Mortepumpen NR 4/2010 by Stavanger kommune

INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

NR. 4/2010 33. Ã&#x2026;RGANG

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Anne Grethe Thesen Godal anne-grete.thesen.godal@stavanger. kommune.no Helga Laake hlaake@online.no

Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com

Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no

Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 4068 Stavanger Postboks 8001 Tlf. 51 91 26 68 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 4. mars 2011 Stoff må være i redaksjonen 19. januar 2011 Forsidebilde: Ørnestein Gårdsbarnehage inviterte beboere på Slåtthaug sykehjem på helikoptertur. Her er Else Margrethe Øyri klar for take off. Foto: Torbjørn Håland Opplag: 12.000 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/ mortepumpen

Fornuften seiret I det Mortepumpen går i trykken melder media at eldreomsorgen vant tilbake det tapte i rådmannens budsjettforslag for 2011. Forslaget til rådmannen falt i dårlig jord hos dem som ivrer for en bedre eldreomsorg. Protestene mot forslaget var derfor ikke uventet og de var berettiget. Både politikere og «protestantene» vil ha æren for den gode løsningen. La oss heller kalle det samarbeid for en god sak. Takk til alle som har stått på. Det er godt for oss andre å oppleve at fornuften fremdeles kan seire. I forrige nummer av Mortepumpen i denne spalte, kom redaktøren med kritiske kommentarer til innholdet i en av Seniorforbundets artikler. Mange lesere har reagert på samme måte og spør i den forbindelse hva er Seniorforbundet og hva står de for? Redaksjonen har bedt Seniorforbundet om noen fakta om seg selv og på s. 57 får du et lite innblikk hva de steller med. For å unngå at misforståelser skal få stå uoppklart, har de en liten forklaring på hva de egentlig mente i sin artikkel på s 60. Gjensidig glede må stå som overskrift for årets store opplevelse for en del av beboere på Slåtthaug sykehjem. Ung og gammel hånd i hånd!! Ørnestein Gårdsbarnehage spanderte helikoptertur på sykehjemmet. Et slikt tiltak står det respekt av. En flott og spennende opplevelse og for begge parter sikkert et minne for livet.

Redaksjonen vil ønske leserne en riktig god jul, takke for samarbeidet i året som er gått og ønske et riktig godt nytt år!

BYPROFILEN

Chester Danielsen var vegsjef i Rogaland fylke i årene 1971 – 1996 Av Helga H. Laake

I disse årene skjedde det en voldsom utbygging av hovedveinettet og av fylkesveiene i Rogaland. Motorvegen og den flotte forbindelsen mellom sør- og nord-fylket, er bare noen eksempler. At dette er noe av grunnen til at Chester fikk Kongens fortjenestemedalje i gull (2005) er nok sikkert. Men det skal jeg prøve å skrive mer om i neste utgave av Mortepumpen. I denne artikkelen vil jeg konsentrere meg om mennesket bak sjefstittelen, det vil si om Chesters liv; hans familiebakgrunn og oppvekst, både i Amerika og på Alne i Vikebygd, der hans mor kom fra, om ungdomstiden og selvsagt om kjærlighet, ekteskap og karriere. Det er blitt en lang fortelling, men den kunne vært lengre!

Chester Danielsen.

ut å fatte den tragedie som rammet familien. Men han forsto godt at den snille gode, faren hans var død, og aldri ville komme tilbake. Han glemte faren aldri. Arbeidet med denne boken, eller minneskriftet som han selv kaller det, gav han imidlertid ideen om å lage et minneskrift også om sin mor, Bertha. «Bertha overlevde Daniel med nesten 50 år. Ho fekk eit langt og på mange måtar eit spanande, rikt og turbulent liv med både medgang og motgang», skriver han i forordet til det ferdige produktet, Eit minneskrift om mor og far. I tillegg til hyggelige samtaler med Chester og kona Ingrid, er det dette jeg har brukt som kilde til det jeg her har skrevet. Ingrid og Chester.

Da Chester ble pensjonist, gjorde han noe han lenge hadde tenkt på; å skrive en minnebok om sin far Daniel Danielsen, som omkom da Chester bare var 8 år. Han var den gang for liten til fullt

Først litt om Chesters foreldre: Far til Chester, Daniel Danielsen Løvås (18981937) kom fra gården Løvås i Sveio. I mai 1924 giftet han seg med Bertha, som var fra Alne i Vikebygd. De snakket mye om å emigrere til Amerika. Så da Daniel klarte å få en billett med Stavangerfjord som skulle gå fra Bergen 20. mars

ankomsten, den 2. Januar 1929, fødte Bertha en velskapt gutt, som fikk navnet Chester. Og selv om de nå hadde fått sitt store ønske oppfylt; å få en sønn, ble gleden ikke mindre da Bertha bare noen måneder senere, ble gravid igjen og året etter, den 25. Februar 1930, satte nok en velskapt gutt til verden. Han fikk navnet David. Men gleden ble brått vendt til den dypeste sorg, da 5 år gamle Dagny, to dager etter at David ble født, døde av smittsom hjernehinnebetennelse. Det finnes ikke ord som kan beskrive foreldrenes fortvilelse. Bertha var i lang tid utrøstelig. Livet måtte gå videre Bertha og Daniel hadde for lengst blitt enige om at de for all fremtid vil bli i Amerika. Derfor hadde de gitt Chester og broren David, amerikanske navn, og det fikk den lille datteren også, som kom 4 år senere (1934). Hun fikk navnet Gloria. Selv om Bertha stadig snakket om lille Dagny – hun glemte henne aldri – var livsgleden tilbake i den lille familien. Familiebilde på trappen i Milwauke.

1925, pakket han reisesekken og dro, selv om det bare var en liten uke før Bertha skulle føde. Da barnet kom – hun fikk navnet Dagny – det var den 25. mars 1925 var Daniel for lengst dratt av gårde. Men Bertha var fullt ut innforstått med det som skjedde, og lovet å komme etter så snart Daniel hadde fått arbeid og et sted å bo. De regnet med god hjelp fra nære slektninger som hadde dratt tidligere. Det skulle gå hele tre år før Daniel kunne skrive til Bertha at nå kunne hun og Dagny komme. Det hadde tatt lengre tid enn han trodde, å skaffe seg fast arbeid og en plass å bo. Bertha dro av gårde så fort hun kunne. I minneskriftet sitt skriver Chester: Den 9. Mars 1928 sigla mor og Dagny med Stavangerfjord frå Bergen for å møta Daniel på jernbane-stasjonen i Milwaukee. Det gjensynet skulle me gjerne ha sett! Bertha fant seg fort til rette i de nye omgivelsene, og – ikke uventet – nøyaktig 9 måneder etter

+++ Men det går ikke alltid slik vi mennesker håper og planlegger Den 14. juli 1937 skjer det som på et øyeblikk får alt rundt en til å virke meningsløst og uvirkelig. Daniel omkommer i en arbeidsulykke på fabrikken der han var ansatt. «Da Bertha får vite det», skriver Chester i minneskriftet sitt, «skreik ho opp, ho var heilt frå seg. Dei køyrde oss heim til huset vårt og fekk lagt mor til sengs. Eg trur ho låg nærmast i koma i fleire dagar. Huset var fullt av folk, men ingen – heller ikkje mor la merke til oss barna. Me såg på alt saman med store augo, me gret ikkje, me sa ikkje eit ord». Og han tilføyer: «Frå den dagen far døyde, endra livet til vår vesle familie seg dramatisk». Med hjelp fra slektninger, nære venner og naboer, klarte omsider Bertha å komme til krefter igjen. Hun innså imidlertid at hun på ingen måte var i stand til å fortsette livet i Amerika uten Daniel. Kort tid etter begravelsen blir derfor hun og guttene enige om å dra hjem til Norge. Hun hadde

fortsatt sine foreldre i live hjemme i folgehuset på Alne, så da våren kom (1938), gikk hun og ungene ombord i Stavangerfjord, for aldri mer å vende tilbake til Milwaukee. Flyttingen ble en stor utfordring Flyttingen fra storbyen Milwaukee til gården Alne i Vikebygd, ble en stor utfordring for alle fire. Årene i USA (10) hadde satt sine spor, og skapt nye behov. Språket var for eksempel et ikke lite problem for ungene. For selv om de to eldste, Chester og David, kunne forstå hva de voksne sa når de snakket norsk, var både tale- og skrivespråket deres amerikansk. Selv lille Gloria som bare var 3 år, plapret i veg på amerikansk vis. De måtte med andre ord lære både å skrive, lese og snakke norsk! Og de savnet Daniel alle sammen. Men som det ansvarsbevisste menneske Berha var, ble hun likevel etter som ukene og månedene gikk, mer og mer opptatt av å skape en trygg og god tilværelse for barna sine. Å klare det, var det viktigste av alt. Heldigvis var hun enda ung og sterk – bare 37 år gammel. +++++ En dag, nesten et år etter at Bertha og ungene kom tilbake fra Amerika, får hennes gamle ungdomsvenn Bernt Øren fra Snilstveitøy i Kvinnherad – via Berthas bror, Knut, – høre at Bertha er blitt enke, og at hun og de tre barna var kommet tilbake til Vikebygd og Norge for godt. Bernt kjente Bertha fra den tiden hun og søsteren drev et strykeri sammen i Haugesund. De var faktisk svært gode venner den gang. Men da Daniel kom på arenaen, og begynte å gjøre iherdig kur til henne, ble det likevel han hun sa ja til. Men tiden læger alle sår – og gammel kjærlighet ruster ikke. Så da Bernt, som fremdeles er ungkar - fikk høre at Berta var kommet hjem igjen, var han ikke sein om å pakke ryggsekken og sette kursen mot Alne der Bertha nå bodde. På Snilstveitøy visste alle alt om alle, og ingen var i tvil om at nå dro Bernt på frierferd. Og han hadde gode kort på hånden. Han var enda en mann i sin beste alder, og han hadde både god helse og inntektsbringende arbeid. Han var faktisk en

Bertha og ungene. Nå er de aleine.

meget etterspurt bøkker, og hjemme på gården hadde han sitt eget verksted. Hjemme på Alne fikk Bertha vite at Bernt var på veg til henne. Hun vet også hva han kommer for, og hun er ikke i tvil om hva hun vil svare! Men hun må snakke med Chester og David først, og høre hva de mener. Gloria var enda for liten til å forstå hva som skjedde. Chester og David brukte imidlertid ikke lang tid på å gi moren sin aksept. Bernt var kjent både som en ærlig, snill og arbeidsom kar, og det visste de to guttene å sette pris på. En septemberdag i 1939 giftet Bertha og Bernt seg hos byfogden i Haugesund. Alle var glade for det som nå var skjedd! Chester skriver i minneboken sin: «det var det beste som kunne skje for oss alle sammen. Og det var innleiinga til eit ekteskap og samliv som varte stort sett i berre gode dagar i nesten 50 år».

Han ville mer enn gjerne overlate ansvaret for gården og alt hva det innebar til broren. Han selv ville flytte til Vikebygd sammen med Bertha og ungene! Chester skriver i minneboken sin: (…) Så hausten 1940 bar det med innleigd skøyte attende til Vikebygd. Me hadde då bodd ca. eit år på «Øynå», og eg vil seia at det var eit lærerikt, innhaldsrikt, spennande og minnerikt år, – og heilt ulikt noko me elles hadde opplevd. (…) Ein av grunnane til at me trivdes på Øynå var nok at me merka det gode forholdet det var mellom mor og far (mor ba oss kalla Bernt for far…) og det beste minnet me har frå Snilstveitøy er sjølvsagt at mor og far Bernt fekk ein son og at me fekk ein bror.»

Bertha og Daniel. Ny-kjærester og nye hatter.

De flytter igjen Det var bestemt, før de giftet seg, at Bertha og ungene skulle flytte til Snilstveitøy og bo på Bernt sin heimegård, sammen med moren hans og et par av hans ugifte søsken. De hadde et stort hus, og det var ikke uvanlig i den tiden, at sønnene – ikke så ofte døtrene – ble boende heime på gården, dersom de forble ugifte, eller ikke tok arbeid annet sted. Det var imidlertid ikke Berthas ønske å bo på Snilstveitøy. Hun likte seg bedre på fastlandet! Men akkurat der og da, hadde hun ikke noe valg. Det var Bernts plikt å ta seg av gården og familien. Men som det gode menneske han var, forsto han at Bertha lengtet hjem til Vikebygd, og derfor trøstet han henne så godt han kunne. Men så skjedde det, at en dag (det må ha vært på forsommeren i 1940) kom plutselig Bernt sin to år eldre bror, Martin, hjem på besøk. Han hadde bodd og arbeidet i Stavanger noen år, men nå ville han hjem igjen. Da han sa at han ønsket å overta gården, var det ikke nei i Bernt sin munn.

Men året er 1940, og det er krig i verden Chester skriver i sin minnebok en hel del om hvordan de hadde klart seg under krigen: «I 1940 var me fire borna frå eit til elleve år gamle, og då krigen slutta våren 1945 var me blitt frå fem til 16 år gamle. I dei 5 krigsåra hadde me alle fire vakse monaleg og me trong mykje mat og større klær. På den tida målte dei kvart år vekta og høgda på alle skuleelevane. Mine målingar viste at eg i dei tre første åra voks med over 12 cm. for kvart år, og var utvaksen til 193 cm høgd og vog 70 kg før eg var konfirmert i 1943. (…) og det var litt av eit under korleis mor greidde å skaffa meg konfirmasjonsklede. Eg trur helst det var eit prosjekt som gjekk over fleire år og som kravde stor evne til langtidsplanlegging og organisering – og den evna hadde tydeligvis mor. I alle fall så stilte eg opp på kyrkjegolvet i Vikebygd med dress sydd av ein bygdeskreddar frå Førde, nye sko nr. 45 og ny kvit skjorte. Den dressen hadde eg i fleire år, heilt til eg skifta han ut med russedressen 1949.» Han begynner på Bryne Landsgymnas Høsten 1945 begynte Chester på Rogaland offentlege Landsgymnas på Bryne. Det var bare de riktig flinke ungdommene som fikk studieplass der i de åra. Dessuten kostet det penger. Men det sørgde Bernt for! Før han reiste til Bryne, hadde han blitt «småkjæreste» med Ingrid Dommersnes, som også var Vikebygding. Faren hennes var ikke bonde, men arbeidsbestyrer (for telegrafen) for Rogaland og deler av Sunhordland og Vest-Agder). Som Chester var hun humørfylt og glad i å lese og flink til

å ordlegge seg. De hadde det alltid hyggelig når de var sammen. Når han nå reiste til Bryne, og hun til Flekkejord for å arbeide på telefonsentralen, ble det mye brevskriving i årene som fulgte. Men i sommerferiene klarte Chester alltid å få seg sommerjobb der Ingrid var, så på den måten klarte de å holde i hop. Så da Chester hadde tatt sin eksamen på landsgymnaset og sine 9 måneder i militæret, ble de enige om å gifte seg, før Chester dro til Trondheim og Norges tekniske Høyskole (NTH). Ingrid var imidlertid nå ferdig med sin opplæringstid som telefonoperatør og i fullt arbeid på telegrafen i Haugesund. Hun valgte derfor å vente litt med å dra opp til Trondheim, i håp om at det etter hvert vil ordne seg både med arbeid og husrom, slik at de kunne bo sammen der oppe. Det ordnet seg det og De ble i Trondheim i 3 år. Chester besto eksamen med glans. Hans tittel var nå sivilingeniør med bygningsfag som spesialitet. Hans første jobb ble i Bergen på Vegkontoret i Hordaland. Og her i Bergen kom også deres førstefødte, Bjørg til verden den 5. Juni 1956. At alle hjerter gledet seg, er sikkert, og da den første av deres to sønner, Tor Dagfinn kom to år etter (i 1958), var det jubel i familien igjen! Men da var de på flyttefot igjen, for nå ventet en ny oppgave på han på Hermannsverk i Sogn og Fjordane. Også her ble han i 2 år, for da fristet nye oppgaver på Fylkets veikontor i Bergelandsgata. Som alle vet endte han til slutt som Rogaland fylkes vegsjef med kontor i Tinghuset i Stavanger. Men før han kom så langt hadde han også prøvd hvordan det var å arbeide i hovedstaden noen år. I 6 år var han nemlig overingeniør i Vegdirektorat (i Oslo), før han satte seg i sjefsstolen på Fylkets Vegkontor på Tinghuset i Stavanger. Året var 1971 og han var enda bare 42 år Men fra det tidspunktet ble han og Ingrid enige om å slå seg til ro. Det tredje barnet, sønnen Ivar Chester (f.1968) var nå 2 år, Tor Dagfinn allerede 10 og eldstebarnet Bjørg stor jente på 12. Nå gjaldt det å prioritere familiens behov. Det var for det første et hus de kunne bo i for mange år fremover, slik at ungene kunne få slå seg til ro på den skole de skulle gå på. Det neste var barnehageplass for Ivar Chester, slik at Ingrid kunne få en mulighet til å slå ut håret i yrkeslivet.

Denne gang gikk alt stort sett som de planla, i hvert fall mht hus, og skole. Det ble verre med barnehage. Ingrid måtte derfor bli hjemme et par år inntil Ivar Chester begynte på skolen og etter hvert ble mer i stand til å klare seg selv. Det ble derfor mye halvdags-jobbing og små vakter før hun kunne gå i fullt arbeid igjen. Og fra nå og i årene fremover, lever denne familien mer eller mindre som alle andre familier i Stavanger, som har god økonomi, godt arbeid, hus og hage og hytte på landet! De skiller seg ikke ut på noe vis – de er som folk flest, bortsett fra det faktum at vegsjefen selv er en hyppig gjest i media, både med og uten bilde. Chester var selvsagt en særs travel person i disse årene. Alltid et nytt prosjekt på bordet. Men han trivdes med å ha det sånn! Det er ikke tvil om at årene som vegsjef i Rogaland Fylke var gode år for Chester Danielsen, Oktober 2010 Ingrid, Chester og jeg har oss en kopp kaffe sammen på kafeen på Eldres Hus. Nå har både Chester og Ingrid passert 80 for lengst. De bor ikke lenger i Krokusvegen. For noen få år siden kjøpte de en stor, lettstelt leilighet i Ytre Eiganesveien 15. De bor i 1.etasje og det er lettvint å komme seg til og fra den store Kiwibutikken som ligger like ved. Her handler de stort sett alt de trenger, i hvert fall når det gjelder mat. «Hvordan var det for deg Chester, som alltid var i offentlighetens søkelys – der hvor det skjedde noe bestandig, og der du i så mange år var sjefen, – å gå over i pensjonistenes rekker», spør jeg etter at vi har satt oss godt til rette rundt bordet i den innerste stuen. Det er Ingrid som svarer. «Jeg var egentlig redd for at han skulle bli nedfor og lei seg, når han ikke lenger hadde kontoret å gå til. Han var jo vant til alltid å ha et prosjekt på gang. Det hadde han nok gått og tenkt på sjøl, for før jeg visste ordet av det var han i gang med å skrive en bok! En minnebok om sin far Daniel, som han var så glad i, men som døde så brått. Og så begynte han å male. Med årene har mange bilder funnet sin plass på veggene, både hjemme og hos barn og barnebarn. Men nå tar han det mer med ro. Det er ikke bare, bare når en har passert 80 og vel så det», avslutter Ingrid. Jeg lar henne få siste ordet.

Skuespiller Erik Svendsen var kjent i Stavanger for sitt engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens lesere med artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i mange år ansatt på Rogaland teater. Før det virket han i Bergen og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav også sang boken «Kan du minnes», viser og sanger for eldre.

Følgende juleparafrase sto i Mortepumpen nr. 4 1980. Den gjengis nå til glede for nye lesere.

Vise menn fra Østerland En juleparafrase av skuespiller Erik Svendsen Illustrasjoner: Eva Rønnestad

I alle år som er gått siden Jesu fødsel –1980 år – er det mange, mange mennesker som i ånden har vandret mot Betlehem ved juletider for å være med å tilbe Jesusbarnet. Vi har likesom et eget bilde av stallen i Betlehem, et bilde vi som barn har dannet oss og som står uendret for vårt indre blikk den dag i dag. Vi vandret ut fra vår barndoms stue, der syntes vi at verdens vakreste juletre sto. Herfra vandret vi ut, hit vender vi tilbake, mens det synger inni oss: Deilig er den himmel blå. lyst det er å se derpå hvor de gyldne stjerner blinker hvor de smiler, hvor de vinker oss fra jorden opp til seg. Det ble mange julefeiringer etter disse vår barndoms forjettede julaftener. Og nå synger en annen sang i vårt bryst. Det er likesom noe som knyter der inne når vi nynner: Om Jesusbarnet fortalte mor så mang en aften vi satt der hjemme. vi kan hans bud og hans milde ord, Og vet at aldri vi dem må glemme. Når stjernen skinner, om han oss minner vårt juletre. Jo, visst har vi vandret i ånden mot Betlehem. Hver av oss kan – hvis vi vil – fortelle noe gan-

ske spesielt om det. For vi opplever det ikke alle på samme måte. Men en gang var det noen som ikke vandret i ånden, men virkelig vandret på sine ben, eller red på kameler – i tretti dager og netter: De tre vise menn. Vi vet at de ofret gull, røkelse og myrra til Jesusbarnet. Etter å ha lest Matteus 2. 1-12, vet vi at de kom fra Østerland. Vi hører ingen ting om de var konger. Ser vi derimot på Grundtvigs salme, leser vi der: «Av Saba kom de konger tre.» Beretningen om dronningen av Saba kjenner vi fra 1. Kongebok. Men hvor har Grundtvig det fra at det var tre konger som kom fra Saba. Saba var et oltidsrike i Syd-Arabia som var befolket av sabæere og med en forholdsvis høytstående kultur.

Beretningen i Matteusevangeliet, som antakelig er blitt utformet omkring 100 e.K. skal i følger kildene bygge på en reise som parterkongen Tiridates foretok år 66 e.K. til Rom. Han skulle der hylde Nero. I evangeliets greske tekst er vismennene omtalt som babylonske astrologer. Gavene var de vanlige offergavene til solguden Mitra: Gull, røkelse og myrra. Allerede i Det gamle Testamentet fortelles det om det lys som kongene skulle vandre i: «….. folkeslag skal søke til ditt lys og konger til den glans som er gått opp over deg.» Den mest kjente legenden er den som er oppstått omkring Bileams spådom i 4. Mosebok 24, 17. På denne tid var India delt i tre riker. Nubien, Godelia og Tarsis. Melkior var konge i Nubien. Han hadde struts i hagen sin. Den natten da stjernen viste seg la den to egg og dette var helt uaminnelig. Ut av det ene egget kom der et lam og av det andre en løve. Dette var et varsel om at Frelseren var født. Baltazar var konge i Godelia. Her skjede det at natten stjernen lyste første gang, fødte en kvinne en sønn som straks etter fødselen begynte å snakke. Han fortalte at Frelseren var født. Kaspar regjerte i Tarsis. I hans slottshage vokste det et flere hundre år gammelt tre, som var nesten helt uttørret. Sammen natt som stjernen ble tent ble det friskt og grønt igjen. Fuglene

sang i treets grener og sangen formet seg som en lovsang til Kristusbarnets ære. Etter å ha sett disse undre dro så kongene ut for å lete etter den kongesønnen som skulle frelse verden. Vi vet fra Matteus at de kom til Betlehem og der bar de frem sine gaver. Dette er i korthet legenden om de hellige tre konger og deres reise til den nyfødte jødenes konge. Men i evangeliet fortelles der altså ikke om konger eller om det skulle være tre stykker av dem. «Det kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem.» At det skulle være tre konger kan vi lese om i en del apokryfiske skrifter. Dette var i korthet noen opplysninger om en av de mange legendene. Gruntvig har kalt sin julesalme «De hellige tre konger». Jeg vil ønske leserne en gledelig jul med å sitere et par av versene fra denne skjønne poetiske julefortelling: Vise menn fra Østerland dro i verden ut på stand, for den konge å opplete, for den konge å tilbede som var født i samme stund. Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen; vi har og en ledestjerne og når vi den følger gjerne kommer vi til Jesus Krist.

ver bes e v s r temor! Se, de Tekst: Bente Amundsen. Foto: Torbjørn Håland Søndag 26. september var beboerne ved Slåtthaug sykehjem invitert til åpen gård ved Ørnestein Gårdsbarnehage. Der skulle det være ridning på barnehagens hest Stjerna. De har to hester og ett esel. Grilling av pølser, salg av egenprodusert fiskesuppe av ørret de hadde fisket i Stokkavannet, og selvsagt brus, kaffe og kaker. Styreren i barnehagen, Karen Egebakken, ringte Slåtthaug fjorten dager før og fortalte at eierne av Ørnestein gårdsbarnehage, Margrethe og Kristian Vika, ville spandere tolv gratisturer med helikopter for beboerne på Slåtthaug sykehejm. Dette for å glede de eldre på sykehjemmet, som ligger i nabolaget til barnehagen.

Da vi kom ble det servert kaffe og lapper. Fra venstre: Else Margrethe Øyri, Lilly Lerang og Inger Johanne Seabourn.

Tradisjonene i barnehagen er at 6-åringene som nå har begynt på skolen, men som har gått i barnehagen, blir invitert på helikoptertur. Vi fra Slåtthaug ankom klokken 14 i egen minibuss. Været var strålende og stemningen upåklagelig. Det hele hadde pågått fra klokken tolv og cirka 600 personer hadde vært innom arrangementet. Da vi kom ble vi servert gratis kaffe og lapper med syltetøy mens vi ventet på tur. Helikopteret tok foruten pilot, tre passasjerer på hver tur. En stor mark ved barnehagen, ned mot Stokkavannet, var landingsplass. Beboere med og uten rullator, ja til og med rullestol, tok seg ut på marken og ble behørlig hjulpet inn i helikopteret. Da er det godt med store sterke mannfolk fra sykehjemmets personale som kan dette med å løfte. Inn kom de, noen med store smil, noen litt bekymrede. Alle spente på hvordan dette ville gå. De ble vinket av gårde og etter ti minutter kom de med store smil ned på landingsjorda igjen. Og som de sa; Dette var et eventyr og til og med gratis! For en opplevelse. Bilder ble tatt både fra land og luft. Disse ble hengt opp på sykehjemmet. Og som en av personalet sa; Det var jo kjekt når pårørende kom for å besøke sine at de kunne si, nei de er ikke hjemme, de er på helikoptertur! Så tusen hjertelig takk til eierne av Ørnestein Gårdsbarnehage for en fantastisk opplevelse og vågelig initiativ.

Rullator er ingen hindring for en helikoptertur!

På vegne av alle på Slåtthaug sykehjem Bente Amundsen ativitør

Godt å ha en arm å holde i! Fra venstre: Inger Johanne Seabourn, hjelper Kurt Martin Lilleby og Lilly Levang.

Flittige hender i 25 år Sonja Kristine Tønnessen brenner fortsatt for å hjelpe til der det trenges Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Det finnes mennesker som etter å ha engasjert seg i noe, etter hvert får engasjementet sitt til å bli til en livsstil. Det må jo komme av at man etter hvert ser at dette er en oppgave det ikke er så lett å avslutte. Både ved at man er blitt en del av den og at denne gir resultater. Og at man ønsker å fortsette til beste for de formål som etter hvert dukker opp og som det ikke er like lett å få andre til å overta. Slik skapes et livsverk.

Et slikt livsverk har nå Sonja Kristine Tønnessen skapt ved å være leder for julemessen i Sunde/Kvernevik i over 25 år. Det startet med et engasjement i regi av Skipper Worse- stiftelsen. Men da denne ikke så det mulig å opprettholde dette arbeidet, syntes den da aktive lederen at det var for ille å nedlegge virksomheten. Hun meldte derfor sin egen frivillighet til disposisjon for en fortsettelse. Og dette var årsaken til at det også i år ble arrangert julemesse i Sunde bydel. Gode medarbeidere Men hun har ikke vært alene om arbeidet. Hver tirsdag samles 13 damer i sin beste alder, ivrige til å ta fatt på nye oppgaver, og/eller fullføre allerede påbegynte. På denne tiden er det den årlige julemessen som krever tid og innsats. Når dette kommer på trykk, er den forhåpentlig avviklet med suksess også denne gangen. Mortepumpens utsendte møtte opp på arbeidsmøtet deres tirsdag 19. oktober og fikk se og høre de aktive damenes mening og se deres innsats for å støtte ulike prosjekter til beste for dem som trenger det. Navnet på arbeidsgruppen forteller nettopp det vi fikk se denne dagen, nemlig «Flittige hender», som den heter. Nå vil kanskje noen i Madlamark stusse, for også der finnes det en slik gruppe, som også arbeider under samme navn. Da det ikke var aktuelt å slå

seg sammen til en, ble man enig om å beholde navnet på begge gruppene. Og det var sikkert lurt, for da kan man vel forvente at arbeidet deres når lenger ut med to grupper enn med en, – antar vi. Et Skipper Worse-tiltak til å begynne med Men hvordan startet så dette arbeidet i Sunde bydel, må vi få vite. Og intet er vel mer naturlig enn å rette spørsmålet til Sonja Kristine Tønnessen, som har stått i bresjen for dette i nå 25 år. Og som bedyrer at det ikke hadde vært noen slik arbeidsgruppe, hvis det ikke var samarbeidet og holdningen til oppgavene fra de 12 andre i gruppen. – Vi arbeider i et fellesskap og det har vi gjort helt fra starten av, forteller hun og fortsetter med å gi litt bakgrunn for det som opprinnelig startet som et «Skipper Worse» foretak, men som nå fungerer uten annen binding enn medlemmene som sammen brenner for å hjelpe til der hvor det trenges. Hun forteller imidlertid at arbeidet egentlig begynte ved at barna deres spilte i skolekorps. Og for at korpset skulle kunne skaffe seg instrumenter, ble det holdt julemesse hvert år. –Vi startet vel det vi kan kalle en «foreldreforening», som da arbeidet for dette formålet. Senere fikk jeg en forespørsel da det i Sunde bydel skulle startes opp et senter i regi av Skipper Worse i Kvernevik bydelshus. Og da dette ikke «krevde» mer arbeid enn en dag i uken, passet det meg godt. Og jeg syntes det hørtes interessant ut. Derfor sa jeg ja. Dette var da i 1994, forteller hun. Videre sier hun at da Skipper Worse-stiftelsen trakk seg ut, ble hun spurt om å fortsette med kursvirksomhet gjennom AUF, i tillegg til en gruppe for eldre som hun «kurset» i såkalt «fri

forming». I den nåværende gruppen er det stor spredning i alderen, forstår vi, idet den eldste er 80 og den yngste er i førtiårene. Dette må jo også bety at aldersforskjell ikke er til hinder for at man sammen kan gjøre gode gjerninger til beste for våre medmennesker.

Sonja Kristine Tønnessen.

Arbeider kun for julemessen – Er dette en innsats som bare gjøres med henblikk på den kommende julemessen? spør vi selv om vi innledningsvis har fortalt at de møtes hver tirsdag gjennom hele året fra klokka 10 til 13. (Dette bare for å gjenta den glød og samhold som finnes i denne arbeidsgruppen.) På spørsmålet om hva inntektene til messen går til, svarer hun kort og kontant: – Til et godt formål!! Vi får henne imidlertid til å konkretisere hva hun legger i uttrykket «et godt formål», og da sier hun i uprioritert rekkefølge; – vi har støttet kreftsaken, gitt penger til Bolivia og nå de siste årene har vi arbeidet for sykehjemmene her i vårt område.

En matøkt må til i løpet av de to timene hver tirsdag.

Litt av produktene som var klar til messesalg.

Arbeider sammen hele året Arbeidsgruppen holder sammen hele året. Men det er julemessen som er hovedprosjektet. Hun sier videre at litt sosialt samvær praktiserer de enkelte ganger ved å være sammen som en venninneflokk, gjerne med et felles hyttebesøk før sommeren. Ellers ikke noe mer, før de igjen samles til felles dyst når høsten stunder til og julemessen «vinker» i det fjerne. Det er altså denne som det hele i grunnen dreier seg om, lørdag 13. november forstår vi. Hun nevner beskjeden i en bisetning at det må bli den dagen, da hun ellers også er engasjert i tilsvarende arbeid den 20. november for «Redd barna». (Tenkte vi det ikke?)

kommune arrangerer. Kommunen sørger da for innkjøp av materialer som trengs til dette. – Har dere planer om å fortsette med dette tiltaket, slik at det også kan forventes julemesse neste år?

Stor interesse for messen – Hvordan er tilslutningen til messen, synes du? – Den må jeg si er meget god. Men den dreier seg jo om kun en lørdag hvor alt skjer. Og det vet vårt område om. Så derfor er det folksomt når messen går av stabelen, sier hun med et smil og håper at tilslutningen i år blir like stor som tidligere år. Og når dette leses har hun nok fått utløst spenningen angående oppslutningen også dette året, får vi tro. Men stedet, hvor messen holdes, har vi ikke nevnt. Tønnessen forteller at det er i Sunde- og Kvernevik bydelshus de holder til. Dette får de låne av Stavanger kommune og betaler derved ikke noe leie for de to dagene som må til for opprigging, nedrigging og selve gjennomføringen. Samtidig står hun for et juleverksted for barn som Stavanger

– Det kan jeg faktisk ikke si noe om på dette tidspunkt. Vi har fått beskjed om at store deler av dette området skal rives til neste år. Så hvordan det da blir med denne tradisjonen, vet vi ingenting om enda. Men vi fortsetter selvsagt arbeidet inntil vi får nærmere beskjed om hvordan dette blir i 2011. Det betyr også at det er ikke bare når vi er her på den ukentlige dagen at det arbeides. Vi holder på med dette også når vi er hjemme og så kommer vi hit med det vi har laget når vi møtes på tirsdagssamlingen. Så dette er ikke bare et foretak på en bestemt dag. Vi driver også en slags «hjemmeproduksjon» gjennom hele uken. Et fantastisk team Helt til slutt i samtalen med Sonja Kristine Tønnessen ber hun igjen om å få understreke den flotte arbeidsgjengen som utgjør gruppen «Flittige hender». Og da må vi selvsagt ta med navnene også på de andre 12, nemlig: Marie Fjellstad, Dagny Haraldseide, Gudrun Haaverstein, Berit Kalvik, Mia Larsen, Anna Pettersen Aalie, Ingelin Sundstrøm, Borghild Thorsen, Anne Lise Berven Hansen, Hildur Eikje, Gudny Helle Torsteinbø, Berit O. Lund, – og altså da den trettende, Sonja Kristine Tønnessen.

På streiftog i Østen – 3 THAILAND – smilets land Tekst og foto: Gerd Borgenvik

Beliggenhet: Sørøst-Asia Hovedstad: Bangkok Innbyggere: ca. 66 millioner

For alle som har besøkt dette vakre landet, har det vært vondt å lese om urolighetene der. Kong Rama IX Bhuminol har styrt landet siden 1946 og er den som har regjert lengst av alle verdens monarker. Han er høyt respektert og elsket av befolkningen, men i senere tid har det ulmet under overflaten, og det er ikke godt å spå om framtiden til «smilets land». Smilet møtte oss allerede på flyplassen og fulgte oss til hotellet, hvor vi ble tatt imot av en thaiskjønnhet i fotsid silkedrakt. Deretter ble vi fulgt til rommet i 7. etasje av en smilende heisfører, og slik fortsatte det. Vi kjente faktisk at det gjorde noe med oss. Det var kvelende hett, men stor var både forbauselsen og gleden da vi fant et innbydende svømmebasseng like utenfor døra, på taket av nabobygget.

Kong Bhuminol er en avholdt monark.

Etter en forfriskende dukkert og en lengre middagslur dro vi av sted i drosje til den lutherske kirken for bl.a. å hilse på prestestudentene, som min mann skulle forelese for de neste to ukene.

koret som sang. Det var strengemusikk og dans foran alterringen, og i et hjørne lekte barna av hjertens lyst så lenge gudstjenesten varte.

I Bangkok er det varmt året rundt, og kirken består av et tak som blir holdt oppe av stolper i hjørnene. Den var ellers utstyrt som kirker flest, bortsett fra fuglene som kretset kvitrende rundt lampene og blandet sine stemmer med

EN DAG I BANGKOK. På forhånd hadde jeg hørt rykter om det store tempelområdet. En dag tok jeg mot til meg og la i vei på egen hånd, men hadde jeg visst hva som ventet meg, ville jeg nok ha betenkt meg.

Et lite sjarmtroll fra Thailand.

Dagen startet med at jeg ble vinket inn i en piratdrosje. Jeg oppdaget snart at vi kjørte i gal retning, men mine protester hadde ingen innvirkning på sjåføren. Han stanset til slutt i et trangt smug bak et stort hotell, der ikke en sjel var å se. Jeg tok sjansen og smatt ut av bilen. I det samme kom en ansatt i uniform ut av en dør, og det var nok til å få sjåføren til å tråkke på gassen og forsvinne. Vakten forklarte meg veien til utgangspunktet for sightseeingen, og lettelsen var stor da jeg endelig satt i minibussen sammen med guide og sjåfør. Så var det å stange seg gjennom den tette trafikken. Det gikk sakte, men til gjengjeld fikk jeg sett en stor del av Bangkok by. Da vi langt om lenge nådde fram til tempelområdet, var mesteparten av dagen gått. Guiden hadde det travelt, og jeg hadde min fulle hyre med å henge på. Det var gullforgylte pagoder, gullbuddhaer og en liggende, gullforgylt gudinne – «The sleeping beauty», som målte 48 meter og måtte ha et helt tempel for seg selv! I Marmortemplet var alteret av det pureste gull, og portretter av kongen prydet veggene. Mellom templer og pagoder var det kunstige innsjøer med karpefisk i mange farger. «Not allowed to eat,» forklarte guiden, og jeg kan heller ikke si at jeg var særlig fristet. Tilbaketuren ble en prøvelse. Vi stod stille mer enn vi kjørte, innhyllet i eksos. Da vi kom til hovedgata i Bankok, Sukhumvit, orket jeg ikke

Templene i Thailand imponerer.

mer. Jeg husket at hotellet lå i samme gate, og med et vått lommetørkle foran munnen la jeg ut på den lange marsjen. Mine medvandrere på fortauet var noen av Bangkoks utallige skabbete løshunder som dukker fram etter mørkets frambrudd, men heldigvis var de mer interessert i matrestene fra gatekjøkkenene enn i meg. På hotellrommet fant jeg en engstelig ektemann (dette var før mobiltelefonens tid), og en ting var jeg sikker på. Aldri mer på tur alene i Bangkoks jungel! NÅDEHJEMMET. En dag var jeg så heldig å få besøke Nådehjemmet der de tar imot unge jenter som blir gravide i storbyen. Det er for eldrene som sender dem av sted så de kan få seg jobb og tjene penger til familien. Men jobber er vanskelig å oppdrive, og så ender det ofte opp i prostitusjon, noe som igjen fører til at de blir utstøtt av familien. På Nådehjemmet får de være til de kan klare seg selv, eller i beste fall bli forsonet med familien. Det skjer oftest når besteforeldrene

Arkiteturen er unik.

blir konfrontert med den nyfødte. Å avvise et barnebarn er ikke lett! Blant jentene var det også en som var sterkt handikappet. Barnet døde ved fødselen, men moren ble tatt godt vare på av de ansatte ved hjemmet, og hun strålte av glede over å få være et sted der hun ble behandlet med respekt og kjærlighet. TIL UBON. Etter to uker i Bangkok tok vi toget til Ubon i nordøst, en reise på ti timer, men det var nok av underholdning om bord. På begge sider var vi omgitt av endeløse rismarker, og bøfler med spisse horn veltet seg i gjørmevann mens de ventet på å bli spent for plogen. Ved endestasjonen ble vi møtt av misjonær Morten Sandland, som nettopp hadde flyttet inn i nytt hus med kone og to barn i et område okkupert av villhunder. De hadde klart å temme lederen, og denne var nå satt til å vokte de nyinnflyttede, en oppgave den skjøttet med stor nidkjærhet!

Neste morgen ble vi plukket opp på hotellet, og sammen kjørte vi ut til en liten landsby, der det skulle være gudstjeneste. «Kirken» bestod av et langbord der menigheten satt med beina i kryss. Stekende varmt var det også under blikktaket, så gudstjenesten ble en sann prøvelse. Da hadde barna det langt bedre, for de holdt til i hengekøyer under noen skyggefulle trær like i nærheten. MEKONGELVA. Fra landsbyen gikk veien videre til den mektige Mekongelva som danner grensen mot Laos. På fjellveggen ved elvebredden var det klippemalerier som sies å være over 3000 år gamle, bl.a. bilde av en stor fisk. Vår venn misjonæren forklarte at det var en kjempefisk som kunne bli tre – fire meter lang og veie opptil 1000 kilo. «Kattefisken» – som den kalles, er fredet, men det hender at den fortsatt blir fanget og servert på restaurantene som ligger langsmed elva.

Bungalowen ved Siambukta.

Vi var litt spent da vi skulle innta middagen på et av disse stedene, men måltidet bestod av vanlig thaimat. På hjemveien var vi innom et internat for skolebarn. Det var barn av fattige bønder, og betalingen bestod av en sekk ris om året. Det var mange som ikke klarte å skaffe til veie det engang, men ingen ble utvist av den grunn. Barna hjalp også til så godt de kunne. De dyrket grønnsaker og holdt høns. «Bøndene har forresten fått det mye bedre etter at vi startet bøffelbanken,» forklarte Espen.»Bøndene får låne en bøffel, men de må forplikte seg til å levere en kalv til banken, slik at antallet blir opprettholdt.» KONGEJUBILEUM. Om kvelden smalt det plutselig i parken utenfor hotellet. Vi løp til vinduet, og et praktfullt fyrverkeri viste seg på himmelen. Verten forklarte at det var til ære for kong Bhuminol, som hadde styrt landet i 50 år.

Resten av kvelden satt vi foran tv- apparatet og fulgte med på festlighetene i Bangkok. Opplyste djunker kjørte rundt på kanalen, fyrverkeriet overgikk alt vi tidligere hadde sett, og representanter for folket bar fram pagodeliknende gaver til kongen. Disse skulle siden plasseres rundt om i templene. Ingen tvil om at kongen var en elsket og respektert monark. EN FERIE MED BRÅ SLUTT. Nå gjenstod to uker av oppholdet vårt i Thailand, og disse skulle tilbringes på et nyåpnet feriested ved Siambukta. En skranglebuss med griser og høns på taket fraktet oss langs kysten til badebyen Hua Hin. Der stod bestyrerparet Mike og Susie med sine to barn og tok imot oss. Turen gikk videre i lastebil langs et smalt kjerrespor gjennom et stadig ødere område. Vi var de første gjestene på stedet, og Mike beklaget at ikke alt var helt ferdig. Kjøkken og spisesal befant seg fortsatt på papiret, men mid-

En koselig gjest.

dagen ville bli brakt oss daglig med moped fra et gatekjøkken i nærheten.

Jeg bøyde meg og tok opp en stein. Dermed tok lederen sats og beit meg i leggen.

Vel, ettersom vi var vant med langt mer primitive forhold enn dette, var det ingen grunn til å klage, og bungalowen lå idyllisk til like ved stranda. Kakerlakker var vi vant med fra våre år på Madagaskar, men for sikkerhets skyld fikk vi Mike til å gå en runde med insektsprøyta.

Mike tok hendelsen svært alvorlig, ettersom det var mye hundegalskap i området, og dermed bar det i vei til nærmeste hospital for å få rabiessprøyte. Sykepleieren snakket bra engelsk, og vi ble gode venner. Etter tredje og siste besøk, smilte hun og sa: «Hope to see you again!» Jeg kan ikke medgi at jeg delte dette håpet med henne, men det kunne jeg jo ikke si. Oppholdet nærmet seg slutten, og en dag fikk vi et uventet og uønsket besøk. Jeg stod utenfor bungalowen da en lang, grønn slange rundet hushjørnet på vei mot inngangsdøra. Siden jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med den uventede gjesten, tilkalte jeg vaktmesteren. Han fanget den med en kjepp og fikk den opp i ei bøtte, hvorpå han snudde seg mot meg og sa: «Very dangerous.»

Dagen etter ikledde vi oss badeklær og vasset utover. Vi gikk og vi gikk inntil vannet rakk oss til midjen. Da gav vi opp. Det var bra, for siden fikk vi vite at havet utenfor ikke var helt fritt for hai. Mike forsikret oss om at det skulle komme badeanlegg på land, men det ville neppe vi få noen glede av. Vi fikk heller prøve å fokusere på det positive og glede oss over de svale kveldene med måneskinn som glitret i bølgene. Dessuten var sandstranda fin til lange spaserturer, men da hadde vi ikke regnet med en flokk villhunder som holdt til i en palmelund like ved, og disse var langt fra så fredelige som de skabbete beistene i Bangkok. En ettermiddag jeg var på vei til gatekjøkkenet for å proviantere leskedrikk, kom flokken mot meg med en knurrende leder i spissen. Jeg snudde meg forsiktig og tok fatt på retretten med flokken i hælene. Da lederen ble for nærgående, gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort.

Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Vi pakket sakene våre i en fart og gav Mike beskjed om at vi aktet å dra tilbake til hotellet i Bangkok. Heldigvis var han forståelsesfull, og vi skiltes som venner. De siste dagene tilbrakte vi i trygge omgivelser, og som et punktum for oppholdet i Thailand fikk vi med oss en festlig sankthans-samling hos Eivind Hauglid med familie. Han var på den tiden leder av misjonsarbeidet i Thailand og hadde vært med på å legge alt til rette for oss under et opphold med mange og spennende opplevelser.

• Brent barn søker ilden. (Cordella Edvardson-1929 – Svensk forfatter. • Jo mer omfattende vår erfaring er, desto dypere er vår toleranse. (J. M. Gibson)

IV Vi er kommet fram til siste nummer av årets enquete og ser litt tilbake på det vi har lansert som visdomsord og vers i de tre foregående nummer, fra de to flippoverkalenderne fra Hermon forlag, og fra andre kilder om emnene «Alder, aldring og alderdom» og om «Ekteskap». Da gjenstår det vel bare å hente noen godord om «Erfaringer» som vi har gjort gjennom livet så langt. Våre erfaringer kan være av mange: Noen gode, andre dårlige, noen dyrekjøpte, andre kanskje «lettkjøpte». Og noen som kan komme vel med senere i livet. Men før vi tar en titt på disse, så la oss gi litt trøst til dem som måtte oppleve at det du selv står for, og gir dine meninger tilkjenne overfor andre, kanskje ikke er like populært hos dine nærmeste, venner, kolleger –, så la oss ta med innledingsvis et råd fra Karsten Isachsen igjen, nemlig: – Hvis du våger å være litt synlig, så vil kanskje noen forlate deg. Men de som blir igjen, er verdt alle som gikk!!

• De fleste mennesker er rekonvalesenter etter sine dårlige erfaringer. (Ernst R. Hauscka-1926- tysk bibliotekar og afroistiker. • Erfaring er ikke hva som hender oss, men hva vi gjør med det som hender oss. (Aldous Huxley-1804-1963-engelsk forfatter) • Erfaring er alle vitenskapers mor. (Muhammed-580-632-arabisk profet og religionsstifter.) • Det er ikke tornene som stikker deg. Det er du som stikker deg på tornene.(Afrikansk ordspråk.) • Erfaringen er det man har igjen når man har mistet alt annet.(Alois Schønhuber) • Erfarenhet er å gjenkjenne en feil når du gjør den på nytt.(Ukjent) • Erfaring er bare det navnet alle mennesker gir sine feiltrinn.(Oscar Wilde-1854-1900irsk-engelsk forfatter.) • Jeg gir ikke mye for en mann som ikke er klokere i dag enn han var i går.(Abraham Lincoln-1809-1865-amerikansk president.)

Så over til våre erfaringer gjennom et langt liv, både med alvor og munterhet, uttalt av personer som på en eller annen måte har satt spor etter seg i livet.:

• Hver dag som går gjør oss rikere på erfarenhet og fattigere på tid til å bruke den til noe godt.(Veiko Koskenniemi-1885-1962-finsk forfatter.)

• Erfaring er en god lærer, men den sender noen fryktelige regninger. (Minna Antrim-1861-1901 amerikansk forfatter.)

Dermed takker redaksjonen for seg når det gjelder formidling av noen visdomsord og vers, som ved gjentakelse etter hvert vil gjøre at de fleste av oss innrømmer å ha kjent seg igjen på et eller annet utsagn i de presentasjoner vi har gitt gjennom denne enqueten i 2010.

• Så synd at erfaringen kommer først når man er så gammel at kreftene svikter.

Barndomsminnene fra Stavanger, nå i bokform Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Vi har nevnt det tidligere, at Hans-Jakob Andreassens barndomsminner fra Stavanger på slutten av 1930 tallet, med tiden ville foreligge i bokform. I alle fire nummer av Mortepumpen i 2009, gjenga vi noen av hans minner. Og vi har lovet våre lesere å underrette om hvis, eventuelt når, boken ville foreligge. Nå gjør den det. Lørdag 30. oktober var forfatteren på plass i Notabene-butikken i Søregaten, og lanserte boken, som han har kalt «Mitt kjære Stavanger». For å gjenta hans egen informasjon om hva boken handler om, forteller han at han har jobbet med denne ut fra fortellinger om tilværelsen i byen på slutten av 30- og begynnelsen av 40-tallet. Nå er den altså en realitet. Men hvis noen oppfatter dette som «snikreklame», – ja så er det kanskje det. Men vi lovet våre lesere i første nummer av MP i 2009, at vi skulle holde dere underrettet om når/hvis boken kom. Det er altså det vi gjør. For å være litt «tilbakeholdne», nevner vi ikke prisen. Men i vår første presentasjon av Andreassen antydet han selv at den kom til å ligge på rundt kr. 300 ????? Så pass synes vi å skylde våre lesere å nevne. Ikke sant?

Vi var tilstede ved lanseringen den 30. oktober. Der fikk vi både se og hilse på forfatteren, som altså ble født i Porsgrunn i 1928, men flyttet til Stavanger og gikk på Våland skole, senere også St. Svithun skole i 1947, da han tok artiumeksamen der. Han har magistergrad i pedagogikk, vært universitetslektor og har vært pensjonist siden 1994. Og så har han altså tidligere skrevet bok fra sin tid i Porsgrunn. Og den boken har han kalt: «Mitt kjære Porsgrunn». Den kom ut i 1999. Vi har spurt ham om han var tilfreds med artiklene i Mortepumpen og hva det betød for ham å minnes og fortelle om det som har fått bokens tittel, «Mitt kjære Stavanger». Og da svarer han slik: – Jeg ble jo veldig glad for at redaksjonen i Mortepumpen var interessert i å bringe mine minner fra byen via det utmerkede bladet det er. Jeg forstår at dette er et kommunalt tiltak og jeg er imponert over kvaliteten som «trykksak» og den bredde i innhold som finnes der. Jeg er altså en utflyttet Stavangerborger, (vet jo at jeg ikke kan kalles «siddis»), men føler meg likevel som en. Jeg har også inntrykk av at leserne har satt pris på de glimtene som ble valgt og håper at de «ekte» siddisene kjente seg igjen i de avsnitt redaksjonen hadde valgt. Så vil jeg takke for at jeg på denne måten fikk «komme til orde» og samtidig minne meg selv om den rike og også lærerike tiden jeg fikk gjennom årene i Stavanger. Jeg hilser også alle dere som leser bladet og håper at dere setter like stor pris på byen sin slik jeg opplevde den. Med hilsen fra Tønsberg, der jeg nå bor Hans-Jakob Andreassen

TRO OG TANKE

JUL I MONG YAN CHURCH Av: Gerd Borgenvik

Den som snakker om aktivitetsnivået i Norge før jul, har nok aldri satt sine ben i en kinesisk barnehage. Der er det et tempo som kan ta pusten fra noen hver. Her eksisterer det ikke noen åtte timers dag for lærerne, eller krav om færre barn i gruppen. Åtte lærere og en styrer har daglig ansvar for 160 barn fra tre til seks år. Selv fikk jeg æren av å være bestemor i barnehagen og kunne komme og gå som jeg ville, noe jeg satte stor pris på.

Det nærmer seg jul i Hong Kong Nede i sentrum er trær og busker pyntet med tusener av lys. I varehusene er Santa Claus på plass, og tonene fra White Christmas strømmer ut fra utallige høytalere.

I etasjen under vår leilighet er det full aktivitet fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen. Det er barnehagebarna som øver på programmet de skal framføre på den store juleforestillingen i kirken.

På førjulsinspeksjonen ble jeg som alltid imponert over den effektiviteten, disiplin og orden som hersket over alt. På lekerommet stod 160 plastikkbager ferdigpakket med julegodt til barna, og draktene som de skulle bruke i julespillet, hang ferdig på hengere. Styreren hadde brodert store silkekrager dekorert med bitte små perler og paljetter i mange farger, og da jeg spurte når hun hadde fått tid til det, svarte hun som den selvfølgeligste ting av verden: «In the night.» Hun visste ikke hvor mange timer hun hadde brukt på arbeidet, for her var det ingen som tenkte på overtid og ekstrabetaling.

Programmet for barna er beinhardt. Vanlig barnehage til klokka 14, deretter øving til skuespillet, og til slutt generalprøve med videoopptak. Slik går det i ett helt fram til klokka 18, og enda er det ikke en sur mine å se! «Men de må da bli trette, de er jo så små,» bemerker jeg. «Oh no, they had a little nap in the afternoon,» er svaret jeg får. Endelig er den store dagen der! Kirken med sidesal er smekkfull av spente familiemedlemmer. Det hele begynner på kinesisk vis med tale av presten, før styreren i barnehagen ønsker velkommen. Samtidig stiger summingen i forsamlingen. Forventningen er til å ta og føle på. Og så er det hele i gang: Stallen med store pappfigurer av Maria, Josef og barnet, og på alteret står husene i Betlehem på rekke og rad. Til høyre for alteret finner vi englekoret i hvite silkekjoler, gullbelter og glitter i håret. Fire av englene med stjerner i hendene og som framfører en grasiøs engledans, før hyrdene

entrer scenen med saueflokken sin: gule silkelam med hvite krager, hengeører og små halestumper som de vifter ivrig med. De blir klappet kjærlig på ryggen av hyrdene som går rundt i flokken med alvorlige ansikter og med lange staver i hendene.

te kragene, samt en hodepynt så flott at den ikke kan beskrives.

En av englene forkynner budskapet om frelseren som er født i Davids by, noe som blir akkompagnert av fløyter og trommer, alt med militær presisjon.

Flertallet av barna kommer fra buddhistiske hjem, men foreldrene har ingen betenkeligheter med å sende dem til den lutherske barnehagen, ettersom den har svært godt ry på seg i Hong Kong.

Forestillingen avsluttes med et danseopptrinn, guttene i blått og jentene i rosa tyll og de før nevn-

Til slutt kommer alle de små skuespillerne sammen med lærerne fram på scenen og får sin velfortjente applaus, og vi norske er en stor opplevelse rikere.

Og her sitter foreldre, besteforeldre og søsken og lytter andektig til englebudskapet, de fleste for aller første gang: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Kristus, Herren» – mens resten av englekoret stemmer i: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.» Med disse ordene kan også vi gå julen i møte med håp, takk og glede i hjertet. Velsignet jul!

KAPITTEL 10 Tekst og foto: Gerd Borgenvik

Årets bokfestival Kapittel 10, den sekstende i rekken av liknende festivaler, startet onsdag 22. september med visning av Vibeke Løkkebergs dokumentar «GAZAS TÅRER» – fra Israels bombing av Gaza i desember 2008 og januar 2009. Det ble en sterk opplevelse, ikke minst å høre historiene gjenfortalt av tre barn som var gjennomgangsskikkelser i filmen. Hvilke minner vil de bære med seg gjennom livet? Det var rystende! Publikum satt i ro helt til lyset kom på, og forlot salen i stillhet. Samme hvilken side en inntar i striden mellom Palestina og Israel, er dette en skildring som må gjøre inntrykk på absolutt alle. Tema for årets bokfestival var HUKOMMELSE, og ettersom jeg ville vite litt mer om hva det hele gikk ut på, hadde jeg tatt sikte på neste programpost: «Hva er hukommelse», ved forfatter og forsker Pål Johan Karlsen. Slik gikk det dessverre ikke, for da «GAZAS TÅRER» sluttet, var det for sent. Det viste seg at programmene overlappet hverandre.

Vel, tenkte jeg. Så får jeg gå og høre de tre forfatterne Klausgård, Solstad og Langeland samtale om PÅ SPORET AV HUKOMMELSEN, basert på den franske filosofen Prousts livsverk – «På sporet av den tapte tid». Det kunne umulig være stor interesse for en så vanskelig tilgjengelig forfatter. Men der tok jeg feil. Da jeg henvendte meg til informasjonen, fikk jeg vite at samtlige 400 billetter var som blåst bort! Det samme var tilfelle dagen etter da historien om Olav H. Hauge ble vist på lerretet, poeten som levde et ensomt og isolert liv, og med store psykiske problemer. Kinosalen var fylt til siste plass! Fredag var det Tove Nilsens tur til å snakke om og lese fra sin selvbiografiske roman «Nede i himmelen», og da var det at aha-opplevelsen kom. Det er tydelig en trend i tiden å skrive tilbakeskuende romaner med minner fra eget liv. Karl Ove Knausgård er ikke alene om det. Hoem skrev sin mors og fars historie, og forfattere som

Lars Saabye Christensen, Per Petterson, Roy Jacobsen, Henrik Langeland og andre med dem, er inne på det samme. De er alle opptatt av å minnes. Tove Nilsen fører oss tilbake til Bøler på 1950 og 1960 tallet, en oppvekst som ble beskrevet i «Skyskraperengler», «Skyskrapersommer» og «G for Goggen», bøker som jeg kjente meg igjen i siden jeg har samme oppvekstbakgrunn som forfatteren. Ellers var det litt for enhver smak. Det var ikke lett å velge. Forfattere og forskere var kommet fra inn- og utland for å samtale og lese fra sine bøker. Russisk litteratur var godt representert, flere av våre lokale forfattere var med samt Stavangers fribyforfatter Manal Al Sheikh, og selv Aslak Sira Myhre hadde klart å rive seg løs fra Litteraturhuset i Oslo og gjeste hjemlige trakter med sin essaysamling «Herskap og tjenere». Det er klart at på en slik bokfestival er det ikke mulig å få med seg alt. En må nøye seg med smakebiter. Aldri har

«Tove Nilsen (til v.) presenterer sin nye bok, NEDE I HIMMELEN.»

tilbudet vært så rikholdig, og aldri har det vært så mange mennesker med på en bokfestival i Stavanger. Positivt var det også at så mange skoleklasser var invitert til å delta. Noen innvendinger må jeg likevel få lov til å komme med. For det første at programpostene overlappet hverandre, slik at en opplevde å gå glipp av ting som en gjerne ville være med på.

På meg virket det hele litt hesblesende, men så er vel heller ikke festivalen lagt opp med tanke på dem som har nådd støvets alder, selv om det kanskje er først nå vi har tid og anledning til å fordype oss i litteraturen! Men alt i alt var bokfestvalen en stor suksess. Festivalsjef Eirik Bøe med hjelpere fortjener en stor takk for arrangementet, og det er mange som allerede ser i spenning fram mot Kapittel 2011!

Et minne om Domkirkens guttekor, – 42 år tilbake i tid Rolf Østbø, 54 år, ser tilbake på et av sitt livs store opplevelser Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen. Illustrasjon: Art Collection Det var til dels stor ståhei i oktober omkring faren ved at Domkirkens guttekor sto i fare for å bli nedlagt. Som vel noen husker hadde det sin grunn i instruksen til den nye domkantoren Rolf Østbø minnes sin hvor det heter at han første utenlandstur i skal ha ansvaret for 1968, i forbindelse med to av kirkens kor. Et Stavanger Domkors av dem var altså gut40-års jubileumstur til tekoret hvor kantoNederland. ren ikke fant kvaliteten på det daværende koret, høy nok. De forrige dirigentene hadde også skaffet kirken andre kor, slik at dette da «kolliderte» med paragrafen om kun to kor. Vel, saken er nå forhåpentlig bragt til en løsning. Men dette forspillet ble notert hos mange tidligere guttesangere. Og en av disse, som guttekoret har betydd uendelig mye for, gikk tilbake i minneboken og sendte oss en del inntrykk som fremdeles levde i hans nå 54 årige sinn. Det som gjorde mest inntrykk var hans opplevelse 42 år tilbake, da koret markerte sitt 40 års jubileum med konserter i henholdsvis Amsterdam og Rotterdam. Vi har tatt kontakt med ham og fått ham til å fortelle litt om hva som gjorde slikt inntrykk på den unge sangeren. Et inntrykk som ble forsterket i forbindelse med fjorårets situasjon som da truet korets fortsatte eksistens. Til Nederland med 40 års jubileum Han forteller at hjemme hos sine foreldre fikk han i et fotoalbum se et bilde av en forvent-

ningsfull 12-åring som da sto foran sin jubileumsreise med Stavanger Domkor (som det het den gangen) til Nederland som et ledd i korets jubileum. Det skulle holdes fire konserter der, i henholdsvis Westerkerk i Amsterdam, Breedpleinkerk i Rotterdam, i Den norske sjømannskirken der samt et konsertopptak for Hilversum Radio. Han ser seg selv i dette albumet, forventningsfull før avreisen med det store skipet Black Prince, med avgang fra Kristiansand som da gikk i fergetrafikk til og fra Amsterdam. Betenkt over hva de nærmeste dagene ville bringe. – Korets ledelse hadde på forhånd delt oss inn i grupper på fem med en voksen leder for hver gruppe. Den gruppen jeg ble med i fikk «tante Gudrun» som var mor til en av guttene i koret. Hun skulle ha ansvaret for at vi både kom til måltider og konserter, i rett tid og med korkappene klare for konsert, forteller han og fortsetter: – Men for et fantastisk menneske hun var. Jeg følte jeg trengte hjelp til alt. Og i tillegg så lengtet jeg hjem. Men hun trøstet og ble en slags reservemor for oss alle i den gruppen. Blant annet lå det rene strømper og rent undertøy ved siden av hver seng, hver morgen. Leser hun dette, så takk ennå en gang, tante Gudrun. Møte med en ny kultur Videre forteller han om sitt første møte med «hippiene» den gangen, – Denne «kulturen» gjorde et sterkt inntrykk på meg, sier han videre, og legger til at – hippiebevegelsen hadde et ordspråk som oversatt lyder slik: «Døm ikke en bok ut fra forsiden». Den må først leses.» Med dette vil han si at inntrykket av de nevnte fremtoningene var meget positivt for småsangerne fra Stavanger.

Og han forteller videre: – Vi ble innkvartert på et «hotell» ved navn «Studenten hotell Cok», en gammel trebygning som nok hadde sett sine beste dager med trange trapper i det uendelige mellom etasjene. Måltidene ble inntatt i hotellets «bar» hvor vi ble servert maten vår og ble trollbundet av bartenderen ved disken som verdensvant behandlet sine tappekraner for alskens drikkevarer, inkludert Coca-cola og 7 Up i literflasker av glass. De var tunge, men jeg kjøpte med meg en av hver som jeg tok med meg hjem til Buøy, sier han med et smil.Videre minnes han at koret også hadde med seg domprost Christian Svanholm og komponisten Egil Hovland, sangerinnen Marit Storækre og reiseleder, sammen med korets formann, var lektor Kjølv Egeland, som da hadde sin sønn Jan i koret blant sopransangerne. Sistnevnte har i sammenhenger med guttekoret omtalt seg selv som «Jan Sopran». – Jeg husker også konsertopptaket for Hilversum radio, med Marit Storækre som solist og komponisten Egil Hovland på orgel. Også det var en stor opplevelse, forteller Østbø. Applaus i kirkene Andre opplevelser som sitter fast i Rolf Østbøs minne er forbauselsen over at publikum klappet i kirkene der. Under en øvelse kom kirketjeneren inn i kirken med sykkel og plasserte den bak alteret. Noe uvant for en «pietistisk» ung kirkesanger. Men det mest oppsiktsvekkende var at da vi startet konserten i Westerkerk, begynte samtidig kirkeklokkene å kime. Det var nemlig en daglig foreteelse at kl. 19 hver kveld kimet Westerkerk-klokken fram til kl. 20. Kimingen kunne ikke avbrytes da den var automatisert fra en sentral i Amsterdam. Vi kom oss vel gjennom konserten da vi etter hvert ble fortrolig med «akkompagnementet». Symbolsk nok stanset kimingen like før vi skulle avslutte med vårt siste nummer, en flott komposisjon av Knut Nystedt, som hadde som tittel: «Peace, I leave with you» (Fred etterlater jeg dere) Også besøket i Rijksmuseet i Amsterdam har festet seg i minnet til Østbø. Der ble han konfrontert med Rembrandts 300 gamle maleri «Nattevakten». Egentlig hadde kunstneren gitt

Jubileumskonserten i Stavanger Domkirke før avreisen til Nederland. Dirigent er domorganist Lars Mæland.

maleriet navnet «Kaptein Frans Banning Cocq og løytnant Willem van Ruytenburgs kompani gjør seg klare til å marsjere». Men dette ble vel en for lang tittel, slik at det korte navnet «Nattevakten» er vel det de fleste kjenner som et av Rembrants kunstverk. Østbø har en historie som hefter med maleriet, som omtales i samme kategori som «Mona Lisa»: Opprinnelig var maleriet 500 x 387 cm stort. Men da det ble flyttet til Rådhuset i Amsterdam i 1715, ble lerret beskåret for å få plass mellom to dører. – Det er vel unødvendig å nevne at dette ble beklaget i alle år siden. «Klompen» – Har du ennå et minne som sitter igjen, som ikke er nevnt? Spør vi. – Vi brukte også en dag i fiskerlandsbyen Volendam. Der fikk jeg for første gang se landets tradisjonelle skotøy, kalt for «klompen», eller tresko, som vi sier her hjemme. Det er forståelig at de nesten ikke bruker dette lenger i praksis. For noe så upraktisk og knallhardt skotøy skal du lete lenge etter. Riktignok er vindmøllene så vakre når de er malt på disse «klompene». Men siden de er like typiske i Nederland, som bunad, elg og Telemarkski er for nordmenn, kjøpte jeg et par ørsmå «klompen» med sikkerhetsnål bak. Disse hang mor opp på kjøkkenveggen hjemme, avslutter Rolf Østbø et av sine kjæreste minner, når han nå ser 42 år bakover, da han selv var 12 år ung.

Motstandsmann Ernst Askildsen fra Tjensvoll hedret Avduking av minnestein 8. mai 2010 Tekst: Oddvar Høiland Foto: Oddvar Høiland og arkivfoto

Etter at både Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad hadde gjort kjent at avduking av minnesteinen ville finne sted 8. mai kl. 1700, møtte nærmere 100 interesserte opp i Ernst Askildsensgate i Madlamarka i det fine været.

Minnesteinen ble avduket 8. mai. Artikkelforfatteren var en av initiativtakerne.

Ernst Askildsen.

Initiativtakerne var meget glade for at Madla Historielag engasjerte seg så sterkt i denne saken, og det var særdeles gledelig at så mange fra laget var tilstede under avdukingen. Disse planer har eksistert en tid og for å finansiere deler av anlegget, ble det utarbeidet et andelsbrev med foto av fenrik Ernst Askildsen tatt i London. I andelsbrevet, ble det innlagt et H7 sølvmerke, og andelsbrevet ble nærmest revet bort. Det var også møtt frem mange fra nærmiljøet på denne

Askildsensgate og i familie med motstandsmannen Anfinn Sægrov) viste sin interesse. Oddvar Høiland orienterte om bakgrunnen for oppsetting av minnesteinen og senere kom også Grete Kverneland inn med sine tankevekkende opplysninger om sin onkel Ernst Askildsen.

store dagen, blant disse, Olav Tjeldflaat, svoger til Ernst, dessuten Fredrik Hagemann, begge mangeårige medlemmer i Madla Historielag. Det viste seg at Olav og Fredrik gikk sammen på Kongsgård skole for 65 år siden og det ble selvfølgelig en del mimring om gamle dager, noe de også gjorde kjent blant andre. Vi må også tilføye at Thore Jørpeland (som var med å starte Madla Historielag i 1992) og Jon Arne Sægrov (fra Ernst

Oddvar Høiland fra Madla Historielag innledet med å fortelle litt om bakgrunnen for at dette arrangementet kom i stand. Man hadde lenge hatt

ønske om at motstandsmannen Ernst Askildsen fra Tjensvoll skulle minnes for det illegale arbeidet han utførte under krigen 1940-1945. For å løse en trafikkfelle i samme gate ble Parketaten koblet inn. Etaten viste meget stor forståelse og tilbød seg assistanse til en del av anleggsarbeidet. Steinen fra Askildsens-gården ble plukket ut av to nieser av Ernst Askildsen, Barbro Tjeldflaat og Anne Grete Kverneland, sammen med undertegnede. Disse tre har arbeidet tett sammen. For å finansiere «minneskiltet», ble Madla Historielag kontaktet. Laget viste enestående velvilje ved å garantere for hele beløpet. Med den støtte man har møtt overalt, ønsket arbeidsgruppen selv å bidra med noe, og i den

anledning ble det utarbeidet et begrenset antall «andelsbrev» til kr. 250.- som fort ble utsolgt, men det ble reservert 2-3 stykker til spesielt interesserte. Anne Grete Kverneland avduker minnesteinen «Som eldste niese av Ernst, har jeg fått den ære, å avduke denne minnesteinen over han som ga sitt unge liv, noe jeg gjør i all ærbødighet». Deretter satte Anne Grete Kverneland og Oddvar Høiland ned hver sin bukett med 7 røde roser og Anne Grete takket Madla Historielag, Parketaten og Oddvar for usedvanlig støtte i denne saken. Og helt til slutt takket hun varmt alle som hadde vist sin interesse

ved å møte frem på denne store dagen. Men Anne Grete og Ørnulf Kverneland skal også ha takk for at de åpnet sitt hjem for et 20-talls personer til en festlig markering på en strålende minnedag og blant disse gjester var også sønn til Magne Bakka, Ingvar Bakka. Oddvar Høiland fortalte deretter historien om motstandsmannen og konsentrerte seg om den tragiske hendelsen på Lutsi, den 4. april 1945, bare 5 uker før freden kom den 8. mai 1945. Kampene ved Lutsivannet Våren 1945 sendte London stadig særmeldinger til «Reidar» og «Arthur», (dekknavn til Ernst Askildsen og Magne Bakka), som hadde en sen-

Fra høyre: Stellter, Wilkens og Høllscher planlegger angrep på holmen 4. april 1945.

Kløgetvedt-familien. Fra venstre: Rolf f. 1924, Borghild f. 1896, Kurt f. 1920, Alf Kristian f. 1896 og Egil f. 1930 (15 år).

der i en hytte i «Jerusalem» på Risholmen i Lutsivannet, og stasjonen hadde dekknavn «Sabor». Senderen ble peilet inn av tyskerne som omringet holmen, men Ernst og Magne tok opp kampen og skjøt til de ikke hadde mer ammunisjon igjen og de drepte flere tyskere, blant disse gestaposjef Wilkens. Ernst og Magne signaliserte overgivelse, men tyskerne fortsatte å skyte og Ernst ble truffet i låret. De fikk ordre om å ro til land og ble der mishandlet, og da Ernst ubevisst tok seg til såret, ble han øyeblikkelig skutt og drept. Magne fikk håndjern på, avhørt og torturert av tyskerne som slo og sparket ham. En

Stapo-mann som var med, sa til Magne at «det var det samme om alle tyskerne ble skutt, bare ikke Wilkens». Høiland påpekte at det var flere motstandsfolk som samarbeidet med Ernst og Magne på Lutsi og fremhevet her Sverre Haga og kona Bergine som risikert livet ved å bidra med proviant og formidle meldinger til og fra «Sabor» på «Jerusalem». Han fremhevet også Anfinn Sægrov som hadde fått installert en amerikansk felttelefon, en walkie-talkie i sjøhuset sitt i Lutsivannet, han sendte meldinger om fly og annet som rørte seg videre til «Jerusalem» gjennom sin kontakt på Sola, Thorvald Frafjord fra Skad-

berg. Høiland avsluttet med å opplyse at far til Magne, lærer Lars Bakka og moren Karen ble arrestert og sendt til Grini sammen med broren Kåre på 18 år, mens den 12-årige Liv Kari ble spart. Han ga så ordet til eldste niese til Ernst Askildsen, Anne Grete Kverneland, som ønsket å supplere ham, før hun avduket minnesteinen, (dessverre var Barbro Tjeldflaat med familie bortreist på dagen). For konge og fedreland Anne Grete Kverneland, fortalte at Ernst og Magne hadde arbeidet illegalt siden 1942 og ble etterlyst, da Gestapo kom på sport av dem i juni 1944.

De flyktet med en M.T.B. fra Bømlo til England der de gikk på telegrafistskole og tok fallskjermkurs, og mens de var i London, raknet organisasjonen her hjemme. Selveste Kong Haakon 7. spurte om de to kunne reise tilbake og gjenoppta det illegale arbeidet og det blir «med livet som innsats», og han gjentok, «med livet som innsats». De to unge guttene kunne ikke si nei til kongen og påtok seg dette. De ble sluppet ned i Nevlandsheia 28. desember 1944, sammen med 3 containere proviant og utstyr. Ernst og Magne tok seg inn på Nevlandsgården hvor de fikk husly om natten og neste dag fikk de låne sykler og kom

seg til Lutsi hvor de etablerte seg. De hadde to sendere som sendte på forskjellige tider til London på 6 ulike frekvenser, om fly, skip og etterrettningsmeldinger. Tyske konvoier ble bombet uten at tyskerne forsto at England visste om de tyske konvoiene. Mens Ernst og Magne var i England, ble familien til Ernst arrestert, tyske soldater sprang over markene, hoppet over steingjerder og omringet gården. Tre tyske biler kjørte inn på gårdsplassen og arresterte min mor Ninni på 18 år, mormor Anne og morfar Sigurd Askildsen og sendte dem til Grini. Min tante, Aud på 14 år sto ene og alene igjen. På Grini visste de ikke at fre-

den nærmet seg, men de forsto at noe var på «gang», da de tyske kvinnelige vaktene som var de verste, hadde forandret seg. De var snillere, hyggeligere og maten var blitt bedre. Så kom de hvite bussene kjørende inn på den store åpne gårdsplassen på Grini og ut av bussen kom en mann og sa: «Jag er doktor Søderman från Sverige, ni er alla fria manniskor»! Det norske flagget ble heist ut fra mannsavdelingen og det ble en gledesjubel! Men for min familie varte ikke gleden lenge, sorgen tok over da de kom hjem og fikk høre at Ernst var blitt skutt. Han ble senere funnet i Lutsivannet, surret inn i piggtråd og steiner.

Redaksjonen har fått tilsendt denne koselige hilsenen fra en abonnent som mottok bladet vårt for første gang:

Apropos «Mortepumpen» Mange hadde hørt at i Stavanger i nærheten av kaien hadde de en pumpe som de kalte Mortepumpen og at denne pumpen pumpet mort rett fra sjøen. Det var enda i den tiden at pumpen var i bruk at en bergenser kommer forbi og spør: Få’kje dåkker nåkke mort i den pompen? Nei i’kje nå lenger, svarte stavangeren, der står en bergenser i hålet.

Tilbakeblikk Tekst: Oddvar Høiland Foto: Arkivfoto

Motstandshytta på Vaule. Alfhild på trappa.

Noen dager etter avdukingen fikk jeg brev fra Jostein Berglyd, forfatter av boken: «De gjorde et valg». Berglyd skrev også at han var på befaring på Risholmen i Lutsivannet for noen år siden sammen med Alfhild Vaule, forloveden til Ernst Askildsen og at Alfhild kom fra den patriotiske Vaulefamilien i Bjerkreim. Da hun fylte 80 år i 1997, tilbrakte hun dagen og natten sammen med et vennepar i Mysinghålå som hadde vært tilholdssted da hun var på flukt. Alfhild introduserte ham for Magne Bakka, og for Jostein, var dette en spesiell opplevelse. Alfhild måtte flykte til Sverige hvor hun fikk lotteutdannelse, men ble sendt hjem den 6. juni 1945, før eksamen. I Oslo fikk hun høre at Ernst var blitt skutt av Gestapo og mange lange

triste år begynte nå for Alfhild. I boken har Berglyd beskrevet Alfhild i over 30 avsnitt, hun ble senere gift med Harald Hansen fra Hinna. Alfhild ble født 3/7 1917 og døde 83 år, den 1/11 2000 og ble begravd på Hetland gravlund. Represalier I august, tok jeg kontakt med Kurt Kløgetvedt (90 år) fra Tjensvoll, som jeg har vært «nesten-nabo» med i 20 år, Kurt flyttet senere til Kristiansand. Han hadde kjent Ernst Askildsen i mange år, og fortalte om sitt første møte med Ernst under krigen: Kurt holdt på med et gravearbeid ved familiens hytte på Vaule som de har hatt siden 1941. Plutselig kom en person frem bak hjørnet og sa: «Du har ikke sett meg» og Kurt repliserte

med at: «Du har heller ikke sett meg», personen var Ernst. Hele familien Kløgetvedt var motstandsfolk og 4 av 5 satt på Grini og i Møllergata 19. Han forteller at Ernst Askildsen og Magne Bakka var på besøk i hytta på Vaule i 1943 og skrev seg inn i hytteboka under dekknavn «Reidar» og «Arthur. Under en rassia, kom Gestapo over boka og rev ut siden med disse navn. Også Kurt ble arrestert av Gestapo og mishandlet på samme sted som Magne Bakka, Gestapofengslet i Stavanger og senere overført til Møllergata 19. i Oslo. I frigjøringsdagene, kom fangene over det tyske kartoteket og fikk bekreftet at omkring 15 fanger skulle henrettes i midten av mai og at Kurt sto oppført på denne liste. Familien til motstandsfolk, hadde store psykiske lidelser som kanskje varte hele livet, da de aldri visste om deres egne levde eller var drept. På

Patronhylser funnet i Kløgetvedthytta. Trolig gjemt av Ernst Askildsen som lånte hytta da det stormet som verst.

Motstandshytta på Vaula. Ernst med Savagepistol. Ved rekkverket står Tommygun og Stengun.

spørsmål fra meg om forholdet mellom Alfhild og Ernst, svarte Kurt: «De var nok mer enn bare gode venner», men han tilføyde at Alfhild var usedvanlig tøff. I september var jeg i Kløgetvedt-hytta på Vaule som datteren Gro nå har overtatt og hun viste ham en stor svartsotet kaffekjel som Ernst og Magne kokte engelsk kaffe i. Kaffen kom fra engelske fallskjermslipp. Brudekjole av fallskjerm Hun fortalte også at faren, Kurt, trodde at Ernst og Magne «var blitt galne», da han en dag besøkte hytta og så at fallskjermer hang til tørk i trærne like utenfor. Hun opplyste også at Gunvor, søster til Alfhild, fikk sydd brudekjole av en fallskjerm. Under ombygging av hytta, fant man en eske engelske patronhylser

som var gjemt på en drager, Ernst og Magne drev øvelser og var nøye med å samle opp hylsene. Oddvar besøkte også en annen motstandshytte, ca. 20 minutters gange fra gården til Kåre Vaule som også eier hytten, også denne ble benyttet til oppholdsted for å sende meldinger til England. Kåre opplyser at den siste meldingen ble sendt fra en stor stein oppe i heia. Han hadde bilder som viser hytta fra krigens dager, hvor Ernst og Alfhild oppholder seg på trappen sommeren 1944 med våpen: Savage-pistol, Tommygun og Stengun. Alfhild skal ha uttalt at hennes beste tid, var sammen med Ernst i krigsårene på Vaule. Jeg fikk også låne bilder av Ernst Magne Haga, sønn til Sverre Haga, som ble oppkalt etter Ernst Askildsen og Magne Bakka.

Bildene som kommer fra tyske kartotek, viser Gestapo både på Lutsi og andre steder i området. Han har besøkt Vaule fire ganger på ettersommeren og det er planlagt en i oktober, i vakre høstfarger. I september tok jeg en tur til Vikeså hvor jeg besøkte 87-årige Dagmar Vaule som var gift med Loyd Vaule fra de kjente motstandsfamiliene på Vaule. Hun kom med både bekreftelser og tilføyelser av det andre har sagt og opplyste at hun i en årrekke har formidlet historier om bl.a. krigen til skoler og elever, men har sluttet med dette nå. Hun opplyste at en finger til gestapisten Høllscher var oppbevart på sprit hos politiet i Stavanger, noe andre også kan bekrefte. Dagmar hadde også samtaler med Svein Tang-Wa om Myge-folkene i Hillevåg, også denne familien var sterkt involvert i motstandsbevegelsen under krigen, med mange arrestasjoner og noen kom heller ikke tilbake. Men det kan være vanskelig å minnes slike tragiske hendelser som Dagmar har gjennomgått. Samme dag fikk hun besøk av sin sønn, svigerdatter og to barnebarn og det var tydelig at også disse er godt orienterte om livet under krigen. Men et godt minne har hun: I februar 1944 kom et engelsk krigsfly i lav høyde over Bjerkreim og lite ante den unge jenta på bakken at fallskjermen som ble sluppet skulle bli brudekjolen hennes noen år senere. Den ble sydd todelt med stofftrekte knapper og broderier ved skuldrene og den eksisterer fremdeles.

Ukjente, lite leste AJAX-historier Kommentarer: Halvor Ingebrethsen Den siste historien vi skal presentere i denne serien gjengir en samtale mellom trærne i skogen. De ser på hverandre, skryter av hverandre. Noen vet de er staselige. Det vet de fordi de er plantet i nærheten av skogens store «speil»: Tjernet. Et av trærne ser fram til å bli så høyt at det skal vokse helt inn i himmelen, slik at toppen kan «kitla englane onna beinå». Men en dag kommer det en mann inn i skogen. Han bærer med seg en øks. Trærne skjelver, for nå vet de at «nå må någen dø».

Treet som måtte dø Det sto et grantre langt inne i skogen. Det va sånn et pent tre, med slanke, rette stamme og fine tette greiner. Barnålene sjein av sundhed, og der sto ein friske angje av det, så fortellde om goe marg og sterke rydder. – Den der granå har framtiå for seg, sa di gamle trenå i skogen. – Se på den holdningen og se på den reisningen i toppen. – Der har du ei gran så vil nå langt, hvis u’ får leva. – Akkorat så eg ikkje vett det, tenkte den pena granå, når di gamle trenå roste na så best. – Eg har tjerne å speila meg i. Eg veid på ein prikk kor sjønne eg e. Antageligt, nei ganske sikkert, e eg den sjønnaste granå så någen gång har eksistert. Og sjønnare ska eg ble, sjønnare og større. Ein dag bler eg så store, at eg vokse heilt opp te himmelen, og toppen min ska kjitla englane onna beinå. Med

ryddene godt festa i jorå, ska eg kjitla englane onna beinå med toppen min. Hvis der eksistere englar då? – Kan sjynna der eksister’ikje englar, sa ekorne ein dag, då det for og vimste mydlå greinene te den pena granå. – Når der ikje e någen himmel, kan der ikje vera englar. Det einaste så eksitere e jord og trer og kongler. Det e så å sei videnskabeligt bevist. Det har haren fortellt. Han hoppe jo adle star. – Då jelle det å nytta det eina live en har, sa den pena granå. – Nytta det liksom, sa ekorne. – Du ska udnytta det. Sug kraft frå jorå. Grafs te deg solstrålene og pin regne ud av skyene. Je blaffen i blomstene så visna i mosen onna greinene dine, og ikje ble sentimentale for det om ein busk dør for det ryddene dine tar føå fra ’an. Det e du så ska leva. Store bler bare den så

ikje tar hensyn te andre. Sån snakkte ekorne, og den pena granå trudde det. Og hu blei hovmodige, forfengelige og egoistiske av det. Hu onnte snaut nokk soppen ein husmannsplass atteme’ stammen sin, og rista uvenligt med greinene, når ein liden foggel slo ser ner på ein av kvistane for å hålla andakt i skomringå. Ein dag kom der ein mann med ei yks inn i skogen, og trenå skalv, for di visste at nå måtte någen dø. – Det e di gamle han tar, tenkte den pena granå, – di med knuddritte stamme og avpillde greiner, di så står i veien for oss onge og sterke, me så ska fram. Maen med ykså såg på den pena granå. – Godag, sa ’an og letta på hatten. – Godag du grønne glitrene tre. Velkommen du som vi ser

så gjerne, og dermed så satt’an ykså i stammen. – Nå dør du, skreig ekorne oppe fra et av di gamle trenå. – Nå får du for det du sto og blørte deg. Nå kan du ha det så godt. Bæh deg. Det slengte ei kongla, så det egentligt hadde tenkt å ha te frokost på fyste juledag ner mydlå greinene på den pena granå. Den pena granå merke det ikje, for ykså hadde slått na aldeles i svimå, kan du veda. Hu merkte ikje at maen la na på ein sle’s samen med andre onge, pene trer. Hu hadde heller ingen anelse om, at ’an kjørte na te kaien og at ’u blei lempte ombord i ein fjorabåd, og at ’u blei heven på land på ein kai i Stavanger. Hu følte ingen ting av trengselen på torjå, og såg ikje di røe kjinnå og di sjinanes auene te den litle gutten, så bar na inn i et hus i Pedersgadå. Fyst då ’u blei satte ner i ein julatrefod med vannbehållar på, begynte bevisthedå å venna tebage.

– For et nydeligt tre, hørt’u ein stemme så sa. Det va ikje ekorne sin stemme, og ikje stemmen te någen av di gamle trenå heller. – Det va det penaste tree på heila tårjå, sa ein aen stemme. – Se den fine toppen. Han rykke heilt opp te tage mesten. Den pena granå tog ein goe slort vatten fra behållaren på julatrefoden. – Ka e dette for någe, tenkt’u. – Alt mitt e vekke. Jorå, loftå, vatne og tjerne det speila seg i. Og ennå synes någen at eg e nydelige, at eg e det penaste tree på torjå. E dette å dø? Granå merkte at någe blei lagt forsiktigt på greinene hennes. Det va ikje snø og det va ikje reggen. Heller ikje konne det vera ekorne, så for og smøyg med den myge pelsen sin. Någen foggel va det nå langt ifra ikje, for greinene bevegte seg meste ikje sjøl om di bødde ser mær og mær nerøve, akkorat så någe tyngde di.

– Så, nå e det ferigt, sa ein stemme. – Ferie, tenkte den pena granå. – Det e altså nå eg dør. Og med ett sto det klart for na kor lide et tre i skogen e vert, når maen med ykså komme. Der jekk ei sjelving jønå nå. – Se tree leve, sa ein klare barnastemme. – Det leve for oss, svarte ein aen. To klare barnaøyer såg opp mod granå, kor lyså brente og sjernå i toppen sjein. Og granå såg ner i disse auene. Det va så å speila seg i tjerne i skogen, men uden stolthed og forfengelighed, ja uden å kjenna seg sjøl igjen. For den granå det lyse av, vett ikje lenger sjøl kem ’u e. Denne historien finner du i boken «Sokkaseg og hjertelag», side 230 og i den siste boken, AJAX DEN STORE på side 110.

Presisering Redaksjonen har mottatt reaksjoner fra Stavanger Turistforening i forbindelse med Mortepumpens oppslag om tildeling av H. M. Kongens fortjenestemedalje til to veteraner i foreningen. Turistforeningen har ikke for vane å gi offentlig erkjennelse av personers innsats, selv om de selvsagt verdsetter spesielle tiltak innenfor sin

medlemsmasse. Mortepumpen vil derfor presisere at denne tildeling ble iverksatt i privat regi og ikke av foreningen sentralt. Det er nemlig ikke vanlig at personer som har tatt initiativ, blir nevnt i en slik sammenheng. Når det gjelder teksten under bildet av jubileumskaken, hvor det sto at «medaljen

fikk de av Kongen, men måtte skaffe kaken selv», så er det vel få som trodde at det var medaljørene selv som hadde trådt til med sukker, marsipan og ellers tilhørende ingredienser. Men skulle det være noen, kan også dette avkreftes. For Mortepumpens redaksjon Halvor Ingebrethsen

Gi fortellingen din videre Din livshistorie er familiens arvesølv Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby Del dine fortellinger før det er for seint. Fortell dem til barn og barnebarn. Det er viktig å videreformidle den muntlige tradisjonen, slik det en gang var før vi fikk de skriftlige tradisjonene. Den gang gikk fortellingene muntlig fra generasjon til generasjon og for at ikke kraften i historiene skulle miste sin effekt, ble de gjerne pyntet på underveis. Slik ble en fortelling gjerne gjengitt i flere varianter. Asbjørg Skretting Vaaland er lærer, har videreutdannelse i muntlig fortellerkunst og arbeider nå på Stavanger Bibliotek nettopp med videreformidling av fortellinger for barn og unge. I tillegg er hun kontaktperson for Fortellerforum i Rogaland.

Asbjørg Skretting Vaaland.

Hun er på Formiddagstreff i Madlamark kirke for å bevisstgjøre forsamlingen om hvor viktig det er å ta vare på din egen historie.

Selv illustrere hun sin fortelleropplevelse fra da hun var barn og satt og hørte på farmor fortelle. Farmor hadde et «fortellerrom». Der satt hun i stolen sin og gjorde håndarbeid. Foran stolen sto en skinnpuff med frynser. Asbjørg satt på puffen og farmor fortalte. Særlig godt husker hun fortellingen fra Bibelen om Jonas i hvalen. Fortellingene til farmor ble alltid så levende.

Svanhild Bergem Hagen gav flere eksempler på hvor viktig det er å skrive ned historien, blant annet fra sin mann Ottar Hagen. Etter sterkt påtrykk fra familien har han skrevet ned minner fra sin barndom på Ombo. «Alvedans og havremelsgraut» er et eksempel på hvilken rolle våre nærmeste har og har hatt for oss. «Minna er med oss kor vi går».

Her ligger mye av årsaken til at fortellingene huskes så godt. For det første at vi har fått det fortalt og for det andre at vi har sett handlingen i fortellingen for oss. Sanseopplevelsene er også en viktig faktor for at vi skal huske. Asbjørg Skretting Vaaland forteller videre at hun hos farmor også hadde et annet «fortellerrom» – kjøkkenet. Farmor laget deilige potetkaker og mens hun bakte fortalte hun gjerne om sin barndom på gård med sauer og mange andre dyr. Lille Asbjørg levde seg inn i fortellingen og på potetkaken ble de mørke flekkene både til sauer og kyr. I voksen alder, når hun kjenner duften av potetkaker, er hun igjen tilbake til farmors kjøkken.

Liv Bodil Kallelid presenterte en bok, Bestemors minnebok, der en i et enkelt oppsett selv kan skrive inn sine memoarer til glede for neste generasjon. Så enkelt kan en gjøre det. Boken fås kjøpt i bokhandelen.

For å ha kontakt med barn må en ha kontakt med sin egen barndom. På biblioteket på Madla har de et fortellertelt. Her samles barn til fortellerstund. Asbjørg Skretting Vaaland har et vell av fortellinger. Blant annet da hun som barn skjøt med sprettert på et vepsebol og fikk smake vepsenes vrede. Når hun forteller dette til barna kan hun formelig se at de kjenner vepsestikkene de også.

Det er lytterevnen som lager historie ut fra de erfaringer lytteren har. Det er assosiasjonene til den enkelte som gjør at historien huskes. «Billedserien» i vårt indre øye hjelper oss å huske. Det er bildene vi kler i ord og språk og det er de fortellingene som er viktige for oss vi skal fortelle videre, sa Asbjørg Skretting Vaaland til et meget lydhørt publikum. FAKTABOKS: Fortellerforum i Rogaland er det faglig forum for muntlig fortelling i Rogaland. Det er et åpent fortellerforum for alle som arbeider med muntlig fortelling, eller som ønsker å begynne med dette. www.wix.com/forteller/forum

Der er mulighet til å få profesjonell hjelp til å skrive sin historie. Olav Aardalsbakke har benyttet Vita Veritas. Hans livshistorie er nå i trykken. www.vitaveritas.no Tlf.: 944 89 668

Tou Scene. Stavanger fortellerkafe: www.touscene.com Fortellersenteret i Sandnes: www.fortellersenteret.no

En telefonhistorie – et tilbakeblikk årsaker være løsnet, eller indusert strøm fra tordenvær hadde varmet opp isolatortoppen så den revnet og hadde gjort seg fri fra isolatoren.

«Feilen funnet og rettet».

Tidspunktet for denne historien daterer seg til en gang i 30-årene. Samfunnet og menneskene var roligere den gang. Horisontene både i nærings livet og vi mennesker i mell om, var nærmere. Derfor kunne vi klare oss med 2 rikstelefon-forbindelser mellom Stavanger og Bergen. De «gikk» på deling, dvs. de hadde hver sin tid for oppsetning av samtaler. Kobbertråd som var festet på isolator, og stolperekke, var det fysiske grunnlaget for forbindelsen. Så en dag ble det feil på den ene, en såkalt «klink». Den ene tråden hadde antakelig mistet sitt feste på isolatoren og laget mer eller mindre en kortslutning på linjen. Det var til stor sjenanse for de «telefonerende», og forbindelsen kunne ikke brukes. Årsaken til feilen kunne være en av to muligheter. Trådfestet – benslingen kunne på grunn av mekaniske

Hva gjør man så? Det er ikke annet å gjære enn å ta bena fatt og begynne å befare linjen, men det er ingen søndagsformiddagspromenade. En feilretter som er utstyrt med stolpesko, verktøy, materiell og noe niste, ser for seg en lang og strabasiøs tur. Tracéen starter ved Skjæringen i Hillevåg og går gjennom hele Ryfylke og Sunnhordland. I værste tilfelle måtte feilretteren regne med å gå like til Herøysundet i Kvinnherad hvor Bergen ville overta den videre feilretting. Etter 4–5 dagers vandring i til dels ulendt terreng og blikket stadig rettet opp mot linjekursen, kom han til nedgangen fra Marviksheia mot Ropeid. Ingen feil funnet, sliten og mismotet begynte å gjøre seg gjeldende. Enda er det ca. 1/3 igjen av tracéen. Han legger seg ned på bakken og synes han fortjener en god hvil. SÅ – mens han ligger der og hviler, ser han at det er noe unormalt i trådprofilen. Ganske riktig, her har en isolatortopp mistet sitt feste og lager

en klink til «naboen». Feilretteren var ikke sen å få på seg stolpeskoene og finne fram det nødvendige materiell for feilretting. Det var en glad mann som etterpå gikk til nærmeste telefonstasjon og fikk meddelt at feilen var rettet, og fikk sin velfortjente takk for godt arbeid. Det var merkelig at han fant sin hvileplass akkurat der feilen var. Det skulle ikke være nødvendig å skrive det, men jeg tar det med likevel. Det ble hans livs historie. Denne artikkelen kunne vært avsluttet nå, men jeg faller for fristelsen til å vende tilbake til våre dager. TCU – den internasjonale organisasjon for telekommunikasjon, har hatt en ambisiøs målsetting – at alle mennesker, hvor som helst og når som helst skulle kunne komme i telefonisk kontakt med hverandre… I dag kan vi med rette si at denne målsettingen er oppfylt. Vi kommer i kontakt med hverandre gjennom fastnettet, glassfiber med lysenergi, mobil og satelitt. Hver dag leser vi i avisen hvordan vær og temperatur er på Nord- og Sydpolen. Forbindelsen er i orden. Det ringer – det ringer, hvem kan det vel være? Kristian Grønn

Aftensang Se, tusen små lys er stjerner som blinker, og bakom står ventende engler og vinker. De vokter deg trygt gjennom nattens ro, mens drømmene vandrer på stjernestrødd bro. Så vekkes du varsomt til dagen på ny, som venter bak solens rødmende gry. Ditt hjerte, det slår, ditt hjerte kan beve. En ny dag du får, en ny dag å leve. Gå trygt, du mitt barn, gå trygt på din vei og vit at Guds engler passer på deg. Reidun Norlemann Endresen

Mannen og Trollskogen Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Et unikt tilbud finner du på nordvestsiden av Hundvåg. Et areal som tidligere tilhørte lsnes militære område, men som i sin tid ble lagt ut til friområde som kunne benyttes i U ulike sammenhenger. En mann så en helt unik mulighet i dette, nemlig Johan Kulleseid. På frivillig basis skapte han det som har fått navnet «Trollskogen». Et attraktivt tilbud både for barn og voksne. Kulleseid har nemlig bygget dette opp alene, på eget initiativ uten noen oppfordring, men hvor han så en mulighet til positiv utnyttelse som, hvis ikke, kunne lidd samme skjebne som andre friluftsområder som blir liggende «brakk» uten noen plan og mening . Kulleseid utfører daglig vedlikehold. Med nye tilbud uten noen form for godtgjørelse. Han får imidlertid dekket direkte utgifter av kommunen. Men ellers er «lønnen» hans den gleden han ser av å glede andre, barn, ungdommer og voksne som i stadig større grad nytter dette friområdet til turer og rekreasjon. Vi møter ham en fin dag i oktober, i en kort samtale, nettopp i Trollskogen hvor han var i ferd med å legge forholdene til rette for en barnehage og elever fra 3. trinn på Hundvåg skole, som hadde meldt sin ankomst. Når disse kommer er alt gjort klart, med bål, lavoer, hytter, og gangstier med severdigheter og tilbud til ulike aktiviteter.

Johan Kulleseid med unge besøkende.

Johan Kulleseid kommer opprinnelig fra Bømlo. Egentlig skulle denne samtalen vært gjengitt på den sjarmerende Bømlodialekten. Men han aksepterer at vi bruker bokmålet når han forteller sin historie. Han er nå pensjonist etter å ha hatt sitt

Blekkulf.

Gapahuk.

daglige virke ved Rosenberg Mekaniske Verksted. Skogen ble en utfordring Han forteller villig om hva som fikk ham til å utforske og utnytte friområdet som tid ligere hadde tjent som militært øvelsesområde. – Jeg så det nok så klart og snart at her kunne det virkelig skapes noe, både ved hjelp av skogen slik den var og ved selv å utvikle ideer som kunne skapes av naturen. Jeg fikk kommunal tillatelse, men ikke noe løfte om godtgjørelse, hvilket jeg heller ikke hadde spurt om og tenkt på. At jeg får dekning for det som er reelle utgifter, var nok for meg, sier han med et smil. – Hvordan ble dette lagt til rette? spør vi. Han svarer at det var helt opp til ham selv og uten annen utrustning enn praktisk sans og egenskaper og øye for hva skogen utfordret ham til. – Og utfordringene var mange, forteller han. – Mangt måtte ryddes etter

hvert som jeg så områder som jeg med mine ideer kunne få gjort noe med. Jeg bygget små hytter, med bord og sitteplasser. Lavoer og grillplasser, forsvarlig bygget av steiner jeg fant i området. Gangstier måtte planeres og skogens naturlige vekst måtte utnyttes, forteller han og viser oss et eksempel på en spesiell «installasjon», som en kunstner vel ville kalt det: Et tre som hadde fått «velt» og røttene revet opp av jorden. – Jeg så for meg at dette kunne jeg utnytte. Maskinhjelp fikk jeg fra kommunen og fikk treet snudd opp/ned, slik at roten raget høyt med de massive greinene som «støttebein». Så gikk jeg i gang med å kviste treet som var en stor furu, og fikk flenget av barken slik at bare det edle treet var igjen. Så på disse hviler «skulpturen» på greinene mens roten peker mot himmelen, forteller han og vi forstår umiddelbart at det stemmer når han har kalt kunstverket sitt for «Blekkulf». Husker vi ikke feil var dette også noe

av teknikken som maleren Lars Hertervik brukte når han skulle male skogens mangfoldighet. Det berømte maleriet «Furuskog» er jo også malt med røttene som trekroner.(Her får kunstskjønnere vise litt overbærenhet hvis akkurat dette er noe enkelt forklart.) Arbeidsoppgaver i over 13 år Kulleseid har nok å gjøre i skogen sin. Og han arbeider helst alene. Da vi traff ham var han i ferd med å kjøre ut bark som påfyll til de mange turstiene. Han hadde også nettopp tent bål for barna fra skole og barnehager, som hadde meldt sin ankomst den dagen. Besøkende kan utnytte alt dette uten noen form for avgift. Også brannfaren på et slikt sted er hensyntatt og ildstedene er bygget som steingruer med kontinuerlig tilsyn av de voksne besøkende. Dette og langt flere aktiviteter har Johan Kulleseid arbeidet med på frivillig basis gjennom

Dette må vi ha retningslinjer for. Ellers er det bare å komme innom og ta seg til rette ut fra de tilbud som foreligger, sier en generøs skogvokter. – Har du et spesielt ønske for fremtidens bruk av skogen? spør vi avslutningsvis. – Jeg håper at besøkene fortsetter og at de som kommer har glede av området, det de ser og opplever. Og at de kan lære å sette pris på det privilegiet vi har av fri natur og lov til å utnytte denne til beste for oss selv og senere generasjoner.

Lavo og bålplass.

13 år. Og han er ikke gått lei. Tvert i mot forteller han om stadig økende bruk av skogen hans, som vi tillater oss å kalle det. Og det er langt fra bare barnhager og skoler som benytter den. Fine turstier for familier har han også lagt til rette for. En «installasjon» han har kalt for «Familietur», viser fire hellesteiner i ulik form

og størrelse som illuderer en familie med far, mor og to barn på vei inn i skogen. Hvordan bestille besøk? – Her trenger ingen bestille noe som helst. Det ligger ferdig til bruk. Men, hvis det skal tennes bål og grilles, må man avtale både besøket og omfanget. Uten tilsyn kan mye skje.

Og her sier vi takk for oss idet vi registrerer at en ny barnehage med barn fra «våre nye landsmenn», er klar for et besøk i Trollskogen til Johan Kulleseid. Mens han selv går tilbake til trillebåren for å hente mer bark og grus for å jevne ut de mange turstiene, slik at de ligger ferdige og fristende for nye besøk.

Takk for hyggelig reisefølge – og God Jul Med mitt barnebarns og mitt voksne «Julehjerte», ønsker jeg alle mine medreisende gjester en velsignet julehelg og takker for alle lykkelige stunder på våre reiser. Takker også for alle gode bidrag i Mortepumpen.

Julehjertet Min barndoms julehjerte var av det klareste krystall innpakket i rød cellofan. Det knitret i papiret mens jeg pakket det ut, og da jeg holdt det opp lå alt omkring meg badet i lys.

Mitt voksne julehjerte ble fylt av sanger. Nye toner strømmer stadig fra dets rot, akkompagnert av barndommens tilgivende lys. Hilsen Marit Prøis

Flott maleriutstilling i Eldres Hus «To modige eldre damer» Tekst: Oddvar Høiland Foto: Stein Hugo Kjelby

Man behøver da ikke være modig for å stille ut maleriproduksjonen, «To modige eldre damer» i Eldres hus, når både fantasi og kvalitet ligger på et slikt plan. Helga Laake har med sin utstilling sammen med Inger Margrethe Moe, vist at hun behersker begge deler. Spesielt falt flere besøkende for et utdrag av motivet av den stavangerske Skagenmaler Peder Severin Krøyer sitt maleri av «Sommerdag ved Skagen strand» fra 1884. Maleriet viser badende nakne smågutter og en tilknappet pike som stirrer lengselfullt på dem. Hun forstår ikke riktig hvorfor hun blir nektet å leke med disse. Det er denne piken, «En lille pige stående på Skagen strand» som Krøyer malte samme år, 1884, og som Helga falt for, da hun etterlignet (noe som slett ikke er uvanlig) portrettet som ble hengt opp i utstillingen i Eldres hus. Peder Severin har nok blitt så fasinert av sin egen genialitet, at han etterpå malte denne «lille pige» separat.

Lokale talenter Det var også Helga Laake som for en tid tilbake tok initiativet for å gi en mulighet av utstilling til lokale malere og dessuten også til studenter fra Musikkonservatoriet som kan presentere seg offentlig med sine instrumenter eller sang i Eldres hus, et meget populært innslag. Populært er det også at daglig leder, Brit Bjørkli under hver åpning, spanderer Mozell og frukt. Dessuten signerer hun boken Stilleben av Inger Margrethe Moe.

En lille pige stående på Skagen strand. Helga Laakes kopi av kjent maleri.

«Jonas» signert Helga.

«Folk og forhold i gamle Stavanger» av Gottfred Borghammer, med en liten hilsen som et minne om dagen til alle deltakere. Helga Laake har alltid vært glad i å tegne og male, og da hennes mann, Olav ble syk, fikk hun mange ledige stunder til å dyrke sin hobby. Men Olav har også uttalt at det er Helgas oppmuntring og hjelp i opptre-

ningen som gjorde at han kom så kvikt tilbake i arbeid. Hun er blant de frivillige på Rådgivningskontoret i kjelleren, hvor hun ordner opp for andre med råd og veiledning. Helga Laake er medarbeider i Mortepumpen hvor hun til vår store glede intervjuer kjente og ukjente fra byen vår. Vi skulle så gjerne hatt flere som henne blant oss. Hun sitter i styret for Pensjonistuniversitetet og det er ikke rart at hun også har fått kongens fortjenstmedalje for sitt mangesidige og frivillige arbeid. Før den første utstillingen 28/11 2007, fikk hun hjelp av andre frivillige, da hun har et utsedvanlig godt nettverk omkring seg som kan være nyttig, men nettverk kommer ikke av seg selv, det er noe man utvikler. Alle, eller i hvert fall de fleste av utstillingene, blir åpnet av leder i Eldrerådet, Hilmar Egeli, og med seg har han ofte Gunnar Barstad som underholder på piano for de besøkende som har funnet veien til Eldres hus i Kongsgaten 43.

Eldredagen 1. oktober i Atlantic Hall, Hilmar Egeli tildelt prisen «Årets pensjonist – 2009» Den internasjonale Eldredagen 1. oktober ble feiret i en fullsatt Atlantic-Hall med 330 pensjonister. Feiringen av dagen hadde et rikholdig og underholdende program som skapte en god stemning i salen. Eldrerådet i Stavanger stod som vanlig som arrangør for denne feiringen. Sangkoret AmaZing med sin dirigent Inger Dalene Synnevaag gav oss en flott konsert hvor det var lagt spesielt vekt på gamle og kjære stavangersanger. Terje Rønnevik, Anja Rønnevik og Dagfinn Fuglestad stod for den musikkalske underholdningen med sang og allsang som skapte en god stemning. Astrid Tønnessen (94 år) leste med innlevelse diktet «En av oss to» av Arne Pasche Aasen. Kveldens foredragsholder var biskop Erling J. Pettersen. Hans emne var «Fra Brasil til Stavanger. Tanker om åpne fellesskap» hvor han gav oss sine opplevelser fra sin tid om misjonær i Brasil Han fremførte også vakre sanger med sin gitar. Eldrerådets leder Hilmar Egeli ble tildelt prisen «Årets pensjonist for 2009!» ved varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Egeli fikk velfortjent prisen for sin mangeårige innsats som eldrerådsleder og sitt virke for eldreomsorgen i Stavanger. Etter servering av smørbrød, kaffe og kaker ble det vist bilder fra arrangementet rundt Mosvat-

net søndag den 26. september med emne «På tvers av generasjoner» ved Njål Vadla. Dette arrangementet har vi hatt i flere år søndagen forut for Eldredagen 1.oktober og skjer i samarbeid med flere organisasjoner. Arrangementet i Atlantic Hall var en flott og verdig markering av Eldredagen som deltakerne satte stor pris på. Magne Sagvaag

Astrid Tønnessen mottok 26. mai i år Kongens fortjenstemedalje. Mortepumpen gratulerer post festum. Du kan lese mer om Astrid Tønnessen i Mortenpumpen nr 2-2009 side 12.

Inge Bø: 1

Fuglene flyver i flokk når de er mange nok… To ganger årlig – vår og høst – svever plogformede flokker under himmelen. Det er villgjess. År etter år kommer de sørfra til det kalde nord. År etter år drar de tilbake til varme strøk når høsten kommer. De flyr i plogform. Hver gang vi betrakter fuglene i deres presise V-formasjon, blir vi fascinert – først av fuglenes evne til å vite rett tid og dernest av deres evne til å navigere. Mest av alt undres vi over de kreftene de har til å fly så langt uten mellomlanding, og vi imponeres av det samholdet fuglene viser seg i mellom under veis. Forskerne har funnet ut at når gjess flyr i V-formasjon, skaper vingeslagene oppdrift for den fuglen som ligger bak. Til sammen får hele flokken over 70 % større kapasitet enn om den enkelte fugl hadde fløyet hver for seg. Når ei gås føler seg sliten, flyr den ut av flokken. Men da kommer det to fugler til, slik at de danner en ny V-formasjon – en fugl foran og en på siden av den slitne fuglen. Farten settes ned, slik at kreftene kan komme tilbake. Om en stund kommer den på plass i flokken igjen. Slik tar fuglene vare på hverandre; slik danner de et fellesskap der de bryr seg om hverandre. Det er en enkel sannhet i livet at vi er skapt til å leve i fellesskap. Vi trenger hverandre – i familie, i vennelag, arbeidslag, lokalsamfunn og i storsamfunnet. Overalt er det slik. Og når fellesskapet fungerer, kjenner vi oppdriften fra de andre. Våre nettverk gjør det lettere å leve. Men når vi ikke

har nettverk, eller når det ikke fungerer, kjenner vi hvor tungt det er å holde seg oppe og å komme seg fram på egen hånd. «Trenger du noen å snakke med? Oppsøk da legevakten og be om livskrisehjelpen» står det på plakater spredt rundt omkring på legekontorer og andre steder. Vi hører noen ganger om tragedier i lokalmiljøer. I høst leste vi om en far som utryddet seg og hele sin familie. Hadde han ingen å snakke med? Var det ingen som kunne ta ham til side og hjelpe ham. Var det ingen som kunne følge ham til livskrisehjelpen? Torsdag 4. november fortalte NRKnyhetene at politiet i en osloleilighet hadde funnet en eldre mann i senga. Han hadde vært død i 2 år. Hvor er vi i forhold til naboer som sliter i sin ensomhet? Hvor er vi i forhold til venner og kolleger? Hvor er vi i forhold til fellesskapet? Hvor er vi i forhold til barn og ungdom? Registrerer vi faresignalene? De fleste av oss har en naturlig sjenanse for å gå inn i andres liv. Det er denne sjenansen vi må våge å utfordre, slik at vi kan være til hjelp for dem som trenger hjelp. Kanskje noen i vår nærhet ikke behøvde oppsøke livskrisehjelpen om vi var der i stedet? Det at livskrisehjelpen fins – og at den skal brukes –, må likevel ikke bli et alibi for den enkelte av oss til ikke å gi hjelp og støtte. La oss lære av gjessene å «fly» sammen, så lager vi «oppdrift» for hverandre.

Artikkelen er skrevet på basis av en beretning, skrevet av ukjent forfatter, om hva som skjer når grågjess flyr i plogformasjon.

Anne-Grethe Thesen Godal ny redaksjonssekretær

Inger Lied slutter som redaksjonssekretær

Anne-Grethe ble ansatt i Stavanger kommune i 1975 og arbeidet da som sosialkurator på sosialkontoret. På grunn av mannens arbeid hadde hun et års utenlandsopphold i India. Kom tilbake der fra og begynte som innvandrerkonsulent og leder for kommunens innvandrerkontor og flyktningemottak. Fra 1982 fikk hun igjen et utenlandsopphold. Denne gang i London for så å vende tilbake til Stavanger kommune som konsulent i plan- og utredningsseksjonen. Seinere var hun helseog sosialsjef i flere bydeler i Stavanger.

Inger Lied blir fra nyttår pensjonist og takker i den forbindelse av som redaksjonssekretær i Mortepumpen. Hun kom med i redaksjonen fra desembernummeret 1990 og i 20 år har vi hatt gleden av å ha henne som medarbeider. Hennes arbeid har betydd mye for oss i redaksjonen, for hun har holdt orden på mangt og mye. For de som har henvendt seg pr. telefon, er det Inger som har vært Mortepumpens «stemme» utad, foruten å holde styr på adresselister, ekspedering, økonomi, annonser osv.

Nå er hun rådgiver i kommunalavdeling oppvekst og levekår. Vi gleder oss til samarbeidet og ønsker henne hjertelig velkommen som medarbeider i Mortepumpen.

Inger Lied kom fra Bergen og ble ansatt i Stavanger kommune i 1980. Hun har arbeidet på den merkantile sektor, for det meste innen helseog sosialtjenesten. Etter at sosialkontorene og Arbeidskontoret ble slått sammen, har hun arbeidet som konsulent innen NAV systemet. Mortepumpens redaksjon ønsker henne lykke til som pensjonist, en tid som blant annet skal brukes til barnebarn og hytte på Sørlandet.

Pensjonistforeningen Skipper Worse Ledaals tur til Sirdal for å se på sauesanking

Fredag 3. september skulle bli en opplevelsesrik tur til Sirdal med sauesanking som hoved attraksjon. Buss-selskap var Sverre Haga as. Dagen ble en drømmedag med vær som minnet om en sommerdag. Avreise for de 49 deltakerne gikk etter planen. For at alle skulle få trimme stemmen, sang vi allsanger i bussen. Det ble meget bra, Ernst spilte trekkspill og Paul fikk orden på sangen, slik han pleier når vi har ukentlig sang. Slik gikk turen raskt oppover dalen, og vi kom til vår første stopp. Det var Tonstad bakeri som ventet oss med sine berømte eplekaker med krem og kaffe. Turen gikk så videre til Lilandsdalen hvor vi fikk se nye hytteområder, velkjente steder for noen, en ny opplevelse for andre. Det nærmet seg middagstid. Middagen ble inntatt på «Lindeland Kafé og Brukskunst». Det ble servert sauekjøtt med iskrem som dessert, laget i Sirdal. Dette smakte meget bra. Så var vi klare for dagens høydepunkt «sauesankingen».

Videre oppover dalen fortalte Jorid om sin oppvekst i Sirdalen og Astrid Fidjeland var guide. Vi var spente på hvordan vi skulle komme inn i selve området hvor sauene har trekket sitt. Det klarte vår sjåfør Svein bra. Han loset oss fram til et sted hvor sauene kom ned fra Suleskaret. Det var et flott skue. Sauene – ca 5000 – vandret videre nedover dalen til sitt første hvile- og spisested. Der forlot vi dem. Deretter gikk turen til Astrid Fidjelands bolig, hvor vi fikk servert hennes hjemmebakte «Sofie kake» med smør og syltetøy. Det smakte riktig godt. Siste stopp var «Sirdal Fjellmuseum» på Kvæven hvor vi fikk se filmen om Sirdal. Det var blitt sen ettermiddag og vi tok fatt på hjemturen som gikk med sang og vitser. Alle var enige om at dette hadde vært en opplevelsesrik og hyggelig tur med Svein som behagelig og dyktig sjåfør.Til sist en takk til Hilmar for hans idé til turen og for gjennomføring av den. Astrid Baardsen

BERGELAND BYDELSSENTER Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00 Jelsagt. 2, 4012 Stavanger Tlf: 51 53 52 67 – Faks: 51 53 98 80 E-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

1234 Aktiviteter våren 2011: Mandag Snekkerverksted Trim Litteraturgruppe Tirsdag Treskjæringsgruppe Bingo (hver 14. dag – partallsuke) Onsdag Boccia Torsdag Snekkerverksted Håndarbeidsgruppe Porselensmalingsgruppe Bridge Kafeteria 10–13 Bli med på veldig hyggelige grupper! KURS: Svømming mandag (på St. Svithun skole)

Rank og glad tirsdag God styrketrening med elementer fra Yoga og Pilates fra 50 år+ Bør prøves! Treskjæringskurs (ta kontakt) Oljemalingskurs (ta kontakt) Glasskunst (Kurs settes opp fortløpende. Nytt arbeidsrom og egen ovn. Kontakt senteret for påmelding) Teater-, revy- og konsertbesøk, kulturkveld, turer o.l. VERKSTED Etterlysning: Verkstedet vårt søker menn (50+) som ønsker å møtes til hyggelig sosialt fellesskap. Verkstedet er godt utstyrt og det er mulighet for veiledning fra snekker hver mandag og torsdag. Åpent mandag til torsdag fra kl 9–13. Kontakt Bergeland Bydelssenter Tlf: 51 53 52 67

Madlaleiren nedlegges ikke! Idet Mortepumpen nr. 3/10 gikk i trykken, kom meldingen om at Regjeringen hadde omgjort vedtaket om nedleggelse av Madlaleiren. Dette resultatet var så gledelig at vi gjerne nå vil dele denne avgjørelsen med Mortepumpens lesere, noe som vi er frimodige nok til å tro at også vi har bidratt med i denne anledning. I MP nr.2-2010 hadde vi en lengre artikkel og intervju med kontreadmiral Bjørn Bruland bl.a.hva han syntes om den påtenkte nedleggelsen av Madlaleiren, hvor han selv hadde vært sjef i mangfoldige år. Han haddet meget sterke synspunkter til galskapen i å nedlegge et så viktig, og historisk vern av landet vårt, som leiren hadde vært og fortsatt burde være. Etter samtale med Bruland, sendte Mortepumpens redaksjon, et eksemplar av nr. 2/2010 til forsvarsminister Grete Faremo og henviste til artikkelen om Bruland og hans tydelige budskap hva han mente om Regjeringens forslag.

Redaksjonen er så pass frimodige, at vi tror kanskje dette signalet fra Madlaleirens «hjemkommune», har hatt betydning for den snuoperasjon som ble gjort om leirens skjebne. Til informasjon gjengir vi også det brev som ble sendt fra Mortepumpen til forsvarsministeren. Redaksjonen

Forsvarsminister Grete Faremo Forsvarsdepartementet Oslo

Stavanger 07.06.2010

Et eksemplar av Stavanger kommunes informasjonsblad for eldre, som gis pensjonister fylt 67 år, får dette tilsendt med ett nummer i kvartalet. Totalopplaget er på 12.000 eksemplarer. Redaksjonen er oppnevnt av kommunen og medlemmene har ingen godtgjørelse for arbeidet. Vi vedlegger et eksemplar av dette idet vi tror at i alle fall ett av oppslagene kunne ha Deres interesse. Det gjelder intervjuet med tidligere kontreadmiral Bjørn Bruland, som av oss her vest, best huskes fra sin sjefstid i Madlaleiren. Hans synspunkter på våre spørsmål, er å finne på sidene 14-19, samt i lederartikkelen ”På redaktørkrakken på side 2”. Vi ønsker Dem fortsatt lykke til i Deres arbeid for landet vårt. Vennlig hilsen redaksjonen

i r e d i s s n o j as

m r o f In

Innenfor de neste 22 sidene har vi samlet det meste av nyttig informasjon og annonser.

Stavangeruttrykk med «forklaring» Uttrykket:

Tåda

Forklaring: Ei «tåda» var en av de første utgavene av det som endret seg til «smokk» eller «tutt». Ei «tåda» var en liten, sammenbundet pose som ble fylt med strøkavring, tilsatt sukker og melk. Posen var jo temmelig «porøs», og innholdet passerte uten problemer når barnet suget det i seg. Blandingen med ingredienser lyder jo også temmelig forståelig at småbarn syntes dette var godt, og roet seg slik vi i våre dager registrerer virkningen av vår smokk, eller tutt. Det falt stillhet og ro over familien når minstebarnets skrik, stilnet som følge av «tåda-en».

Det fortelles om en far som nattes tid ble sendt på apoteket for å få kjøpt «tutt», for å døyve minstebarnets skrik. Han fikk som svar at det bare var åpent for akutt hjelp på denne tiden av døgnet. Faren argumenterte med at dette måtte betegnes som «akutt hjelp.» Apotekpersonalet godtok dette og fant fram den beroligende varen. Mannen strålte, takket og så for seg en rolig gjenværende del av natten. I døren snudde han seg mot personalet og utbrøt: – Det var den som fant opp tutten som skulle hatt Fredsprisen. halling

«Mortepumpen» Utgivelsesdatoer og innleveringsfrister 2011 Stavanger kommune Oppvekst og levekår vil også i 2011 utgi 4 nummer av «Mortepumpen», informasjonsblad for eldre. Utgivelsesplan 2011:

«Mortepumpen»

Nr. 1

Nr. 2

Nr. 3

Nr. 4

Innleveringsfrist 19.01. 26.04. 18.08. 01.11. Utgivelsesdato

04.03. 06.06. 22.09. 02.12.

Informasjonsbladet sendes til alle over 67 år i Stavanger kommune. Neste nummer av bladet kommer ut 4. mars 2011. Spørsmål som ønskes belyst i senere nummer av «Mortepumpen», sendes til redaksjonen. Redaksjonens adresse finnes på side 2.

ELDRERÅDET

Handlings- og økonomiplan 2011-2014 – Årsbudsjett 2011 Eldrerådet behandlet saken i møte 26.10.10 og har følgende kommentarer til Handlings-og økonomiplanen og årsbudsjettet: INNLEDNING Eldrerådet har fått dokumentene til uttalelse og oversender i første omgang uttalelsen til bystyregruppenes budsjettbehandling. Uttalelsen sendes senere formannskap og bystyret. Eldrerådets uttalelse gjelder deler av Rådmannens forslag som omhandler eldresektoren. GENERELT Eldrerådet har mottatt budsjettet med et sjokk. Det er eldreomsorgen i kommunen som er den store taperen i Handlings-og økonomiplanen og årsbudsjettet for 2011. Det gjelder både investeringer og drift. Eldrerådet vil karakterisere plan og budsjett for eldresektoren for UFORSVARLIG. Her legges det ned sykehjemsplasser og avvikles tosengsrom uten at hjemmesykepleien blir tilsvarende styrket. Det blir tvert om en kapasitetsbegrensning i og med at sykehjem og hjemmetjenestene ikke skal kunne beregne overtid. Alle som får vedtak om sykehjemsplass er mennesker med sterke pleie – og medisinske behov. Det blir derfor de svakeste av de svake som blir mest skadelidende av budsjettkuttene Stavanger kommunes økonomi er god sammenlignet med andre kommuner i dette landet. Rett nok får kommunen noe reduserte inntekter som følge av endringer i inntektsystemet, men investeringsnivået er høyt og gjeldsgraden over-

stiger 60 %. Det overføres også 146 mill kr fra drift til investeringer. SYKEHJEM/OMSORGSBOLIGER MED HELDØGNS PLEIE OG OMSORG I henhold til rettningslinjer skal kommunene ha en dekningsgrad på 25 % med sykehjemsplasser til alle over 80 år. Informasjon fra Levekårs administrasjonen i september d.å viser at kommunen i 2010 har en dekningsgrad på 23.6 %, som inkluderer aldershjem, sykehjem og bofellesskap for eldre. I 2010 har kommunen 1097 plasser . Det er en UNDERDEKNING på 66 plasser i forhold til en dekningsgrad på 25 %. Med den reduksjon som er foreslått i 2011 med avvikling av 20 plasser ved Mosheim sykehjem, omgjøring av tosengsrom til ensengsrom 30 plasser og avvikling av Trygghetsavdelingens 10 plasser vil kommunen i 2011 ha en dekningsgrad på 22.2 %, hvilket vil si en UNDERDEKNING PÅ 126 PLASSER i forhold til behov og en dekningsgrad på 25 %. Dette er uforsvarlig med ventelister på 80 personer til langtidsplass i sykehjem. Her må en også ta i betraktning at terskelen for å få sykehjemsplass i Stavanger er meget høy. Hvis det er slik at Mosheim sykehjem må avvikles av bygningsmessige årsaker, så må ikke dette starte opp før det er skaffet alternative løsninger. ELDRERÅDETS FORESLÅR UT FRA DETTE AT AVVIKLING AV MOSHEIM SYKEHJEM UTSETTES TIL BERGÅSTJERN OG LERVIK SYKEHJEM ER FERDIGSTILT. DET VIL OGSÅ SI AT LERVIK SYKEHJEM FREMSKYNDES I TID SLIK AT FERIGSTILELSE

BLIR I 2013 I TRÅD MED INNEVÆRENDE HANDLINGS- OG ØKONOMIPLAN. AVVIKLING AV ANTALL TO-SENGSROM Eldrerådet her hele tiden ment at ordningen med to-sengsrom burde avvikles. I den nåværende vanskelige situasjon innenfor eldreomsorgen vil ELDRERÅDET FORESLÅ AT AVVIKLING AV TOSENGSROM UTSETTES ELLER DELVIS GJENNOMFØREES INNTIL FORHOLDENE INNEN ELDREOMSORGEN I STAVANGER ER NORMALISERT. TRYGGHETSAVDELINGEN Det er ca 10 måneder siden Bystyret vedtok å opprettholde Trygghetsavdelingen med 10 plasser. Dette etter sterk henstilling fra Eldrerådet. Avdelingen er også flyttet fra Stavanger sykehus til Vålandstunet. Når Rådmannen nå igjen foreslår Tryghetsavdelingen nedlagt synes Eldrerådet at det begynner å lukte prestisje. Eldreomsorgen i Stavanger er fortiden i en vanskelig situasjon, og det vil derfor være meningsløst å avvikle et sånt godt tilbud til hjemmeboende eldre menesker. Fra Vålandstunet sykehjem opplyses at belegget ved Trygghetsavdelingn er meget bra. og at det ofte er ventelister. Dette er et tilbud som minsker presset på hjemmetjenesten og sykehjemmene. I mange tilfeller er det pårørende som er omsorgspersoner hjemme som får avlastning når en person er på Trygghetavdelingen. Plass på avdelingen får en også uten å gå veien om de vanlige bestiller og tildelingsprosedyrer. ELDRERÅDET FORESLÅR UT RA DETTE AT TRYGGHETSAVDELINGEN OPPRETTHOLDES MED 10 PLASSER PÅ VÅLANDSTUNET SYKEHJEM DAGSENTERPLASSER. Rådmannen foreslår at det opprettes 25 nye dagsenterplasser. Det er bra, men ikke nok. I henhold til Omsorg 2025 har Stavanger per i dag 214 dagsenterplasser, ca 100 personer var per april måned 2010 på venteliste til dagsenterplass. Dagsenteret ved Slåtthaug sykehjem har per i dag 50 personer på venteliste.Dagsentertilbud er ikke lovpålagt oppgave for kommunene, men det er et tjenestetilbud som virker forebyggende og bidrar til at eldre mennesker kan bli boende lenger hjemme.Fra Omsorg 2025 hitsettes: «Dagsenter

er en billig løsning , i den forstand at tjenesten kan kan hjelpe hjemmeboende til å mestre hverdagen bedre, og utsette et eventuelt behov for sykehjemsplass. ELDRERÅDET VISER TIL VENTELISTENE OG FORESLÅR AT DET UTARBEIDES EN PLAN FOR ETABLERING AV FLERE DAGSENTERPALSSER. HJEMMEBASERTE TJENESTER Mange eldre foretrekker å bo lengst mulig i egne hjem. Dette samsvarer også med kommunens eldrepolitikk. Som tidligere nevnt er dagsentertilbud og Trygghetsavdelingen viktige tiltak for å få dette til. Viktig er også tiltakene innenfor hjemmetjenestene. Eldrerådet sitter inne med den erfaring at hjemmesykepleien er tilfredsstillende. Hvis det ikke gjøres endringer i Rådmannens budsjettforslag vil det bli et enormt press på hjemmesykepleien. Fra 01.01.10 er hjemmehjelptjenesten organisert som egen virksomhet med virksomhetsleder. Virksomheten kalles nå Stavanger hjemmehjelp. Når det gjelder denne tjenesten sitter Eldrerådet med det inntrykk at tjenesten ikke er så bra og ikke dekker behovene. Det går på bemanning, tjenestenes innhold , tid på tilbudet, hvor ofte tjenestene tilbys og at den enkelte bruker betjenes av for mange tjensteutøvere. ERLDRERÅDET FORESLÅR AT DET FORETAS EN EVALUERING AV HJEMMEHJELPTJENESTEN. BEVILGNING TIL ELDREÅDET Stortinget bevilger hvert år 26 mill kr til de kommunale eldreråd. Beløpene overføres kommunene etter befolkningensstørelse. Ca 75-80 % av Eldrerådets budsjettmidler tildeles foreninger ,lag og menigheter som driver sosialt forebyggende arbeid for eldre. Pengene tildeles etter søknad og strenge kriterier som sikrer en rettferdig fordeling. Tilskuddene er for foreninger, lag og menigheter av stor betydning for det helseforebyggende arbeid som drives til beste for de eldre i byen vår.

Med hilsen Hilmar Egeli Jorunn Lura Jåsund leder sekretær

Eldres Hus, Kongsgt. 43 Kaféen er åpen Mandag til lørdag: kl. 10.00–14.00 Kafé hvor byens pensjonister kan møtes. Kaféen har byens flotteste utsikt over Breiavatnet. Meny: Smørbrød, kaker og kaffe. Varmretter: vi serverer karbonader, suppe og grøt. Frokostservering hver første tirsdag i måneden. Norsk Folkehjelp driver kafeen mandag og onsdag m/middagsservering. Mandag er det salt torsk og onsdag er det kjøttkaker. Internettkafé: Hele uken fra kl. 10.00–14.00 er det PC’er tilgjengelig for bruk i 2. etasje. Internetthjelp: Vi har rådgivning og innføring i bruk av PC onsdager kl. 11.00– 12.00, fredager gir vi råd og innføring, etter avtale.

Rådgivningskontor: Åpningstider: Mandag–fredag: kl. 10.00–13.00. Tlf. 51 50 78 90, mailadr:

radgivningskontoret@svg.stavanger.kommune.no

Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning for pensjonister og hjelper til med utfylling av skjemaer, søknader, testamenter, osv.

Rådgivningskontoret for hørselshemmede: Åpningstider: Torsdag 10.00 – 12.00. De gir råd og veiledning om tilbud og rettigheter for personer med nedsatt hørsel. (Rådgivningskontorene følger skolens ferie) Se vår maleriutstilling! Eldres Hus har alltid maleriutstilling av lokale kunstnere. Strikkekafe: Torsdag 9. desember blir det strikkekafe. I 2011 er det strikkekafe 13. januar, 10. februar og 10.mars . Ta med deg strikketøyet og kom! Åpen kafe!

Julesang og grøt! Torsdag 16. desember kl. 12.00 blir det julesang og underholdning av Reidar Jonassen, salg av grøt og julekaker! Slektsgranskingskurs: Vi går i gang med nye kurs i slektsgransking i januar 2011 for nybegynnere og øvede. Det vil bli gitt informasjon om hvordan en finner frem i arkivmateriale ved Statsarkivet, bygdebøker ved Biblioteket og informasjon i kirkebøker via internett. Kurset ledes av frivillige med gode datakunnskaper som kan gi støtte i forskjellige slektsprogrammer . Spanskkurs: Vi starter med kurs i spansk i januar. Kurset er beregnet for nybegynnere som ønsker å lære praktiske og nyttige fraser fra dagliglivet. Kurset går over 10 ganger á 2 timer. Velkommen til vårt matkurs! På Eldres Hus vil vi på nyåret starte opp med kurs i hvordan vi, på

en enkel og grei måte kan forberede og tilrette legge velsmakende matretter for oss selv og for gode v enner. Kurset vil gå over to kvelder. Hver kveld vil vi i fellesskap presentere, og nyte en 5-retters middag. Vi starter med kanapeer, går så over til salater, forretter, hovedrett og dessert. Et eget kurshefte er utarbeidet. Oppsatte menyer for hver kveld blir presentert. Ta kontakt med oss for nærmere opplysninger om oppstart og påmelding. Ta kontakt for nærmere opplysninger og påmelding til kursene. Frivillig arbeid Kunne du tenke deg å være med å hjelpe oss litt? Vi ønsker kontakt med spreke pensjonister som kan tenke seg å hjelpe til med småjobber fra tid til annen.

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet!

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp, konfirmasjon og bryllup. Lokalet har teleslynge. Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller eldres.hus@stavanger.kommune.no for nærmere opplysninger 55

Rådgivningskontoret for pensjonister Eldres Hus, Kongsgt. 43, Stavanger, tlf.: 51 50 78 90 Vi kan gi deg råd og hjelp med mange problemer. For eksempel: – Arvespørsmål eller skrive testamente – Overføring av hus og hytte til arvinger – Andre problemer knyttet til hus og eiendom – Finne fram til rett person eller kontor som kan hjelpe deg med din sak, – Sørge for at du får timeavtale hos rette vedkommende – Spørsmål vedr. din pensjonen. Hvor du skal henvende deg? – Problemer knyttet til selvangivelsen, skattekortet, økonomien generelt. – Problemer når pårørende trenger sykehjemsplass, eller liknende tiltak. – Utfylling av skjemaer og søknader eller råd om utfylling av selvangivelse – Også når du har behov for bare å snakke om noe som plager deg. – Vi tar oss av det meste, og hvis en av oss ikke kan hjelpe deg, hjelper vi deg til å finne en som kan det!

Våre medarbeidere har lang livserfaring og solid utdannelse og yrkesbakgrunn. Vi har en sosionom, en ingeniør, to jurister, en revisor, en forsikringsmann og en bankmann samt en økonom i reserve. Alle våre rådgivere har taushetsplikt. Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister. Ring og bestill time på tlf. 51 50 78 90. Du kan også legge inn tlf. beskjed på vår telefonsvarer, eller du kan sende oss en mail: radgivningskontoret@ svg.stavanger.kommune.no Kontoret er åpent fra mandag–fredag. Fra 1. november er åpningstiden 11.00– 13.00. Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonister med støtte fra Stavanger kommune.

Gratis Julekonsert For pensjonister og andre i Domkirken onsdag 15. desember kl. 12.00 Medvirkende: Sangbrødrene Dirigent Rannveig Westvik Skiri Trompet Linda Mattson Solist Ragnhild Hadland

Domorganist Ivan Sarajishvili Domprost Berit Andersen Varaordfører Bjørg Tysdal Moe Eldrerådets leder Hilmar Egeli

Pensjonister og andre hjertelig velkommen Arrangør: Domkirken og Eldrerådet

SeniorForbundet

Hvem er de? Seniorforbundet har vært meget aktiv i Mortepumpen med artikler, kurs og annen nyttig informasjon for leserne. Redaksjonen har fått flere henvendelser fra lesere som lurer på hva dette forbundet står for. Vi har via Internett fått vite at Seniorforbundet er en utbryter fra Seniorsaken. Som i mange andre organisasjoner ble det uenighet blant medlemmer i Seniorsaken. Dette førte til at i Rogaland dannet de sin egen konkurrerende organisasjon som nå heter Seniorforbundet. Helge Carlsen og Alf Sivertsen som fronter organisasjonen her i Rogaland, forteller at Seniorforbundet samarbeider med Norsk Pensjonistforbund og Fagforbundet. De ønsker helt klart å være en konkurrent og et alternativ til Seniorsaken. Det viktigste for oss er å jobbe med en verdig behandling og pleie av syke og eldre. Deretter er det viktig å hindre at det oppstår et klasseskille mellom unge og eldre. Konkret er opplæring av eldre på Internett noe vi satser ressurser på, sier Carlsen. Det nye Seniorforbundet er registrert i Brønnøysund-registeret og har allerede i overkant av 5000 medlemmer. Helge Carlsen og Alf Sivertsen skisserer videre Seniorforbundets satsningsområder: I vår brosjyre vil du finne vår kjernesak: Verdig behandling og omsorg for de svakeste eldre. Seniorforbundet sine kampsaker: 1. Krever nasjonal minstestandard på kvalitet og kapasitet i alle ledd av pleie og omsorgstjenestene. 2. Lovfestet rett til sykehjemsplass når du trenger det.

Helge Carlsen.

3. Sikre rettferdige pensjonsordning for alle, spesielt for kvinner. For tiden arbeider vi med: Gamle Stavanger sykehus – Tilbake til folket Bygging av nytt sentralsykehus for Rogaland Etablere et utdannings- og forskningsfond for eldres helseproblemer Egne helsetjenester for eldre Arbeide for å føre seniorene inn i dataog internettverden. Belyse kvinners arbeidsforhold innen helseog omsorg og den store bruken av deltidsansatte som også forvirrer brukerne. Få flere kvinner med i styrer og utvalg som behandler eldres rettigheter fordi det finnes mer kvinner i den eldste aldersgruppen. Fordelspakker med bedre forsikringer og bedre vilkår på banktjenester. Pensjonsrådgivning fra 50+ fra våre erfarne ressurspersoner som har lang erfaring fra forsikring. Vår bakgrunn: 15 års erfaring fra ledelse av Huseiernes Landsforbund. Erfaring fra annet organisasjonsarbeid innenfor idrett. Erfaring fra begravelsesbyrå. Erfaring fra forsikrings- og pensjonsråd givning. Vi bygger vår grunnverdier på avdøde fylkeslege Egil Willumsen sine visjoner og erfaringer fra et langt liv i lege- og helse tjenesten. Vi støtter: Kirkens Bymisjon sin virksomhet.

BRUK AV DATAMASKIN KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET VINTEREN 2010/2011, PÅ ELDRES HUS. VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER! Seniorforbundet arrangerer datakurs for personer over 50 år. Se vår hjemmeside: www.seniorforbundet.no

og entusiasmen de eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell har kanskje også truffet bra.

Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er ingen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen. Vi har tid og har som regel mer tålmodighet enn både dine barn eller barnebarn. De mest elementære ting blir gjennomgått. Det finnes ingen unnskyldning for at de aller voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør det hele enkelt og lærer deg de viktigste tingene slik at du fort er i gang på internett. Det skal være gøy å gå på våre datakurs og vi hjelper hverandre.

Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har hatt hittil i 2010 og vil forsette etter samme modell for kursene våren 2011. Skulle du ellers ha behov for en privat time for innføring i din datamaskin, enten hjemme eller du tar den med deg til senteret om du bruker en lap-top, kan dette arrangeres på forespørsel, mot en godtgjørelse.

Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjennomgår de forskjellige søkemotorene og viser hvordan man finner opplysningene på nettet. Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi drar på byvandring med 3dimensjonale bilder. Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail. Vi lærer å bruke å bruke web-camera og mikrofon i sammen med MSN. Prat med dine nærmeste og venner via internett med bilde og lyd.

Kurs 1 Begynnerkurs Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt om hvordan datamaskinen er oppbygget og fungerer og hvilken nytte du kan ha av den. Du lærer om de bruksområdene maskinen kan anvendes på. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus.

Vi vil også arrangere nettbankkurs. Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Fokus Bank, DNB Nor og Terra-bankene. Vi vil også arrangere bildebehandlingskurs. Vi kan se tilbake på en interessant høst/vinter med kurs i datainnføring på Eldres Hus. Det som har gledet oss mest har vært den interessen

Vel møtt! Ved gjennomført kurs får du Seniorforbundets kursbevis som et synlig bevis på at du har gjennomgått et av våre kurs.

Kurs 2 For deg som har brukt datamaskinen litt (forsettelse av kurs 1) Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker Internett. Du kan blant annet lese aviser fra alle steder i landet – og utlandet. Finne informasjon om reisemål i inn- og utland. Vi lærer å sende og motta mail. Hos oss får du prøve å sende og motta mail. Vi sender mail til hverandre mens vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos oss og vi vil kunne svare deg på problemer du måtte ha. Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmateriale til slektsgransking eller andre

hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg hvordan du med litt trening vil bestille reise, samtale med banken, betale regninger via din nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling og hvordan du organiserer din datamaskin. Vi vil også se på facebook og Skype. Kurs 3 Nettbankkurs Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Fokus Bank, DNB Nor og Terra-bankene. Vi starter kurs så ofte som det er nok deltakere. Startdato og tidspunkt fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 4 Tekstbehandling (skriveprogram) Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin. Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du skal arkivere det du skriver eller utreder på en grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til venner og kjente hvor de måtte befinne seg på kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan du kan samle det du har samlet i hendige mapper, og arkivere mappene med navn for senere opphenting og bruk. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 5 Innføring i bildebehandling Nedlasting av data/musikk/filmer Her får alle deltakerne på en enkel måte en god innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt bildebehandlingsprogram som hentes ned fra Internett gratis. Du lærer overføring av bilder fra ditt digitale kamera. Vi går gjennom teknikken for nedlasting og brenning av data, musikk, bilder. Du gjør bruk av egne nedlastede bilder og går gjennom hvordan du skal kunne lage et flott program med både tekst og musikk som du kan brenne på en CD eller DVS Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør den nye data/netteknologien for deg? Nettsamfunn gjør deg mer sosial. De som sender E-post til en stor del av nettverket sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettverket ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller personlig kontakt, men kommer i tillegg. Våre kursledere har lang erfaring med dataopplæring og bruk av datamaskinen i jobbsammenheng gjennom mange år. Pris for alle kurs kr. 600,- Kursavgift må være innbetalt ved kursstart. Kursene avholdes i Eldres hus. For påmelding eller mer informasjon kontakt Seniorforbundet ved Helge Carlsen Eldres Hus – Kongsgaten 43 – PB 592 4003 Stavanger. Telefon mobil 902 62 691 og 950 58 935 eller e-post datakurs@seniorforbundet.no Kunnskap og venner: I sine undersøkelse har forskeren funnet ut at de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om noen har tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt med andre, for å skrive eller lese meldinger. Vi har også inngått avtale med databutikk i området med gunstige priser på datamaskiner og program for våre medlemmer. Vi har også inngått avtale om hjelp til våre medlemmer ved kjøp via Seniorforbundet. Henvend deg til Seniorforbundet for å få utlevert rabattkupong til vår medlemspris. TIPS: For deg som har alt, ønsk deg et gavekort som gir deg rett til å gå på datakurs. Gavekortene utstedes av Seniorforbundet i Eldres Hus. En glimrende gave.

567 59

SeniorForbundet

Svar på redaktørens reaksjon i MP nr. 3

I neste nummer av Mortepumpen:

Viser til redaktørens svar på vårt innlegg om Skråblikk på helsevesenet

Dårlig matlyst hos eldre

Vårt poeng med å advare de unge var likeså mye myntet på kommunene som arbeidsgiver og fagforeningen som fortsatt aksepterer denne misbruken av kvinnelig arbeidskraft. Vi mente med dette at dette måtte være en advarsel til disse slik at arbeidsforholdene blir forbedret i fremtiden og at det dermed blir attraktiv å jobbe i helsevesenet. Da vil også menn søke seg i mye større grad til dette yrket.

Samtale med Per Sverre Fugeli død over døden

Så mange sitter hjemme alene

Dans for eldre Dataverksted for seniorer Tannleger

SeniorForbundet Seniorforbundets dataskole utvider Vi har vært så heldige å få engasjert en til person med bred erfaring i fra opplæring av pc bruk. Han er også ekspert på dataprogrammer og pc. Vi vil også tilby hjemmetjenester mot en godtgjørelse ved problemer med pc og internett.

Det vil være anledning nå til å melde seg på kurs også på dagtid. Vi vurderer også å ha dataskole om lørdagene.

Rettelser: Mortepumpen nr 3-2010 Riktig billedtekst på bildet på side 39 er: Kampen skole 9. april 1940 med tyske soldater i skolegården. Senior-Ynglingen har fått ny leder: Thor Eriksen, Dronning Maudsgt. 7, 4044 Hafrsfjord

SeniorForbundet

Aktiv dødshjelp – et vanskelig spørsmål – en krenkelse? Det er flere ord som brukes om aktiv dødshjelp som legeassistert selvmord og smertelindring. Stein Husebø ved Røde Kors sykehjem og professor ved universitetet i Wien uttrykker at han forstår ønsket. Han ble landskjent i 1992 da han fortalte at han hadde avsluttet livet til en dødssyk pasient som ba om det. Klare og entydige kriterier finnes ikke. Derfor kan det være fortsatt aktuelt å opprettholde totalforbud mot aktiv dødshjelp. Grensene mellom aktiv dødshjelp, smertelindring og passiv dødshjelp kan synes vage. Det er likevel intensjonen med den ene eller andre handlingen som er avgjørende. Hvis man aktiv går inn for at en skal avslutte et liv, så er det drap. Følgende spørsmål man sitter igjen med er da: Hvilke behandlingstilbud må vi ha overfor pasientene som tross optimal lindrende behandling opplever uutholdelige smerte og lidelse?

En krenkelse av verdighet, uutholdelig smerte og lidelse kriterier som lovgiver kan forholde seg til for å legalisere barmhjertighetsdrap? Dersom en døende pasient opplever at alt er forferdelig: Smertene, lidelsen, og krenkelsene, og ber om å få fred – er det da akseptabelt at samfunnet og legene setter seg på sin høye hest, lukker øynene, og sier at det ikke interesserer dem? Det siste punktet er hovednøkkelen for å forstå hvorfor Nederland, Belgia og Sveits har legalisert aktiv dødshjelp. I disse landene er selvbestemmelse og autonomi mer enn selvfølgelig. Vi frykter at løsningen kan bli dødshjelp der det heller burde være eldreomsorg, bedre lindrende behandling eller bedre sykehjemog spesialtilbud.

Det rødgrønne tannbehandlingssviket I Soria Moria-erklæringen peker de rødgrønne på at pasienter med dårlig økonomi også har dårlig tannhelse, med store utgifter til behandling. De foreslo derfor å gå gjennom regelverket knyttet til offentlig finansiering av tannhelse. De burde heller gjøre den grunnleggende behandlingen gratis. For det er pasienter som kommer regelmessig som har færrest problemer. Dette ser nå ut som om det bare var valgflesk. Ingenting har skjedd. Rundt ni prosent av Norges befolkning oppgir at de ikke har råd til tannlegetime. Det er påvist at det blant annet er sammenheng mellom hjerte- og karsykdommer og tannkjøttinfeksjoner. Problemer med tannkjøttet forverrer diabetes type 2. Det er derfor rart at våre myndigheter ikke ser disse sammenhengene.

SeniorForbundet

På tide med nytenkning innenfor eldreomsorgen? Av: Helge Carlsen og Alf Sivertsen I den senere tid har det pågått en diskusjon om sykehjemsplasser og om hvilken kapasitet som finnes og hvilket behov der er.

med hjemmesykepleier og hjemmehjelp. Fra kommunalt hold blir det uttalt at det er bare å sende dem hjem.

Svarene er sprikende. Fra den forskjellige kommune uttales det at det er tilstrekkelig med sykehjemsplasser. Fra aviser og tv får vi et helt annet bilde og ikke minst fra pårørende til pleietrengende eldre. Hvorfor er det så stort sprik mellom det som hevdes fra de forskjellige partene?

Dette må jo bety at hvis sykehuset har rett må det utbygges mere rehabiliteringplasser. Med en stadig større andel av eldre i befolkningen bør dette arbeidet intensiveres for å få ned unødige opptak av sykesenger i sykehusene. Det vil kreves en holdningsendring i det norske samfunnet, hvor vi aksepterer at aldring og sårbarhet, sykdom og avhengighet av andre er en del av livet.

I fra kommunalt hold påstås det at ved bruk av hjemmehjelp og pleie i hjemmet er det tilstrekkelig kapasitet. Mange eldre bor alene og har kun kontakt med de kommunale hjelperne i korte øyeblikk gjennom døgnet. Disse jobber etter rundetider og skal nå så mange i løpet av ei vakt. Når man ikke klarer seg i eget hjem selv med hjemmesykepleier og hjemmehjelp på grunn av større behov for omsorg vil man normalt etter en viss ventetid komme inn i institusjon. Det er da vanlig at dårlig fungerende eldre får langtidsplasser på sykehjem gjerne etter en periode med korttidsopphold. Fra sykehushold blir det ropt høyt om at en del ferdigbehandlete pasienter ikke er i stand til å klare seg på egenhånd, selv ikke

Det snakkes nå om økt sykehjemsutbygging. Det skal gis lån og støtte til kommunene fra staten slik at disse kan realisere dette. Kommunene må allikevel bære en stor del av utgiftene med dette. Problemet er bare at kommunene har påtatt seg store oppgaver på andre samfunnsområdet med langsiktige forpliktelser og som vanlig blir de eldre nedprioritert når pengemangelen er der. Dette vil tvinge frem andre løsninger fordi det offentlige ikke makter å drive en verdig eldreomsorg. Vi i Seniorforbundet ser for oss mange nye løsninger på dette problemet innen eldreområdet.

Månedens tips fra seniorforbundet: Små grå: Redd for å bli glemsk? Ta deg en liten spasertur hver dag. Det er rådet ameri kanske nevrologer kommer med etter å ha overvåket 300 frivillige forsøkspersoner over 13 år, skriver the Guardian. Gåturer reduserer risikoen for hukommelsestap og Alzheimer til dels betydelig og anbefalt dagsdoser er to kilometer, eller til sammen 14,5 kilometer pr uke. – Lengre turer enn dette ga ikke utslag i undersøkelsen.

SeniorForbundet

Private alternativ til kommunale omsorgstjenester Av: Alf Sivertsen Debatten rundt eldreomsorg er i full sving. Ikke så rart, regjeringen har lovet gull og grønne skoger men kommunekassene er tomme. Eldrebølgen har for alvor rammet landet vårt; i tillegg blir vi eldre, friskere og mer kapitalsterke. I 2020 blir vi i snitt 13 år eldre enn våre besteforeldre (ref. Institutt for fremtidsforskning). Hvordan blir eldreomsorgen når vi trenger den selv om noen år? Kommer kommunen til å ha et tilbud til oss, eller må vi belage oss på å passe på oss selv? Spørsmålet vi bør stille oss er: Hvordan ønsker jeg å ha det når jeg trenger hjelp? Dette dreier seg rett og slett om livskvalitet. Vi har kontaktet et privat firma for å høre hvordan de ser på dette. Livskvalitet er et nøkkelbegrep og kjernen i virksomheten. Der den kommunale helseog omsorgstjenesten ikke strekker til, er vårt tilbud et supplement og alternativ der hjelpen blir utført på brukernes premisser og etter deres behov. Stadig flere eldre velger å kjøpe seg ekstratjenester for dermed å forbedre sin livssituasjon. Dette firmaet ble stiftet i 2005 har i dag ca 40 medarbeidere og kontorer i 9 regioner. På få år har markedet for private helseog omsorgstjenester fullstendig skiftet karakter. Så sent som i 2005 var det få eldre som fant det naturlig å kjøpe private omsorgstjenester. Nå er etterspørselen meget stor og økende. Eldre mennesker er nå innstilt på å bruke penger på seg selv for å sikre seg et bedre liv og for å kunne bo lenger hjemme. Svært ofte er det de pårørende som tar kontakt og ber om et tilbud. Ifølge forskningsstiftelsen FAFO sliter yrkesaktive voksne med å kombinere jobb og omsorg for gamle og syke

foreldre. Dette er karrierehemmende, forårsaker stress og skaper sykefravær. Firmaet sørger for avlastning til de pårørende. Effekten er at både de pårørende og deres foreldre øker livskvaliteten. Tjenester omfatter sykepleie, personlig hjelp, følgetjenester, personlig assistanse, sosialt samvær, stell av føtter, hjemmehjelp, matlaging og flere andre tjenester. Det er kunden som definerer hva hun eller han har behov for. Trenger du privat omsorgstjeneste ber du firmaet om å komme med et tilbud. Du får da et hjemmebesøk hvor dere blir enige om hva som skal gjøres. Den store fordelen med private omsorgstjenester er at kunden bestemmer. En fordel som fremheves er at de har bedre kontinuitet. Hver kunde har sin faste omsorgsperson som kommer til avtalt tid og så lenge kunden ønsker det. Neste skritt er å se også på muligheten for å tilby boliger med en meget høy servicegrad tilrettelagt for seniorer, hvor man kan bo så lenge man vil. Her vil personell fra oss være tilstede og tilgjengelig for beboerne. Det fokuserer hele tiden på kvalitet. Det gjelder selvsagt for alle tjenestene som tilbys, de fremhever sine internsystemer. De har god erfaring i å håndtere de fleste typer situasjoner, og deres ansatte er meget godt opplært i forhold til dette. De konkurrerer ikke først og fremst på pris, men på kvalitet. Med kunden i fokus skal de alltid være best på utførelsen av våre tjenester.

skipper worse

HVA SKJER Ågesentunet: Tlf 51 58 14 57

DESEMBER Mandag 06. Kl. 12.00 Underholdning ved Arne Bjelland og Ivar Thorsheim Mandag 13. Kl. 12.00 Luciaopptog – arkeolog Helge Sørheim forteller noen historier om vikingenes jul Torsdag 16. Kl. 12.00 Julemiddag – underholdning og trekning av julelotteriet. Påmelding. Mandag 20. Kl 10.30 Julebingo Tasta: Tlf 51 54 13 47 DESEMBER Fredag 03. Kl. 10.30 Mandag 06. Kl. 12.00 Tirsdag 07. Kl. 13.00 Mandag 13. Kl. 13.45 Tirsdag 14. Kl. 13.00

Vikingenes jul ved Helge Sørheim fra Arkeologisk museum Luciaopptreden med barn fra Tastavarden barnehage, allsang, servering av riskrem, kaffe og julekaker Juleavslutning for turgruppen Julemiddag med underholdning. Sang av Aina Økland Schøld og musikk ved Aril Shcøld, servering av gløgg, surstek, dessert, kaffe og julekaker. Påmelding. Juleavslutning for treskjærergruppen

Madla: Tlf 51 59 18 13 DESEMBER: Tirsdag 07. Kl. 12.30 Onsdag 08. Kl. 12.30 Tirsdag 14. Kl. 13.00

Konsert med Lucia og hennes terner fra Lions Sunniva. Fri entré. Trekning av julelotteriet – servering av gløgg og pepperkaker Julemiddag med underholdning. Påmelding.

Ledaal: Tlf 51 56 43 30 Gjenbruksbutikk og Gavebod, man. – fre. kl. 08.00-14.00. Mini-bibliotek, man. – fre. kl. 08.00 – 15.00

DESEMBER Torsdag 09. Kl. 12.00 Onsdag 15. Kl. 12.30 Søndag 19. Kl. 16.00

Julekonsert ved Skipper Worse Ensemblet. Grethe Mo leser «Piken med svovelstikkene». Julemiddag, underholdning ved Hannes Lekestue, sang av Aina Økland Schøld og musikk ved Aril Schøld. Påmelding. Sanger i juletid v/Harald Johnsen. Enkel servering – entré.

Fullstendig program fås ved henvendelse til S.W. sentrene

www.skipper-worse.no 64

skipper worse

STENGTE SENTRE JUL/NYTTÅR

SENIORREISER

SKIPPER WORSE LEDAAL Fredag 24. desember Fredag 31. desember

på Skipper Worse Ledaal torsdag 27. januar 2011 kl. 13.00

SKIPPER WORSE MADLA Fredag 24. desember Torsdag 30. desember Fredag 31. desember SKIPPER WORSE TASTA F.o.m. fredag 24. desember t.o.m. fredag 31. desember SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET Fredag 24. desember Torsdag 30. desember Fredag 31. desember

skipper worse

KURS VÅREN 2001 Kursfolder vil foreligge på Skipper Worse sentrene fra medio desember. Ring 51 56 43 30 og få katalogen tilsendt, eller kom innom. Du kan også gå inn på vår hjemmeside www.skipper-worse.no for informasjon om kursene.

REISEMØTE

PRESENTASJON AV TURER 2011 Donaucruise 21.05 – 31.05 2011 Lindesnes – Spangereid 15.06 – 17.06 2011 Peer Gynt spelet 04.08 – 09.08 2011 Danmarkstur – Vestkysten med Ringkøbing 12.09 – 23.09 2011 Julemarked i Kiel 04.12 – 08.12 2011 For informasjon/påmelding ta kontakt på tlf. 51 56 43 30

www.skipper-worse.no

skipper worse

Skipper Worse Tasta søker kreative FRIVILLIGE til fri formingsgruppen på mandager og strikkekafé på tirsdager Ta kontakt med Gro Sørli Sikveland på tlf. 51 54 13 47 for mer informasjon.

skipper worse

Skipper Worse Ågesentunet søker en FRIVILLIG som vil være leder for turgjengen tirsdager kl. 11.00 – 13.00 Ta kontakt med Rita Schrøder på tlf. 51 58 14 57 for mer informasjon.

skipper worse

SKIPPER WORSE MIDDAGSDISTRIBUERING Skipper Worse AS bringer middag hjem på døren til de som ønsker eller trenger det. Det er næringsrik og variert kost ut fra valgfri, ny og spennende meny. Du finner den på vår hjemmeside

www.skipper-worse.no

Ring 51 56 43 30 for spørsmål eller bestilling, eller e-post til: nina.innvaer@skipper-worse.no

skipper worse

Snekkerboden på Skipper Worse Ledaal søker FRIVILLIG til å være med å starte opp en ny gruppe og lede den. Ta kontakt med Ingebjørg Riskjell eller Gro Sørli Sikveland på tlf. 51 56 43 30 for mer informasjon.

skipper worse

HYGGELIGE LOKALER PÅ SKIPPER WORSE LEDAAL – 51 56 43 30 og SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET – 51 58 14 57 Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og minnestund. Vi bistår med råd

www.skipper-worse.no

skipper worse

SERVICETILBUD på sentrene

DANS PÅ LEDAAL

SKIPPER WORSE LEDAAL 51 56 43 30 Frisør: Mandag – tirsdag – torsdag – fredag Hud- og fotterapi Mandag – fredag SKIPPER WORSE MADLA 51 59 18 13 Frisør: Mandag – tirsdag – fredag kl 09.00–15.30 Fotpleie: Onsdag og torsdag kl. 08.00–14.30

kl. 18.00 Søndag 5. desember Søndag 6. februar 2011 Søndag 6. mars 2011 på Skipper Worse Ledaal Enkel servering, inngang kr 130,-

www.skipper-worse.no

GATEMAGASINET

SKIPPER WORSE TASTA 51 54 13 47 Frisør: Tirsdag, torsdag og fredag Fotpleie: En dag i uken – ring for avtale

Gir mening og arbeid I salg i Stavanger og Sandnes

Kr 50,- (Halvparten går til selger)

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 51 58 14 57 Frisør: Alle dager kl 09.30–14.00 Fotpleie: Mandag kl 09.00–14.00

www.skipper-worse.no

Spaopphold i Dundice i Slovakia

Skrevet av Alf Sivertsen – Seniorforbundet En vakker høstdag ankom vi Dundice til det Slovakiske paradiset, Diamant spa hotell. Vi ble tatt i mot av hyggelig betjening og ble vist rundt på Spahotellet. Først var vi å så på alle de flotte rommene som var velutstyrte med det meste en må trenge. Store rommelige rom var det. Fra enkeltrom til presidentsuiten. Alle rommene hadde balkong. Vi ble invitert til en deilig lunsj i restauranten hvor det var det meste av hva en måtte ønske seg. For den som lever på vegetarianermat var det rikholdig tilbud. For oss som liker kjøtt og pålegg var det et stort utvalg. Det var både varm og kald mat. Etter en liten pause fikk vi oppleve en del forskjellige behandlinger. Det var kjempedeilig å få prøve det naturlige kildevannet som holdt over 28 grader og som inneholder masse forskjellige mineraler og er spesielt for det er det eneste i Europa som inneholder karbondioksid og hydrogensulfid. Etter 20 minutters opphold i vannet gikk vi videre til helbody massasje som varte i 40 minutter. Vi følte oss som nye mennesker etter disse to behandlingene. Det var mange andre behandlinger på spahotellet som hjelper mot de fleste

lidelser i sirkulasjonssystemet som består av hjerte og blodårer som frakter næringsstoffer og oksygen til vevene i kroppen og ikke minst hjertet og nervesystemet. Også livstidslidelser som stress og anspenthet gis det god behandling for. Alt dette blir gjort etter nøye vurdering av den enkelte som blir foretatt av lege og spesialister som foreskriver behandlingsmetoder for å få den best mulige effekten. Samtidig får en et avslappende opphold på en flott helseferie.. I gamle dager var spaopphold i Dundice en av favorittstedene for kong Matthias av Ungarn og Elisabeth, konen til Franz Josef I. Navnet på kildene er allerede nevnt i skrifter fra ca 1550. Stedet har vært bebodd siden steinalderen. Vår guide i Slovakia, Alena viste oss rundt på flere steder og opplevelser. Vi forteller ikke om dem nå for det blir en av overraskelsene dere vil få ved å dra på på spaopphold i Dundice. Det er mye å glede seg til. Mer kan du lese på hjemmesiden til Seniorforbundet: www.seniorforbundet.no God reise!

Syng julen inn på Clairon Hotel, søndag 12.12. 2010 kl. 13.00 Program for dagen Årets Luciaterner ved Lions Club Sunniva ved Torunn Harr. Juletanker ved Kjell Inge og Marthemo Olsen fra Frelsesarmeen. Allsang og underholdning ved Terje Rønnevik og Jan Knutsen. Middag og kaffe. Taler ved ordfører Leiv Johan Sevland og leder av Eldrerådet Hilmar Egeli. Blomstertrekning på inngangsbillettene. Billetter selges og bestilles i Eldres Hus, Kongsgt. 43, tlf.: 51 50 72 71. Billettpris kr 350,-

Lassaveien 10

Ønsker du et hjelpe-og omsorgstilbud til deg selv eller dine nærmeste? Hjemmeomsorg er et privat selskap som tilbyr helseog omsorgstjenester av høy kvalitet. Vi er et alternativ eller supplement til dagens offentlige hjemmebaserte tjenester. Vi kan tilby ulike tjenester som: • Sykepleiefaglig ekspertise • personlig stell og pleie, • sosial omsorg, tilsyn og avlasting for pårørende, • støttekontakt, personlig assistent • hjelp til husarbeid, følge til lege, sykehus osv.

Sjekk vår hjemmeside:

www.hjemmeomsorg.no eller ta kontakt med daglig leder Rita Ims på telefon 51 82 82 65 / 924 06 146 for mer informasjon.

Har du nedsatt syn eller hørsel? Ta kontakt med Ressurssenter for Sansetap Ressurssenter for Sansetap er en tjeneste i Stavanger kommune. Her er det ansatt fagkonsulent syn og fagkonsulent hørsel som arbeider med tilrettelegging og formidling av syns- og hørselshjelpemidler i forhold til personer som har så nedsatt syn og/eller hørsel at de regnes som svaksynte og/eller hørselhemmede. Formidling av hjelpemidler er i samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen.

For å få hjelp fra Ressurssenter for Sansetap må man: • være over 18 år. • bosatt i Stavanger kommune. • ha fått diagnostisert nedsatt syn eller nedsatt hørsel hos en spesialist. Ressurssenter Sansetap holder til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis.

Ta kontakt på tlf.: Hørsel: 51 50 67 95 • Syn: 51 50 67 94 Mail: sansetap@johannesls.no

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon. Torsdager mellom kl. 10.00 og 12.00 er vi tilstede på Eldres Hus i 3. etasje, Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes.

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har. Vi kan kontaktes tirsdager og torsdager kl. 10.00 – 15.00 på telefon 47 80 35 41 (også SMS), teksttelefon 51 50 66 59 eller på e-post horsel@johannesls.no

Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune.

Bekymringstelefonen Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04. Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt. Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00.

LT ST

E N NOR GE

E N NOR

P. P

R TO BE

P. P

Returadresse: «Mortepumpen» Servicetorget NO Olav Kyrresgt. T E N 23, R S Postboks 8001 4068 STAVANGER

R TO BE

P. P

R TO BE

Tre omR Prima T O BOmsorg Gudrun Haug - Mariero, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg til alt mulig. Vi går på kino, teater, kunstutstillinger, følge til lege og frisør, gå turer, shopping og kafébesøk. Hun fra Prima Omsorg er en god venninne. Hun får meg i godt humør og øker min livskvalitet. Det er veldig bra å ha én person å forholde seg til.

De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme til tross for sykdom. Prima Omsorg tilbyr helse og omsorgstjenester med et fleksibelt tilbud hvor livskvalitet og trygghet til hver enkelt bruker står i fokus. Vi inngår faste avtaler eller gir deg hjelp ved behov. Du får faste personer å forholde deg til. PERSONLIG HJELP Vi tilbyr hjelp til dusj, stell og personlig pleie. Du bestemmer når vi skal komme og hvor ofte. Ønsker du fotstell kan du få det hjemme i stua! FØLGETJENSTER Transport til lege/sykehus og annet. Vi kan stille personell om du trenger følge på helsereise eller lignende. SYKEPLEIETJENESTER Vårt helsepersonell kan gi stell og pleie ved sykdom, og ta seg av medikamenthåndtering. Prima Omsorg kan også bidra med omsorg og pleie ved livets slutt.

ANDRE TJENESTER Har du som pårørende behov for avlastning for ektefelle eller kanskje gamle foreldre, kan vi stille opp. Vi har blant annet god erfaring fra avlastning og bistand for demente som ennå bor hjemme. Vi følger opp med besøk og hjelp, og telefonisk kontakt om det er ønskelig. Har du behov for hjelp til matlaging, innkjøp og stell i hjemmet kan vi bidra. Ønsker du også sosialt samvær er vi gode samtalepartnere som har tid og ro til en hyggestund.

- Ramsvik, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg som min støttekontakt. Vi går på kino, fotballkamper, museum, kafébesøk og kjører turer. Jeg kan alltid ta kontakt med Prima Omsorg. Min kontaktperson er alltid blid og får meg til å tenke positivt. Kåre Møller Eliassen - Moss Jeg ble bruker av Prima Omsorg da jeg trengte hjelp pga sykdom og alderdom. Jeg har siden første møte følt meg trygg og fått en bedre livskvalitet. Jeg får hjelp og oppfølging til alt jeg trenger, f.eks. følge for å besøke min kone på pleiehjem, matlaging og husstell. Jeg er veldig fornøyd og kunne ikke klart meg uten hjelpen jeg får.

Ta kontakt med vår avdeling i Rogaland på tlf 51 31 85 55 Oslo (hovedkontor) tlf 23 05 97 70 Asker og Bærum tlf 67 58 93 00

Follo tlf 64 93 22 60 Grenland tlf 35 57 09 00

Lillehammer tlf 47 81 48 00 Romerike 67 41 16 36

www.primaomsorg.no

Vestfold tlf 33 45 93 33 Østfold tlf 69 27 00 00

LAYOUT: GRAFICA HUNDSNES. TRYKK: GUNNARSHAUG AS

Trenger du ekstra omsorg?

Hartvig Stangeland