Skuffelsen ble forsøkt bøtet på av guiden ved at hun spanderte «Jelly babies» på oss alle. Tilbake på hotellet vanket det nok en deilig middagsbuffet. 9. dag:Torsdag Nå var det tid for å tenke hjemreise. Vi startet tidlig etter frokost for å rekke alt. På veg mot Harwich skulle vi ha en stopp i Windsor og Windsor Castle. Forundringen i gruppen var stor da vi forsto at dronningen ikke var hjemme! Det var streng kontroll av den enkelte for å komme inn på slottsområdet, akkurat som i

10. dag: Fredag Vi kunne nyte herlig frokostbuffet for så å nyte solen på dekk. Framme i Esbjerg ved middagstid var det bare å ta seg fram til Brugsen for å bunkre til turens siste lunsj i det fri. Videre kjørte vi på koselige «Margerittveier» fram til Viborg hvor vi skulle overnatte på Golfhotellet. Denne dagen hadde vi også en 85 års dag å feire. Da passet det ekstra godt at der var dekket til middag for oss i «Kongesalen» på hotellet, hvor vi fikk være helt for oss selv. Jubilanten ble behørig feiret før det var tid for å pakke sammen og gjøre seg klar til turen videre neste morgen. 11. dag: Etter en god frokost var vi på hjul igjen for å nå fergen i Hirtshals. Men man begår jo en stor tabbe om man ikke har et stopp hos «Slagter Winther» først. Så også denne gangen. Det er utrolig hva vi kan få med oss! På Superspeed hadde vi også på hjemturen reserverte plasser i restauranten «Catch me if you can», og overfarten var flott! Vel framme i Kristiansand var det bare å vende nesa hjemover på kjente veier. Det er en deilig følelse når samtlige 41 deltakere kan stige av bussen på Hinna, like fine i form som da vi reiste 11 dager tidligere. En hjertelig takk til alle, for flott fellesskap, gode smil og gode ord! En spesiell takk til vår eminente sjåfør, Ernst Magne, som tok oss trygt fram på de mest kronglete steder! Så håper vi at vi skal få oppleve nye, interessante steder sammen til neste år!

Årets gavebok til Stavanger 2011:

Hitler – Jesus og farfar LENE ASK Foto og innledning: Halvor Ingebrethsen fylkeskommune, LO Stavanger, Næringsforeningen i Stavanger og SR Bank som også i år tilbyr sine borgere et produkt drevet fram av en av byens talenter. Denne gang av den unge forfatteren og tegneren Lene Ask, som har vakt oppsikt for sin originale måte å fortelle en utrolig familiehistorie på. Ved første øyekast kan kanskje boken fortone seg som blasfemisk. Men det er den så langt ifra. Ved sin form i tekst og bilder makter den å gi innblikk i en fantastisk historie som i utgangspunktet ingen visste om at det var familiebånd som knyttet dem til Tyskland, i årene mellom 1940 – 1945. Og hvordan en bror og en søster nøstet opp et familieforhold som strakte seg ut over Norges grenser og dermed fant familierøtter i etterkrigstidens Tyskland.

Lene Ask har nettopp skrevet ferdig sin historie for Mortepumpen.

For dem som ikke helt har fått med seg hva dette dreier seg om, så gjengir vi en sak som sto omtalt i Stavanger Aftenblad 16. september i år. Da lå Aftenbladets møte med Lene Ask og årets gratisbok til Stavangers befolkning, som et hovedoppslag i avisen over flere sider. Men da var saken også ferdig redigert fra vår side. Vi har likevel valgt å presentere den, forhåpenlig til interesse for dem som ikke fikk med seg oppslaget da. Men når vi er kommet så langt ut i året 2011, så skulle det vel være kjent for de fleste hva dette dreier seg om, nemlig den årlige «gaven» til Stavangers innbyggere i form av en bok som i inneværende år har vakt stor oppsikt og interesse i befolkningen. Det er Stiftelsen Stavanger kulturhus, Rogaland

En fantastisk historie knytter seg derfor til denne gaveboken, som nå deles ut gratis til Stavanger kommunes innbyggere, i et opplag på hele 40.000 eksemplarer. «Mortepumpen» har fått kontakt med skaperen av boken, Lene Ask under et flyktig besøk i hjembyen og bedt henne fortelle sin historie som altså har ført til at Stavangers gave til sine innbyggere i året 2011, er blitt historien om «Hitler – Jesus og farfar». Her er deler av denne historien, fortalt av henne selv: Denne historien begynte da jeg fikk et opphold i en Stavanger kommunes leilighet i Berlin. Denne leiligheten stilles til disposisjon for kunstnere over lengre elle kortere perioder. Jeg skulle være der i 4 måneder. Jeg er utdannet fotograf og hadde bestemt meg for å gjøre et fotoprosjekt der jeg dokumenterte letingen etter min tyske farfar. Han var tysk soldat i Norge under andre verdenskrig. Her møtte han farmor og gjorde henne gravid før

han forsvant. Ingen visste hva som skjedde med ham og verken far eller farmor hadde prøvd å finne ham. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsket å finne ut av hva som hadde skjedd. Det var nok mest av nysgjerrighet. Etter en stund forstod jeg at dette ikke kom til å bli noe særlig vellykket fotoprosjekt. For hvordan kan man fotografere noen som er borte? Jeg begynte å tegne i stedet. Det begynte som en dagbok og etter hvert tegnet jeg også inn historier fra min egen barndom. Jeg er vokst opp i en bedehustradisjon. Det var en trygg og god oppvekst, der jeg visste hva jeg skulle med livet mitt. Gud hadde jo en plan for meg. Men da far døde da jeg var 12 år, begynte troen å slå sprekker. For hvordan kunne jeg tro på en allmektig Gud som tillot at far døde? Denne boken handler om de store spørsmålene. Om å lete etter røtter, men også om meningen med livet. For hva skal man tro på, når barnetroen er borte? Hvor skal man finne trygghet når familiekonstelasjonene går i oppløsning? Det er en bok som handler om å bli voksen.

Det var min bror som til slutt sporet opp farfars historie. Farfar hadde dratt tilbake til Tyskland etter krigen og stiftet ny familie. Jeg var egentlig mest opptatt av selve letingen, og har ikke truffet den tyske delen av familien. Men i boken jukser jeg litt og skrivet at jeg har møtt broren til far. Jeg ville ha frem den forventningen som lå i å lete etter farfar. En forventning om at jeg ved å finne ut farfars historie kanskje kunne få tilbake en liten bit av far. Slik ble det jo ikke. Ikke direkte iallfall. Et biologisk slektskap betyr ikke alltid et følelsesmessig slektskap. Men kanskje jeg gjennom denne historien likevel nærmet meg far på en måte. Far fortalte aldri om sin tyske far. Det var noe han forsøkte å holde skjult og han hadde nok ikke likt at jeg røpet hemmeligheten for over 40 000 lesere. Likevel har jeg kommet frem til at det er både riktig og viktig å fortelle noen historier, selv om det var for tungt å fortelle for dem det gjaldt. Hilsen Lene

Flystevne på Sola i 1937 Av Helge Monstad

Våren 1937 var sluttarbeidene ved den nye flyplassen på Sola i gang. Rullebanene var støpt ferdig og det var gjort klar for å ta i mot flytrafikk. Den første uoffesielle landingen hadde allerede skjedd med en dobbeldekker fra hærens flyvåpen, ført av den kjente flygeren, kaptein Ole Reilstad. Han hadde tatt turen fra Kjeller ved Lillestrøm sammen med mekaniker Barkald. Før han drog tilbake, ga han en flott oppvisning i flygekunst. Et imponerende syn for de få tilskuere som var møtt opp. Dette var bare en forsmak på hva som skulle komme. Den offensielle innvielse og åpning av den nye Stavanger flyveplass, Sola, var satt til lørdag 29 mai 1937. Det må ha vært et imponerende syn for folket i stavangerregionen da flyene som skulle delta kom i tur og orden over byen og distriktet. Folk strømmet til Sola i flokk og følge. Det ble tilløp til kaos på veien ut, på grunn av trafikken med biler, busser, syklister og gående. Ut på ettermiddagen var det møtt fram ca 10.000 tilskuere som fikk oppleve flyoppvisning som tok pusten av de fleste. Det mest imponerene var den gang verdens største passasjerfly, det kjempestore tyske Junker JU. G.28 som hadde det klingende navnet Feltmarchall von Hindenburg. Tross dårlig værmelding for søndagen, strømmet folk til Sola for å se fortsettelsen av åpningsstevnet. Trafikkforholdene gikk nesten i stå i folkestrømmen, som strakte seg i lang kø. På selve flyplassområdet ble tilskuermengden denne dag anslått til nærmere 30.000. I motsetning til lørdagen med strålende vær, varte det ikke lenge før uværet satte inn. Det var få plasser å søke ly for regnværetsom strømmet

ned. Noen få klarte å krype inn under vingene på små og store fly. Tross været var det flere fly som tok av og ga tilskuerne imponerende oppvisning. Men etterhvert som regnet strømmet ned, ble det sendt ut startforbud mot flyging. Seilflyging og fallskjermhopping ble utsatt til neste dag, mandag 31 mai. Skuffede, våte, og forfrosne mennesker søkte tilbake til byen på jakt etter kjøretøyer, som det slik situasjonen var, alt for få av. Til Sola alene Jeg var 9 1/2 år den gang, og var veldig engasjert i alt som hadde med fly å gjøre og naturligvis opptatt av det som skjedde disse dagene. Jeg hadde hørt om flotte flyoppvisninger og sett flere forskjellige fly over byen. Det var meldt bedre vær den kommende mandag med avslutning av flystevne. Min søster Anny som var 14 år skulle, dersom været var bra, sykle sammen med en venninde til Sola denne mandagen. Det var ingen som kunne, eller ville være med en 9-10 år gammel gutt, så jeg måtte reise alene dersom jeg fikk lov. Problemet var mor og far som til å begynne med nektet meg å dra ut til Sola uten følge av andre. Jeg gikk i 3. klasse på Storhaug skole, og denne mandagen var fridag. Ingen av mine klassekamerater hadde planer om å dra til Sola denne dagen, så jeg måtte tigge og be foreldrene mine om å få lov til å dra ut til Sola alene. Etter mye «om og men» og mange formaninger fikk jeg til slutt lov til å reise ut for å overvære denne tredje avslutningsdagen med flyoppvisning. Min søster, Anny og venninnen hadde allerede satt seg på syklene og var på vei mot Sola, før jeg kom meg avgårde. Nede på Torvet gikk bussene i skytteltrafikk og det var mengder av folk

Det var et av disse flyene som styrtet 31 mai 1937. Flytypen var Scimitar stupbomber fra hærens fly våpen.

som kavet og knuffet for å komme med, der det var plass. Liten som jeg var klarte jeg å smette meg inn til en ståplass på en av bussene. Mor hadde sagt at når vi kom til Sola måtte Anny og jeg finne hverandre og ha kontakt. Det var en betryggelse for mor, og dette måtte jeg love å passe på. Etter en busstur med mye trafikk og kaos kom vi fram til flyplassen. I folkevrimmelen som oppsto der vi steg av bussen, forsto jeg snart at det å finne Anny var nyttesløst. Jeg måtte bare følge stømmen av folk som skulle inn for å finne de beste plassene. Hvordan det skjedde husker jeg ikke , men i trengselen havnet jeg helt foran sammen med de som hadde billetter til «orkesterplass». Her lå hele flyplassen åpen foran meg. Snakker om flaks. Mange typer fly sto oppstilt på rekke og rad. og øynene mine sto på stilker. Det var dette jeg hadde drømt om. Alt var spennende og jeg var helt i ekstase. En vond opplevelse Det som jeg etterhvert fikk være vitne til ser jeg tilbake på som noe skremmende og uvirkelig for en 9-10- åring. Det var kunstflyging, glidefly og fallskjærmhopping. Deretter startet tre jagerfly fra hæren som skulle foreta stupbombing fra

stor høyde ned mot flyplassen. Det første stupet gikk bra, og alle tre flyene steg til værs etter stupet. Det var under det andre forsøket det skjedde, det som jeg siden har følt som en uhyggelig og vond opplevelse. Etter at de to første flyene hadde en vellykket oppstigning etter stupet, kom det tredje flyet for lavt ned og gikk rett i bakken. Før de forskrekkede tilskuere var klar over hva som skjedde, var alt over. Flyet hadde truffet grassletten i nærmere 400 km. i timen, og ble slengt nesten 200 meter videre og ble liggende som en sammenvridd masse, fullstendig knust. Det oppsto full kaos i folkemengden. Noen strømmet ut på flyplassen, mens de fleste fok peiling mot bussene og hjemtransport. Jeg var helt skjelven og i sjokktilstand da jeg omsider kom meg inn i bussen og på vei hjem. Mye er glemt og mye er gjemt etter så mange år, men denne vonde opplevelsen er noe som ikke glemmes, selv om det er slike minner en helst vil fortrenge. Det kom fram seinere at flygeren som omkom var fra Trondhjem og het Kåre Winterthun.

Mette Bagge:

ET NYTT Kapittel ER OVER Stavanger har Norges nest største litteraturfestival Det er ofte fullt i kulturhuset på Sølvberget når det er kinotid. Men det er sjelden det er stappfullt så å si hele dagen. Det var det 21-25 september. Da gikk den årlige Kapitteluka, Stavangers litteraturfestival, av stabelen. Stavanger er etter hvert blitt litt av en festivalby: Kammermusikkfestival, Gladmatfestival, Orgelfestival – kanskje vi skulle ta med sandvolleyballturneringen også – og altså litteraturfestival. Kapittel er Stavangers internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet, organisert av Stavanger kulturhus på Sølvberget. Festivalen har vokst raskt, og er nå landets nest største litteraturfestival, med er rekke arrangementer og bidragsytere fra fjernt og nær. I år var der samlinger i nær sagt hver krik og krok på Sølvberget og noen steder utenom også. Denne festivalen har, ifølge egenpresentasjonen, et sterkt fokus på internasjonal litteratur, internasjonale spørsmål og ytringsfrihet. Den har som mål å gi rom for nye bidragsytere og å være møtested for norske og internasjonale forfattere. I år var det til sammen noe over 100 arrangementer, alt fra formiddagsprogram for barnehager til kveldsarrangement på restaurant. Det er foredrag, debatter, film og utstilling. Nesten 10 000 skal ha vært innom ifølge Stavanger Aftenblad. Årets tema var TRASS. Kanskje ikke så innbydende for oss i den eldre garde. Vi ser vel for oss en trassig unge, og synes vi hører «Jeg vil ikke!» eller «Jeg vil ha!». Men trass kan også være en trassig vilje til å fortsette trass i motgang, til å kjempe for rett mot urettmessig overmakt, eller til å gå sine egne veier tross kritikk og skjeve blikk fra andre.

Jeg var innom flere av arrangementene, og vil gi glimt fra et par av dem. Går det an å lage tegneserie av Ibsens Peer Gynt? Det er fristende å si nei til spørsmålet. Men på den annen side kan en si at det har vært gjort så mye rart ut fra Ibsens tekst at en tegneserie kanskje ikke er det verste. Nysgjerrig troppet jeg opp for å høre hva den engelske teatermannen Mairowitz ville si om nettopp dette. Hans poeng var at unge mennesker sjelden gir seg i kast med omfattende diktverk, men kan bli skikkelig interessert om en klarer å få dem fanget inn på noen måte. Han hadde selv møtt stor litteratur først gjennomtegneserier da han var tenåring. Nå ville han lage noe som kunne få ungdom så å si «hekta» på Peer Gynt, og etter hvert gå til Ibsens egen tekst. Han hadde valgt ut stoffet som skulle med, men – han kan ikke tegne! Han måtte altså få noen til å tegne for seg. Og til det hadde han funnet en ung nordmann ved navn Geir Moen. Det vi fikk se av Moens tegninger var betagende. Det var nokså annerledes enn tegneseriestripene i avisen. Jammen skal det bli spennende å se resultatet når det blir ferdig. Det var det morsomt å få dette blikket inn i prosessen like før vårt eget teater skulle sette opp Ibsens mesterverk. En opprører som er blitt æresborger En av de andre bidragsyterne var Ingvar Ambjørnsen, en skikkelse hvor ordet trass synes å passe svært så godt. Med langt hår og lang frakk var han karakteristisk i bybildet både hjemme i Larvik og i hovedstaden fra ganske tidlig. Han trosset sine foreldre som tenåring, gjorde opprør mot deres forventninger til at han skulle gå på gymnas og skaffe seg en skikkelig utdannelse. Men det var også en trassig vilje som fikk ham til å overleve, uten fast inntekt og uten fast bosted i mange år fram til han ble en etablert forfatter. Han tilhørte «venstresida» og tilhørighet til hasjmiljø var åpenlys i ungdommen. Språket hans gir seg ikke ut for å skulle passe i pene folks stuer. Men han nevnte også ordet «disiplin» i forbindelse med trass! Det kreves en selvdisiplin for å gjennomføre det en vil med sitt opprør. Uten

Ingvar Ambjørnsen.

det hadde han aldri blitt forfatter. Nå har han skrevet over 50 bøker, på 30 år. Også han vil nå dem som ikke leser til vanlig, og dra dem inn i litteraturens verden. Hans serie om Pelle og Proffen var nettopp et slikt trekk, fortalte han. Han ville få gutter til å lese. Med bøkene om Elling er han blitt en anerkjent forfatter blant et langt større publikum enn før, i alle fall er skikkelsen «Elling» blitt kjent og kjær i vide kretser, ikke minst på grunn av filmene. Ambjørnsen har fortsatt langt hår og lang frakk. Men nå er ungdomsopprøreren er blitt æresborger av hjembyen Larvik! Burka på biblioteket Biblioteket på Sølvberget blir jevnlig besøkt av mennesker fra et utall nasjoner, og er utstyrt med bøker på over 50 språk. En kan se mange slags klesplagg når en rusler rundt der. Men jeg tipper det er første gang en kvinne i heldekkende burka med netting foran ansiktet har vært på besøk, i alle fall som foredragsholder. Det var ganske fullt da jeg kom løpende fra Peer Gynt-forelesningen inn i biblioteksalen. Jeg var heldig å finne en tom stol. «Er det ledig her», spurte jeg sidemannen, og så rett ned i ansiktet på Maria Amelie, den unge kvinnen som ble sendt ut av landet til Russland og nå er kommet

tilbake. Senere skulle hun selv i ilden. Nå satt vi og lyttet til opplesning på et fremmed språk. På podiet sto en kvinne i blå, heldekkende drakt sammen med forfatterinnen Oddveig Klyve og en programleder. «Norwan» fra Afghanistan må skjule sin virkelige identitet. Men hun tok av burkaen etter å ha lest sitt første bidrag. Hun er Stavangers fribyforfatter nå, i to år, etter at hun måtte flykte fra sin hjemby Kabul. Stemmen klang vakkert selv om vi ikke forsto. Innholdet var mindre vakkert, men ikke mindre intenst og talende når Oddveig Klyve leste sin oversettelse av diktene. De handlet om å være afghansk kvinne. Ordene og skjebnene i diktene er ikke nødvendigvis «Norwan»s egne – hun har bedre ballast med seg hjemmefra enn mange andre og er av de som har fått utdannelse – men det er stemmer fra kvinner i hennes hjemland som hun bringer videre, som for eksempel: «Om eg ikkje var født som kvinne / hadde ikkje far sagt til mor: /Du har ført skam over dette huset» Eller et dikt der hun sier at hun kunne tenke seg å være alt i denne verden, til og med en papegøye – men ikke en afghansk kvinne! Det er ikke vanskelig å forstå at en form for trass driver «Norwan». Men det er ikke bitterhet. Hun elsker sitt fedreland, sin hjemby og hun elsker Allah! Hun håper en gang å kunne komme tilbake til landet hun har forlatt. Oldefar og oldebarn Et bidrag som har tilknytning til Stavangers egen Alexander Kielland hører med til Kapittel, det er vel en arv fra Kiellandseminarene. Hva var mer naturlig i år, når vi feirer 250 år for Jens Zetlitz’ fødsel enn å koble de to forfatterne sammen. Zetlitz var forresten gjenstand for en hel seminardag alene, men det fikk ikke jeg med meg. Litteraturprofessor i Volda, Jan Inge Sørbø, oppvokst på Bru og elev på St. Svitun gymnas i 70-årene, var bedt om å snakke om spor av Jens Zetlitz hos dikterens oldebarn, Alexander Kielland. Kielland har nok tatt trekk fra sin

slekt i sine bøker, men Sørbø mente prestene i romanene hans liknet lite på dem i hans egen slekt, som for eksempel oldefaren. Heller ikke finner en noen tydelig påvirkning fra dikteroldefaren hos Kielland. Livsfølelsen hos de to har riktignok en del felles. Begge var de opptatt av verdiene i vennskap og i Jan Inge Sørbø. kunst. Begge ser de på verden som er sted hvor mennesket er utlevert til vanskeligheter og må møte døden. Men de oppfattet nok disse forholdene forskjellig. Hos Zetlitz finner vi en mer forsonlig tone overfor tilværelsen som den er. Livet har dramatiske skifter, sorg og glede om hverandre, sykdom og brå død. Han synes å akseptere at slik er livet, kortvarig, som et klede som kastes bort. Det er vemodig, men ikke dypt tragisk. Kielland representerer en annen tid. Han er realist, og i mye av hans diktning finner vi en pessimistisk og bitter tone. Hans kritikk rammer mennesketyper og konvensjoner. Livet kunne vært godt, men det blir ødelagt av idioter, løgnere, hyklere og moralister. Han kjempet for å forandre samfunnet til noe bedre. Vi kan kanskje si at Zetlitz representerer en trassig vilje til ikke å la seg overvinne av sorg og tynge ned av problemer. Men dette er knyttet til hans livssyn: troen på en barmhjertig Gud og et håp om glede selv om dette livet tar slutt. Han synger livets pris i sine viser og sin tro og sitt håp i sine salmer. Mens Kielland representerer som samfunnsrefser en trassig holdning overfor konvensjoner, presteskap og økonomiske spekulasjoner. Hans kamp synes ofte preget av bitterhet og pessimisme. Kapittel har igjen gitt inspirerende og tankevekkende bidrag, selv om en vanlig Stavangerborger bare kan få med seg en brøkdel av programmet.

Jul anno 1936 I 1998 skrev fhv. prost i Sauda, Charles Larsson (1924 – 2009) et brev til sine barn. Det gir et tidsbilde av forholdene i Stavanger på den tid, som sikkert vil interessere mange av Mortpumpens lesere: «I dag skriv me 26. november. Eg såg på TV2PROGRAMMET «God morgen Norge!», og der samtala dei om juletrær. Om let, høgd, tettheit av og lengde på greiner o.s.b. Plutseleg sto ei hending frå desemberdagane i 1936 føre meg, så klart som det skulle vore idag. Torget i Stavanger var litt onnorleis i dei dagane enn det er i dag. Torgplassen var avgrensa av ein stor mur mot Haakon V11 gata. På ei av sidane var Fengslet, og på hi sida Stentøymagasinet, Dampbakeriet og Strandens røkeri. Men Kielland-statuen sto omlag på samme staden som den står i dag. Han skua då og utover Vågen og innseglinga til byen. Men hadde han denne desemberdagen vendt seg litt og sett seg ikring, ville han sett ein skog av julatrær, mest gran, men og furu og einerbuskar. Heile torgplassen var full av tre frå Ryfylke og bygdene kring byen. Mest alle skulle ha tre til jul. Nokon kjøpte store, andre mindre, og nokon så små at dei måtte stå på bord eller «pidestall». Me hadde så liten plass at me kjøpte av dei minste. Me gutane, eg var 12 år, tente oss nokre kroner med å bera julerær for ei eller annan «frue». Det kunne verte ein lang og slitsam jobb for 25 øre, som var den vanlege taksten.

Ein dag me stod og venta på «jobb», kom ei fin og uhorveleg stor frue bort til meg som var liten av vokster, og spurde: «Kan du bera treet for meg?» Hoppande glad svara eg kjapt «Ja». Treet var større enn eg hadde rekna med, og eg var liten, men gje meg skulle eg ikke, det var skam. Motet sank litt då ho fortalde at ho budde i Furras gate, ikkje langt frå Vålandstårnet. Eg måtte smyga meg inn mellom greinene midt på treet, og eg forsvant nesten der, så liten som eg var. Berre hua og beina var godt synlege, så det så ut som treet hadde fått både hue og bein. Så tok både frua og treet til å bevega seg. Avtalen var 25 øre, og eg tenkte på alt eg kunne kjøpa for så mange pengar. Men det vart ein lang og tung veg. Frå torget, langs Breiavatnet, opp Muségata, Kannikgata, Peder Klowsgata og endeleg Furrasgata. Den var lang og bratt, men endeleg var vi framme. Treet vart sett i kjellaren. Frua tok fram pengetaska, rota litt i den, tok fram ein mynt og sa: «Du er så liten at du får ikkje meir enn ti øre.» Så vende ho ryggen til og gjekk inn. Eg turde ikkje seie noko, om eg sa takk hugser eg ikkje, men skuffa og forarga var eg nok. På vegen heim var eg innom ei «snoba» og kjøpte fire smørbukkar, to for fem øre fekk ein då. Men eg lovde meg sjølv, etterkvart som den gode smaken av smørbukk breide seg i munn og svelg, at eg ville gjera alt som sto i mi makt, for å halda dei lovnader eg kom til å gje vidare i livet. Det er ein god lærdom å ta med seg: «LEV SLIK AT FOLK KAN STOLA PÅ DEG OG OG DET DU GJER OG SEIER!» GOD JUL!

Nu vandrer fra en verdenskrok Av Erik Svendsen

Skuespiller Erik Svendsen var kjent i Stavanger for sitt engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens lesere med artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i mange år ansatt på Rogaland teater. Før det virket han i Bergen og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav også sangboken «Kan du minnes», viser og sanger for eldre. Følgende juleopplevelse sto i Mortepumpen nr. 4 1979. Den gjengis nå til glede for nye lesere. Det var avslutning før jul i et av mine første skoleår. Noen av mine litt eldre skolekamerater fremførte et tablå, mens vi andre og lærerne sang til. Jeg husker godt at jeg var meget betatt. Lite ante vi da at det var Jonas Dahl’s vakre julesalme «Nu vandrer fra hver en verdenskrok» spillet var bygget over. Fra den dag ble jeg spesielt glad i den egenartede stemningen som denne salmen brakte med seg og den har gledet meg alle år siden. Melodien er skrevet av hans sønn Alf Fasmer Dahl som også var prest og som er kjent for å ha stiftet Fasmer Dahls kor i Fana. Som faren, døde også sønnen som prest i Ullern kirke i Oslo.

Det skulle vel være unødvendig å fortelle leserne at Jonas Dahl var fra Stavanger (1849-1919). Han virket som personellkapellan i Trondheim, sjømannsprest i Amsterdam og kallskapellan på Kongsberg. I sin fødeby sto han som prest både i St. Petri og Domkirkens menigheter til han i 1909 ble sokneprest i Ullern i Oslo. Det er naturlig å tro at Dahl skrev sin salme da han var sjømannsprest og så alle de unge og eldre som strømmet til sjømannskirken, mens tankene gikk hjemover: «Nu vandrer fra hver en verdenskrok…..» Johanne Grieg Cederblad har i sin lille bok «Barn» fra 1934 gitt en betagende skildring av oppførelsen av tablået jeg har nevnt innledningsvis. Jeg tillater meg å gjengi avsnittet som

forteller om dette. Skolen lå den gang i et nyere strøk av Bergen og holdt til i et nydelig patrisierhus omgitt av en stor have. Slik forteller fru Cederblad: «Det er siste skoledag før jul. Lenge har dørene til hallen vært stengt. Nu slås de opp på vid gap, og der står juletreet. Lysene skinner og glitrer, men mer enn alle lys, skinner barne øynene. Barna fanger alt sammen inn i sitt blikk: stjernen i toppen, lysene, flaggene, glitteret. Og så danner de ringe etter ring, og snart lyder de gamle julesanger fra en skare lykkelige barn. En julesalme blir så levende: Nu vandrer fra hver en verdenskrok i ånden frem et uoverskuelig pilgrimstog mot Betlehem. Se barnene foran, glad i flokk, Så kvinner og menn, selv rystende olding tar sin stokk mot krybben hen. Se barnene foran glad i flokk! – En jul får barna fremstille sangen som tablå. Maria sitter ved

en liten krybbe som vaktmesteren har snekret, nede i den er det høy, og Marias hode er bøyet over det lille Jesusbarnet som er en dukke svøpt i filler. Men Maria – det er Asta, og Asta ser ikke noen dukke, men et lite levende Jesusbarn, og øynene stråler mot det lille vesen der nede. Kåre og Søren og Ruth og Anna er «kvinner og menn» og frøken har sakt at de må tenke seg at de vandrer til Betlehem for å tilbe det lille Jesusbarnet, og de føler seg plutselig så voksne i sine lange kjoler og side kjortler. Andektig og fromt kneler de ved krybben, og med barnesinn tilber kvinner og menn. De er i Betlehem! Men Truls er bare rystende olding, som tar sin stokk, og Truls får et bekymret gammelt ansikt, for Truls’s bestefar er neste olding, og slik ser bestefaren ut – og ingen oldings hånd kan ryste mer enn Truls’s gjør. Nede i salen synger de andre barna dempet: Nu vandrer fra hver en verdenskrok. Så går teppet ned. Tablået er slutt. Juleferien begynner. Skolen står tom og død. Barna fyller den ikke lenger med fantasi og skapende arbeid. Skolen er bare et alminnelig hus.»

Helga Laake slutter i Mortepumpen Helga Laake trekker seg som medlem i redaksjonen etter 21 år. Hennes debut var i nr. 1-1990 og i utgangspunktet skulle hun representere Helse- og sosialsjefens stab og være kontaktperson for det som rørte seg på det planet. Etter at hun selv ble pensjonist har hun utvidet sin allsidighet og mange har blant annet satt pris på hennes mange portretter under spalten «Byprofilen». Alle som kjenner Helga vet hun er en entusiastisk og fargerik person og i Mortepumpens redaksjon har hun bidratt med friske og positive innslag. Vi takker for den tiden hun har vært med i redaksjonen og ønsker henne lykke til videre med sine mange engasjementer.

Stein Hugo Kjelby

Minneplate på avveier Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen I Mortepumpen nr.1 i 2009 presenterte vi for første gang skulpturen utenfor Stavanger «gamle» stadion, for å slå fast at «Fotballspilleren» som er plassert der, på Reidar Kvammens plass, ikke har noe med ham å gjøre. Enhver som visste hvordan Kvammen så ut og kjente hans spillestil, var nok til på en overbevisende måte å slå fast at dette var noe annet enn et portrett av en kjent idrettsmann. Det meldte seg da også en rekke personer som hadde stått modell for skulpturen, idet Stinius Fredriksen, som i sin tid laget den, skapte denne som et minne om idrettsmenn- og kvinner i Stavanger, som under krigen 1940 – 1945 ga sine liv for et fritt Norge. Dette var da også markert med en minneplate i front på sokkelen. Men så oppdager man en dag, at skiferplatene er tatt ned og dermed forsvant også minneplaten. Nå, etter 3 – tre år er ennå verken skiferen eller minneplaten kommet på plass. Mortepumpen har ivret for at dette måtte skaffes tilbake. Og vi har ikke tall på hvor mange muntlige og skriftlige henvendelser vi har gjort for å etterspørre denne. I tillegg har Stavanger Aftenblad hatt tre oppslag og på sin måten «purret» i saken. Men intet har skjedd. Vi begynte å tro at den var kommet bort i forbindelse med alt «styret» omkring skiferplatene, som det tok lenger tid å få på plass enn beregnet. Det er nettopp det som har skjedd: Kommunen finner ikke platen. Og er åpen om dette. Imidlertid er det nå, etter enda flere henvendelser, kommet «lys i tunellen». Ved vår siste

Slik ser skulpturen ut nå og har gjort det i tre år.

henvendelse om saken, fikk vi kontakt med en «prektig» dame som etter hvert nøstet opp hvor saken sto: Riktig!! Den er borte. Hvor, vet ingen. Vi forespurte derfor om det ikke var mulig å skaffe en ny? I forhold til ulike poster i Stavanger-budsjettet, kunne man vel finne en plass til dette, skulle man tro? Damen (ønsker seg ikke navngitt) er imidlertid satt på saken og jobber nå med både å finne hvem som kan produsere en slik, hvor lang tid det vil ta, og hvor kostnadene skal plasseres. Hun antar at man nok må regne med et stykke ut i året 2012. Minneplaten skal altså på plass igjen, når denne damen lykkes i sitt arbeid. Og gjør hun det, så er hun med sin forståelse og aktive inngripen i saken, sannelig funnet verdig til en statue, hun også.

i r e d i s s n o j as

m r o f In

Innenfor de neste 21 sidene har vi samlet det meste av nyttig informasjon og annonser.

Hinna Sanitetsforening Leder Grete Fanuelsen Gro Lofthus – utleie av Idun Tlf 911 41 719 Postboks 6092, Hinna 4088 Stavanger

Velkommen til: Foreningsmøte 1. tirsdag i hver måned kl 19.00 Hyggestund hver 2. tirsdag hver måned kl 11.00 Seniordans hver onsdag kl 17.00 Torsdagskafe hver torsdag kl 11.00 Turgruppa hver torsdag kl 11.00-12.00 Dataklubb hver torsdag kl 10.00 Fredagstrim hver fredag kl 10.00

TOPPEN-frisør

Redaksjonen minner

Ønsker nye og gamle kunder velkommen. Sanitetens Bo- og Aktivitetssenter på Tjensvoll

lag og organisasjoner,

v/Anne Gro Berge

Tlf 51 87 03 33

om at alle frivillige foreninger og menig heter får annonsere

gratis i Mortepumpen.

Vi minner om torsdagsmøtene som fortsetter i 2012, ca. annenhver torsdag kl 11.00 til 13.00 i Ynglingens lokale, Rektor Berntsensgt 7. Møtedatoer og tema for de første møtene i 2012: Torsdag 12. januar. Ernst Baasland: «Forandrer troen seg med årene?» Torsdag 26. januar. Jan Opsal: «Dialog med muslimene. – Er det mulig?» Torsdag 9. februar: Svein-Arne Hapnes: «Når noen faller om med hjertestans – hva da? Med hjelp fra oven» Torsdag 23. februar: Hallvard Ween: «Ka ska me leva av itte oljå?» (Med forbehold om endringer) Øvrige møtedatoer våren 2012: 8.3., 22.3., 12.4., 26.4., 10.5. og 31.5. Møtene begynner med «drøs og dråpe» (kaffe og rundstykker) kl 11.00, og fortsetter med foredrag og spørsmål/kommentarer fra kl 12.00. For å dekke utgiftene og støtte Ynglingen (husleie), betales kr 100,- pr møte. Alle voksne menn er velkommen. Kontaktutvalget for Senior Ynglingen. Leder Thor Eriksen, tlf 51 55 67 60

BERGELAND BYDELSSENTER Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00 Jelsagt. 2, 4012 Stavanger Tlf: 51 53 52 67 E-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

1234 Aktiviteter våren 2012:

Kurs våren 2012:

Mandager Snekkerverksted Trim Litteraturgruppe (partallsuke)

•S vømming mandag kl. 15.45 – 16.45 (på St. Svithun skole) – start 9. januar • Rank og glad tirsdag og torsdag kl. 09.30 – 10.30 – start 17. februar God styrketrening med elementer fra Yoga og Pilates fra 50år + • Treskjæringskurs onsdager kl. 10.00 – 13.00 à 10 g. – start 18. januar • Oljemalingskurs torsdager kl. 10.00 – 13.00 à 10 g. – start 19. januar • Glasskunst tirsdager kl.10.30 – 13.30 á 5 g. – start 7. februar Vi lager gjenstander av både float(vindu) og kunstglass.

Tirsdager Treskjæringsgruppe Bingo (partallsuke) Onsdager Treskjæringsgruppe Boccia Frokost den siste onsdag i måneden Torsdager Snekkerverksted Håndarbeidsgruppe Bridge «Å, var jeg en sangfugl – timen som flyr» fra 2. februar 2012 og hver første torsdag i mnd. Kafeteria 10–13

Nyheter: •K arveskurd: Mandag kl 10.00 – 13.00 à 3 ganger – start 16. april. Ved stor pågang, kan det blir mulighet for flere kurs og eventuelt tidligere oppstart. • Spikkekurs: Tirsdag kl. 10.00 – 13.00 à 8 ganger – start: 17. januar. (Mulighet for flere kurs ved stor pågang). Vi lager små, artige figurer – du må kunne skrelle poteter. • Tove-/filte kurs: Vi lager silke-, ull- og linskjerf. Ta kontakt ved interesse.

Vi er i full gang i GLASSHUSET vårt Nå er vi i full gang med aktiviteter i «Glasshuset». Alle får utfolde sin kreative side der og det lages flotte kunstverk som fat, bilder, uro figurer m.m. Dette er noe alle kan få til og det kreves ingen forkunnskaper. Velkommen innom for en titt eller meld deg på et kurs hos oss.

1234 Verkstedsleder søkes! Vi trenger en kreativ person (tømmermann, snekker eller annet) som skal være ansvarlig på verkstedet vårt og kunne veilede brukerne av dette. Arbeidstid ca. 8 – 10 timer pr uke, med fri i sommermånedene. Du må ha kunnskap om trearbeid, være ryddig og like å omgås mennesker. Har du tid til overs eller har nylig blitt pensjonist? Ønsker du å jobbe i et kreativt miljø, ser vi gjerne at du kommer innom for en prat. Velkommen! Teater-, revy- og konsertbesøk, kulturkveld, turer o.l. Kontakt oss på Bergeland Bydelssenter for informasjon/brosjyre.

SeniorForbundet

Hvorfor Josephine kafe? Tekst og foto: Alf Sivertsen

Vi stiller spørsmålet til Tove Guri Andersen som er kafevert der. Hensikten med å drive en kafe som Josephine i utgangspunktet er at det er en kafe for alle, men at den er spesielt tiltenkt folk med god tid og lite penger. Kirkens Bymisjon og Allservice samarbeider om driften av kafeen. Bymisjonen har en kafèvert som jobber 50% i miljøet og som koordinerer ting som har med kafeen å gjøre, den blir sponset av næringslivet. Allservice driver attføring og de har tre arbeidstreningsplasser på kjøkkenet, og en fast ansatt som er arbeidsleder og kokk. Josephines kafe har forskjellige kaker, og påsmurt hjemmelaget mat til en billig penge, 50 kr for en god middag som kan nytes i et lunt og trivelig lokale, eller som kan kjøpes for å ta med hjem. Det er fast fiskedag på tirsdager og fast komledag på torsdager (komlemiddag er litt dyrere men det er alltid middag å få kjøpt for kr 50 :-) så kom igjen, løp å kjøp :-)

Det er mange forskjellige gjester som kommer av stort og smått, unge og gamle, blide og sure :-) Det er mange eldre som treffes her av ulike årsaker, noen har klassetreff, andre tar med seg en kompisgjeng eller en venninnegjeng som spiser sammen. For folk som føler seg ensom så kan denne kafeen være et godt utgangspunkt til å få seg et større nettverk eller rett å slett bare for å slå av en prat med noen å ha det hyggelig, det er verdt å prøve. Hjertelig velkommen til hver og en av dere. Hvis noen har lyst til å synge eller spille på dagtid så er det bare til å ta kontakt, det hadde vært hyggelig.

Kafévert Tove Guri Andersen

SeniorForbundet Seniorforbundet har inngått samarbeid med Ellen Sunde om «Gestaltterapi/Oppmerksomt Nærvær» for våre medlemmer Skrevet av Alf Sivertsen

Vi spør Ellen Sunde om å fortelle om hva dette er? Hvordan jobber jeg som Gestalt terapeut? Gestaltterapi er en samtaleterapi hvor jeg som terapeut er opptatt av hele mennesket: tanker, følelser og kroppsutrykk. I gestaltterapi er forholdet mellom klient og meg som terapeut viktig. Jeg er ikke objektiv eller nøytral, men er villig til å gå deg i møte i et JEG – DU forhold. Det betyr at det er viktig for meg som terapeut å bearbeide egne uferdige opplevelser for å kunne være tilgjengelig for det du som klient trenger. Gestaltterapi bygger på den tro at økt erkjennelse om deg selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klient og terapeut møtes. Terapeuten bruker metoder for å bevisstgjøre deg, klienten, på egne følelser, reaksjoner og handlinger. Det kan gi deg mulighet til tydeligere å erkjenne deg selv og dine valg. Som Gestaltterapeut jobber jeg stadig mer med «Oppmerksomt Nærvær» (Mindfulness) i møte med mine klienter. Behovet for å leve i nuet er allmenngyldig. Forskning viser at vi mennesker er mest tilfredse når vi er oppmerksomt tilstede

i det vi opplever og gjør. Men å leve i nuet er ikke lett. Vi har så lett for å leve i fortid eller fremtid. Det skiller oss klart fra dyrene. Vi grubler over ting som har skjedd, kanskje noe vi skammer oss over eller angrer på. Samtidig har vi en velutviklet evne til å bekymre oss. Mørke flekker i fortiden og angsten for fremtiden stenger for opplevelser her og nå. Det er tanker, og ikke handlinger, som sliter mest på oss. Derfor gjør «Oppmerksomt Nærvær» oss godt. Vi trenger å rette blikket mot det vi opplever og gjør, og den sammenhengen vi er i. Å være tilstede i seg selv betyr også å komme i kontakt med egne følelser og behov. Oppmerksomt nærvær kan oppnås gjennom noen enkle øvelser. Disse øvelsene kan jeg hjelpe deg å komme i gang med. Du får med deg et verktøy du kan bruke resten av livet. Noen mennesker trenger kanskje bare å bli sett og hørt. Eller kanskje du har behov for en turkamerat/samtalepartner? Jeg vet det finnes mange ensomme eldre her i byen vår. Jeg håper jeg kan være til nytte. Hvis du ønsker kontakt med Ellen Sunde så kan du kontaket henne på mobil: 99 52 53 62 eller e-post ellen@sunde.nu Pris : kr. 300,- pr. time.

Eldrerådets merknader til handlings- og økonomiplan 2011-2015, årsbudsjett 2012 Eldrerådet sender denne uttalelsen om budsjettet for 2012 til alle de politiske partienes bystyregrupper før deres behandling.

Men, at det samtidig settes frem forslag om å vente med å sette disse plassene i drift i ¾ år, synes for oss helt uforståelig, og uakseptabelt.

Vår uttalelse gjelder de poster som gjelder rådmannens forslag som særlig berører eldresektoren.

Eldrerådet har over flere år presset på for å få bygget flere sykehjemsplasser. Ventelistene for sykehjemsplasser i kommunen kan bare karakteriseres som skandaløse. Dersom det medfører riktighet slik det kommer frem i pressen, at kommunen har tildelt ca. 30 personer sykehjemsplass uten at disse plassene finnes, blir vi ganske oppgitt.

Generelt Eldrerådet er bekymret over den økonomiske situasjonen og Rådmannens prioriteringer som kommer frem i budsjettet. Budsjettet viser at det neppe er grunn til å vente forbedringer i økonomien de nærmeste årene. Det viser også at lånefinansiering etter Rådets mening nærmer seg uforsvarlig nivå. Vi mener det nå bør tas en pause i bygging av «kjekt å ha prosjekter» og heller satse på de områdene hvor det opplagt ikke har vært investert nok de seneste årene, nemlig eldresektoren. Eldrerådet er heller ikke enig i de overføringer fra drift til investering som har vært gjennomført i den senere tid. Sykehjem/Omsorgsboliger med heldøgns pleie og omsorg Eldrerådet hadde sett frem til at det nå skulle tas et skippertak innfor eldresektoren. Vi er derfor, mildt sagt, rystet over at det med 124 personer på ventelister, settes frem forslag om å skyve ut byggingen av det nye sykehjemmet i Lervig, med ytterligere to år. Vi er selvsagt glad for at rehabiliteringen og utvidelsen av Bergåstjern Sykehjem med 21 plasser blir ferdig våren 2012.

Bystyrets vedtak av 14.06.2004 hvor det bl.a. heter at «ingen skal måtte vente mer enn 3 uker på sykehjemsplass» synes for oss nå å være forlatt av både administrasjonen og politikerne. Politikerne må ta mot til seg og vedta at byggingen av Lervig Sykehjem blir realisert innen 2015. Samtidig må utvidelsen av Øyane Sykehjem med 40 og Rosendal Sykehjem med 50 nye plasser fremskyndes. Det er først når alt dette er gjennomført, at man kan spore «lys i tunellen» for sykehjemsplasser i Stavanger Kommune. Eldrerådet skulle gjerne sett at alle gjenværende to-sengsrom ble ombygget til ensengsrom. Men, så lenge den anstrengte situasjonen for sykehjemsplasser vedvarer, går Rådet mot at to-sengsrom omgjøres

til en-sengsrom og at sykehjem/aldershjem nedlegges. Eldrerådet er for øvrig av den oppfartning at omsorgsboliger, med eller uten heldøgns pleie og omsorg, ikke kan erstatte sykehjem som gir et betydelig bedre pleietilbud. De strenge, medisinske kriterier som skal til for å få plass på sykehjem i dag, tilsier at det bare er sykehjem som er tilfredsstillende løsning. Eldrerådet mener også at det må utarbeides en samlet plan for tilrettelegging av tomter til bygging av nye sykehjem, og rehabilitering av de eksisterende syke- og aldershjem. Eldrerådet vil nødig sette grupper av befolk ningen opp mot hverandre. Vi vil allikevel be politikerne prioritere annerledes og tenke nøye gjennom om de ikke synes at eldre i en av landets rikeste kommuner, i løpet av 3 uker fortjener å få plass på sykehjem når faglige, medisinske vurderinger tilsier det, og slippe å stå i kø over så lang tid som nå er tilfellet i Stavanger Kommune. Samhandlingsreformen Samhandlingsreformen vil stille store krav til kommunen. Vi frykter at reformen vil bety enda mer anstrengt økonomi. Samtidig vil reformen slik det blir beskrevet i budsjettforslaget, legge beslag på korttidsplasser på sykehjemmene, og på den måten ytterligere forverre situasjonen for de som venter på sykehjemsplass. Hjemmebaserte tjenester De hjemmebaserte tjenestene er i den situasjonen Stavanger Kommune befinner seg i med hensyn til ventetid på sykehjemsplass, en stadig viktigere del av kommunens tilbud til de eldre. Hjemmesykepleien har vært relativt god og tilfredsstillende. Hjemmehjelp tjenesten fungerer imidlertid fremdeles ikke som forventet. Med økende ventelister og flere personer som allerede er tildelt sykehjemsplass, men fremde-

les venter hjemme, må det tilføres mer midler til disse tjenestene dersom de, også i tiden fremover, skal kunne oppfylle sine tjenester på en tilfredsstillende måte. ABI-systemet Eldrerådet stiller spørsmål ved om ABI-systemet virker etter sin hensikt. Det bør snarest settes i gang arbeid med en evaluering av systemet, for eventuelt å avdekke svakheter og finne frem til forbedringer eller andre, mer egnede systemer. Fysioterapi/Ergoterapi Stavanger kommune er av de kommuner man kan sammenligne seg med, blant de som har dårligst dekning innenfor fysio-/ergoterapi. Eldrerådet er ikke tilfreds med dette og ber derfor om at det lages en plan for snarlig opptrapping innenfor dette området. Kulturtilbud i sykehjem Eldrerådet foreslår at det må være aktivitører som kan sørge for kulturtilbud og aktiviteter for pasientene ved alle sykehjem. Konklusjon Når en ser budsjettforslaget for 2012 i sammenheng med Rådmannens forslag for 2011, ser det ikke ut til at Rådmannen har registrert og tatt hensyn til de sterke reaksjoner som kom fra Eldrerådet og flere organisasjoner i byen den gang. Det er stort sett de samme, om ikke verre forslag til reduksjoner som fremkommer i forslag til budsjett for 2012, når det gjelder eldreomsorgen i Stavanger. Eldrerådet har en klar oppfatning av at det prioriteres midler til det som er populært for yngre og middelaldrende, og at de eldre får ta til takke med det som blir igjen. En slik behandling av de eldre kan ikke fortsette. Eldrerådet ber derfor innstendig om og krever at de politiske partiene sørger for at de prosjekter innen eldreomsorgen som vi i det ovennevnte har pekt på, blir gjennomført raskest mulig og ikke skyves lenger ut i tid.

Tante Emmas Hus – for seniorer Kongsgt. 43 Kafe Breiavatnet er åpen Mandag til lørdag: kl. 11.00 – 15.00. Kafe hvor byens pensjonister kan møtes. Kafeen har byens flotteste utsikt over Breiavatnet. Meny: Smørbrød,kaker og kaffe. Varmretter: vi serverer karbonader, suppe og grøt. Frokostservering hver første tirsdag i måneden.

Rådgivningskontoret for hørselshemmede: Åpningstider: Torsdag, nye åpningstider: 1. og 3. torsdag i mnd., kl. 11.00 – 13.00. De gir råd og veiledning om tilbud og rettigheter for personer med nedsatt hørsel. (Rådgivningskontorene følger skolens ferie) Se vår maleriutstilling! Gunvor Landa har utstilling i november og desember måned.

Norsk Folkehjelp driver kafeen mandag og onsdag m/middagsservering. Mandag er det salt torsk og onsdag er det kjøttkaker.

Internettkafe: Hele uken i kafeens åpningstider er det PC’er tilgjengelig for bruk i 2.etasje

Rådgivningskontor: Åpningstider : Mandag – fredag: kl. 11.00 – 13.00. Tlf. 51 50 78 90, mailadr: radgivnings kontoret@svg.stavanger.kommune.no Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning for pensjonister og hjelper til med utfylling av skjemaer, søknader, testamenter, osv.

Dataklubb/Seniornett: Velkommen til dataklubb på Tante Emmas Hus. Vi har rådgivning og innføring i bruk av PC onsdager kl.11.00 – 12.00. Vi viser litt om emner som bildebehandling, tekstbehandling og internett. Fredager gir vi råd og innføring, etter avtale.

Strikkekafe: Velkommen til strikkekafe: 8.desember, 12.januar, 9.ferbruar, 8.mars. Ta med deg strikketøyet og kom. Åpen kafe ! Slektsgranskingskurs: Kurs i slektsgransking for nybegynnere og øvede starter igjen i 2012. Det vil bli gitt informasjon om hvordan en finner frem i arkivmateriale ved Statsarkivet, bygde bøker ved Biblioteket og informasjon i kirke bøker via internett. Kurset ledes av frivillige med gode datakunnskaper som kan gi støtte i for skjellige slektsprogrammer . Spanskkurs Vil du lære spansk? Vi har kurs som er beregnet for nybegynnere som ønsker å lære praktiske og nyttige fraser fra dagliglivet, og videregående kurs for de som kan litt spansk. Kurset går over 10 ganger a 2 timer.

Velkommen til vårt matkurs I Tante Emmas Hus har vi kurs i hvordan vi, på en enkel og grei måte kan forberede og tilrettelegge velsmakende matretter for oss selv og for gode venner. Kurset vil gå over to kvelder. Hver kveld vil vi i fellesskap presentere, og nyte en 5-retters middag. Vi starter med kanapeer, går så over til salater, forretter, hovedrett og dessert. Et eget kurshefte er utarbeidet. Oppsatte menyer for hver kveld blir presentert. Ta kontakt for nærmere opplysninger og påmelding til kursene. Frivillig arbeid Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus trenger hjelp i kafeen! Vi trenger kjøkkenhjelp og hjelp til servering og lignende. Kafeen har åpent fra kl.11.00-15.00 på hverdager. Ta kontakt med Brit på tlf. 51 50 72 14 eller Magne 928 68 900 for nærmere informasjon.

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet!

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp, konfirmasjon og bryllup. Lokalet har teleslynge. Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller tanteEmmas.hus@stavanger.kommune.no for nærmere opplysninger www.stavanger.kommune.no Alle er velkommen til Tante Emmas Hus – for seniorer 65

skipper worse

HVA SKJER – SMAKSBITER

Ågesentunet: Tlf 51 58 14 57 DESEMBER Månedens kunstner Bert Omar Olsen Mandag 05. Kl. 18.00-20.00 Månedens kunstner, Bert Omar Olsen, åpner salgsutstillingen Torsdag 08. Kl. 12.00 Allsang – julesanger Torsdag 15. Kl. 12.00 Julemiddag – underholdning, julesanger ved barnekoret fra Bekketunet barnehage, Trekning av julelotteriet. Bindende påmelding til julemiddagen innen 5. desember. JANUAR Månedens kunstner Olav Thu Mandag 09. Kl. 12.00 Mitt liv som pensjonist. Foredrag av tidligere kontreadmiral Bjørn Bruland. Mandag 23. Kl. 12.00 Fjordline informerer om de nye båtene som blir satt inn i trafikk til Hirtshals fra høsten 2012 FEBRUAR Månedens kunstner Håkon Hinna Mandag 06. Kl. 12.00 Fra lærer til ordfører. Foredrag av Kari Thu. Mandag 13. Kl. 12.00 Enklere Liv viser siste nytt innen hjelpemidler MARS Månedens kunstner Alf Wilhelmsen Mandag 19. Kl. 12.00 Motevisning ved PM Mote. Vårens kolleksjon Tasta: Tlf 51 54 13 47 DESEMBER Mandag 05. Kl. 12.00 Luciaopptreden med barn fra Tastavarden barnehage Fredag 09. Kl. 10.30 Førjulskåseri med Inge Bruland Mandag 12. Kl. 13.45 Julemiddag med underholdning. Påmelding. Fredag 16. Kl. 10.30 Syng med oss med Ledaalgruppen «Syng med oss» i 2012: Fredager kl. 10.30 i oddetallsuker JANUAR Fredag 13. Kl. 10.30 Vinterkos i ord og toner ved brukere av Skipper Worse Tasta Fredag 27. Kl. 10.30 Foredrag om Lenden, barnas beste venn ved Karleif Lende

skipper worse FEBRUAR Fredag 10. Kl. 10.30 Bybranner, Valbergtårnet og vektere – et historisk foredrag ved Ove Østberg Fredag 24. Kl. 10.30 Kvitsøy fyrhistorie ved Sofus Tønnessen Madla: Tlf 51 59 18 13 DESEMBER Onsdag 7. Kl. 12.30 Konsert med Lucia og hennes terner fra Lions Club Sunniva Onsdag 14. Kl. 12.30 Julemiddag med underholdning ved Sangbrødrene Torsdag 15. Kl. 10.00 Førjulstur rundt Hålandsvatnet med bål, gløgg og pepperkaker. FEBRUAR Onsdag 08. Onsdag 29.

Kl. 12.30 «Øve dammen i Junaiten» ved forfatter Gunnar A. Skadberg Kl. 12.30 Stavangerviser – Sveinung Bendiksen underholder

Ledaal: Tlf 51 56 43 30 Gjenbruksbutikk og Gavebod, man. – fre. kl. 08.00-14.00. Mini-bibliotek, man. – fre. kl. 08.00 – 15.00 DESEMBER Søndag 04. Kl. 18.00 Førjulsdans med Belg, Blås & Komp. Enkel servering. Entré. Tirsdag 06. Kl. 13.00 Kari Sømme forteller om det å være en aktiv pensjonist Tirsdag 13. Kl. 10.45 Hannes lekestue underholder før «Syng med oss» Tirsdag 13. Kl. 13.00 Juleevangeliet og historien – kåseri ved Fartein Valen Senstad Onsdag 14. Kl. 14.00 Konsert Torsdag 15. Kl. 11.30 Førjulsandakt ved Stavanger Babtistkirke Torsdag 15. Kl. 12.00 Førjulskonsert ved Skipper Worse Ensemblet. Grethe Mo leser «Piken med svovelstikkene». Fredag 16. Kl. 12.00 Servering av julemiddag. Musikkunderholdning. Påmelding. Søndag 18. Kl. 16.00 Sanger i førjulstid med Harald Johnsen. Enkel servering. Entré. Forbehold om endringer Fullstendige program våren 2012 fås ved henvendelse til S.W. sentrene eller gå inn på www.skipper-worse.no

skipper worse

SERVICETILBUD PÅ SENTRENE SKIPPER WORSE LEDAAL 51 56 43 30 Frisør: Mandag – tirsdag – torsdag – fredag Hud- og fotterapi: Mandag – fredag

SKIPPER WORSE MADLA 51 59 18 13 Frisør: Mandag – tirsdag – fredag kl 09.00 – 15.30 Fotpleie: Onsdag og torsdag kl. 08.00 – 14.30 SKIPPER WORSE TASTA 51 54 13 47 Frisør, negledesign og fotpleie: Mandag, tirsdag og onsdag fra kl. 10.00 SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 51 58 14 57 Frisør: Mandag – fredag kl 09.30 – 14.00 Fotpleie: Mandag kl 09.00 – 14.00 www.skipper-worse.no

skipper worse

60+

romjulstrening Skipper Worse Ledaal, Madla og Tasta har treningstilbud i romjulen. Se utlagt plan på sentrene eller gå inn på www.skipper-worse.no

skipper worse

SKIPPER WORSE MIDDAGSDISTRIBUERING Skipper Worse AS bringer middag hjem på døren til de som ønsker eller trenger det. Det er næringsrik og variert kost ut fra valgfri meny. Du finner den på vår hjemmeside www.skipper-worse.no Ring 51 56 43 30 for spørsmål eller bestilling, eller e-post til: nina.innvaer@skipper-worse.no

skipper worse

hyggelige lokaler til leie SKIPPER WORSE LEDAAL 51 56 43 30 og SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 51 58 14 57 Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og minnestund. Vi bistår med råd www.skipper-worse.no

skipper worse

åpningstider romjulen Alle Skipper Worse sentrene har vanlig åpningstid i romjulen.

skipper worse

60+

Sykkeltur i Moseldalen

60+ er et treningstilbud for alle over 60 år i Stavanger.

19.08.12 – 24.08.12 Reiseleder: Kåre Walvik Påmeldingsfrist: 01.04.12 Ta kontakt på tlf. 51 56 43 30 for info./påmelding

Treningstilbudet vårt er spesiallaget for voksne, slik at de som trener der skal kunne høste godt med helsegevinster. Hos oss finner du et treningstilbud og et miljø tilpasset deg over 60. Vi har mange ulike aktiviteter. Aktivitetsplanen finner du på www.skipper-worse.no eller du kan ta kontakt så sender vi en til deg.

Informasjon om våre turer finner du også på www.skipper-worse.no Forbehold om endringer

skipper worse

ROMJULSARRANGEMENTER Ledaal: Kaffekos med romjulsunderholdning og allsang, torsdag 29.12 kl. 12.00. Fri entré. Romjulssalg i Gjenbruksbutikken, hele uken kl. 11.00 – 14.00 Ågesentunet: Romjulsbingo, tirsdag 27.12 kl. 10.30 Tasta: Romjulsmarsj, tirsdag 27.12 kl. 11.00 Madla: Romjulstur med turgruppen onsdag 28.12 kl. 10.45 Kaffekos og allsang i kafeteriaen, onsdag 28.12 kl. 12.30 www.skipper-worse.no

PRESENTASJON AV SYKKELTUR I MOSELDALEN OG DAGSTURER I 2012 på Skipper Worse Ledaal torsdag 26. januar kl. 18.00 Tlf. 51 56 43 30 www.skipper-worse.no

skipper worse

kurs våren 2012 Kursfolder legges ut på Skipper Worse sentrene fra ca. medio desember. Du kan også gå inn på www.skipper-worse.no for informasjon om kursene, eller ta kontakt på tlf. 51 56 43 30 for å få folder tilsendt.

skipper worse

en å snakke med

SENIOR REISER

Ønsker du å snakke med noen om livet ditt og det som opptar deg? Skipper Worse kan nå tilby taushetsbelagt samtale med erfaren sykepleier. Intet tema er for stort og intet er for lite. Det handler om å finne sin egen vei til å møte de utfordringer livet gir. Ofte er det godt å ha en utenforstående å snakke med, en som ikke er blant ens nærmeste, men som kan lytte og stille spørsmål. Er dette av interesse for deg, spør etter Else Marie i resepsjonen på Skipper Worse Ledaal, tlf. 51 56 43 30, for å avtale tid til en prat. Tilbudet er gratis ut året. www.skipper-worse.no

Den va’ go’ den Småstubber bearbeidet av Sølvberggjengen

REISEMØTE på Skipper Worse Ledaal tirsdag 17. januar kl. 13.00 PRESENTASJON AV TURENE I 2012 Rhin & Mosel Cruise m/Floriaden i Holland, 05.06 – 16.06 2012 Høstfjellet på Rjukan, 06.08 – 09.08 2012 Øland & Glassriket m/besøk i København, 17.09 – 23.09 2012 Nyttårstur til Wien m/Kaiserball og Nyttårskonsert, 29.12.12 – 02.01.13 Senior Reiser, tlf. 51 56 43 30 www.skipper-worse.no

Ein kar fra Fister va i byen for å årna tennene sine. Då han hadde fått trekt någen, følte han seg svært så svimmel og tannlegen ga han ein og’e dram. Karen kvikna te, takte for seg og gjekk. – Ein times ti’ ittepå bankte de’ på kontordørå te tannlegen. Han lokte opp og der sto’ Fisterkaren: «Du, eg syntes eg blei någe svimmel igjen, eg!» Di hadde vært jifte i 25 år, men hadde ingen ungar. Utpå kvelden då de feirte syllbryllupet og adle satt me’ et glass, va’ de’ ein så spurte syllbrudgommen: «Kossen kan de’ ha seg at dåkker ikkje har någen ongar?» – «Jo, de’ ska eg sei deg. Ein gong då me va’ forlofte spurte eg henne om me ikkje sko kosa oss litt. Men då svarte hu nei, og siden har eg ikkje spurt’ na!» Gustav va ikkje særlig godt likte, og de’ va’kje mange så savna han då han dø’. Då han blei begravde hadde presten vanskeligt for å finna di rette orå, men te slutt kom de’: «La oss alle håpe at han er kommet dit hvor vi alle har vanskelig for å tro at han er…»

Rådgivningskontoret for pensjonister Tante Emmas Hus – for seniorer Kongsgt. 43, Stavanger, tlf.: 51 50 78 90 Vi kan gi deg råd og hjelp med mange problemer. For eksempel: – Arvespørsmål eller skrive testamente – Overføring av hus og hytte til arvinger – Andre problemer knyttet til hus og eiendom – Finne fram til rett person eller kontor som kan hjelpe deg med din sak, – Sørge for at du får timeavtale hos rette vedkommende – Spørsmål vedr. din pensjonen. Hvor du skal henvende deg? – Problemer knyttet til selvangivelsen, skattekortet, økonomien generelt. – Problemer når pårørende trenger sykehjemsplass, eller liknende tiltak. – Utfylling av skjemaer og søknader eller råd om utfylling av selvangivelse – Også når du har behov for bare å snakke om noe som plager deg. – Vi tar oss av det meste, og hvis en av oss ikke kan hjelpe deg, hjelper vi deg til å finne en som kan det!

Våre medarbeidere har lang livserfaring og solid utdannelse og yrkesbakgrunn. Vi har en sosionom, en ingeniør, to jurister, en revisor, en forsikringsmann og en bankmann samt en økonom i reserve. Alle våre rådgivere har taushetsplikt. Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister. Ring og bestill time på tlf. 51 50 78 90. Du kan også legge inn tlf. beskjed på vår telefonsvarer, eller du kan sende oss en mail: radgivningskontoret@ svg.stavanger.kommune.no Kontoret er åpent fra mandag–fredag, 11.00–13.00. Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonister med støtte fra Stavanger kommune.

GATEMAGASINET

Gir mening og arbeid I salg i Stavanger og Sandnes

Kr 50,- (Halvparten går til selger)

BRUK AV DATAMASKIN BRUK AV DATAMASKIN, KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET VINTEREN 2012, VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER! Seniorforbundet arrangerer datakurs for personer over 50 år. Se vår hjemmeside: www.seniorforbundet.no Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er ingen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen. Vi har tid og har som regel mer tålmodighet enn både dine barn eller barnebarn. De mest elementære ting blir gjennomgått. Det finnes ingen unnskyldning for at de aller voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør det hele enkelt og lærer deg de viktigste tingene slik at du fort er i gang på internett. Det skal være gøy å gå på våre datakurs og vi hjelper hverandre. Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjennomgår de forskjellige søkemotorene og viser hvordan man finner opplysningene på nettet. Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi drar på byvandring med 3dimensjonale bilder. Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail. Vi lærer å bruke å bruke web-camera og mikrofon i sammen med MSN. Prat med dine nærmeste og venner via internett med bilde og lyd. Vi vil også arrangere bildebehandlingskurs. Vi kan se tilbake på en interessant vinter og vår med kurs i datainnføring på Eldres Hus. Det som har gledet oss mest har vært den interessen og entusiasmen de eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell har kanskje også truffet bra. Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har hatt hittil i 2011 og vil ha forsette etter samme

modell for kursene høsten og vinteren 2011. Skulle du ellers ha behov for en privat time for innføring i din datamaskin, enten hjemme eller du tar den med deg til senteret om du bruker en lap-top, kan dette arrangeres på forespørsel, mot en godtgjørelse. Vel møtt! Ved gjennomført kurs får du Seniorforbundets kursbevis som et synlig bevis på at du har gjennomgått et av våre kurs. Kurs 1 Begynnerkurs Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt om hvordan datamaskinen er oppbygget og fungerer og hvilken nytte du kan ha av den. Du lærer om de bruksområdene maskinen kan anvendes på. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 2 For deg som har brukt datamaskinen litt (forsettelse av kurs 1) Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker Internett. Du kan blant annet lese aviser fra alle steder i landet – og utlandet. Finne informasjon om reisemål i inn- og utland. Vi lærer å sende og motta mail. Hos oss får du prøve å sende og motta mail. Vi sender mail til hverandre mens vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos oss og vi vil kunne svare deg på problemer du måtte ha. Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmateriale til slektsgransking eller andre hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg hvordan du med litt trening vil bestille reise, samtale med banken, betale regninger via din nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling og hvordan du organiserer din datamaskin. Vi vil også se på facebook og Skype.

Kurs 3 Nettbankkurs Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Fokus Bank, DNB Nor og Terrabankene. Vi starter kurs så ofte som det er nok deltakere. Startdato og tidspunkt fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 4 Tekstbehandling (skriveprogram) Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin. Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du skal arkivere det du skriver eller utreder på en grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til venner og kjente hvor de måtte befinne seg på kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan du kan samle det du har samlet i hendige mapper, og arkivere mappene med navn for senere opphenting og bruk. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 5 Innføring i bildebehandling – Nedlasting av data/musikk/filmer Her får alle deltakerne på en enkel måte en god innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt bildebehandlingsprogram som hentes ned fra Internett gratis. Du lærer overføring av bilder fra ditt digitale kamera. Vi går gjennom teknikken for nedlasting og brenning av data, musikk, bilder. Du gjør bruk av egne nedlastede bilder og går gjennom hvordan du skal kunne lage et flott program med både tekste og musikk som du kan brenne på en CD eller DVS Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

Nettsamfunn gjør deg mer sosial. De som sender E-post til en stor del av nettverket sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettverket ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller personlig kontakt, men kommer i tillegg. Våre kursledere har lang erfaring med dataopplæring og bruk av datamaskinen i jobbsammenheng gjennom mange år. Pris for alle kurs kr. 600,- Kursavgift må være innbetalt ved kursstart. For påmelding eller mer informasjon kontakt Seniorforbundet ved Helge Carlsen – Eldres Hus – Kongsgaten 43 – PB 592 4003 Stavanger. Telefon mobil 902 62 691 og 950 58 935 eller e-post; datakurs@seniorforbundet.no Kunnskap og venner: I sine undersøkelse har forskeren funnet ut at de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om moen har tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt med andre, for å skrive eller lese meldinger. Vi har også inngått avtale med databutikk i området med gunstige priser på datamaskiner og program for våre medlemmer. Vi har også inngått avtale om hjelp til våre medlemmer ved kjøp via Seniorforbundet. Henvend deg til Seniorforbundet for å få utlevert rabattkupong til vår medlemspris. TIPS: For deg som har alt, ønsk deg et gavekort som gir deg rett til å gå på datakurs. Gavekortene utstedes av Seniorforbundet. En glimrende gave.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør den nye data/netteknologien for deg?

567 73

Har du nedsatt syn eller hørsel? Ta kontakt med Ressurssenter for Sansetap Ressurssenter for Sansetap er en tjeneste i Stavanger kommune. Her er det ansatt fagkonsulent syn og fagkonsulent hørsel som arbeider med tilrettelegging og formidling av syns- og hørselshjelpemidler i forhold til personer som har så nedsatt syn og/eller hørsel at de regnes som svaksynte og/eller hørselhemmede. Formidling av hjelpemidler er i samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen. For å få hjelp fra Ressurssenter for Sansetap

må man: • være over 18 år. • bosatt i Stavanger kommune. • ha fått diagnostisert nedsatt syn eller nedsatt hørsel hos en spesialist. Ressurssenter Sansetap holder til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis.

Ta kontakt på tlf.: Hørsel: 51 50 67 95 • Syn: 51 50 67 94 Mail: sansetap@johannesls.no

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon. Vi er tilstede på Eldres Hus i 3. etasje kl. 11.00–13.00 den første og tredje torsdag i hver måned, med unntak av skolens ferier. Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes.

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har. Vi kan kontaktes tirsdager og torsdager kl. 10.00 – 15.00 på telefon 47 80 35 41 (også SMS), teksttelefon 51 50 66 59 eller på e-post horsel@johannesls.no

Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune.

Bekymringstelefonen Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04. Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt. Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00.

Med syv års erfaring kan Hjemmeomsorg as tilby private hjemme- og omsorgs-tjenester som er tilpasset deg og dine behov. Arbeidet utføres av pålitelige omsorgspersoner som er fleksible og tilgjengelige. Vi yter service av høy kvalitet og tilstreber å innfri det som forventes.

Ønsker du eller dine nærmeste hjelp med: • Personlig stell og pleie • Hjelp i hjemmet • Følge til lege, tannlege eller sykehus • Handling • Tilberedelse av måltider

• Tilsyn og avlastning for pårørende • Hovedrengjøring • Konkurransedyktige priser • Sosialt samvær • Personlig assistent

Bedriftsvn. 20, Sandnes Tlf: 51 97 96 00, Mob. Jorunn: 92 41 38 25, Hilde: 45 86 87 22 E-post: post@hjemmeomsorg.no www.hjemmeomsorg.no, org. nr. 987311339

Formiddagstreff i Madlamark Kirke 60+ Onsdager kl. 11.00 Vårprogram 2012 11/1

Juletrefest. Festtale v/ Trond Hardeng

25/1

Kontreadmiral Bjørn Bruland: Jakob Sande – mannen og diktene hans.

8/2

Trond Rødland: «Kjærlighet i litteraturen.»

22/2

Sigmund Harbo: «Å vokse i alder og visdom.» Refleksjoner om takknemlighet.

7/3

Sigrun Gilje: «Husker du Bjørnstjerne Bjørnson’s «En glad gutt»?»

21/3

Professor Øyvind Dahl: «Når nei betyr ja». Interkulturell komminikasjon

11/4

Kort Gudstjeneste v/Stig Syvertsen. Programmet fortsetter i menighetssalen.

25/4

Sangprogram v/6. klasse Madlavoll skole. De synger for oss og med oss.

9/5

Journalist Marie Rein Bore: «Helse til siste dråpe.»

6/6

Jostein Byrkjedal: En reise i Burma

LT ST

E N NOR GE

E N NOR

P. P

R TO BE

P. P

Returadresse: «Mortepumpen» Servicetorget NO Olav Kyrresgt. T E N 23, R S Postboks 8001 4068 STAVANGER

R TO BE

P. P

R TO BE

To om Prima Omsorg Gudrun Haug - Mariero, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg til alt mulig. Vi går på kino, teater, kunstutstillinger, følge til lege og frisør, gå turer, shopping og kafébesøk. Hun fra Prima Omsorg er en god venninne. Hun får meg i godt humør og øker min livskvalitet. Det er veldig bra å ha én person å forholde seg til.

Trenger du ekstra omsorg?

PERSONLIG HJELP Dusj, stell, personlig pleie.

SYKEPLEIETJENESTER Stell og pleie ved sykdom.

FØLGETJENSTER ANDRE TJENESTER Transport til lege/sykehus og annet. Matlaging, innkjøp, stell i hjemmet, sosialt samvær, og mye annet.

- Ramsvik, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg som min støttekontakt. Vi går på kino, fotballkamper, museum, kafébesøk og kjører turer. Jeg kan alltid ta kontakt med Prima Omsorg. Min kontaktperson er alltid blid og får meg til å tenke positivt.

Ta kontakt med vår avdeling i Rogaland på tlf 51 31 85 55 Oslo (hovedkontor) tlf 23 05 97 70 Asker og Bærum tlf 67 58 93 00

Follo tlf 64 93 22 60 Grenland tlf 35 57 09 00

Lillehammer tlf 47 81 48 00 Romerike 67 41 16 36

www.primaomsorg.no

Vestfold tlf 33 45 93 33 Østfold tlf 69 27 00 00

Layout: Grafica hundsnes. trykk: gunnarshaug as

De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme til tross for sykdom. Prima Omsorg tilbyr helse og omsorgstjenester hvor livskvalitet og trygghet står i fokus. Vi inngår faste avtaler eller gir deg hjelp ved behov. Du får faste personer å forholde deg til.

Hartvig Stangeland