RASERIETS OMVELTENDE EVNE

Innehar litteraturen kraft nok til å skape endring i en verden som føles mer urolig enn noensinne, eller er den kun en mager trøst?

For femte gang ble Bergen Internasjonale Litteraturfestival arrangert. Årets tema inviterte til et dypdykk i menneskesinnets mørkeste kroker, og til diskusjon om en av våre mest fryktede følelser – raseri. Temaet inviterer til spørsmålet om hvorvidt raseriet river oss fra hverandre, eller er det vi trenger for å komme tilbake på rett spor?

Festivalen åpnet med et tilbakeskuende panel som kk den ambisiøse oppgaven å oppsummere endringene i den offentlige debatten de siste fem årene. Panelet besto av ingen ringere enn festivalsjef Teresa Grøtan, leder av ytringsfrihetskommisjonen Kjersti Løken Stavrum, og kulturredaktør i Bergens Tidende Jens Kihl. Et av samtalens store spørsmål var: Er vi mer rasende og polariserte enn før?

Du trenger ikke ha fulgt den offentlige debatten tett for å nne både påstander og bevis som kan bekrefte at frontene er steilere enn noensinne. Hissige kommentarfelt, utskjellinger på sosiale medier, identitetspolitikk og kanselleringskultur er omtrent alt vi snakker om i perioder. Heldigvis kan Stavrum og ytringsfrihetskommisjonen betrygge oss. Det står bedre til enn mange hevder og frykter; Norge er faktisk ikke så polarisert som vi skal ha det til.

Men raseriet, det nnes så absolutt. Raseriet kan i verste fall være farlig og ha en ødeleggende kraft, men ifølge paneldeltakerne nnes det håp. Ut av raseriet vokser det frem fruktbare stemmer som endrer verden. De siste årene har vi sett nye stemmer i den norske, litterære oraen. Stemmer som, om vi skal tro festivalsjefen selv, ikke har blitt hjulpet frem av allerede tross for at demokratiforkjempere over hele verden ba vestlige land om å takke nei til å delta på feiringen –vekker sinne. etablerte forfattere, men som har krevd sin plass fordi de har viktige ting å meddele. Hun trekker frem Camara Lundestad Joof, forfatter av Eg snakker om det heile tida, som brøt gjennom lydmuren med sin bok om rasisme i Norge.

At raseri kan gi håp viser folkeopprøret i Iran. Mange har fulgt kvinnenes kamp i landet siden drapet på Jina (Mahsa) Amini i fjor høst, men kampen mot regimet er ikke noe nytt, ifølge den iranske forfatteren og journalisten Asieh Amini. Mange har vært sinte lenge, men det som gir henne håp nå er å se et helt nytt samhold blant ulike bevegelser i Iran og blant eksil-iranere.

Når sinnet overgår smerten bør autoritære ledere frykte folket. Ifølge den tyrkiske forfatteren og journalisten Ece Temelkuran har Erdogans håndtering av jordskjelvet i Tyrkia vekket raseri mot myndighetene og skapt et momentum. I krisen har to trender blitt tydelige: regimets svakhet og folkets grenseløse solidaritet.

Håpet er å fremme mer raseri som endrer samfunnet, heller enn å oppløse det. Raseriet som dytter samfunnet fremover, som kommer nedenfra og krever endring.

Hun påpeker likevel paradokset i norske politikeres støtte til folkeopprøret i Iran, og den norske deltakelsen i feiringen av den islamske revolusjonen i Teheran – som foregikk parallelt med litteraturfestivalen. Amini har selv vært arrestert og mistet jobben for å ha kritisert det iranske regimet, og ble til slutt nødt til å ykte fra landet. At norske myndigheter deltar på det mange ser på som en feiring av 44 år med diskriminering og vold mot kvinner og ulike minoritetsgrupper – til

I et forsøk på å nne en vei ut av det hun omtaler som fryktens tidsalder, med polarisering og nyfascismens fremvekst, har Temelkuran skrevet boken Together. Her argumenterer hun for at mennesket er grunnleggende godt, og at vi ikke må la oss lure av nåtidens påstander om at vi er egoistiske og konkurrerende vesener. Veien mot en bedre verden er å velge radikal kjærlighet. Det er ikke naivt eller en klisjé, hevder Temelkuran. Det er et politisk virkemiddel, og en måte å møte sine motstandere på som ifølge journalisten er avgjørende for å dempe polarisering og sinne. Vi kan ikke bare håpe på en bedre verden, men virkelig tro på at endring er mulig. Håp er for skjørt i harde tider, vi trenger å tro på menneskeheten og oss selv.

Har litteraturen en revolusjonerende kraft? (Fra v.) Litteraturviter Kari Jegerstedt møtte forfatterne Mai Al-Nakib, Asieh Amini og Ece Temelkuran til en samtale om litteratur, frihet og raseri i Midtøsten.

Vi elsker alle raseri i hemmelighet, fordi det er den eneste følelsen som kan nulle ut alt som gjør oss svake, skriver Temelkuran i boken sin. Det er en søt ting; det slipper David løs mot Goliat, og i vår tid trenger vi mange Davider. Men vi må ikke tro at alt sinne leder til handling, ifølge forfatteren. Det eksplisitte sinnet, det som kan gi oss en følelse av handling, men som de makthavende ser på som en forbigående vind som de kan trosse når vi har glemt det, er ikke et sinne som skaper endring. Vi må lete frem raseriet som gir motivasjon og driv til å holde fast ved en sak, til ikke å miste oppmerksomheten og ikke gi oss før endringen er et faktum.

Om litteraturen kan skape endring, ble et viktig spørsmål da Temelkuran og Amini møttes til samtale med den kuwaitiske forfatteren Mai Al-Nakib om litteratur og raseri i Midtøsten.

Al-Nakib var raskt ute med å svare blankt nei. Heldigvis for oss som liker å tro på litteraturens kraft til å forandre, kommer svaret med en nyansering. Litteraturen kan kanskje ikke velte et regime, men endringene som skjer i oss i møte med den kan det, ifølge Al-Nakib. Det vakre med litteraturen er dens evne til å stimulere fantasien. Forfatterens vågale evne til å forestille seg, skrive om og vise oss alternativer til virkeligheten – som ofte kan kjennes ut som er satt i stein – kan endre noe i oss.

Nettopp derfor er jo litteraturen, og kunsten generelt, ofte noe av det første som rammes i regimer som vil kontrollere sin befolkning. Om au-

Litteraturens forenende kraft er utgangspunktet for bokprosjektet My Pen Is the Wing of a Bird, en samling skjønnlitterære tekster skrevet av afghanske kvinner. Historier skapt i stillhet, og som mange forventet at aldri skulle bli fortalt eller lest, er nå tilgjengelig for et internasjonalt publikum. Boken bringer ikke bare de afghanske kvinnenes opplevelser nærmere oss her hjemme, men har også vært viktig for å gi forfatterne

« UTEN DE RASENDE OG DE MED

PERSONLIG ENGASJEMENT , ER DET

SJELDENT NOEN SOM ORKER Å TA DE VIKTIGE KAMPENE .» toritære regimer tror på litteraturens kraft, bør kanskje vi også gjøre det? For ved å gi plass til alle de sterkeste følelsene vi har, rører litteraturen oss på en helt unik måte. Den gjennomborer hjertene våre og setter seg i sjelen. Litteraturen kan hjelpe oss med å forstå andre, selv med barrierer i veien. et nettverk, en følelse av å bli hørt og inspirasjon til å fortsette å skrive.

I sentrum av fortellingene står ikke Taliban eller krig, som ofte er det som trekkes frem når verdens øyne er rettet mot Afghanistan. Den politiske situasjonen ligger selvsagt som et bakteppe, men fortellingene beskriver hverdagslige fenomener som familierelasjoner, kjærlighet og svik. Ofte fremstilles afghanske kvinner som en enhet i vestlig media, men ved å gi dem kontrollen over sin egen stemme, lykkes boken i å vise hvor utdatert denne fremstillingen er.

Men hva med raseriet som ikke velter regimer? Det personlige raseriet, de tabubelagte følelsene som gjemmer seg bak lukkede dører – kan det brukes til noe?

Boken er en uredd skildring av Den norske forfatteren Kathrine Nedrejord ga i fjor ut den rasende romanen Forbryter og straff, om et voldtektsoffers følelser i opptakten til rettssaken mot gjerningsmannen. Boken er i stor grad basert på egne erfaringer med overfallsvoldtekt i Paris, og er Nedrejords tredje bok som tematiserer overgrep.

Boken er en uredd skildring av alle følelsene et overgrep kan vekke. Raseri, angst, avsky og hat. Nedrejord tar også et oppgjør med hvordan det franske samfunnet og litteraturen i årevis har sviktet overgrepsofre.

Mange har forsvart overgrep og beskrivelser av dem, så lenge det er pakket inn i vakre ord og omtalt som forføring. Slik har man lukket øynene for romantisering av overgrep, pedo li og incest.

Men er det noen som kan ta et oppgjør med litteraturen, så er det litteraturen selv. Et av de tydeligste eksemplene er ved Vanessa Springora som besøkte festivalen i fjor og som Nedrejord refererer til i Forbryter og straff. Springoras bok Samtykket viste hvordan litteraturen kan skape debatt og velte om på etablerte samfunnsnormer.

Boken er et oppgjør med Gabriel Matzneff (forfatteren som innledet et forhold til henne da hun var 13 år gammel), bøkene han skrev om deres relasjon, og ikke minst aksepten – og hyllesten – den franske kultureliten ga en pedo l kun fordi han hadde kulturell pondus.

Så man seg rundt i rommet mens Nedrejord snakket, ville man lagt merke til én ting: Mannfolka glimret med sitt fravær. Det er symptomatisk for samtalen om voldtekt, seksuell trakassering og, #metoo. «Den stumme mannen» må komme i tale om vi skal klare å få til endring, mener Nedrejord. Menn må våge å snakke om seksualisering og overgrep, selv om det er ubehagelig. De må bygge opp et språk de i dag ikke besitter. Menns – og andres –stillhet om overgrep gjør verden farligere for kvinner.

Hun vegret seg lenge for å skrive om ham som voldtok henne, forteller Nedrejord. Det som lå i veien for å skrive om ham på en sann måte, var hennes egen subjektivitet og personlige engasjement. Hennes tidligere aversjon mot å skrive om ham fordi hun ikke ville evne å være nøytral, er ikke ubegrunnet. For hvor ofte har ikke ofre blitt fortalt at de er for personlig investert i en sak til å kunne snakke om den med utestemme?

I norsk offentlighet trenger vi ikke å se lenger tilbake enn til tiden etter 22. juli og måten terrorofrene gang på gang ble fortalt at deres erfaring med høyreekstrem terror ikke gjorde dem bedre egnet, men faktisk uegnet, til å uttale seg om radikalisering og høyreekstremisme. Kravet om objektivitet er et forsøk på å avvæpne ofre. Objektivitetskravet er ikke bare ubegrunnet, men også farlig. For uten de rasende og de med personlig engasjement, er det sjeldent noen som orker å ta de viktige kampene.

På festivalens siste dag møttes lege og tidligere medlem av abortklagenemnda Ole-Erik Iversen og forfatterne Grethe Fatima Syéd og Kjersti Sandvik, for å forklare raseriet i abortdebatten. Syéd og Sandvik ga i 2021 ut boken Hva vi snakker om når vi snakker om abort, som ble født av et ønske om en mer nyansert debatt om abort. I mange tiår la abortkompromisset lokk på abortkampen (som man ifølge Iversen ikke skal glemme at virkelig var en kamp i ordets rette forstand), men nå er den vekket til live igjen.

Frontene er harde, og ingen av sidene er uskyldige i eskaleringen vi har sett de siste årene. Én ting jeg likevel reagerte på da jeg satt der og lyttet til argumentene for forfatterne og legens standpunkt, er om det ikke ville vært mer konstruktivt å invitere noen som faktisk representerer et meningsmangfold – om målet er å friskmelde abortdebatten.

Å kun invitere det som oppleves som abortkompromissets barn til å sitte i tre kvarter å snakke om harde fronter, tilfører dessverre debatten lite. Når dagens abortdebatt i stor grad handler om å beholde nemndene eller ikke, hvorfor er det ikke invitert noen som kan forsvare dette synet? Selv satt jeg med pennen spisset, klar med opptil ere spørsmål som egentlig var kommentarer, men spørsmålsrunde ble det ikke tid til denne dagen. Dermed forlot jeg festivalen med et fnugg av frustrasjon, eller skal jeg kanskje si raseri?