tippoldemor Alle har en
i Amerika
Alle har en tippoldemor i Amerika
Til Farmor
Stian Tranung Alle har en tippoldemor i Amerika 1. opplag 2013 Illustrasjoner/omslagsdesign: Stian Tranung Skrift:Garamond Premier Pro
tippoldemor Alle har en
i Amerika
Tusenvis på titusenvis av Nordmenn forlot fedrelandet Norge, tok ferden over verdenshavet til den nye verden Amerika. Det var en periode hvor det fortsatt var noe stort og ukjent, et slags Soria Moria langt der borte i vest. Utvandringen til Amerika har gått i bølger, for Norges vedkommende minst fem store bølger. Disse bølgene varierte ettersom hvordan det var i Norge, og hvor forlokkende Amerika var. Fra 1825 og fram til borgerkrigens utbrudd i 1861 emigrerte rundt 70 000 nordmenn. Men dette var bare en liten bølge, sammenlignet med det som kom etter borgerkrigen, da Homestadloven kom. Den lokket med gratis land til de som ville slå seg ned og dyrke jorda. Og i året 1883 nådde utvandringen sitt klimaks, med mer enn 28 000 nordmenn. I perioden 1825 til 1920 utvandret ca 800 000 nordmenn til Amerika.
I dag er det rundt 5,5 millioner norskamerikanere med norsk avstamning boende i Amerika.
om Dette er historien min tippoldemor,
Amanda Martine Nelson erika p책 (Thesen) som dro til18Am 00-tallet slutten av
Amanda Martine Thesen var født ut mot det lunefulle Norskehavet, tidlig på høsten, 4. september 1874. Hun var født og oppvokst på Moskenesøy, en liten øy ytterst i Moskenes kommune, Lofoten, Nordland. En øy med store I naturen på denne øya blir menneskene fjell, spisse tinder og skarpe egger. små. Fjellene stiger rett opp fra havflaten. På den smale kyststripa mellom bratte fjell og åpent hav har bebyggelsen klart å klore seg fast. Jo lenger vest man kom på øya, jo færre bodde det der. Her var det lite dyrkbar jord, utslåttene i fjellene ble nyttet av husdyrene for det meste. De gode mulighetene til å drive fiske, kombinert med husdyrhold og småbruk, var det som ga livsgrunnlaget for de som levde der.
På Moskenesøy var hovedgrunnlaget for livet havet. Mennene var ute med små robåter eller seilbåter, og fisket store deler av året. Kvinnene hadde hovedansvar for heimen, småbruket med husdyrhold, økonomi og barneoppdragelsen. Det var de som tok seg av naturalhusholdet.
Dette ga viktige inntekter som ikke ble vist i skatteregnskap og papirer. Dette ga penger til å betale skatt, kjøpe nødvendige varer som mel, ved, parafin, sukker og redskaper. Det var lange avstander til alt, så mesteparten var hjemmegjort.
“Han i båt og ho på land”
Amanda var født her
?
kje Ka, ei vei
t ø s r o k an
s s u d e l l e ? h n e k s ar ka f
Amanda var datter av Kristian Martines Krog Eilertsen Thesen og Nicoline Sophie Nilsdottir Thesen.Hun hadde 8 søsken, 3 brødre og 5 søstre. Familien hadde det nok bra ute på Moskenesøya, selv om det var harde tider. Kristian var væreier, som gjorde at han eide land, vann og fiskebruk. Dette gjorde at de gjorde det relativt bra for den store familien der ute i havgapet. For å få økonomien til å gå rundt var man helt avhengig av jektene som kom til dem. En jekt er et fraktefartøy som var vanlig før. Seilskutene kom til de forskjellige havnene og småstedene hvor man drev fiske, her fraktet man fisken til større byer, som Bergen, Trondheim og Stavanger, hvor fisken ble solgt. En slik jekter kom til å forandre Amanda sitt liv for alltid.
. E . .K
M n a sti & i r . K sen N . The oline S Nic sen The
Fiskeoppkjøperen Våren 1896 kom en jekte til fra Tjøtta Moskenesøy, på denne skuta var Albert Mejer Paaske skipper, en mann fra den nærliggende øya Tjøtta. Han var fiskeoppkjøper som solgte fisk fra deler av NordNorge til Bergen.
Albert var en mann med et godt øye til det motsatte kjønn, noe Amanda fikk erfare. I 1896 var Amanda 21 år og Albert 29, og de fikk en god tone med hverandre og søt musikk oppstod. Dette førte til at Amanda ble gravid med en lausunge.
Mosk enesø y
Tjøtta
fra Moskenesøy t e t t y fl a Amand . Hun flyttet til Tjøtta, hjem til Alberart.
år s hjem. 14. janu allerede samme an h i lp je sh u h Som un som Her arbeidet h te sønn, Bjarne. d fø te rs fø n si a , and motsatte kjønn et d 1897 fødte Am r fo ye ø t d lbert et go gravid. sagt så hadde A an hadde g jort h te es en en d ikke . Allerede og Amanda var mann-materiale te ek e o n tt ra ku tta, ot Amanda Tjø Så han var ikke ak rl fo t, d fø le b Bjarne samme år som Albert og Bjarne.
Hva skjedde så med Bjarne etter at Amanda forlot han og faren? Bjarne Lund Thesen kom til verden som lausunge 14. januar 1897. Han var født og døpt på Tjøtta, men oppveksten fant sted på Moskenesøy hos sine besteforelde, Amanda sine foreldre. Etter at Amanda forlot Tjøtta, kom hennes søster Halfrid og hentet Bjarne. Besteforeldrene tok til seg Bjarne som sin egen sønn, han så også på dem som sine foreldre. Da han ble eldre tok han morens etternavn, Thesen, isteden for farens. Han levde livet uten noen kontakt med sin mor, eller noe spesielt ønske om det heller. Den eneste gangen han forsøkte å ha noe slags “kontakt” med moren, var i sammenheng med arvoppgjør etter hennes død. Han levde et langt godt liv. Han giftet seg med Aslaug Othelie Thesen (Olsen) i 1926 og fikk fire barn, Ågot Amanda, Kristian Nikolai, Bjørg Alvilde og Ole Andreas. Bjarne døde i 1979 i en alder av 82 år.
Bjarne Lund Thesen
Norge
Amerika
Nordmennene
som dro til Amerika søkte ikke først og fremst religionsfrihet eller politisk frihet, men frihet fra fattigdom og en frihet til å kunne utfolde sine evner i i en ny og lovende verden. Mange hadde opplevd elendighet, sult og slit hjemme i Norge. Bakgrunnene var mange, noen tydelige, andre skjult, men likevel trakk tusenvis av nordmenn til Amerika.
og jeg
Æ også
Am h er
jeg å
Kommer
merika j em æ k
jem eg k t g a s v l sjø
jau jau
Jeg også
tja
forlot Norge Amanda
og søkte lykken i Amerika. Hun tok ferden fra Trondheim den 17. juni 1897
hadet
adjø
hadet Norge
Farvel
Adjø
farvel
hils far
Hun reiste ut fra Trondheim med dampskipet «S/S Juno», sannsynligvis via Liverpool i England. Derfra gikk ferden videre i et annet skip til Boston, den største byen i Massachusetts. Hele ferden fra Norge til Amerika tok ca 17 dager. Boston var å foretrekke fremfor New York når man skulle reise, havnen i Boston lå nærere togstasjonen, noe som gjorde at man ikke trengte ekstra transport av bagasjen. Boston lå også 410 km nærmere Norge enn New York. I Boston måtte hun, som alle emigranter, gjennomgå en legeundersøkelse før hun kunne dra videre. Fra Boston gikk ferden mest sannsynlig videre med tog.
«S/S Juno» som tok Amanda med til England, var et dampskip som reiste ruten Wilson Line. Den var bygget i 1889. Tekniske spessifikkasjoner: 1073 tonn gross 544 netto og kunne holde 21 - 22 knop. Skipet transporterte norske passasjerer til England. «S/S Juno» gikk fra Trondheim til Kristiansund, så til Ålesund, hvor den forlot Norge og rettet kjølen mot Hull i England. Fra Hull gikk toget til Liverpool hvor emigrantene byttet skip når de skulle videre til Amerika.
I 1898 fikk førstefødte Amanda sin en Arild John.
i Amerika, sønn , tilsammen De fikk mange barn d, Norris, ni stykker totalt. Aril ne, Herman, Ruth, Elai og Hazel, ce Bernice, Alice, Avi ter bare 15 men Norris døde et måneder.
Barna ble tatt godt vare på og fikk en
god oppvekst. Arild var den som alltid startet rampestreker som ble gjort på gården. Herman lagde alltid ting. Bernice mente selv at hun måtte reparere gjerder hele tiden. Tvillingene Alice og Avice var de som alltid rotet seg opp i trøbbel. Når Amanda og Jacob dro inn til byen, var datteren Ruth, eller «Oofie» som hun ble kalt, sjefen i huset. De andre ungene kunne finne på å erte Ruth til hun ble skikkelig sint og begynnte å jage sine søsken rundt i huset, for å lære dem litt folkeskikk. Elaine ble Hazel sin «andre mor», da hun ønsket å hjelpe moren sin med oppdragelsen av barna.
For Amanda var det viktig at alle barna skulle ha en full utdanning. Når barna var syv startet de på en county skole, som lå ca tre og en halv kilometer nord øst fra gården. Barna gikk til skolen hver dag, bortsett fra når det var veldig kaldt, da ble de kjørt. Det var som oftest fire fem Nelsonbarn som gikk på skolen samtidig, og på veien hjem gikk de gjerne samlet og lekte «hest». De ville få med seg kull fra skolen, for å gjøre lekser hjemme. Barna hadde en egen vegg hjemme på kjøkkenet som de kunne skrive leksene direkte på. Hver sommer gikk de på kristenskole i en måned. Her lærte de sin katekisme, bibelhistorie og norsk, både skriftlig og muntlig. Før de lærte seg gramatisk skriftlig norsk, fikk de i oppgave å skrive norsk, slik det hørtes ut. I ettertid lo Avice av disse tekstene da hun så tilbake på dem. Hver lørdag ettermiddag hadde de undervisning på «Old Westbrook Church», hvor de leste for presten og studerte til konfirmasjonen. Etter konfirmasjonen begynte de på Lamberton skolen.
Jacob og Amanda sitt hus
De dro til kirken,
Church, an er th u L k o ro tb es Old W som lü 12,8 km unna, hver søndag. De hadde en Paige-bil som alle stablet seg inn i for ü rekke frem i tide. Old Westbrook Lutheran Church er den eldste menigheten i Cottonwood County, etablert i 1870.
Ding
g
dong
Ding don
holy Jesus
I Amerika levde den norske dugnadsånden videre. Når treskingen startet om høsten kom store grupper med bønder for å hjelpe til med slåttonna. Det kunne være opptil 20 bønder som var der og hjalp til. Da hadde Amanda og småjentene ansvaret for å lage måltider for mennene som arbeidet ute på jordet. Barna fikk leke i kornet etter at det var satt inn i stabburet de hadde på gården. Ellers ville de ofte skli på stabburtaket i strisekker, men de stoppet alltid før de datt ned fra taket.
ter! t u g j s lun l i t r e re tim fi e r a B Hurra Hurra
yes
Jacob var bonde og jobbet hardt for å fø familien så godt han kunne. Med mye hjelp fra guttene brukte han hester til å så og høste avlingen på gården. Han var en lystig og sterk mann med brunt hår, blå øyne og var ca 168 cm høy. I flere år var Jakob assessor i Cottonwood County og president i brann- og tornado-forsikringskompaniet i kommunen. Han hadde en bestemt stemme, når det gjaldt disiplin var det han som prøvde å holde orden på alle. Men det var alltid tid for moro med barna gjennom lek og tegning. Amanda hadde brunt hår, blå øyne og var ca 160 cm høy. Hun hadde nerver av stål, var aldri trett og jobbet hardt for at familien hadde både mat og klær. Hun var en kvinne med myk stemme og snakket ikke strengt til barna, selv om hun kunne være bestemt. Ting skulle gjøres ordentlig og sanhet var virkig. Hun lagde alle familiens klær, til og med blondekantene på jentenes kjoler, dette gjorde hun på en pedalsymaskin. Det var hun som styrte hjemmet og var familens bauta.
I 1922 dør Jacob, bare 55 år gammel. Amanda ble enke i en alder av 48 år. Amanda levde resten av livet sitt i Amerika med familien, og 20. januar, 1941 dør hun, 66 år gammel.
Amanda fortalte aldri sin amerikanske familie om den sønnen hun forlot i Norge. De visste de hadde en stor slekt i Norge, med besteforeldre, onkler, tanter og mange fler. Hun hadde lite kontakt med den norske familien, men det ble sendt bryllupsfoto, noen brev og litt gaver, men da kun til foreldrene. Søsteren i Norge sendte diverse brev og gaver til Amanda, disse fikk ikke den amerikanske familien hørt noe om. Hvorfor Amanda aldri snakket om sin norske familie vet vi ikke noe om. I Norge visste slekten også om Amanda, men det var egentlig ingen som snakket om det her heller. Man visste at man hadde en slekning i Amerika, men ikke stort mer enn det. Det ble ikke gjort noen særlig forsøk på å finne ut hvem hun var og hvor hun dro før i 2010, da Amanda sine norske olderbarn, Bjarne sine barnebarn begynnte å grave i arkivene. De fant Amanda, og fant slekten i Amerika.
I 2011 reiste noen av Amanda sine norske etterkommere til Cottonwood, hvor de fikk sett Amanda sitt Amerika. De oppsøkte også graven hennes. Men kanskje det viktigste, de møtte sin ukjente slekt som den dag i dag lever i «den nye verden».
Denne boken startet egentlig som en liten skoleoppgave på Kunsthøgskolen i Oslo høsten 2012. Det var en del av en større oppgave knyttet til begrepet “Brave new world”. I den sammenhengen hadde jeg laget noen silketrykkhefter om de norske utvandrerne som dro til den nye verden, Amerika, på slutten av 1800 tallet og i beg ynnelsen av 1900-tallet. Underveis i det prosjektet kom jeg på at jeg også hadde en slektning som hadde dratt. Det markerte starten på denne boken. Gjennom prosessen har jeg lest, spurt og gravd meg frem til noe informasjon som var kjent, og funnet noe småting vi ikke visste. Denne boken samler noe av det de visste i USA og noe av det vi visste her i Norge. Forhåpentligvis vil man få et innblikk i Amanda sitt liv, og kanskje få et svar på hvorfor hun forlot Norge og hvordan livet hennes var i USA. I løpet av produskjonen av denne boken har jeg lært en god del om min ukjente tippoldemor, slekten i Amerika, hvordan livet var på den tiden og mer om min farmor. Stian Tranung