sub magasin by stian tranung

2 Den Norske Mustache Club av -91

Hvor ville de vært uten? s. 4-5 En mann for sin mustasje s. 5-17 Takk til s. 18 Klipp ut og prøv s. 19

Stian Tranung og Kristin Stubberud Kunsthøyskolen i Oslo Visuell Kommunikasjon 1

Hvor ville de vært

uten? Mennesker har gjennom alle tider lagt vekt på å ordne og stelle ansiktshåret. Stilen har gjennomgått store forandringer gjennom periodene, og varierer i forskjellige områder og kulturer.

Babylonerne

hadde langt krøllet skjegg og bart. De gamle Grekerne hadde ansiktshår, dette var et statussymbol. De hatet glattbarberte menn, så det var et sjokk da Aleksander den store barberte av seg alt skjegget. Romerne derimot, særlig de med høy samfunsstatus, skulle være glattberberte. De så på skjegg som noe lavstående. Utenom barbarer og slaver var det kun filosofene på denne tiden som bar skjegg. I Kina og andre land i Østen har lange mustasjer og skjegg vært et tegn på utoritet og visdom som kommer med alderen. Karakteristisk er de smale mustasjer, båret med en hårpisk, en mote fra mandsju-kineserne, som var påbudt under Qing-dynastiet fra 1644 – 1912.

Under folkevandringstiden og middelalderen kom det nye skikker fra øst- og nordfra. I Vesteuropa var mustasjer vanlig for velkledde menn, både i Barokken og på 1800-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet representerte kraftige mustasjer, den gamle moten, men også radikal politikk, mens små velfriserte representerte den nye. Etter 1. verdenskrig har ikke barter vært vanlig for velkledde menn i vesten. Seinere ble skjeggveks vanlig blant hippier og «myke menn» med viltvoksende helskjegg på 1970-tallet. I dag er ansiktshår på vei inn igjen i motebildet.

Salvador Dali, Freddy Mercery, Stalin, Gandhi, Kong Haakon VII, Albert Einstein, Frida Kahlo

En mann for sin

Det er langt å dra for å finne ordentlige menn med ordentlige mustasjer, men det er vel ingen overraskelse at kremen av dem befinner seg i den sagnomsuste Bartebyen. Eller rettere sagt Mustasjebyen.

Vi befinner oss på Carl Johan – norsk aqua-

vitbar no. 1, nest nederst i Nordre gate i Trondheims tilsynelatende fineste strøk. Her har Den Norske Mustache Club av –91 hatt månedlige klubbmøter, før de flyttet til de nåværende lokalene på Scandic Hotel Prinsen. Klubben har rundt 27 medlemmer, de aller fleste stasjonert i trøndelag. Den fulle oversikten har man ikke, siden det ikke er alle som er like flinke til å betale medlemskontigenten. Vi får lov til å treffe seks av medlemmene i denne trønderske gentlemannsklubben. De sier visst ikke nei takk til enda en anledning til å smøre litt ekstra voks i mustasjen og slenge på seg finjakka. Restuaranten bærer et dypt preg av historie og klasse. Fem norske konger (kun én uten

mustasj) har fått hedersplassen på veggen øverst ved trappa. En dempet belysning, sammen med vegg-til-veggtepper og burgunderrød tapet, gir det hele et ganske så nostalgisk preg. I rommet med en diskré inngang under trappa, har Arne Jacobsen tatt seg tid til å prate litt, før resten av gjengen kommer. Siden han er pensjonist og mustasjeentusiast, trenger vi ikke spørre flere ganger før han durer i vei om gentlemannsånd, frisering og verdensmesterskap. Det første å merke seg er den konsekvente bruken av «mustasje», der de fleste av oss ville brukt «bart». En bart er nemlig noe du har, mens en mustasje er noe du steller. I innerlomma drar han opp et lite skinnetui. Han fikk det av barnebarnet, som hadde funnet den lille hendige saken på eBay. Skinnetuiet innholder nemlig et nødkit for en gentlemann med omsorg for sin mustasj. Liten saks, kam og børste for finjustering. Selve friseringen får en ekte frisør ta seg av, men det er ikke alle frisører som tør å røre når de ser «kunstverket» under nesa. Arne har heldigvis funnet

Mustasjen må passe til personligheten, slik som Arne omtaler sin – «en liten tjukk en».

en trivelig libaneser som kan sine saker. For det krever vedlikehold, men det er en mustasjeveteran som Arne fullt klar over. Siden han anla bevisst ansiktshår i 1977, har mustasjen vært en trofast følgesvenn. Til tross for dette har han kun vært vært medlem i Den Norske Mustache Club av –91 siden 1996. Selve klubben ble startet i 91, men den offisielle stiftelsesdatoen er 9. oktober 1992. VM i mustasj høres kanskje litt rart ut i manges ører, men for Arne og de andre gutta er det et av de største høydepunktene i en manns mustasjkarriere. Ikke bare for å vinne heder og ære, men aller mest for å treffe likemenn med samme lidenskap, stifte bekjentskaper over landegrensene og dele glede over hverandres mustasjer. Den Norske Mustache Club av –91 har fått æren av å arrangere VM i Trondheim både i 1997 og 2011, det siste i forbindelse med klubbens 20-års jubileum. Og det var selvfølgelig de to beste verdensmesterskapene mustasjeverden noen gang har sett. Det er et godt knippe forskjellige kategorier av mustasjer og skjeggvekster det konkurreres i under et mesterskap. Arne, for sin del, konkurerer i klassen «Natural». I denne klassen er det ikke lov med noe hjelpemidler som voks eller krem. For Arne gjør ikke det noe. Han var heldig som hadde krøller da han var ung, så tuppene på den nå hvite mustasjen lager to snertne krøller i endene. I fjor prøvde han seg derimot i «Ungarsk», men det var uten mye hell. Det er dette som skiller de trønderske deltakerne fra de andre, de har en avslappet holdning til sin egen hårvekst. Man må jo ha en mustasje som kan brukes til hverdags. Da får bare de gærne tyskerne få sin del av showet, med svære kreasjoner og kostymer som ville fått enhver til å henge med haka. For det er ikke lengden og størrelsen det kommer ann på, mener Arne. Det er form og fasong. Mustasjen må passe til personligheten, slik som Arne omtaler sin – «en liten tjukk en».

Arne tar seg en kaffe mens han snakker om mustasjen og livet.

Arne viser sto

olt fram klubbjakka

D e andre medlemmene av klubben ankom-

mer litt etter litt. Erik Borthen, Tore Moan, Arild Mollan, Håkon Bekkavik og Lars Olav Braa er alle velstelte og kledde for anledningen. Samtlige har dressjakker med påsydd klubbemblem og pins, som godt kunne sett ut som kongelige utmerkelser, men som egentlig er suvernirer fra de forskjellige mustasjeklubbene i utlandet, og fra tidligere mesterskap. Medlemmene i den eneste norske organiserte mustasjeklubben stiller godt med forskjellige mustasjekategorier; «Musketer», «Ungarsk» og «Freestyle» er alle representert blant de prateglade trøndergutta. Fellesnevneren for alle mustasjene er at de peker oppover, og det indikerer trolig at de er i godt humør. Det virker som de har en god håndfull selvironi, samtidig som de omtaler det å ha en mustasj som en livsstil. Er det spørsmål om kona eller mustasjen, er det kona som ryker først. Kanskje ikke et veldig seriøst utsagn, men det høres fortsatt ut som om det henger et alvor over det å være bærer av denne friserte hårveksten. De er enige om at det eneste som skulle fått mustasjen til å gå, er sykdom. Eller brann. Uhell kan jo skje.

Håkon Bekkavik

Arild Mollan

Lard Olav Braa

Arne Jacobsen

Erik Borten

Tore Moan

Om man mot formidning fjerner mustasjen, er det ingen nåde å få fra klubben. Da er det rett ut, med mindre du gror den tilbake igjen. Et av medlemene, Håkon Bekkavik, ble nødt til å barbere seg etter at han fikk tvillinger. Det var slitsomt å ha en hengende i hver ende av mustasjen. Den hårløse perioden varte derimot ikke lenge, og mustasjen kom fort tilbake. Trønderne er raske med å engasjere seg om det er mustasjerelaterte saker i media. Styremedlem i klubben, Ole Skibnes, protesterte kvast når Hallvard Flatland under sending ble utfordret til å ta barten. «Dette er et rent overgrep», ble det uttalt. Petter Stordalen skapte overskrifter med å anlegge en frekk liten rakker, også kalt «Hitrabart» eller «pornobart». Av klubbmedlemmene beskrevet som «pistrete hår, litt her og der». I den forbindelse arrangerte Dagbladet en uformell konkurranse der Norges fineste mustasj/bart skulle kåres. Vinneren av denne tittelen ble ingen ringere enn et av medlemmene i vår mustasjeklubb, Håkon Bekkavik. Etter denne hendelsen har han humoristisk fått tilnavnet «Kongen». Det har også dobbelt betydning i den forstand at Kong Haakon VII er det største idolet generelt når det gjelder mustasj. Haakon Magnus er forsovet på god vei. I et formelt brev, også sendt av styremedlem Ole Skibnes, oppfordres det derimot sterkt til å se på sin bestefar og lære. De åpnet også opp for at tronearvingen kan få medlemsskap i klubben, hvis han tar deres råd, vel og merke.

å man ha selvtillit for å tørre å gro en fyldig hårvekst på overleppa? Eller er selvtillit noe som kommer med mustasjen? Begge deler kan stemme. Man blir som oftest husket, og man forventer kanskje også å bli husket selv. Noe uheldig oppmerksomhet kan det også tiltrekke seg, som «fjortisfulle» førtiåringer på byen som spør «kan æ ta på barten din?!». Det er det bare å glemme. Barn derimot, får oftere lov. De er fulle av beundring og facinasjon. Man får så og si alltid positiv respons fra puplikum, og folk synes det er modig gjort å tørre å være seg selv. Mange er kanskje misunnelige for at de kan gro en så flott hårvekst. Det er ikke alle som er like heldige, men da er det bare å få i seg nok B-vitaminer. Som for eksempel øl. Å sitte i solveggen på hytta og ta seg en kald én, er å betrakte som reine treningsleiren. Det er bare å glede seg til man får grodd seg litt ordentlig hårvekst, for det er da man kan drikke øl på den ordentlige måten. Skummet skal sette seg i mustasjen, slik at man kan sippe det til seg derfra. Smaken av øl og bartevoks er uimotståelig. Husk bare å be om servietter etterpå.

For det er en praktisk del av det å ha mustasj, som kan legge små begrensninger. Soft ice og krem må man passe seg for. Og hovedregelen er å alltid innta et måltid med kniv og gaffel. Det er en gentlemanns plikt. Sammen med å til en hver tid ta vare på mustasjen og passe på at den er frisert og velstelt. Når vi beveger oss ut i entréen på Carl Johan for fotografering, tar de fleste en rask tur inn på badet med bartevoksen. Man går helst aldri ut av huset uten å ha stelt den. Rettelse, man går aldri ut av badet før man har stelt den. Flaks at presidenten i klubben har sin egen bartevoks, så klubbmedlemmene får det til innkjøpspris. Hverdagen kan også by på nye situasjoner som må takles når man har mustasj. Medlemmet som er innehaver av den lengste mustasjen, (ca 60 cm fra spiss til spiss) Terje Aaberg, hadde en uheldig opplevelse en gang. Han våknet opp med mustasjen liggende i en litt anderledes posisjon på puta si. I halvsøvne gikk han dramatisk til angrep, fordi han var sikker på at det var et dyr.

«Man går helst aldri ut av huset uten å ha stelt den. Rettelse, man går aldri ut av badet før man har stelt den.»

Håkon finjusterer mustasjen før fotografering

«Gå ut i verden og spre budskapet om hvor vidunderlig det er å ha mustasj!»

ivet hadde definitivt ikke vært det samme uten mustasjen. Det er sikkert og visst. Det sosiale rundt klubbmøter og sammenkomster, reiser til fjerne strøk for å konkurrere i mesterskap, og de små hverdagsgleder som en mustasj gir. Glede og entusiasme. Som det står på deres hjemmesider: «Gå ut i verden og spre budskapet om hvor vidunerlig det er å ha mustasj!» Det høres jo ut som om alle de andre glattbarberte går glipp av en god del. Framtidsvisjonene er å få litt mer ungt blod inn i klubben, så de kan ta over og bringe arven videre. To av de nåværende medlemmene har sønner som allerede er godt innarbeidet. Hårvekst i ansiktet er også på god vei inn i motebildet igjen, så det er ingen grunn til å se mørkt på mustasjens framtid. I hvertfall ikke så lenge disse gutta holder koken.

Håkon og Erik i lystig lag

Takk til Den Norske Mustache Club av -91 Carl Johan

Natural

Handlebar

Musketer

Imperial

English

Dali

Freestyle 21